Got oil?

Norge er ikke lenger blant de ti største oljeprodusentene i verden. Om tre år vil norsk oljeproduksjon være halvert fra toppåret 2001. I mange år var Norge blant verdens aller største oljeland. I 2001 nådde oljeproduksjonen toppen med 3,3 millioner fat per dag. Men siden har oljeproduksjonen på norsk sokkel stupt.

På bare åtte år er en en produksjon på 1,3 millioner fat per dag forduftet og i dag streber sokkelen med å levere 2 millioner fat per dag.
…
Norges fall som oljenasjon vil bare forsterke seg de neste årene. Oljedirektoratets prognoser spår at norsk oljeproduksjonen vil falle kraftig hvert eneste år. I rapporten Sokkelåret 2008 anslår direktoratet at oljeproduksjonen ville bli 1,91 millioner fat per dag i år , fallende til 1,80 millioner fat i 2010, 1,70 millioner fat i 2001, 1,64 i 2012 og 1,63 millioner fat per dag i 2013. Om drøye tre år vil norsk oljeproduksjon dermed være halvert siden toppåret i 2001.

Fra Dagens Næringsliv som skal ha cred for å dekke peak-oil debatten. Halvering av produksjonen fra 2001 til 2013 er drastisk. Vil prisen dobles over samme periode? Får vi se norske atomkraftverk i vår levetid? Andre får det ikke til å se lyst ut i i denne kommentaren på DN:

Ja. Det fins ikke den jækel som frivillig vil komme til norge og underlegge seg det mest hinsides kostnadsnivået, den lateste og dummeste befolkningen og den største menneskehop utenfor produktivt arbeide som klamrer seg som en klump om foten. En enorm ineffektiv offentlig sektor og en horribel skokk med trygdeflyktinger som kommer fra de mest fanatiske intelligensfiendtlige steder på jorda.

Norge har alvorlige problemer. Hollandsk syke dro landet på seg allerede på 90 tallet, vi er way-beyond noe verden har sett tidligere. Kreft i siste fase. Døden er eneste utvei.

Se også “Regjeringen skjønner ikke peak oil” i Teknisk Ukeblad.

I dag satt jeg og leste nettaviser, og plutselig kom jeg over en artikkel med tittelen “Her er jobbene som gir mest status“. Nysgjerrig som jeg er, og ikke minst, under utdanning, bestemte jeg meg for å sjekke den ut og se om mitt fremtidige yrke var på lista.

Yrker rangert fra topp til bunn, etter vurdert status (tall i prosent):
Lege: 80,4
Advokat: 66
Ingeniør: 54,5
Økonom: 32,1
Politi: 29,2
Politiker: 27,5
Forfatter: 24,9
Sykepleier: 21,1
Journalist: 19
Musiker: 18
Håndverker: 17,6
Lærer: 16,3
Offentlig saksbehandler: 4,1
Frisør: 2,9
Butikkmedarbeider: 2,6

Jeg må innrømme at jeg ser på den med litt forskjellige følelser. Jeg synes det er bra at sykepleiere er såpass høyt oppe, men plasseringen på politikere? Hvem som helst kan bli politiker, og det finnes ikke noen utdannelse for å bli det! (Noe jeg synes er fryktelig rart, men det er en helt annen sak).

Se på plasseringen til lærere. Mulig dette ikke inkluderer lektorer, men jeg har mine tvil. Jeg lurer på grunnen til at de får så lav statusprosent.

Det å være lærer er et av de viktigste yrkene vi har. Hvem er det som har lært legen alt det han trengte for å bli lege? Jo, lærere. Hvem lærte ingeniøren all den matten han trengte for å kunne bli ingeniør? Jo, lærer!

Det er mye mulig at jeg er partisk, siden jeg holder på å utdanne meg til lektor, men allikevel. Hvem er det som tar vare på deg når du blir syk? Sykepleierene. Hvem klipper håret ditt flere ganger i året? Frisøren. Hvem er det som kommer og jobber på huset ditt i alle typer vær? Håndverkeren. Hvem sørger for at du får tak i det du trenger av mat? Butikkmedarbeideren.

At undersøkelsen gikk på dette med status, er jeg veldig klar over. Det jeg lurer på er hvorfor det å bli lege gir status, men det å bygge et hus ikke gir like mye. Eller jobbe dag inn og dag ut med pasientstell.

Det jeg lurer på er, hvor mye blir jeg verdsatt om fem/seks år? Når jeg går ut med en mastergrad i norsk, et årsstudium eller lignende i religion, pedagogikk og kanskje et tredje fag?

Her er forresten julekalenderen jeg har laget til kjæresten min, om noen lurte på hvordan den endte opp med å se ut!

Syntetisk biologi gjør alle til guder

Nå vil mange, med Venter som den mest profilerte, ta et langt steg videre. Man ønsker å bygge nytt liv med spesielle egenskaper. Gevinstene kan bli fantastiske.

