This excellent book takes an in-depth look at design processes, with twenty-five depictions of “the making of” products from a wide variety of industries. Its primary focuses are furniture design, transportation design, and household appliances. Renowned designers like Konstantin Grcic, the Bouroullecs, Stefan Diez, Hella Jongerius and Sir Norman Foster offer step by step accounts of how they go about designing products for Vitra, Grundig, Jura, and Authentics, explaining the tools they use for visualization and how projects change during the model phase. Plus: an interview with design legend Dieter Rams on realized and unrealized products for Braun.

Gerrit Terstiege (40) is editor in chief of the design journal Form and has worked on over seventy issues of the magazine since 1997. Since 1998 he has also been active as a teacher. He has taught at design schools in Karlsruhe, Zurich, and Basel, and in 2005 he served as visiting professor of design and media history at FH Mainz (the University of Applied Sciences, Mainz). He also sits on the executive committee of the DGTF and is a member of international design juries and the author of numerous essays for books on design and the culture of everyday life. He studied art history and German language and literature at the universities of Bochum and Berlin (FU) and design in Cologne (KISD).

Via & more: Birkhäuser

TECSUN S-2000

O TECSUN S-2000 e o GRUNDIG SATELLIT-750 são os mesmos equipamentos (rádios). Originalmente são produzidos na China pela famosa empresa TECSUN. A GRUNDIG revende o seu modelo para o mercado norte americano e a TECSUN para o resto do mundo. Pouca gente sabe mais a TECSUN já produz rádios para a empresa alemã GRUNDIG desde a década de 90,  portanto o bom Know How e experiência não faltam para esses chineses . E podemos ainda dizer que é graças a paixão dos chineses pelo rádio que mesmo em tempos modernos de MP3, Internet e da TV Digital,  que maravilhas como este TECSUN S-2000 estão sendo desenvolvidas e lançadas no mundo, pois do contrário teríamos que nos contentar com os meros e simples rádinhos de pilhas que a maiorias das grandes empresas japonesas produzem hoje.

Quem preferir o modelo TECSUN irá ter algumas vantagens que não são encontradas no mesmo modelo da GRUNDIG, tais como fonte AC/DC embutida, 4 adaptadores de pilhas do tipo 2xAA p/ D ( você pode usar 4 ou 8 pilhas pequenas no lugar de 4 pilhas Grandes ), saída de IF 455 para acessórios externos como por exemplo filtros DSP ou interfaces para DRM ( Digital Radio Mondiale ) etc…

SANYO RP-8880

O visual impressiona tanto pelo acabamento, como pelo design um tanto retrô da década de 80 ( similar ao SANYO RP-8880 produzido em meados de 1978). O rádio além do visual, possui algumas carcteristicas similares ao do SANYO RP-8880, que ao meu ver são interessante tais como as alças laterias, bem como a antena de ferrite para Ondas Médias e Longas que fica na parte externa superior do rádio de forma que podemos ajustar a sua direção para uma melhor recepção sem a necessidade de virar todo o rádio.

Antena de Ferrite Giratória com bússola

IMPRESSÃO DO VISUAL
Logo que se retira o produto da embalagem, nota-se nitidammente a excelente qualidade do material utilizado para a confecção do TECSUN S-2000:

Todos Knobs são em alumínio torneado e recartilhado.
Destaque para o Knob de sintonia com 40mm de diametro (excelente tamanho).
Gabinete em ABS de alta densidade com paredes e espessuras reforçadas.
Gabinete na cor preta e painel frontal na cor cinza chumbo (boa combinação).
S-meter analógico redondo com fundo amarelo (leitura em dBs e S 1-5).
Teclas/Botões com cliques suaves (placa micro-chaveada).
Alças laterais cromadas com borracha para maior segurança.
Alça suprior basculante que recolhida molda-se ao design do RX.
Logo-tipo grande e em alumínio retificado.
Amplo visor de LCD multi função (mostra todo o status do RX).
Antena telescópica super reforçada.
Conexão para antena externa em 2 conectores BCN e 1 do tipo Terminais.
4 pés de borraca anti derrapante de tamanhos largo.
Conectores de antena e de saída auxiliar com proteção anti oxidante (capinha).

IMPRESSÃO DE USO

A começar pela impressionante qualidade sonora oferecida pelo S-2000, este possui um poderoso PA (modulo de potência interno) que aliado ao excelente alto falante pesado e a acustica obtida pelo próprio gabinete, fornecem um som de extrema qualidade e de puro HiFi, com excelente resposta nos graves e super graves, médios e agudos. Realmente um som prazeroso de se ouvir que também se traduz em uma maior clareza nas escutas DX. Ainda podemos ligar (acoplar) um dispositivo de MP3 ou um gravador no S-2000 que ele reproduz automáticamente aproveitando-se assim a grande vantagem sonora desse maravilhoso aprelho em outros dispositivos portáteis.

Nas primeiras escutas por mim realizadas com o TECSUN S-2000, confesso que fiquei surpreso, o receptor conta com 2 excelentes filtros de seletividade para AM e também 2 em modo FM (em FM isto é raro) ambos wide/narrow. O filtro de AM wide oferece uma qualidade sonora do tipo HiFi mesmo sendo em amplitude modulada (AM), já o filtro de narrow deixa o AM mais com cara de rádio de AM, porém com a vantagem de estreitar a faixa a fim de remover ou suavizar as interferências do tipo RFI e principalmente remover os espurios de canais adjacentes. Ainda podemos ajustar tanto o controle de grave como de agudo de forma independentes, e  se conseguir uma melhor equalização e consequentemente uma resposta de frequência sonora ainda melhor.

