Innvandringshets er inn i tiden. Ikkemenneskelige dyr som krysser statenes konstruerte landegrenser risikerer langt mere enn å få avslag på en søknad. De skytes eller forgiftes.

Brunsnegler eller iberiasnegler er en relativt ny art i Norge, og sterkt forhatt av hageeiere siden de er glupske plantespisere. Mediene har hatt et voldsomt fokus på dem de siste årene, og det virker ikke som det er noen etiske betenktligheter i deres oppfordring til å kverke sneglene på mest mulig effektiv og brutal måte.

Det er litt paradoksalt at på den ene siden oppfordres det til å behandle sneglene på måter som er helt blottet for moralske hensyn, på den andre siden godter tabloidene seg med voldsfikserte overskrifter om “drap”, “krig”, “utrydding” og “massemord” når de skriver om saken. Det er jo sex og vold som selger. Men det flørtes med grusomheter samtidig som det fornektes. En kan leke massemorder i hagen sin uten å være det i virkeligheten. Og det er liksom noe morsomt over det.

Sneglene beskrives i mediene som “mordere” og “monstere”. En fare for vår norske natur og artsmangfold. De kommer så klart fra utlandet et sted, som med mesteparten av alt grums. Det er en nasjonalistisk retorikk som brukes, eller sneglesaken tas til inntekt for å skape nasjonalisme. I fjord utropte landbruks- og matminister Terje Riis- Johansen året for å være “Det nasjonale dugnadsåret for bekjempelse av iberiaskogsneglen”. Det var enten nynazistiske Vigrid eller Norgespatriotene som hang seg på med et utspill om å “verne Norge ved å utrydde brunsneglene”. Og de la muligens en mer utvidet betydning i det enn det som var intendert fra offisielt hold.

Jeg skrev litt om det her i en bloggpost for ikke så lenge siden.Vi har et ureflektert syn på hva det vil si å være et “skadedyr”. Iberiasneglene ses på av mennesker som skadedyr, men har vi et mer økosentrisk perspektiv er det menneskedyret som i den økologiske sammenheng i størst grad oppfører seg som en morder eller et monster, hvis vi først skal bruke den type ord. Iberiasneglene har for eksempel kommet til Norge gjennom planter og jord som nordmenn har importert. Som med mange andre menneske/dyr konflikter, som stort sett tolkes av oss mennesker som problemer skapt av ikkemenneskelige dyr (som da defineres som skadedyr), er de bivirkninger av menneskets enorme dominans og tankeløse manipulering av naturen.

Hvordan bør vi behandle snegler? Er de bevisste følende dyr? De oppfører seg som det. Når de utsettes for smertefulle stimuli, stikk, varme, eller etsende stoffer, trekker de kroppsdelen til seg og prøver å komme seg unna. Uansett bør vi alltid la tvilen komme vedkommende til gode, og velge de mest fredelige og forebyggende metoder fremfor å pine og drepe.

Den vitenskaplige konsensus (omtrentlig) sier at alle virveldyr er følende, at de kan føle smerte. Det er en vanlig antagelse at de med nervesystem kan det. For nervesystemet overfører smertesignaler. Noen av de virvelløse dyrene har nervesystem andre har hjerner i tillegg. De med hjerne inkluderer flatormer, jordormer, insekter, mollusker, edderkoppdyr, og krepsdyr. De med nervesystem uten hjerne inkluderer ribbemaneter, nesledyr og pigghuder. Snegler er mollusker.

I sin bok Speciesism (2004) tar Joan Dunayer oppgjør med det hun ser på som uproblematisere felt av den speciesistiske ideologien. Som tendensen til å hierarkisere dyr ut i fra i hvor stor grad de ligner på mennesker. Hun kaller det “New-speciesisme”. Filosofene Peter Singer og Tom Regan rammes av hennes kritikk. Selv ble jeg skuffet av en liten setning når jeg las den ellers utmerkede teksten The Philosophy of Animal Rights av Regan, hvor han berørte spørsmålet om grensesetting, om hvordan vi kan vite hvilke dyr som er bevisste og hvilke som ikke er det. Da satt han snegler og amøber i samme bås på den “ikke-psykologiske” siden. Dunayer hevder at bevisene tyder på at alle dyr med sentralnervesysten, som snegler, er følende og at de derfor har grunnleggende rettigheter. Oversatt fra Speciesism, s 134:

“Sier jeg at en ildflue har fullt krav på moralsk hensyn som en kanin eller sjimpanse? Ja. Sier jeg at en edderkopp har like stor rett til liv som en hegre eller et menneske? Ja. Jeg ser ikke noen logisk konsistent grunn til å si noe annet.”

