Spaima care-i stăpâneşte pe uriaşii elefanţi la vederea şoriceilor a devenit cunoscută de toată lumea. Legenda s-a transpus şi-n realitate, oamenii de pe canalele televizate de ştiinţă demonstrând veridicitatea ei. Pare greu de crezut însă micul David domină de când lumea lupta cu Goliat. Pare-se şi-n lumea animală. Măcar în cazul de faţă. Bine că nu se întâlnesc prea des că ar ieşi rawww.

S-a tot încercat găsirea unor explicaţii plauzibile. Unele au stârnit zâmbete, altele neîncredere. Ce ziceţi de asta?

Acum e de înţeles bietul elefant. După ce o fi păţit strămoşul său (nu ceva de bine oricum) e adeptul declarat al vorbei de duh “paza bună trece primejdia rea”. Înspăimântătoare e bucuria ce-l domină pe şoarece…La o astfel de atitudine cred că purtătorul de fildeş şi-ar dori să fie mai mic pentru a putea trece nevăzut.

Som de flesta vet så ska David Haye utmana Nikolaj Valuev om WBA-titeln den 7:e november. Jag hör till den skara människor som tror att David Haye kan vinna denna fight med rätt strategi. Om David Haye har studerat Valuevs fight mot Evander Holyfield så finns det många aspekter som han kan applicera när dagen D är kommen.

När Holyfield mötte Valuev så utnyttjade han det faktum att han är både mindre och rörligare än Ryssen. Holyfield rörde sig i princip hela tiden, han stannade i stort sätt aldrig upp och  utan rörde sig sidled mycket. Detta resulterade i att det var väldigt svårt för Valuev att skära av ringen. När Holyfield attackerade gick han även in relativt låg med huvudet, något som gör det svårt för Valuev att träffa sitt redan låga mål. Att Evander Holyfield gjorde en bra match mot Nikolaj Valuev kan dels bero på att ryssen har svårt för små boxare men även att han är långsam. Holyfield som på senare år blivit lättträffad hade ändå tillräcklig god reaktionsförmåga för att hinna med Valuev slag. Sedan skall sägas att Holyfield har ett mycket bra psyke som gjorde att han behöll lugnet inne i ringen med världens störste (tyngste) världsmästare genom tiderna. Varför vann då inte Holyfield kan man undra även om många ansåg att han gjorde det? Han slog helt enkelt för lite.

Jag fann några bilder på BBC:s hemsida med Nikolay Valuev och David Haye som står bredvid varandra. Man vänjer sig aldrig med hur stor Valuev egentligen är. Det blir en riktig David (Haye) och Goliatfight den 7:e november.

David vs Goliat

   In articolul Cine l-a ucis pe Goliat? Redeschiderea unui dosar putem citi:

   „Cine e mai probabil să-l fi ucis pe Goliat? Să vedem cum răspundem. David regele contra un necunoscut, erou într-o bătălie. E puţin probabil ca tradiţia să-i fie atribuită iniţial lui David, iar apoi acesta să o piardă în favoarea unui simplu militar. Mai probabil lucrurile stau invers: o personalitate funcţionează în antichitate ca un „aspirator“ de tradiţii. I se atribuie fapte de vitejie şi acolo unde poate că nu erau. E mult mai probabil deci ca Goliat să fi fost ucis de Elhanan, iar apoi fapta de arme să-i fie atribuită lui David. De altfel capitolul 21 din II Regi se încheie cu concluzia „toţi aceşti oameni (Goliat inclusiv) au căzut de mâna lui David şi a slugilor lui“ (v. 22). Era deci foarte simplu ca tradiţia uciderii lui Goliat să cunoască formulări succesive de tipul: „oamenii lui David l-au ucis pe Goliat“, „David şi ai lui l-au ucis pe Goliat“ sau „David l-a ucis pe Goliat“.

   Ce ne facem însă cu frumoasa poveste din I Regi capitolul 17? Este nevoie de câteva observaţii mai tehnice pentru a o înţelege corect. În primul rând, textul propriu-zis a cunoscut o istorie de transmitere mai complexă. S-au păstrat două versiuni în greacă, una scurtă şi alta mai lungă, prezentă şi în textul ebraic.

   Apoi, evenimentul respectiv nu se prea potriveşte în context. Din I Regi 17:55-58 reiese că după uciderea lui Goliat, Saul face pentru prima dată cunoştinţă cu David. Saul se interesează mai întâi la generalul Abner şi acesta îl aduce pe David să se prezinte singur. Saul îl întreabă „Tinere, al cui fiu eşti tu?“, iar David se prezintă. Totuşi, trebuia ca ei să se fi cunoscut foarte bine. Capitolul precedent descrie tocmai că lui Saul i se recomandase un tânăr care cânta la harpă pentru a-i potoli stările de depresie şi care nu era altul decât David. După ce îl plăcuse foarte mult, îl făcuse purtătorul său de arme şi îl angajase definitiv (cf. I Regi 16:15-23). Să fi fost Saul chiar atât de confuz în I Regi 17? Era într-adevăr tulburat, dacă avusese nevoie de terapie muzicală, dar şi Abner să fi fost amnezic?! Imposibil.

