Jeg åpner ytterdøren hjemme, med venninne hakk i hel. Åpner døren inn til løvens hule uten å ha forsvarsmekanismene mine ristet skikkelig på plass. Jeg aner fred og ingen fare. Tror vi er inne i en god periode uten drikking. Hjernen er ikke mentalt forberedt på det som møter meg, den fryser til og verden begynner bevege seg som i sakte kino i det jeg nesten kræsjer med mamma som er på vei inn på badet med ett av mine mindre søsken. Hun er full, hinsides full. Hun stinker fyll, har oppkast på T-skjorten. Jeg får tunnelsyn og hører ordene hennes som gjennom vann. Hun har øyne som svømmer av rus. Ordene snubler usammenhengende ut av munnen og hun er fortsatt i nattøy. Det er ettermiddag. Den tilstivnede klumpen i magen vokser seg enda litt større enn den allerede er. Gjør meg kvalm, gjør at jeg har lyst til å spy av angst, stress og sinne. Gjør det vanskelig å puste.

Jeg krymper og blir bitteliten. Forsvinner nesten inn i meg selv. Kan ikke fort nok få venninnen min inn på rommet mitt, kan jo ikke bare jage henne hjem igjen. Hjertet dundrer i håpløs ekspressfart, gjør meg kald og ufokusert. Hører, men hører ikke, snakker, men snakker ikke. Aller helst vil jeg rope til mamma. Rope av mine lungers fulle kraft: “Hvorfor gjør du dette mot oss, hvorfor, hvorfor, hvorfor?” Mest av alt vil jeg røske søskenet mitt ut av armene hennes, løpe ut døren og aldri komme tilbake. Vekk fra alt sammen, inn i en verden som har noe annet å tilby. Venninnen min aner ingenting. Jeg sitter i sengen min, tviholder på fasaden. Vil gråte, men gråter uansett nesten aldri. Tårene har frosset fast og klumper seg sammen rundt omkring inni meg. Nekter finne veien ut.

Jeg skjelver på hendene. Kan ikke grundig nok snakkesnakkesnakke for å forsøke å dekke over, skjule mammas tilstand for venninnen min. De fastfrossede tårene sprenger på uten at de slipper løs. Jeg smiler usant og prater i desperate overlevelsestak. Det føles som jeg skal drukne, kveles sakte. Jeg skrur opp lyden på musikken for å overdøve mammas ustø skritt som rammer meg som pistolskudd hver gang hun beveger seg rundt i etasjen over. Jeg er livredd for at hun skal komme inn på rommet mitt, for at hun skal vise seg fram i tilstanden hun er i. Jeg har et desperat behov etter å sjekke hvordan søsknene  mine har det. Har lyst til å lugge meg selv for at jeg velger bli sittende på rommet mitt, mens jeg tviholder på fasaden i hjemmet vårt. Våger ikke be venninnen min gå hjem, i fall hun da vil begynne stille spørsmål jeg ikke kan svare på.

Jeg skammer meg slik. Jeg skammer meg over at hun gjør dette mot meg, og jeg skammer meg over at jeg skammer meg over henne. For jeg er glad i henne. Jeg er glad i mammaen min. Men akkurat da er den grusomme skammen overveldende.

Jeg hatet skammen. Følte den gjorde meg til et enda dårligere menneske enn jeg allerede i utgangspunktet følte meg.

Fyll er som kjent ufattelig morsomt. Og det blir ikke morsommere enn når Raymond fra Nederland tryller med alkohol. Se dem i rekkefølge.

Hvis du er som meg, vil du antagelig se nr 3 et par ganger til.

I helga har Alexander hatt besøk av Vilde og Daniel, og dermed har helga vært litt deretter. Alexander hentet dem klokka 3 på fredag og kjørte dem til moren deres igjen i dag etter barne tv. På fredag så vi Biefilmen før Vilde og Daniel var så trøtte at de faktisk ville legge seg. Barn pleier gjerne å ville være oppe så lenge som mulig, men Vilde og Daniel ville legge seg etter Biefilmen.