O rádio apesar de possuir vários botões e controles (recursos) é considerado de fácil operação mesmo para o iniciante ou para o mais leigo dos leigos… Tudo o que fazemos é mostrado no visor, se estamos com a antena externa ou interna, se estamos em modo AM, USB ou LSB, nível de atenuação (3 niveis), filtro utilizado wide/narrow, nivel da bateria e etc…

A sensibilidade e seletividade na prática são excelentes em todas as bandas, OL, OM, OT e OC, FM e AIR (aviação cívil), não notei nada que que desabone  essas qualidades no receptor, apenas uma ressalva para algumas imagens em LW quando utilizando na antena de ferrite, mais as imagens são bem reduzidas quando na antena externa. Vale lembrar que imagens são caracteristicas também nos modelos da SONY.

Em Ondas Médias pude perceber tanto de dia como de noite em se tratar de um excelente receptor para OM captando de dia emissoras distântes de outras regiões vizinhas e a noite algumas transoceânicas como R. Voz da Russia em 1548kHz, R France Info em 1557kHz e a Caribbeam Beacon em 1610kHz, escutas essas realizadas por essas bandas apenas com bons equipamentos de boa sensibilidade e seletividade.

Em Ondas Tropicais e Curtas, tanto em AM como em SSB realizei escutas normalmente, 3365kHz Cultura de Araquara, 3320kHz Sonder Grense, 3310kHz Bolivia Mosoj Chaski e etc..

A qualidade em SSB é muito boa mesmo para um rádio com BFO separado, quando a demodulação de um sinal de USB ou LSB é feita, tem-se uma boa clareza e definição de áudio, praticamente perfeita. Já na demodulação ECSS (escutar uma emissora de AM por meio do batimento de USB ou LSB) ai o rádio deixa a desejar nos sinais mais fortes, já nos sinais mais fracos dá para se trabalhar em ECSS. Levando em conta que temos atenuador e botão para controle de ganho (RF-Gain) com um pouco de jeito contorna-se o problema facilmente nos sinais mais fortes.

Hoje pude acompanhar perfeitamente pelo TECSUN S-2000 a transmissão especial da Rádio Santa Helena Day que ocorre geralmente apenas uma vez por ano (geralmente em novembro) este ano na frequencia de 11092,5kHz e sempre em modo USB. É uma transmissão de baixa potência para os padrões de Broadcasting por isso utiliza-se o modo USB para se conseguir um maior alcançe com ainda que com menos potẽncia na TX. Ao comparar a escuta feita no S-2000 com outros rx (conceituados) da minha bancada tais como Icom IC-R75 e Kenwood R-5000, pude perceber que o S-2000 é bom mesmo, pois em alguns momentos a clareza das falas e dos sons era superior no S-2000.

Linha de Montagem do TECSUN S-2000 - Clique para ver mais

É importante destacar que o S-2000 não é o que podemos chamar de receptor de comunicações e assim sendo, não dá para compara-lo com esses pelo simples fato deste pertencer a uma outra categoria de rádio, no caso do S-2000 a dos rádios portáteis, sim portáteis, visto que o mesmo possui antena própria, compartimento de pilhas, alça para transporta-lo ainda que ligado, rádio FM estéreo e banda de aviação, qualidades estas não encontradas comumente nos receptores de comunicações de HF. A destacar ainda o baixo consumo de energia (excelente autonomia nas pilhas) e por poder ser utilizado apenas na pilha, com a vantagem de ficar imune aos ruídos da rede elétrica. No caso dos receptores de comunicação só se ligarmos o mesmo a uma bateria externa de 12V.

É comum encontrar-mos nas listas e na própia NET comentários comparando receptores entre si, porém na maioria das vezes de forma injusta ou parcial ( comparando rádios de categorias diferentes ou colocando o seu gosto pessoal como algo absoluto) , vale lembrar que temos um rádio para cada tipo de pessoa ou necessidade, e que todos os rádios na verdade se completam. Não existe o melhor rádio para tudo, sempre um terá vantagem sobre o outro em algum apecto ou particularidade, assim cabe ao radioescuta escolher pelo que mais lhe convém e usar de sensatez as informações de REVIEWS,  e tão somente apenas como referência relativa (inclusive esta minha impressão sobre o RX).

Por ser um receptor portátil de luxo, o TECSUN S-2000 preenche uma importante lacuna vazia que existia entre o receptor portátil e o receptor de comunicações, oferecendo e proporcionando agora a todos os radioescutas, uma forma agradável e prazerosa para realizar suas escutas com este rádio portátil e de mesa.

Com certeza, assim como eu, você irá se apaixonar por esse receptor !

Se você deseja saber mais a respeito do TECSUN S-2000 ou até mesmo adquirir um exemplar desse maravilhoso RX visite:

http://www.amantesdoradio.com.br/loja/s750/index.htm

73 e boas escutas

PU2LZB Renato Uliana

I spent a couple of hours round at the Wizard’s house on Friday night, there’s generally some kind of informal musical gathering based around some guitars or keyboards, incidentally it turns out that his daughter, Ellouise has the voice of an Angel, I’m hoping to capture it and showcase her here one day.

Anyway last Friday’s shenanigans were a little different, we did a little bit of guitar noodling early on with our other mate Ray,  but the latter part of the night was spent bending evil sounds out of his two Grundig TK 14 2-track mono tape machines.

After searching through a handful of tapes (he has a boxful of unidentified media) and finding nothing more exciting than a ‘learn to speak French’ tape from the 1970’s we decided to hack up some pieces of tape and get some loop’s going, we made a couple, one that went right across the kitchen and round a broom handle then a shorter version that went round a large Vodka bottle.