   Explicaţia este foarte simplă. Ea serveşte ca o istorie de tipul celei hagiografice, care tipizează şi atribuie eroului pozitiv un rol moralizator şi apologetic. Viaţa sfântului are unele „înflorituri“, a căror miză nu este adevărul istoric, ci adevărul teologic: martirul ţine lungi discursuri torţionarilor săi despre adevărul de credinţă şi îi insuflă pe credincioşi să reziste şi ei păgânismului. David, ca şi martirul, luptă în numele unui ideal religios, pe care Goliat îl neagă. Schimbul de replici dintre David şi Goliat, menţionat la început, este cheia de înţelegere. Filisteanul era păgân, deci idolatru. David iese la luptă „să spele ruşinea lui Israel“, pentru că Goliat – „filisteanul netăiat împrejur (…) huleşte oştirea Dumnezeului celui viu“ (v. 36). David îşi mărturiseşte profunda credinţă în ajutorul Domnului, devenind deci un model de credinţă chiar în faţa unui pericol uriaş, ca filisteanul: „Domnul, Cel ce m-a scăpat de la lei şi urşi, mă va scăpa şi din mâna acestui filistean“ (v. 37). La confruntarea cu Goliat, David îi ţine acestuia un discurs: „Tu vii asupra mea cu sabie şi cu lance şi cu scut; eu însă vin asupra ta în numele Domnului Savaot, Dumnezeul oştirilor lui Israel pe Care tu L-ai hulit“ (v. 45).”

   Foarte subtil iluminatul ziar patriarhal. Orice incepator ce va crede citind cele de mai sus? Ca este un exemplu de inexactitate aparuta in Sfanta Scriptura, de fapt aproape un fals, facut strict pentru a „atribui eroului pozitiv un rol moralizator şi apologetic”. Si uite asa, incepatorul auzind si „demonstratiile” altor rataciti referitoare la Preasfinta Nascatoare de Dumnezeu Pururea Fecioara Maria care ar mai fi nascut si alti copii sau ca Biblia a fost falsificata de Sfantul Constantin cel Mare sau ca s-au sers referirile la reincarnare sau tot felul de alte nazbatii, ajunge sa se sminteasca cu totul.

   Autorul nu pune sub semnul intrebarii doar Sfanta Scriptura, ci ataca si Vietile Sfintilor unde „martirul [care] ţine lungi discursuri torţionarilor săi despre adevărul de credinţă şi îi insuflă pe credincioşi să reziste şi ei păgânismului” este o infloritura, o poveste inventata. Dar cum e specialistule? Zbierau de durere si implorau mila? Sinaxarul mai spune ca de multe ori faceau minuni chiar si cand erau supusi torturii. Sau si asta este o minciuna? Martiriul lor aduceau la credinta pe multi din privitori sau chiar calai. Cum se intampla asta? Sau si asta este o minciuna?

   Si uite asa, auzind incepatorul si rataciti ce spun ca Sfanta Maria Egipteanca n-a existat in realitate, ci este o simpla fabulatie moralizatoare, ajunge sa nu stie ce sa mai creada.

   Asta de fapt se si doreste de catre acest autointitulat „primul ziar crestin”. Cititi va rog si:

ADAM A FOST UN MAIMUTOI? Ziarul Lumina promoveaza evolutionismul

Guy de Maupassant, elogiat in ziarul Lumina

“Hvorfor SV er et mer troverdig miljøparti enn Venstre” heter en bloggpost skrevet av Ingvild Reymert. Man trenger strengt tatt ikke mentalkapasitet på nivå med Einstein for å forstå hva hun forsøker å si, men hele innlegget blir relativt pinlig lesning full av faktafeil og påstander som ikke holder vann.

I uprioritert rekkefølge vil jeg ta for meg hennes påstander først;

• “Venstre er uklare på hvilken regjering man vil støtte”.

-Venstre er klinkende klar på at den eneste regjeringen man vil støtte er en regjering bestående av Venstre, KrF og Høyre. Venstre vil ikke støtte noen slags form for regjering hvor FrP er en del av den, ei heller en regjering som SV er en del av.

• “Venstre er også ihuga fan av frihandel, selv om vi vet at økt verdenshandel er en stor bidragsyter til klimagassutslippene og en stor trussel mot miljøet”.

-         Når i alle dager har frihandel ført til økt verdenshandel? Frihandel er en form for handel uten hindringer eller fordeler i form av tollbarrierer og andre handelsvridende virkemidler. Hvordan dette har noe med økt eller redusert verdenshandel er for meg en fjern tanke. Forøvrig kan det legges til at jeg ikke oppfatter SV som noen motstander av frihandel i det siste.

Så til Reymert sin forherligelse av SV og deres resultater innen miljøpolitikken den siste fireårsperioden.  For det første så har ikke SV stoppet noen slags form for oljeboring i Lofoten og Vesterålen, snarere tvert imot. I skrivende stund foregår det seismikkskyting i det aktuelle området. Det vil si at oljeselskaper, med miljøvernministerens velsignelse, leter etter olje i områdene. Dette er noe ganske annet enn det Reymert forsøker gi inntrykk av, at SV har stoppet oljeboring i Lofoten Vesterålen. For hvorfor skal man bedrive seismikkskyting om hensikten ikke er å bore etter olje i det aktuelle området?

