Georges St-Pierre says path to history doesn’t necessarily lead to Anderson Silva by John Morgan

Death Warrior/Dec 1: New Movie Featuring Rashad Evans, Georges St. Pierre, Rampage Jackson and Keith Jardine

DEATH WARRIOR TRAILER:

BEHIND THE SCENES WITH GSP:

RAMPAGE FIGHT SCENE:

Saw this video over at one of my favourite MMA blog sites Fightlinker.

I’m already pumped for the Dan Hardy vs Georges St Pierre fight but whoever put this montage together has done a sterling job.

The date hasn’t been officially announced yet but rumours  around ‘tinterweb are that Hardy will face GSP in New Jersey at UFC 111. The GSP vs Hardy New Jersey event is expected to take place at the Prudential Center, which was home to UFC 78 in November 2007.

Georges St-Pierre: Even the invincible have scars – By Elliot Worsell

Tito Ortiz reminded us that ring rust is a serious issue… or that he lost his balls.  For three rounds Tito thought about maybe throwing some strikes, and inevitably decided that the good ol’ double leg takedown was the best way to win this one.  Forrest, after having suffered a humiliating defeat to The Spider, took this opportunity to end the year on a positive note and worked in some nice stand-up work.  For a moment there, it looked like we might see a repeat of the last fight with Tito sneaking a decision with his take downs, but the judges got it right this time, or at least redeemed Forrest for last time.

Josh Koscheck showed the hole in Johnson’s otherwise solid game, finishing him out with a half-effort rear naked choke in the second.  As I told my new friends at the bar (shout-out!), “If Koscheck wants to win this he’ll NOT try to box with a beast and  remember he was a D-1 champion wrestler!”  Wasn’t rooting for him, but damnit he did the right thing.  Hmmm… potential matchup with Hardy if GSP’s croth still needs a fixing? …Overall, great night of fights.  I was on a hot win-streak until the last three.  Kendall Grove just won’t go away.

Wow! Lorsqu’on a affaire à un bon combat de boxe, ça rivalise avec n’importe quel bon combat de MMA.

Manny Pacquiao est définitivement le fighter le plus exitant à regarder. Un cardio de la mort qui lui permet de tenir 12 rounds, et ce, même après avoir reçu de très bons coups. Constamment sur l’attaque. De la dynamite dans les deux poings. Très, très, très rapide. Une défensive encore meilleur que ses derniers combats. Intelligent et capable d’anticiper les coups de l’adversaire. Sa façon peu commune de lancer les coups font de lui un adversaire difficile à cerner.

J’ai toujours pensé que Floyd Mayweather Jr. gagnerai contre Manny Pacquiao si l’affrontement venait à se réaliser. Mais après avoir vu le combat d’hier et sa facilité à esquiver les attaques de Cotto, je crois que Pacquiao est maintenant du niveau à Mayweather. Pas aussi talentueux, mais possède l’avantage pour gagner le combat. En plus de cogner solidement, Pacquiao est capable d’encaisser les coups. Est-ce que Floyd peut? Ça reste à prouver.

Si un jour ce combat à lieu, j’espère juste que Dana White et la UFC n’aura pas la mauvais idée de mettre un Georges St-Pierre contre Anderson Silva pour contrer la compétition!

REGARDER LE COMBAT

Georges Rush St. Pierre (19-2) wants to go to the 2012 Olympics. With the 2010 Winter Games on the horizon in GSP’s home country of Canada, a lot of people are wishfully thinking of MMA as an Olympic event. But the UFC Welterweight Champ has his sights set on an achievable goal of making the 2012 Canadian wrestling team.

“There is a big difference in me saying, ‘I want to go to the Olympic games,’ and actually going to the Olympic games. It is very hard … you have to pass through a bunch of obstacles before you get there…I’m a mixed martial artist. I like to compete not only in the sport of MMA, but I like the single sports [themselves]. I love wrestling, I love boxing … for me, I love every single [discipline] of the sport. That is why I consider myself a mixed martial artist…It’s tough. It wouldn’t be easy, but maybe we’ll see what is going to happen in London.”

