On their European tour, I’ve had the possibility to make photos of this great and fast rising group from ‘Nuevo York’ USA… La Excelencia. With their ‘Salsa Dura’ and incredible rhythms they put the whole crowd on fire! The location this time was the ‘Harmonie’ at Bonn, Germany. On their tour they also played in Berlin, Stockholm and Rome! For more info you can always look at their website!

Thanks guys… and enjoy the pictures!

Also a special thanks to Jean and Christopher to make all this possible!

Drinks retailer First Quench, which owns the Threshers chain, is closing a further 391 stores resulting in 2,140 redundancies…. From BBC News. Full story

This site may contain information about: specialty shopping. For a different topic see least busy time to go to disney world. The blog is also related to: shopping centres.

‘Tis the season and demand is high, so I’ll be back at it again following my engagement with a local school. This time the stakes are closer to home, which makes the stress level both better and worse. The gig? Shooting family portraits for my girlfriend’s very large extended family. Oh yeah. Oh my.

The setup is going to be in the living room of an aunt & uncle’s house, where the couch is in front of some large picture windows that look out into the back yard. It’s a nice setting, with good natural light, and the room is long enough (it stretches into the kitchen area) that I can get sufficient distance from the subjects to shoot without having to worry about using my widest angle, and then battling distortions.

The original plan called for a portrait of all the youngin’s, but that quickly grew (as these things tend to do) to include addition portraits of each family group. And I fully expect that once we’re there on-site, it will evolve to include some of those wacky family portraits that happen when everyone gets a bit goofy. Frankly, it ought to be a lot of fun, which equates to the lower stress level. On the other hand, this is a group that I simply have to impress – even more than the regular clients, due to the personal stakes. The stress meter goes back up!

Kidding aside, this should be a straight-forward shoot. I’ll be using essentially the same lighting setup from the first batch of Christmas portraits at the school; A & B lights in a 2:1 ratio, setup up stands with shoot-through umbrellas. C light is a bit trickier, since the BG this time is the wall/windows of the room. I can either stick it in a corner behind them, angled in for some hair light, or perhaps even stick it outside the window, shooting through the glass.

It’s the glass that will provide the most challenge – controlling reflections will be the primary struggle. In a large studio space this might not be so difficult, but in a living room, placement of lights is limited by the physical layout. Still, I’m sure that everything will fall into place.

I plan on using the 7D (to control the lights) and the 28-135mm. The length of the room should let me zoom a bit, compressing the scene somewhat.

This company has recently been added on Expopedia, the tradefair service finder. Visit our website for more information.

Eagle Management Group
Grove Road suite 105 650
NJ 08066 Paulsboro (United States)
More information about Eagle Management Group …

An overview of the available activities for Eagle Management Group …

• Subcontractor installation/dismantling

AV: KARINE ØSTTVEIT  Aftenposten

Det finnes private aktører som henter bortførte barn hjem til Norge. Noen ganger med bruk av våpen.

14 UENDELIG LANGE måneder er gått siden Anne sist så sønnen sin. Denne septemberdagen får hun ham overlevert på en travel flyplass. Den lille toåringen er blek og tynn, men likevel stor i forhold til babyen hun husker. Han har lært å gå, og det som før bare var babling, er blitt til ord på et fremmed språk. Men da moren tar ham i armene, gråter han redd. Hun er blitt en fremmed. I noen øyeblikk blir moren stående, fortvilet. Så forsøker hun det eneste hun kommer på: Holder den lille kroppen tett inntil venstre side av brystet, og håper at lyden av mammas hjerteslag er noe som aldri helt blir glemt.Hvert år blir mellom 35 og 50 barn bortført fra Norge, tilsammen nesten 300 barn de siste åtte årene. Disse barna blir ikke lokket inn i en bil, ingen av dem er blitt plukket opp av en fremmed. De er rett og slett blitt bortført til utlandet av en som står dem nær – nesten alltid en mor eller far. Det er ingen tvil om at slike barnebortføringer er ulovlige. Likevel møter den av foreldrene som står tilbake, ofte en mur av vanskeligheter. I flere tilfeller vil ikke engang det norske politiet ta imot en anmeldelse. Og fra foreldrenes desperasjon har det vokst frem en helt ny bransje: Private, profesjonelle aktører med erfaring fra krig og etterretning som mot betaling henter barna deres hjem igjen – iblant gjennom velregisserte, nærmest militære aksjoner.

