[12:36] Hans sov ute i natt!

Jeg MÅ pante flasker. Jeg som svever rundt i denne kåken som ryddeskremselet og hytter neven etter alle som ikke banker putene etter seg. Jeg er et dårlig forbilde. Fy skam. Etter gårdsdagen er det desto mer tomgods som må kvittes med.

Kriger’n kom omsider i natt. Han var drita full, jeg ga ham en øl, som han åpnet før han sovnet i stolen. Jeg satte meg på rommet og så på Heroes til jeg sovnet.

I dag hadde jeg time hos fysioterapaut. Og tradisjonen tro var jeg sent ute. Jeg ga beskjed i god tid før jeg gikk bortover. Ti minutter etter avtalt tid sto jeg og ringte på. Etter et par minutter tikket det inn en melding. “Hei Eremitt. Da du fortsatt ikke er kommet, tar jeg dette som et tegn på at du ikke vil følge opp dagen time og jeg drar for dagen. Mvh Fysioterapauten.” Hva faen? Jeg har da stått her i to minutter og ringt på! Jeg sendte melding, og like etter ringte Fysioterapauten. Han satt på trikken på vei hjem.

Irritert og såret gikk jeg hjemover. Jeg kjøpte et par frossenpizza til Kriger’n og meg selv. Kriger’n var våken og vi delte en pizza og begynte å se Watchmen før Kriger’n sovner igjen. Jeg skrudde av filmen og så de siste episodene av Heroes.

Selv om det nærmeste jeg kom til å være sosial i går, var ved å skrive blogg, har jeg fyllenerver. Jeg leste kritisk gjennom teksten. Fjernet de mest intime detaljene og begynte å se film.

Bestemor ringte og la igjen beskjed.  Jeg ringte henne ikke opp igjen.

Mørket senket seg over byen. En gjeng fugler kvitret litt for viltert i treet utenfor vinduet hennes, der hun satt med et glass rødvin å tenkte. Hadde trukket knærne opp under haken, mens hun hvilte glasset i høyre hånd og røyken i den andre. Tenkte.

Hun husker svært lite fra den natten. Hun vet at det var vilt. Villere enn hun har vært borti på lenge. Så intenst og vilt det bare kunne bli med akkurat han. Likevel følte hun seg vannvittig skitten etterpå. Hun hatet den følelsen, men likevel visste hun at det hun hadde gjort, hadde hun gjort fordi hun ville det. Iallefall det hun ville der og da. Hun hadde visst det på forhånd og hun hatet seg selv for det. Det ble alltid sånn når de møttes. Alltid. Det slo aldri feil. De klarte å tenne hverandre på en slik vill måte. Det var kun en natts begjær og et helvete å få han ut neste morgen.

Flere måneder etter lå hun i den samme sengen, med sin kjære. Det var allerede langt på natt når de hadde kommet seg i seng og begge var ufattelig trøtte etter en lang feiring av det nye årets innmarsj. Det var så uendelig deilig å bare ligge der. Krype inntil han, kjenne kroppen hans inntil sin. Småkile litt, sende noen små blikk. Murre. Hun hadde ingen andre i tankene. Var rett og slett for sliten til å tenke på noe som helst. Innemellom var det en forbannelse å tenke, derfor bare nøt hun nuet. Og ikke minst fordi hun følte at hun hørte til, på en merkelig måte. At hun akkurat da hørte til i livet. At hun var på rett vei, selv om hun var klar for å kjempe et par slag for å komme seg dit hun ville. For denne gangen var det noe større som lokket henne med seg. Noe hun ikke helt var klar over. Noe overraskende.

Siden TV3 smeller til med tidenes vårprogramskjema, er det på tide å besøke Paradise Hotel igjen. Rett og slett en oppdatert på minnelse om hvorfor dette er must-see-TV!