GSP also mentioned during a UFC Fight Club Q&A session that he’s put on about 10 pounds of muscle and is thinking of moving up to 185 for a shot at Anderson Silva’s belt. With GSP dominating the 170 ranks as easily as he has, a move to 185 has been mentioned as the next mountain to climb, but this is the first time St. Pierre has publicly opened the door for a weight class change.

Cheers to chaos, confusion and mayhem. Here’s to all the people that bring it to our doorstep. They are among the best at what they do and make it look effortless. Their moments of brilliance don’t always last very long, yet they can claim to have brought millions to their feet.  Below they stand, frozen, with everyone watching, in anticipation for a moment that is worth nothing less than the storm that follows.

Tiger Woods

Cristiano Ronaldo

Michael Jordan's 1998 Championship Winning Shot

Kimi Räikkönen - Belgian Grand Prix

Annika Sorenstam

Alexander Ovechkin

Roger Federer

New England Patriots

Lance Armstrong

Serena Williams

Santonio Holmes - Game Winner

Georges St-Pierre

Federica Pellegrini

Wayne Gretzky

Usain Bolt

Lebron James

David Ortiz

Danica Patrick

Alex Rodrigues

The Ultimate Fighting Championship (UFC) has announced UFC Sereies 1 of their Round 5 MMA figurines which will be available at Toys “R” Us for the Christmas holiday.

Initially announced in September, the new line of figurines will include UFC Welterweight champion Georges St-Pierre, light heavyweight champion Lyoto Machida, former light heavyweight champions Chuck Liddell and Rashad Evans, and belt contenders Kenny Florian and Clay Guida.

The figurines will be available for purchase in North America in the beginning of January.

Previous figurines included Cung Le, Gina Carano, Andrei Arlovski, referee “Big” John McCarthy, Frank Mir, Anotnio Rodrigo Nogueira, Rich Franklin, Matt Hughes, Quinton “Rampage Jackson”, Tito Ortiz, Sean Sherk, Anderson Silva, and Wanderlei Silva.

To check out the company and the other prodcuts they sell check out the Round 5 MMA website.

Starting out modestly with a top 15 for heavyweight through lightweight, and a top 10 for featherweight and bantamweight. In case you didn’t read the “guidelines” section, “P3Y Record” refers to the fighter’s record in the past three years, which is the time period I have deemed relevant for ranking purposes.

HEAVYWEIGHT (265 lbs. limit) TOP 15

LIGHT-HEAVYWEIGHT (205 lbs.) TOP 15

MIDDLEWEIGHT (183-185 lbs.) TOP 15

WELTERWEIGHT (168-170 lbs.) TOP 15

LIGHTWEIGHT (154-160 lbs.) TOP 15

FEATHERWEIGHT (143-145 lbs.) TOP 10

BANTAMWEIGHT (132-138 lbs.) TOP 10

There it is. Comments? Objections? Suggestions? I’m not above changing these things on the basis of someone pointing out where I’m wrong.

Jeg likte dette med å lage topp 10-liste, så jeg lager like gjerne én i dag også. Denne gangen er det sportsøyeblikk jeg på ingen måte har glemt som står for tur. Listen består ikke utelukkende av minneverdige situasjoner & hendelser - enkelte skulle jeg helst vært foruten. Men her er altså de 10 sportsøyeblikkene jeg selv har vært vitne til, som jeg husker aller, aller best.

10. Da Michaël Llodra snublet over balljenten.

Jeg er særlig fornøyd med effektene som er lagt på denne videoen, men selve situasjonen er i grunn nokså komisk. Den franske tennisspilleren Llodra datt paddeflat (ikke akkurat, men ordet er så artig så jeg måtte bare bruke det) oppå en stakkars 15-år gammel balljente, for så å halte av banen under årets Wimbledon-turnering. Neppe hans stolteste øyeblikk, men definitivt et minneverdig et.

