Fra Minsteprinsessa i fullt fotballutstyr under kveldens Tabloid (etter å ha grusa Billingstad-jentene 3-1):

- Jasså, så hun fikk den prisen, ja. Og de sier det er fordi hun kaller en spade for en spade, ikke sant? Det er akkurat som meg det. En spade er jo en spade, da kan man ikke kalle den noe annet, ikke sant? Man skal jo si det man mener, det gjør jo i hvert fall jeg, for jeg er jo et fritt menneske heldigvis. 

-Hun Friele, er det hun med det korte håret? Hun er glup hun, eller? Det virker jo som hun tenker at alle mennesker er like mye verdt i det minste. Sånn som vi her hjemme.

- Mamma, du er heterofil, ikke sant? For det er det man er når man liker det man ikke er selv? Jeg er heterofil i hvert fall. Og hva med deg, Lizsie (katten) – du er vel heterofil tenker jeg?! Du med den skjønne, men dumme datteren din som går ute på gjerdet her. Men du er glad i henne uansett, vet du. Akkurat som oss.

- Altså, du Mamma – hvis jeg vil bli kjæreste med en jente når jeg blir stor, så blir jeg jo bare det – hvis det er det som passer meg best. Og hvis vi vil ha barn sammen, så får vi oss det på den ene eller andre måten. Du husker, hun i barnehagen som hadde to mødre? Hun var jo et lykkelig barn. Jeg vet ikke helt hvordan vi skulle fått til å lage det barnet sammen, da, men om vi adopterer et barn sammen, så vil jo det barnet være like mye verdt for meg og kjæresten min som jeg er for deg – fordi vi har ønsket oss det barnet, vet du.

(Avbryter seg selv)

- Oj, nå leste jeg akkurat på teksten under dem som prater, noe jeg har tenkt på mange ganger. At barn som har det godt, er barn som bor hos snille mennesker som har det fint. Du vet, det er snille mennesker rundt seg, barn trenger. Og homofile er sikkert minst like snille som oss, tror du ikke?

(Her kommer jeg med et lite innspill som underbygger tankene hennes om at ja, vi er like mye verdt uansett hva slags kjønn vi velger å være kjæreste med. At det er det som bor inni mennesker som er viktig – og at det ikke har med hudfarge eller om man er homofil å gjøre)

- Altså, jeg skjønner virkelig ikke hvorfor det må ha et navn engang jeg? Må det hete homo og lesbe, da? Jeg synes ikke folk skal måtte ha sånne navn på seg. Det høres jo ikke akkurat fint ut når man spytter det ut, sånn som hun Monsen. Jeg liker det indre jeg. Og nå skal jeg jo snart ha meg en ny kjæreste, som du vet. Og han jeg vil ha, han er ikke så veldig søt – i hvert fall ikke når han er svett – æsj. Men det er fordi han er snill og fordi han har skjønt det med å be om unnskyldning. Det går jo bare ikke an å motstå ham da – ikke når han er svett engang.

- Du, Mamma – må jeg spise før jeg dusjer eller kan jeg spise etterpå?

(Jeg svarer at hun kan velge, da det er god tid til hun skal legge seg)

- Ok, jeg går og dusjer nå, så jeg kan kose meg nede med havregryn etterpå.

(Hun stopper på vei mot trappen)

- Men, du Mamma… (drar veldig på det) Bare én ting før jeg går og dusjer. Kan du love meg én ting – og kan du ta meg i hånda på det også? Altså, du må virkelig love det?

(Jeg sier at jeg må høre hva det gjelder først)

- Kan du love at du aldri, og da mener jeg ALDRI-ALDRI, selger meg eller adopterer meg bort?