The results were amusing, odd and wholly worthwhile – this really is my favourite pastime, dicking about with stuff that makes noises. I’ll capture some bits on video next time I’m up there.

As it happens, he also makes bespoke oddball stringed instruments out of Cigar boxes, this picture doesn’t really do the thing justice but here’s a fretless four-string guitar that he made recently. The cigar box really makes the thing look and feel like a bonafide old fashioned instrument, which of course it is. The electrics he’s fitted suit it entirely and it plays really nice with a bottleneck. There’s a snippet of it included at the end of the first audio clip below, it’s me playing over a tape-loop of myself.

We attempted some drop-in style tape manipulation too, covering up the record head with a piece of card and so on but the tape moves really slowly across the heads and there wasn’t really much scope for anything exciting there.

What we did find was if you pressed the pause button repeatedly during a take the audio captured sped up and slowed down in a pleasing manner – the ‘I’m an alien’ and the whistling clips below are the results of that.

When we eventually ran out of amusing things to do with the Grundigs we had a short noise jam with the Thing-a-ma-kit analogue synth thing I built last week plugged into a Behringer delay pedal, it’s the kind of thing that’s pretty annoying to listen to if you’re not taking part so I wouldn’t expect to enjoy yourself if you decide to press play below…

Responsable des Grands Comptes parisiens 1987 – 1988 (CA 10 M€)

• Négociation des conditions commerciales et du référencement auprès des grands comptes parisiens (Fnac, Samaritaine, Printemps)
• Encadrement d’une douzaine de démonstrateurs dans les grands magasins

Réalisations :

• Développement de fond de la clientèle, de manière rigoureuse et dans un climat de confiance
• Progression du CA : + 15 % en 18 mois

Ingénieur commercial 1986 – 1987 (CA 5 M€)

• Vente tous distributeurs sur les départements 93, 94 et 95 et les 19é et 20é arrondissements parisiens

Réalisations :

• Meilleure vendeuse 1987
• Progression du CA + 30 % en 2 ans

GRUNDIG FRANCE 1986 – 1993 – 230 personnes – 150 Md€ – St-Germain en Laye – (78)

Distribution B to C – Électronique grand public – Multicanaux

Chef de produit  Télévision – Vidéo – Satellite 1991 -1993 (CA 120 M€)

• Définition du budget des familles de produits et de la gamme de produits française
• Étude détaillée de la concurrence
• Achat d’antennes satellite, d’accessoires télévision et satellite
• Conception des outils de merchandising
• Support à la négociation « grands comptes » auprès des GMS.
• Supervise les approvisionnements

Chef de produit Audio – Hifi 1989 – 1991 (CA 30M€)

Mission :

• Responsable de la réalisation du budget (chiffres d’affaires et marges)
• Conception des outils de merchandising
• Négociations commerciales avec les enseignes nationales

Réalisations :

• Un positionnement des gammes plus compétitif
• De meilleurs outils marketing à la disposition des commerciaux
• Progression du CA de 35 % en 2 ans

This book takes an in-depth look at design processes, with twenty-five depictions of “the making of” products from a wide variety of industries. Its primary focuses are furniture design, transportation design, and household appliances. Renowned designers like Konstantin Grcic, the Bouroullecs, Stefan Diez, Hella Jongerius, and Sir Norman Foster offer step by step accounts of how they go about designing products for Vitra, Grundig, Jura, and Authentics – the tools they use for visualization and how projects change during the model phase. Plus: an interview with design legend Dieter Rams on realized and unrealized products for Braun.

Via & more: Birkhäuser

Rádio de Emergência ou como o pessoal costuma chamar ” Rádio a Manivela ” é uma excelente opção de rádio para todas as ocasiões.

A grande vantagem desse tipo de rádio começa pelo fato dele ser auto sustentável graças ao mesmo ser equipado internamente com um gerador ( dínamo ). Em alguns modelos ainda podemos contar também com um painel foto elétrico que quando exposto a luz solar é capaz de alimentar e até mesmo carregar as baterias.

O Rádio de Emergência geralmente vem dotado de uma pack de pilhas recarregável e este pode ser recarregado tanto pela manivela do gerador, bem como pelo painel solar quando disponível neste ou ainda por uma fonte externa.

Quase todos os modelos de Rádio de Emergência possuem um compartimento de pilhas, assim podemos ter simultaneamente 2 sistemas de baterias: O pack interno recarregavel e um jogo de pilhas comuns.

Além de ser autosuficiente, o mesmo geralmente vem equipado com luz de emergência ( lanterna ), sinalizador sonoro e visual para os casos mais extremos de emergência e alguns modelos até carregador de celular.

Particularmente eu sou um apaixonado ( para não dizer viciado ) por esses radinhos a manivela, no momento possuo apenas 4 modelos, mais pretendo adquirir outros para a minha coleção.

Neste momento (22:30 UTC) em que estou escrevendo este post, estou ouvindo no meu pequeno DEGEN DE13 a radio Cairo serviço em português em 9360kHz com qualidade muito boa… bastam algums poucas voltas na manivela para termos até 1 hora de autonomia. O legal do DEGEN DE13 é o seu pequeno tamanho, ideal para se levar em qualquer situação, no meu caso é o meu companheiro inseparável de bike.

