Forfatter Gert Nygårdshaug deler forfatter Espen Stuelands bekymring for at andre norske forfattere ikke er spesielt opptatt av naturvitenskap i en verden som er i ferd med å krepere:

- Jeg er skuffet over min generasjon forfattere. Gamle ml-ere som Tor Obrestad, Edvard Hoem og Espen Haavardsholm har henfalt til å skrive bøker om sin egen barndom, om mor og far og jeg vet ikke hva, sier Nygårdshaug, og peker på at tidligere generasjoner forfattere i større grad har hatt tradisjon for å gå til vitenskapen for å finne stoff til bøkene sine.

- Klassikerne er fulle av dette. Se bare på Hamsun, bøkene hans er fulle av innovative forslag, og du ser at datidens nyheter innen teknologi og vitenskap blir brukt aktivt.

- Hva er det norske forfattere går glipp av når de ikke leser vitenskapelige tidsskrifter og bøker, mener du?

- Det er ufattelig mye. Selv har jeg brukt hele mitt forfatterskap på å få fram ulike sider ved kjemi, fysikk og astronomi, og sette det inn i en handling som gjør det spennende. Jeg skriver fordi verden det er full av ting vi fortsatt ikke vet så mye om. Moderne vitenskap har gitt meg veldig mye. Litteraturen må være med på å åpne dører, hjelpe samfunnet med å komme seg videre, mener Nygårdshaug, som forteller at han når han arbeider med en ny bok bruker rundt 80 prosent av tiden på lesing og reising i forbindelse med research.

Hele intervjuet i Klassekampen

— Det er en oppfatning blant mange forfattere, spesielt kvinnelige, at romaner må omhandle temaer som kjærlighetsliv, erotikk, traumatiske hendelser i oppveksten eller skilsmisse for å selge. Jeg kaller det bokklubbsyndromet.

Dette sa Gert Nygårdshaug til Dagbladet for noen uker siden. Er det sant at det er slik? Jeg vet ikke, men jeg tror det er en viss mulighet for at Nygårdshaug om ikke annet har et lite poeng. Eller kanskje det er bokklubbene som har et problem? Eller det er bokklubbenes medlemmer som er et problem. Eller så er det et problem at bokklubbene har for mye makt.

Selvsagt ble det kjønn Dagbladet fokuserte på – det er sånn man lager oppfølgersaker med sure oppstøt fra diverse kjente norske forfattere. Men skulle jeg tippe så er det Nygårdshaug sier om om intimsfæren i norsk litteratur en del av en bisetning og et lite og mindre viktig underpoeng.

Det jeg tror Nygårdshaug synes er et problem er vel heller det at det er for få forfattere generelt som skriver om de store spørsmålene – overbefolkning, miljøproblemer, fascisme, krig, sult, (post)kolonialisme, terror, religiøs og politisk fantasisme og så videre og så videre.

Og dernest at de forfatterne som faktisk gjør det har for liten gjennomslagskraft. Det er først da jeg blir virkelig skeptisk – er dette virkelig et problem?

Jeg klarer ikke helt å se et veldig stort problem her. Er det romaner som løser overbefolkningsproblemet, den omvendte alderspyramiden og internasjonal terrorisme? Nei, det er politikere, ingeniører, byråkrater, aktivister, statistikere, sykepleiere og tømmerhoggere (og noen til) som gjør det.

Litteraturdebatter blir fort sånn at de handler om «selveste litteraturen» og derfor blir «veldig, veldig viktige».

Litteratur kan gi oss opplevelser, tanker, innsikt i andres følelser og andre problemstillinger og være et tilskudd til alt det andre vi bruker livene våre på. Det tar lang tid å lese en roman – det er en investering i tid – og det kan gi storslagne personlige opplevelser. Litteratur er altså viktig, og det kan godt argumenteres for at det skrives og gis ut for mange dårlige og inadvendte bøker i Norge.

