Chappat har vært med på jobben og der var det hektisk idag gitt. Vi fikk en liten lekeøkt med en liten lilla tauknute – som ble rød. Hehehe tennene hans tåler ikke så mye for tiden gitt så det hang en i barten hans som jeg fikk plukket med meg. Så også at han hadde mistet en hjørnetann og det er flott. Da er det i det minste en mindre å trekke.

Gira får antibiotika og smertestillende og det går bra med henne. Vil gjerne ut på tur og synes det er helt greit at turen ble kort når vi setter nesen hjemover igjen. Gleder meg til å få igjen den gamle hoppetossa.

Idag har jeg  hatt besøk fra Kirsti Friid Fladeby fra Norvis på jobben. Kjøpte inn kuldekrem og potesalve bla og måtte ringe henne igjen litt senere på dagen for da var jeg allerede tom på potesalve igjen. Kuldesalven er tingen i kinnene for oss som krakelerer. Var ute på tur nå og det er -20 her nå og det gikk helt fint i fjeset. Deilig – frostsprengte blodårer i fjeset vil jeg gjerne ikke ha fler av enn jeg har for å si det sånn….

Når man endelig klarer å samle mot og mannskap til å komme seg ut, er jo litt av en prosess som man skal igjennom først:  kuldekrem i fjeset – sokker eller potesalve på poter- av med genser og på med ullgenser, av med innebukser og på med utebukser og tilslutt inn i varmedressen. Da er jeg polstret som et middels stuffet parkbarn og kan neste ikke bøye meg ned for å sette på hundebånd… På med hansker og så ut. Da begynner moroa. To spinnville gærninger som blir ekstra yre av kulden – hvertfall den svarte- og aktiviteten virker på magen tror jeg. Etter 10 m. Av med hansker – åpne den bittelille glidelåsgreia i termodressen med allerede frosne fingre- finne fra hundeposer- plukke opp og knyte igjen – da er hendene så kalde at det knaker i dem og stivheten er påtagelig – på med hansker igjen og så skal vi holde i b.posen. Helst helt hjem. Med hansker. Som den sklir ut av.
Etter 100 m så er det Giras tur og samme prosessen en gang til. Og en ekstra b.pose som kan skli ut av hanskefingrene… Chappat har gjerne mer på lur og rekker en runde til før vi er hjemme. Jadda da har jeg tre poser som liker å deise i bakken for å se hvor lang tid det tar før jeg oppdager at det mangler én… eller to.

Jeg jobber jo i bransjen og har sett mange -dårlige – varianter av hundebæsjeplukkegreier… labre greier. Vi klarer jo å sette folk på månen – kan noen prøve å lage en dings som funker til å plukke opp og som ikke detter ut av fingrene på hansker?

Har vurdert å sette klesklype i termodressen og klype de fast i en interessant liten hempe jeg har funnet på venstre bein. Tror det kan funke strålende – helt til jeg detter og sklir.

http://sinober.blogg.no/

Noen mennesker setter livet ditt i perspektiv. Det er en del av det å være en livsvandrer på denne veien. Tradisjonelt har dette vært mennesker du møter, leser om eller hører om. Men etter at internettet kom har man også fått større mulighet til å møte menneskeskjebner for eksempel via blogger. I noen tilfeller er det et “ møte du kanskje ellers ikke ville fått oppleve”

Hver gang jeg er online leser jeg nettdagboka til Regine Stokke. Hun er atten år og kommer fra Kristiansund. Denne unge modige jenta kjemper mot kreft og tror selv hun mest sannsynlig ikke lever til jul. Regine har tatt det modige valget å dele sitt liv, sin sykdom og sin kamp med oss som følger henne. Hennes utrolige styrke, refleksjon og åpenhet er et eksempel på hvor modig hun er. Hun åpner døren og slipper oss inn i liv, død, redsel og avmakt.

