20. oktober ble det lagt ut en pressemelding på nettsidene til Kultur- og kirkedepartementet som sa at Radio Revolt vil bli tatt av lufta fom. 1. januar 2010, uten at det var gjort noe forsøk på å informere oss om denne beslutningen. Medietilsynet hadde gått inn for at Radio Revolt skulle få lov til å sende 24/7 i Trondheim i årene fremover, men politikerne i departementet mente at Radio 1 heller burde få lov til å sende radio i Trondheim.

Klagesaken skulle egentlig vært ferdigbehandlet før sommeren, men først 20. oktober ble bomben detonert, påfallende nok samtidig som andre store politiske nyheter blir lansert. Saksbehandlingen har gjennomgående vært uprofesjonell og tidvis direkte ufin. Ingen tidsfrister har blitt overholdt, og det blir gitt kontrabeskjed på kontrabeskjed. Som radioassistant.com skriver: “Dette er rått, udisplinert, uprofesjonellt og skammelig”.

Det siste trønderen Trond Giske gjorde som kulturminister var altså å stikke kjepper i hjulene for Norges eneste studentradiokanal som er på lufta 24/7. Naturlig nok reagerte vi med sjokk og vantro, og mistanken vår om at dette var en hastesak ble bekreftet når vi tok kontakt med departementet. Der fikk vi informert av en saksbehandler at denne saken “måtte bli avgjort før en ny minister skulle på plass”, og at vi må vente på begrunnelsen for dette, da den ikke var ferdigstilt enda.

De tre søknadskriteriene var lokalt innhold, lokal tilstedeværelse og eiermessig mangfold, men den eneste begrunnelsen som foreligger for øyeblikket er at SBS (Radio 1) hadde bydd 19 minutter mer lokalt innhold pr. dag. Betyr det at fordi SBS har bydd ca. 5% mer lokalt innhold pr. Dag, så skal det veie tyngre enn kriteriene om lokal tilstedeværelse og eiermessig mangfold? Det mente IKKE Medietilsynet, men det mente Trond Giske.

Nå har vi heldigvis fått en ny kulturminister, som samtidig med at radiobomben ble detonert hadde pressekonferanse hvor hun fortalte at et av hjertebarna hennes som kulturminister vil være å “fokusere mer på dans og frivillighet”.

Det første departementet hennes gjør er å legge ned en radiokanal basert på frivillig drift, for heller å satse på et enormt franskeid selskap (SBS). Hvordan dette stemmer med de tre søknadskriteriene lokalt innhold, lokal tilstedeværelse og eiermessig mangfold, og hennes uttalte satsning på frivillighet er for oss fullstendig uforståelig.

Derfor håper vi at Anniken Huitfeldt tar til fornuft, og sørger for at vedtaket blir omgjort!

Anniken, behold Radio Revolt på lufta!