Nye energikilder, ny medisinsk teknologi, nye måter å bli kvitt forurensninger og biologiske datamaskiner, er bare noen få av visjonene.

Men mange er naturlig nok bekymret for konsekvensene. Hva vil skje om våre nye konstruerte ”husdyr” slipper fri og begynner å formere seg og mutere ute i naturen.

Svaret fra biologene som jobber med slike organismer er at de ørsmå spesialbygde bakteriene har en svært liten livsnisje og bare kan leve under helt spesielle betingelser tilrettelagt på laboratoriet.

Det er også mulig å bygge inn en slags selvmordsmekanisme. Spesielle egenskaper, slik som at de må få tilførsel av spesielle aminosyrer for å overleve. Slike tiltak vil sikre at de ikke vil overleve i det fri.

Ved industriell produksjon dyrkes bakteriene i lukkede bioreaktorer og destrueres etter bruk. Noen vil mene at det vil alltid være en risiko og her må det være en balanse mellom nytte og mulige skadeeffekter.

Fra Teknisk Ukeblad.

Hjelp til selvhjelp under en informasjonskrig

En gruppe svenske skribenter er ute med andre utgave (PDF) av Interesting Times. Dette magasinet følger en lang svensk anarko-kapitalistisk tradisjon fra Flashback på 90-tallet til dagens PirateBay.

Første utgave (PDF) omtaler flere interessante bøker i survivalist-genren bla. Emergency av Neil Strauss. Her følger omtale av en annen bok “The Modern Survival Manual: Surviving the Economic Collapse” av FerFAL:

FerFAL sees crime and personal finances as the main issues to handle for the modern survivalists. This is why he advocates living in the city: you have access to the police, services, and jobs. The book is very heavy on streetsmarts and being pragmatic.

One advantage that FerFAL has visavi the American survivalists is that he has lived through SHTF. The book gives us a lot of info on how it all went down in Argentina, and how the country basically descended into thirdworldness after the economic meltdown in 2001. It’s the kind of Shit-Hit-The-Fan where the government works against you but still wants your money. I have no way of verifying if FerFAL’s doom & gloom sentiment toward his country’s situation is actually accurate, but I still find his perspective very useful. It’s not likely that we’re facing a sudden catapult into Mad Max territory. A gradual decline into quite-shitty is far more likely, and in any case we want to live a good life, not just sit around in a dank bunker and eat petrified crackers and talk to rats. This brand of ferfalian survivalism is gaining popularity, with Jack Spirko of The Survival Podcast being the other prominent example that I know of.

The book includes a lot of the usual content, like how to stockpile food, fight hand-to-hand, and put together a Bug Out Bag, but it also has some novel stuff, like evasive driving, networking with useful people, making money, bartering for goods on the black market, and legal advice for various situations. There’s lots of typos and odd grammar in the book as well as some weird stuff like how to eat cats, but I find that it actually adds to the atmosphere. This is a good buy if you’re heavy into preparedness and want a nice collection of skills and best practices from someone who has lived through some very rough times.

Her i Norge er det merkverdig stille fra intellektuelle motstandsfolk. Nyhetsspeilet kan ikke sies å representere noe annet enn en heksegryte av newage og oppgulp av gamle konspirasjonsteorier. I dette tussmørket av motstand finner man en liten oppbrent Askehaug av et forlag – nå ute med en rekke spennende ebøker på torrent.

En teaser…

Jeg skriver i døgndrift på min rapport om kvinder og teknologi. Jeg har i ButWhy regi  en del måneder nu lavet interviews, indsamlet spørgeskemaer og observeret kvinder og deres forhold til teknologi. Der er utrolig meget at sige om den sag, og en del af det skriver jeg ned i rapporten. Der er fantastiske udsagn fra nogle af de over 300 kvinder, jeg har været i kontakt med. Jeg tror der vil være en del teknologiproducenter, som får røde ører, når de hører hvordan kvinderne virkelig vil have det. Der kommer ærligheder på bordet!

Mon de sulter efter flere lyserøde mobiltelefoner? Mon de ønsker små ting, der kan passe i en dame taske? Mon de lader manden vælge eller selv fører an, når der skal købes teknologi til hjemmet? Og hvilke teknologiske vidundere planlægger kvinderne at købe indenfor det næste år?

En rigtig interessant trend mine undersøgelser viser er, at der faktisk findes en helt særlig kvindelig teknologiforbruger, som det virkelig gælder om at holde øje med, hvis man vil vide i hvilken retning vindene blæser. Det er min påstand, at denne en gruppe af kvinder med deres brug af teknologi tegner et billede af, hvordan teknologiforbrugerens nære fremtid kommer til at se ud. Jeg vil faktisk gå så vidt som til at påstå, at de er frontløbere for både kvinder og mænd.

