I anledning ein tidlegare permanent, fant eg ut at det var på høgtid (ordspel når vi går mot jula) å få seg litt ny krøll i håret. Og ja, eg føla meg som ein 80 åring når eg seie at eg skal ta permanent, men eg lika det Så for å spare 1500 kroner på frisørrekning, satte eg søstra mi på saken med å krølle det.
Her kjem ein liten samtale frå butikken der eg kjøpte permanenten: “M” er då altså Meg og “E” er då ekspiditøren.
M: hei har du spoler til permanent
E: spoler? Ho går tappert mot nåken piggete hårrulla som det definitivt ikkje er..
M: oki, takk
E: er det noe mer jeg kan hjelpe med?
M: njaa, har du erfaring med permanent?
E: Ja, jeg har kjempe lyst til å ta det…
M: ?
E: ..mine kjære kunder sier at det holder et par dager!! (fornøgd)
M: men det heite jo permanent, liksom varig, typisk
E: ja, det er jo sant, hihi, jo det holder godt…permanent varig ja..
M: oki…men (blir avbrutt)
E: men det er ikke så skadelig for håret, for kundene mine som er gamle koselige damer, har ikke så sterkt hår, og deres hår tåler det jo…
M: men grunnen til at det blir krøllete er jo pga at det blir kjemisk skadd
E: ja ja det er helt rett.

No e klokka seint på natta og eg har ein stor mage i ryggen, og ein våt kam i håret, sammen med mange spola. Hilde rulla opp håret mitt og gjer sitt ytterste for at håret skal få sin krøll. Eg sitte her med frykt i blikket og veit ikkje heilt ka eg trur resultatet blir. Og i all redsel greide eg å vippe eit heilt glas med vatn over mac`en – men det gjekk bra! Hipp hurra

Det er mye jeg vil skrive, men jeg er redd. Redd og liten men likevel lett å få øye på, lett å kjenne igjen kanskje, og jeg må ikke, må ikke kjennes igjen. Hele dagen har jeg tenkt på hvordan jeg skal klare å holde meg anonym. Hva som kan skje hvis noen kjenner igjen meg. Om det er verdt det. Men jeg trenger dette her, tror jeg. Og jeg hadde trengt det før, da jeg fortsatt satt fast. Det er ingen som leser bloggen min enda, men kanskje kommer noen over den etter hvert, og kanskje er det noen som er i en vanskelig situasjon og trenger å høre at jo, du har helt rett, det er ikke noe du innbiller deg. Kanskje trenger noen en dytt til å komme seg bort fra en ødeleggende relasjon. Lenge har jeg lurt på hvorfor jeg har visst så lite om dette her, og hvorfor ingen snakker om det. De som har kapasitet, altså, de som ikke har vært utsatt for det selv, for de som har det, de føler seg kanskje små og uviktige, kanskje. Det må da være noen som kan noe om dette uten å ha opplevd det selv! Noen med fagkompetanse?

Jeg er ikke redd for fysisk straff av noe slag. Jeg har vært heldig og aldri opplevd noe særlig av fysisk straff, og tror jeg skal slippe unna framover også. Det er det andre jeg er redd for. Utspørring. Nedverdigelse. Skyld. Skam. Uthenging. Og så videre. Jeg klarer ikke svare på kritiske spørsmål til hva jeg har opplevd. Til daglig kan jeg skryte og overdrive morsomme historier, men akkurat dette gjør jeg det motsatte med. Ingen vet, ingen vet alt. Hvordan jeg har opplevd alt. Jeg ler det bort, tuller det vekk, klager kanskje litt men sier fort etterpå at jeg overdriver og syns for mye synd på meg selv. Det er ikke sant. Tror jeg. Vet jeg. Jeg vet, men med en gang noen spør meg om jeg er sikker, blir jeg usikker. Jeg har en lang vei igjen å gå før jeg kan stole på meg selv like mye som jeg stoler på andre. For det har jeg lært at jeg ikke kan.

Derfor frykter jeg hva som vil skje, med meg, hvis jeg blir gjenkjent. Først planla jeg å innvie en håndfull mennesker jeg står nær i at jeg skriver denne bloggen. Men jeg kan ikke det, jeg kan ikke det hvis jeg skal skrive om alt. Hvis jeg skal skrive de usensurerte versjonene, de jeg ikke forteller noen. Jeg kan bare fortelle dem hvis jeg kan være sikker på å ikke bli sett.

(herfra.)

Jeg er snart inne i dagens tolvte time med laptopen i fanget og trynet i internett.

Og jeg tilkjennegir nå, med dette blogginnlegget, en av mine største feil. Feil som medmenneske, feil som partner, feil, feil, feil.