Curlingforeldrene sørger for at alt skal gå smooth for barnet. Det sies at foreldrene går foran og koster for barnet så veien de går er helt fri for problemer. Det meste blir lagt til rette for at barna skal smile, le og ikke føle seg lei seg. Jeg har hatt foreldre som har vært så opptatt av at barnet deres aldri skal føle seg trist eller lei seg, hvor jeg har måttet forklare at det er NATURLIG å ha ulike følelser og at man ikke er lykkelig hele tiden. Dette har vært familien hvor de ikke har møtt noe særlig motgang før i livet.

Jeg har hatt foreldre som ringer og sier: “hva skal jeg gjøre? Ungen min sier hun ikke vil legge seg, skal hun da få la vær?” . Disse foreldrene har dessverre misforstått dette med å sette grenser og barns medbestemmelse. De mener at grenser er en motsetning til å vise kjærlighet, og at det er svært autoritært å utføre. Noe de gjorde i deres oppvekst, noe de hvertfall ikke skal gjøre selv. Men jeg mener at grenser er en kjærlig handling, fordi man vil det beste for barnet og vil rettlede det på best mulig måte. Barn søker intuitivt rammer og struktur, og føler seg tryggere av å vite hvor “lista er lagt” og dermed er fri til å utfolde seg og være nysgjerrig innenfor grensene. Dette tror jeg er særlig viktig i et samfunn som det finnes tusen valg å ta, et lite barn har ikke forutsetninger til å ta gode beslutninger på alle valg i livet sev. Når grensene mangler aner ikke barna hva som er forventet av dem og barna blir ofte fryktelig umulig å ha med å gjøre siden de gjerne prøver ut og prøver ut. De blir ofte prinser og prinsesser som vil bestemme alt i familien eller barnehagen. Og foreldrene skjønner ikke hvorfor de er slik, de ahr jo gjort ALT for dem. De ser ikke selv at de av og til skulle gjøre litt mindre for dem…Da tror jeg barna hadde blitt litt mer spiselige rett og slett…

Jeg sier ikke at barn ikke skal bestemme selv, for det synes jeg er kjempe viktig og en del av det å vokse seg større og bli enkeltindivid. Det er godt for barna å kjenne etter hva de vil, føler, hva slags behov de har osv. Men av og til trengs det voksne som faktisk vet bedre enn dem selv hva som er hensiktsmessig i forhold til feks spising, soving, påkledning osv. Jeg har hatt foreldre som er så redd for å ta en kamp med barna eller at barna skal gråte når foreldrene vil at alt skal gå bra, at de for en hver pris beholder husfreden eller lar barnet bestemme. Et barn hadde sagt hjemme at det ikke ville ha klær på seg, og barnet ble hørt og anerkjent for dette, og levert uten klær. Mange føler seg nemlig slemme om de sier, “jo, du skal faktisk ha på deg klær”. Jeg synes ikke det er riktig at barna skal få valg de ikke er i stand til å vite sitt eget beste i forhold til. Det er nå tross alt de voksne som er de som myndige og ansvarlige i en familie. Og barn trenger ikke innblandes i alt. Det er fortsatt lov å skille mellom barnets arenaer og de voksnes arenaer uten at man er noen dårlig mor eller pedagog av den grunn.

Jeg synes heller ikke at alle skal ha likt hele tiden. Har eldstesøster bursdag trenger ikke minstegutten få akkurat like mye gaver, når han ikke har bursdag en gang. Han trenger ikke få en egen kake til seg. Foreldrene trenger ikke fokusere på hvor lei seg den som ikke har bursdag blir. Kan ikke huske at jeg synes det var noe problem at broren min hadde sin bursdag og var i fokus i barndommen? Jeg tok iallefall ikke spesielt skade av å ikke få like mye gaver og oppmerksomhet som han akkurat denne dagen. Jeg synes det er viktig læring for barna at de skjønner at noen ganger er det andre barn i sentrum, andre ganger er det dem. Men de kan ikke være i fokus hele tiden. Hvordan skal barnet vite at det er deres dag, at akkurat DE er skal settes fokus, når dagen alltid skl deles for at foreldrene skal forhindre konflikter?