Recentemente ouvindo a Rádio Nacional da Amazônia descobri que a jornalista e radialista  Mara Régia apresentadora, possui um rádio destes e não se separa dele, inclusive comentou no dia do rádio ( 25 de Outubro ) que seria perfeito e uma ótima idéia a possibilidade de distribuir esse tipo de rádio em toda a região amazônica pois além de estarmos preservando o meio ambiente sem a utilização e poluição das pilhas de carvão estariamos ajudando aos mais humildes que em sua maioria não possuem nem luz elétrica quanto mais dinheiro para gastar com comprar as pilhas, e assim poderiam ficar ligados na RNA por muito mais tempo.

É isso ai pessoal, valeu !

Um forte 73 a todos !

PU2LZB Renato Uliana

It’s not really a project- just a post about ball on the plain old radio. I can see from my stats that folks are checking my articles about baseball game day audio, so I thought I’d post something about how you can grab games using your trusty AM radio- that’s right, no internet! Far far away- check it:

Don't sleep on the radio- sleep WITH the radio

Lets say I have an apartment in Brooklyn, NY. I also have a Grundig radio that I bought from Radio Shack before they changed their name to “The Shack”. It’s a pretty nice radio- nothing extra special, but it does have the functionality to switch from narrow to wide band tuning, as well as an RF reduction knob- these help me grab stations from as far away as Toronto- all while living in a very congested urban area! Now on any radio any New Yorker can get WCBS AM880 (Yankees) and WFAN AM660 (Mets) as clear as day, but using a nicer unit such as the Grundig, I am able to also listen to the following stations in order of clarity:

WPHT AM1210 (Philadelphia Phillies) Yes I am able to get this one in pretty good and hear the world champs attempt a repeat with Pedro, Lee and the lefty bat attack.

WTIC AM1080 (Boston Red Sox) This Connecticut talker simulcasts the Sox games from WEEI, allowing me to monitor my hometown heroes as they duke it out for a 2009 wildcard slot.

WFED AM1500 (Washington Nationals) Well they’re the worst team in the league, but it’s worth checking if they’re playing someone good.

WTAM AM1100 (Cleveland Indians) Poor Cleveland has become somewhat of a farm system for the big market teams, but cool that I can tune this in all the way in NYC!

ESPN 1070 “The Fan” (Toronto Blue Jays) It doesn’t come in so great, but with a little tweaking I can pull in Toronto Blue Jays games- yes I can.

Have you busted out your AM radio lately ? When the sun goes down you’d be surprised what you can tune in with a little patience and fortitude. Don’tcha get sick of using the Internet all the time?

Late summer 1964, Köln, West Germany.

I was taking a Friday evening stroll through the city streets when I saw it: a blue sparkle electric guitar calling my name from behind a music store window. As a 13-year-old boy, I’d seen electric guitars played onstage and been thrilled by their reverb-drenched twang, but this was the first time I’d come face to face with one. It was the most beautiful instrument I’d ever seen. A blue guitar that sparkled. Mouth slack, I stared until my parents dragged me away.

That weekend I walked around in a trance. I already owned a nylon-string acoustic and was making headway with my chords and fingerpicking—this was the folk era, so I was listening to Pete Seeger, the Weavers, and Lead Belly, and learning songs like “In The Pines” and “Nine Pound Hammer”—but until encountering that blue guitar glinting in the window, it never occurred to me that I could actually go electric.

After brooding for two days, I finally came clean to my folks: I wanted an electric guitar. I couldn’t think of anything else.

Okay, we have to put this in the context of the times. No one in my school had an electric guitar. I’d briefly met a guy in his early 20s who purportedly had one, but that was it. Electric guitars were rare in the early ’60s. And adults suspected—rightly so, it turned out—that the electric guitar was about to transform society in ways they didn’t want to contemplate. Electric guitars spelled trouble. I might as well have announced a desire to join the circus or sweep floors in a brothel. (Learning to play “The House Of The Rising Sun” had already given me that idea.)

After a long discussion that involved me making elaborate promises about my grades and attitude, we agreed that Andy could get an electric guitar. When we returned to the music store, the blue sparkle beauty was gone. (At that time, I had no knowledge of makes and models, so the only way I could identify the instrument was by its color.)

I was crushed.

No worry—we’d find another blue guitar, my parents assured me. And we soon did, a baby blue Kent. True, the color didn’t have the wicked allure of blue sparkle, but I saw the opportunity to get an electric guitar, so I ran with it. That turned out to be a wise decision because I didn’t see another blue sparkle guitar for many, many years.

Here’s a picture of a Kent just like mine, which I now know was a PB-24-G model made by Hagström, a Swedish company.

Photo credit: Haskin’s Hagstroms.

Mine was identical to the guitar on the left. Covered with blue vinyl and topped with a molded lucite pickguard, my Kent sported a cheese-grater “soundhole” grille, two pickups, four switches, a volume knob, and a vibrato bar.

Here’s a crisp photo of a red 1963 PB-24-G:

Photo credit:  Vintage Guitars of Stockholm, Sweden.

I didn’t know electric guitars required an amp. When I got home gripping the new baby blue 6-string, I managed to figure out how to plug it into my old Grundig reel-to-reel tape recorder—which had a tiny built-in speaker—and start making noise. It was glorious. Flatwound strings and glowing tubes … my fate was sealed.

Photo credit: Bassboy.com.

I used that Kent/Grundig rig when I demonstrated electric guitar to my seventh-grade classmates in a show-and-tell. Luckily for me, the Kinks had just made distortion cool with “You Really Got Me.” (In Germany, circa 1964, we got a weekly dose of English music via the BBC Top 20 and heard cutting-edge invasion music before it was released in the US.)

Eventually, I joined a band and got a real guitar amp, a Dynacord Jazz 2×10 combo. So cool—20 watts of tube power! Wish I still had it.