Virkelighets-TV har aldri vært så virkelig. Der Farmen, Robinsonekspedisjonen og Prosjekt X kommer med diverse selvutviklende påskudd for at “vanlige folk” blir smelt sammen i en uvanlig setting, er Paradise Hotel et fyrtårn av ærlighet. Som en journalistvenninne av meg påpekte ifjor, det som gjør Paradise Hotel så fantastisk er at de har kuttet vekk alt det unødvendige. Ingen kjedelige og langdryge konkurranser, ingen moralske pekefingre. For når man sender (i skrivende stund) fem menn, hvorav mesteparten er ballevoksede bartendere, og seks kvinner, hvorav de fleste er en eller annen form for glamourmodell til Mexico på ubestemt tid (opptil flere måneder), er faktisk den eneste vettuge grunnen at de skal pule. Selv skandaløse Temptation Island hadde i sin tid en “legitim” betydning, selvom å utsette forholdet sitt for et par uker med halvnakne modeller av det annet kjønn kanskje ikke er den beste strategien for å sjekke hvor sterk kjærligheten er (er det noen andre enn meg som fortsatt husker finaleepisoden av den amerikanske versjonen, der en deltager sa til sin elskede: “every time I stepped into the water, I felt your soul around me”. Ja, jeg gråt, ok??). De elleve deltagerne på Paradise Hotel er der utelukkende for å drikke seg fulle (til gangs!) og ha seg med hverandre til alle ender opp med herpes.

Paradise Hotel er realityprogrammet som er umulig å forutsi (sett bortifra det at alle er fulle og kåte og vil angre på deltagelsen i fremtiden). Når Kevin i premiereepisoden uttaler at han tror den beste strategien er å “være seg selv”, forøvrig den mest velkjente og meningsløse realitystrategien, betyr det absolutt ingenting, annet enn at han er lite kreativ. Det er nemlig umulig å si hvordan man vinner. Det vil alltid dukke opp et brev til frokosten/lunsjen/middagen/hotellfesten/på sengen med nye spilleregler. Det er ikke tvil om at disse ungdommene er målrettede. Rent bortsett fra Mats og Lene, som etter to programmer ser ut til å trives best med fingerpuling, vil alle vinne. Spørsmålet er bare hva de vinner. Premien er kun beskrevet som “stor”. Javel. Så ingen vet hvordan man vinner den “store” premien av ukjent art (kan det være et års forbruk av intimsåpe?). Tilbake står vi med utgangspunktet. Halvnakne tjueåringer som drikker for mye = sex på TV. Typisk spekulativ reality, liksom. Men på et vis er ikke Paradise Hotel spekulativt, det er helt ærlig. Norske tjueåringer drikker for mye og de puler rundt. I de neste par ukene gjør de det på TV.

Årets norske produksjon lover godt. Triana Iglesias gjør seg flott som programleder, mye bedre enn sin danske kollega fra fjoråret, som stort sett stod og trutet med munnen mens hun mumlet noe uforståelig ekstremt sakte (det var jo tross alt dansk), og langt langt bedre enn de amerikanske vertinnene, som er mest minneverdige for sine fabelaktige, struttende kroppsholdninger. Det må være en interessant posisjon å være i for Iglesias, da det er helt tydelig at opptil flere av årets kvinnelige deltagere sikter mot samme karriere som henne, dvs. ikke som programleder på TV3. Bare sjekk ut Yvonnes fabelaktige horny-pose i gårsdagens episode (!).

Det er mye man kunne sagt om deltagerne allerede etter to programmer. Vi lar det holde med å påpeke at Petter minner skremmende mye om vår yndlings partyprins Sverre Goldenheim. Hvorvidt han fortjener den sammenligningen vil bare tiden vise. Elleve nordmenn har tilbragt altfor mye tid på et hotell i Mexico med åpen bar. Hjemme snør det slaps og oslofolk tilbringer altfor mye tid på kunståpninger med åpen (eller numere bongbasert) bar.

Strengt tatt håper jeg at Paradise Hotel vil få virkelige konsekvenser. Med alle de nye realitystjernene dette programmet genererer (minst 30-40 stk, trolig?), vil det ikke være noe som helst problem å åpne et par av de stengte barene i Rosenkrantzgate igjen. Og vips! Syden i Oslo. Det har vi savnet.