9. Da Espen Bredesen var på topp.

Jeg kan ikke akkurat skryte på meg å huske da Espen Bredesen vant hoppuken i 1993/1994, men mannen var likevel en av mine barndomshelter. Selv om jeg bare var en liten tasseladd da Bredesen hadde sin storhetstid, forstod jeg hvor karismatisk denne skihopperen var. Og han er på ingen måte glemt.

8. Da Dan Henderson knocket ut Michael Bisping i UFC 100.

Det var rett og slett nådeløst.

7. Da Joachim Löw & Josef Hickersberger ble sendt på tribunen.

Da Østerrike møtte Tyskland under EM 2008, så dommer Manuel Mejuto González seg etterhvert så lei på trenerne som stod på sidelinjen og dirigerte sitt respektive lag, at han like så godt forviste dem begge til tribunen. Hickersberger trådte over i Löws sone og de to rottet seg fort sammen mot den spanske dommeren, men det nyttet ikke. Det hele endte med at Löw grep fatt i jakken sin, tok Hickersberger i hånden før de to vandret oppover mot resten av publikum. Et nokså snodig øyeblikk, på alle måter.

6. Da John Terry ble liggende.

Sjelden har jeg vært så sjokkert & livredd som da min elskede John Terry ble liggende paralysert ved mål under Chelseas møte med Arsenal i Carling Cup-finalen, 2007. Terry, lagkameratene og fansen slapp heldigvis med skrekken, men både min mor og jeg ble sittende å gispe i sofaen i flere minutter da medic’ene kom strømmende til, og nakkestøtte ble satt på Chelsea-kapteinen.

5. Da Olaf Tufte erklærte at han var i “KJEMPEFORM”.

4. Da Norge slo Brasil.

Jeg vet ikke riktig hva som var best - at Kjetil Rekdal banket inn lilleputtnasjonen Norges andre mål på straffe, eller de geniale kommentarene til Eggen & Scheie.

“Jeg skal kjøpe hamburgere resten av livet mitt!”

3. Da Portugal møtte Nederland i VM 2006.

Jeg var både dypt fotballinteressert, og at på til Portugal-tilhenger (dette var før jeg fant ut at de er for femi til at jeg kan nedverdige meg til å være fan), da VM 2006 ble sparket i gang. Selvsagt fikk jeg med meg alle Portugal-kampene, og av disse er det særlig én som neppe vil gå i glemmeboken. Kampen utviklet seg nemlig til å bli en av de styggeste kampene i VM-historien. Da Portugal møtte Nederland braket helvete løs på det grønne gresset, mye takket være en “card-happy” tulling av en russisk dommer. Begge lagene spilte ferdig kampen med 9 menn på banen; en kamp som satte VM-rekord i utdeling av både gule og røde kort. Totalt 16 (!) gule kort ble vist, og 4 menn sendt av banen. Her snakker vi elendig dømming fra ende til annen.

2. Da jeg så lekkerbiskenen George St. Pierre svinse rundt i oktagonen i sin bittelille truse for første gang.

1. Da Tom Henning Øvrebø robbet Chelsea for finaleplassen i CL-finalen.

JA, jeg er fremdeles bitter, sint & skuffet; forbannet, forbauset & irritert. MEN DET ER JO IKKE SÅ JÆVLIG RART DA! Jeg rister på innsiden og merker jeg blir kvalm (no kidding!) når jeg ser denne videoen jeg her har lagt ved. Å tro at Nicolas Anelka filmer, er så idiotisk at jeg får fnatt - og når jeg til og med sympatiserer med Drogba, da har det faen meg gått for langt. Ballacks reaksjon mot slutten er mild i forhold til min da jeg satt hjemme i sofaen og både skrek og hylte skjellsord & gudene måtte vite hva. Tom Henning Øvrebø skal aldri glemmes for den elendige dømmingen i CL-kvarten. ALDRI!!! ARGH!

I was enjoying a lazy Sunday afternoon when I got a text message from a marketing director that I’ve worked with a couple of times.  Basically it said, “what are you doing tomorrow night?  Want to fly to Montreal to shoot Georges St. Pierre? We’ll be back on Wednesday.”  At first I thought it was a joke, but then I thought sure, why not?  It sounded like fun.