Photo credit:  Orchester Electronic.

As I trawl the data stream, fishing for images from these early days of my musical odyssey, I’m happy to see I’m not the only one who still has fond memories of discovering guitar. Many others remain inspired by the sounds and sights of their first encounters. Motivated by a passion for the instrument, rather than financial reward, they build elaborate temples to the goddess of twang.

For example, here’s a wonderful site devoted to guitar tunings—dozens and dozens of ‘em, including tunings used by Nick Drake, Joni Mitchell, and Sonic Youth. The site is created and maintained by Warren Allen, a guitarist whose passion for tunings is so great, he needs to share it with the world. Cool!

Warren Allen’s Encyclopedia of Alternate Guitar Tunings

Another amazing find is the Atlas of Plucked Instruments. The level of historical detail about plucked instruments from around the world, ancient and modern, is truly mindblowing. This too is a labor of love from another guitarist, Henny de Bruin.

Atlas of Plucked Instruments

The other day, I heard Badfinger’s “Baby Blue” and thought about my old Kent, and how completely and irrevocably it changed my life.  Still making music, Baby Blue? ♦

Listen to The Guitar Show with Andy Ellis on WRFN 98.9
When: Thursday nights 10:00p-12:00p CST (Nashville time)
Where: streaming at radiofreenashville.org.

Just click the “Listen Online” button on the right.

• For weekly playlists, archived audio interviews, and more guitar lore visit theguitarshow.com.
• Follow The Guitar Show on Twitter … our name is theguitarshow.
• My Twitter name is twangmon.
• andy@theguitarshow.com

BL Acoustics S.r.L. ha completato, nei primi giorni del maggio ‘09, l’importante realizzazione del primo lotto di una rete di distribuzione via cavo per segnali televisivi per circa 250 utenze all’interno del Camping Isolino di Verbania Fondotoce (VB).

Specificamente, ad ognuna delle unità abitative mobili, composte da “mobilhome”, “maxicaravan”, etc., sono stati forniti 27 canali televisivi (di cui 20 provenienti da satellite e 7 da trasmettitori terrestri), convertiti in opportune frequenze della banda S: tutti i canali sono stati distribuiti alla medesima potenza, e, ad ogni presa utente è stato misurato un segnale di 75 +/- 5 dB uV a dimostrazione della bontà del progetto.

Le attrezzature impiegate, sia per la centrale di testa che per la rete di distribuzione, sono interamente di fabbricazione tedesca ed americana e rappresentano la più alta espressione qualitativa presente oggi sul mercato, nel settore dell’installazione di network via cavo per il trasporto dei segnali televisivi e multimediali in genere.

La distribuzione in oggetto segue una rete analoga realizzata l’anno scorso presso il campeggio “Continental – Lido” di Fondotoce di Verbania: anche in quel caso, la progettazione e la messa in opera dell’infrastruttura tecnologica è stata curata da BL Acoustics.

Nell’immagine sotto: un’estratto della progettazione della rete di distribuzione e le caratteristiche tecniche di una delle stazioni di post-amplificazione impiegate

Zot BEN ik momenteel van een nummer op het album Englabörn van Jóhann Jóhannsson (nummer elf, voor de geïnteresseerden) en zot WORD ik op dit eigenste ogenblik van mijn vijftien jaar oude stereoketen die om de haverklap beslist er de brui aan te geven en het spelen stop te zetten. Grmbl.

Nu dacht ik eens het ideale moment gevonden te hebben om dat nummer megaluid en een uur lang non-stop te beluisteren, vindt die stomme stereoketen er niets beter op mij een beetje te pesten door telkens ergens in het midden van het nummer alles, maar dan ook echt álles, volledig toe te gooien. Al een geluk dat mijn schrijfsels alhier zonder klank zijn want ik heb hier al enkele keren serieus luid gevloekt. Ik meen zelfs een lichte golf van non-verbale agressie te voelen aankomen. Ik wist verdorie niet eens dat ik zoveel agressie in mij had.

Sommigen onder jullie kennen misschien het gevoel dat ontstaat wanneer je bedpartner net voor je je hoogtepunt bereikt er om een of andere onbekende reden de brui aan geeft. Niet dat ik daar ervaring mee heb, maar volgens mij is het een dergelijke frustratie die zich momenteel van mij meester maakt. En om het jezelf lekker lastig te maken geef je hem of haar diezelfde nacht telkens weer een nieuwe kans. Tevergeefs natuurlijk. Awel, dat heb ik dus momenteel voor met mijnen Grundig. Ik heb hem nu al meer dan tien keer een nieuwe kans gegeven en toch stelt hij mij telkens weer teleur. Maar nu is het genoeg geweest: ik heb de snoodaard zijn prise uitgetrokken en ik ga zelf wat bekomen door een veel te vroeg afgeleverd paasei op te (vr)eten en daarna in mijn nest te kruipen.

Nissan, colosso dell’automobile, ha risentito molto della crisi economica: assieme a General Motors è forse il gruppo più colpito e ha visto i suoi margini di redditività nel 2008 crollare, e ha registrato previsioni ancora più negative per il 2009. Così, a stagione ormai iniziata, la casa giapponese ha deciso di non sponsorizzare più il Qashqai Urban Challenge, il contest di mountain bike “newschooll” (street, dirt, slopestyle, eccetera) che faceva tappa in molte delle grandi città europee, tra le quali Milano era tappa fissa.
Nissan è anche “main sponsor” della coppa del mondo di mountain bike. Già in passato i vari sponsor della world cup – Tissot e Grundig solo per ricordarne due – si sono ritirati per la stessa ragione: sarà il turno anche dello sponsor attuale?