Hadde det morsomt i går. Ble kjempegøy utover kvelden, da alle dansa og stod i I dag var det derimot ikke fullt så morsomt. Skallebank og fylleangst var det som plaget meg, men heldigvis gikk det over etter å ha tatt en paracet. Hva skulle man gjort uten?!

Dagen i dag har gått med til å drikke farris, vann og cola, spise grandiosa, se på Ringenes Herre med Erik, spille sims med søster, og nå sitter jeg her. Blir en tidlig kveld i dag. Kom ikke i seng før halv 5 i natt, og i morgen må jeg opp rundt kl 6, siden jeg skal på glattkjøring. Gleder meg

Hadde dere en fin lørdag?

Digg pensum.

Livlig søndagsstemning i bygda

har spist egg. det hjalp ikke.

hvorfor kan jeg ikke våkne opp og være fornøyd med meg sjøl.

blæh

fotballkamp. jeg må prate med andre, må klage. for alene plager hodet meg.

Fitte.

Jeg kommer inn på dette elendige utestedet, hvis navn prøver å minne om noe eksotisk det virkelig på ingen måte er, og ser bort mr 89 i hjørnet.

Da skal jeg egentlig vært på høyden, være den tøffe og avslappa, vise null anger og bare cruuuise bort, men nei nei nei. Jeg klamrer meg heller på et par stk fra klassen later som jeg ikke ser mr. og heller ikke når han går forbi og jeg får et rart blikk fra han i klassen min som syns det hele er veldig underholdende, heller ikke da konfronteres jeg han. Mulig det skyldes de nye INTENSE bleika stripene i håret.

Raskt sletter jeg nummeret, “yes nå er jeg i sziiiget, rutinert, ikke a kontakt du det skal han gjøre” tenker jeg. For jeg vil jo ha han med hjem igjen jeg vil jo det, FAEN HVORFOR VIL JEG DET. Men jeg vil det.

PLutselig skjønner jeg at han er i ferd med å dra. Raskt finner jeg nr igjen via gulesider (FLÆVVT) og sender en sms som jeg ikke har sett han. Får kjapt svar, er på vei hjem. Jeg har enda ikke sunket dypt nok, så sender en til og enda en. Får svar om at han er på vei hjem ” sorry”. Og for å toppe det hele skriver jeg til slutt ” Trenger ikke unnskylde deg. si ifra. invitert imorgen.”

Så her ligger jeg og ruller meg frem og tilbake. FØKK: Det er ikke JEG som skal sende melding, det er HAN. Og hvorfor i helvette sender jeg melding???Selvom han er 18 trenger vel faen ikke jeg å bli det mentalt også. Dette stedet her tar knekken på meg. Jeg blir urasjonell og desperat.

Det kjipeste av alt er jo at han kan dra ut her uten å si ifra. Han burde vært hypp.

DJ-Mannen: Faen! Halla!
Kvinna: Hei hei.
DJ-M: Faen så godt å se deg, du er så kul ass.
K: Jo, hyggelig å se deg også. Går det bra?
DJ-M: Ja jøss, du ass. Du har bare kommet opp på scena de siste 2 årene, du! Opp fra ingenting!
K: Jeg var hjemme hos deg på fest for 6 år siden …
DJ-M: Jaja! Det var da vi hadde den hyggelig samtalen i senga mi, det!
K: Eh … nei.
DJ-M: Neinei, jeg husker det altså!
K: Ja, ok.
DJ-M: Men du, jeg regner med at du passer deg litt?
K: Hva mener du?
DJ-M: Ikke kødd med meg.
K: Unnskyld? Vi er vel kompiser vi?
DJ-M: Jada. Men hvis du fucker meg, da ….
K: ?!?
DJ-M: Da drep … da drep … da er du ferdig.
K: Aha. Ok.

Sommeren betyr stort sett repriser i fjernsynet. Bortsett fra et og annet allsangprogram, og kanskje litt hyggelig pludring med Anne Grosvold på Aker Brygge. Dette er fordi ingen ser på TV om sommeren. Visstnok. Vi vet jo alle at dette er løgn. At alle sitter ute og nyter sommernettene med gode venner, griller og drikker pils, lyser etter krabber og tar nattbad. Det er bare piss. Mulig de gjør det i 2 uker. Så er det tilbake til ettromsen og fjernsynet. Sommeren byr tross alt på underholdning du blir nektet ellers i året.