Jeg er så impulsiv til tider at jeg overrasker meg selv. Jeg våknet opp kl 10.02 slo opp øynene og kom meg opp i stående stilling. Gikk ut på kjøkkene hvor jeg ble godt mottat av mine søte samboere. Så gikk jeg en liten tur inn på rommet fordi jeg skulle i butikken. En skuff stod oppe. Bikini. -Jeg går og bader, tenkte jeg. Det gjorde jeg. Tok den på meg og gikk ned til kaien. Der satt det en dame og snakket i telefonen. Hun så på meg med et litt sånn “what a freek blikk” da jeg plutselig hadde vrengt av meg alle klærne (ikke alle) og tok sats. Må faktisk innrømme at i en liten stund følte jeg meg litt som en blotter. Det er ikke noe jeg kommer til å gjøre videre.. Men uansett kjente jeg blodet begynte og pumpe, følelsen i kroppen ble borte og jeg fikk en fin fin start på dagen. Jeg tok jo noen telefoner r.o.k (rundt om kring) for å skaffe meg bade selskap. Reaksjonene var i grunn ganske like. “Har det klikka for deg?”. “Hvorfor ligger ikke du fyllesyk i senga?”. “Skal du bade nå? I sjøen?”. “Jeg blir IKKE med!!”.
I dag skal jeg jobbe på Meieriet. Masse, først fra halv to til seks så fra halv åtte til tre ca. Det eneste som er litt kjipt er at det ikke er betalt. Er ikke helt meg å drive frivillighets jobbing men det er vell verdt ett forsøk. Jeg datt av stolen i går, bokstavlig talt. Det var uendelig pinlig og flaut. Det var ikke en vanlig stol heller selvsagt, neida det var en stol av type høy barkrakk til glede for de mange som må ha sett det. Jeg selv aner ikke hvordan det skjedde men har resonert meg frem til at jeg må ha bommet på stolen, rett og slett. Wops, fort gjort. Det rimet.
Jeg har fått meg jobb i barnehage, vet ikke hvor mye det blir, men det er hvertfall litt. Så skal jeg spørre på barneskolen og sfo til uken. Igår klatret jeg i 4 timer. Ikke sammenhengende men effektivt allikevell. Helt villt morsomt. Yeah! Vi skal på klatretur til uken også, det blir bananas i kananas ,bra med andre ord. Dette er vel kanskje den eneste turen jeg virkelig har gledet meg skikkelig til, det blir brao! Imorgen er det Sogndal kamp og fin fin stemning. Hei og hå nå må jeg gå. Har vasket hele huset også forresten, så nå lukter det sånn som på reklamen. Ehm.

Hva i all verden, tenker du. Det gjorde jeg også da Hovefestivalen bestemte seg for å ansette meg som fotograf under årets festival. Som frivilligarbeider på Hove de to første årene, har det knyttet seg et spesielt bånd til denne fantastiske festivalen. Hva er vel bedre enn å få lov til å slå sammen to ting man elsker? Jordbær med fløte!!!!!

Men det er jo faktisk to fluer i en smekk, det.

Dermed bestemte jeg meg (etter litt oppfordring av avisa Fædrelandsvennen) for å starte en blogg og oppdatere den regelmessig med bilder og opplevelser den magiske uka på Hove. Jeg og kompisgjengen tar hjula fatt og cruiser ned mot Tromøya den 20. juni, og deretter vil det forhåpentligvis oppdateres regelmessig her med både bilder, kanskje video og helst litt funky tekst!

Tilbake med mer!

Skriv hva du vil i kommentarboksen om hva du tenker generelt rundt foreldrerollen på steinerskolen.

jeg har eksamen om to dager, og det eneste jeg gjør er å utsette lesingen. Jeg sitter å drikker Red Bull (de hadde ikke Burn), og spiser Anton Berg. Hører på Spanish Guitar og blogger litt. Nå må jeg skjerpe meg. Etter eksamenen skal jeg fortelle hvordan det går med M og meg. Jeg kan røpe at jeg er veldig glad, og kanskje frivillig har gått inn i en felle jeg forutså.

I begynnelsen av mai i år, gikk igjen Nordiske Mediedager av stabelen i Grieghallen. Der møttes bransjefolk, og medieinteresserte for å overvære rundt 50 foredrag, med foredragsholdere både fra innland og utland som tok for seg alt fra den økonomiske situasjonen til norske medier og situasjonen i Burma til reality-fenomenet og twitters påvirkningskraft.

Som frivillig fikk jeg overvære en rekke foredrag både mens jeg var på vakt og uten om dette. Og det var tydelig at nettets påvirkning på journalistikken og medier generelt var et stort tema, noe som blant annet gledet en nye medier-student som meg.

Det var som sagt veldig mange foredrag, og det ble dermed umulig å få med seg alt, men heldigvis ble alle seansene filmet. Kan anbefale alle å ta turen innom Nordiske Mediedagers hjemeside hvor foredragene er lagt ut.

Det hele ble avsluttet med godbiten og  ti års jubilanten Nytt på Nytt, representert ved Knut Nærum og Jon Almaas.

En ny runde konserter, utstillinger og litterære kvelder starter på Det Grønne Hjørnet mai/juni 2009.