Vilde går i 4. klasse og har akkurat lært om å bygge geometriske figurer på skolen. De lager visst mange terninger i forskjellige størrelser og sånn, så da ville hun gjøre det hjemme også. Jeg satt da med henne og lagde terninger og trekanter og alt mulig, mens Alexander lekte med lekebiler med Daniel. Daniel begynner ikke på skolen før om 2 år, så tviler på at jeg kommer til å være den som lager geometriske figurer med han.

I går var jeg ute. Uten Alexander da, siden han måtte passe ungene. Var med Anniken og Tobias på et veldig diskotek-utested. Dansa masse, og ble kanskje en smule for full egentlig. Husker ikke alt, bare bruddstykker. Husker noe med at Anniken og jeg putta et glass i veska hennes da det var tomt og at Anniken klina ganske heftig med en latinamerikansk fyr. Det er også noen ting Alexander har fortalt meg i ettertid. Jeg tok taxi hjem. Rart det der, hvordan man kan være kjempe, kjempe full, men fremdeles husker man adressa til stedet man bor. Ihvertfall så våkna Alexander da jeg prøvde å låse opp døra, for det knota jeg visst en del med. For at ikke Vilde og Daniel skulle våkne, stod Alexander opp, låste meg inn og guida meg i seng. I seng var jeg veldig på herje-humør, noe Alexander ikke var, siden Vilde og Daniel lå i naborommet og sov. Endte med at jeg ble trøtt istedenfor i herje-humør, og at jeg holdt rundt Alexander som en bamse eller noe og sovna. Våkna i dag med Alexander i armene fremdeles. Han er søt når han sover.

I dag har jeg hatt litt vondt i hodet, kan man si. Alexander tok med Vilde og Daniel ut på gåtur til et fjell eller noe, sånn at det skulle være litt rolig i leiligheten. Alexander er god å ha også, selv om hadde det ikke vært for han, så hadde det ikke vært to barn i leiligheten min i helga i det hele tatt. Jeg liker at Alexander og jeg har et kose-vennskap. Altså, vi kan godt dele seng og klemme og kose, men vi er fremdeles bare venner.

ble oppfordret til å blogge i dag, men siden jeg er for lat, slapp, trett, bakfull, sliten, overarbeidet og slightly dum (med mer), så orker jeg ikke i dag.

Jeg er sliten, jeg har f.meg akkurat hatt en helg med fyll i danmark… =)

Nå skal jeg ta meg en røyk!

så dette var dagens blogging.

Alexander hadde invitert meg med på fest hos en kamerat av han i går, og jeg takka ja og ble med. Man kan si det sånn at det tok litt på. Kvelden begynte med at ei som heter Hilde hele tida prøvde seg på Alexander, så i løpet av kvelden begynte Alexander å si at han var sammen med meg, for å slippe unna Hilde. Det passer jo fint å bruke meg som unnskyldning, siden vi faktisk bor sammen nå. Etterhvert lagde Vegard(kameraten til Alexander) drinker til alle, og drinkene ble bare sterkere og sterkere. Som konsekvens av dette ble verden bare mer og mer fantastisk. Alt var liksom greit. Alexander og jeg var hjemme i kanskje 5-6-tida i dag til morran, og da var vi egentlig ganske langt fra edru. Da vi kom hjem var vi sultne også, så vi stekte en grandiosa og lå i senga mi å spiste den før vi begge sovna i senga mi.

Anniken kom innom en tur i dag også, så gikk vi på cafe. Veldig koselig. Alexander har hatt besøk av Vilde og Daniel i dag, så før jeg dro med Anniken, fant jeg frem legoen og tegnestiftene jeg har hatt liggende på toppen av skapet. Tror det slo ann, for da jeg kom hjem fra cafeturen med Anniken, hang det 4 nye tegninger på kjøleskapet. Den ene tegningen som Vilde hadde tegna var til og med en tegning av leiligheten og av Alexander og meg. Veldig skjønn tegning. Skal prøve å få scanna den, og lagt den ut her.

