Nå har fredagen kommet og vi er på ny i gang med kose-fasiliteter. Den lange uken ligger bak oss som et stort sovende dyr, mens vi får en frisk og ny start på den sprellske helgeåpningen.  Jeg vil anbefale en liten jump start på alle måter i dag, boken dreier seg om et øyeblikk, et evigvarende øyeblikk, der man blir tvunget til å ta et valg.

Jeg føler at dagen idag dreier seg om alt, og spiller eller bør spille  på alle strenger. Alle ønsker å få en ny start på dagen, kvelden eller helgen. Er du syk så bør boken pleie det lille barnet inni deg som skriker at det verker. Er du i dvale etter den lange uken, bør boken vekke deg og dine sanser på høyeste nivå. Er du klar for helgen vil nok boken heller la deg lulle deg inn i et lite fleece-teppe å lure deg til å tilbringe kvelden inne. Er du klar for den type bok, så skal du nok klare å fungere på stort sett alle andre nivå og, jeg skal ikke trekke fra deg tørsten, lysten og gnisten som får verden din til å surre videre.

Dagens bok er “Sangen om den røde rubin” av Agnar Mykle. Boken starter med en fantastisk skildring av en sen sommerkveld, der en mann og en pike/dame skal bevege seg inn i en offentlig park. Du kjenner lukten at det friske gresset, du føler den lette brisen i håret og du kjenner hjerte banker på vegne av de to du leser om. Detter er historien om Ask, historien om hans liv og historien om hans øyeblikk i parken som vi får ta del i. Agnar mykle bytter på å fortelle Asks historie til å filosofere om forskjellige teorier, termer og temaer som faller seg relevante for historien.

Boken er et øyeblikk. Et øyeblikk du får kjenne, ta og føle på. Fra hårrøttene til sjelen. Fra sjelen til den brukne neglen på lilletåen. Føl deg gjennom øyeblikket.

God fredag!

ikhsan dari tadi kebingungan aja

Det er fortsatt svært mye som gjenstår i hagen, men den begynner i det minste å ta form. Til og med gresset har begynt å vise frem sitt grønnskjær.

Vi har et øvre nivå, på toppen av skråningene som er dekket av grus. Dette har jeg lyst til å gjøre mer stilrent ved å legge kantstein rundt det hele, og samtidig legge ulike typer av heller i grusen. Lar meg blant annet inspirere av dette:

Her er hagen vår i “første fase”. Altså rett etter planeringen. Nysådd gress og nylagt tredekke.

DAD, daughter and dog set off for the beach because mother had stopped communicating due to her enthusiastic, open-mouthed participation in the annual gawp-fest that is Andy Murray on the box.

Knowing he was going to get through the early stages anyway, we decided instead to catch the Saturday evening rays knowing that, with a bit of luck, most of the people who would normally be on the beach would also be indoors plonked in front of the gogglebox and we might even have the beach to ourselves. Coll beach was too busy; Garry was too far, so we pulled up at Gress.

The beach is fenced off and a stile is the method of access kindly offered by the grazings committee. While pooch and progeny were up and over in a flash, I had to steady myself carefully before my steady, careful ascent of the steps.

Thinking to myself I had swung my leg over the wire so jauntily I could pass for a teenager, suddenly the entire creaking assembly began to wobble precariously. This caused the leg I had on the beach-side step to slip off.

Don’t worry. I did not fall to the ground. That was because, being already straddled on the fence, my fall was broken when my nether regions landed on the wire and it slowly dawned on me that this was no ordinary fence wire, but the most vicious barbed variety on which I was now resting much of my reproductive and waste-disposal systems.

With my short legs dangling uselessly on each side of the fence and tears welling up, all I could do was bounce up and down to try to dislodge myself from the crotchful of steely pricks which were frazzling fabric and fiery flesh.

Close to the wire

To complete my agonising humiliation, I could see out of the corner of my eye that my predicament was the cause of roaring amusement for a congregation of boisterous boy racers in the nearby cemetery layby. They even turned up the volume to make sure that I could hear Hurt So Good. Good one, guys.