Mange oppdrag.

– Bransjen er i ferd med å eksplodere. Jeg fant et barn i København i forrige uke, over helgen må jeg kanskje til Algerie og lete. Det er utrolig travelt for tiden.Martin Waage snakker uten fakter. Han er en av lederne i sikkerhetsselskapet ABP World Group, som blant annet tar oppdrag som går ut på å hente hjem bortførte barn. Opprinnelig jobbet firmaet med livvakttjenester, med etterretning i forbindelse med utpresningssaker og en og annen skygging av en utro ektefelle. Og så, for to år siden, kom den første henvendelsen fra en fortvilt mor. Kort tid senere kom enda en, og så en til. Alle sto med kjennelsen fra en norsk rettssal i hånden, oppgitt over at myndighetene ikke hjalp dem med å hente hjem barn som alle rettsinstanser var enige om var blitt ulovlig bortført til utlandet. Siden den gang har Waage vært involvert i mer enn 15 barnebortføringssaker. Han har vært i land som Brasil, Ukraina, Libya, Iran, Taiwan og Algerie for å hente hjem norske og svenske barn. Operasjonene kan innebære alt fra måneder med spaning, gjennomgåelse av alle slags elektroniske spor, diplomati, forskjellige former for overtalelse – og altså væpnede aksjoner. Prislappen for et barn ligger på mellom noen hundre tusen og opp til over en million.– Vi prøver alltid med diplomati først. Vi vil helst løse det på den måten. Men du kan jo prøve å dra ned til Algerie eller Libya og løse en konflikt med diplomati. Det hender at vi må gå til aksjon. Jeg ønsker ikke å gå så veldig mye inn på det.– Hvorfor ikke?– Når du gjør et sånt overtramp i et fremmed land, er det ikke noe å sitte og skryte av i etterkant. Men i noen tilfeller utfører vi nærmest kirurgiske operasjoner der spesial-operatører går inn og henter ut barnet. Vi bruker folk som tidligere har hatt som jobb å utføre antiterroraksjoner og antikidnappingsaksjoner. Dette er folk som har bakgrunn fra spesialstyrker verden over.– Så i praksis blir det litt som når vi ser SWAT-team på TV?– Ja, det kan du godt si.– Bevæpnet?Martin Waage blir stille i fem sekunder. Ti sekunder. Femten sekunder.– Vi er i utgangspunktet ikke bevæpnet. Det skaper mye ekstra problemer for oss hvis vi blir tatt med våpen.– Men dere utfører vel ikke slike aksjoner ubevæpnet i land der det finnes våpen i hvert hus?– Vi har våpen i unntakstilfellene, i de ekstra vanskelige situasjonene i kompliserte land. Dessverre er disse landene overrepresentert.

Begynte med kjærlighet.

Det er ikke slike statistikker man tenker på når man er forelsket. For Anne (40) begynte historien om en bortført baby som en vanlig kjærlighetshistorie. En hyggelig ferie, en kjekk mann. Vi kan kalle ham Adrian. Hun ble sjarmert av manerene, av komplimentene, av hvordan han fikk henne til å føle seg som den viktigste kvinnen i hele verden. Så Anne dro tilbake, igjen og igjen. Etter et års tid giftet de seg. Adrian ble med tilbake til Vestlandet og Norge.Snart var Anne gravid. Da kom problemene med kulturforskjeller. Hun begynte å snakke om skilsmisse omtrent samtidig med at sønnen Thomas ble født. Men skilsmisse var ikke enkelt. Det var imot Adrians religion, kanskje ville det også gå ut over oppholdstillatelsen hans i Norge. Derfor gikk Anne med på en midlertidig ordning der de skulle bo sammen i noen måneder, alle tre. Hun forklarer at hun, i bytte mot at Adrian signerte separasjonspapirene, gikk med på at han skulle stå oppført i offentlige registre med hovedomsorgen for Thomas.– Jeg skjønte ikke helt hva jeg gikk med på. Jeg tenkte bare at vi jo skulle bo sammen inntil videre, så hvis det gjorde det enklere å få ham til å skrive under på skilsmissepapirene, så kunne jeg godt skrive under på papirene om omsorgen. Men avtalen var at det bare skulle gjelde i en overgangsperiode mens vi bodde sammen alle tre, sier hun i dag.