Torsdag 7. mai

er det Halvsøstra til Kirsty som kommer med smakebiter fra konserten som får sin premiere i full lengde på Josefine 20 mai.

Det grønne hjørnet som drives av Kirkens bymisjon og Røde kors ligger på Grønland, der hvor Urtegata møter Platous gate.

Adressen er Platous gate 2, 0190 Oslo

Halvsøstra til Kirsty er en gruppe bestående av Hege Rimestad, Kjersti Martinsen, Bente Geving og Sara Anderson. De har med seg alle sine stemmer og instrumenter (fele, gitarer, mandolin, rytme, elgitar, bass, ukulele, kalimba) og et repertoar bestående av sanger av KIRSTY MAC Coll. Les mer om henne på Wikipedia:

http://en.wikipedia.org/wiki/Kirsty_MacColl

eller på Halvsøstras hjemmeside:

http://halvsostra.no/

Medlemmene i Halvsøstra til Kirsty har bakgrunn fra Veslefrikk, Split Image, Amtmandens Døtre, Geirr Lystrup & Godtfolk og Mari Boine Band. Med denne miksen av rock, viser og verdensmusikk i ryggen er de godt skodd for å ta oss med på en musikalsk reise gjennom egne gjendiktninger og versjoner av KIRSTY MAC COLL´s sanger en folkpop-kabaret der hver sang har fått sitt eget velfortjente musikalske uttrykk. Stikkord er levende kontakt med publikum og fargerikt instrumentvalg.

*

To utstillinger åpner samme dag: Else Krogh-Larsen (artillus) med malerier, og

Susanne Wehner fra Tyskland med fotografier.

*

14 Mai

Hege Åsvang (debuterte med romanen *S* i 2006 på Cappelen forlag).

Elin Anita Straumnes (som kommer med ungdomsboken Sommeren på Barkøya).

Noen gjester som ennå ikke er bekreftet.

*

21 mai

Dag Evjenth (Du trenger ikke mer enn seks ord, norsk mikro-fiksjon på seks ord på Ganesa Forlag)

Annette Munch (Ny roman Jenteloven 2009 på Cappelen Damm forlag)

Tarald Stein (debuterte ifjor med diktsamlingen framandkar på tiden i 2008)

Martin Nygaard (Kjent fra eventyrserien Godteposen og som arbeider nå med tredje bind av triologien:Autonom, de to foregående bøkene heter Autofokus og Autopilot på eget forlag.)

*

I juni er følgende dager holdt av til ulike program:

11 juni

er det planlagt slipp av en prosa antologi med utvalgte skribenter fra poeten.no. Vi håper at så mange som mulige av deltakerne og brukerne fra poeten.no stiller opp. Det blir opplesninger og musikk.

*

18 juni

Under tittelen Ønskediktet fremfører Fredrik Hossmann (poet og improvisatør) og Ella Gyri (skuespillerinne) utvalgte dikt, både klassikere som Andre Bjerke, Halldis Moren Vesaas, Rolv Jakobsen, Hans Børli, Stein Mehren, Henrik Wergeland står som muligheter. Fredrik har med noen egne dikt og Improvisasjoner i tillegg

18 juni åpner  maleri-utstilling med Victoria Dahr Nygaard og Erik Walter Svendsen. Den varer til den 25. juni.

(Åpningstider i helgen kommer etter hvert)

*

25 juni

er det avslutning på Safir med eget program. Da begynner vi tidligere på ettermiddagen. Men det vender vi tilbake til senere.

Bookcrossing: Gjennom hele tiden kommer bøker til å slippes fri gjennom. Det er bedre at bøker reiser i verden enn at de støver ned i en bokhylle. Du kan også ta med bøker du vil slippe fri, så skal vi registrere og sette etiketter på dem. Slik kan bøkene følges på sin ferd gjennom verden, fra leser til leser. Se

http://www.bookcrossing.com

for mer info.

*

Er dugnad og dugnadsånden i ferd med å forsvinne? Nei, men noe har endret seg. Flere organisasjoner basert på dugnad og frivilliges innsats frykter minkende oppslutning til oppgavene i organisasjonen. Og ja, det er krise dersom vi ikke får folk til å stille opp på dugnad. Da blir plutselig alt veldig veldig mye dyrere å drive.

