En nydelig dag i de Vannøyske fjell.. Jeg med Barsken og Carina med Red ut på tur. Fantastisk dag!

Her kommer noen bilder for der evt nysgjerrige…

Har knipsa litt her ute… Se selv! 

… baker brød, et og et, fordi jeg mangler fryser. Det er kveldens oppgave. Det og koppvask… men først…en liten stund md en bok og en kaffekopp, for nå er brødet i ovnen, har varm kaffe, og livet er ganske ok! I morgen kommer foret til hesta, tre tonn tørrhøy. Ganske interessant, jeg må lempe alt inn i fjøset. Regner med jeg er skutt etter tre tonn lemping…  Men men!

Kveldstur i på Kvaløya, med gode venna…

Grave i sanda var en tidtrøyte som Frøya satte pris på.

Frøya-liten

Når en kan våkne og sola skinner inn soveromsvinduet, og gjør det så varmt at en ligger oppå dyna, ikke under. Eller når en kan ta det ene glasset med vin ute på verandaen, og sommervarmen har gjort stoler og bord varme på forhånd. Og stranda! Jeg har bada denne sommeren, svømt noen lengder. Det er faktisk mange år siden sist.

Gode venner som kommer for å ta en kopp kaffe, eller vennemiddag med god mat og drikke. Jeg samler innimellom mine venner, og det som kan være morsomt, det er å blande ulike mennesker. Jeg har prøvd det noen ganger, og det er alltid morsomt. Eller mine nærmeste venner, som bare kommer innom noen minutter, som får seg en brødskive eller to.

Og så: sol, regn, nye gummistøvler i tillegg til de seks parene jeg hadde, skyer, strålende solskinn, sitte i shortsen på verandaen, eller bare nyte de inderlig vakre solnedgangene nå i august. Treffe slekt, kjøre tull-tur med lillesøster, fisketur i Kildalen, fjellturer.  En kan finne mye godt i livet, om en bare verdsetter de små tingene.

Det glimter til av og til. Jeg sier det, for det føles så utenfor min kontroll at jeg ikke kan si at det er jeg som glimter til. Det kommer helt uforvarende på meg. Kanskje har jeg spist frokost på sengen, etter å ha våknet alt for tidlig, for trøtt til å stå opp og for våken til å sovne. Kanskje har jeg kun beveget meg den lille meteren fra sengen til datamaskinen, siden veien til dusj og oppegående liv føltes så lang. Så kommer det. Glimtet som minner om noe jeg ikke har kjent på et år. Et snev av energi. Det ville vel være for mye å kalle det overskudd, men skitt au, jeg kaller det det likevel. En plutselig virketrang. En slags kribling i kroppen som får meg i dusjen i raskt tempo, og i gang med den lange listen jeg skrev ned kvelden før. Jeg krysser av etter hvert som jeg gjør det. Føler at jeg gjør noe. At tiden ikke bare går. Jeg gjør flere ting etter hverandre uten å hvile. Radioen synger sanger jeg ikke har hørt før i bakgrunnen.

Så er det over, like plutselig som det kom. Trøttheten er tilbake og sofaen virker fristende. Kloen tar tak i hodet mitt igjen.

Men minnet om glimtet er der. Jeg tar det fram og nyter tanken på følelsen. Jeg hadde glemt hvordan det var, siden jeg tok den følelsen for gitt da jeg følte den sist for lenge siden. Men nå vet jeg hvordan det føles igjen, i små glimt av og til. Jeg gleder meg allerede til neste glimt.

Når rådyrkalven hopper får han hodet over kornet, og da ser han mora si. Hun står i åkerkanten og venter med hele kroppen.

En stopp langs veien kan gi utrolig flotte bilder- eller bare avsløre noen værfenomener som er spesielle. Her er noen glimt…

Han hadde vel rett, han som sa at bak skyene er himmelen alltid blå…

Utsikt ut Storfjorden, mot Lyngen. Regnværsbyger med godvær bak!

Sola gløtter igjennom, og bader et øyeblikk landet under.

Ei tørr myr, med masse myrull..