Hold øje med bloggen her og skriv dig på mit nyhedsbrev. Så hører du snart nyt om rapporten og den

.. og nye muligheter…

Føler virkelig at dagene går i en nyanse av grått om dagen, heldigvis kom det litt snø igår kveld/natt så da jeg tittet ut mens vi holdt på med adventskalenderene i går kveld og så det var hvitt utenfor måtte jeg smile litt. Men hvor lenge vi får beholde snøen er jo en annen ting (fikk forresten litt kjeft av mellomste idag tidlig – kalenderene var hengt opp en dag for tidlig, det er jo ikke sånn det skal gjøres…)

Det var tungt å komme seg ut av senga idag morges og hodet hviler tungt på min skuldre nå – det er mye som svirrer rundt oppi der men jeg er 110% sikker på at jeg har tatt rett avgjørelse når det gjelder jobb – må bare skjønne det helt selv først og. Ikke lett de greiene der – hva som skjer på nyåret ligger og oppi der og murrer, har jeg jobb og hvor isåfall, og hvis jeg ikke har jobb… Trodde desember igjor var ille jeg – imorgen er det ett år siden vi fikk beskjed om at det var nedskjæringer på gang og 15.desember har jeg vært uten fast jobb i ett år. Det hadde jeg ikke trodd skulle vare så lenge. Hell i uhell så rakk jeg akkurat å bli fast ansatt sånn at jeg fikk 3 mnd med etterlønn isteden for 14 dager. Litt flaks må man jo ha – bare så synd det ikke fortsatte.

Men nå må jeg prøve å snu tankene fremover – det som har skjedd har skjedd, ikke så mye vi kan gjøre for å endre på det. Det er fremtiden som teller – samme hvor grå den enn ser ut så er det den man må ta tak i. Og i kveld er det kortkurs – det er noe jeg gleder meg til ihvertfall

Det kan være svært at tage stilling til en kæmpe håndfuld af produkter som mange butikker tilbyder. Det tager tid at prøve alle mobiltelefoner, at prøvekøre hver en bil, at klæde om for at betragte hvert et stykke tøj.

Interaktive skærme i retailbutikker kan gøre dette meget nemmere for kunden, og på den måde bringe et køb lidt tættere på. Se hvordan en skærm kan fungere når kunden f.eks. skal vide mere om en mobiltelefon

Se spesielt Genetically enhance humanity or face extinction fra samme festival.

Begge foredragene har referanser til Sir Martin Rees sin bok “Our Final Hour” (har lest boken uten å bli overbevist) og “tragedy of the commons” (noe jeg opplever daglig).

Investeringsguruen med tilnavnet “Dr. Doom” har aldri levd sånn opp til kallenavnet sitt som etter denne spådommen.

Marc Faber er investorguruen som blant annet spådde børskrakket i 1987 en uke før det skjedde. Og hadde man hørt på ham da han ba folk selge alt av aksjer i mai 2006 eller i januar 2007, ville man spart mye penger.

Som utgiver av nyhetsbrevet Gloom, Boom & Doom har han ikke unaturlig fått tilvnavnet Dr. Doom (en tittel han for øvrig må dele med økonomiprofessoren Nouriel Roubini).

Men i dag er det Marc Faber som tar hele Doom-kaken alene. For ifølge nettavisen bi-me.com kommer han nå med spådommer som får finanskrisen så langt til å framstå som barnestreker i forhold til hva man har i vente.

Ifølge Faber vil verdens nasjonalbanker fortsette å pøse inn penger i det kapitalistiske systemet – og til slutt vil hele systemet rett og slett kollapse. Dette vil igjen føre til at verdens regjeringer vil velge å gå til krig for å dekke over den finansielle katastrofen, skriver Faber ifølge epn.dk.

Fra Dagens Næringsliv.

Sport er rare greier. For oss ikke-så-spesielt-interesserte blir idrett som oftest ignorert, inntil sportsnyhetene plutselig slår til med en nyhet som belyse andre problemstillinger i samfunnet enn de statistiske. Hvorvidt Norge ligger på medaljetoppen i neste OL er trolig ikke det mest presserende problemet vi har idag. Når skøytesporten da smeller til med å sparke landslagstreneren etter anklager om seksuell trakassering, frigjør det mye undertrykket sportsdebatt. For her er jo en sak som gjelder den norske moralske standard! Peter Mueller har ifølge nyhetsmedia trakassert opptil flere andre tidligere skøytetalenter. Og Maren Haugli fremstår mer og mer som et noe ufrivillig offerlam, og som et eksempel til etterfølgelse.