Men jeg tror ikke dugnadsånden er i ferd med å forsvinne, den utvikler seg. Vi utvikler oss. I takt med et samfunn hvor opplevelsen står i sentrum og den private kjøpekraften er stor. Den viktigste forandringen er nok at egoet dyrkes. Vi er mer bevisste våre valg av interesser og egen tidsbruk. Prioritering mellom interesser og aktiviteter er noe vi gjør hver dag. Det betyr også at vi er blitt flinkere til å kvantifisere det vi får igjen for en aktivitet, og dermed sammenligner den enkelte aktivitet opp mot alternativene. Dessuten er umiddelbar stimuli kanskje noe vi forventer i større grad enn før.

Livsnytere av første klasse! I sterk kontrast til mine besteforeldres selvoppofrelse for Kongen, Fedrelandet og lokalsamfunnet? Det tror jeg ikke. Men egoet er mer fremtredende enn tidligere. De som dyrker egoet blir sett opp til som selvrealiserende forbilder. Konklusjonen må bli den at uansett hva vi gjør i dag eller hva noen gjorde for 50 år siden, er det for å få det bedre selv.fra Oppdal

Er dette en negativ tankegang, eller bare virkeligheten vi må forholde oss til? Jeg er redd for at mange vil si at det er negativt. Selv vet jeg ikke om jeg vil ta et standpunkt hverken for om det er positivt eller negativt å dyrke sitt eget ego. Det kan være positivt om det brukes på riktig måte og det kan være negativt om det brukes feil. Det viktige for meg i denne sammenhengen er at vi må forholde oss til virkeligheten, ikke en utopi hvor folk flest er selvoppofrende uten baktanker eller andre indre og ytre motivasjoner bortsett fra å være snill og grei.

Dersom dette er virkeligheten vi må forholde oss til, er også organisasjoner basert på dugnad og frivillighet nødt å se på sine dugnadsoppgaver. Hvilke oppgaver tilbys medlemmene ? Hvordan tilbys de? Og hva får medlemmene tilbake for å stille opp for foreningen? Har oppgavene endret form eller stått stille, mens samfunnet utvikler seg? Forventer vi å få igjen noe helt annet i dag enn for 30 år siden, når vi gjør en innsats for foreningen?

Med økt kjøpekraft har vi også fått muligheten til å kjøpe oss opplevelser fremfor å skape dem selv. En stor endring, som gjør at jeg ikke bruker en frihelg eller tre på dugnad på en felles foreningshytte, når alternativet er å betale noen hunderlapper ekstra for å slippe. Det vil si, jeg bruker ikke de helgene for å få en billigere ferie til sommeren, de fleste har råd til å slippe. Da må det ligge andre incentiver bak, for at jeg skal ha lyst å drive dugnad på den hytta. Og det er akkurat dette organisasjonene må fokusere på. Ikke materialistiske incentiver for å drive dugnad. Det er her styrken er, eller burde være, men altfor ofte er det de materialistiske fordelene en selger inn dugnad med. Skal vi klare å fortsatt motivere til alt fra styrearbeid til tradisjonell dugnad i nabolaget må vi finne ikke materialistiske belønninger folk ikke får andre steder, eller som vi er bedre på enn andre. Det er vår styrke. Også får vi prise oss lykkelige over de få som er selvoppofrende av natur, og ikke minst for at vi er forskjellige med forskjellige interesser, noe som gjør at det bør være mer enn nok folk til all den dugnaden som skal gjøres i Norge.

Og til slutt et lite appropo. Vi ser ca 2 timer og 22 min fjernsyn hver dag i snitt (Tall fra SSBs mediebarometer) Grovt regnet 10 millioner timer hver dag som befolkning i Norge. Til sammenligning brukte vi nesten 200 millioner timer på frivillig arbeid i 2004 (Tall fra St.meld. nr. 39 2006-2007 «Frivillighet for alle» avsnitt 3.5.3).