Men viktig – på ordentlig? Forandre verden? Jeg stiller meg litt tvilende selv om det selvsagt finnes unntak.

Romaner, noveller og dikt er litt gammelmodige former av noe som faktisk er viktig – fortellingene. Jeg tror menneskeheten kan leve godt uten litteratur, men neppe like godt uten fortellinger, lignelser, eventyr, fabler og anekdoter.

Det er derfor jeg ikke føler meg helt sikker på at Ragde, Wassmo, Holt, Loe, Eggen og Ambjørnsen anno 2009 er mer viktige som leverandører av viktige fortellinger enn for eksempel inneværende årsproduksjon av Myhre, Hartberg, Øverli, Kellerman og Grete & Norunn (les: forfattere/tegnere av seriene i Dagbladet).

Forandre verden? Jeg tror norske forfattere fort kan se litt for stort på sin egen rolle. Men jeg er som vanlig åpen for at jeg tar grundig feil.

Driver å leser Mengele Zoo, og den e sinnsykt bra! Les, les…

Hjelpes, Nygårdshaug og Eggen har bløffet om kamskjell. Vil verden stå til påske?

Les den spennende historien et annet sted

e.

]]> http://kdybvik.wordpress.com/2009/01/10/anmeldernes-anmelder/ Sat, 10 Jan 2009 23:23:47 +0000 kdybvik http://kdybvik.wordpress.com/2009/01/10/anmeldernes-anmelder/

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/08/29/545103.html

Det eneste Kattryne Krÿger avslører i denne anmeldelsen, er sine egne unøyaktigheter, fordommer og plattheter. Teksten hennes flopper fullstendig. Å starte med å oppgi feil tittel på boka hun anmelder, er som å falle i starten på en 500 meter for en skøyteløper. Og det skal bli flere feilskjær. Gjentatte ganger får vi høre at Gert Nygårdshaugs bok heter “Fortellerens marked”. Bemerkelsesverdig, – for det er ikke uten viktighet at boka faktisk er døpt “Fortellernes marked”. Det blir to helt ulike markeder, det gitt.

For så vidt er jeg enig i Kathrine Krôblers konklusjon: Nygårdshaugs bok er ikke god. Den er ikke et bokmarked verdig. Men jeg er uenig i mange av Krøgerrs premisser.

” (…) hvem raser han mot i 2008? De tomme kirkebenkene? En deprimert Bondevik og et KrF som snart ikke får en stemme? Fnisende konfirmanter som knapt har hørt om Jesus?”

Bemerkningen om Bondevik er flåsete, irrelevant og nærmer seg hva som kan regnes som selve innbegrepet av en platthet. Fjerner vi denne kommentaren som sier langt mer om Køghler enn Bondevik og boka hun anmelder til sammen, står vi igjen med, – bare sprøyt.

Tomme kirkebenker? I 2005 gikk 6,7 millioner mennesker på gudstjeneste i Den norske kirke. Det er mer en fire ganger så mange som det var tilskuere på norske eliteseriekamper i fotball. Ingenting tyder på at kirkene har blitt noe tommere de siste åra. At religion stadig er aktuelt, på godt og vondt, kommer til uttrykk hele tiden. Man må nærmest  sette verdensrekord i bruk av skylapper for ikke å se det.

Knapt en stemme til KRF? I en helt ny meningsmåling får KRF 7.1 %. Vi kan jo sammenligne med et parti som, la oss si SV. De får 6,6 % og er altså et mindre parti. Jeg vil ikke tro at Crøger dommedagsdømmer dem?

Fnisende konfirmanter? Satt Krøhller og fniste i skjegget mens hun skrev dette? For det første er det helt irrelevant å trekke konfirmantene inn. Alle forstår at det ikke er denne gruppen Nygårdshaug anser for sine argeste motstandere. For det andre er det lett nedlatende overfor en gruppe menesker som er på jakt etter sin identitet å utpeke dem som først og fremst fnisende. Og de har nok hørt om Jesus, ser du. Er det et navn som fortsatt kan få hårene til å reise seg hos ungdommer, og andre, så er det denne Jesus. Nygårdshaug er vel dog mer hissig på å få has på de som opptrer som konfirmantenes ledere.