Feilen er ikke at jeg liker å bruke avsindig mye tid foran en skjerm.

Feilen er ikke at jeg sitter så jævlig mye stille (selv om jeg ofte gjør det også).

Feilen ved meg (blant flere) er at jeg er selvmedlidende. Til det patetiske. Du hadde kanskje ikke trodd det, nei? Nei? Vel, der fikk du deg en på trynet, sweetness. For nå skal du få høre.

(Men bær over med meg og hvor lite poengtert og ufokusert dette blir, for jeg har ikke uttrykt dette tidligere, verken i tekst eller virkelighet, så tankene er uferdige og glatte og ikke lette å få tak på.)

*

Jeg har visst det om meg selv ganske lenge. Kanskje siden åttende klasse, da jeg begynte å søke til Nirvana, Pink Floyd og Radiohead og paranoid-angst-ridden-gloomy musikk. Det dystre trakk meg til seg, og jeg svøpte meg inn i negative følelser, lot meg gripe og føre med av en svart strøm, lot meg drive, rives i, sveve, falle. Jeg vet ikke hvorfor. Men det føltes vondt og deilig på samme tid. Det å velte seg i egne og andres negative følelser, og gjensidig la dem forsterke hverandre, vokse i meg.

Det destruktive tiltrekker meg, på et vis, har jeg skjønt.

Jeg fascineres av ideen om mennesket som går til grunne – og som ofte (men selvfølgelig ikke alltid) selv er skyld i det. Av det mekaniske mennesket og samfunnet vi skaper, hvor vi ikke lenger har bankende hjerter men små, tikkende tannhjul. Av jenter som heller drikker enn å gråte om nettene. Av jenter som røyker og gir faen og kysser nye menn hver helg, men flykter hver gang de senser en følelse. Av kvinner som forblir hos ektemannen, enda hans hender stort sett holder om livet på en tjuetoåring, og stadig mister mer av seg selv. Og av unge menn som klatrer på tynne brokanter fordi rett og slett ikke tror på livet. Jeg vet ikke om jeg kan forklare hvorfor jeg fascineres av dette. Men jeg graver meg ned i dritten, og blir liggende der, begravd og kjenne på følelsene.

Og når jeg først er der, i den svarte strømmen, er jeg ikke interessert i å bli dratt i land, heller. Det er kanskje det dummeste.

Si, kanskje, at du avviser meg, kanskje litt sånn hensynsløst, men ikke nødvendigvis, og jeg blir sittende igjen å føle meg liten og ensom og grå. La meg sitte slik et par minutter i mørket, så skal du se jeg blir minst i verden, helt alene, helt usynlig. Og det er liksom ikke måte på. Jeg kjenner det skjer og jeg lar det skje, og kanskje lever jeg meg til og med litt ekstra inn i det, dyrker tristheten som veller opp i meg, lar noen tårer komme til overflaten, mens jeg lar meg overvelde av tanker som er svartere enn de jeg allerede hadde. Og så sitter jeg der og synes synd på meg selv. Trekker meg inn i mitt eget skall og kommer ikke ut.  Kanskje ikke engang om du forsøker å få tak i meg. Så usjarmerende som bare jeg kan bli.

*

Og usjarmerende er det. Usjarmerende, men for det meste, likevel, fullstendig ufarlig. Harmløst, vil jeg si. Det er ikke de negative følelsene som er de skumle.

Det farlige, derimot, er apatien og likegyldigheten. Det er dem jeg virkelig frykter, at de skal komme over meg. For selv mens jeg drukner meg selv i svarte tanker – nei, kanskje spesielt når jeg gjør det – skaper jeg noe. Jeg tenker, jeg er, jeg føler og reflekterer og går i meg selv og kjenner en utvikling. Jeg skriver, kanskje brev, tegner, legger planer. Lager tankekart og analyserer meg selv. Dykker i minner og mørk samvittighet. Stundom hender det at jeg finner noe viktig.

Apatien og likegyldigheten er det farlige. Det er det å ikke føle som er det skumle. Det er da man bør være på vakt. Det er da det blir nifst. Jeg har kjent på dem før, og det er ikke bra for meg. Det er da jeg mister meg selv. For som det er blitt sagt om meg: Jeg er “engasjert og emosjonell med temperament, kan lett nå store høyder og falle deretter, men [jeg har] sterk evne til å leges.”

Og det er så sant som det er sagt, skajæsiræj.

Så la meg flyte, både med svarte strømmer og på rosa skyer, og la meg falle i lykkerus eller avgrunner – jeg lander på beina (om ikke alltid like støtt). La meg bare gjøre det.