Guro Anette påstod at hun ikke var full, så derfor ville Vegard og Henrik teste det ved at hun skulle gå rett på kanten av teppet. Hun var full, men hun klarte fremdeles å gå rett.

Nå er det jo da atter en gang søndag. Søndag er både den verste og den beste dagen i uka. Den beste fordi det er en dag som er forbeholdt å slappe av, den verste fordi det er mandag dagen etter og dermed i full gang på jobb igjen. Ikke at jeg ikke liker jobb, men det er så sinnsykt mye deiligere med helg.

I går var jeg ute med Anniken og Ellie. Ettersom foreldrene våre har besluttet at ingen av oss skal være 20 ennå(Ellie er født i oktober og Anniken og jeg i november), var vi innom et 18årssted før vi ble med på nachspiel hos noen venner av Anniken som vi møtte på utestedet. Jeg var ikke av de fulleste på dette nachspielet, for jeg har vært litt syk i det siste og orka ikke så mye, men det var definitivt andre som kanskje hadde fått en dråpe eller to for mye på det nachspielet. Det var en fyr som knuste 20 glass bare fordi han snudde på seg og det var ei jente som lå i et hjørne av sofaen og sov. Jeg hadde det dog veldig morsomt med Anniken og Ellie den kvelden.

Anniken overnattet hos meg fra i går til i dag, så i dag har Anniken og jeg sett på film og spist MacDonaldsmat. Filmen vi så var Madagaskar. Det er en veldig søt film, også er det en film hvor man ikke trenger å tenke så mye, og det er litt deilig dagen derpå. Ellie kom også innom en tur etterhvert, og vi mimret litt om nattens hendelser og så på bilder som Anniken hadde på mobilen sin. Mye kanskje ikke så heldige bilder. Men men.

I morgen på jobb skal faktisk Alexander og jeg spise lunsj ute, til en forandring. Jeg har nemlig besluttet at han skal begynne å prate om bruddet mellom han og dama. Han vil ikke prate på kontoret, så da skal vi på en kinarestaurant i lunsjen i morgen istedenfor. Min lille plan for å hjelpe Alexander litt. Han har forresten forandra seg en del siden han slo opp med dama. Han har blitt enda mer flørtete enn han var(og han var ganske flørtete fra før) og han er mer sprettball(løper hit og dit, virker som om han har fått mer energi). Jeg tror kanskje det sleit litt på han at han og dama var for forskjellige, han har jo tross alt fått mer energi nå.

Etter å ha tilbrakt en lørdagskveld og -natt med Oslos politiradio på øret, er det klart at én ting fremfor noe annet vil frigi store ressurser hos hovedstadens politistyrker: Begrens tilgangen til alkohol.

Av de tyvetalls sakene jeg fulgte utover natten, var kun to uten relasjon til alkohol. I det ene tilfellet ble det i stedet funnet narkotika på vedkommende.

Noen av sakene:

• En godt voksen, beruset kvinne ligger midt i en sentrumsgate og klarer ikke å reise seg
• En bil full av berusede menn kjører inn i en fontene i sentrum
• Et antall saker der berusede menn banker opp andre berusede menn
• Et antall saker der støyende fester plager naboer
• Et antall saker i forstedene der gjenger av beruset ungdom knuser ruter, tenner på søppelkasser og forsøker å bryte seg inn på fester

Politiet møter motbør hos politikerne når de holder opp disse erfaringene som argumenter for å begrense skjenketiden i de store byene og gjøre tilgangen til alkohol vanskeligere. Her er det en virkelighet det offentlige Norge i liten grad makter å ta inn over seg. Hurra for Vinmonopolet. Når kommer de store, svarte advarselsmerkene på vin- øl- og spritflaskene?