Det er en selvfølge for oss at seksuell trakassering ikke skal forekomme innen idretten. Det står i strid med idrettens verdier. Og Haugli fortjener offentlig oppløfting, å fremme påstander om seksuell trakassering innen mannsdominerte miljøer tar massivt mot. Men denne saken belyser en annen sak, noe vi ofte overser i vår glød etter å fremstå som en respektfull likestilt nasjon (vi med). Vi overser at Müller er amerikaner. Til tross for sine år i den norske idrettsnasjons tjeneste, er han fortsatt amerikaner. Og amerikanere banner. Det gjør de fleste, faktisk, kanskje bortsett fra indianerne og japanerne (sånn i utgangspunktet). Men amerikanere banner ordentlig stygt. Hvorfor kalle dette en “sak”? Svekker dette på noe vis Skøyteforbundets avgjørelse om å sparke landslagstreneren? Nei. For all del, seksuell trakassering kan ikke unnskyldes på noe vis. Men når obskønt språkbruk innen idretten (både på og utenfor banen) dukker opp i media slår det undertegnede at våre obskøniteter ikke er alles. Og at andres ikke er våre. Uten sammenligning med Hauglis opplevelser forøvrig er obskøn språkbruk i treningsøyemed ikke noe nytt. Amerikanske trenere, på profesjonelt- og skolenivå banner så det ljomer i tinnitusen. De må kanskje unnskylde seg offentlig om de kommer borti en mikrofon, men stort sett er dette en vanlig del av trening. Når da Rikke Jeppson kaster seg på trakasseringstoget og forteller at hun ble skjelt ut av Mueller, er det om enn trist, ubehagelig og beklagelig, ikke samme sak som Haugli fremmer. Det kan faktisk rett og slett være et eksempel på språklig kulturkræsj.

Ifølge språkhistoriker Geoffrey Hughes ( se f.eks. An Encyclopedia of Swearing) har banning i det engelske språket, spesifikt amerikansk gått gjennom et skifte fra at religiøse banneord (av typen “hell” og “damn”) har blitt på mange måter ufarliggjort, og hvor tabuet omkring bruken av kroppslig- og seksuelt relaterte obskøniteter, som “shit”, “mother-fucker”, “cocksucker” og ikke minst “cunt” og “fuck” etterhvert har blitt mindre. Den nye kategorien tabu er etnisk relaterte ord som “nigger”, “kike”, “wetback”, “towelhead” og lignende. Utropsord for fremtiden, detta.

Dette tilsier selvsagt ikke at vi må omfavne språkbruken til Mueller. At utøvere bryter sammen og føler seg respektløst behandlet kan ikke unnskyldes. Men det kan kanskje forklares. Hertillands banner vi nok fortsatt mest med Gud. “Faen”, “helvete”, “jævla” osv. Men du har nok hørt det komme forlengst. “Fitte”, “pikk”, og la oss ikke glemme den nordnorske favoritten “hæstkuk”. Når en setter sammen den i norsk sammenheng eksplosive kombinasjonen av amerikansk coaching-tradisjon og obskøniteter, da synes kulturforskjellene mellom USA og Norge plutselig store. Vi drukner daglig i amerikansk populærkultur, nesten til det punkt hvor vi ikke lenger ser andre forskjeller enn de politiske og kanskje religiøse. Hvordan kan vi ha så ulike sportslige og språklige tradisjoner?

Sport er rare greier. Plutselig setter Sportsrevyen fingeren på noe vi forlengst har glemt å tenke over. For samme hvor mange amerikansk fotball-lag vi får i Norge, vil idrettskulturen her forbli totalt ulik den i USA. Norge vil aldri vinne World Series i baseball. Og Drillo vil vel aldri kalle John Carew for en “homofitte”? Vil han?

Jeg er helt vild med kampagnen for den nye ELSE telefon. Hele budskabet er at vores liv skal være mere simpelt med teknologi. Else er en touch telefon, som skulle være vanvittig intuitiv og lækker. De kalder ELSE den “linux baserede drømmetelefon”. Telefonen skulle have sammen funktionalitets niveau som de førende Mp3 afspillere og GPS apperater, men samtidig være utrolig nem at bruge. Men det er retorikken i kampagnen jeg falder pladask for. Her sidder jeg og knokler på en rapport om hvor vigtigt brugervenlighed er og har længe undret mig over at ingen rigtig tager det alvorligt. Men umiddelbart ser det ud til at ELSE gør. Bliver spændende at se telefonen.

I en alternativ verden

Jeg tok fjernkontrollen og zappet over til en alternativ virkelighet, på den andre siden av solsystemet, mye ligner på vår verden, men mye er også annerledes:

FAKTA

- De færreste blir lykkelige.
Poly-psykolog Trude Frohen tror ikke monogami er en samlivsform folk flest vil ha glede av.

- Vi skal vokte oss for å tro at folk som lever i slike forhold nødvendigvis er lykkeligere. Dette bør ikke idylliseres. Det kan ligge mange slags motiver og skjebner bak, sier Frohen.

Frohen mener at det vi har sett i den filmen «Bare vi to» er det nærmeste man kommer monogami her til lands.