For selv om svarte følelser og berg- og dalbane kan være kjipt, vil jeg heller at glasset mitt skal renne over, enn at det skal være tomt.

Du vet sikkert hva jeg mener når jeg sier at man får “klump i magen”. En uro, en uvisshet, en viten om at noe kan være galt. Alvorlig galt. Og når tankene begynner å svirre, ja, da er det ikke så enkelt å finne tilbake til roen ett hundre prosent. For selv om man avfeier ting som “pytt pytt, det går sikkert bra”, så ligger den uroen i bakhodet som en liten brodd fra en hissig, truet bie.

I går, på selveste bursdagen min, satt jeg på venterommet på gynekologisk poliklinikk på sykehuset. Jeg kjente pulsen slå høyere enn normalt. Og jeg var klam i hendene. For jeg visste at jeg godt kunne få en beskjed som ikke var positiv. En beskjed som sa at noe var alvorlig galt. Likevel fokuserte jeg så godt jeg kunne på det positive. De vanlige celleprøvene hos legen var ok. Men det kunne likevel være noe alvorlig som har utløst endel plager.
Uvissheten tvinnet seg i magen. Og jeg tenkte på hvordan jeg kom til å reagere om jeg fikk denne fryktede beskjeden. Hvordan jeg skulle klare å si det til mine nærmeste. I nesten samme sekund som jeg tenkte disse tankene, så feide jeg de avgårde og kalte meg selv for irrasjonell. Ikke ta sorgene på forskudd.

Men brodden og uvissheten fortsatte å tvinne seg som en tourniquet.

Minuttene snek seg avgårde. Jeg var selvfølgelig alt for tidlig ute. Var det ikke min tur snart? Febrilsk knoting med Iphone, sjekket twitter og facebook. Sjekket mailen også. Og twitter. Og facebook. Og twitter igjen.

Så ble det min tur. Alt var egentlig fort unnagjort. Sannhetens time. Endelig skulle jeg få et svar.
“SI DET DA!” Lysten til å rope ut var definitivt til stede.

Lettelsen kom med et brus av øresus og hjerteslag. Jeg smilte da jeg gikk ut sykehusdøra. Hele kroppen min var i en rus av lettelse. I ettertid kan jeg tenke at det bare var dumt å frykte. Dumt å ta sorgene på forskudd. Men uvissheten, den var som en klo jeg ikke klarte å kvitte meg meg.

Jeg er syk – så syk bare en mann kan bli. Kraftig forkjølelse er det definitivt, om jeg har hatt/har svineinfluensa vites ikke. Da den første bølgen kom i sommer slappet jeg fullstendig av og gjør det fortsatt. Hvis mine beregninger var korrekte så mener jeg at jeg kom frem til et tall på at 25% kan bli smittet og for de fleste vil det fortone seg som en forkjølelse (eller vanlig influensa). Sannsynligheten for at du skal dø av det er minimal.

I 2007 døde det totalt 4 242 mennesker i Norge pga sykdommer i åndedrettssystemet, av disse døde 1 902 mennesker av influensa og pneumoni (kilde: www.ssb.no). Jeg går ikke ytterligere inn på kategoriseringen av disse tallene – les selv. Totaltallet har ligget på jevnt 4 000 mennesker siden 1991, så da skal det vær nærliggende og anta at det samme gjelder for influensa. Det vi kan kan slå fast da er at det dør nesten 2 000  mennesker hvert år pga influensa- og lungerealaterte sykdommer. Antall dødsfall er proporsjonalt stigende med alder. Det nye nå er at det rammer yngre mennesker også, men i hvilke grad vet ingen.

At det settes i gang vaksinering er vel og bra. Hvis man har påvist en sammenheng der kronisk syke med svineinfluensa har en større sannsynlighet for å bli alvorlig syk, og med det økt chanse for å dø, skal man selvsagt vaksineres. Men hva med resten av oss som stort sett vil oppleve en sterk forkjølelse?  Ta nå forkjølelsen og slapp av. Det man ikke dør av gjør deg sterkere.

Så langt vet jeg ikke om noen av mine venner og bekjente som har fått bekreftet svineinfluensa. Hvor er dere alle syke? Kan noen snart melde seg.

I 2007 døde det 14 610 mennesker av hjerte- og karsykdommer. Det meste relatert til livsstil. Det skremmer meg mer.

Edit 29/10-09 kl 10:50 Jeg ler meg ihjel. Dette er intet annet enn kaos.

Hvorfor ser du så mye og så gjerne på TV? Fra moro skyld? Fordi det gjør deg lykkelig? Informasjonsbehov? Ikke noe bedre å gjøre?