At Køgåer kommer i skade for å bruke uttrykket “bokstavelig talt” riv ruskende galt, får passere uten altfor mye surmaga kritikk, men det er med å understreke nøyaktighetsgraden i teksten hennes.

Mot slutten kommer hun seg. Derfor er ikke det jeg skrev innledningsvis, som en slags “pastisj” over Cathrine Krøgers anmeldelse, helt sant. Det er ikke slik at det eneste hun avslører er sine egne plattheter. Hun avslører også at Nygårdshaug gjør det altfor lett for seg i denne boka. Hun avslører at boka mer er polemikk enn roman.Hun avslører at boka er et slags faktahelvete, der Nygårdshaug strør om seg med mer eller mindre interessante fakta. Noen av dem er absolutt interessante, men det er så reint for mange av dem, og de er ikke godt nok knadd inn i den litterære deigen. Og hun avslører, riktignok ikke så syrlig som jeg sier det her, at det lukter promp lang vei av Nygårdshaugs bok. Han gjentar nemlig flere ganger sitt barnslige poeng som går på at muslimene er en gjeng prompende kamerater der de ligger på kne for å be.

Mer om Gerts fjert i et annet innlegg. Der vil jeg komme med min egen anmeldelse av boka.

Det er Gert Nygårdshaugs nyeste vidunder som skal under lupen. JEg har som oppgave å skrive en bokanmeldelse om akkurat denne boka, men jeg begynner å lure på om jeg er den rette til å gjøre det. Foreløpig har jeg lest 31 sider av boka, og jeg kjenner at magen min er i ferd med å tømmes. Hvor får man slike historier i fra? I en liten by, som heter noe helt annet, men som i virkeligheten er Tynset, bor hovedpersonen. Fra sitt vindu i overetasjen på rådhuset, sitter han å ser på køen utenfor slakterbutikken, der de sleger nyparterte kristne personligheter. Jeg hater det. Jeg blir dårlig av det.

Til tross for mine nåværene menninger skal jeg komme meg gjennom de resterende 400 sidene og lage en saktlig anmeldelse… Lykke til Helle!

Her er en link til Dagbladets anmeldelse av boka

Det var altså ikke noe lokalt fenomen; en unison kjøtthandlerstand hadde sammen med Det forente norske slakterlaug landet rundt god tid i forveien annonsert gjennom presse, radio og tv denne dagens og dette tidspunktets komme, dette enestående og spektakulære tilbudet ble gjort kjent; det var intet mindre enn en invitasjon til et gjestebud ingen hadde sett maken til, for råvarene som ble budt frem i kjøttdiskene denne dagen var nemlig hentet blant annet fra en forhenværende kristen statsministers kropp, den samme mannen som for noen uker siden hadde gjemt bort seg og sin familie i en bivuakk, men som hadde måttet kapitulere grunnet magesjau; denne statsministeren var nå blitt behørig slaktet, flådd og partert, og hans legeme, hans kjøtt var på denne måten etter hvert blitt lagt ut for salg til allmuen i større og mindre deler for at det senere skulle bli kokt, stekt eller fortært rått, om ikke også gravet eller røkt; mulighetene var mange.

«Ta dette legeme og spis», «Ta denne kalk og drikk», kunne det eksempelvis stå å lese i annonsene, og det var nettopp dette som sto på de nylig oppsatte tilbudsplakatene i Aasens Kjøtt & Delikatesses vinduer ved Vanndal torg, men det sto også mer å lese på disse plakatene, for det var ikke bare den kristne statsministerens kjøtt, lever og blod som ble tilbudt, men også navngitte biskoper, proster, prester og legpredikanter lå nå til salgs i kjøledisken, som farse, koteletter, blodpudding eller pølse, riktignok til en noe rimeligere penge, aller rimeligst var farsen laget av den lokale Jehovas Vitner-menigheten.