Prøvde å anmelde.

Men papirene skulle snart få en helt annen betydning. Da Thomas var ti måneder, ville Adrian ta ham med til Balkan for å vise ham frem til familien. Anne var innom tanken på at det kunne bli problemer, men skjøv det fra seg. Adrian hadde jo jobb i Norge, han hadde hus og oppholdstillatelse, og han signaliserte på alle måter at målet hans var å komme seg ut av det krigsherjede området. Hvorfor skulle han da kidnappe sønnen deres? Så hun lot ham dra. Det ble starten på et 14 måneders mareritt.– En kveld ringte han. Han sa at sønnen vår skulle bo der nede. At han ville få det bra der.Anne blir stille, spoler mentalt gjennom minnene. Snart kom Adrian tilbake til Norge, uten sønnen. Thomas ble boende hos Adrians slektninger på Balkan. Anne kontaktet umiddelbart advokat for å få en midlertidig avgjørelse på at sønnen skulle hjem til Norge.– Dagen etter dro jeg på politistasjonen for å anmelde ham. Men de ville ikke snakke med meg.Anne sukker. Mannen bak skranken kalte bortføringen av sønnen hennes «bare en familiesak». Anne gikk gråtende ut igjen. Vel hjemme ringte hun Justisdepartementet, familie, venner. Hun søkte på nettet etter informasjon. Etter noen dager fikk hun bekreftet fra departementet at det eksmannen hadde gjort, var ulovlig. Og at hun tenkte helt riktig; for å sette i gang en prosess trengtes en anmeldelse om barnebortføring på den lokale politistasjonen. Anne tørket tårene og dro tilbake til stasjonen. På nytt ble det bomtur. «Ingenting å anmelde – du vet jo hvor ungen er,» sa mannen bak skranken, en annen denne gang. Da hun kom for tredje gang en uke senere, fikk hun beskjed om å komme tilbake om 14 dager. Det var ingen som hadde kapasitet til å se på saken ennå uansett.– Det gikk mange måneder før jeg fikk anmeldt saken. Det ble stadig mer nedverdigende. Jeg fikk ikke komme forbi skranken engang, jeg sto der og gråt etter barnet mitt mens alle som var inne for å rapportere sykkeltyverier, sto rundt og hørte på.

– En skam.

– Dette rammer de aller fleste som får barna sine bortført. Det er en skam, smeller det fra Kjell Schevig. Han leder nettverket Bortført, der foreldre med bortførte barn får hjelp og støtte i kampen. Ifølge Schevig er det svært mange som ikke lykkes med politianmeldelse av de ulovlige bortføringene. Selv måtte han kjempe i et helt år før bortføringen av datteren Caroline til Tyskland i det hele tatt ble registrert .– Folk flest stoler jo på myndighetene. De gjør som myndighetene sier. De venter, håper og tror at den norske staten skal ordne opp. Ofte tar det flere år før de skjønner at norske myndigheter hverken har vilje eller handlekraft til å få barna deres hjem igjen. Det er forhåpningene som tar knekken på dem. Etter år med skuffelser er de både skakkjørte økonomisk og psykisk utmattet, og har ikke lenger råd til å leie inn profesjonell hjelp som kan hente barna hjem igjen, sier Schevig. Han har denne høsten tatt initiativet til et nytt fond. Bortført-fondet gir økonomisk støtte til foreldre med bortførte barn. Støtten gis for å sette foreldrene som Anne i stand til å leie inn hjelp fra private selskaper som ABP World Group. – Jeg synes det er trist at dette er nødvendig. Disse sakene kunne ha vært løst av myndighetene, mener Schevig.

Ikke imot aksjoner.