Den egentlige hovedeffekten av å titte på fjernsyn er for mange følgende: Vi kan slappe av, slutte å tenke, blir distrahert, og det hjelper oss til å glemme våre bekymringer, frykt og uønskede følelser. Dermed oppfyller fjernsynet en funksjon som ligner på f.eks. narkotika, alkohol eller beroligende medikamenter. På samme måte kan også fjernsynet gjøre deg avhengig.

Hvordan er det nå så med deg?

• Når ser du på TV?
• Hva slags programmer ser du?
• Hva er hensikten med fjernsynstittingen for deg? (Reflekter om de grunnene du nevner som høres ”fornuftige ut” som f.eks. ”informsjonsbehov”,  faktisk er hovedgrunnen til ditt fjernsynskonsum.  Hvis du f.eks. fem dager i uken ser nyheter, vil du sjelden få vite noe nytt …)
• Og det viktigste spørsmålet: Hvordan kan du  på en annen og kanskje sunnere og bedre måte få det du personlig får fra TV-tittingen?

Tenk igjennom disse spørsmålene i all ro. Spesielt i svaret på det siste spørsmålet ligger veien til mindre og mer bevisst fjernsynstitting.

Andre artikler i samme serie:

Å se bevisst på TV – Slik bruker du fjernsynet riktig!

En mer bevisst TV-titting – Tips 1:Gjør deg bevisst hvorfor du ser på TV

En mer bevisst TV-titting – Tips 2:Finn andre måter å slappe av på

En mer bevisst TV-titting – Tips 3: Opprett alternativer for fritiden

En mer bevisst TV-titting – Tips 4: Å gjøre det mindre fordelaktig å se på TV

En mer bevisst TV-titting – Tips 5: Vurder nøye på forhånd hva du vil se

En mer bevisst TV-titting – Tips 6: Vær forsiktig med serier

En mer bevisst TV-titting – Tips 7: Lag en personlig avtale om et ukentlig fjernsynsbudsjett

En mer bevisst TV-titting – norske seervaner

Del på bloggen

I mitt stadige forsøk på å overgå den rare frykta mi for å kjøpe, *kremtkremt* toalettpapir *host*, vart det i dag oppdaga følgande av-avskrekkande melding på pakken: Thank you Lambi, for ditt nydelige bidrag for å hjelpe meg til sjølvhjelp!

Hvert øyeblikk er det som alt kan hende eller ingenting bli noe av. Det fine som starter kan når som helst stoppe, døra kan smelle igjen, eller fyke opp på vid vegg. Livet kan ekspandere, vokse og utvide seg, eller smuldre opp og sende meg tilbake i det stille rommet. Begge deler virker like sannsynlig, og jeg tør ikke puste, for jeg håper det ene, har håpet så lenge, men frykter det andre, som likner mer på slik det har vært. Jeg har lært meg å tie, for jeg vet at håpene er skjøre, de grandiose visjonene, planene med vinger som smelter, alt dette som handler om noe jeg trodde så fast på en gang.

(Foto: Oda Bhar)

Jeg trenger en jeg-vil-ikke-være-journalist-mer-støttegruppe.

Jeg er redd.

…ditta klomsete dårligflygande insektet flaug mot lyset…

Dessuten har skadedyr fått ei ny betydning for oss tre jentene som fortida bur i leiligheita. 2/3 av jentene sto å hylte og nærmast grein når den åtte beinte krabaten satt på buksa til den eine. Den resterande 1/3 greidde å forstrekke ryggen sin(!!) i eit tappert forsøk på å drepe den…fysj

Dagen har jeg tilbragt på sofaen med bilderedigering og en del tanker rundt dette med dating. Det er mulig jeg har blitt veldig sær med årene, og at jeg har blitt vant med det å ha et flatt følelseliv i forhold til menn. Men jeg trodde kanskje jeg begynte å bli klar for å treffe noen nå. Det har gått godt og vel 5 år siden jeg ble skilt, så det var kanskje på tide. Og så  traff jeg jo mannen med stor M. Akkurat min type lissom. Bare det er ganske utrolig, jeg har en sær smak der også. Jeg føler meg skikkelig som en tenåring. Det kiler i magen når jeg ser at han ringer, lykkelig når jeg legger på. Nesten hyperventilerer når jeg skal møte han og når jeg ikke ser han så tenker jeg på han. Merkelig for jeg har jo slett ikke kjent han lenge. Denne tilstanden gjør meg ikke mere tilstede for å si det sånn. Det er deilig! Men jeg synes det kanskje blir litt vel mye følelser på èn gang.