Det er prisverdig at SV også har bevilget 3 milliarder i året til å berge regnskogen, men det blir litt på feil premisser i all den tid SV også mener at klimakrisen løses ved å kjøpe klimakvoter fra andre land framfor å ta klimakutt i Norge. Klimagassutslipp kjenner ingen landegrenser, derfor er det viktig å fokusere på faktiske reduksjoner i utslippene. Her kjøper SV seg billig syndeforlatelse gjennom å kjøpe andre lands rett til å forurense. Dette er jo også besynderlig for et parti som har miljøvernministeren og bistandsministeren i samme person. Gjennom å kjøpe andre lands rett til å forurense så hindrer man også effektivt andre lands muligheter til å utvikle en industri og en egen lønnsom økonomi.

Jeg vil også spørre Reymert hva SV har gjort med Kårstø og Mongstad, når det gjelder CO2-rensing? Eller hva med å velsigne HydroStatoils involvering i tjæresandprosjekter i Canada? Er det slik at SVs grunnleggende filosofi dreier seg rundt ”out of sight, out of mind” – tankegangen?

Eller hva med Goliat? SV nevner aldri Goliat når de forteller om sin egen fortreffelighet innenfor miljøpolitikken. Goliat er planlagt midt i Barentshavet, eller matfatet til den siste bærekraftige torskestammen som finnes i verden. Ikke bare har de gått inn for Goliat, de har heller ikke satt noen krav om elektrifisering av sokkelen, så energien på Goliat hentes fra gasskraftverk ombord uten noen krav til rensing. Omtrent i samme åndedrag som de åpnet for Goliat så slengte de også på Jan Mayen, slik at man kan drive oljeutvinning på og rundt Jan Mayen, enda et sårbart område i nord. Hva er det for miljøparti?

Dette er bare noen eksempler på ting som SV gjerne ikke vil snakke om når de forsøker gi inntrykk av at de er så fantastisk dyktige  på miljø, eller hvor mye de har fått til i regjering med AP. For å si det slik, jeg er sikker på at SV har gått imot mye av det jeg har listet opp over, men de har tapt med stil i forhandlingene med AP og SP. Derfor er det så underlig at Reymert forsøker si at SV i regjering med AP og SP vil være noe som helst bedre enn Venstre i regjering med KrF og Høyre. I den sistnevnte konstellasjonen vil man i hvert fall ha to partier som er opptatt av miljø, mens SV er sørgelig alene om å tenke miljø sammen med AP og SP. Denne regjeringen har for øvrig også satt ny norgesrekord i antall konsesjoner på norsk sokkel, hvordan harmonerer dette med miljøpartiet SV?

For å fortsette påpeke Reymerts lemfeldige omgang med sannheter så kan vi se på klimaforliket som ble inngått mellom alle de seriøse partiene på Stortinget i fjor. Når regjeringspartiene møtte Høyre, KrF og Venstre så ba miljøvernminister Solheim Venstre, sammen med KrF og Høyre, om å dempe sine krav og forventninger fordi man aldri ville kunne klare levere, hvordan harmonerer dette med det ambisiøse miljøpartiet SV?

Det er skuffende at Reymert, som jeg personlig trodde hadde litt over gjennomsnittet med kunnskap og forståelse forsøker å svartmale Venstre som miljøparti samtidig som hun forherliger et SV som miljøbevegelsen også påpeker at er veldig langt unna å levere i henhold til forventninger og løfter. Om det er noen som har et forklaringsproblem innenfor miljøpolitikken så er det SV og ingen andre. Min oppfordring til Reymert og SV er å slutte ljuge om Venstre og heller fokusere på å levere i henhold til egne løfter og påstander.

Med et ønske om en fortsatt god valgkamp,

Torkild Strandvik.

I början av 90-talet bestämde sig rese och romanförfattaren Paul Theroux för att banta. Inte genom att betala medlemsavgiften i Aftonbladets viktklubb utan genom att konsultera Bibeln.

Theroux fann att Nya Testamantet inte bara beskrev maten i Galileén sådär i största allmänhet utan att den var beskriven ändå ner på ingrediens och proportionsnivå. Rena recepten alltså.

Han fann också att om man kombinerar osyrat bröd, grillad fisk och vandrar en hel massa (som apostlarna och öh, Jesus) så går man ner i vikt.

Experimentet kom senare att manifesteras i den märkliga romanen ”Millroy The Magician” där en magiker från en circus bildar en religiös sekt kring Bibliskt krubb och det gudomliga i regelbundna tarmrörelser. Only in America.

Bibliska teman är fortfarande inne i matbranschen. David mot Goliat, Piccolo Venice vs Zagat Guide.

Lilla Piccolo Venice, en restaurang lämpligt belägen i Venice (Beach) i Los Angeles, blev under 2008 högt rankad av inflytelserika Amerikanska Restaurang-guiden Zagat Guide.

De flesta restauratörer tackar sin lyckliga stjärna för ett omnämnande i Zagat, en guide som når miljoner och åter miljoner Amerikaner och en verklig maktfaktor i den Amerikanska restaurangbranschen.

Piccolo Venice ägare Vittorio Viotti reagerade precis tvärtom. Han blev förbannad.

Dels därför att han inte hade blivit tillfrågad kring huruvida han alls ville delta i guiden, dels därför att han ansåg att Zagats poängsättningssystem var inkonsekvent och missvisande och slutligen därför att andra Italienska restauranger i Los Angeles och i USA med, som han såg saken, lägre ambitioner och av sämre kvalitet än Piccolo Venice, hade fått likartade eller högre betyg.