The ointment is helping, thank you for asking, but I won’t be back to Back for a long time. Not while I’m walking funny, anyway.

Funny people, Bacachs, aren’t they? Take my mate George Gawk. A lot of people ask me what this mysterious character is really like. What can you say?

He is just like any other sheep-keeping, property-letting, four-eyed, wife-hunting, Labour-supporting, Rangers-supporting oil industry executive.

If you come across someone in the corner of a hostelry in downtown Stornoway proclaiming to anyone who cares to listen the week’s key messages from Brown, Balls or Mandy, please don’t think them crazy. That’ll be George. When it comes to support for the party of the working man, he is as dyed-in-the-wool as the quilted, sleeveless bodywarmer thingy that he dons for very special occasions – like reaching the end of a week when a Cabinet minister has not quit.

It was therefore with awe and not a little disbelief that I heard from a another mate that it was on the news that one of the Gawks was a Tory MP and, just as incredibly, was jacking in half a dozen of his jobs to spend more time in the House of Commons with David Cameron.

It couldn’t be George’s brother? The only election I know that the wee Gawk took part in was on Friday night when he was proposed, nominated and confirmed in the Carlton beer garden as the person duly chosen by the electors – Mo Flo, Shelly, Mrs X and myself – to go forth into the pub, a place which could often be described as a house of commons, for more cold lager.

In his impromptu acceptance speech, Gawk jun said he was humbled to have the opportunity to serve. So he did and hardly spilled a drop.

Or could it be George himself? It was definitely the surname Gawk my man said he’d heard on Radio 4. “Have you ever heard of anyone else called Gawk?” he had demanded. No, no, no.

But George Gawk a Tory MP? Thirty years ago, he was indeed the youngest councillor in Inverness, but his loyalty has always been for the party symbolised by black wellies, not green. What if George Gawk was made a minister? Or party leader? Or even . . . PM?

The nation can relax. I can exclusively reveal it is not to be. It is not George Gawk, but the similarly-named but slightly different David Gauke, a Tory Treasury spokesman, who is packing in his highly paid directorships to do the job we all thought he was paid to do in the first place.

Phew, George, you had us going there – almost as much as Andy Murray has Mrs X going. Again. While I am in favour of an occasional bout of patriotic fervour as much as the next man, this annual obsession with Murray’s progress is getting on my wick.

Herself just abandons the kitchen and becomes obsessed with the lanky ball-whacker, with her remote in one hand and a phone in the other.

She keeps her voice down and thinks I can’t hear her whispering to her pals that she could forgive the grumpiness and hair like an exploding haystack if a man had a body like that.

It’s not that I’m jealous or anything, but we’re still only halfway through the fortnight.

Her sister Joey is no better. She, too, is smitten. Joey was even talking of going down to Wimbledon. Her plan was to go camping and pitch up on Murray Mound so she could ogle Andy going back and fore. She even went as far as ordering a tent from Tesco and asked for it to be delivered, which they did in the afternoon.

Half an hour later, she was back at the store, raging. She had ordered a two-man tent, she said, but when she opened it up there wasn’t even one in there.

Here at Occasions, we live in a state of excitement! What could be greater than the privilege of helping brides choose “the perfect dress,” the one that will cause him to fall in love all over again.

Gowns come in a variety of sensational styles. Think of a mock two-piece gown, with a matte-satin bodice and clusters of crystals and beads shimmering on the illusion bateau neckline. The A-line skirt, made of French tulle over matte0satin, subtly splashed with crystal beading is flattering to every body type.

The bride who wears a gown of ivory satin, A-line skirt and a bodice covered with a flattering array of intricate silver embroidery and delicate beading is sure to make and unforgettable entrance. With rhinestone centers in silver buttons down the back of the gown to the edge of the semi-cathedral train, wedding guests will gasp at its beauty.

Whatever “look” is chosen, brides will find them here, and are glamorous in these sensational styled gowns.