Ringvirkninger av handlinger har vi, han og jeg pratet om. Jeg vet slett ikke om jeg liker meg selv akkurat sånn…  Men det handler vel om å ta noen sjanser i livet, tørre å føle og tørre å prøve. Men det er ikke så lett når man i lang tid har hatt et stille og tilbaketrukkent liv. Jeg sier flere steder her i bloggen at jeg tror på det å ha et åpent sinn, og jeg følte virkelig at jeg hadde det. Men nå er jeg kanskje litt i tvil.

At kanskje man har det best når ting er i vater? Når dagene går på samme måte hver dag? Ja, jeg vet det høres kjedelig ut. Men man er ganske sårbar i en sånn sinnstemning.

Jeg liker ikke å være sårbar. Jeg har overlevd på styrke, forsvar og muligens også angrep siden jeg var liten jente og det kan jeg. Hva jeg ikke har lært er å slippe taket på ting, la det som kommer komme. Iallefall ikke når det gjelder å slippe mennesker inn i livet og i hjertet. Venner ja, men kjæreste emner…Nei.. Dårlig på det gitt!

Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg tror kanskje jeg er litt redd…

- Dette kommer frem i artikkel;  “Derfor sliter NAV Oslo”

http://www.dagbladet.no/2009/05/20/nyheter/innenriks/nav/6302458/

“(…) Det er nærmest ikke menneskelig mulig å lære seg alt som det forventes at vi skal kunne, sier Larsen.

Dette bekrefter ansatte i NAV Oslo som Dagbladet har snakket med. Ingen ønsker å stå fram med navn grunnet frykt for represalier fra ledelsen.- Jeg var lenge positiv, men nå ser jeg at det ikke går lenger. Vi bygger et fly i luften, og da må nødvendigvis noen falle ned og dø, sier en mannlig NAV-ansatt i slutten av 40-årene.

“Glad da sjefen gikk“

Flere av de ansatte ble lettet over at Torild Lien Utvik trakk seg som fylkesdirektør for NAV Oslo mandag denne uken, ifølge hovedverneombud Roger Larsen.

- Hun var ganske upopulær. Mest fordi hun mente alt fungerte bra til tross for dramatisk svikt i systemene samtidig som ansatte følte de ikke ble hørt, sier Larsen (…).

Selv opplevde jeg total ignoranse fra Utvik da jeg forsøkte å kommunisere med henne. Først, vedrørende grove feil i saksbehandling som avstedkom fatale konsekvenser for meg, deretter varslet jeg om grove og utstrakte represalier jeg erfarte fra flere aktører i Nav om maktmisbruket som fulgte på grunn av at jeg torde å si fra.Mer om dette står blant annet i blogginnlegget;

Om meg; Bakgrunn og historie, under overskriften;

“Min sak i ”korte” trekk“

http://sommer17.wordpress.com/2009/08/17/om-meg-bakgrunn-og-historie/

De ansatte i Nav som ikke tør å stå frem, har således god grunn til å frykte det samme fra Navs ledelse. Slik må det ikke være, og en total holdningsendring, opprydning av bred ukultur i etaten samt en omfattende kvalitetssikring må nå iverksettes.

Se forøvrig mitt andre innlegg; “NAV-direktør trekker seg“;

http://sommer17.wordpress.com/2009/08/10/nav-direkt%C3%B8r-trekker-seg/

og

Varslere i fare. Bruker pressen oss som offerlam på vilkårlige premisser?

http://sommer17.wordpress.com/2009/09/13/siste-sjanse-til-opplysning-dette-skal-skjules-til-etter-valget/

Norsk media er nå fullstendig ødelagt av agurknyheter, avisander og det evige spillet på sex, vold og frykt. Jeg har for flere uker siden fullstendig gitt opp VG og andre aviser som troverdige og seriøse nyhetskilder. Sensasjonnyheter som tydelig er rent oppspinn og frykt om svineinfluensa brukes for det er verdt som desperat salgsmateriale. Så snart dette ikke fungerer lengre, vil norsk media være på vei loddrett nedover hva aviskjøp og treff på nettaviser gjelder. Snart vil folk innse at man finner langt bedre nyhetskilder på bl.a engelskspråklige nettaviser og at man faktisk kan lese nyheter direkte fra reuters.

Den logiske konsekvensen av dette vil, iallefall på sikt, føre til en radikal endring av media. Før eller senere vil det komme en ny era hvor bloggerne selv leverer nyhetene fra området de bor. Dette vil sannsynligvis etterhvert føre til en økning i kvalitetsblogger som skriver om nyheter i både innland og utland. Når media svikter vil folk snart ta ansvaret selv for å dele nyheter om faktiske forhold, uten å forurense nettet med falske agurknyheter og overdrevne skremmeoppslag. Det vil komme en ny tid hvor informasjon er lettere tilgjengelig. Stikkordet er deling.