For noen år tilbake ble man kastet ut av utesteder i Oslo hvis man blir overstadig beruset. Hvis man gikk veldig skeivt, eller ikke kunne redegjøre for seg, for eksempel. Folk som laget rabalder eller var fraværende, med andre ord. I dag er skjenkekontrollen blitt så streng at skjenkestedene i Oslo er blitt paranoide. Voksne mennesker hives regelmessig ut hvis de blir det jeg vil karakterisere som “godt brisne” – dvs. folk som fortsatt går rett, som fint kan redegjøre for seg, men som kanskje er blitt litt mer høylytte eller brisne. Spesielt mennesker som har en unorsk og livlig væremåte blir ofte urettmessig mål for overivrige vakter. Folk jeg kjenner gidder ikke lenger gå på byen på grunn av dette, og synes Norge er helt merkelig sammenliknet med f.eks. København eller Paris. Det er tydelig at det er moralistisk umyndiggjøring som er trenden. Dette er en type ting Fremskrittspartiet ikke finner seg i, og også en grunn til at de har blitt en så sterk stemme i Norge. Det er et av de få lyspunktene med det populistiske folkepartiet.

Jeg skriver stadig vekk meldinger til Krigere’n som jeg ikke sender. Det er flere grunner til dette.

Jeg vil ikke at han skal vite at jeg savner ham. (Hovmod).

Jeg vil ikke at han skal vite om mine selvmordstanker. Han kan ikke få vite at han er hele mitt livsgrunnlag. Eller føle at han må styrte inn døra for å sjekke at jeg er i live. Jeg er ikke lenger hans ansvar. Dessuten vil jeg at han skal føle seg hjelpesløs og skyldig, hvis jeg velger den retningen. (Vrede).

Mine tanker er mine. Jeg deler de riktignok med en liten gruppe mennesker som klikker seg inn på denne bloggen, men ingen vet hvem jeg er. (Griskhet).

De siste to årene har jeg vært en passiv tilskuer til eget liv (Latskap), men det kan bli bedre. Som en motpol til livsterminering vil jeg at min suksess og rehabilitering skal falle som en granat i skallen hans. Han skal ikke få innblikk i min progresjon. (Hovmod og griskhet igjen).

Jeg vil heller ikke at han skal vite hvor høyt jeg fortsatt elsker ham. Å miste ham ommøblerte hele solsystemet mitt. Ingenting stemmer lenger og savnet etter å kjenne ham nær meg er altoppslukende. (Begjær).

Jeg unngår å sende fyllemeldinger, selv om mange av de jeg legger ut har blitt skrevet i fylla. Jeg har drukket mer eller mindre i ett siden han gikk (Fråtseri). Jeg vet det er usunt. Og jeg vet det er hel gal fremgangsmåte, men ikke bruk unødvendig energi på å fortelle meg hvordan jeg burde takle dommedag.

Når det gjelder Suppa MedHåri, vil jeg ikke at han skal vite hvor inderlig jeg hater henne, og hvor sint jeg er fordi hun nå har det som en gang var mitt. (Misunnelse og vrede igjen).

Men spør du Henrik Ibsen er “Den store, nådeløse synd – det er å myrde kjærlighetslivet i et menneske”. Så uansett hvor mange dødssynder jeg bryter i sorgens tåkebank. Er Suppa MedHåri den største synderen. Og Kriger’n likeså fordi han valgte henne.

Denne posten vil jeg nok oppdatere innimellom. Mao hver gang jeg skriver en melding jeg ikke sender, men allikevel ikke klarer å gi helt slipp på.

Here we go!

1. jeg har gått meg bort. For mange av mine avgjørelser har vært for å tilfredsstille deg. Ikke at det gjorde deg mer hengiven. Jeg står ved korsveien og av de mange retningene jeg kan ta, finnes det egentlig bare to mulige. Døden og livet som gemen. Jeg har mistet min sjanse til å bli noe stort. Jeg er for gammel til å bli kunstner. Det er min egen feil. Jeg har ikke skapt noe på mange år. Min tid er forbi. Så fortsetter jeg nå, ender jeg i beste fall opp som en intelligent manns skulderglitter. Og det er mange variabler som skal klaffe før dét er mulig. Det mest sannsynlige utfallet er et liv som middelmådig. Med relativt lav inntekt og et moderat antall venner. Et liv blant aristokrater er ikke lenger oppnåelig. Og kanskje et menneske som er så opptatt av å bli godtatt av overklassen ikke fortjener å leve? Så der har vi den andre retningen. Umiddelbar oppløsning.