- I «Bare vi to» satte jo regissøren fingeren på noe viktig, nemlig at selv om man har en ideologisk idé om at det er greit å ha et forhold og en partner, henger ikke følelsene alltid med. Også her oppstår det sjalusi og vonde følelser, sier Frohen, som tror det alltid vil være mennesker som vil leve motstrøms.

- Men vi ser at ideologien som vi hadde på tidligere er borte, for folk som eksperimenterer med alternative samlivsformer i dag handler det i større grad om å dyrke eksklusiviteten og tryggheten.

Hun tror ikke barn har godt at av foreldrene har en monogam livsstil.

- Dette er absolutt ingen god oppvekstramme for barn. Voksne kan ta frivillige valg, men å påtvinge barn noe slikt, er svært betenkelig. Barn trenger flere nære omsorgspersoner, sier Frohen.

- Er dette en samlivsform vi vil se mer av i framtida?

- Nei, det tror jeg ikke. Når du spør barn hvordan de ser for seg framtida, svarer 80- 90 prosent at de vil leve i en stjernefamilie, eller i en stamme. En oppløsning av stammen ser de kanskje for seg et sted på veien, men det de klassiske forstillingene om stjernefamilien står sterkt.

*

Vi må være åpne for at folk velger å være monogame, og at de ønsker å ha noen for seg selv. Selv om det høres rart ut, er det viktig å ikke nekte dem dette. Det er en menneskerett å leve som man vil.

(En hver likhet med virkeligheten er tilsiktet og ikke tilfeldig)

Udviklingen indenfor AI (artificial intelligence) er efterhånden ved at være nået til et punkt, hvor robotterne virkelig ligner mennesker. Vi er langt fra Star Wars R2D2 og tættere på terminator. En robot er ikke længere en skrodtbunke som rasler, når den går, men en menneskelig figur som kan genkende andre mennesker som har ansigtsudtryk og som endda har en form for følelser. Robotten Jules er lavet af et plastisk matriale kaldet Frubber ™. Materialet gør det muligt for Jules at vise realistiske ansigtsudtryk og tale naturligt. I følge firmaet hansonrobotics som står bag Jules, kan dette materiale blive en del af fremtidens proteser og plastikkirurgi.

Se Jules sige farvel til sin familie, får han blive slukket og pakket ned.

Nettet og digitaliseringen af indhold har haft en kæmpe indflydelse på det måde, vi nu sælger og køber og bruger indhold/content på. Det er ganske få år og utrolig mange teknologiske landvindinger, der har ændret vores forhold til indhold. Flere brancher har lidt alvorligt under disse forandringer. Især musikindustrien der har hængt (og stadig hænger) i bremsen, og kæmpet imod udviklingen i stedet for at se på hvad der var bedst for brugerne. Filmbranchen er ramt. Spilbranchen er ramt.

Tidligere var der tale om forbrugere, som via en ensrettet kanal fra sælgeren fik en monolog om produkter, som hun derefter kunne gå ud og vælge fra en hylde- hvis butikken altså havde dem hjemme-og derefter betale et fast beløb ved kassen. Sælgeren havde total kontrol over processen. Der var copyright og monopoler og “walled gardens”/lukkede miljøer kontrolleret af contentafsætteren. Forbrugeren havde tillid til de store virksomheder, for det var dem, som styrede mængde af information.

Nu står vi i en anden situation. Indholdet og distributionen er blevet digitaliseret, og der er vendt rundt på det hele. Vi er ikke længere forbrugere, vi er brugere. De digitale varer findes i overflod. Der er altid plads på de digitale hylder. Hvilket gør at det pludselig er brugerens opmærksomhed, der er “udsolgt” og uden for rækkevidde. Brugerne er både brugere, skabere, distributører, virale budskabsspredere og kritikere. Med et en stadig stigende mængde af platforme er det ikke længere indholdet, der er “kongen”, men adgangen til indholdet. Om man kan få indholdet på den platform man vil have det. Lige nu!

I stedet for at tale til forbrugerne med monologer, skal virksomheder indstille sig på at konversere med deres brugere. Brugerne har nemlig mistet tilliden og hvis dialogen med virksomheden ikke er troværdig, ja så er brugerens sociale netværk stedet, hvor hun henter sine gode råd og indholdsanbefalinger. Og indholdet betales ikke længere ved kasse 1. Indholdet betales ofte slet ikke. Nettet gør det muligt at få fat i praktisk talt alle former for indhold gratis. Derfor skal der udvikles andre forretningsmodeller. Modeller hvor der ikke betales for enkelte produkter men for adgangen til en masse indhold. Modeller hvor det meste indhold er gratis, men hvor enkelte eksklusive dele af indholdet er til salg for de få (freemium modellen). Modeller hvor det slet ikke er indholdet selv man tjener penge på, men de produkter der kan læne sig op ad indholdet. Som f.eks. koncerter i stedet for musik filer. Det her er ikke et fremtidsscenarium. Det er sådan verden nu ser ud. Sådan verden vil se ud- i hvertfald indtil den ændrer sig igen. Hvilket den gør temmelig tit i den digitale tidsalder. Så vi lander tilbage hos gode gamle Darwin. “Survival of the fittest”. Den som er bedst tilpasset overlever! Tilpas jer!