Vaie i vind, skjør, sterk…

Kvit som det kvitaste kvite…

Vart, stille, sammen…

Myrullslandskap

Jeg fant et motiv, på vei hjem fra jobb i dag. Passerte Lyngsalpene, og midt i regnbygene slo lyset igjennom. Kameraet fram, og motivene tryllet seg fram i søkeren…

Fantastiske gråtoner i skyene

Midt mellom fjellene skinner lyset på en av breene i Lyngsalpene

Lys og mørke i skjønn forening.

Min fantastisk kosete hest, Ronja! Lykkeligere dyr finnes ikke, hvis noen gidder å klø henne i ansikt og på bringa.

Et minne fra fjor sommer:

Sommerjobb som journalist, og dekker åpninga av ny sesong i lakseelva. Avisa lokker med premie til førstemann med bilde av fangst, og en kar ringer noen minutter over ti. Vel, jeg drar . Han instruerer at jeg må ha støvler med.

Vel, støvlene på, og opp i elva. Vel framme møter mannen i omkring syttiåra meg, og kikker ned på mitt rutete fottøy. “Men tausa, det der e no vel ikke støvla! Dem e jo så små!” Jeg har støvler opp til knærne, og en gryende forståelse av at jeg må ut i vannet. Jada, vi skal krysse en elv, liten sammenlignet med hovedelva, men med ca fire meters bredde og vann i lårhøyde.

Han kikker litt på meg, og foreslår å bære. Vel, jeg er ikke noen lettvekter, og så skrekkscenariet for meg. Mann i syttiåra, meg og kamerautstyr. Hmmmm… jeg hopper elegant ut av støvlene, vrenger av dongeribuksa, og vasser over. Idet jeg tar på meg klærne, og den lattermilde mannen foran meg er klar til å gå videre, ser jeg det. Fire måpende menn bak meg, alle har fått noen glimt av min nye, hvite blondestringtruse.

Et par kommentarer på finsk gjør at jeg skjønner at de fire har fått en opplevelse de ikke hadde forventa oppe i elva. Og forresten; de sto pal da jeg kom i retur. For jeg måtte jo over en gang til.

Stein er så mangt- fra det hvite i et ellers grått berg, til den gamle arbeidsbrakka i skiferbruddet fra sekstitallet.

Livet i fjæra en mandag kveld- sola varmet, nordavinden hadde gjort sitt smkjølige inntog. Noen få inntrykk lar seg dog feste på et minnekort..

Jeg har alltid latt meg fascinere og glede av vann. Fosser, stryk, hav, lyden av bølgene. Vannet, utemmbart, vandrende nedover fjellsider. Små fosser, store fosser. Jeg er livredd i elvebåt, men koser meg på sjøen. Kanoen skremmer vettet av meg, mens det å svømme mine fem hundre meter i nordavindsbølger på stranda hjemme bare er deilig. Vannet er som tankene mine. Jeg har mange av dem. Små og store, noen ærlige, direkte, andre som krever nøye vudering før de kan nå munnen og slippe ut i ord. Noen trygge, noen redde. Noen sterke, andre så nært opptil gråt at elva i stedet blir tårene. Men felles er at de ER der. Tanken, vannet.

Jeg lar meg fascinere av bølger. Sommerstormene, når nordavindsbølgene bryter  over stein og rullesteinsstrand.  Voldsomheten i naturen. Bruset. Og lyden av steinene som slår, ruller mot hverandre. Hver eneste bølge flytter noen steiner. Og her kommer fascinasjonen inn. Hver eneste bølge flytter noen steiner.  I livet mitt har det alltid vært bølger. Små, store. Aldri kunnet beholde det blikkstille vannet. Jeg tror ikke på blikkstille vann.  Jeg tror ikke på ordet om at stille vann har dypest grunn. Jeg VET at havet, som aldri er stille, har ukjente grunner og store, store dyp. Jeg vet av erfaring at ingen av bølgene som treffer, treffer som forventet. Like lite som en kan forutsi havet nøyaktig, kan en forutsi de små og store slag livet gir. Og hver eneste gang flytter noen steiner seg. Det gjør kanskje vondt i det den ene ruller over den andre, men om en ser på resultatet, er det kanskje verdt det. Det sliper nemlig fram vakre bånd i sommervarme håndfull-steiner, glatte mot en hånd. Vakre farger, som ville vært skjult i steinen om bølgene ikke hadde fått slipe og gnure. Grønne, røde, glitrende hvite, gjennomsiktige, blå. Hvite bånd i grå steiner.