2. Jeg savner deg. Så mye mer enn jeg kunne forestille meg. Ensomheten er uutholdelig. Den ligger så tungt i lufta at jeg sliter med å puste. Jeg trenger en som vil holde meg. Trøste, vise ømhet og omsorg. Jeg har ingen slike i mitt liv. Mutter og Fatter er forpliktet som foreldre til å gi ubetinget kjærlighet. Men du vet like godt som meg at det ikke finnes nærhet i min familie. Ingen kroppskontakt og ingen følelsesutbrudd. Du var den jeg kunne støtte meg til. Den som alltid skulle være der. Uten deg er jeg ingenting. Mindre enn ingenting. Ikke elsket av noen, men aller minst av meg selv. Nå som du er i Suppa Medhåri sine armer kjenner jeg på et svik som jeg tror jeg aldri vil komme over. Mine tillitsproblemer har ekspandert langt utover det som allerede var der i forbindelse med sosialangsten. Jeg vet jeg burde snakke med noen. Men du var den eneste jeg stolte på. Den tiden er forbi. Hadde du bedt om en ny sjanse nå vet jeg ikke om jeg hadde kunnet gitt deg det. Trygghet, stabilitet og udødelig kjærlighet var fundamentet for vårt forhold. Og alt det er borte nå. Men kanskje var det bare jeg som så på forholdet vårt slik. Kanskje var planen aldri å slå seg til ro med meg. Jeg ble født til ensomhet og hver dag er ett skritt nærmere lidelsens slutt.

3. Jeg hater deg. Jeg hater deg mer enn jeg noensinne har elsket deg. Det ville vært meg en glede å systematisk fjerne organene dine, mens du hylte i angst og pinsel. Men da slipper du for lett unna. Torturen bør vare så lenge jeg gidder å holde deg i live. Suppa MedHåri er jeg for utålmodig til å ta livet av, så henne skulle jeg nok blitt ferdig med i løpet av et par uker. Jeg skulle gravd ut øyeeplene hennes med skje, trukket negler og tenner og jeg skulle latt henne trygle om å få slippe før jeg fora henne godt og begravde henne levende. Jeg vet hvordan du alltid har likt “Seven”. Hvor fint hadde det vel ikke vært å leie et lager, kneble deg til ett underlag, gi deg næring intravenøst og la deg ligge å råtne i din egen avføring i årevis. Men først skulle du få gjennomgå samme behandlingen som Suppa. Deg gidder jeg ikke begrave levende. Da hadde du visst at slutten nærmet seg og det ville vært en lettelse og mot sin hensikt. Så jeg tror jeg bare skulle latt deg forvitre. Jepp. Dette er en god plan! Gled deg fuckface!

4. Jeg har hele tiden tenkt på Suppa MedHåri som noe midlertidig. En fase du har måttet gjennom. Din rebound. Men jeg ser hvor forsiktig dere går frem. For å bevare de følelsene som har blitt brygget over år. Jeg ser hvor varsomt du behandler dette nye. Så det skal vare evig. Jeg har tenkt at musikk og film-interessegapet mellom dere burde bli et fornøyelsesproblem med tiden. Men kanskje ikke. Selv om vi har super kompatibilitet på Last.fm, har musikk som fellestrekk blitt mindre viktig med åra. Jeg tenkte også at kulturforskjellen ville bli for stor. Men du har jo alltid villet til Afrika. Nå har du sjansen. At hun er bimbo og “mindre reflektert” trenger jo heller ikke være et tilbakeslag. Bedre med enkel, blid dame enn (relativt) klok, deprimert dame. At hun foretrekker Onkel Donald fremfor intime brune puber, ser jeg lett for meg at du kan venne deg til. Du har jo egentlig alltid tilhørt kretsen omkring snobbene og hvermansen. Til tross for innslag av kunstnere og musikere etter vi møttes. Fordelen med dette er at vi vil frekventere i totalt forskjellig miljø, og hvis jeg er heldig treffer jeg deg aldri igjen. Kanskje var det slik det alltid skulle være. Vårt forhold var en blindgate. En feilkjøring. En syv år lang omvei.