So suddenly my lazy Sunday turned into some frantic planning.  What were we shooting? Where? Studio? Location? What did I need to bring in terms of equipment or would we get it all there?  What paperwork do I need to get through customs?  Would I be able to find my passport that I haven’t used in far too long? The passport search turned out to be the most stressful.  I emailed John at 5th & Sunset studios with a list of what I needed and he got right back to me (from home on a Sunday. Love them),  letting me know that it would be ready and waiting for me to pick up on my way to the airport.

After flying all night, we arrived in Montreal Tuesday, checked into the hotel and went straight to the gym where UFC fighter Georges St. Pierre trains.  He was going to be modeling a total of 12 outfits and we were supposed to have at least a couple with him to get it all done.  I had several ideas of things I wanted to do and try, but of course, things don’t always go as planned.  When he arrived, he told us that he only had little more than an hour before he had to leave.  Since we were all set up and ready to go, we started shooting and finished with a couple of minutes to spare.

UFC Welterweight Champion Georges St. Pierre for Affliction Clothing.

Part of what I like about photography and especially shooting on location is that no matter how well you may plan, challenges are almost always going to arise. I like having to figure out how to solve those issues and make sure the client gets what they want.

O ADCC 2009 já faz parte da história. Com os campeões, vices e terceiros colocados definidos, podemos atualizar o Ranking de de Atletas do ADCC.

Já foram definidos:

Atleta mais técnico de 2009: Bráulio Estima

Melhor luta de 2009: Marcelo Garcia x Kron Gracie

Além disso, somamos os 4 pontos referentes a melhor luta de 2007 (Bráulio Estima x Xande Ribeiro).

O novos números mostram Marcelo Garcia na liderança, 12 pontos a frente do vice. Mostram também que Bráulio Estima foi o atleta que mais ganhou posições. Pulou do 47o lugar para o 13o. O ranking geral tem agora 76 atletas. Os brasileiros mantêm o domínio, com 16 nomes entre os 20 primeiros.

Os seguintes critérios de pontuação foram aplicados:

1.Campeão do absoluto – 20pts
2.Campeão de categoria – 17pts
3.Campeão da superluta – 15pts
4.Vice-campeão absoluto – 13pts
5.Vice-campeão de categoria – 11pts
6.Vice-campeão da superluta – 9pts
7.Terceiro lugar do absoluto – 7pts
8.Terceiro lugar de categoria – 5pts
9.Atleta mais técnico – 3pts
10.Protagonista da melhor luta – 2pts

Para o caso de empate em número de pontos, o atleta que tivesse uma conquista de valor superior ficaria a frente. Por exemplo, mesmo que empatados em pontos, um atleta que tem em seu currículo um título no absoluto fica na frente de um atleta que  foi campeão de uma categoria.

Esse post encerra o Blog do GRACIEMAG.com no ADCC 2009. Muito obrigado a todos pela audiência. Somamos mais de 40,000 acessos em um mês de atividades, sendo que no final de semana do evento tivemos 10,000 acessos diários de média.  Todas as informações do Blog seguirão no ar como fonte de pesquisa.

Confira o novo Ranking.

O domingo, 27 de setembro será um dia a ser lembrado.

Hannette Staack vai lembrar que foi nesse dia que virou bicampeã do ADCC, na categoria acima de 60kg, ao insistir numa chave de joelho até a brava Penny Thomas bater.

Luana Alzuguir também vai lembrar com carinho a campanha no até 60kg. Na final, a menina de ouro da Alliance ( o único da equipe no ADCC) bateu a duríssima Sayaka Shioda por 3 x 0 ao pegar as costas da japonesa.

Nesse dia, Marcelo Garcia perdeu pela primeira vez no seu peso no ADCC. Pablo Popovitch vai lembrar dos últimos 30s  da final até 77kg, quando deu o derradeiro gás e passou a guarda do tricampeão para ficar com o primeiro lugar. Popovitch vai lembrar que essa foi a terceira final consecutiva entre os dois, na copa do mundo da luta agarrada. O placar está 2 x 1 para o mineiro, mas 2011 está logo ali.