Låt oss stanna upp och begrunda det sistnämnda. Vittorio Viotti tog alltså risken att, i en bransch full av publikt, kollegialt ryggdunkande , vara helt öppen med att Zagats ranking system inte belönade de bästa och i alla fall inte på rätt sätt.

När han kontrollräknade poängen i guiden och kom fram till att varken Piccolo eller den restaurang som hade vunnit hade fått flest poäng totalt utan att en tredje restaurang borde ha belönats med förstaplaceringen så bestämde han sig helt enkelt för att, i all vänlighet avsvära sig hela omnämnadet.

Efter stängning den 16:e April 2008 så skickade han således ett kort men vänligt mail till Zagat Surveys website där han bad om att få borttagen ur Zagat Guide, nu och i framtiden;

”The following statement was a decision we, partners of Piccolo Ristorante Italiano, made upon the latest inquiry and response about the rating and classification system in place.

“We partners of PICCOLO RISTORANTE ITALIANO, would like to be omitted from the 2009 Zagat survey Los Angeles’s restaurants issue, as well as from every future Zagat publications, internet included, starting immediately.”

Thank you for your consideration.

V.Viotti, owner

R.Ivan, chef partner”

Zagats svar kom samma dygn. Manny Matias, chefen för kundtjänst tackade för brevet och tydliggjorde att Zagats betyg hade sin grund i allmänhetens åsikter kring de restauranger som listades och att vad restaurangerna själva ansåg var av mindre betydelse i sammanhanget. 

Viotti och Ivan svarade igen, envist hävdande sitt önskemål att exkluderas från The Zagat Guide;

”Mr. Manny,

thank you for you prompt response. We again ask to be removed from the 2009 Zagat survey Los angele’s restaurant guide, from every future Zagat publications, internet included, starting immediately. ”

Denna gång lämnades man helt utan kommentar. Zagat ansåg att saken var utagerad. Restauranger hade intet med restaurangguider att göra.

Det ansåg inte Vittorio Viotti. En dryg månad efter Zagats svar publicerade LA Times ett öppet brev där Viotti attackerade Zagat med full kraft. Han ifrågasatte återigen Zagats poängsystem (ett system vars kriterier man vägrat att avslöja), kallade Zagat  för Maffia och deras verksamhet för beskydd och pengatvätt;

”LETTER TO LOS ANGELES TIME:

Few months ago, we were browsing the 2009 Zagat Restaurant Survey Los Angeles, to see what they say about the others top rated Italian restaurants in Los Angeles, as we were rated the “Top Italian restaurant in Los Angeles for food” in 2007, but came in second this year.

Doing a simple math calculation, we realize that we overall totaled one point more than Angelini Osteria: but they got the “Top Italian Restaurant for food” place in 2008.

Reading some more, we also discovered that the third placed restaurant (Tuscany, in Woodland Hills), scored even more points than Piccolo; and They should have got the first place. We would accept any position assigned, if fairly evaluated.

In order to clear out the confusion, we decided to write a very simple email to Zagat, regarding their rating system and classification, inquiring what is the criteria they use.

Few days later, someone wrote back to our email, very briefly and evasively stating that they cannot disclose their private policy rating system.

Maybe here it’s called “private policy rating system”, in Italy it’s called “mafia”.

We never heard back from them.

Then, not so long ago we received a call from someone at Zagat congratulating us that we were in the Best 1,000 Italian Restaurant in America issue, and telling us that we were going to receive boxes of free copies of that issue to give away, along with a certificate to be framed.

Few days later we received those copies. Five hundred of them.

Naturally, we opened one box to check out one of the copies, and see what they would say about us, and if there was something different about this print; but in order to reach our little slot, we browse through the other pages, reading names of restaurant that we would have never compare to our style nor include in our level, or regardless, should have not been part of such a privileged list. A thousand restaurants it’s a lot of restaurants, but the top ones, are probably not that many.

We didn’t even get to the letter “P”, as we placed that one copy back in the box, and, one box at the time we went around the corner, in the alley by the large garbage bin, and toss the boxes inside. All five hundred of them.

Here, they probably call it the “Top 1,000 Italian Restaurant in America” issue, in Italy it’s called “money laundry”. Somebody paid for that. Somebody approved it. We didn’t. We weren’t offered an option, nor asked an opinion.

We immediately agreed that we don’t want to be part of any Zagat publications.

Thereafter, we wrote one more time to Zagat, requesting to be omitted by the next 2009 Zagat Restaurant Survey Los Angeles, and from any other future Zagat publications, internet included.

Beside the automated reply, to this day, we have never heard back from Zagat.

We felt disgusted for being part of such a publication, as we strive on providing our guests with an exceptional food and wine experience (pursuing the best products and preparations, the proper service, evolving our décor, and acknowledging new food and wine trends), doing overall the best we can in our little place: but then ending up rated or compare to restaurants (whom not even the name on the front door is Italian; in the sense that they don’t put the same love, passion and care for what they do, nor are serious about the service they are providing, and the job they are performing) where their surrounding demographic votes more, and highly then probably ours.”

Publiceringen av Viottis brev i LA Times nätupplaga fick upp ögonen på Zagat Guide i allmänhet och Nina Zagat (grundaren Tim Zagats hustru) i synnerhet.