Utdrag fra romanen Fortellernes marked (2008) av Gert Nygårdshaug.

Og her er forresten mitt eget dikt «Gud», som en venn av meg trodde var skrevet av selveste Nygårdshaug:

Gud

herregud det der
heng ikkje på greip
prestfaen

prostataprost
konfirmasjonspederast
besserwisserbisp

gud sit ikkje på ei kvit sky
med ein bitchande attitude
mot alt naturleg og vakkert

gud er det høge og vakre
i deg og meg
alt og alle

Jeg er nå på sommerferie og tilgangen på bøker er ikke så stor som vanlig! Det blir mest gamle Håkan Nesser-bøker fra mors bokhylle… Men jeg hadde med meg “Mengele Zoo” fra biblioteket hjemme, og det er så utrolig morsomt å lese en bok fra 1989 som ikke har tapt seg en millimeter med tiden! Denne boken vant i 2007 en kåring som “Folkets favoritt”, og har så blitt gitt ut i ny utgave. Svært få jeg møter i bokhandelen har hørt om Gert Nygårdshaug, jeg synes det er rart at han ikke har blitt mer kjent. Han har jo skrevet maaange bøker, og bøkene om Skarphedin Olsen/Fredric Drum må jo passe perfekt i tiden, med gourmetretter og kvalitetsvin osv. Kanskje det blir mer blest om han når filmatiseringen av “Mengele Zoo” kommer. Nils Gaup har visst kjøpt rettighetene, så vi får se.

“Mengele Zoo” handler om livet til Mino. Han vokser opp i en liten landsby i jungelen, men opplever å bli stadig undertrykket av de lokale myndighetene. Det kommer oljeletemannskaper og begynner å ødelegge jungelen rundt dem. Mino ser flere grusomme ting, men viser seg tidlig å være svært så handlekraftig… Familien overlever ved å jakte på sommerfugler, og en dag Mino er på sommerfugljakt så hører han flere skudd i det fjerne. Når han kommer hjem til landsbyen er alle døde…

Sommerfuglene er viktig gjennom hele Minos liv, og ved et av skjebnens luner ender han med å starte en slags kommandogruppe. Deres mål er å få slutt på ødeleggelsen av regnskogen, og de bruker uortodokse midler for å nå målet. Etter hvert attentat ligger det igjen et bilde av en sommerfugl.

Jeg gleder meg virkelig til å lese “Himmelblomsttreets muligheter” og “Afrodites basseng” som også omhandler Mino!

Norge har ingen overflod av skjønnlitterære forfattere som har kunnskap, interesse og evner til å sammenføye oldtidskulturer, arkeologi, mytologi, fysikk og metafysikk på en intrikat, gjennomført og lettlest måte. Gert Nygårdshaug behersker denne kunsten til det fulle, og serverer drømmebilder, avhengighet og dyp nysgjerrighet til nær sagt enhver som blar seg igjennom romanene hans.

I tillegg til sin hang til mat, vin og botanikk, er Gert Nygårdshaug en av landets mest spennende skjønnlitterære forfattere. På CV-en kan han skilte med diktsamlinger, novellesamlinger og barnebøker, i tillegg til hovedgeskjeften; romaner. Hans interessefelt og kunnskapsnivå er intet mindre enn imponerende, her stiller han klart i klasse med kollegene Erik Fosnes Hansen og Jan Kjærstad. Faktisk bør man anbefale enhver med hjerte for en av de sistnevnte å lese noe av førstnevnte. Her følger en presentasjon av Nygårdshaugs forfatterskap, i entusiastisk utvalg.