(Conselve PD Uniflair “pavimenta” il padiglione italiano per l’Expo 2010 a Shangai in Cina. L’azienda con base a Conselve (PD) – specializzata nella progettazione e produzione di condizionatori di precisione, sistemi di refrigerazione e pavimenti sopraelevati – fornirà infatti circa 7.000 metri quadri di pavimento sopraelevato (con finitura in gres porcellanato) per quello che sarà il più grande evento nella storia delle esposizioni universali, sia per numero di aziende partecipanti (224) che per stima di visitatori (70 milioni).  Il progetto del padiglione italiano è stato concepito per essere una vetrina del “made in Italy” agli occhi del mondo, in cui presentare attività, materiali, il sistema produttivo e l’innovazione scientifico-teconologica italiana al mercato cinese e mondiale. Ma il ruolo fondamentale di Uniflair nella costruzione del padiglione italiano non è il solo tassello posto dall’azienda padovana in Cina. Uniflair ha infatti da poco rafforzato le proprie strategie sotto la Grande Muraglia, dove è presente già dal 1992, spostando la sede della unità produttiva locale nel nuovo e moderno stabilimento di LianGang Industrial Park. Si tratta di una zona industriale ad ovest di ZhuHai in rapida espansione grazie alla contemporanea vicinanza sia del porto sia dell’aeroporto di ZhuHai, uno dei più importanti della Cina. (expo2010)

Jaja, nå går det ende over! Denne helgen skulle jeg på hagefest, så er det ikke sikkert den ble noe av, så skulle jeg på bursdag også, men så ble den avlyst fordi den er meldt crappy vær. Men så kom redningen! Jeg skal på konsert istedenfor! The Custom spiller på musikkflekken på lørdag! Det som mangler nå er at en stor gryte med kull faller ned inngangen til musikkflekken så jeg får den oppå meg…. så dør jeg…

Men neida, jeg tror jeg bare sitter her hjemme og hører på Tommy Tokio – Starving for my gravy! For dem som ikke har hørt han før, så anbefaler jeg det på det sterkeste, helst på LP da selfølgerlig! Den får terningkast 14 av siden jeg lever i en annen dimensjon og tidsregning en dere HUMANS!

Så hva mer kan man skrive i en blog, og hvorfor. Jo nå kom jeg på en ting (ganske morsomt, fordi akuratt i det jeg kom på hva jeg skal til å skrive nå, så plinget msn´en min, så da var det som en sån “Aha, en ide!”- lyd… (:    ) , jeg hadde eksamen idag, media eksamen. Det var natt og jeg hadde sittet leeenge oppe og s… glem det, jeg mekker ikke å skrive kult. Uansett, jeg hadde eksamen idag, så jeg har gruet meg en del denne siste uka, og druknet meg i vann…..

Det var egentlig hele historien.. Jeg trodde jeg skulle skrive noe myyye mer morsommere, men ja, nei.. det klarte jeg ikke. I fails!

Noe jeg tengte på, det var dette med….. nei nå orker jeg ikke å skrive mer..

SE HVA SOM SJER!!!

Ja, der var vi tilbake fra en lang helg på Høtto(aka hytten) og har etter en lang og kald dusj kastet meg med i sengen med en god bok(norskboken). Sommeren er i full gang og greset fryder seg… Til oss hytteeieres fortvilelse. Når gresset er så høyt at du etter en hard dags arbeid går inn i hytten med skille etter stråene på ryggen, da tenker du at kanskje var jeg litt seint ute med første hyttetur… Og når buskene rundt spiseplassen begynner å angripe deg midt i middagen, vurderer du kanskje muligheten for at neste år, da reiser vi ut litt tidligere og setter en stopper for denne.. denne… GROINGEN!

But until then:

Solen står høyt på himmelen. Grillen er klar, så Thomas, slå deg løs, jeg vet du vil. I ferien skal jeg sørfe, stå på vannski og bade, JA DENNE FERIEN TROR JEG BLIR FIN!

Oooog DER sluttet det å krible i fingrene! Så nå tror jeg at jeg runder av og jeg skal prøve å holde meg til mer saklige saker og ting fremover. Beklager denne lille utskjeielsen. Tilgi meg og nyt heller synet av disse bildene!!