Rafael Mendes também vai lembrar do minuto final da decisão até 66kg. Vai puxar na memória que a luta estava empatada em 4 x 4, já na prorrogação, quando deu um bote e conseguiu chegar às costas de Cobrinha, para fazer      7 x 4 e ficar com o ouro. Antes disso, Rafa vai lembrar que finalizou Leo Vieira, o bicampeão.

Xande Ribeiro vai lembrar da estratégia que conseguiu frear a revelação do evento, Gerardi Rinaldi, vencedor da seletiva do oeste dos EUA, que foi desbancando favoritos para chegar à final até 99kg. Apesar da decepção no absoluto, Xande vai guardar com carinho o bicampeonato.

Fabrício Werdum vai lembrar do título conquistado em casa. O bicampeonato que ele controlou na categoria acima de 99kg e que regeu nas cadeiras do Pavilhão. Torcida que ele emprestou para os amigos que estavam lutando.

Bráulio Estima terá as melhores lembrancas do domingo, 27 de setembro, que passou em Barcelona. Vai lembrar do dia de sonhos que teve no mesmo ginásio em que um certo Time dos Sonhos encantou o mundo 17 anos antes. Bráulio foi quase perfeito. No até 88kg, primeiro pegou o pé de Lovato. Depois, fechou um belíssimo triângulo em André Galvão, pelo ouro.

No asoluto, o sonho se completou ao se tornar realidade. Em menos de um minuto, esticou o braço do finlandês Janne-Pekka. Depois, apertou o pescoço de Marcelo Garcia e fez 7 a o em Vinícius Pezão.

Quando perguntarem sobre a final do absoluto, Bráulio vai lembrar que foi para cima de Xande desde o início, que quase finalizou com outro lindo triângulo e depois com um ataque no braço. Vai lembrar também que o azar de Xande virou sua fortuna na desistência do bravo adversário, traído por uma lesão no ombro.

Quando perguntado a falar sobre a vez que foi campeão do peso e absoluto do ADCC, repetindo o feito de Zé Mário (98), Mark Kerr (2000) e Roger Gracie (2005), Bráulio talvez verta lágrimas como as que verteu no ginásio em Barcelona. É possivel, também, que o tempo faça Bráulio acreditar no próprio feito, o que ainda não conseguia fazer até o momento em que deixou o Pavilhão Esportivo Municipal de Badalona.

E os fãs brasileiros vão lembrar que o domingo, 27 de setembro, viu apenas campeões do país no ADCC 2009.  O país dominou todas as categorias. De todos os finalistas, apenas a japonesa Shioda, a australiana Penny e o americano Rinaldi não vieram do País Tropical.

Som jeg nevnte i den tidligere posten min driver jeg for tiden og undersøker mulighetene for å ta en svipptur innom DR Kongo i forbindelse med sommerens Afrika-backpacking. Det er i utgangspunktet kanskje ikke den lyseste ideen jeg har hatt i mitt liv, men jeg vil samtidig bestride at det er den aller, aller dummeste – for de har det vært mange av. Jeg tviler på at det har vært særlig mange mennesker innom denne barnebyen i det siste så det hadde vært litt macho om jeg fikk det til. Samtidig er det litt umacho å dø, så vi får se hvordan denne syke planen min går. Det er tross alt en viss fare for at jeg kommer til å stryke med rimelig kjapt dersom jeg velger å faktisk reise inn i DR Kongo – jeg er jo ingen Eeben Barlow.