Viotti med partners skickade återigen en vänlig förfrågan till Mrs Zagat om att få bli uttagna ur Zagat Guide nu och för all evinnerlig framtid. Man hävdade bland annat sin lagstadgade rätt till att kontrollera publicitet kring den egna personen och dess verksamhet.

Och det är här historien blir verkligt intressant. Nina Zagat svarade att Zagat Guide tog sig friheten att avgöra huruvida en restaurang skulle publiceras i guiden samt att alla försök från en restauratör att exkluderas skulle bli ”vigorously opposed”.

Fritt översatt; ”Den stackars krögare som jävlas med Zagat får en ondsint advokat efter sig”.

Nina Zagats svar blev alltså, medvetet eller omedvetet, en tung bekräftelse på precis det som Vittorio Viotti hade velat säga med sin protest.

Att en placering i en restaurangguide inte säger ett dugg om hur bra eller dålig en restaurang verkligen är. Kriterierna för bedömning är antingen sekretessbelagda och/eller så vida (USA:s 1.000 bästa Italienska restauranger!?) att de blir meningslösa.

Att restaurangguider i allmänhet och Zagat i synnerhet är big business och att det i sig grundligt undergräver den objektivitet och den kunskap som man säger sig stå för.  Det gäller för övrigt samtliga existerande guider.

Och det märkliga, att det inte längre är restauratörerna själva som avgör vilken mat som ska serveras eller hur. Det är i högre och högre utsträckning guiderna, den mat och de trender som de för ögonblicket anser är fine dining, som är ”make or break” för ambitiösa krögare. Guide Michelins (the queen mother of all restaurant guides) grundtanke, att bokstavligt talat visa vägen till den goda maten för den trötte resenären har förfelats. Vägen till den goda maten har blivit vägen till den rätta maten.

Det gastronomiska Goliat-samhälle där fordom Gourmeter och Gourmander behövde ”auktoriteter”, vars enda jobb var att hålla koll på en annars oöverblickbar värld för deras räkning är i gungning. Vittorio Viotti (och andra före honom) är den David som vågar stå upp och kasta den befriande stenen.

Piccolo Venice då? Är maten så bra som Viotti påstår? Svaret på den frågan är synnerligen subjektivt men kan bara bli ja. Den bästa Italienska mat som jag har ätit utanför Italien. 

(stinky)

Mamma och pappa vet vad jag pratar om. När jag var sex år stod jag en HEL VINTER ute i hallen och sparkade samma boll om, och om, och om, igen emot ytterdörren. När jag var åtta inledde jag en STOR KAMPANJ för att få en hund. Den tog tid. Faster och Farmor trodde PÅ FULLT ALLVAR att jag blivit mentalt störd. Men vi fick en hund!!

Gamla show - kollegor vet vad jag pratar om… Limonero!! När jag är Limonero… är jag Limonero*. För mej handlar det egentligen mer om koncentration och fokus. De sista tio åren har jag varit besatt i en sak som jag inte kan berätta, men det är en sak som jag kan få Nobel-priset för:-)

NU!! Har Besattheten slagit mej IGEN!! Internet Marketing. Jag är helt såld.

- Har du gått och blivit galen, sa en kompis jag fikade med i fredags. Det säger de jämt:-)

*vad är Limonero? svar: tryck här

Løftene var mange og klare når den rød-grønne regjeringen tiltrådte, spesielt var det mange fagre og fine løfter om miljø- og klimasatsningen. Derfor er skuffelsen også enorm når løfte etter løfte brytes og miljøpolitikken blir dårligere og dårligere.

Det paradoksale i hele situasjonen er at miljøvernminister Solheim virker å bruke all sin tid på å advare oss mot Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og andre som han mener er klimaverstinger, samtidig som hans egen regjering:

• Vedtar utbygging av Goliat
• Åpner gasskraftverk på Kårstø uten CO2-rensing
• Velsigner StatoilHydros engasjement i Tjæresandprosjektet i Canada
• Månelandingen på Mongstad

Det er åpenbart at Solheim forsøker å fremstille SV som et miljøparti, men når du sitter som miljøvernminister og blir presset fra skanse til skanse i monumentale miljøsaker så blir det nesten litt patetisk å si at en stemme til SV er en stemme til bedre miljø- og klimapolitikk.

Dersom du er så opptatt av klima- og miljøpolitikk så burde du bedt borgerne stemme på Venstre, Erik Solheim. Sentrumsregjeringen til Bondevik ble historisk som den første regjeringen som noensinne har gått av på en miljøsak, Venstre la det som et ufravikelig krav at man kunne ikke sitte å administrere en utbygging av gasskraftverk uten CO2-rensing. I Venstre er ikke fagre løfter om miljø- og klimapolitikk kun for festskrifter, men noe man står ved.

Regjeringen og miljøvernminister Solheim vil redusere norske klimagassutslipp. Dette er kjempeflott, men hvorfor tillater man da utbygging på Goliat? For å gjøre ting verre så er byggetillatelsen gitt uten krav om elektrifisering, slik at man istedenfor bruker gasskraft uten CO2-rensing. Dette er jo selvfølgelig ikke noe problem, Norge skal allikevel være et foregangsland på miljø gjennom kjøp av klimakvoter fra andre land. Miljøpolitikken til de rødgrønne og Solheim baserer seg altså i all sin helhet på kjøp av syndeforlatelse i form av klimakvoter fra andre land. Som bistandsminister finner Solheim sikkert en fin måte å ta kreditt for dette på også, kjenner jeg han rett. Utfordringen er at klimagasser ikke kjenner landegrenser, og Norge må sammen med alle andre land redusere sine utslipp.