(Det tok vi hverandre i hånden på og nå står hun i dusjen og synger Womanizer)

Dette er en interessant diskusjon – ikke at Monsen mener noe annet om homofile, heller ikke at Friele føler seg krenket som menneske, nettopp fordi Monsen mener noe annet. Men spørsmålet om hva vi skal akseptere av ytringsfrihet, før vi reagerer og før det deles ut priser. Dette gjelder FRITT ORD prisen og er ifølge nettstede tildelt Nina Karin Monsen for hennes gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt. Spørsmålet er om Monsens bidrag gjennom flere år, faktisk bidrar til en friere offentlig debatt – bare ved å uttale det hun gjør ? Jeg er neimen ikke sikker på det. At man kan være uenig i det hun sier, er en ting. Hvilket nivå av meninger skal man tillate før man må se nærmere på om det er krenkende for andre mennesker, om synpunktene er sosialt akseptable – ja, kanskje til og med ulovlige ?

Utfordringen i samfunnet er at grensene flyttes, det vi sier idag – var ikke kanskje ikke akseptabelt for noen år siden. Snakker vi om homofili, er det vel ganske mange år siden man skjønte at homofili ikke er en funksjonshemming. Nå sier jo også Monsen at det har hun aldri sagt. Jeg vet jo at Fritt Ord ikke legger til grunn påstander fra andre mennesker, men de faktiske skriveriene som Monsen har publisert. Men hva betyr det – om vi tar en forutsetning – for Fritt Ord, om de visste at Monsen`s mange uttalelser faktisk krenker andre mennesker ? Det ville kanskje ikke betydd noe, når de skulle bestemme seg for hvem som skulle få prisen ?

Kanskje man må provosere såpass mye for å bidra til en friere offentlig debatt ? Jeg vet ikke, men jeg synes ikke noe om at Fritt Ord prisen skal brukes til å fremheve mennesker som bevisst provoserer gjennom sine uttalelser. Også Monsen og ikke minst Fritt Ord – må ha i tankene at vi må bestrebe oss til større toleranse blandt alle samfunnslag. Ekstremiteten i alle slike uttalelser, må jo også sees på. Hva om Monsen faktisk trodde at homofili var en funksjonshemmming ? Ville hun da bidratt en en friere offentlig debatt, når alle vet at dette ikke er tilfellet ?  Skal mennesker få lov å si hva de mener, uten at det er belegg for det ? Og skal de få en pris for det i tillegg ?

Jeg synes ikke det høres klokt ut.

Nina Karin Monsen har vært aktiv i norsk debatt siden 70-tallet, og gjorde seg sist bemerket da hun kom med sterke utfall mot den nye ekteskapsloven som likestiller homofile og heterofile. Karen–Christine Friele, som er landskjent for sitt arbeid for homofile rettigheter gjennom mange tiår, mener Monsen har krenket homofile ved flere anledninger. Fritt Ord-prisen er ikke lenger er en ærespris etter at Monsen fikk den, ifølge Friele.

Leverer tilbake pris

Hun leverer nå tilbake sin egen pris, som hun fikk i 1978, i protest mot årets tildeling. Hun betaler også tilbake prispengene – som den gang var på 60.000 kroner – noe som medfører at sommerferien med samboeren Wenche Lowzow (83) ryker. De hadde planlagt tur med Hurtigruta, men Friele er urokkelig i sin avgjørelse.

–Enkelte ting er viktigere enn å kose seg, sier hun til Aftenposten.

–Hvorfor går du så drastisk til verks?

–Jeg gjør det først og fremst og 100 prosent fordi jeg føler meg tilsmusset og krenket, jeg føler meg pisset på, for å si det på godt bergensk. Jeg har levd av ytringsfriheten hele mitt liv og jeg støtter til og med dem som vil ha fjernet alle paragrafer som forhindrer ytringsfrihet, men jeg gråter og jeg har det vondt når mennesker bruker ytringsfriheten til å rakke ned på og stigmatisere medmennesker.

–Hva er det du reagerer så sterkt på?