Hos Justisdepartementet har ikke statssekretær Astri Aas-Hansen noen direkte innvendinger mot at foreldre leier inn hjelp fra private selskaper for å hente hjem barna sine.– Vi er glad for alle saker som løser seg, og det er opp til den enkelte å avgjøre hvem som skal involveres, sier hun. Aas-Hansen understreker imidlertid at norske myndigheter ikke stiller seg bak ulovlige aksjoner i andre land.– Hvorfor kan ikke norske myndigheter løse saker som dette på egen hånd?– Norske myndigheter bruker de offentlige kanaler som er til rådighet i det internasjonale samfunn for å løse disse sakene. I endel saker kan det ta lang tid, og i noen saker ser vi manglende vilje hos andre lands myndigheter til å etterleve konvensjonen og få til løsninger, innrømmer Aas-Hansen. Hun kan ikke kommentere enkeltsaker, men sier generelt at politiet skal motta anmeldelser i bortføringssaker som i andre saker. Politidirektoratet selv sier at de fokuserer sterkt på barnebortføringssaker, og jobber med problemet i forskjellige kanaler. Direktoratet understreker imidlertid at dette ofte er vanskelige saker for politiet, fordi barnet som regel er sammen med en omsorgssperson.Annes historie er likevel en av dem som endte godt. I sommer lokaliserte ABP World Group sønnen i en liten by på Balkan. Gjennom firmaet leide Anne inn to menn til å overvåke sønnen sin. I fire uker ble Adrian og Thomas konstant overvåket, for å sikre at de ikke flyttet. Imens hadde Martin Waage i ABP møter på ambassaden, hos det lokale politiet og hos Justisdepartementet. I september ga en lokal rett Anne foreldreretten til den lille gutten. Fire dager senere hentet hun ham på flyplassen.

Doper ned barn.

Da hadde han altså glemt moren. Det er en av årsakene til at både Bortført-nettverket og Martin Waage understreker at tiden er en viktig faktor i barnebortføringssaker. De færreste kan leve i årevis med diplomatisk tautrekking. Når et barn allerede har bodd et år eller to i utlandet, er det vanskeligere å få lokale myndigheter til å sende det hjem igjen selv om bortføringen var ulovlig i utgangspunktet – for da vil hjemsendelsen være traumatisk for barnet. For også eldre barn glemmer – eller venner seg til sin nye tilværelse. Martin Waage har flere ganger vært i situasjoner der barnet slett ikke ville være med sine redningsmenn.– Du kan tenke deg en syvåring som er påvirket av faren gjennom to år. Etter så lang tid snakker barnet kanskje mer russisk enn norsk. Et sånt barn blir ikke frivillig med oss.– Hva gjør dere da?– Vi må roe ned barnet.– Roe ned? Medisinsk, mener du?– Det er dessverre nødvendig i en del tilfeller.Det var heldigvis ikke nødvendig i Annes tilfelle. Hun har brukt de siste to månedene til å bli kjent med sønnen sin på nytt. Nylig tilkjente tingretten henne eneansvaret for sønnen. Faren har ikke lenger foreldreansvar, bare rett til samvær seks timer hver tredje helg – under profesjonelt tilsyn. Retten la vekt på at hjemføringen kan beskrives som «dramatisk» og at bortføringen hadde gitt Thomas «alvorlige traumer» som fortsatt preger ham i dag.– Men nå går det mye bedre, mener Anne. – Vi har vært sammen hvert eneste minutt i to måneder. Han er fortsatt skeptisk til nye mennesker, men han er trygg på meg. Og så er han så flink! Stemmen blir et øyeblikk tykk av morsstolthet.– Han har lært seg så mange norske ord at du vil ikke tro det! Alle slags husdyr, middag og nese og armer og ben og mye annet!Anne sukker fornøyd. A-magasinet kan ikke si hvor hun bor, ikke beskrive gaten eller huset. Adrian bor fortsatt i Norge, og Anne er livredd for en gjentagelse av de 14 månedene sønnen var borte fra henne. Hun har flyttet til en ny landsdel, mange mil unna eksmannen. Hun og Thomas lever på hemmelig adresse og med hemmelig telefonnummer. Bare de aller nærmeste vet hvor de oppholder seg.– Jeg slipper ham ikke av syne igjen. Jeg tar ikke sjansen, smiler hun. Til tross for lykken kjenner kroppen hennes fortsatt påkjenningene. Anne er ennå ikke klar for å begynne å jobbe igjen etter sykmeldingene.– Og etter hvert må jeg kanskje ta ulønnet permisjon, for jeg tør ikke sende ham i barnehage ennå. Akkurat nå er ingenting viktigere enn at vi er sammen. Han har traumer som skal bearbeides, jeg har en sorg jeg må bli ferdig med. Og så må vi bli ordentlig kjent igjen.