Havet er for meg kjærlighet. Stille kjærtegnende inn mot solvarme berg en sommerdag. Kun lyden av sildrende vann i tang og småstein ymter om at det er der. Voldsomme brak når sludd og snø sammen med sjøen varsler at naturen alltid går seirende ut av enhver kamp. Der naturen vil ta, har vi mennesker ikke en sjangse. Der naturen gir, skal vi takknemlig ta imot.  Kjærlighet. Og så nyte de vakre båndene, de glitrende fargene. Det er resultatet som sier noe om kjærligheten.

“Jeg hater måker” synger Odd Børretzen. Vel, ikke de mest fascinerende vesener, men sannelig kan også måker ha sin skjønnhet. Som her, i hjembygda mi, en sein onsdag kveld, med utsikter til midnattsol. Og fisk?

Nu när innanfönstren togs bort för en dryg vecka sen, kom jag än en gång att tänka på hur besvärligt jag tycker det är med köp av fönsterputsmedel. Det är ganska många fönsterrutor som ska putsas här i Universumet så det går åt en hel del putsmedel.

Fram till 1980-talets slut kunde man köpa fönsterputs som torrvara. Glimt fönsterputs innehöll två små påsar i en förpackning och blev totalt 1,5 liter då man löst upp dem i ljummet vatten. Barnängen var tillverkare. Vilken fantastisk idé! Att ingen kan komma på den igen. Man slapp släpa hem vatten från affären. Billigt var det också – kanske just därför som det försvann? Då det skulle tas bort från marknaden köpte jag, som den samlare jag är, på mig ett minilager i en liten affär på Odengatan i stora staden. Men de förpackningarna näns jag inte använda…  De är kulturhistoria nu

Hur som helst är det något visst nu när en enkel glasruta skiljer inne och ute åt som en tunn hinna. Ljuden hörs väl, fönsterbrädorna blir bredare och krukväxterna får bättre med plats. Det känns som att ha sluppit ur ett akvarium… Det är härligt… Det är sommar!

Jeg hører på musikk igjen.

Først bare forsiktig, en rolig sang eller to, på lavt volum mens jeg er ute og går. Så en sang til. Og volumet forsiktig litt opp, før jeg skrur av musikken igjen, redd for at alle lyder skal bli harde og metalliske igjen.

I dag hører jeg på musikk igjen. Bare hører. Jeg ligger på et teppe på gulvet og hører musikk. Og denne gangen har jeg ikke skrudd ned volumet. Lyden får fylle rommet i dag.

Det er ikke det beste utvalget i foreldrene mine sin CD-hylle, men jeg velger meg Soløye med Bremnes-søsknene for de er flinke til å lage lydbilder. Og mens Kari, Ola og Lars maler lydbilder med myk og vár pensel, lener jeg meg tilbake i bildene deres og bare hører. Det er mange måneder siden sist jeg gjorde det. Det er lenge siden lyd var noe annet enn ubehagelig. Nå lukker jeg øynene og bader i klangene. Det er nesten som en rus. Jeg forsvinner fra virkeligheten og bare er i musikken. Jeg føler meg høy av iver, der jeg ligger i en nesten meditativ tilstand.

Innimellom nynner jeg med. Og jeg tenker at det er dette de synger om i “Gjensyn”. Om når solen kommer tilbake etter mørketiden.

Første gløtten i år

Hente frem ordan og si det:

Godt at dagan de går

Det er godt at dagene går, når det blir litt og litt mer lys for hver dag.

(Skulle lagt inn lydfilen her, så dere kunne høre sangen mens dere leste teksten, men det gikk visst ikke an uten å betale penger til wordpress. Så dere får heller sette på sangen selv.)

Det snør igjen, etter noen dager med Håp på værkartet. Jeg hører på Bob Dylan og prøver å ta inn over meg noe av det absurde i at jeg om noen timer skal sitte på tredje rad i Oslo Spektrum og se nevnte artist opptre live. Bob Dylan himself. I kveld. I Oslo. Og i morgen skal jeg til Bergen der M igjen skal lese på Borealis. Pluss at jeg fyller 27 år. I morgen. I Bergen. Man kan samle sammen noen slike absurditeter og si at sånn er livet, og det er omtrent like treffende som en klokke som har stanset – i små, korte glimt stemmer det av og til.