Av og til kommer jeg over mennesker som sier de har tid til overs.. At de sitter og ikke vet hva og hvordan de skal kunne hjelpe noen adre som trenger det..

Kanskje du har tid til å bidra med et besøk til en som er ensom, eller en som trenger en hånd? Ta en prat, gå en tur, hjelpe med småting, feie snø bort fra en dør.. kanskje hjelpe en gammel til legekontoret?

Det finnes slike organisasjoner hele landet rundt! Noen steder heter de Frivillighetssentralen, andre steder er det Røde Kors som driver besøkstjeneste, eller så kan det være kristne organisasjoner eller Helselag som har den funksjonen.

Ta kontakt hvis du har litt tid til overs, da vel?

Gå til de gamle å bli vis var et gammelt ordtak,
og jeg kan skrive under på at det stemmer! De gode samtalene blir mange, og du får tifolds igjen for det du gir!

Gjør det da vel?

Igår åpnet fotoutstillingen med Olav Ljone Skogaas, og Ola Nordskar holdt en intimkonsert. Fra gjesteboken:

“Fine bilder… Bra tiltak! Flott musikk og selvsagt herlige bilder…takk for en kuul kveld – fri fra julestresset… Herlige viser fra en fin artist… en højdare av opplevelse og varme mennesker… Det varmet i veggene…”

Her er en link til Østkantavisa, hvor det er et lite intervju angående frivillighetsfestivalen.

“I kveld blir det ønskedikt med Ella Gyri og Fredrik Hossmann. Vi leser ønskedikt for hverandre og for de fremmøtte. Ta gjerne med egne tekster eller favoritter. Også mulighet for publikum å lese…

Dørene åpnes klokken 18:00. Ønskediktet begynner klokken 19:00. Velkommen.”

*

Frivillighetsfestivalen tar utgangspunkt i frivillighetsdagen 5. Desember, innstiftet av Forente Nasjoner for å feire alle som gjør en frivillig innsats i nærmiljøet, uten å ta betalt for det.

Program:

TORSDAG 4. DESEMBER:

Ola Nordskar synger egne sanger. De dårlige venners kveld”
Sanger fra rennesteinen og for de dårlige venner, men også solglimt kan finne sin plass i mørke gater.

Foto-utstilling med Olav Ljone Skogaas og Levis åpnes. Dessuten stilles ti dikt ut frå antologien ”Snapshots 2008” i anledning av frivillighetsfestivalen.

Dørene åpnes klokken 18. Konserten begynner klokken 19:00.

*

FREDAG 5. DESEMBER:

ØNSKEDIKTET: Fredrik Hossmann (gateartist, poet og livskunstner) og Ella Gyri (skuespillerinne) leser ønskedikt for hverandre og for de fremmøtte. På repertoaret står Hans Børli, Andre Bjerke, Inger Hagerup, Jens Bjørneboe, Stein Mehren, Tarjei Vesaas, Halldis Moren Vesaas, Ivar Aasen, Henrik Wergeland og mange flere.

Det er også rom for de fremmøtte å ta med og lese egne dikt eller favoritter.

Dørene åpner klokken 18:00. Ønskediktet begynner klokken 19:00.

LØRDAG 6 DESEMBER:

Richard Wiik leser fra diktsamlingen ”De doble øyeblikk”
Martin Nygaard leser fra romanene ”Autofokus” og ”autopilot”.
Myriam Bjerkli leser frå sine Noveller og tekster.
Fredrik Hossmann m.fl. leser fra ”Snapshot 2008”. Antologi med bidrag frå bl.a. poeten.no
Kjell Arve Albertsen leser egne dikt.
Det blir også rom for publikum å lese sine egne dikt.

Dørene åpner klokken 12:00. Programmet begynner klokken 13:00.

SØNDAG 7. DESEMBER

Dørene åpnes klokken 14:00. Klokken 15:00 opptrer Martin Nygaard, med eventyr og historier fra Godteposen. Fra fem år og oppover.

DET GRØNNE HJØRNET er et samarbeidsprosjekt mellom Kirkens bymisjon og Røde Kors.