Regines kamp har gitt meg perspektiv på en del ting. Her sitter jeg og leser til eksamen. Tidligere har jeg nærmest isolert meg i eksamenstida. Perspektiv og verdier har gradvis endret seg. Det er mange fine og gode ting i livet mitt. Sola skinner, jeg er frisk og rask, har verdens fineste venner og familie. Gud smiler ned på meg med velsignelse i relasjoner, nærhet og tid. Jeg blir tatt vare på og får ta vare på andre. Fokuset har endret seg, det er fortsatt viktig å gjøre det bra, men det er likevel viktig å nyte livet nøyaktig der jeg er. For jeg ønsker virkelig at livet mitt skal sette spor, være spontant, latter, gråt, ettertenksomt, nærhet og tid alene. Jeg ønsker å leve et liv hvor jeg merker at jeg er til, ikke et liv av lenker, hensyn og redsel for å falle. Jeg tror det viktigste Regines historie har formidlet meg er å leve enda mer i livet mitt. For vi vet ikke hvor lenge vi får være her.

Noe er galt i verden, det er ikke lett å se meningen når unge mennesker blir dødssyke. Det er ikke lett når noen blir dødssyke. Jeg har ingen svar, kanskje finnes det ingen gode.

Eksamenstid er det for mange, mange har det travelt med jobb, familie og prosjekter. Det er sånn det er. Men samtidig: oppfordrer jeg alle til å vise menneskene rundt dere at dere er glad i dem og setter pris på dem. Gi en klem, få en klem! Del en stund sammen, vær stille sammen, ha en god dialog.  Det er viktig at vi ikke henger oss opp i alt som skal og må gjøres sånn at vi glemmer de viktigste tingene…

For selv om vi ingenting vet om tida, er vi er er nå. Det er kanskje altsom teller? Å være tilstede i egne liv og andres!?

Jeg kjenner mennesker som synes det er komfortabelt å putte seg selv og omgivelsene i bokser. De putter folk mentalt der de tror de hører hjemme, legger en merkelapp på hver boks og stuer dem bort. Dette er utrolig brunostfornuftig.

Det finnes dem som setter seg selv i boks også. Jeg har selv gjort det i perioder i livet mitt. Ofte perioder jeg hadde det vanskelig, eller måtte erkjenne at en ikke kan kjempe andres kamper.  Komfortsonen var god å krype ned i. Plutselig ble boksen jeg egentlig ikke var glad i eller aksepterte, mitt kvisthull og min trygghet. Jeg krøp ned i en vedkasse, hvor jeg stengte lokket godt igjen. Der var jeg trygg!

For meg var det en illusjon. Fordi jeg aldri har vært en boks eller passet inn i en, så var jeg på et tidspunkt nødt til å klatre ut av boksen. Jeg ble nødt til å forstå at noen mennesker ikke passer inn i en boks. Men å akseptere det betydde også at jeg måtte akseptere min egen trang til å komme meg ut av boksene.

Jeg tror mennesker kan settes i boks. ( Ikke nødvendigvis at boksene er korrekt, men det er en annen diskusjon)  Det har jeg helt sikkert gjort selv også. Men livet forteller meg at en boks ikke kan holde et menneske. For et menneske er mer sammensatt en denne ene boksen. Vi består alle sammen av lag og alt levende fortjener å bli møtt som det de er, både med respekt for det de viser og de skjulte rommene. Det er sånn det skal være!

Jeg tror det er lov å hvile en stund i en boks om det er av egen fri vilje. Men jeg tror ikke det er godt om vi glemmer at det er mye mer i en sjel. Samtidig er det kanskje sånn at den som blir i boksen for lenge, glemmer at det finnes noe utenfor?

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på

at noko vidunderlig skal skje,

at det må skje -

at tidi skal opna seg,

at hjarta skal opna seg,

at dører skal opna seg,

at kjeldor skal springa -

at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

Jeg så seinkveld i dag med ridebiten. Det var med blandete følelser. Hestene hadde pessoabit på. Jeg kan unnskylde dårlig sits, jeg kan se bort fra dårlige ridning. For disse kan stort sett ikke ri. Rytterne burde mest sannsynlig ha fått litt grunnleggende rideopplæring, for det var mye uvettig behandling av hestemunner.