Jeg sendte først en mail til SOS Barnebyer som gav meg et veldig søtt svar. De kunne ikke si noe om hvorvidt å reise inn til Buvaku er for risikabelt, så de bad meg kontakte Utenriksdepartementet & gav meg kontaktadressen til barnebyen i tilfelle en visitt skulle la seg ordne (noe den hyggelige damen skrev hun håpte ville la seg gjøre). Men så sendte jeg mail til UD & svaret jeg fikk derfra gjorde meg absolutt ikke glad. De sa i grunn ikke annet enn at:

“et reiseråd er og blir et råd”

før de anbefalte meg å tegne reiseforsikring. De rådet meg med andre ord kun til å forsikre hodet mitt slik at foreldrene mine får litt penger detsom dette hodet skulle kuttes av i løpet av turen. Det er i grunn litt pussig med tanke på at vi bor i en formynderstat. Det forventes i Norge at det offentlige skal ta seg av så og si alt i våre liv, men å gi oss et jævla svar på om hvorvidt en tur til et annet land er for risikabel, nei, det går tydeligvis ikke. Med slike rådgivere, er det RART Tjostolv og Djåsshua sitter fengslet i gokk? Nei, norsk UD har seg selv å takke.

Mitt crush på Tjostolv har forøvrig gått veldig over, av flere ulike grunner. Dette er primært fordi mange norske kvinner tydeligvis er SJUKE i hode, og selv ønsker jeg ikke å delta i dette kollektive idiotiet. Om en ser på hva mennesker har søkt på for å komme inn på min blogg finner en søkeord og setninger som: “ordrim”, “moland og french flippskjegg” & “random ord”. Disse søkene er jo helt kurante, og akkurat det med Moland, French & flippskjegg merker jeg at jeg liker veldig godt (kudos!). Men en finner også: “Kongo frierbrev” & “intervju tjostolv molands afrikanske kjæreste”. Det er meget mulig jeg trekker forhastede konklusjoner her, men jeg regner med at i alle fall et av (om ikke begge) disse søkene er utført av en kvinne. At Tjostolv er heit begynte i grunn som en spøk fra min side, men etterhvert overbeviste jeg meg selv om at jeg virkelig syntes det. MEN DETTE ER JO BARE EKKELT! Jeg nekter å være en slik kvinne som tiltrekkes av menn i fengsel, gåddæmnit! Jeg mistenker derfor at Ove får rett og at jeg snart kommer til å være pisslei Kongo-saken & grynte hver gang Karius og Baktus pryder forsiden på norske aviser. Men om ikke lenge starter ankesaken og etter det regner jeg sterkt med det kommer til å være veeeldig stille fra Kongo-kanten i lang stund fremover.

Så nå har jeg fått et nytt mannfolk å tagge som heit i mine poster, nemlig  Georges St-Pierre! Øyvind viste meg UFC-kamper i dag og innledet med å si noe slikt som:

“Du får bare unnskylde meg om jeg skriker og hyler endel under matchene”.

Jeg på min side, trakk på skuldrene & sa OK. Det hele endte med at vi begge hylte og skrek i kor og koste oss stort, særlig da St-Pierre druste Jon Fitch i bakken og hamret løs. Det var veldig kjekt å se på UFC-matcher & jeg ble snarlig veldig glad i St-Pierre som valser rundt i oktagonen iført en tettsittende liten boxer – særlig fordi alle andre fighter i shorts. NAM! Bildet er fra en annen match, men mannen, kroppen og den tettsittende lille trusen med susp under er like deilig som alltid:

Actitud antideportiva de Brock Lesnar en el UFC 100 / Foto cortesía de UFC.com para Súper Luchas

Es muy raro que las peleas dentro del UFC se hagan personales, a varios de los fans no les gusta cuando se arma un “Badblood” opinando que esto no se trata de guiones tipo WWE, pero para otros es mas interesante saber que antes de que se lleve acabo una pelea se haya comenzado la guerra.

Shane Carwin (11-0) quien enfrentará a Brock Lesnar (4-1) el próximo 22 de Noviembre ha hecho fuertes declaraciones de su oponente y no seria raro ver una riña personal dentro de los próximos meses. En su sitio web Shane Carwin comenta:

“Los fanáticos se preguntan por que hacemos esto Brock, este deporte no se trata de pagos grandes y drama. Se trata de un trabajo demasiado duro para merecer una oportunidad titular, un trabajo que nunca pudiste hacer antes de enfrentar a Randy Couture. No importa cuanto dinero generes si no puedes ganarte el respeto y el amor de los mejores fans del mundo que siguen este deporte.