Heldigvis får jeg si, lærer disse barna masse av å gå i barnehagen. Er redd en del av barna ville blitt ganske ufordragelige og kravstore om de ikke fikk brynet seg på dette med å dele, vente på tur, løse konflikter, aldri fikk kjenne på vanskelige følelser. Jeg er nemlig redd disse barna vil få store problemer siden i forhold til å takle problemer og utfordringer om de hele tiden har blitt “kostet” veien til. Barn som voksne trenger å erfare selv på godt og vondt, for å lære og mestre tilværelsen. For å lære om livet rett og slett. Vi er hele mennesker med gode dager og dårlige dager, gleder og problemer. Tar vi bort halvparten av dette er det klart det gjør noe med oss. Jeg slår derfor et slag for at foreldre av i dag går noen år tilbake i tid, tar med seg det beste fra foreldregenerasjonen i forhold til å kunne sette grenser og gi barna ansvar, men også tar til seg den nye kunnskapen vi har om barn, barn i samspill med andre og barns medvirkning. Men ønsker ikke at noen av områdene skal være så sterkt overdrevet som det er idag, iallefall i det barnehagemiljøet jeg kjenner til.

Jeg tror også det er lurt at en del foreldre legger lista litt lavere. Alt trenger ikke være 110% hver eneste dag, hver eneste time. Vi er ikke supermennesker, selv om media kanskje legger opp til at vi er det. Man trenger ikke ha barn som går på ballett, fotball og dansing i en alder av 5 år. Det enkle er ofte det beste. Det er et poeng å skru ned forventningene til hvordan dagene og livet skal være, så får man som forelder ikke realitetssjokk i møte med hverdagen. Det er nok lurt å tenke; det er helt normalt med konflikter, det er helt normalt med trassende unger, helt normalt at barnet først ikke setter pris på den grensen du forsøker å sette. Men etter hvert vil tingene gå mer av seg selv. Grensesetting gjort på riktig måte bør være lystbetont, fordi man vet at det målet man har for grensesettingen, nemlig at barnet skal bli et høflig, respektfullt og raust tilskudd til samfunnet, er i ferd med å oppnåes.  

Jeg tror vi gjør klokt i å la barna leve livene sine selv, for vi kan ikke leve det for dem. Det går bare ikke, ikke i lengden.

(Eksemplene er omskrevet fra virkeligheten for ikke å bryte med taushetsplikten og alle tingene er ikke egenopplevde men typiske situasjoner kollegaer i andre barnehager har fortalt)

Dette er en fri fortsettelse på de to artiklene “Å sette grenser for småunger” (del 1 og del 2) .

Disse artiklene er først og fremst ment for de som sliter med å sette grenser for sine unger.

.
Grensesetting kan virke veldig brutalt, særlig når det handler om å skape grenser som ikke har vært der fra første stund. Unger som er vant til å reagere med trass i konflikter, er tøffe motstandere for kjærlige foreldre. De har en trass som må overvinnes for å snu forholdet i positiv retning.

Til en viss grad er det snakk om en “kamp” mellom viljer, men denne gangen må man sørge for at det ikke blir en “skrikekamp”. Konfliktene må avsluttes før de kommer ut av kontroll, slik at du og ungen din kommer videre i hverdagen. Sett grenser, men la ikke konfliktene dominere.

Trass er ikke et personlighetstrekk, men et vanlig uttrykk for en frustrasjon ungen bærer på, gjerne på grunn av manglende grenser. Ikke straff ungen din fordi den er trassig. Gjør noe med årsaken til frustrasjonen.

Kaoskonflikter

Når grensesettingen ikke fungerer, kan unger og foreldre havne i en “kaoskonflikt”. Dette er en modus der begge parter er hjelpeløse krigere i en fastlåst konflikt. Det skytes på “fienden” i alle situasjoner. Hverdagen er full av skrik og skrål, og tårer. Foreldrene har mista grepet og ungene lider. Det er ingen retning på konflikten. Den bare er der, hele tida, som et ondt monster i brystet på alle i familien.

Dette skjedde med meg også, første gang jeg oppdro et barn. Jeg hadde ikke snøring på grensesetting og positivt samvær, og feila katastrofalt i å lese dattera mi sine signaler. Når konfliktene begynte å balle på seg var jeg ikke bevisst og voksen nok til å bryte mønsteret. Som resultat blei hverdagene våre helt grusomme. Jeg var alenepappa og hjelpeløs, og grein nesten hver dag fordi det var så jævlig. Det var en lettelse når mor tok over omsorgen igjen (vi var skilt). Etterdønningene preget forholdet mellom meg og dattera mi i mange, mange år.