Man føler seg konfrontert med hvordan minner fungerer noen ganger, og da det neongrønne maigresset tones ned av kveldsmørket, slik at det får noe mykt og stofflig over seg, stopper jeg plutselig opp. Blir stående. Over knivskarpe, svarte silhuetter av trær og bygårder glir månen frem, som en knudrete vasketablett fanget nedenfra idet den er på vei til å synke ned gjennom vannet, brusende, i ferd med å gå i oppløsning – og gatelyktene blusser opp mellom bladene på trærne, som saftige, elektriske frukter mellom greinene: Alt dette som tatt rett ut av de bildene jeg noen ganger pleier å glane lengselsfullt på, på kvelder i helt andre årstider enn denne. Følelsen, idet jeg kjenner hvordan vinden dulter inn i meg fra flere kanter, som en glad og sjanglende ungdom, av at dette er en kveld hvor noe viktig kunne skje, noe som gjør at man senere aldri vil glemme, følelsen av at det ikke er så mye som skiller akkurat denne kvelden fra de få andre kveldene som har brent seg fast for alltid. Men likevel vet jeg at alt dette er forgjengelig nå, og idet jeg går videre: Vissheten om at også dette kommer til å bli en kveld som renner bort og forsvinner inn i noe annet, et hull, en tomhet, noe som en dag kanskje vil materialisere seg som et savn, et sug mot alle de mulighetene man fornemmet en gang, som et snev av varme i luften rundt et gatehjørne, et skjær av hvitt på den mørke himmelen, men som bare forsvant, likevel, lenge før man engang rakk å forstå hva det var.

I’m sorry, I’m sorry. Can’t walk you out in no morning dew.

Kanskje ikke noen overraskende nyhet for de fleste, men det kom så “voldsomt over meg” i går.

Dette er gress

Dette er altså gress, nytt av året, foreviget under en aldeles nydelig tur jeg fikk meg på Herdla i går ettermiddag.

Det var nesten ikke et menneske å se der ute, og det er enda så tidlig,  at hekkingen til fuglene enda ikke har begynt (men jeg hørte gåsa:-) ) Det betyr at jeg kunne gå hele runden rundt Prestvika og virkelig NYYYYTE.

Sola over Herdlafjorden

Sola, varmen, våren, lyden av sjø og båtfolk som våkner til liv og lukten av tang. Vidunderlig.

Lima var selvfølgelig med. Hun storkoste seg også. Hun har nå passert året og skal på sin første “missekonkurranse” på lørdag. Tror Heidi Kim (eier) er litt bekymret for at hun ikke har “oppdragelse nok ” til å vise seg frem, men se bare her hvor flott hun er. Det går i hvertfall bra her på en stein i fjæra . (Og på strykebordet hjemme) 

Lima koser seg

Var det en jogger jeg så der borte ?

Solnedgang på Herdla

yeeeahhh…..!!!!

now i membajak wordpress…..!!!

akulah racunnnn!!!!

Den fungerer lidt ligesom Joakim Von Ands pengetank. En masse penge flyder ind, men der bliver ikke spyttet noget værdifuldt ud i den anden ende. Der er naturligvis tale om CEPOS. Og jeg har de enkelte medlemmer af CEPOS stærkt mistænkt for at læse for mange jumbobøger… (det vender vi tilbage til). CEPOS beskæftiger sig med prognoser. Men CEPOS leverer også ammunition til et håbløst hylekor af unge neoliberalistiske tågehorn, som uden at tænke én eneste selvstændig tanke blot memorerer alt det værdiløse bavl, som kommer i en lind strøm fra tænketankens ‘kloge’ hoveder. Men hvad ligger egentlig bag?

Lad mig først takke Peter Lerwick Theisen for en glimrende research uden hvilken denne artikel og store dele af teksten ikke ville være blevet til.