For den som ikke skjønner min reaksjon, bør jeg kanskje forklare litt om pessoa. Som alle bit er det hånden som avgjør hva slags bitt en skal og bør bruke. En nybegynnerhånd er urolig og bør derfor passes på og verges. En nybegynner bør helst begynne lavt på utdanningsskalaen ( som i alt en lærer er dette logisk) Disse nybegynnerne skulle hoppe hinder. Det er greit, jeg ser underholdningen i dette, selv om jeg ikke forsvarer ubalansert ridning, røsking i tøylene og hoiing. Dette er ting som hører med når en ikke kan noe. ( Vel, kanskje ikke hoiingen)

Jeg har også vært nybegynner en gang.  Om jeg skulle sette meg opp nå etter noen år vekk så vet jeg at min sits heller ikke er perfekt. Selv om jeg har relativt lang erfaring innenfor ridning, vil jeg rett og slett gjøre en del feil ( noe som ble tydelig da jeg fikk lov til å ri på tur i sommer) fordi det er lenge siden jeg har ridd og en del av finpussen har forfalt. Men ridning er som sykling ( Man glemmer ikke tingene man har lært lett, selv om det forfaller) ,  altså jeg kan fortsatt en god del praktisk ridning.

Men i alle fall: Pessooabit grunnleggende og kort fortalt. Bittet er både sterkt og det får hesten til å gå med det en kan kalle bøy i nakken. I dressur vil vi at hestene våre skal gå med naturlig bæring og samling. Altså at den skal ha styrke nok til å bære seg selv i form. Det pessoabitet gjør er at den får hesten til å få en “ knekk i nakken” Denne knekken tror mange betyr at hesten jobber korrekt eller går “ til tøylen” Problemet med dette er at det er svært langt fra sannheten. Når hesten jobber riktig kommer samlingen bakfra, beina blir også satt riktig under hesten og kroppen samler seg. Bittet er altså en løgn, ikke en indikasjon på at hesten er i stand til å gjøre det den skal på banen.

At erfarne ryttere bruker dette bittet er ille nok, men å sette en nybegynner som ikke på noen måte har erfaring nok til å forstå hvordan man skal bruke hjelperne sine eller hvordan hestens munn fungerer på pessoa er skremmende kunnskapsløst.

Hester som får hodet trukket ned og bruker pessoa i lang tid blir ofte døde i munnen. De mister rett og slett følelsen der. Jeg vet at det å bli ridd litt som disse hestene opplevde ikke nødvendigvis er skadelig. Men håper at dommeren som er velkjent i hestenorge har en sunnere holdning når det kommer til bruken av dette bittet enn hva innslaget på tv viste.

Deltagerne hadde ingen forutsetning til å bedømme utstyret de brukte, men de ansvarlige for hestene og opplegget ( rideskolen) burde ha stoppet bruken av pessoa!

For meg er pessoa bare passende til en eneste ting: søppelkassa!

Jeg skulle egentlig sove. Men ble isteden sittende en stund foran bokhyllene mine. Det hender jeg gjør det av og til. Ofte blir det til en mimring eller refleksjon over en spesiell bok.

I kveld gikk tankene til stormfulle høyder av Emily Brontë. Jeg er kjempeglad i den boken. Så glad at jeg ropte ” nei, nei, nei” ( Inni meg) , når foreleser i sentimentallitteratur i fjor ( som for øvrig var en fantastisk foreleser) ytret seg negativt om den. For meg er det en av de bøkene som ligger helt inne i hjerterota.

Jeg hadde veldig lyst til å lese den. Vi var på familiens gård i Kragerø den sommeren og jeg kunne ikke finne boka noe sted. ( Jeg var 13) Ikke i bokhandel eller antikvariat.