Men nå gir jeg altså råd til andre foreldre, og har et familieliv som er alt jeg drømte om. Det viser kanskje at det finnes muligheter for de mest håpløse av oss …

Unger i kaoskonflikt kan gå fullstendig bananas, mange ganger om dagen, med hyling og kramper og raserianfall som skremmer fanden på flatmark. Fråden kan bokstavelig talt stå av munnen på en frisk unge. Stilt overfor slikt tør mange foreldre ikke gjøre annet enn å gi etter. De har ikke noe annet valg, tror de.

Foreldre i en kaoskonflikt er like fanget som ungen sin, i et konfliktmønster som spiser grådig av alt overskudd de har. De har alle antenner ute, og forventer seg konflikt i alle situasjoner. Ofte er deres negative forventninger med på å gjøre situasjonen enda verre. I en slik konflikt må foreldrene begynne med seg selv. Søk gjerne hjelp, om du trenger det, men start med å endre din egen oppførsel. Bryt mønsteret! Skap nye hverdager! Prøv å starte hver dag, og hver situasjon, med blanke ark.

Tror du ungen din er syk må du få den undersøkt, men vær obs på at mye “gal” oppførsel kan komme fra fullstendig friske unger, som er frustrerte. Ungen har alltid en grunn for å reagere som den gjør. Den vanligste grunnen til trass og frustrasjoner er at foreldrene har feilet i grensesettingen.

Er ungen frisk har dere alltid et positivt valg: å sette tydelige grenser fra nå av.

Det gjør grusomt vondt å stramme inn grenserne i en kaoskonflikt. Ungen vil møte slikt med hele arsenalet av reaksjoner, så sterkt at det skremmer! Dere vil føle dere som svikere av deres egen unge, og vil sannsynligvis tvile på at dette har får en god utgang. “Det kan umulig gå bra! Hør som han/hun skriker da! Ungen min har det vondt! Hun/han trenger trøst!”, tenker og sier foreldrene, og lengter plutselig tilbake til den trøstefulle ettergivenheten.

Trøst kan skape trass

Trøster du ungen din for mye har du et problem. Særlig om du alltid trøster en skrikende unge. Unger skriker fordi de slår seg (eller blir slått), men oftere skriker de fordi de ikke får viljen sin, i konflikt med foreldre/andre unger.

I konflikt med deg trenger ikke ungen trøst, ikke mens konflikten pågår. Da trenger ungen at du står i konflikten og gir ham/henne tydelige signaler. Selvsagt gjør det vondt for ungen å bryne seg på mamma/pappas regler og forventninger, men ungen må lære at det bare gjør vondt når reglene brytes. Når regler følges og forventinger møtes med positiv adferd, er det faktisk gøy å være sammen.

Mange foreldre trøster ungene sine inn i trass, fordi trøst i konfliktsituasjoner skaper forvirring. Mamma sier at det er galt å gjøre slik og sånn, men samtidig trøster hun, og ungen blir usikker på hva som gjelder. Den skriker kanskje mer for å finne ut av det, og så går karusellen en runde til, og mamma ender med en trassig ungen som alltid skriker når hun sier fra om noe. Ikke trøst ungen når den skriker i trass. Trøst når den skriker i smerte. Når den trasser kan du med god samvittighet behandle ungen din saklig. Du kan være varm og vennlig, men saklig, og vise din kjærlighet på den måten.

Ikke drukne deg selv i konfliktens følelser, men se fremover for deg og ungen din.

De trygge rammene handler om å bli sett og hørt, og å bli møtt med forventninger om god oppførsel. Og så handler det om positivt samvær.

Det gjør vondt å trasse foreldre, men ungen må selv få lov til å ta ansvar for det. Foreldrenes ansvar er å stoppe den dårlige oppførselen ved å være klare og konsise, og hele tida se fremover. Det er en tøff jobb å snu situasjonen, og ungen har ikke den voksnes evne til å se det hele utenfra. De voksne må ta jobben og dra ungen med seg.

Ideen er å slutte å hente nærhet i trøsten du gir under en konflikt, og heller avslutte konflikten slik at dere kan kose dere med noe etterpå. Finn gjerne og ofte på noe hyggelig når en konflikt er over. Kos er kult!

Målet: en god hverdag!

Gjennom positiv stimulering og klok rettledning, får ungen opplæring i å være sammen med andre. Når ungen begynner å fungere i det sosiale samspillet, får foreldrene mindre og mindre bruk for de “brutale” verktøyene som er nevnt i disse artiklene. I hverdagen til godt fungerende familier er de nesten helt overflødige.