Link
La notizia su VTTfreeride.com (in francese).

Grundig G4 World Recorder

Product Description
Keep the comforts of home with you, even when you’re far, far away. This AM/FM radio also offers 10 shortwave bands, so you can access news, weather and entertainment from wherever you may be. Set the alarm to your favorite station, and wake up with a song in your heart. 3 built-in timers to control on/off switch of the radio, radio recorder and MP3 player Recorder for direct radio or external recording through microphone Supports MP3/WMA decoder/MPEG 1/2/2.5 through SD / Supports SD/MMC card/Mini USB port Built-in 1GB/2GB flash, USB 2.0 high-speed transmission MP3 player has 3 playback cycle modes with 7 equalizer configurations 3D SRS sound effects Battery level indicator Charging function to the rechargeable batteries Full-featured world time zone – clock, sleep timer Input for AC adapter (included) Input for Earbuds (included) Input for external antenna (not included) Power source – 3 AA batteries (not included) or AC adapter (included) Unit Dimensions – 5.625? x 3.5? x 1.14? and 14.3 x 8.9 x 2.9 cm (W x H x D); ? Weight – 9.6 oz. and 272 g Included Accessories – owner’s manual, warranty card, AC adaptor, Earbuds, protective pouch

Grundig G4 AM/FM/SW Portable Radio with MP3 and SD Player

1968

Friesland

.

Das lang ersehnte Paket war endlich angekommen. Andreas ließ das Mittagessen warten, nahm ein Messer, schlitzte die Klebestreifen durch und öffnete vorsichtig die Paketwangen. Sein erster Diaprojektor, ein Braun Paximat 1600, war offensichtlich sichtlich sehr gut verpackt. Nach fünf Minuten konnte er das Gerät anschließen, suchte die jüngsten Bilder von Isolde heraus, steckte sie um 180 Grad verdreht ins Magazin und verdunkelte sein Zimmer.

Die weiße Rauhfasertapete war nicht optimal für seine Vorführung, doch es störte ihn nicht. Andreas fädelte ein Band von den Beatles auf seinem Grundig TK 140 ein, wählte “Hey Jude” als Hintergrundmusik und drehte den Rundknopf auf Start. Mit neun Regenbildern – viele mit absichtlicher Unschärfe, nur die Regentropfen an Scheiben waren scharf – erzeugte er eine melancholische Stimmung. Dann die Bilder seiner Freundin. Isolde umarmte einen Baum; den Kopf tief im Nacken, dass ihre langen blonden Haare gut zur Geltung kamen. Er hatte absichtlich einen Regentag ausgesucht. An diesen Tagen waren die Hauttöne intensiver, die Natur frisch, wie neugeboren.

Mit einem Regenschirm hockte sie vor einem See und beobachte, wie die Blätter im Herbstwind tanzten. Durch Zufall kam ein Blatt auf sie zu, der Wind wurde still, nur das Blatt schob Wellen vor sich her; für Andreas eine Sternstunde der Fotografie. Er hatte vier Filme mitgenommen, um sich Isoldes schönem Gesicht zu widmen. Isolde liebte es, wenn er sie lange durch den Sucher anschaute. „Wie mag er mich wohl sehen, worauf achtet er, was mag er gerne an mir?“ Isolde hatte viele Fragen, doch sie schwieg, um den jungen Fotografen bei seiner Arbeit nicht zu stören.

Am Ende des Songs machte Andreas eine Pause, wechselte zum nächsten Magazin, spulte zu „All you need is love“ und sah, wie Isolde lächelte, den Kopf senkte, wieder hob und dann ihre Augen schloß. Ihre Lippen formten einen offenen Mund, sie legte den Zeigefinger zwischen die Lippen und kokettierte mit ihm und der Kamera. Dann öffnete sie ihre Strickjacke, ließ sie langsam zum Boden gleiten. Ihre Bluse ließ sich soweit öffnen, dass ihre Schultern gut sichtbar wurden. Andreas mochte den Übergang von Schultern, Halsansatz und Isoldes lange Haare.

Als seine Mutter ihn zum dritten Mal aufforderte, sein Essen warm zu machen, ging er in die Küche, um sich ein wenig Zeit für eine Linsensuppe mit Griessnockernl und Wiener Würstchen zu nehmen. Es war eines seiner Lieblingsessen, das er gerne zusätzlich mit ein paar Spritzern aus der Maggiflasche würzte. Nachdem er seine Schulaufgaben gemacht hatte, schnappte er sich seine Yashica-Electric-35 und ging zu Isolde.

.

*****************************************************************

.

Andreas wusste, dass Isoldes Eltern nicht da waren. Langsam ging er die zwei Kilometer zum Wald, wo sie wohnte; er ging lieber zu Fuß, weil es ihm so mehr Spass machte, seinen Zauberstab, der voller Freude war, Schritt für Schritt zu spüren. Das, was er vor hatte, war nicht erlaubt. Doch seine Sehnsucht und sein Verlangen, Isoldes Körper nackt zu sehen, waren so groß, dass er sich über mögliche Konsequenzen keine Gedanken machte.

Die beiden küssten sich lange, als Andreas Isolde auf ihr Bett gedrängt hatte. Das Küssen, so sagte sie ihm eines Tages, würde ihren ganzen Körper verzaubern und am liebsten würde sie mit ihm verschmelzen, doch das ginge nicht, weil sie mit dreizehn nicht Mutter werden wolle. Langsam schob Andreas seine linke Hand in Isoldes Ausschnitt. Millimeter für Millimeter schob er sie vorwärts und fragte sich, ob sie ihm ein Signal für ein Stopp geben würde. Doch Isolde genoss die Wärme, das Verlangen und die Herzlichkeit der Berührung.