So sorry but my human is so busy with our “moving overseas” thing that she hardly has any time to help me do blog stuff and I’m finding it really hard to keep up with visiting my friends at the moment – so please forgive me if I don’t manage to comment much in the next few weeks!

I’ve got lots of things I wanted to post about from ages ago which have been sitting in a queue but I keep having so many new adventures that I’ve had to tell you about those first and so my catch-up list keeps getting longer and longer!

But now that we are leaving NZ, my human thinks we should quickly tell you about all these things before we leave – as I’m sure I will have even more adventures to post about after we move to Australia! So I hope you won’t mind me bombarding you with posts about “old stuff” for the next week or so (whenever my human can get time away from all the packing and “moving overseas” stuff!)

OK – so I wanted to tell you about a lovely walk I did on St Heliers Bay beach back in July. My human, Hsin-Yi, says that we are very lucky because Auckland is a “harbour city” right next to the sea and so there are many “inner-city beaches” that we can get to in 10mins with the car machine, to enjoy.

Enjoying the sunshine on Tamaki Drive

.

In fact, there is a beautiful long road called Tamaki Drive which follows the side of the sea and there is a row of “waterfront suburbs” along this road which all have beautiful beaches.

View Larger Map

Tamaki Drive

Lots of humans like to walk, jog or cycle along Tamaki Drive and it’s REALLY busy on Sunday mornings!

 (Hsin-Yi says: I think this is one of the most beautiful city drives in the world, with the sparkling blue sea dotted with yachts on one side, and on the other side – the pohutukawa trees (aka. the ”NZ Christmas Rose”) with their bright red blossoms fringing the road and the sleeping volcano, Rangitoto Island, looming on the horizon…

.

.

Rangitoto Island

You can get lovely views of Waitemata Harbour, from anywhere along Tamaki Drive and also beautiful views back to the ‘City of Sails’ with the Sky Tower dominating the skyline…

 

Our favourite, of course, is Mission Bay where there is a beautiful fountain and park and lots of people sit at the cafes out on the street and it feels like you are on holiday all the time!

(Mission Bay has more young humans living there and is more “trendy and happening”, with lots of bars, restaurants, cafes and an art-deco cinema)

.

.

.

.

.

Mmm - my special treat!

I love the beach at Mission Bay and often meet my friends there (check out my post: “A Walk with Chobe & Breakfast at Mission Bay“)

- and sometimes, after our walk, my humans will take me to the ice-cream shop to get me a special treat!

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

But all the other beaches along Tamaki Drive are also really beautiful. Kohimarama is smaller & narrower and lots of people who live in the waterfront suburbs like to walk their dogs there but we don’t go as often ‘coz Hsin-Yi doesn’t like the way some of the other dogs (or their irresponsible owners!) behave and she says lots of uncontrolled, aroused dogs in a small space is just asking for trouble…

We learnt this the hard way because when I was younger, she used to take me to a dog park called Madills Farm where lots of humans like to stand around and gossip and just let the dogs play around them, instead of walking them…and while I was playing nicely with a Border Collie pup, a Husky-Shepherd-cross suddenly arrived at the park and ran up to me and tore a strip out of my shoulder! And his owner wasn’t even sorry – he just laughed and said proudly, “Look at that! Going for the biggest dog in the park!”

I was bleeding very badly and my humans had to rush me to the vet for stitches. I still have the scar – ouch! That was one of the ‘bad experiences’ which started me getting grumpy with strange dogs…and Hsin-Yi has had to work very hard with clicker training and “re-conditioning” to get me friendly with strange dogs again.

So now, Hsin-Yi avoids taking me any place where people  just want to gossip and be lazy and hope their dogs will exercise themselves - unless the dogs all know each other really well and (more importantly!), the owners are all sensible and responsible and have good control over their dogs – because even best friends can have an argument sometimes or accidentally hurt each other during play and of course, us doggies argue with our teeth! And if you have a pack of dogs together all highly aroused, then what started as a little argument can quickly turn into a nasty dog fight!