DET GRØNNE HJØRNET ligger i Platousgt.1, 0190 Oslo, på Grønland.

Gratis adgang.

Jeg har tidligere lovet at dele lidt insiderviden om kampagnen efter valget. Måske kom det til at lyde en anelse mere ophidsende end det er, men her kommer altså alligevel en sidste fortælling om livet på demokraternes tophemmelige kontor i Portland, Maine.

Amerikanere er generelt besatte af statistik og tal, hvilket ikke mindst kommer til udtryk ved en valgkampagne som denne. Hver aften fortalte ledelsen på et telefonmøde om, hvor mange opkald der var blevet foretaget på denne dag, hvor mange frivillige vi havde haft, hvor mange der skulle komme næste dag, osv. osv. Disse opkald varede en halv time og var stort set kun opremsninger af tal, som for mig ikke var specielt interessante. Men lidt tal kan jeg da lige dele. Målet for de sidste 6 dage af valgkampen, ekslusiv valgdagen: 250.000 opkald, 100.000 dør-til-dør kontakter, 3636 vagter af 4 timer skulle dækkes. Og dette i en stat med kun godt én million indbyggere!!! Og dette mål blev nået. Hvordan?

Kontoret set udefra - vinduerne helt tilplastrede med valgplakater

Ifølge min chef, Matt (som kun er en garvet gut, selvom han kun er på min alder), har mange har en forestilling om at kampagnearbejde er ca. ligesom i en tv-serie som West Wing: lidt hygge/nussearbejde ved skrivebordet, noget med at sende nogle mails og gå til møder, og måske snakke med et par vælgere en gang imellem. Men sådan er det i hvert fald ikke. Man kan ikke sidde og gemme sig lidt bag skrivebordet, det er benhårdt, og ofte grænseoverskridende, opsøgende arbejde, hvor man skal være PÅ lige fra man møder ind om morgenen til ”call time” slutter og de frivillige går hjem, kl. ni om aftenen. Nogle mennesker elsker den slags, og kan snakke folk et øre af indtil de til sidst overgiver sig. Mine kollegaer kunne gøre det hele dagen lang, og var rigtig dygtige til det. Det er næsten som en sport: en af dem stod ofte op og hoppede rundt som en bokser i ringen, når han havde en potentiel frivillig i røret. Når det lykkedes ham at få en person til at melde sig hoppede han rundt i triumf! Til sidst på dagen sammenlignede mine kollegaer antal telefonopkald, og antal frivillige som de havde fået til at komme ind – det var konkurrenceånden der holdt det hele kørende, og gav folk motivation.

Men de fleste almindelige mennesker synes ikke det er specielt behageligt arbejde at skulle opsøge og forstyrre folk i deres fritid, hvilket er grunden til at det er forholdsvist svært at rekruttere frivillige til at lave telefonopkald og gå dør til dør. Hvis vi på kontoret havde solgt Obama t-shirts, bumper stickers, etc.  i stedet, ville vi nok være millionærer nu. Folk ville VIRKELIG gerne hjælpe med at sætte skilte op i haven, køre ældre og handicappede til valgstederne, og gå rundt med Obama t-shirts. Det var sjovt at se dem lige pludselig få meget travlt, når vi spurgte om de ikke havde lyst til at lave nogle telefonopringninger i stedet. Denne type kaldtes ”latte liberals” – folk som har alle de rigtige meninger, men som ikke gider rejse sig fra deres magelige caféstole, og hjælpe til hvor det virkelig rykker! Jeg forstår dem dog udmærket – det ER ikke altid lige sjovt, og nemt, at tale med vælgere  - se indlægget nedenfor om, hvordan det var at ringe til vælgere!

Nu skal jeg i gang med noget lidt mindre actionpræget og udadvendt arbejde: specialeskrivning. Vi ses, tak fordi I fulgte med!