Mange i fildelingsmiljøer vil kanskje se på dette som en naturlig overgang til å også dele nyhetsinformasjon. Dette vil føre til en bedre kvalitetssikring på nyheter, ved at de mest populære bloggene vil være de som viser seg at man kan stole på, og dette vil intensiveres ved at man kan dobbelsjekke informasjon opp mot andre blogger som rapporterer om de samme sakene. Det finnes allerede mange blogger hvor det skrives flittig om nyhetssaker, og nå som media ser ut til å miste fullstendig fotfeste vil også flere og flere se seg om etter bedre alternativer.

Film- og musikkbransjen har nå måtte innse at tidene faktisk endrer seg for dem også. Mer og mer går over til internett, og dette er en naturlig konsekvens av utbredelsen av ny teknologi. Man kan ikke sitte der for alltid og si at folk skal fortsette å bruke gammel teknologi når det stadig kommer nyere og bedre alternativer. Akkurat som at kassetten i sin tid forsvant, vil før eller siden også CD’en bli erstattet av nyere, enklere og bedre teknologi. På samme måte er det nytteløst for media å si at de har monopol på nyheter, og akkurat nå gjør de en god jobb med å skyte seg selv i foten ved å vise at de ikke lengre klarer å holde koken når informasjonskanaler som youtube og andre videonettsteder tar mer og mer over hva ren underholdning angår.

Jeg ser for meg at media snart bør begynne å bli mer saklig for å kunne gjenvinne sin tillitt, og fokusere mer på dyptgående analyser og kronikker. De som ikke er fullstendig oppslukt av f.eks youtube, vil nok gjerne være ute etter mer saklighet enn det som har vært den gjennomgående trenden i norske medier den siste tiden. Før eller senere går folk lei, og gamle vitser slutter å være morsomme. Da er det på tide å innse at vi lever i en tid hvor ting endrer seg meget raskt, og at en omstilling til dette helst bør skje relativt radikalt og i forhold til hva dagens lesere egentlig er ute etter.

Kjære brødre og søstre

Husker du første skoledag? Husker du følelsen av å gå inn i skolegården når du var 6 år å se alle de fremmede barna, den store skolegården, den litt nifse læreren? Husker du hvor godt det var å klemme hånda til mammaen eller pappaen din når du ble redd?  Tenk nå på hvordan det ville vært for deg og begynt på skolen om du ikke hadde mammaen eller pappaen din med deg. Jeg vet ikke med deg, men jeg er veldig glad for at jeg hadde min mamma der på min første skoledag. Trossalt så var jeg bare et barn, og det var skremmende å begynne på skolen 6 år gammel.

Enten vi er nyfødt eller vi ligger på vårt dødsleie, samme hvilken religion vi har, så er vi alle elever på livets skole. Men i motsetning til den vanlige skolen du begynte på når du var 6 år, så kan det ofte føles som at hver eneste morgen er første skoledag på livets skole. Når første skoledag på den vanlige skolen var skremmende, så kan de fleste av oss underskrive på at hver morgen på livets skole er like skremmende. Det å våkne opp til en ny dag hvor du ikke har 100 % kontroll over alt du skal igjennom er en skremmende erkjennelse fordi vi er mennesker som liker å ha kontroll over livene våre. Vissheten om at vi våkner opp til en dag hvor vi skal få lov til å lære mer om sorg, savn, uvisshet, ensomhet, bekymring, sykdom og død uten at vi selv kontrollerer hvordan vi lærer om det er skremmende. Problemet med livets skole er at du har ikke mamma og pappa med deg hver eneste morgen, du er derfor nødt til å møte hver morgen alene. Ville det ikke vært godt å ha en hånd å holde i når du skal stå opp til første skoledag på livets skole?

Om du er et Guds barn, så har du en hånd å holde i hver morgen når du våkner opp til en ny skoledag i livets skole. Det betyr at når du sto opp i dag, så var Jesus Kristus som er din Pappa der klar til å hjelpe deg som er Hans elskede sønn eller datter gjennom denne dagens mange utfordringer. Han sto klar til å gi deg trøst, styrke og tørke dine tårer for denne dagen. Men Han sto også klar til å glede seg med deg, le med deg og gi deg gode ting. Var du oppmerksom på at Han var der når du sto opp i dag?

Har du noen gang sett ett barn som forsøker å være voksen? En standard replikk fra et barn som prøver på det er ”klare selv!” også skyver de brutalt vekk foreldrene som prøver å hjelpe de. Om du som er Guds sønn eller datter står opp om morgenen og sier ”klare selv!” så vil ikke Pappa Jesus presse deg til å ta imot den hjelpen Han vil gi deg og som du trenger. Da får du lov til å prøve å klare selv, selv om det alltid vill ende med knall og fall når du endelig forstår at du er bare et barn og som er helt avhengig av Hans hjelp.