En natteravns drømmemedisin

Piller for enhver anledning. Narkolepsimedisinen Modafinil er sentralstimulerende, og får brukerne til å føle seg mer våkne og opplagte. Medisiner mot Alzheimer og demens antas å styrke overføringen av impulser i hjernen, og bedrer dermed læreevnen. Hjerte- og blodtrykksmedisinene kjent som betablokkere, brukes for å hanskes med plagsom nervøsitet. Disse stoffene blokkerer reseptorer i kroppens nervesystem, slik at skjelving eller spenninger dempes. Medisiner mot ADHD er stort sett varianter av det narkotiske stoffet amfetamin eller lignende stimulanter. De øker dopaminnivået i hjernen, og gir ekstra energi.

– Ideen om å kunne kjøpe seg smarthet i en liten flaske appellerer til studenter av helt åpenbare grunner, uttalte Vince Cakic, forsker ved institutt for psykologi ved Universitetet i Sydney, til avisen The Guardian i begynnelsen av oktober. Til D2 utdyper han:

– Akademiske prestasjoner avgjør folks karriere, inntekt og fremtid. Folk er villige til å gå langt for å bedre resultatene sine, for å skaffe seg det lille «ekstra» som gjør dem best.

Fra Dagens Næringslivs D2. Bra artikkel men den mangler intervju med sentrale personligheter som Anders Sandberg og Nick Bostrom fra Future of Humanity Institute ved Oxford. Les deres “Cognitive Enhancement: Methods, Ethics, Regulatory Challenges” (PDF) for en grundig analyse.

For mange år siden, satt jeg som liten og naiv og kikket på internettet. På et tidspunkt kom jeg over teorien om verdens undergang i 2012. Jeg har alltid vært glad i konspirasjonsteorier, og da det gikk opp for meg at mange seriøse forskere tror verden går mot en ende om få år, var alt sammen spennende og fascinerende, for å si det mildt.

Her om dagen så jeg filmen. Den var dårlig. Men hva mer kan man vente når Hollywood skal lage film om verdens undergang? Det ble patriotisk USA-propaganda og spesialeffekter i hver en scene. Jeg mistenker at hele filmen er spilt inn i studio. Ikke en gang da de satt og spiste frokost og huset begynte å skjelve, kunne de la vær å bruke datagenererte effekter som gjorde det hele… uekte.

Uansett. De siste dagene har jeg dykket lengre ned i denne konkrete teorien. Og i den sammenheng kom jeg over det norske nettstedet Nyhetsspeilet, som er en slags nettavis som analyserer alle slags nyheter, vrir og vender på hver en setning og klarer å koble selv det minste opp mot en eller annen konspirasjonsteori. Av åpenbare grunner skrives det mye om svineinfluensaen nå for tiden. Ikke nok med at selve influensaen er satt ut i live av verdens myndigheter for å renske opp på jorda. Jo, det samme gjelder vaksinene.

Jeg har sittet og lest litt på nettstedet, og det er ganske spennende det de skriver. Det som er enda mer interessant, er de som kommenterer og diskuterer på forumene. Det er godt utdannende forskere og historikere og økonomer og jeg vet ikke hva, som snakker seriøst og alvorlig om hvordan mayaene visste om finanskrisen, om hvordan dollaren kommer til å bli verdiløs i desember neste år, hvordan dette vil utløse en global krise som igjen fører til “verdens undergang” – ikke 21. desember 2012, men 29. oktober 2011. Nettstedet forklarer at grunnen til at media snakker om 2012, er en direkte ordre fra myndighetene, slik at vi ikke skal rekke å forberede oss på katastrofen før den inntreffer et år tidligere enn ventet. De er enige om at dollaren kollapser og innleder en finanskrise så stor og global at den vi sliter med nå om dagen kan sammenlignes som en liten og helbredelig konkurs.

Selv om det kan minne om sludder og upålitelig skvalder, anbefaler jeg alle å ta en titt. Det kan være ganske underholdende!

Noen ganger får jeg det for meg at jeg gleder meg til fremtiden. Jeg er en rutinemann og liker best å ha det slik jeg har det nå, hele tiden. Og akkurat nå har jeg det perfekt. Jeg bor i Lofoten. Det er et bra sted å leve, selv om de fleste innbyggerne har på seg hullete masker. Jeg driver med kreative saker på medier og kommunikasjon (selv om vi kanskje kunne fått et snes mindre lekser). På fritiden slaraffer jeg så mye som mulig, og det kan være alt fra å dra seg i senga til å drikke Pepsi Max på café (men jeg hater å gjøre det alene, så her og nå hinter jeg til the others). Og sist men ikke minst så går jeg og drømmer om å bli forfatter. Jeg tror nesten jeg liker det bedre enn jeg vil like å bli forfatter, om det noen gang skulle skje. Det er jo alltid ventingen som er det beste. Etterpå har man liksom ikke mer, annet enn minnene.