Jeg begravde jeg meg i de bøkene jeg hadde tatt med seg, samt et utvalg av pappas og søsknene sine gamle gutt og pikebøker. Farsjø har en fin samling av disse bøkene. ( Trollungene, frøken detektiv, frøken tankeløs, hjortefot , osv.. ) Jeg slukte dem alle sammen.

Jeg dro hjem sammen med familien min.

Litt senere den sommeren lå det et brev i postkassa vår .Det var adressert til meg. Jeg åpnet og der lå en fin utgave av stormfulle høyder. Ved siden av lå det et brev hvor det stod at damen i bruktbutikken hadde tenkt på meg. Hun hadde fått inn en del bøker fra et dødsbo og blant dem hadde det ligget en utgave av boka.  Denne boka som jeg holdt i hendene mine nå. Jeg kunne betale neste gang jeg kom til Farsjø, eller så kunne jeg oppfylle en annen lesende person sitt litteraturønske når situasjonen bød seg.

Jeg ble kjempeglad. Kastet meg lykkelig over boken og leste den med ydmykhet, undring, glede og iver. Ganske raskt ble det en av de bøkene jeg er og har vært aller mest glad i. Både pga. selve boka, men også fordi den kom til meg på en magisk måte, fra en bokelsker til en annen.

Mange har oppfordret meg til å lese den på engelsk. Jeg er normalt  for å lese bøker på originalspråket så sant man kan, men denne har jeg ikke greid det med ennå. Denne utgaven og oversettelsen har sin plass i hjertet mitt. Det kjennes riktig å lese den på Norsk.

Noen ganger skjer det magiske ting, de følger oss. Håper jeg får sjansen til å skape magi for et annet menneske en dag til takk. Jeg glemmer i alle fall ikke denne navnløse bokdamen med det store hjertet for ei ung jente med kjærlighet til bøker.

*

Vi kom tilbake neste sommer, da var butikken borte og nedlagt. Sånt hender i en sommerby som Kragerø, men likevel tenkte jeg at det hele kanskje var en drøm? Men hver gang jeg står ved bokhylla mi, lar hendene gli rundt det faste bokomslaget, påminner det meg om at våkne drømmer kan være virkelighet og sannhet. Og det bekrefter at noen gaver har sin egen historie, som bare venter på å bli fortalt og formidlet!

*

Før jeg legger meg vil jeg gjerne dele Kate Bush sin vakre wuthering heights med dere. Dere som ikke er Kate Bush fans får bære over med meg ( Selv er jeg veldig glad i henne) . Etter min mening er den vakker og høreverdig:

Kate Bush

Jeg rydder i skuffene, eskene og hyllene. Fjerner døde innsekter og støvklumper i hjørnene. Åpner vinduet og lar lyset flomme inn i de små tette loftrommene. Jeg vasker veggene, gulvene og takene Lukten av såpen og frukten av arbeidet virker rensende på meg. Så jeg dusjer, lar vannet danse over hår og hud, såper meg inn og kjenner varmen kjærtegne kroppen. Tilslutt leser jeg i boka og ditt ord tar bolig i det indre huset. Derfor er jeg forbredt når de tråkker inn med skitne støvler og forsøker å få meg til å akseptere dunsten av støv. Jeg er ikke lenger et korthus som vinden kan velte.

Dette tenkte jeg for en stund siden. Men nå begynner jeg å tenke i litt andre baner. Er det alltid så farlig å la seg velte av og til.  Nei, jeg mener ikke at en skal akseptere urettferdighet, å bli tråkket på eller det å være en “ vaskeklut”

Men av og til er en nødt til å ha tillit til seg selv, sine omgivelser og medmennesker nok til å overgi kontrollen til andre. Jeg er i ferd med å lære dette. At det rett og slett er lov å falle, snuble, uten å være redd for reaksjonene rundt seg.  At det er fullstendig i orden å vise seg mest sårbar for dem rundt deg, uten at å måtte forstille seg.