Regjeringen har nå offisielt sagt ja til Goliat, noe som uoffisielt kom fram i mars, noe jeg skrev om. Jeg vet ikke hva mer jeg kan si som ikke allerede har blitt sagt – hovedargumentene finner du i de tidligere innleggene mine om oljepolitikk – her, for eksempel.

Dette handler ikke om arbeidsplasser i Finnmark. 500 arbeidsplasser er ikke mye, og jeg har uansett en følelse om at det er en temmelig overdrevet antakelse. De skal nemlig skapes “direkte og indirekte”, og da slår det meg at det blir temmelig åpent for spekulasjon. Nei, de fleste arbeidsplassene kommer til å skapes i de store byene i sør – Stavanger, Bergen, Oslo. Når regjeringen går inn for oljeboring i nord, er det for å tilfredsstille oljenæringen som baserer seg på konstant vekst – noe som er vanskelig i Norge, ettersom det befinner seg mindre og mindre olje på norsk sokkel etter at vi traff toppen i 2001. Oljebransen har det sikkert ikke så veldig lett med å nedjustere ambisjonsnivået etter måten oljeprisen steg til over 100 dollar i fjor, heller.

Kort sagt: markedet trenger konstant vekst, uavhengig av hvorvidt det er mulig eller ikke.

Det er bare synd at selv ikke en “sosialistisk” regjering tør å tenke langsiktig og prioritere naturen og miljøet foran markedet.

PS: Jeg har vært forkjøla hele uken, så det har gått treigt med skrivingen (og alt annet), men jeg kommer tilbake. Når jeg kan.

Căutând informaţii despre aberaţia de impozit forfetar, am găsit că OUG 34/2009 modifică, printre altele, Codul fiscal, pentru a introduce din pixul d-lui Pogea şi din imaginaţia sa stângace acest bir demn de vremuri fanariote.
Fişa Legii 571/2003 privind Codul fiscal e uluitoare. Doar privind-o, ai revelaţia micimii tale ca simplu individ în faţa unui sistem birocratic monstruos.
Redau, pe scurt, cam ce poate însemna o clasă politică incompetentă, inconsecventă şi complet iresponsabilă pentru faptele sale:

Codul fiscal = actul de bază prin care sunt reglementate principalele surse de venit ale statului român şi principalele corvoade fiscale ale întreprinzătorilor şi salariaţilor de care depinde întreaga economie naţională:

• abrogă în mod direct 16 acte normative (legi, ordonanţe, ordonanţe de urgenţă, hotărâri de guvern) şi, prin ricoşeu, 18 acte normative (care la rândul lor afectează cel puţin alte 5 acte normative); rezultă un total de 49 de acte normative abrogate;
• modifică 26 de alte acte normative;
• este modificat de 33 de acte normative, între care şi cel menţionat – OUG 34/2009.

Textul a fost rectificat o dată de la publicarea sa.
Deşi 7 acte normative “dispun republicarea” (două în 2004, unul în 2005, unul în 2006 şi trei în 2008), aceasta nu a fost efectuată niciodată.

Må man lyve i en pressemeddelelse? Nej, selvfølgelig må man ikke det, og det er de fleste også godt klar over. Når jeg alligevel vælger at tage emnet op, skyldes det, at jeg igen-igen er stødt på noget pressemateriale, der er vinklet så skarpt, at jeg vil betegne det som, hvis ikke en løgn så i hvert fald en grov karikatur af virkeligheden.

Nu ville det jo være oplagt at komme med den case, som fagligt har fået mig op i det røde felt. Men jeg orker ærlig talt ikke at skulle bokse med disse amatører efterfølgende.

Den fejl, som er begået, kan jeg til gengæld godt beskrive, for det er en fejl, som alle kommunikationsfolk skal være opmærksomme på. Det handler om forskellen på en skarp vinkel og en lodret løgn.

Når man sidder med en historie, der skal formidles, kan den jo fortælles på mange forskellige måder, altså med mange forskellige vinkler. Journalister er vilde med konfliktstof, så det kigger især mange proffer efter i historien. Er der tydelige modsætningsforhold, kan man måske endda etablere en David-Goliat ramme? Så langt så godt.

Jagten på en konfliktfyldt vinkling blandet med de særinteresser, man repræsenterer, kan dog gå for vidt. Og når den gør det, bliver budskaberne i bedste fald løgn, og i værste fald kommer man på kant med injurielovgivningen eller andre ubehagelige ting. Under alle omstændigheder er det ikke godt for ens troværdighed – og uden troværdighed ingen gennemslagskraft i medierne.

Hvordan undgår man så at begå denne fejl? Det bedste er at præsentere pressemeddelelsen eller argumentationen for en udenforstående. Det er min medicin, når jeg selv kommer i tvivl. Herved undgår du dit eget eller din virksomheds ensporede tunnelsyn på tingene. I al fortrolighed, naturligvis.