So the best thing is to always keep moving when out walking – this is much more natural for us doggies anyway and we get to see & smell more things and the exercise is better for our health and our humans’ health! Even if people want to socialise with a group of friends, they should keep moving because a group of dogs walking together is usually a happy, peaceful pack.

Oops! Sorry for that long story! Anyway, back to the beaches: after Kohimarama is St Heliers Bay beach which is bigger and quieter, so we like it better. St Heliers Bay also has some nice cafes and shops but it has more older humans (who are not working anymore) living there and feels a bit different to Mission Bay.

Me at St Heliers Bay beach

When we arrived that day, it was very exciting because some killer whales had just been passing by that morning, hunting sting rays for food in the sea, and now there were hundreds of birds coming to check out the “leftovers’!

.

A lot of the half-eaten sting rays had washed up onto the beach…

They smelled deliciously fishy but actually tasted quite leathery and not very nice at all!

So I left them alone and contined my nice walk along the beach…

…until I found a stick!

Oh! But then a black spaniel came out of nowhere and tried to steal the stick from me!

But I won – ha! ha!

We had a nice play together, though, because Hsin-Yi is always very strict about teaching me to share my toys with other doggies. Then some more doggies arrived to join the fun!

Hmm...if you lost a lot of weight, you might look like my friends, Cookie & Cinnamon!

The sun was setting as we started walking back to the car machine but there was time for just one more picture!

I didn’t know then but that was actually the last time I could enjoy the beaches on Tamaki Drive!

See, usually dogs are only allowed on the “inner-city beaches” in the winter months (from Easter until end October) and even then only before 10am or after 4pm…so in winter, my humans usually take me to Mission Bay and the other Tamaki Drive beaches a lot for my daily walks.

But this year, just shortly after this lovely walk in July, a terrible thing happened! Five dogs died from eating something poisonous on the beaches and there were also some dead dolphins washed up on the beach, so they shut all the beaches along the Waitemata Harbour coastline and told all humans not to swim in the sea, until they could find out what it was.

Very sad – they have been shut ever since and now it has passed October which means we doggies can no longer go on the beaches anymore…so I have missed my chance this year and since we’re leaving NZ now, I will never get to go again!

They are still not sure what the poison was but they think it was “tetradotoxin” which was in some sea slugs washed up on the beach that the doggies (and other animals) ate…

The good news, though, is that it is still OK to go to the beaches on the West Coast ‘coz they are next to a different water. I love these beaches too, like Bethells Beach (Te Henga) which was my first ever beach when I was 3 months old, and dogs are allowed on them all year round but they are about 1 hrs drive from Auckland centre. Still, my humans have promised to try and take me there for a last walk before we leave NZ - if they manage to finish the packing in time!

View Larger Map

* For more information about Auckland’s beaches, check out the Auckland City Council website: http://www.aucklandcity.govt.nz/whatson/outdoors/default.asp

* For more information about the West Coast beaches, check out the Waitakere City Council website: http://www.waitakere.govt.nz/cnlser/pbr/prkgrnsp/index.asp

Today’s suggestion is about doing something about the many children throughout the world that receive no education or very limited education. This can be especially true of many girls in some countries and seems to be more so in some strict Islamic communities and regions.

It is difficult to know just what can be done in this field by the ‘average Joe,’ so to speak. Whereas individuals may not be able to do a lot personally, they may be able to contribute by being part of a larger organisation that is able to bring pressure to bear on governments around the world.

It is also possible to be part of a humanitarian organisation that seeks to assist people to receive education and/or by donating money to such a group.

For some ideas on this particular suggestion have a look at:

www.campaignforeducation.org & www.unicef.org

A response to reading ‘365 Ways to Change the World,’ by Michael Norton

Since getting into road riding, I have spent the majority of km’s/miles cycling on my own. Laziness ensured that I didn’t join a cycling club or some form of regular bunch ride, add to that the fact that most times I go out, I thought I was never really in the mood to converse or interact with other human beings. In fact, the riding was pretty much a way of ensuring that I didn’t have to for as long a period of time as I desired.