I sommer pleide vi å ta med oss min nevø til den gamle nedlagte skolen i bygda. Som de fleste snart toåringer var han ivrig og leiken. Likte å krabbe rundt i stativene. Favorittleken hans var å krabbe ( for når man er to år krabber man gjerne i stativer, det er mest praktisk) bort til sklia i full fart , men istedenfor å skli rolig ned, jublet han og kastet seg nesten ut i luften. Han tenkte ikke på konsekvensene ( det gjorde vi og seks kvinnehender var der hver gang og fanget ham) Det som var morsomt for lillegutt var å slenge seg fritt og raskt ut. Hadde ikke vi fanget han ville han slått seg, men vi verget han hver gang. Samtidig forsøkte min mor å få han til å forstå at det er mulig å skli rolig og fornuftig. Men det ville han ikke.

Selvsagt har ikke en toåring noe i nærheten av vurderingsevnen og erfaringene en voksen har. De er ofte uforferdete til livet, uforskende og barnlige. Men han fikk meg til å reflektere over meg selv. Hadde jeg fastlåst meg i kontroll og ryddighet i mitt eget liv? Torde jeg å mykt og avslappet overgi andre kontroll, eller lar jeg redselen holde meg tilbake?

Jeg tror fortsatt på det jeg tenkte i den første delen av innlegget, men denne gangen er det blandet med en stykke mot til å falle. Jeg gjør det ikke perfekt, men jeg jobber litt med meg selv hver eneste dag.

Jeg skal greie det tilslutt. Om det så tar et helt  liv,  skal jeg bevare det uforferdede i meg, tillitsfulle og det å ha tro til at jeg ikke bestandig må være flink og vite alt på forhånd. Blandet med modning, refleksjon og ettertanke. Alle mennesker vokser hver dag

Jeg er så langt fra perfekt som en kommer, jeg blir aldri det. Men det gjør ingenting.

En sirkel av tillit som aldri ender, men bare vokser. Det hender den ruster, det hender jeg er redd ( følelsemenneske som jeg er) Men det gjør ikke noe, for så lenge jeg blir med i en evig runddans finnes det alltid en ny sjanse og en ny start.

Jeg bygger tillit inni meg, utenfor og rundt meg.

Jeg begynte å skrive nettdagbok, november 2003. Da var jeg tyve år. Som alle andre har jeg selvsagt endret meg på disse årene. Reisen har preget meg, formet meg og lært meg å bli et sterkere individ. Jeg har gjort feil, jeg gjør det fortsatt, men samtidig har jeg forstått at feilene er oppbyggende. På samme tid som jeg har gjort fine og gode ting.

Alle mennesker opplever at relasjoner blir brutt, at de må legge noe fra seg. Det kan vært sårt og vondt. I noen tilfeller blir relasjonene tatt opp igjen. Mens de andre ganger ikke lar seg reparere. For meg har begge deler hendt. Jeg har brutt relasjoner, måttet la kvernsteiner synke ned mot vannet, bekjent at jeg ikke kan redde hele verden. Det siste med en form for bitterhet, for en ønsker aldri å oppgi mennesker. Men iblant er en rett og slett nødt. Jeg har også tatt opp igjen gamle relasjoner, styrket bånd og beholdt relasjoner som jeg er kjempeglad i.

Jeg er velsignet med verdens fineste mennesker. Mine venner står det klokkestøtt ved siden av meg, samtidig som jeg vet at jeg er deres klippe tilbake. Det finnes gnisninger, men det er sunnhetstegn. Videre har jeg et sted jeg er knyttet til. Mitt barndomshjem betyr masse for meg. En stund levde jeg for hjemreisene. Til dels bodde jeg under lugubre forhold , jeg var syk med det som senere var virus på balansenerven og disse tingene gjorde at jeg studerte her og levde når jeg kom heim. Studietiden var en mellomstasjon, et nødvendig onde for å få den utdannelsen jeg ønsket meg.