Por cada autógrafo que doy, cada mano que estrecho  estoy muy agradecido pues tengo la oportunidad de ser una figura en la vida de los fans, quizás seas campeón Brock pero tienes un largo camino que recorrer para ganarte el respeto de un verdadero campeón.”

Shane Carwin quien tiene un record perfecto de 11-0 cuenta con 6 victorias por nocaut o TKO y 5 por rendición, ha derrotado a cada uno de sus rivales en el primer round, su pelea mas larga se ha ido en 2 minutos y 11 segundos. Con 6 pies (191 cm) y 260 libras (120 kg) y un gran respaldo en lucha colegial, se considera que sea la prueba mas dura en la carrera de Brock Lesnar pues no tendrá la ventaja de tamaño y peso, además  de que Lesnar nunca se ha enfrentado a striker como Carwin.

“Creo que es una fuerte palabra, pero si, odio a Brock Lesnar por lo que hizo después del UFC 100. Odio que haya insultado a los fanáticos del deporte por eso estoy ansioso por pelear con él, siento que le debo eso al público, no creo que [Brock] tenga algún respeto ante el público”

La actitud a la que se refiere Carwin se puede ver en el siguiente video:

Shane Carwin quien esta graduado como Ingeniero mecánico de la universidad de Colorado entrena con el campamento de Greg Jackson considerado el mejor campamento del mundo donde también entrenan notables peleadores como GSP, Rashad Evans, Keith Jardine, Nate Marquardt, Roger Huerta y Joe Stevenson.

Y precisamente Nate Marquardt quien compañero de entrenamiento y asistente en la esquina de Carwin opina que el entrenamiento de Carwin es muy intenso y no cree que exista un problema con respecto al cardio en su próxima pelea de 5 rounds ante Lesnar, recordemos que el cardio de Lesnar aun permanece incierto, solo lo hemos visto en 3 round ante Heath Herring.

Joe Rogan comentarista en el UFC menciona que en la pelea de Carwin vs. Neil Wain en el pasado UFC 89 se podía sentir la vibración en sus pies del poder de los golpes de Carwin sobre su oponente.

El UFC 106 se llevará acabo el próximo 21 de noviembre desde el Mandalay Bay Center en Las Vegas Nevada, actualmente la cartelera luce asi:

• Heavyweight Championship:  Brock Lesnar (c) vs.  Shane Carwin
• Light Heavyweight bout:  Tito Ortiz vs.  Mark Coleman
• Light Heavyweight bout:  Antônio Rogério Nogueira vs.  Luiz Arthur Cane
• Welterweight bout:  Jon Fitch vs.  Ricardo Almeida[
• Welterweight bout:  Karo Parisyan vs.  Dustin Hazelett
• Welterweight bout:  Amir Sadollah vs.  Phil Baroni
• Welterweight bout:  Marcus Davis vs.  Ben Saunders
• Lightweight bout: Jason Dent vs. George Sotiropoulos

Diego Sanchez, Mauricio “Shogun” Rua, and Shane Carwin are currently number one contenders in their respective weight classes. Who are the next title shots going to after these guys and in the other divisions?