Then I did a track day, and realized that riding with people wasn’t so bad, albeit, really scary when you know everyone is essentially ‘a beginner’, flying with no brakes, and sooooo close to your wheel that an abrupt stop could possibly lead to some very compromising and painful scenario’s. In fact, riding with other people was actually kind of fun. I suppose there is that feeling that you are sharing the suffering and all that, but its also a good time to catch up with people who are like minded, and don’t think that your dreams of an epic journey across the fabled European roads and tour routes on an incredibly expensive and exotic Italian bike are all that ridiculous.

There still those days when riding alone is probably the wiser choice, should one wish to keep the friends they ride with, but in the end, nothing beats going out for a ride and crap talk with a friend or close knit group.

Thank you for all your big support! and for Kim Heechul too, obviously lol

We reached the amount of:

145 members chobyeol (community downloads)
211 members heechulgifaday (heechul gif per day)
129 members heechul-petals.com (closed vip section, we were around 750 members before we decided to clean all the members, right now is closed again, well: MOVED to chobyeol and heecat)
22 members chatroll (chatbox)
147 twitter followers
756 members facebook group
458 members facebook page (heechul-petals.com & heecat.com fans)
100 members fanlist (our international fanlist)

1968 SUPPORTERS !
Thank you~~

Kilde: Bortført.no / Nyheter

Da Evas sønn ble bortført nektet politiet å motta anmeldelsen. Hun fikk ingen hjelp. Verdifull tid gikk tapt og hun bestemte seg for å leie inn eksperthjelp fra ABP World Group.

Gutten hadde blitt bortført til Mitrovica i Kosovo av barnefar og Eva ønsket hjelp med å lokalisere og bringe ham hjem.

Det ble sendt et 3 manns team ifra ABP til Kosovo. Byrået har kontaktnettverk i de fleste land i verden, og det gjelder også Balkan. De har og taktiske team som ved behov kan hente ut barnet fysisk fra bortførers oppholdssted.

Huset der barnet befant seg ble lokalisert, samt møter med lokale maktpersoner med beslutningsansvar ble avholdt, slik som politisjefer, ministre, Department of Justice i Pristina med flere.

Martin Waage fra ABP hadde via kontakter ordnet seg med en høyerestående polititjenestemann som guide og “døråpner”. Ambassadøren, Sverre Johan Kvaale, og hans medarbeidere forklarte om hva de kunne assistere med og hva som var deres begrensninger, men påpekte at de var mer enn velvillige til å gjøre hva som kunne gjøres fra deres side.

For å gjøre en lang historie kort: Evas sønn ble returnert to måneder etter at Waage hadde fått oppdraget. Saken løste seg med fredlige midler.

Hvert år blir om lag 50 norske barn bortført til utlandet. Myndighetene viser liten vilje og handlekraft til å få returnert norske barn. Norske myndigheter klarer ikke å få til samme resultat som Martin Waage fra ABP – ganske enkelt fordi de ikke prioriterer disse barna.

Vi ser gang på gang at myndighetene gir foreldre urealistiske forventninger om sjansene til å få tilbake barna med rettslige midler. Foreldre henvises til lange, kostbare, og som oftest, håpløse rettsprosser i utlandet. Vi ønsker å gjøre noe aktivt slik at flere bortførte barn returneres til Norge og at det blir mindre attraktivt å bortføre norske barn.

Bortført-fondet skal gjøre foreldre i stand til å kjøpe inn tjenester fra spesialister i sikkerhetsoppdrag, som skal lokalisere og tilbakeføre bortførte barn til Norge.

Vil du hjelpe? Besøk Bortført.no

happy smiling easter egg and another few without face

happy smiling easter egg and another few without face

eggs,basket,easter,happy,smiling,face,green,grass,nobody,horizontal,image,group,shape,meadow,outdoors,food,focus,selective,selective focus,tranquil

easter eggs over green grass

easter eggs over green grass

Read all about it!!

There is a free newspaper handed out in the morning by thousands of cheery, friendly locals all around Honkers; it’s called The Standard. Some local blogs call it The Sub-Standard. I agree with them. especially after today.

The article screamed out at us from its lofty black box on the top right of the front page: “Schools on Facebook Mass Suicide Alert“
It’s the sort of shlocky, shocky, amateur journalism that gets parents and talking heads all in to tizzy. Mostly because it involves…..THE INTERNET!
Throwing in words like cyber cops and phrases like “the fear is that the sinister cyber tentacles from the site have already clamped on Hong Kong youngsters.” are sure to get us all up on our feet to crush this cyber threat immediately!