Probabil că ştiţi povestea aia cu David şi Goliat. Goliat e un tip mare din tribul filistinilor. Oamenii lui au o răfuială cu evreii, şi Goliat zice “Bă, hai să rezolvăm treaba aşa: unul dintre voi vine-ncoa, io mă bat cu el, şi cine câştigă ia tot. Adică dacă io câştig, voi, evreii, vă cărăbăniţi de-aici”. Evreii stau pe gânduri; Goliat este totuşi un fel de uriaş, şi nimeni n-are chef să şi-o ia în faţă de la el. Dar de undeva apare un tip destul de mic de statură, care zice “Ce bă, cine-i Goliat ăsta? Io mă bat cu el, şi fără armură, doar cu o praştie”. Toată lumea zice “Ai înnebunit, o să te facă zob”, dar David se duce pe câmpul de luptă, îi zboară o piatră-n cap lui Goliat, îi taie capul şi gata, evreii i-au bătut pe filistini şi David ajunge regele evreilor.

Povestea s-a întâmplat (dacă s-a întâmplat) acum câteva mii de ani, dar totuşi şi-a pus amprenta pe tot ce s-a întâmplat mai târziu. Pentru că de-atunci lumea ţine cu ăia mai mici. În orice: fotbal, politică, război, şah, tenis, economie, film… Numai în literatură nu, unde când un scriitoraş necunoscut ia premiul Nobel, toată lumea sare cu gura, că de ce i l-au dat lui şi nu unui scriitor mare, gen Philip Roth sau Updike sau Murakami sau Cărtărescu.
În fine, dar regula cere să ţinem cu ăla mai mic. De-aia ne bucurăm când Lichtensteinul face un egal cu Portugalia, când un film care a costat patru lei ia vreun premiu la Cannes sau chiar Oscarul, când Erin Brockovich câştigă procesul contra unui concern uriaş.
Doar că uneori ne bucurăm prosteşte, zic eu. Sau ţinem cu ăla mai mic fără să ne intereseze dacă el are şi dreptate. Nu, babelor, ne-ajunge să ştim că-i mai mic. De-aia juma’ de Europă tinde să dea dreptate palestinienilor în conflictul ăstora cu Israelul: pentru că sunt mai mici (bine, şi pentru că juma’ de Europă are boală pe evrei). De-aia oamenii dau bani la Greenpeace ca să facă tot felul de năzbâtii contra unor concerne: pentru că sunt mai mici. Vă daţi seama că dacă Greenpeace ar zice “o să demonstrăm contra măcelarului Georgescu, pentru că spintecă animalele cu un cuţit neascuţit, provocându-le dureri groaznice”, toată lumea ar ridica o sprânceană: “Măcelarul Georgescu? Dar e un tip foarte simpatic, ţine măcelăria aia de patruzeci de ani, cuţitul e neascuţit pentru că moşul n-are bani să-l ascută”. Aşa că ăia de la Greenpeace se leagă în schimb de uşa vreunui concern, şi lumea zice “Da, normal, concernele astea sunt ceva de groază, conduc lumea din umbră, blablablablablablabla”. Deşi poate că concernul în cauză n-a făcut nimic rău, ba chiar dimpotrivă: a inventat un leac înpotriva tuberculozei sau un măr în care nu intră viermi. Greşeala lui fiind că nu dă medicamentul gratis întregii Africi, sau că viermele care nu poate intra în măr moare de foame (scandal!).
Din păcate, nici Hollywoodul nu înţelege că “Small is not always good”, şi ne serveşte tot felul de filme cretine, gen Erin Brockovich sau The Constant Gardner sau Insider sau sau sau sau sau, în care nişte oameni amărâţi luptă contra unor trusturi uriaşe. Oamenii amărâţi având evident mereu dreptate şi trusturile uriaşe fiind întotdeauna imorale.
Bine, şi mai sunt filmele alea în care un biet om luptă contra statului. Statul fiind de obicei ăla American, nu un stat pe bune imoral, cum ar fi Rusia, Siria, Coreea de Nord sau Arabia Saudită.
În fine, babelor, vorba lungă, sărăcia omului. Vreau doar să vă zic că ăla mai mic nu are întotdeuna dreptate, şi că mărimea nu este un indicator moral.

Bine, poate că ar trebui să adaug că tot postul ăsta a pornit de la bătaia de aseară dintre mine şi Veta. Când în sfârşit vecinii au reuşit să ne despartă, mai toţi au zis că eu sunt de vină, că sunt mai mare şi mai bătrână, şi i-au plâns de milă soră-mii.
Şi de fapt nu-i chiar aşa, babelor. Nu-i de loc aşa. Veta a început. A mâncat toţi cârnaţii, pe care EU i-am cumpărat, după care mi-a râgâit în faţă.
Şi eu ce era să fac?

Nok et innlegg om olje! Jeg skrev for ikke så lenge siden om hvordan regjeringen visstnok skal ha sagt ja til utbygging av Goliat-feltet i Barentshavet. Jeg hørte aldri noe mer om den saken – verken bekreftelser eller avkreftelser, noe jeg tar som et ganske dårlig tegn. Noe nytt fanget likevel oppmerksomheten min: fredag sist uke presenterte utviklingsminister Erik Solheim (SV) forslaget til ny naturmangfoldslov – og i følge artiklene rundt omkring i nettavisene, var ikke miljøbevegelsen særlig fornøyd. Lovforslaget ser ut til å bedre naturvern på de fleste områder, med ett unntak – beskyttelsen av havområdene mer enn tolv nautiske mil fra kysten blir tydeligvis forverret. Enkelt fortalt skal den nye loven kun verne deler av disse områdene. Det skal ikke så mye til for å skjønne at oljenæringen drar store fordeler av dette – mens andre næringer som baserer seg på utnytting av naturressurser innenlands, vil få det vanskeligere.