Har du noen gang sett ett barn som frustrert er nødt til å ta imot hjelp fra en voksen selv om de egentlig vil ”klare selv!”? Selv om et slikt barn står stille og tar imot hjelp, så vil det egentlig ”klare selv!”. Med hele seg viser det at det vil ikke ha denne hjelpen, og derfor hører det som oftest ikke etter og vil gjerne ”klare selv!” bare den ”dumme” voksne kan bli ferdig med å gi hjelpen som barnet mener selv et ikke trenger. Men har du sett ett barn som kommer tillitsfullt til sine foreldre og sier ”hjelp meg!”? Et slikt barn som frivillig bestemmer seg for å gå til sine foreldre for å søke hjelp vil virkelig ha den hjelpen og det tar derfor villig i mot all hjelpen som det kan få.  

Det er ikke noe annerledes for oss som er Guds barn, vi er nødt til å fortelle Pappa hver eneste morgen, hver eneste dag, hvert eneste sekund at vi trenger Hans hjelp. Vi forteller Han ikke dette fordi Han ikke vet at vi trenger hjelp, men vi forteller Han dette fordi det å fortelle til Pappa ”Jesus hjelp meg!” er en bevisst viljeshandling fra vår side som viser at vi virkelig vil ha den hjelpen og vi vil ta imot den. ( Fil.4:6, 1. Pet.5:7)

Er det ikke på tide nå, akkurat nå mens du leser dette, og si ”Pappa, hjelp meg!”.? Du vet jo veldig godt at du er bare et barn og om du prøver og ”klare selv!” så vil det bare ende med knall og fall i løpet av dagen. Er det ikke bedre å spare deg selv for de blåmerkene og heller nå med en gang si ”Pappa, hjelp meg!”?

Så hva skjer om du sier ”Pappa, hjelp meg!”? Livet blir ikke problemfritt, du vil fremdeles gå på livets skole med sitt til dels harde og krevende pensum. Men istedenfor å møte hverdagens krevende skoletimer alene, så vil du kunne ha Pappaen din, skaperen av universet, gående ved siden av deg hele tiden. Han er der når livets skole bestemmer at du i dag skal lære mer om sorg og savn, Han er der når livets skole bestemmer at du skal lære mer om generelle bekymringer, angst og uro. Han er der når du skal lære mer om sykdom, ensomhet, død, nød. Så når du da blir redd eller skremt over det til dels harde og krevende pensumet i livet skole, så trenger du bare å klemme hånda Hans ved å si ”Pappa Jesus, hjelp meg!”. Han vil aldri skuffe deg og vil alltid hjelpe deg gjennom den aktuelle skoletimen i livets skole du opplever akkurat da. Når Pappaen din hjelper deg og går ved siden av deg gjennom livets skole, så kan du være trygg på at du vil til sist klare eksamen selv om studietiden har vært krevende. Du vil med andre ord klare deg gjennom livets mange utfordringer om du gir Pappen din lov til å gå ved siden av deg og holde deg i hånda. Men om du ikke gir Han lov til det, så vil du oppleve store problemer fordi du da er et barn som forsøker å være en voksen når han bare kan være ett barn.

Så hva med deg som ikke er et Guds barn? Hvordan er det for deg å våkne opp til livets skole helt alene?

Med det ønsker jeg deg kjære bror og søster en velsignet fredfull uke i livets skole med Pappaen vår ved din side. Glem ikke å klemme hånda Hans når du blir redd, glem ikke å si ”Pappa Jesus, hjelp meg!”.

Lørdag skjedde det. Det endelige farvel med motorsykkelen. DL 650 V-Strom ble hentet av sin nye eier, som litt utstø måtte meddele at dette å kjøre stor sykkel nok kan føles utrygt iblandt. Ikke så rart han egentlig sa det, da lappen ble tatt på sensommeren ifjor og den eneste motorsykkel-kjøringen han har fått gjort, er på en 125 cc lett motorsykkel.

Stående i grusen i gården, med sykkelen feil vei – ble det mye baksing og styring for endelig å komme seg avgårde. Med sønnen i bilen og far på sykkelen, tenker jeg nok turen til Tønsberg ble en lang tur. Flott vær – det skal være sagt. God lyd i sykkelen, alt fungerte som det skal og det blåe vidunderet suste avgårde i vårvinden. Selv ble jeg stående igjen selvfølgelig med en litt tom følelse av at en epoke definitivt var forbi. Egentlig er det greit, fikk egentlig aldri tak på selve essensen av det å ha motorsykkel, nemlig den mye omskrevne frihetsfølelsen som ekte motorsyklister blir så begeistret for. Jeg liker nok best tanken på å ha. Eie, pusse, vaske og vise fram. Kjøringen føles litt meningsløs, om man ikke skal kjøre fra A til B.