Jeg sidder med røret i hånden og venter på det BLIP som betyder, at en person allerede har taget telefonen i den anden ende. Når tonen kommer, siger jeg straks, uden at vide noget som helst om personens alder, køn, og navn: ”Hi, my name is Vibeke, and I’m a volunteer with the Maine Democrats…” Først nu dukker  navn, alder og parti på personen jeg skal have fat i, op på computerskærmen foran mig. ”… Is Mary available please?” Pause. Håber på et venligt svar. Jeg er heldig: ”This is Mary.” Nogle gange lægger folk så snart de hører, at det er et politikopkald. Andre gange er folk sure over de mange opringninger som de har fået i løbet af de sidste måneder, og sommetider siger folk ”I’m a Republican”, og smækker på. Men overraskende tit er der en forholdsvist venligstemt person i den anden ende. I disse tilfælde begynder jeg min lille tale om, hvorfor jeg synes man skal stemme på de demokratiske kandidater. Jeg prøver at improvisere over det manuskript der står på skærmen, og jeg forsøger at gøre det kort, for det føles underligt at tale og tale som en programmeret robot. (Republikanerne, som ofte har svært ved at finde rigtige frivillige af kød og blod, holder meget af at bruge de såkaldte robocalls – indtalte bånd med ofte temmelig nasty retorik. Det skal dog siges at der også var et demokratisk robocall i omløb i Maine, som Bill Clinton havde indtalt! Meget mærkeligt, men det må være effektivt.)  Det jeg lige har beskrevet er et eksempel på et såkaldt ’predictive dialing’ opkald. Man skal ikke bruge tid på at taste numre ind og vente på svar – computersystemet opkald til ens telefon, og man skal bare vente på tonen som betyder at man er PÅ. Mange kan ikke lide dette system – man har ingen chance for at forberede sig på hvornår, og med hvem man skal tale med. Til gengæld er det effektivt, og man kommer hurtigt ind i en rytme.

Mine første opkald var utrolig akavede, og jeg må have lydt MEGET usikker i min sag. Men efterhånden blev jeg blevet mere sikker på mig selv. Men man ved aldrig, hvem man får i røret, og samtalerne kan tage mange forskellige drejninger! Nogle er meget velinformerede om politik, andre har nærmest aldrig snakket om politik før. Nogle var helt sikre på hvem de ville stemme på, men overraskende mange indrømmede, at de først besluttede sig i stemmeboksen. Jeg talte med mange interessante mennesker; og var heldig med at ingen var direkte ubehagelige. Jeg fik endda overbevist et par stykker til at stemme demokratisk – det er en fantastisk følelse! Man prøver ikke at vildlede og manipulere, men bare at gøre det klart, hvor de forskellige politikere står. De fleste havde et positivt syn på Obama, men nogle sagde at de ikke ’stolede på ham’. En mand blev ved med at kalde Obama en ”løgner som aldrig fortæller andet end løgne. Han er ikke engang amerikaner.” Da jeg spurgte hvad han mente, sagde han ”bare vent og se når han bliver præsident, vent og se”. ”Det vil jeg glæde mig til at se”, svarede jeg bare, og afsluttede samtalen høfligt. Jeg tog hans skepticisme som en slags uudtalt racisme og angst, og det var ikke rigtig værd at begynde at diskutere med sådan en type. Et stikmodsat eksempel var kvinde, som jeg talte med i en halv time – hun havde tydeligvis aldrig diskuteret politik før, var helt åben og imødekommende, og stillede reelle, og faktisk temmelig svære spørgsmål: ”hvordan vil Obama være en anderledes leder end Bush”, ”hvad er hans værdier”, ”hvad vil han gøre for krigsveteraner”, etc. etc.  

En frivillig bliver interviewet af pressen d. 4 november. I baggrunden sidder folk og ringer

Allen i gang med at rekruttere frivillige

Årets BIFF finner sted fra 15.-22. oktober.
“Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) arrangeres årlig i oktober. BIFF er en av de største og mest interessante filmfestivalene i Norge.

Programmet på over 100 langfilmer holder høy kvalitet og består av ny spillefilm og dokumentarfilm fra hele verden, plukket ut på ledende internasjonale filmfestivaler og gjennom andre kanaler.