Men når jeg “ kjente med hele meg at jeg var nær hjemme” så begynte jeg virkelig å leve. Det har ikke endret meg, Jeg lengter tilbake hjem. Mange kan ikke definere hjem. For meg var det enkelt. Det var hei, skau, vann og gården til mine foreldre. Det var luften, alle “ mine steder” og det var vennene mine som også var fra samme sted. Og familien min som jeg elsker over alt.

Så hva er forandret seg denne høsten? Jeg har forstått at det er lov å ha flere hjem Jeg tillater meg å legge vekk de tingene som ikke var gode her, som de årene jeg har vokst, har også denne byen vokst på meg. Jeg overlever ikke lenger i denne byen, jeg har bygget meg et hjem her. Et hjem med fantastiske nye mennesker som jeg har blitt veldig glad i. Jeg kommer alltid til å lengte hjem. I kveld savner jeg med hele meg. Men samtidig er også dette stedet mitt hjem. Jeg vet hva hjemme er, jeg vet hvem jeg er. Og jeg liker det mennesket jeg ser. Jeg liker den personen som stadig er i vekst, utvikling og erfaringer. Jeg liker at jeg våger å være sårbar, sterk, gråt og latter. Jeg trenger ikke å maskere meg. Jeg hadde en stund de tankene at jeg alltid måtte fremstå samlet og sterk. Men det er ikke alltid nødvendig.

Jeg glimter i trollspeilet. møter henne som står der og vet at hun kan møte verden med alle sine spekter. Jeg vil bruke tiden min på steder, relasjoner og mennesker som favner hele mennesket. Jeg vet at jeg favner, aksepterer og respekterer de som har tillit nok til å vise hele mennesket. Ikke nødvendigvis med en gang, men i alle fall gradvis. Livet har formet meg til å være et sånt menneske.

Jeg er ikke perfekt, det finnes fortsatt sårbare rom i meg som alle andre har. Det finnes sider jeg helst vil gjemme, men jeg trener meg i å la lyset flomme inn i alle disse korridorene. Jeg forsøker å tenke at når usikkerheten og sårbarheten kommer snikende, setter seg hviskende på skulderen min, at det er utviklende å bekjempe disse tankene. For jeg vet at det ikke er sant når “ flink pike nedvurderer den hun er” Men mest av alt tenker jeg lyse og gode tanker fulle av håp. For livet er godt, jeg har mye å by på og mye å tilføre andre. På samme måte som andre har mye tilføre meg.

Hva har så dette med ny nettdagbok å gjøre? Jo, det er å legge noe gammelt fra seg, ikke fordi det gamle skal skjules. Nei, som en forfatter setter barnet sitt i bokhylla når verket er fullført, skriver han eller henne likevel nye kapitel i bøkene sine.

På samme måte er denne nettdagboken mitt nye steg Jeg tar med meg alle erfaringene, den gamle nettdagboken og alt som har formet meg. Men samtidig flakser fivrelden inn i nye områder, uten å være redd for det som ligger foran henne. En ny nettdagbok er kanskje en liten ting. Men også små biter bygger et større bilde!

Denne dagboka ble grunnlagt en sort novembernatt.

brakk ligger bloggen.

uten inspirasjon.

leser heller andres ord.

og tenker mine.

Her en kveld snakket jeg med to unge menn, en asylsøker og en ungdom fra Asker.

- Jeg føler meg ikke fri, forklarer asylsøkeren. -Jeg kan ikke gjøre det som er bra for meg. Det er andre som bestemmer, jeg er…. Han holder hendene sammen foran kroppen og viser at han er bundet. Jeg tenker at han skulle hatt mulighet til å bruke dagene sine til å lære språket i landet slik at han kunne uttrykke seg. Han har en viktig historie å fortelle. Jeg vet at det ikke er sånn, dag etter deg er uproduktiv. Jeg vet mer nå om hvilke faktorer som holder ham fast: ventetid, regelverk, sendrektighet, mangel på respekt for hans menneskeverd…. – Kan dere hjelpe meg? sier han, -jeg er ikke fri.