Nach einer Weile stoppte sie liebevoll und selbstbewusst seine Hand. „Weiter nicht, Liebster,“ flüsterte sie zärtlich, „ich verliere mich sonst.“ Andreas war enttäuscht und wütend. Die Energie in ihm war so stark, dass er nur noch den Drang verspürte, mit seinem Zauberstab in ihr zu sein. Oder dass sie ihn bis zum Orgasmus streicheln würde. „Ich möchte, dass wir rausgehen,“ sagte das junge Mädchen, „du darfst meine Brüste fotografieren. Du darfst mich mit deinen Augen berühren und ich liebe es, wenn deine Augen meinen Körper streicheln. Ich hoffe, dass du es auch magst.“

Die Aufnahmen im Wald verliefen ganz anders, als es sich Andreas vorgestellt hatte. Auf einmal war in ihm eine liebevolle Stille eingekehrt, und er fühlte sich sehr wohl, als Isolde posierte. „Ich bin so glücklich, dich zu sehen und so fotografieren zu dürfen,“ sagte er, „und du brauchst dich nur so zu bewegen, wie du es magst.“ Isolde hatte sich tatsächlich ausgezogen. Nicht auf einmal, sondern nach und nach. Doch ihr Kopftuch und ihre Bernsteinkette hatte sie anbehalten. Und ihre Jeans.

Als die Dämmerung nahte, verabschiedeten sich die beiden voneinander. Andreas machte die Diafilme versandfertig, brachte sie zur Post, erledigte die verhassten Hausaufgaben, legte ein Klavierkonzert auf und freute sich aufs Abendessen.

.

*****************************************************************

.

Am Abend schaute er sich Dias von der Rhön mit dem neuen Projektor an. Den vergangenen Sommer hatte er auf einem CVJM Camp verbracht. Die Zeit war nicht gut für ihn gewesen, weil die Ferien stark reglementiert waren. Zwar hatte er neue Freunde kennengelernt, doch es wurde dreimal am Tag gebetet. Obligatorisch für alle. Und es wurde gemunkelt, dass man “Hängolin” ins Essen mache, um die jugendlichen Triebe stark zu dämpfen.

Immer wieder hatte er sich abseilt, um abseits vom Camp Fotos zu machen. Für ihn war die hügelige, machmal sogar bergige Lanschaft Abwechslung und fotografische Herausforderung zugleich. Ihm gelang es sogar, sich aus dem Lager zu schleichen, wenn alle morgens noch schliefen oder Abends, wenn es dämmerte, um die Besonderheiten des Lichts und der Landschaft einzufangen.

Mit ambivalenten Gefühlen betrachtete Andreas die Bilder aus dem vergangenen Urlaub. Ihm fiel dabei ein, dass er wirklich viel erlebt hatte. Gerade, als er gedanklich beim Trampen angelangt war – und das war nicht ungefährlich gewesen, weil der Fahrer den Wagen nicht im Griff hatte und sie plötzlich vor einem Abgrund standen – hörte er eine laute Auseinandersetzung im Treppenhaus. Sein Vater und seine große Schwester stritten sich; und zwar gewaltig.

Später wusste Andreas nicht mehr genau, wie alles gekommen war. Seine Mutter und seine Schwester kamen in sein Zimmer, vollkommen ausser sich, unfähig etwas zu sagen. Im Flur schrie der Vater: „Ich bring euch alle um!“ Der vierzehnjährige Junge wurde blitzschnell zum Helden, sprang auf, verriegelte seine Zimmertür, schob die beiden Frauen ins nächste Zimmer, verriegelte die Verbindungstür.  Der Vater hämmerte mit einem Gewehrkolben an die erste Tür.

Andreas beschloss, dass sie das Haus sofort verlassen müssten. Er öffnete ein Fenster und ordnete den Ausstieg an. Währenddessen brach der Vater die erste Tür auf, schnappte sich den neuen Diaprojektor und zerschmetterte ihn an der Wand. Dem Jungen, der die Geräusche genau zu deuten wusste, blieb keine Zeit zum Schmerz; Andreas sprang als Letzter aus dem Fenster und zog die beiden Frauen mit sich in die Dunkelheit. Nach zehn Minuten waren sie gerettet. Die Eltern seiner Mutter gewährten ihnen Obdach.

Das war die erste Nacht in seinem Leben, als das Himmelreich zur Hölle wurde.

.

****************************************************************

Gil Ofarim – In Your Eyes

.

.

Across the universe – Hey Jude

.

.

The Beatles – All you need is love

.

.

Exabyte Corporation was a manufacturer of magnetic tape data storage products headquartered in Boulder, Colorado. Exabyte is now defunct, but the company’s technology is still sold by Tandberg Data under both brand names. Prior to the 2006 demise, Exabyte offered tape data storage and automation solutions for servers, workstations, LANs and SANs. Exabyte is best known for introducing the Data8 (8mm) magnetic tape format in 1987. At the time of its demise, Exabyte manufactured VXA and LTO based products. The company controlled VXA technology but did not play a large role in the LTO community.

The company was formed in 1985 by a group of ex-StorageTek engineers who were interesting in using consumer videotape technology for data storage. The company advanced technology for computer backups in 1987 when they introduced the Data8 magnetic tape format. The company’s follow-up technologies including Mammoth and Mammoth-2 were highly acclaimed but less successful due to their expense and other emerging technology.