Når ungen lytter til foreldrene sine, fordi foreldrene kommuniserer sine forventninger og sin kjærlighet, da blir det mye enklere å være både barn og voksne i forholdet. Ungen lærer seg også positiv kommunikasjon av dette, og begge parter kan legge skriking og kjefting til side. Familien kan begynne å snakke med hverandre; diskutere, forhandle, gi hverandre ansvar og vise hverandre respekt. Dere får ro til å skape glede i situasjoner som før var nervøse eller slitsomme.

For familien er dette helt avgjørende.
Alle tjener på det.
Det gir en hverdag full av glede, trygghet og kjærlighet!

I romjula skreiv jeg ned noen enkle råd til foreldre som sliter litt. Det handler om hvordan du setter grenser og gir konsekvenser. Her kommer ANDRE DEL av disse rådene. Denne delen omhandler først og fremst konkrete konsekvenser

Første del finner du HER.

Du finner også en fri fortsettelse av disse artiklene HER.

Å gi konsekvenser

Når en situasjon spinner ut av kontroll, med en trass som gir seg utslag i skriking, slag eller annen ubehagelig adferd, er det viktig å være tydelig. Ungen trenger å vite at slik oppførsel ikke er akseptabel.

Husk at unger har rett til å bli sinna når noen tramper på dem. Alle følelser er tillatt i et lite menneske. Ikke hindre ungen din i å ha helt alminnelige følelser, men la heller ikke ungens følelser styre familiens hverdag.

Si fra først. Ungen må få vite hva du forventer av den. Vær tålmodig. Ungen skal lære mye i livet, så du må regne med å gjenta visse råd og regler hver eneste dag.

Hver gang det ikke nytter å si fra, kan du bruke mer konkrete konsekvenser. Varsle dette i klare ordelag.

Bruk varsel om konsekvenser som siste verbale advarsel. Fortsetter oppførselen etter det må du iverksette konsekvensene umiddelbart! Husk at konsekvensene må være gjennomførbare der og da, og at deres fremste mål er å avslutte konflikten.

Nedenfor følger eksempler på konsekvenser å bruke i noen hverdags-konflikter.

~ ¤ ~

· Skriker ved bordet. Gi tydelig beskjed: ”Ikke bråke ved matbordet”. Om ungen ikke lytter må han/hun gå fra bordet (løft ungen vekk om nødvendig). Det er vanligvis nok at ungen settes på gulvet ved siden av bordet. Ungen får bare vende tilbake når skrikingen er stoppet, og den sier unnskyld. Om skrikingen fortsetter, så send ungen til et annet rom. Sjekk innom etter noen få minutter, og spør om ungen er ferdig med å skrike, om hun/han vil si unnskyld og komme tilbake bordet. Om ungen ikke vil jenke seg så fortell at den må bli der og forlat ham/henne igjen. Dette kan gjentas mange ganger inntil ungen gir seg.

Når måltidet er over, og ungen ikke har gitt seg, kan man sette ungen til bordet igjen, og si at hun/han må spise maten sin. Om ungen ikke spiser, tas den fra bordet og får ikke noe mat (ungen din overlever å gå glipp av ett enkelt måltid, men vær obs på at ungen kanskje vil sette pris på en banan litt seinere).

· Søler med maten/spiser ikke deler av maten. Gi tydelig beskjed: “Spis pent/spis all maten”. Om ungen ikke lytter, så må hun/han gå fra bordet (se over). Middagsmat: ikke spør hva hun vil ha, server all mat med selvfølgelig mine; ”Dette skal vi spise nå”.

Unger har andre smaksløker enn voksne, så ikke gi dem sterkt krydret mat. Men alminnelig mat kan småunger (og store) spise. Og det er viktig for ungen å utvide smakshorisonten sin. Da unngår man blant annet uskikken med unger som sutrer over maten de får i selskaper (da det ofte serveres tradisjonsmat eller andre spesielle retter). Unngå å falle i fella med pølser/pizza til ungene dine, mens du selv har et variert kosthold. Et variert kosthold har også varierte smaker. Allerede som fireåring kan ungen din sette pris på nye smaker, om du har hjulpet ham/henne med å finne matglede.