- Min drøm er å ha en ryggsekk og en gitar og så reise rundt i verden, akkurat der jeg vil, uten å ha noe annet med meg, sier unggutten fra Asker. Jeg vil reise, vil oppdage, oppleve. Jeg vil vekk fra dagliglivet. Jeg føler meg ikke fri.

på tirsdag kom Sinnadamen på besøk. Sinnadamen er meg. når jeg er sinna. (surprise)

og hun har ikke vært her på en stund.  noe mange vil si er helt ok.

men siden sist har hun forandra modus operandi: der hun før bare ble sittende, og svelget ned sinnet med vann eller kaffe og lot det koke og syde og ende opp med magesår, tok hun tirsdag tak og slo i bordet. og gikk. ferdig med det. selv om det var et møte hun strengt tatt hadde møteplikt til og burde være på. men når en av de man er nødt til å forholde seg til på en daglig basis avstumper enhver diskusjon om et sensitivt tema med “talk-to-the-hand” og ordene “ro deg ned”…. da kommer sinnadamen fram. og går. inn på sitt eget kontor og er ferdig med det.

og finner ut at for å finne tilbake til seg selv, altså meg. (her ble det en del forvirrende personlige pronomen. grammatikk var aldri min sterke side)….. vi prøver igjen:

for å finne tilbake til meg selv, begynte jeg med morgengymnastikken. og morgengymnastikken her i huset består i mentale ting. fysisk trening utsettes til andre tidspunkt. min mentale morgengymnastikk er blogg- og nyhetslesing. jeg har morgenrutiner som inneholder nettet. (og en rutine som alle ler av men som jeg ikke ser humoren i : ta på sko før jeg pusser tenner…. hva er galt med det?)

og den første bloggen på lista er Frøken Makeløs sin. med dette innlegget. som fikk meg tilbake og gjorde at jeg ganske fort var glad for at jeg gikk og skjønte at jeg hadde gjort det eneste riktige. flinke Frøken M.

som sa dette:

“Derfor skal dere få en liten peptalk i dag, alle dere som lar dere tråkke på, dere som tar til takke og som strekker dere lengre enn dere burde. Det skal ikke være sånn. Du trenger ikke finne deg i å bli urettferdig behandlet, du behøver ikke late som at alt er greit når det ikke er det og du skal ikke la andre utnytte deg.”

jeg neide pent og takket og sendte en mental blomsterkvast.  jeg trenger ikke å finne meg i og late som alt er greit bare for å være snill og ikke skvulpe med båten (et bilde der gitt jeg ikke helt fikk til. å oversette engelsk til norsk er ikke alltid like lurt : “to rock the boat”.)

og en annen ting: pick your battles. finn ut hva som er verdt å fighte for. ta ikke alle kamper som tilbys deg. noen er verdt å blø for. andre ikke. og denne kampen er jeg ferdig med.

]]> http://aproposingenting.wordpress.com/2009/03/01/om-endelig-a-finne-en-mannlig-blogger-man-liker/ Sun, 01 Mar 2009 20:21:20 +0000 aproposingenting http://aproposingenting.wordpress.com/2009/03/01/om-endelig-a-finne-en-mannlig-blogger-man-liker/

her gikk jeg og trodde ikke det fantes menn i Gnore som blogger. joda. jeg vet arten finnes. jeg har bare ikke funnet noen jeg liker. helt til nå. her er’n: mannfolkprat. og jeg er forelska i ordene hans.

oppdatering 5/3 :

å borte var’n gitt. mulig det er bare midlertidig stille, men hvis han ikke skriver mer…. hm.

oppdatering juli:

jeg tror dette er samme mannen. (med massive forbehold om at jeg tar helt feil…)