Den siste tiden har det vært mye depresjon ute og gått. Venner har vært deprimerte og jeg ble også det etter hvert. Jeg vet ikke hva det var som gikk av meg, men noen ganger blir det sånn. Jeg liker å minne alle på at de må nyte livet hele tiden, men jeg forstår at det ikke alltid er like lett. Vi lever i en farlig materialistisk del av verden. Det er så mye som kan knekke oss, og det er så lite som skal til for å knekke oss.

For en stund tilbake skjedde en rekke ting som satte meg kraftig tilbake, og jeg dømte straks november som den store depresjonsmåneden, men jeg har bare vært glad så langt. Ikke lykkelig, men glad. Og i dag er det på topp! Det er derfor jeg sitter på gutterommet på Grundstad og skvaldrer ut til dere. For det liker jeg. Snakke om meg selv. Og da passer det fint å gjøre det akkurat her.

Jeg har oppdaget noe finurlig. Selv om man er trist eller glad, så hjelper det å le. Men latteren skal ikke være en konsekvens av noe. Nei, den skal komme fra deg. Fra ditt indre. Glem det med konsekvens, det er nemlig ett unntak. Hvis latteren kommer på grunn av et minne går det bra. Det er ikke noe som er mer innenfra enn et godt og varmt minne. Og når du har sittet en stund og lokket på latteren, da åpner du munnen på vidt gap og lar alt du har der nede komme ut! Jeg kan love deg at du vil le godt. Selv om du samtidig gråter av sorg, så vil latteren komme, og den vil være så kraftfull at den river med seg alt det onde og erstatter det med godhet. Ikke vær redd for å dø av latter (det finnes ingen bedre måte å dø på).

Det finnes alltid noe å være glad for.

Jeg ler ikveld. Det er fordi jeg er glad. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg er glad. Håper de som måtte lese dette er glade også. Hvis ikke, skratt til du får fnatt!

The world is much closer to running out of oil than official estimates admit, according to a whistleblower at the International Energy Agency who claims it has been deliberately underplaying a looming shortage for fear of triggering panic buying.

The senior official claims the US has played an influential role in encouraging the watchdog to underplay the rate of decline from existing oil fields while overplaying the chances of finding new reserves.

The allegations raise serious questions about the accuracy of the organisation’s latest World Energy Outlook on oil demand and supply to be published tomorrow – which is used by the British and many other governments to help guide their wider energy and climate change policies.

Fra ”Key oil figures were distorted by US pressure, says whistleblower” i Guardian.

UPDATE: ”Oil: future world shortages are being drastically underplayed, say experts”, Aleklett i Guardian.

Les også:
“Too fearful to publicise peak oil reality” i Guardian.
“Panic warning as oil supplies run low” i Sidney Morning Herald.
“IEA-varsler: – Situasjonen er virkelig ille” i Dagens Næringsliv.
“«Peak oil» er her” i E24.

Les klassikeren fra 1982 “Overshoot: The Ecological Basis of Revolutionary Change” og sjekk DieOff.org. (For å forstå “Overshoot” anbefales det å lese begrepsforklaringene nederst i artkkelen først)

Everyone in Britain should have an annual carbon ration and be penalised if they use too much fuel, the head of the Environment Agency will say.

Lord Smith of Finsbury believes that implementing individual carbon allowances for every person will be the most effective way of meeting the targets for cutting greenhouse gas emissions.

It would involve people being issued with a unique number which they would hand over when purchasing products that contribute to their carbon footprint, such as fuel, airline tickets and electricity.

Fra The Telegraph.

High-end hotell for en annen betydning med dette konseptet

Et firedagers opphold i rommet vil koste minst tre millioner euro (25 millioner kroner). Men de som har nok av penger til slikt, må også sette av godt med tid.

Før oppskytingen må alle romgjester tilbringe 16 uker i et luksuriøst treningssenter. Galactic Suite planlegger å ha base på en øy i Karibia, og vil selvfølgelig tilby lek og moro for de holdne hotellgjestene.

Turen til og fra hotellet vil ta rundt ett og et halvt døgn. Og etter oppholdet må gjestene tilbringe ytterligere to uker ved treningssenteret, for å venne seg til tyngdekraften og andre jordnære forhold.

Fra Aftenposten. Besøk den offisielle websiden for Galactic Suit og Galactic Suit Design – se video her. Det fine med dette prosjektet er potensiale for dual-use som overlevelsesrom, eller rom-ark. Hvor er Virgin Galactic?