Lightweight

Diego Sanchez currently is set to take on B.J. Penn at UFC 107 on December 12th. After Sanchez the division is a little bit jumbled. The list of those standing in line would have to be Gray Maynard, Frank Edgar, and Tyson Griffin. Those would be the obvious next in line guys. Frank Edgar is set to face Kurt Pellegrino at TUF 10 Finale, which does not seem like a number one contender bout though the winner of that bout will be right a top the divison. Following those guys you have guys like Florian, Guida, Jim Miller, Joe Stevenson, Sean Sherk and even Nate Diaz rounding out the top 10. It would really make sense to have Tyson Griffin and Gray Maynard fight for the number one contender spot. The problem is Griffin and Maynard are teammates, however they are not as adamant about not fighting one another as the AKA welterweights or the Blackhouse Light Heavyweights (Machida and Anderson Silva). The other problem with either Griffin or Maynard is that neither are a marquee name. I would say Maynard has a slight edge of Griffin to get the shot. So out of the before mentioned guys Maynard is probably next in line, but he may need one more win to get the title shot. I do not see any contenders dropping down from 170 lbs though Koscheck has threatened a drop but, not rule out a big name signing. Takanori Gomi or Gilbert Melendez possibly. They may still need a fight to get a title shot, but that would help. For nwo we will go with Mayanrd as next in line.

Welterweight

Georges St. Pierre is currently sidelined with a groin injury, but he will be ready to go again in February. The problem is that a number one contender is not waiting nor does there seem to be a number one contender match in waiting. Mike Swick and Martin Kampmann were supposed to fight for the title shot, but Swick was forced out. Swick is now ready to go and he could fight before the year is over for the number one contender spot or since Kampmann lost to Daley at UFC 103 Swick could just inherit the number one contender status and fight St. Pierre in February. I wouldn’t mind that. However, others a top the divison are Thiago Alves, Jon Fitch, Carlos Condit, Josh Koscheck, Matt Hughes, and even newcomer Paul Daley. Fitch is set to welcome Almeida to the division in November. Alves is rumored to be taking on Paulo Thiago in December. Condit is 1-1 in the UFC and needs a big win before he is in the mix. Koscheck is calling for Hughes and the winner of that one could get in line behind Swick. My guess is Swick gets the shot in February or fights Daley in England this November for the shot.

Middleweight

A week ago the division was jumbled. Dan Henderson and Nate Marquardt both had a case for the title shot. People had discussed Georges St. Pierre moving up to fight Anderson Silva. Yushin Okami is still in the mix. However, Vitor Belfort is the new number one contender at middleweight and the greatest threat to Anderson Silva yet. In fact, I think there is an easy scenario at middleweight. Line up Vitor Belfort and have him fight Anderson in December or January and around the same time pit Dan Henderson against Nate Marquardt and the winner of that one will get the next crack at the belt. I do not know Henderson’s contract status currently or if he is keen on the Marquardt fight, but that makes most sense….really.

Light Heavyweight

Machida is the king of the division. He is set to take on “Shogun” in October, but after that what happens. UFC 107 was suppsoed to feature a number one contender bout between Rashad Evans and Rampage Jackson, but Rampage’s involvement with the new A-Team movie has put that fight on hold until March 2010 or even later. I see two options. The winner of the Brandon Vera vs. Randy Couture fight at UFC 105 or the winner of the Antonio Rogerio Nogueira vs. Luis Cane fight at UFC 106. If Machida were to lose to Shogun we could see Anderson Silva get that fight. I think Tito Ortiz has the marketability to get a shot, but he would have to win against Coleman and probably win one more. So…there is no clear contender in line now though 3-4 guys could earn that shot with a win in their next fight.

Heavyweight

Shane Carwin is next up for Lesnar. For the first time in a long time there are several potential contenders to the heavyweight crown. After Carwin gets his crack it is unclear who is next. Cain velasquez was going to take on Carwin in a number one contender match, before UFC brass decided to just give the title shot to Carwin. Therefore it would seem logical that the UFC gave the next shot to the winner of the Velasquez vs. Rothwell fight. Plus, Velasquez has a big win over Cheick Kongo to his credit. Also, some could make a case for Anotnio Rodrigo Nogueira who is coming off of an impressive win over Randy Couture at UFC 102. However, I think Nog would need one more win and a re-match with Mir would be ideal. Mir is rumored to be fighting Kongo in December, but I think it would be better if that idea was scrapped that the UFC matched Mir vs. Nogueira and Kongo vs. Dos Santos. The winner of those fights would be high up the contender list. However, I do not know if any of those guys would leap from Cain Velasquez should he get past Rothwell at UFC 104.

UFC Welterweight Rankings