· Skriker/maser i butikken/cafeen/bussen. Gi veldig tydelig beskjed om at dette ikke er akseptabelt: “Nei, slutt å mase/bråke!” Om ungen ikke slutter så vis sinnet ditt (viktig å ikke bry seg om andre folk i slike situasjoner) og snakk alvorlig med ungen. Se den inn i øynene og fortell at denne oppførselen ikke er akseptabel. Forlang både god oppførsel og en unnskyldning før dere fortsetter (stopper bussen så gå kjapt ut og avslutt konflikten på holdeplassen). Går ikke dette må gi konkrete konsekvenser umiddelbart, om det går. Situasjonen kan være spesiell, og hindre konsekvenser, slik at du bare må holde ut (vær kort og kald, og la ungen drive på inntil den trøtner eller dere er hjemme).

Unger skjønner at foreldre syns det er flaut. Det bruker de, ikke fordi de er slemme, men fordi de er smarte. Din fordel er at du vet skrikende unger er vanlig, så du har ingeting å være flau for. Ta for deg ungen din uten å bry deg med de som ser på.

· Skaper scene når du skal gå fra i barnehagen. Vær tydelig: Nå skal vi gi klem fordi jeg skal gå. Om ungen fremdeles ikke vil gi hade-klem så si at: Neivel! Da får du ingen klem. Ha det fint! – og gå. Dette er en enkel og klar konsekvens. Den kan iverksettes umiddelbart. Vær hard; la ungen hyle og “nødangre” (Jeg vil ha klem likevel!!!). Du har sagt ditt og forlater den skrikende ungen (folka i barnehagen kan ta seg av det. Stol på dem).

Om ungen skriker når du skal gå, men vil ha klem, kan du klemme og gå. Klamrer ungen seg fast når dere klemmer, løsner du grepet, gir ungen over til en voksen, sier Ha det! – og går. Ikke bruk tid på å trøste for noe du ikke kan gjøre noe med. Må du på jobb så må du, og det må ungen akseptere.

· Vansker med å legge seg. Si klart fra at nå er det leggetid (altså ikke spørre, men fortelle ungen et faktum). Et luretriks er å la ungen velge mellom to alternativ som fører til det samme (at leggingen startes): Vil du gå selv eller vil du sitte på ryggen? (valget er reellt, og kan ta fokus fra leggekonflikten). Og så går man gjennom alle rutinene (ta på pysj, gå på do, tannpuss, vaske seg) og ender med å synge for ungen i senga. Så er det nattakos og slukke lys og lukke døra. Eventuell jeg-vil-ikke-legge-meg-skriking får pågå så lenge ungen blir liggende i senga.

Det finnes mange årsaker til at unger ikke får sove, men står ungen opp gjentatte ganger med Får ikke sove! eller Er tørst! – kan det godt møtes med tålmodig forklaring og ny legging: Nå er det sovetid. Gå og legg deg! Første gang en unge ber om vann, får den selvsagt vann, men etter det skal ungen rett i seng hver gang (husk å gi ungen vann før leggingen neste kveld).

· Skriker til voksne som sier fra. Sjekk at det ikke er noe galt med ungen, Om det bare er trass fra ungens side, må den påtales og stoppes før du sier fra igjen. Ta alltid opp igjen tråden etter en slik reaksjon, slik at ungen ikke lykkes i å fjerne fokus fra det den gjorde i utgangspunktet.

Se til at ungen sier unnskyld for det som er påtalt. Unger må lære seg å si unnskyld til både voksne og andre unger. Unnskyld er et viktig ord, og et veldig sterkt ord; for når ungen har sagt unnskyld er alt greit. Da er det greit, kan du si når ungen ber om unnskyldning (og kanskje kan du gjenta hvor dumt det var å gjøre slik). Husk også at du kan be om unnskyldning selv også, om du har gjort ungen din urett.

· Sier ikke unnskyld for overtramp. Ta ungen fysisk ut av situasjonen, vis at du reagerer (f.eks. med sinne), sett deg ned med ungen og forklar at dette er dårlig oppførsel, og at unnskyld er en enkel ting å si, og at alle må si unnskyld når de gjør noe galt eller noe som får andre til å bli lei seg (det trenger ikke være galt heller, bare et uhell). Ta en dialog med ungen om det som har skjedd, og hold fast på at en unnskylding er nødvendig (til den skadelidende part).

Ungen som motsetter seg irettesettelser kan bruke tid på å komme ut av det. Dere kan bli sittende lenge, ungen kan både grine og banne, men du trenger å vise ungen at mamma/pappa vet hva som er rett og galt, og vil hjelpe ungen med å forstå det. Når du har tatt en slik konfrontasjon med ungen din, er begge slitne og lei seg, så da må du passe på å gi klem og finne på noe fint å gjøre sammen. Men det må skje etterpå, når ungen har sagt unnskyld.