Min bestemor sitter i sofaen og strikker. Slik har hun gjort siden jeg kan huske henne. Og slik vil jeg alltid huske henne, helt til den dagen jeg dør. Jeg vil huske henne, mens hun sitter der og veiver med strikkepinnene, med garnnøster utover hele bordet og leppene som beveger seg svakt, mens hun teller inni seg, hvor mange løkker og lester og par med votter det er igjen.

Det kan hende hun løfter blikket og ser bort på meg. Det hender hun spør: «Er det lørdag i dag?» Hvis det ikke er lørdag, men søndag, så påpeker jeg dette, og hun nikker og sier «Åja,» som om hun er vant til å ta feil av dagene.

Jeg pleier å sitte og se på henne. Også spør jeg henne om ting og tang. Og da begynner hun å fortelle. Hun forteller om Gammel-Johan. Om mannen sin, Edvind, som døde så ung. Om da hun måtte lyve om radioen sin under andre verdenskrig, og nesten ble drept. Om da hun tok over gården og aleneansvaret for fire små barn i en alder av 30 år. Om foreldrene sine. Om læreren sin som hun likte så godt. Om vennene hun har fulgt til graven. Om små og store gleder et liv kan by på.

Hun er en historieforteller. Og såpass dyktig at hun kan holde på interessen din i timer. I alle fall min.

Men noe har skjedd med bestemor. Hun er en gammel dame. Snart 92. Og med årene har hodet hennes sluttet å fungere så godt. Det er ikke så nøye lenger om jeg heter Stian eller Øyvind. Hun husker ikke hva som skjedde i går, eller for en time siden. Selv om Edvind døde i 1960, sa hun en dag at hun ønsker seg flere barn, men at det ikke går, for Edvind døde jo nettopp.

Det hender hun spør meg hvilken dag det er, bare for å vite det, selv om det ikke har noe å si. For hun lever mer og mer i sin egen verden. Etter over 90 år med hardt arbeid og evig konsumering av inntrykk og opplevelser, historier og følelser, er alt hun har igjen, minnene sine.

Snart er hun ikke her lenger. Snart skal hun ikke fortelle flere historier. Og den dagen vil bli en av mine verste.

Hun legger fra seg strikketøyet et lite øyeblikk. Hun ser bort på meg og spør om det er lørdag, og selv om det er søndag, så sier jeg: «Ja, bestemor, det er lørdag.»

This is your brain on neuroenhancers

Medikamenter som påstås å styrke minnet og skjerpe tankene er her. De tilbyr en kur mot alt fra jetlag til dårlige eksamensresultater. Bør vi bruke dem? Hvor går grensen mellom behandling og forbedring? Eller mellom nyttig stimuli, nødvendig medisin og ulovlig dop?

Å utvikle hjernen og tanken er en naturlig del av vår tilværelse – gjennom for eksempel obligatorisk skolegang. Vi benytter en rekke teknikker for å skjerpe sanser, konsentrasjon og hukommelse, eller mestre følelseslivet.

Fra Teknologirådet (PDF).

Se også “Brave Neuro World” på IEEE Spectrum og “Cognitive Enhancement: Methods, Ethics, Regulatory Challenges” av Bostrom og Sandberg. Sjekk også klassikeren Nootropics.

Boken min er ferdig. Det vil si, jeg klarer ikke å se for meg flere runder med endringer. Jeg har lyst til å skrive de resterende fire i Allene-serien snart. Derfor vil jeg med stor sannsynlighet ikke ta frem denne igjen når den neste refusjonen kommer. Men, det sa jeg sist også.

Jeg håper jeg får en ny konsulentuttalelse, for den forrige jeg fikk hos Askehaugen var svært nyttig. Den gledet meg og inspirerte meg til å skrive den versjonen som ligger foran meg nå.

Så da er det bare å lime igjen konvolutten og lempe den i postkassen. I mellomtiden sitter vi og venter, mens vi nipper til en Pepsi Max i ny og ne.

Det er spennende å være Forfatterspire folkens!

(Jeg ville gjerne vise dere et bilde av den ferdige boken som jeg hadde fotografert og alt, men av en eller annen grunn så virker ikke wordpress som det skal denne skjebnesvangre natten.)

Hvis du stadig grubler over hva som kunne vært hvis noe  hadde vært  gjort annerledes i livet ditt, oppnår du ikke noe, og gjør deg selv kun ulykkelig. Reflekter heller over hva du kan gjøre bedre i fremtiden.

Det finnes undersøkelser av idrettsfolk som deltok i finaler i de olympiske leker, men som der tapte. De som ikke brukte tid på hva-ville-vært-tanker, som altså ikke tenkte på hvordan tingene kunne ha tatt en bedre vending, var de som var mest tilfredse.

(Kilde: Gilovich og Medvec)

Del på bloggen