–Jeg har vært i «kladda» på Monsen siden midt på 70–tallet. Hun mener at den folkegruppen jeg tilhører, min elskede Wenche og jeg selv, bør søke uføretrygd fordi vi er homofile. Nå har jeg den største respekt for psykisk funksjonshemmede, bare så det er sagt, men homofili er ikke en funksjonshemning. Å være menneske er å være annerledes, sier Friele, som legger til at Monsen er i sin fulle rett til å ytre seg.

–Hun kan benytte ytringsfriheten til krampa tar henne. Jeg har levd av den, og det skal hun også gjøre. Men jeg har forsøkt å holde meg til saken, og har aldri karakterisert mennesker som har vært mot oss. Det burde ikke Nina Karin Monsen gjøre heller. Hun kan kjempe mot ekteskapsloven til hun ligger flat og det tar jeg til etterretning, men når hun går løs på folk hun mener har smusset til ekteskapet så går hun for langt.

–Mener hun det?

–Jeg sier at det er det hun mener. Hvorfor er hun ellers så inn i havet hysterisk? Hun har beholdt alle rettigheter, alle plikter, men hun mener tydeligvis at det har kommet lus, eller flatlus, inn i ekteskapsloven. Jeg har levd et langt liv i diskrimineringsatmosfære, jeg kjenner mine lus på gangen, sier Friele.

Hun oppfordrer også andre mottagere av Fritt Ord-prisen til å levere prisen tilbake. Hun har også klare meninger om arbeidet komiteen har gjort.

Anklager komiteen.

–Jeg anklager Fritt ord-komiteen for at de ikke hører på innholdet i det Monsen sier, men utelukkende forholder seg til at hun har mot til å si det. Det blir jo helt feil. Da kunne jo Jonas Gahr Støre gitt en halv million til Irans president etter hans tale, hvis det bare er snakk om å ha mot til å si hva man mener. Eller Holocaust-fornekteren David Irving som ble nektet adgang til Litteraturfestivalen, det er samme sak. Han ble nektet på grunn av sine ytringer. Vi må sette en viss grense. Men for all del: De har rett til å ytre seg. Jeg vil aldri begrense noens ytringsfrihet, enten de ville sende meg til helvete eller hjem igjen til Bergen, sier Friele.

–Er det ikke nettopp slike såpass ekstreme ytringer som viser oss hvor omfattende ytringsfriheten faktisk er – og kan vi se det slik at det er denne synliggjøringen som belønnes når folk med ytterliggående meninger får priser?

–Nei. Monsen må gjerne belønnes for å bryte grenser og for å protestere på at hun føler at ekteskapet tilsmusses av ekteskapsloven, men i det øyeblikket hun begrunner ytringene sine med offentlig å annonsere at hederlige jeg og min elskede på 83 år burde søke uføretrygd fordi vi er homofile, da setter jeg en grense, sier Friele.

Uttalelsene om uføretrygd og homofile står å lese i Monsens siste bok «Kampen om ekteskapet og barnet» som kom i mars i år.

Outsider.

Nina Karin Monsen har følgende kommentar til at Friele trekker prisen:

–Hvis hun ikke kan tåle at folk hun ikke liker får prisen, var hun kanskje ikke verdt prisen i første omgang. Når man aksepterer en slik pris, så må man akseptere intensjonen for prisen.

Fritt Ord-prisen er ment å gå til outsiderne, de som ofrer noe for sine standpunkter og er utrettelige i offentligheten, ifølge styreleder Francis Sejersted.

–Mange homofile er rasende på deg, hva er det egentlig du mener om homofile?

–Jeg mener ikke noe spesielt om homofile, det er ekteskapsloven og barneloven jeg protesterer mot – at vi har lover som tillater staten å lage farløse og morløse barn.

–Mener du at homofile er psykisk syke og bør søke trygd?