Snakk først

Prøv alltid å snakke med ungen før du går inn i en konflikt med den. Det beste er å stoppe helt opp, sette deg ned med ungen og snakke med den (spørre, svare, gi uttrykk for medfølelse). Kanskje trenger ungen litt ekstra oppmerksomhet, en klem eller svar på et enkelt spørsmål, før dere går videre …

Bruk gjerne humor også. Prøv å se det absurde i at ungen din vil gå ut i laussnøen med strandsandaler! Le av det, og gi ungen rett! Foreslå at dere tar med badering, slik at dere kan bade i snøen! Ja, for det er mye finere å bade i kald snø enn i varmt vann! Absurditeter som dette kan løse opp en vanskelig situasjon. Og om ungen virkelig vil bade i snøen, så hvorfor ikke? Prøv det! Ungen vil elske at dere virkelig gjør det (og kanskje hate selve snøbadingen), og dere vil ha ei fin stund når dere hutrende sitter foran ovnen og tørker dere. Det er gøy å være litt gal, og dessuten er det moro å le!

Prøv å ha det hyggelig sammen (men ikke flykt fra konfliktene).

Husk at konsekvenser først og fremst er ment som et verktøy for å avslutte konflikter, og vise vei videre, ikke for å straffe ungen din. Hold hodet klart om det kommer en konflikt der du må gi konsekvenser. Og selv om du er kjølig til ungens reaksjoner, så mist aldri kjærligheten til ham/henne av syne.

Kjærligheten er viktigere enn alt annet.

____________________________

Kona mi, Lise, har vært med å skrive disse to artiklene om grensesetting. Hun er et fantastisk menneske, med høy integritet og en intuitiv forståelse for hva unger trenger.

Jeg har arbeidet med unger i veldig, veldig mange år, og oppdratt noen selv også. I romjula skreiv jeg ned noen enkle råd til foreldre som sliter litt, et destillat av innsikten jeg har fått gjennom årene. Det handler om hvordan du setter grenser og gir konsekvenser. Her kommer FØRSTE DEL av disse rådene.

Andre del finner du HER.

Du finner også en fri fortsettelse av disse artiklene HER.

~ ¤ ~

· Gi ungen enkle, klare regler: kle deg etter været, spis maten din, legg deg når det er leggetid, oppfør deg pent i butikken og hos andre, si unnskyld når du gjør noe galt, hør etter når voksne sier stopp, hør etter når andre barn sier stopp.

Dette er regler som alle alminnelige barn kan forstå og følge, men foreldrene er ansvarlige for informasjon og innlæring. Ikke skyld på ungen din om du ikke får det til. Ungen har ikke dårlig oppførsel fordi den er trett eller sulten eller har vondt i lilletåa. Trette barn vil sove, sultne barn vil spise og barn med vonde lilletær vil gråte og få trøst. Det er ikke naturlig for trette/sultne/syke barn å hyle og kaste ting i veggen.

· Følg selv klare regler: den voksne som er i en konflikt med barnet styrer den fra start til slutt. Den voksne som først kommer til hjelper og trøster. Når en konsekvens loves må den alltid gis, om ikke ungen lytter. Når en konsekvens iverksettes må ungen få oppleve den på kroppen, før ungen får komme “tilbake i varmen”.

Unger ønsker alltid unngå virkelige konsekvenser, og vil som oftest forsøke å “nødangre” når du iverksetter konsekvensene. Ta ikke hensyn til slik “anger”. Ungen må lære at det eneste som nytter er å lytte før konsekvensene kommer.

· Praktiser likestilling i forhold til ungen: far og mor er likestilte når det gjelder å skjenne, å gi nattaklem og å trøste. Det er oftest pappa som havner i bakleksa med dette, og det er viktig å unngå slike tendenser ved å insistere på at begge foreldre er fullverdige trøstere, skjennere og eventyrfortellere (også pappaer kan lære slikt). Det er viktig at både pappa og mamma har nærhet til ungen (om begge finnes i ungens liv).

Om ungen skriker, men insisterer på at bare mamma kan trøste (f.eks.), er det faktisk ikke så farlig med trøsten. La ungen gå uten trøst. Det er viktig å vite forskjell på unger som har det VONDT og unger som har det “vondt”. Unger med VONDT tar den trøsten de kan få, umiddelbart. Husk også at når pappa gir skjenn, skal ikke mamma trøste, og omvendt. Støtt hverandre i dette!