Den beleste og bereiste Tynset-mannen har, som den oppvakte leser kan ha oppfattet, et langt og innholdsrikt forfatterskap bak seg. Om lag tretti bokutgivelser har det blitt, med den smått groteske ”Nullpluss pluss”, uhorvelige spennende ”Prost Gotvins geometri” og den miljørettede, prisvinnende bokklubbfavoritten ”Mengele Zoo”, i tillegg til den ti bøker lange krimserien om antihelten Fredric Drum, som mulige ”offentlige” høydepunkter.

Fablene ”Dverghesten” og ”Afrodites basseng” er også svært leseverdige, førstnevnte med sin fantasirike og fengende beretning om en spektakulær reise i tiden, som ender opp i skjæringspunktet mellom egyptisk mytologi og historie, arkeologi og den fascinerende myten om Atlantis.

I dette ligger også en fellesnevner for Nygårdshaugs forfatterskap: Kombinasjonen av det vitenskapelige og det fantasirike. Forfatteren er en mester i å oppheve skillene mellom lek og alvor, fakta og fiksjon, myter og sannhet. Historiene hans dreier gjerne omkring kjærlighet og vennskap, men er satt inn i fantastiske (i alle ordets betydninger) situasjoner hvor man som leser tar seg i å tenke ”kunne dette faktisk ha skjedd”? Og man innser at man, uansett sannsynlighetsgrad, må være med på leken.

Karakterene som manes fram i Nygårdshaugs indre, bærer ofte preg av å være usannsynlig lærenemme, kunnskapsrike og modige. I tillegg skjener historiene hans i absurde retninger, selv om årelang research ligger til grunn for handlingsforløpene, og gir komposisjonen en gangbar grad av troverdighet. Dette til tross: disse bøkene skjerper både intellektet og forestillingsevnen, og til syvende og sist er det fullt mulig å tolke Nygårdshaugs overordnede budskap som noe i retning ”våg å tenke irrasjonelt, våg å bryte med vanetenkning, våg å se fortidens og fremtidens muligheter”.

Nullpluss pluss

”Nullpluss pluss” ble utgitt for første gang i 1986, og er fortellingen om laserforskeren Tremor Harding, en usannsynlig smart fyr som føler behov for å utfordre naturlovene, som for å føle at han lever. Dermed setter han i gang med det ambisiøse, topphemmelige og kanskje dumdristige prosjektet å spise seg selv. (Ja, du leste riktig.) Store deler av bokens handling utspiller seg i en bunkers i den fiktive byen Lagendonk, hvor Harding har installert seg. Her kan man følge hans daglige virke, hvor han omhyggelig parterer sine egne kroppsdeler, lager marinader og studerer kunst. Som et skår i gleden forfølges han av den hysteriske professor Mantel. Dessuten inntreffer det en rekke uforklarlige hendelser rundt om i verden idet Harding murer seg inne i bunkersen.

Den videre handlingen skal ikke røpes, men romanen tar en vending hvor den opererer på flere nivåer, den sammenblander det vitenskapelige og det metafysiske, den kan også leses som en makaber komedie eller en bisarr krimroman. På sett og vis kan man trekke forsiktige paralleller mellom denne og Erlend Loes ”Doppler”, men jeg tør garantere at Nullpluss pluss har et større element av både litterær spenning og filosofisk dybde i seg. Og den er minst like morsom! Anbefalingen er herved gitt.