–Nei, selvfølgelig gjør jeg ikke det. Det jeg mener er at hvis de selv mener at de har store problemer, de fremstiller seg jo ofte som ofre, så bør de søke støtte, det er opp til dem. Jeg mener ikke at homofili er en psykisk sykdom. Homofili er svært mangfoldig, og hva det er i hvert enkelt tilfelle vil ikke jeg ta stilling til.

–I din siste bok skriver du at «homofili aldri blir like ærefullt som heterofili». Hva mener du med det?

–Det ser jeg i sammenheng med det å lage felles barn. Se bare hvordan folk reagerer når de får et barn, de blir så stolte, både foreldre og besteforeldre. Kun heterofile kan få felles barn, sier Monsen.

–Så du kobler stolthet med ære, og mener derfor det blir riktig å si det slik?

–Ja.

–Kan du forstå at Friele er opprørt over at du for eksempel karakteriserer lesbiske som rugekasser?

–Det er de homofile mennene som skaffer seg surrogatmødre som bruker kvinner som rugekasser. Jeg skrev en artikkel i VG 7.5.08 i fjor som het «Moderne kjønnsfacsisme» som er blitt tolket helt feil. Jeg skrev om den tenkningen ledende homofile ideologer har uttrykt offentlig. Guro Sibeko hevdet i et TV–program at hennes sønn ikke hadde en far, bare en donor. Lesbiske som får hjelp av bioteknologer bruker menn som melkekyr. De reduserer barnets far til en sædkladd. Det spres rykter i det homofile miljøet om at jeg skal ha sagt både det ene og det andre som jeg ikke har sagt. Noen vil meg ondt, sier Nina Karin Monsen til Aftenposten, eller så vil de hindre en realistisk debatt om denne radikale samfunnsendringen.

–Kan du forstå at noe av det du mener er smertefullt for andre?

–Jeg har ikke sagt det de påstår om homofile, sier Monsen til Aftenposten.

Helt siden tidenes morgen har jeg vært en tilhenger av Statoils frokostklubb-konsept, og jeg syntes stadig designet på selve koppen forbedret seg år etter år. Den forrige koppen bestod av børstet stål og minimalistisk svart plastikk, samtidig som den fikk økt status av å bære Friele-logoen på lokket. På lokket til den nye koppen derimot står det “Löfbergs Lila”. Min teori er at det var de standhaftige bergenserne i Friele som før stod bak koppens flotte design. Grunnen til at den nye koppen ser ut som noe en 46-år gammel kattedame kunne hatt på bordet i slutten av 80-tallet, er at det svenske(!!) firmaet Löfbergs Lila har tatt over designet. Uten å ha nærmet meg en Statoil-stasjon på måneder (på grunn av nettopp dette) spekulerer jeg også på om det er svenskekaffe som kommer ut av maskinen.

Følger man linken til Löfbergs Lilas hjemmeside, ser man at det stinker av dårlig svenskekvalitet, både på generell grafisk profil, og alt annet. Våre gode landsmenn i stoltheten Statoil har med andre ord vraket den grafisk og gastronomisk fantastiske Friele, og gått til sengs med söta bror. Jeg er dypt skuffet… Ikke bare er koppens design det styggeste jeg har sett siden tv-kannene på tidlig 90-tall (nei, den har heller ikke god retroverdi), men den er også ergonomisk urbukelig. Håndtaket er tydelig ikke designet for friske normannshender, da det er umulig å gripe tak i. Lokkets lukkemekanisme er også det mest idiotiske jeg har vært borti, med en 150-graders roterende akse. Det verste med hele affæren er at fra i år av, trenger man kun å bytte lokket hvert påfølgende år. Dette betyr at vi er nødt til å leve med denne svenskekreasjonen til evig tid! Jeg boikotter herved frokostklubben!

Oppdatering: Her får jeg bekreftet mine mistanker om det perverse forholdet.

BT hadde blant annet disse to sakene på bt.no i dag: 

Friele frokost kaffe finnes i både koke malt og mest sannsynligvis også filter malt.