5. Hvem faen er du? Jævla sellout! Dette har vi diskutert så mange ganger. Hva som er viktig i et forhold. Har du vært enig med meg for at sosialantropologen, popgutten og den overfladiske gubbejævelen i deg skulle forbli usynlig? Jeg begynner å lure på om du i det hele tatt liker rock. Kanskje har den r’n'b-dissinga bare vært et skalkeskjul. Du har stjålet så mye mer enn fremtiden min fra meg. Du har gjort de siste syv årene meningsløse. Du har blitt ett av disse individene vi har gjort narr av. Helvete! Det holdt ikke å finne deg en blåst bimbo. Hun måtte være min rake motsetning på alle tenkelige måter. Jævla drittsekk! Er du klar over hvor verdiløs jeg føler meg nå?

Ignorer fjeset, er dere snille. Jeg klarer virkelig ikke å smile på bilder, så jeg ender opp med slike “se-på-meg-jeg-er-så-jævlig-deilig”-fjes, selv om det virkelig ikke er meningen. Dette er i hvert fall sånn jeg ser ut i dag, med min nye hårfarge, og min nye genser som jeg ELSKER!

Planen i dag er å jobbe i noen få timer, for så å dra hjem til min kjære venninne Sophia, som har kommet hjem fra cruise i Karibien (er det sånn vi skriver det på norsk?), den lille idioten! Ja, det er sant, jeg hater henne faktisk littegranne (kjempemasse) for at hun ikke tok meg med, men sånn kan det gå. Jeg skal nok få tatt igjen en gang…

For å snakke om byturen på onsdag, vi kom oss aldri på den festen vi skulle på. Vi var litt trege, så jeg og Kathrine møtte opp med Stine og hennes venninne litt senere (kvart over midnatt for å være presis). Vi endte opp på Cirkus, hvor musikken er så høy at en ikke kan høre sine egne tanker, og dansegulvet er så fullt at en må bare hoppe opp og håpe at man blir dyttet i riktig retning – baren. Men det var en vellykket kveld, selv om jeg til slutt mistet Kathrine og endte opp med å sitte i en hotellresepsjon og prate med en veldig hyggelig skotte, frem til klokken var 0600 og jeg kunne traske ned mot Aker brygge for å rekke neste ferge hjem til nesodden. Halv åtte på morgenen var jeg hjemme, og sovnet ganske så fort. Jeg har bilder fra kvelden, men de får komme senere, for jeg finner ikke ledningen til kameraet mitt.

Vi snakkes, peeps <3

Dette er vår/sommer/høstposer.

Hvis jeg syr flere poser i år, så blir det vinterposer.

Disse posene har lett vann- og vindavvisende yttertrekk.

Alle er sydd med delbare glidelåser, tynn dyne som fyll og snøring og snorstoppere i hodeenden.

Kan leveres med hull til fempunktssele dersom ønskelig.

Posene er ca. 110 cm lange.

Kr 800 pr stk.

Jeg er sååå fyllesyk. Eller, det har jo gått over nogen lunde i løpet av dagen, men jeg sverger, jeg har ikke gjort annet enn å ligge på sofaen og syntes synd på meg selv! Jeg var ute med klassekamerater og co i går, og det gikk visst hardt for seg. Jeg mistet jo selvfølgelig 400kr, som det selvfølgelig viste seg at jeg ikke hadde mistet likevel, for de lå selvfølgelig i bukselomma mi. Men jeg kom meg altså ikke hjem med nattbussen som planlagt, og våknet hjemme hos Line halv ni i dag morges med sola rett i fleisen, og svettende under et ullteppe. Var hjemme klokken 10, og har siden det ligget på sofaen, med unntak av de besøkene jeg har hatt med doskåla.