Prost Gotvins geometri

Tolv år etter at ”Nullpluss pluss” ble utgitt og fikk en slags kultstatus, kom mesterverket ”Prost Gotvins geometri”. Her lekes det med innviklede teorier omkring hellig geometri og den katolske kirke. I tillegg finnes en vakker kjærlighetshistorie mellom en dypt troende prest og en vitenskapelig anlagt paleo-arkeolog, og en minst like vakker skildring av et grenseløst vennskap. En av de fornøyelige, og visstnok sanne, anekdotene i denne boken, omhandler det isolerte stammefolket korowai som flyttet opp i trærne for å komme nærmere sine guder. Disse gudene materialiserte seg fra tid til annen på himmelen, men viste seg, etter innblanding fra vestlige, å være helt alminnelige charterfly! Det blir også ”forelest” i kirkens arkitekturhistorie, med basis i arkitekten Macondy Lunds nedtegnelser, fysikeren Kristian Birkeland, oppfinneren av kunstgjødsel, inkluderes, og vi tas med i et fly over de fire verdenskjente, danske vikingborgene. Tilsynelatende et svare sammensurium, men all informasjonen er nødvendig, på hver sin måte, for å kunne forstå, og kanskje forsvare, romanhistoriens gang.

Hovedpersonen Gotvin Soleng (Gotvins bror, Violon Soleng, dukker dessuten opp som hovedperson i ”Dverghesten”) er prest i den fredelige bygda Vanndal. Ryktet om et mirakel ved en katolsk pilegrimskirke i den spanske byen Santiago de Compostela har spredd seg, og den nysgjerrige, beskjedne presten bestemmer seg for å reise på sin første utenlandstur, i den misjon å undersøke fenomenet. Her begynner en mental og fysisk reise så opprivende og omveltende at det går på helsen løs, for ikke å snakke om jobben og anseelsen i hjembygda. Gotvin hensettes til saker han aldri har våget å tenke på, og utfordres til å revurdere hele sitt liv, og sin standhaftige gudstro. Handlingen finner sted i Norge, Spania, Egypt og Danmark, og byr på fascinerende teorier omkring våre forfedre og deres kunnskap, astrologien, religionen, maktstrukturen i dagens semi-religiøse samfunn og muligheten av den fullstendige holisme.

Afrodites basseng

Nygårdshaug har hentet flere av sine hovedpersoner fra bygda Vanndal, nemlig Jomar Snefang, som vi blir godt kjent med i ”Afrodites basseng”. Jomar har doktorgrad i bregner (ja, du vet, sånne store, grønne planter) og bor et godt stykke utenfor allfarvei med sin ni år gamle sønn, da en katastrofe av ekstreme dimensjoner inntreffer. Her blir vi blant annet introdusert for det forunderlige fenomenet settaklosser (en uhyre intelligent form for puslespill hvor tredimensjonale figurer kan kombineres, og uansett kombinasjon danne et kjent, konkret bilde), samt leksjoner i flygekunst og uvanlige planter, for å nevne noe. Også her dukker brødrene Soleng opp som bipersoner, og hvis man har Prost Gotvins geometri og Dverghesten friskt i minnet, vil dette være et særdeles hyggelig gjensyn med brødreparet som nå har blitt aldrende menn. Romanen har en slags sidehistorie (mer enn dette røpes ikke her), som skildrer livet til den unge kvinnen Ooni, der hun vandrer gjennom Saharas morderiske ørken. Denne kvinnen har sterke paralleller til den mytologiske Lilith, som for øvrig vies et par avsnitt i boka, i selskap med blant annet (det teologisk sett revolusjonerende) Q-evangeliet. Igjen fusjoneres religion, myter og vitenskap på et svært fascinerende vis.

Lesetrang og åpne løsninger

Det som gjør Nygårdshaug til en anbefalelsesverdig forfatter, er først og fremst alle de tankene som tvinges til overflaten når man leser bøkene hans. De er utfordrende uten å være tunge, og gjør ikke krav på noen sannhet. Historiene sklir på mesterlig vis i hverandre, og blir en del av leserens bevissthet, i form av ideer, bilder og muligens en forsterket lesetrang. Gjennom bøkene blir man inspirert til å tenke selv, stille spørsmål og, hvis ønskelig, trekke egne konklusjoner.

Jeg vil anbefale vinfreaks å lese denne teksten om Fredric Drum på nettsiden til Red & White skrevet av Gert Nygårdshaug.