Ikke nok med at TV2 Zebra kjører repriser av Pacific Blue, TV3 har hoppet ut i havet av sommerunderholdning med en klar vinner: Den danske utgaven av Paradise Hotel. For de av oss som satt oppe om nettene for å se på den amerikanske serien for et par år tilbake er dette gledelige nyheter. Som freelancer-kvinna kommenterte; de har skåret vekk alt det unødvendige: kjedelige konkurranser og kompliserte påskudd for hvorfor 6 glamourmodeller og 6 ballevoksede bartendere gnukker på hverandre i Syden. Det som står igjen er kun dritt. Akkurat slik reality-TV skal være.
Etter nedleggelsen av Paradise Hotel i USA, prøvde de seg med oppfølgeren Forever Eden, som var dobbelt så komplisert og halvparten så festlig. Og hun irske tøyta som var programleder, Amanda Byram (tidligere kjent fra hakket mer spekulative Svanen), hun var … uffamei.

Men, det er bare å benke seg hver kveld for nye forviklinger når 12 dansker skal tilbringe 14 uker i Syden. Robinsonekspedisjonen kan bare gå og legge seg. Det blir aldri færre deltagere, ingen vet hvordan man vinner, og alle er konstant nakne og fulle. Å overleve det i 14 uker, på dansk, er en prestasjon i seg selv.

Men, nå som vi først prater om Paradise Hotel, syns jeg det er på sin plass å nevne dramaqueen #1 i amerikansk reality tidlig på 00-tallet. Toni Ferrari. Du traff henne først (avhengig av i hvilket land du var i rundt 2003), i Love Cruise: The Maiden Voyage fra 2001. Stusselige greier. Best å ligge unna. Men Toni gjorde seg bemerket med sin voldsomme fysikk og høyaggressive humør, og ble plukket ut til Paradise Hotel også, gitt.

“No more drinks”. Nettopp. Hør på Toni, barn.

Men frykt ikke, når danskene har pult ferdig og er hjemme og pleier bondeangeren, kan vi forhåpentligvis glede oss til sesong 2 av amerikanske Paradise Hotel, som akkurat ble ferdig.

Det råder tydeligvis en viss usikkerhet knyttet til etterpåklokskap når det kommer til fyll. Det er sikkert mange som ikke vet hva de føler når de våkner en fredag, eller lørdag, eller søndag, eller kanskje tilogmed mandag morgen med en veldig dårlig følelse i magen. Den følelsen som kommer i tillegg til den eventuelt bankende hodepinen, svimmelheten, kvalmen og/eller sulten du kjenner idet du åpner øynene.

To begreper dekker de varierende typene etterpåklokskap godt:

Fylleangst. Du har gjort noe dumt. Det være seg en dum kommentar, et håpløst framstøt mot en du liker (som ikke har blitt gjengjeldt), en litt for ærlig krangel, tap av penger og/eller bankkort, hybris i forhold til din status i klubbmiljøet, du har klina med en svært upassende person (feks. hun bestekompisen din er forelsket i). Kanskje har du kastet opp på en venn, kanskje byttet du han du likte med en annen på nachspiel. Kanskje har du tryna oppi dass. Du ser skrubbsårene og blåmerkene, men husker bare vagt hvordan de ble til. Ta det helt med ro, det går over. Alt går over.

Bondeanger. Du har hatt seksuelt samkvem med feil person. En venns make, en kollega, en helt tilfeldig person du traff på i dokøen. Akkurat. Du dreit deg ut. Fordi da du gikk med feil person, så helt sikkert den ”riktige” personen det. Du mista sjangsen din. Nå er du a) iferd med å gjennomgå et samlivsbrudd, b) singel for alltid. Neida, ta det helt med ro, det går over. Alt går over.

Men kanskje en milkshake på McDonald’s hjelper?