· Vær positive og kjærlige i forholdet! De fleste foreldre elsker ungene sine og vil dem alt godt. Også grensesetting er et uttrykk for kjærlighet. Det handler om å skape rammer kjærligheten kan vokse i, og rammer som gir ungen trygghet. Gi ungen så mye positiv respons og skryt og klemmer og smil og kjærlighetserklæringer dere kan.

Den kjærligheten og gleden dere gir ungen er det viktigste innholdet i hverdagen dens, og viktig for resten av livet.

· Skap klar kommunikasjon! Bruk få ord i alle situasjoner der du forventer samarbeid fra ungen, slik at ungen vet at dette forventes. Gi informasjon i enkle klare sentinger; Nå skal du legge deg. Nå skal vi spise. Nå skal vi kle på deg. Osv.

Foreldre har en tendens til å spørre om ting: Er du ikke litt trøtt nå, vennen? (det selvsagte svaret fra ungen er NEI, ungen skjønner hva som kommer, og så starter leggekonflikten). Ikke spør om alternativene ikke er reelle. Om det protesteres fra ungen så forklar hvorfor: fordi kroppen din trenger å sove, fordi alle må spise for å vokse, fordi vi trenger klær for å holde oss varme. Unger liker at foreldre ser dem, og har en iboende respekt for voksnes fagkunnskap om livet. En protest kan være et ønske om å forstå hvorfor.

· Gi konsekvenser! Når en situasjon spinner ut av kontroll, med en trass som gir seg utslag i skriking, slag og annen ubehagelig adferd, må du si fra tydelig at dette ikke er akseptabelt. Om det ikke nytter kan du love klare og umiddelbare konsekvenser. Fortsetter oppførselen må du iverksette konsekvensene umiddelbart! Konsekvensene må være gjennomførbare der og da.

Mer om konsekvenser i hverdagslige situasjoner kommer i andre del av denne artikkelen.

· Gjør godt igjen! Unger får mye kritikk. Slik er det bare. De trenger å lære hva som er rett og galt, og god folkeskikk, og det er en prosess som tar mange år. Å få kritikk kan være ganske sårt, derfor er det viktig at foreldre “gjør det godt igjen” etterpå. Når ungen har fått skjenn eller måttet tåle en konsekvens av sin oppførsel, er det foreldrenes oppgave å gi dem positiv stimulering etterpå, slik at de opplever at mamma/pappa fremdeles er glad i dem og vil ha dem med på leken (eller på å dekke bordet, bake kake, lese bok).

Ungen din trenger å lære hvordan mennesker lever sammen i en familie, noe som er utfordrende for ungen og krever masse tålmodighet fra deg. Storesøsken trenger også en god porsjon tålmodighet innimellom. Men samtidig er dette en prosess som kan være veldig morsom også, for alle parter. Det er jo et lite menneske vi har med å gjøre, som holder på å vokse til, og det er ganske flott!

· Vær slem og urettferdig! Foreldre må finne seg i å bli oppfattet som “slemme” og “urettferdige” av ungene sine, særlig når de gir konsekvenser ungene ikke ønsker. Dette er helt naturlig, og ikke noe du kan unngå. La ungen kalle deg slem! La den si at dette er urettferdig! Av og til vil ungen ha rett i det også, men det trenger du ikke bekymre deg om. I det lange løp tjener du og ungen din masse på at du er bestemt når ungen trasser, kjølig når ungen forsøker å mase eller sutre seg til ting, sinna når ungen bryter dine grenser, og enda mer bestemt når ungen driter i advarsler. Gode foreldre er “slemme” i barnas øyne minst en gang i uka!

Når det oppstår vonde situasjoner mellom unger kan du gripe inn, men la gjerne ungene først få forsøke å løse det selv. Går det ikke så grip inn uten å bry deg så mye med hvem som har “skylda”. Lytt til ungenes klager/beskyldninger/gråt, og gi dem gjerne en preken som passer. Men viktigere enn skyldfordeling mellom unger, er at voksne tar ansvar for å løse en vond situasjon.

~ ¤ ~

Ideen med grenser for småunger er å skape trygge rammer. Trygghet for en to-femåring handler om forutsigbarhet. Voksne som er trygge og tydelige er nøkkelen til et godt liv for ungen.

Denne artikkelen har to deler. Neste del vil gi konkrete eksempler på hva slags konsekvenser man gir en unge når hverdagens konflikter oppstår.