Nok et tegn på at regjeringen vår prioriterer olje foran naturen. Når de omstridte nordområdene står på spill, er det enda mer urovekkende – spesielt når områdene trolig er de mest sårbare på norsk sokkel. Undersøkelser gjort av havforskningsinstituttet viser at seismikkskyting, som brukes til kartlegging av havbunnen i oljeletingsprosessen, går sterkt utover fisket. At sårbare gyteområder for torsk og laks ligger midt i leteområdene gjør ikke situasjonen mye bedre – og samtidig er områdene kanskje de potensielt mest produktive oljereservene vi har. Flere, blant annet Statoil-sjef Helge Lund, har uttalt seg med at det vil gå nedover med norsk oljeproduksjon hvis vi ikke åpner for utvinning i nord – som om det ville vært en katastrofe. Det stemmer jo, men det er desto mer en grunn til å trappe ned på utvinningen. Oljen vil ta slutt en gang uansett, og da er det viktig at vi ikke bare ekspanderer og øker produksjonen, men heller viser måtehold. Starter vi en nedtrapping nå, kan vi få til en myk overgang til det oljeløse Norge, men hvis vi legger opp til stadig økt produksjon, kommer vi bare til å gå på en desto større smell den dagen oljen tar slutt. Når man samtidig skader fisket, en næring som faktisk er miljømessig bærekraftig, gjør man ikke akkurat situasjonen bedre. At regjeringen som kaller seg rødgrønn fortsetter i feil retning, er mildt sagt skuffende – men ikke lenger overraskende.

couse they will defind you… ( Ceders of Lebanon-U2)

Du är den du är på grund av allt du mött, övervunnit och lärt dig. Nu i helgen hade vi finbesök från Evangelist i Danmark och min Pastor höll en kort men underbar predikan om just fiender och vad det betyder att ha fiender eller motstånd.

Bland annat tog han upp David i bibeln som exempel (det är han som vinner över jätten Goliat med hjälp av en slangbella! ) Om David inte hade valt att möta Goliat hade ingen någonsin hört talas om David, Goliat förvandlade David. Tack vare Goliat växte David från en enkel herde till en mäktig kung.

Vi som männsikor står inför en enorm jätte, aldrig förr har världen mått så dåligt. Klimat och miljö mår sämre än någonsin och hela djurarter utrotas. Fler människor än någonsin är beroende av droger och alkohol och tre människor om dagen tar sitt liv.Ofta så kan man inte välja sina fiender men du kan välja att göra tex. att din granne inte har någon mat hemma till din fiende och möta det behovet, det kan vara början på ditt livsverk!

Så välj dina fiender med omsorg, för dina fiender definierar dig

Allt gott

Sandy

Vi blir tjockare och tjockare med ett undantag; Flickor mellan 15-25.. Är det din Goliat?

Snakk om å pisse i motvind! Bergens Tidende melder at regjeringen vil gi oljeselskapet ENI tillatelse til å starte utbygging av Goliat-feltet i Barentshavet. Statssekretær Liv Monica Bargem Stubholt i olje- og energidepartementet sier at hun “ikke kan kommentere de konkrete opplysningene”, men BT ser ut til å ha relativt sikre kilder.

Å tillate en slik utbygging er ikke noe man må ta lett på. Det vil bety at det for første gang åpnes for olje- og gassutvinning i Barentshavet, et område som naturvernere lenge har ment bør vernes – inkludert mange av SVs medlemmer, sannsynligvis. Åpnes det for et oljefelt, vil det sannsynligvis komme flere etter hvert. Strømforsyningen til oljeplattformen vil dessuten delvis sikres ved hjelp av et gasskraftverk uten CO2-rensing. Dette er det man får man igjen for å stemme på en regjering med fokus på miljøet.

De rødgrønne er tydeligvis opptatt av å pynte på statistikken sin som den regjeringen som har delt ut flest petroleums-konsesjoner i hele Norges historie. Problemet er bare at mengden olje utvunnet i Norge har gått ned helt siden vi nådde “peak oil” i 2001, og man kan ikke trylle fram mer olje ved å dele ut flere konsesjoner. Det er jo også gjort tydelig, til og med av SVs miljøvernminister Erik Solheim, at det ikke skal kuttes ned på utvinningen. I stedet skal det en “teknologisk revolusjon til” for å få ned utslippene, og i stedet for å spare oljen til neste generasjon, skal pengene vi tjener spilles vekk på børsen av SVs finansminister. Jeg begynner å ane et mønster her…

Det trengs en nedtrapping i utvinningen av norsk olje, og jo raskere vi kommer i gang, jo mykere blir den. I stedet risikerer de såkalt rødgrønne å la landet vårt gå på en skikkelig smell en gang i framtiden, når oljen tar slutt for godt. Det er viktig å ta vare på arbeidsplasser i dag, men ikke hvis det koster to ganger så mange arbeidsplasser i framtiden.