Jo altså disse unge løver fra VU, KU og lignende observante fantasi-kuvøser »…Når jeg skriver løver, så er det nok mere relevant at danne det mentale billede af en barberet perserkat…« har det med stolt at henvise til navngivne CEPOS-professorer som eksempelvis David Gress. Det er allerede afsløret, at David Gress pryder sig med lånte fjer, når det kommer til ‘fine titler og stillinger’, som afsløret af mag. art Arno Victor Nielsen i Information (Information 11. april 2007). Det er, hvad CEPOS-folkene selv vil have folk til at tro på. Når det kommer til hylekoret af unge bejlere, står det imidlertid ikke bedre til med troværdigheden, når der skal fortælles om CEPOS’ selvprofilerede litterære meritter. Her er hvad en af de unge løver, som blogger på nettet, vil have folk til at tro. Han titulerer sig selv Anders FoghV:

”I blandt CEPOS stifterne, er der nogle meget dygtige mennesker. Bl.a. David Gress som for nogle måneder siden modtog prisen for bedste bog leveret af en tænketank”. (1).

Bemærk: Det fortælles ikke at ”prisen” er givet af en neoliberal tænketank, der tilhører samme netværk og paraplyorganisation som CEPOS (tværtimod påstår ANDERS på egen blog (1), “at den er givet af et uafhængige bedømmere”).

CEPOS har udsendt en pressemeddelelse, hvoraf det prætentiøst påstås, at ”Gress har fået ’prisen’, som bedste bog udgivet af en tænketank”. Jeg tillader at henvise til Fraser Institute, hvoraf det noget mere ydmygt angives, at de har givet for 5.000$ bistandshjælp til David Gress. Og bistandskategorien hedder blot ’Young Institutes’ – ikke bedste bog fra en tænketank. Og at der er andre bistandsklienter, der også har fået samme beløb. For at ingen skal være i tvivl, linker jeg direkte til siden, der dokumenterer begge dele (2). Men det er langt fra det værste. Den såkaldte ”pris” er givet at et panel af ”dommere” i Atlanta, Georgia. Hvordan, de har båret sig ad med at vurdere makværket, er en gåde, da bogen kun foreligger på dansk (3) og (4) og det er altså ikke et sprog der læses og tales af mange mennesker uden for landets grænser og næppe af en eneste i ”dommerpanelet”. (4) Som det fremgår af linket, er dommerpanelets kendskab til dansk på niveau med mit kendskab til serbo-kroatisk. Havde der eksisteret en udgave på engelsk, var der ALDRIG kommet en dansk udgave. Eftersom der er 700 millioner mennesker, det taler engelsk og kun 6 millioner, der taler dansk, er afsætningspotentialet i en engelsk-udgave mindst 115 gange større.

Tilbage til den unge løveblogger fra VU, som kommer med følgende både indsigtsfulde og så vældigt intelligente udsagn:

”Kunne det tænkes, selv af dig at tænketankene har fået den på engelsk, men den ikke er i boghandlene på engelsk??????”

og en sand genistreg:

”Det skulle være underligt, at de ikke har læst den når de ligefrem kan skrive rosende kommentarer til den” (komiteen).

Havde vores ungdommelige VU-løve ulejliget sig med lidt research, ville han have opdaget, at det ikke er noget krav, at kandidater til bistandshjælp hos Anthony Fisher indsender bogudgivelser på engelsk. Hvorfor også ulejlige ’husets venner’ med det. Derimod beder de selvfølgelig om et kort resume på engelsk. Ellers kan man jo ikke skrive alle de floromvundne floskler, som ledsager bistandshjælpen. Her er, hvad der står om Anthony Fisher subsidierne på hjemmesiden:

”Each application must consist of (a) a letter of nomination from the research institute’s director explaining why the publication deserves to win a Fisher Award (note: the nominating letter must be submitted in English, even if the entry is produced in another language), (b) two copies of the nominated publication, and (c) up to 20 pages of supporting material, such as letters, press coverage, etc. (can be in any language)”.

Så mon der ikke snarere er tale om en ”vennepris” til en af menighedens disciple. For hvis det ikke er tilfældet, bliver det rigtig, rigtig, rigtig slemt. Fraser Institute har også nogle tilknyttede, nationale støttecensorer (adjunct judges), placeret rundt om på verdenskortet. Og minsandten. Også en i Danmark. (se ovenstående link 4, nederst). Han hedder Peter Kurrild-Klitgaard. Hvem søren er han? Jo, han står da anført som medarbejder. På CEPOS’ hjemmeside! Gad vide om han ligefrem deler kontor med David Gress? I virkelighedens verden er det vel nærmest er at betragte som religiøs/ideologisk netværks-incest!  Det er jo ikke så svært at kommunikere med sin egen repræsentant i Danmark (Klitgaard), som sjovt nok også sidder i CEPOS (en interessekonflikt, som ville være fyringsgrundlag i eksempelvis sundhedssektoren).