“The group has been blamed for the attempted suicide earlier this month of a secondary schoolgirl in Hong Kong”
So basically the article is saying that normal, happy Hong Kong youngsters are seeing this Facebook group and immediately are switched on to the option of killing themselves. Right, I see. Nothing going on at home behind closed doors, hmm? Nothing going on in the school playground, corridors or classrooms, hmm? Nothing going on with peer pressure, drug or alcohol abuse, hmm? It’s Facebook that will make them jump off a roof is it, hmm?

“internet evils”  -  Nice, I’m going to use this to describe every website from now on.

I’ll leave the last words to Mr. Teddy Tang Chun- keung who stated that
“..a study carried out in September and October found that students in Yuen Long are generally not suicidal”
Ok Teddy, ok. And I’m generally not sleepy very early in the morning when I read this crap.

In fact, I’m sure if I did a “study” on how suicidal mini bus drivers are in Hong Kong I am sure I would find they are all a life-loving, tobacco -smoking joy parade. Having been in a mini bus this evening careening through the streets of Honkers I may also beg to differ.

from http://bonkersinhonkers.wordpress.com

This company has recently been added on Expopedia, the tradefair service finder. Visit our website for more information.

Exhibit Lighting Group
platt Avenue 6520
CA 91307 West Hills (United States)
More information about Exhibit Lighting Group …

An overview of the available activities for Exhibit Lighting Group …

• Rental: lighting installations

Attention !

We prepared ‘rose retro shirt’ as a group gift to honor our 500 group member.

Don’t forget to show your group tag and click on the vendor below this display to get this stuff. If you are not a member of our group, please join us by accepting a dialog menu when you get here or click on the board that shows ‘join group’.

We hope you will like this

Thank you

Shampooo
http://slurl.com/secondlife/Sylph/5/223/22

Shampooo blog @ wordpress
http://mirumirushampooo.wordpress.com/

Nicolas Anelka grabs the only goal of the game in Portugal to ensure Chelsea qualify for the last 16 of the Champions League as group winners…. From BBC News. Full story

This site may contain information about: soccer match. For a different topic see . The blog is also related to: world soccer.

Many thanks to Azz for writing up this detailed explanation of Barad Gularan (BG) as this is still probably my favorite instance in all of LOTRO.  I highly recommend running this instance, and if you can do it at 50 it is a really good preparation for Moria instances.  There’s a good mixture of tough mobs, tricky bosses, and the end boss Udinion can be a very challenging fight.  It requires quite a bit of coordination, knowledge (which Azz has provided), quick reflexes, and a little luck (or just not bad-luck).  You may have also have noticed this is the sight of my kin’s epic battle with Amarthiel in these screenshots.

Full article over at Casual Stroll to Mordor.

Also, if you haven’t already check out the guest-writer’s blog – The Wizzard of Azz.

Attention !

We prepared ‘rose retro shirt’ as a group gift to honor our 500 group member.

Don’t forget to show your group tag and click on the vendor below this display to get this stuff. If you are not a member of our group, please join us by accepting a dialog menu when you get here or click on the board that shows ‘join group’.

We hope you will like this

Thank you

Shampooo
http://slurl.com/secondlife/Sylph/5/223/22

Shampooo blog @ wordpress
http://mirumirushampooo.wordpress.com/

We said goodbye to my Tia Reyna yesterday. She has been a part of my family from my earliest memories and has helped raise several generations of kids. She and my aunt had been solid friends for almost 50 years and she was as much of a fixture in our family as the dozens of others whose lives she touched.

Her namesake, Reynita, chose a picture I took of her 25 years ago to enlarge for the service. I had taken it on the occasion of my cousin’s wedding and I was pleased that all those years later it was the image that the family best believed captured her beauty and spirit.

After the service people gathered around a laptop computer and a digital photo frame looking at photographs of her and her life, bringing up old memories and discovering new things. I saw a photograph of me and my mother I had never seen before and that was wonderful.

I am reminded of the importance of photographs not only as works of art, but also as a means of remembrance. But more importantly it reminds me of what in the end is truly important. Love and family. It’s something I will be thinking of this holiday.

I hope the same for you.