Jeg vurderer virkelig å bli avholdsperson. Nå er ikke jeg den som drikker veldig mye eller ofte, men seriøst. Jeg tror virkelig ikke denne selvpåførte lidelsen er verdt det…

Gammelt bilde, men det er omtrent slik
jeg har følt meg i dag, bare ikke like brun:

Jeg vet ikke hvordan jeg klarte å sovne i natt, men jeg gjorde det. Og våknet ufornuftig tidlig. Hvis døgnrytmen blir bedre av dette, så er jo det positivt? Fy faen. Livet skal være ganske shitdårlig hvis dét er det eneste positive. Uansett. Det første jeg gjorde da jeg våknet var å gråte. Så begynte jeg å sende meldinger til Kriger’n.

De første meldingene var for å forstå hvorfor han gikk. Men svarene gjorde meg ikke klokere. Først var de unnvikende, deretter kryptiske og så bestemte. Men fortsatt meningsløse. Han hadde visst gått flere runder med seg selv. Og han hadde tenkt på dette lenge. Jeg kjente jeg ble kvalm av tanken på at bare dager tidligere hadde han holdt meg inntil seg, sett meg inn i øynene, sagt at han elsket meg og lovet meg å aldri bli borte. Selv om han fortsatte å insistere på at han hadde ment hvert eneste ord, var annenhver setning en selvmotsigelse. Han forklarte at han fikk dårlig samvittighet hver gang han våknet opp sammen med meg. Men hvorfor får han ikke dårlig samvittighet av å våkne opp sammen med Suppa MedHåri?

Til tross for at Kriger’n ga meg klar beskjed, begynte jeg å trygle ham om å komme tilbake. Jeg sa meg villig til å gjøre ting som strider direkte med min diagnose og antagelig ville gjort meg mye sykere. Men jeg ga faen. Jeg ville ofret alt for ham. Alt jeg ville var Kriger’n tilbake i livet mitt! Men det hadde ingenting å si. Han ville ikke ha meg lenger. Jeg skulle ønske jeg kunne hate ham. Det hadde vært så mye lettere da. Men alt jeg klarer å tenke på er henne. Den manipulerende fristerinnen. Jeg skjønner at hun ikke er alene om dette. De er sammen om å knuse meg. Men det var hun som aldri ga seg. Det var hun som måtte ha ham. Det var likevel han som lot seg villig vekk nøstes inn i hennes spindelvev. Jeg trodde han var smartere enn som så.

Senere på kvelden kom en venninne over. Og for første gang på to år gikk jeg ut på pub for å drikke øl. Jeg hadde ikke spist siden fiskesuppen før bruddet og ble bråfull. Noen stjal den nye zippolighteren min og hatten min. Det var synd med zippoen. Men hatten er uerstattelig. Jeg har hatt den på hver eneste gang jeg har vært ute av døra i mer enn fire år. Uten, føler jeg meg naken og redd. Den har gått ut av produksjon og det finnes ingen lignende.

Ironisk nok skulle dette være lykkedagen min ifølge mitt spesiallagede individuelle årshoroskop for 2009. Jeg hadde til og med markert dagen i kalenderen min. Jeg tror egentlig ikke på astrologi, og nå har jeg fått bekreftet at det er noe forbanna tøv. Men ironien slutter ikke der. Timer før hatten og zippoen forsvant, trøstet jeg meg med at det i hvert fall ikke kunne bli verre. Kaching! Der fikk jeg for å friste skjebnen. Og selv om jeg er rimelig sikker på at jeg har nådd bunn nå, tør jeg ikke håpe på at det “bare kan bli bedre fra nå av”. Hvis det viser seg at Suppa MedHåri er gravid, etter jeg har tryglet om barn i årevis. Da tar jeg livet av meg. Det er et løfte.