Peter Lerwick Theisen slutter af med at skrive: “Faktisk er Kurrild-Klitgaard slet ikke dum. Ren fagligt går han for at være en rigtig god underviser på Kbhs. Universitet. Og jeg har hørt ham som kommentator af amerikansk politik. Her er han kvalitativt milevidt over TV-stationernes metervare af kommentatorer. Selvom hans tilknytning til landet ‘overthere’ er senere end mit, kan jeg – på de områder hvor jeg har en vis indsigt tilbage – godt se, at hans politiske, sociale og kulturelle indsigt er meget høj.”

Alligevel undrer det mig meget, at han så lader sig trække ned i den mudderpøl som efterhånden udgør den højt besungne tænketank CEPOS, men hver mand sin smag. Jeg tror hverken at CEPOS eller den amerikanske moderorganisation er specielt glade for den publicity de får af fåreflokken og det brægende hylekor. Specielt ikke når det medfører, at nogle mennesker sætter sig ind i, hvor uredeligt CEPOS omgås sandheden.

”Der er ingen tvivl om at CEPOS består af nogle meget kloge mennesker. Det vil I bare ikke indrømme….” (ANDERS).

Og så er vi tilbage ved Jumbobøgerne… Er David Gress’ værk i virkeligheden en hidtil ukendt kopi af Grønspættebogen, som han har udstyret med en anden titel og nu forsøger at tage æren for? CEPOS er lidt som de tyske skræddere i ‘Kejserens Nye Klæder’ (eventyret af H.C. Andersen). Man pryder sig med lånte fjer og foregiver at levere en vare, som i bedste fald er baseret på løgn og latin.

You spin me right ’round baby right ’round like a record baby right ’round right ’round…

I serien af boganmeldelser kan du også læse om Richard Dawkins og The Selfish Gene.

Citat: “Gennem vores analyser har vi set, at CEPOS producerer to typer tekster. Den ene type er præget af etos- og patosappellerne og karakteriseret ved, at der er arbejdet med sproget, så det bliver levende, letlæseligt og nærværende. Med andre ord: tekster der kan læses mellem to S-togsstationer eller i ministerbilen, som Elbjørn formulerede målsætningen. Et generelt træk er, at pointer fremsættes som kategoriske modaliteter og slås fast ved gentagelser. Dette er en tendens vi kan se også i tekster, som vi ikke har underkastet en tekstnær lingvistisk analyse. I de to tekster, vi har analyseret i kapitel 5, har vi derudover konstateret, at der fremsættes påstande, hvis hjemmel står uden rygdækning. Der er naturligvis ikke basis for at generalisere ud fra to tekster, men vi finder det bemærkelsesværdigt og problematisk, specielt fordi påstandene fremsættes med høj affinitet. Disse tekster er præget af kreativ diskursiv praksis, og det er gennem dem, at CEPOS søger at skabe diskursiv og sociokulturel forandring.” (5)

Så vi har altså mindst to tekster, én fra hver af de herrer Ågerup og Klitgaard, hvor det er konstateret, at der fremsættes påstande, hvis hjemmel står uden rygdækning, og hvor man finder det bemærkelsesværdigt og problematisk, specielt fordi påstandene fremsættes med høj affinitet. Tankevækkende…

Og jeg vil godt sige til jer små unge lømler fra VU:

“The Origins of Wealth has become a national bestseller, praised in reviews as a bold and innovative intellectual approach to controversial issues. Since its launch in May 2007, it has been republished in a second edition to meet public demand.

A Fisher Award judge remarked, “The Origins of Wealth is a very well-written, original, accessible and stimulating book with a wide potential audience in Denmark as well as in other countries. It explains the origins of wealth in terms of the historical evolution of culture, norms and institutions, in particular private property rights, free trade and state pluralism. A very good winner.”