Festivalprogrammet er variert og har noe for enhver smak. (…)

BIFF får besøk av en del presse- og bransjefolk, men er først og fremst en publikumsfestival. Siden den første festivalen har besøket vokst fra 9.000 til 37.400 (2006). Festivalen ble første gang arrangert i 2000, i forbindelse med at Bergen var europeisk kulturby. BIFF arrangerer flere prosjekter for skoleelever og det lokale filmproduksjonsmiljøet.

(…)

BIFF inngår i samarbeidet BergArt (Bergen Art Festival), den årlige festivalen for tverrkunstnerlig samtidsuttrykk i Bergen.

“En fortreffelig BIFF (…) helt i toppsjiktet av våre hjemlige publikumsfestivaler (…) når det gjelder kvalitet, omfang, seriøsitet, ideer og overskudd (…) byens kanskje viktigste kulturarrangement (…) programmets spennvidde og omfang imponerer (…) Festivalen er blant verdens ledende i å presentere den oppblomstringen av samfunnsengasjerte og politiserende dokumentarer man ser internasjonalt.

Håkon Skogrand
Filmkonsulent Film&Kino & Programsjef Den Norske Filmfestivalen
Film&KinoNytt oktober 2004″

Les mer på BIFF sin offisielle hjemeside: http://www.biff.no

 Jeg jobber som frivillig i år, min oppgave går ut på å sitte i informasjonsskranken i BIFF Loungen, et telt som er plassert utenfor konsertpalleet. Her er det filmquiz, studentradioen ardirektesending herfra og ellers kan man sette seg ned i en god sofa, nyte noe mat eller drikke fra baren, høre på musikk, surfe på internett og se programmer laget av tv2 filmkanalen.

Og ikke minst få info fra meg

 Fordelene vi får som frivillig er at vi kan komme gratis inn på alle filmene hvor det er ledig plass i salen, noe som ikke pleier å være et veldig stort problem tiltross for at det er en godt besøkt festival. Ellest får vi gratis mat fra spisestedet Sumo når vi har vakt og sist men ikke minst har vi muligheten til å bli kjent med mange nye spennende mennesker

Kan man lave pr-arbejde for ildsjæle? Er det overhovedet nødvendigt? Er det mon sjovt? Er der frustrationer? Er alle frivillige lige flittige? Giver frivilligt arbejde mere ro i sjælen? Hvordan får jeg overhovedet tid til at lave frivilligt arbejde? Og hvad får vi at spise? Hvorfor mon der ikke kommer nogen til møderne?

Puha en masse spørgsmål… og jeg aner ikke, om der kommer svar? Men nu er første spadestik i hvert fald taget til en blog, hvor jeg vil fortælle løst og fast om arbejdet i pr-gruppen ved Hovedstadens Røde Kors. Hæng på, det skal nok blive sjovt…

Nå, ok, helt ærligt: Pr-gruppen er en spøjst sammensat gruppe af mennesker, der alle har den fælles interesse, at de gerne vil lave et stykke frivilligt arbejde – med det formål at udbrede kendskabet til Hovedstadens Røde Kors – og naturligvis i særdeleshed det vigtige arbejde, der udføres af en meget stor gruppe af frivillige.

Mig selv? Tjah, jeg håber bare, at jeg i kraft af min uddannelse som journalist og mit netværk kan gøre lidt nytte i pr-gruppen. Og så er det selvfølgelig også for min egen skyld, at jeg har meldt mig ‘under fanerne’. Det er faktisk ret fedt at opdage, at der er nogen, der har brug for min hjælp. Om jeg sover bedre nu… indhyllet i en varm dyne af frelsthed? Næh.. det er såmænd ikke fordi, jeg vil gå Moder Theresa i bedene. Det er bare en idé, der har ligget og ulmet længe, og nu var det som om at jeg havde overskuddet til at kaste mig ud i frivilligt arbejde. Måske var det noget for dig også?  

Den første store opgave, som undertegnede vil fokusere på her på Moreattention, er det arbejde der udføres i Offerrådgivningen. MERE om det senere… Husk, Rom blev ikke bygget på én dag…

lars bo