For all del, jeg kjørte fra A til B jeg – ikke ofte, men til og fra jobben. Helt greit det. Men det er tidlig om morgenen, det krever endringer i en godt innarbeidet rutine – klær, pakking, skift og mye styr. Det tar lengre tid, man sparer ikke tid ved å kjøre motorsykkel fra Lier til Drammen. Og ofte er det kaldt. Og det er akkurat det som er poenget, jeg kjenner kulden og fokuserer nok mer på det enn selve “feelingen”.

Men jeg liker duppeditter – ting man kan skru på sykkelen for å gjøre den optimal. Sjekke nettet, finne noe ingen andre har. Når så sykkelen er ferdig, blir det bare rart. Hva skal man finne på da. 6000 kilometer pr. sesong er nok max av det jeg kan få til – uten at det blir å kjøre sykkel bare for å kjøre sykkel. Og det gjør jeg jo sjelden. Jeg må et sted og ha en fornuftig årsak til å gjøre det.

Og nå er den borte. Alt utstyret har jeg igjen – jakker, bukser, sikkert 5 hjelmen, hansker, ja i det hele tatt alt det 4-5 motorsyklister trenger for å kjøre sykkel. Jeg skal nok finne ei råd med det også. Kanskje gir jeg noe bort, noe skal brukes til 4-hjulingen og de turene den krever. Må nok bli flinkere å ta meg ut på den – for å trene om ikke annet. Leter etter noe fornuftig å bruke den til også. Jonas synes det er artig, men det begrenser seg hvor vi kan kjøre.

Vel, det er vel på tide å innse at jeg har alders- og fryktresignert på en nok altfor typisk måte. Jeg kan faktisk dø av å kjøre motorsykkel. Ikke bare fordi jeg liker å kjøre, presse og strekke grenser, – men også fordi man stort sett blir påkjørt av noen andre. Til og med fornuftige motorsyklister dør. Og slikt er nok sjelden morsomt. Alder er nok et større poeng, nemlig at det er på tide å ikke gjøre ting fordi det var kult for 25 år siden. Men heller bruke tiden på å gjøre det man synes er virkelig moro – på det aldersnivået man faktisk er. Har vel egentlig ikke funnet ut hva det er – men det kommer nok.

Ha en fin motorsykkeltur og kjør forsiktig.

De fleste som kjenner meg vet at jeg er livredd for karuseller, spesiellt de som går fort opp og ned. Jeg hater trykket ma får av å sitte i karuseller og forstår egentlig ikke hvorfor noen skulle ha lyst til å utsette seg selv for noe så ubehagelig! Jeg har ikke vært i en eneste karusell på 5 år! Men i sommer blir det Portaventura folkens!!!

Portaventura er en gebiggen universal studio fornøyelsespark for både store og små! De har en hel drøss av karuseller og teams inne i parken, og ikke mist resturanger og gift shops!

MEN! så var det de kjempestore rollercoasterene som er skummle nok å bare se på… Og i år skal jeg i så mange av dem som magen min overhde tåler. Dette skal jeg gjøre ikke for min egen del, men fordi kjæresten min har lyst, og siden jeg har tengt å drege ham gjennom hver eneste butikk i hele Barcelona og for ikke å snakke om en rekke museumer, så skyller jeg ham på en måte en dag med “fart og spenning”. Så jeg må nok bare manne meg opp å snurre litt rundt for kjæresten min

Denne lille rakkern både looper og twister! Og har det vennlige navnet  Dragon Khan og er logisk nok plasert i den delen av parken kalt China Town.

xoxo

Nita

Jeg har lenge gått og grudd meg litt til å ta solarium (av alle ting!) en stund nå. Har alltid virket litt skummelt synes jeg, pluss jeg er vel kanskje ikke viden kjent for å være noen våghals heller. Men skal jeg ha noe grunnlag før sydenturen i sommer, så bør jeg kanskje starte snart. Så i dag etter en styrketreningsøkt på 3T så bestemte jeg meg for å ta sjansen på 8 min med sol på min bleeeeeke kropp. Selv om det var litt skummelt å legge seg ned på den svære solsenga, så overlevde jeg de åtte minuttene, til og med uten å bli i nærheten av brent. Og det verste av alt var at det faktisk var litt behagelig Tror nesten det blir litt sol i morgen og jeg!

Tar dere ofte solarium? Erfaringer?