Denne tekst er typisk for, hvad der medsendes som det obligatoriske resumé på engelsk af ansøgere. At det nok også er tilfældet, røbes af reklamebrølet – den er en ‘national bestseller’. Dokumenter dét. Kom med tal for solgte eksemplarer.

(1) ”Velstandens kilder”. Bogen har fået flotte priser fra uafhængige og liberale institutter”.

(2) Fischer Awards. Best Think Tank Publications.

(3) ” CEPOS overvejer nu at udgive en engelsk udgave af bogen”. Fra CEPOS hjemmeside.

(4) Dommerpanelet.

(5) Kilde: Roskilde Universitetscenter
Master i Professionel Kommunikation, modul 2
Et par borgerlige ord fra CEPOS
– diskursanalyse af politisk kommunikation
af: Anne Gregersen • Erwin Næs • Lisbeth Moliin • Michael Vitell • Trine Boe Christensen
maj 2006.

“Vi har udvalgt to tekster til analyse, som begge er skrevet af personer, der står
bag CEPOS:
• Tekst 1, “Ti sunde principper for god politik”, er en kronik skrevet af Peter
Kurrild-Klitgaard i anledning af CEPOS’ officielle åbning (Berlingske Ti-
dende, 9. marts 2005). Peter Kurrild-Klitgaard er bestyrelsesmedlem og
medstifter af CEPOS.
• Tekst 2, “Fællesskabet bygger på individets ansvar”, er en kronik af
CEPOS’ direktør, Martin Ågerup, ligeledes skrevet i anledning af den offi-
cielle åbning af CEPOS (Jyllands-Posten, 10. marts 2005).”

http://www.mpk.ruc.dk/tekster/2006_modul2_diskursanalyse.pdf

Gress Raiders Memorial, Gress, Isle Of Lewis. Via abd

After having fought and faced the horrors of the First World War on behalf of Queen and country, crofters returned to Lewis to make good the promise of land and homes made to them by the government. However they found none and in their place farms who’s ownership was supported by the island’s new proprietor and soapman Lord Leverhulme. These returning ex-service men were denied crofting land and their condition increased the tensions within the community and highlighted the problems of land usage. 

The farms of Coll and Gress fell under particular attention as demands were made that the land here was divided once again into crofts and given to the people to work. Leverhulme, who despised crofting and whose vision of Lewis’ future was as an industrial island of fish canning and milk production, would have none of it. The radicalism of the land raiders was not misplaced political dogma, it was forged in the experiences of their starving parents and fired in the trenches of the first world war. They knew the justice of their cause even if Leverhulme could not understand it and once again a series of land raids ensued.

The resultant battles saw the raiders take and withdraw from the land a number of times under duress of arrest and pressure from Leverhulme who used threats of employment over local workers on his schemes amongst other tactics. The raiders determination eventually won through and Leverhulme eventually gave up the farms at Coll and Gress. In 1922 the Board Of Agriculture took over the farms and divided them into over 100 new crofts, establishing crofting communities which, which thanks to will of men like the raiders, survive to this day.

The design for the this memorial site posed problems for it’s creators and required more discussion with the local committee. Several amendments were made to the original design.

The site selected was a flat sandy area by the river Gress below a main road and adjacent to the Tolsta bridge. The bridge became the focus of the conflict of 1918/20 between the landowner Lord Leverhume. with his plans for industrialisation and a crofting community struggling to maintain its traditional way of life.

The final proposal for the work took the from of a three part stone structure reminiscent of an upturned boat intersected by a rectangular stone column approx 12ft in height. The stone works were built on a raised earth platform surrounded by a ditch and trench (a reference to the Great War and the promise of a return to a land fit for heroes) The trench was planted with Ash and birch and the mound seeded with wild flowers.

The policies of Leverhulme did have supporters particularly in the non-crofting areas. The centre column was constructed with dressed stone and referred to these differing perspectives. The outer Cairns was of flat beach stone curving inwards as they reached the top of the memorial (a technically complex part of the build.) The opening of the memorial took the form of speeches and the singing of a Gaelic psalm.