Exabyte data storage tape backup equipment has been installed in more than one million facilites worldwide. Exabyte products were highly sought after due to their long-lasting, high-quality workmanship. Even today, Exabyte products still play a very vital role within corporate data management.

Exabyte acquired R-Byte, a maker of 4mm tape systems, in 1992; Tallgrass Technologies of Lenexa Kansas, a maker of 4mm DDS drives and backup software in 1993; Everex’s Mass Storage Division (MSD), a QIC product manufacturer, in 1993; and Grundig Data Scanner GmbH, a helical scan tape head manufacturer, for $2.9 million and renamed Exabyte Magnetics GmbH in October 1994.

In 2001, Exabyte merged with Ecrix, a magnetic tape storage company located in Boulder, Colorado, giving Exabyte full access to Ecrix’s VXA Packet technology tape drive format that Ecrix had released in 1999.

In June 2006, Exabyte announced they were looking for a buyer. In August 2006, Tandberg data announced they were buying Exabyte’s assets for $28 million. Tandberg’s acquisition of Exabyte was completed in November 2006.

Click here for more information about Exabyte Corporation’s tape backup data storage solutions.

Grundig M300BL Mini300PE Handheld Shortwave Radio

Is the world getting smaller? At under 5 ounces, the Grundig Mini 300 is pocket-sized but power-packed – capable of receiving AM, FM and seven Shortwave bands. Its crystal clear reception, easy operation, and large LCD screen with alarm function make the Mini 300 the indispensable companion to bring to the ballgame, on your next road trip, or along for any simple pleasures.

Compact, highly portable way to bring AM/FM and shortwave reception with you
Long-range antenna for receiving distant broadcasts; radio tunes 7 shortwave bands
LCD display shows frequency, time, sleep time, and symbols for sleep timer and alarm activation
External headphone jack
Includes handsome carrying case

Första gången jag såg på TV var hos fiskaren Albert Brodd. Han hade  TV redan 1955. I februari 1958 över­raskade mor och far oss med att av radiohandlaren Nils Persson i Båstad ha beställt en TV. Radiohandlaren kom hemkörande med en Grundig 17-tummare till oss och installerade den och satte upp en stor Danmarksantenn. Den sattes till en början upp i flaggstången. Jag har för mig att det kostade upp mot 3 000 kr med allt hemkörning, stor Danmarksantenn, installation m.m. Gertolofs föräldrar köpte TV till julen 1958 redan då var priset lite lägre, men det motsvarade ändå så mycket som två till tre månadslöner.

Den första tiden vi hade TV kunde vi i södra Halland bara se dansk TV.  Vad jag minns mest av danska program var Aktuelt som våra föräldrar alltid tittade på och så var det TV i Tivoli på lördagskvällarna som var oerhört populärt. En gång i veckan var det på dansk TV ett slags ”Landet runt”-program med inslag från södra Sverige. Jag minns ett inslag om laxodlingen i Laholm och Hasse minns ett reportage från Vallberga.

I Danmark började de sända TV redan 1951, men i Sverige började reguljära sändningar först 1956, men då fanns det bara några få TV-master. 1958  byggdes många TV-master runt om i landet och masten i Slättåkra togs i bruk den 6  november 1958.  På kurvan nedan (från Televerkets personalskrift 1958) kan man se hur antalet tillstånd för televisionsradiomottagare ökade 1956 – 1958. Bara under 1958 från 100.000 till nästan 250.000. Slättåkrastationen var provisorisk och den 15 mars 1965 togs den nya televionsstationen i bruk i Fjällgime, (Åled) Oskarsström. Den 31 december samma år hade antalet televisionsradiolicenser ökat till drygt två miljoner (2 084 880).

Testbilden är Sveriges Radios första testbild från 1959.

En period var onsdagar en helt TV-fri kväll. Det var lite för att tillgodose televisionens motståndare beslutade man 1960 att införa en  TV-fri kväll en gång i veckan. Jag inns detta mycket väl. Denna radikala åtgärd varade i ungefär ett och ett halvt år.

Min lillebror Claes allra första minne är när vi fick TV:n installerad hemma i vardagsrummet. Samma år var vi på kalas på Brogård hos Lisbet och Gunnar Kristiansson. Då hade dom också skaffat TV. Vi ungar fikade i vardagsrummet där TV:n fanns och vi tittade förstås. Claes tittade en stund, men ganska snart gick han in till dom vuxna och sa: ”Det är mycket bättre program på vår TV därhemma”.

Det första barnprogrammet jag såg var Andy Pandy med Meta Welander. 1960 sändes Kalle Anka för första gången på julafton och 1961 sändes den första julkalendern på TV. Andra populära barnprogram var till exempel Humle o Dumle och Sigges Cirkus. Sigge var Sigge Fürst som var programledare för Frukostklubben i radio.

Humle o Dumle i Kapten Bäckdals skafferi.

En populär serie var Bröderna Cartwright på Ponderosa ranch i Kalifornien. Så populär att Sofiero hade en läsk med namnet Ponderosa.

Familjen Flinta började sändas 1961. Det var också en mycket populär tecknad serie med Fred Flinta, Wilma, Barney m.fl.

Det hände förstås att TV:n krånglade och det var ju långt till TV-affären i Båstad. Då anlitades ”Svarte Rudolf”, som var en klurig gubbe som kunde fixa det mesta. Det värsta med honom var att han var smutsig och luktade illa. Vi fick vädra länge när han hade varit på besök.

Ett aprilskämt från TV:s svartvita barndom 1962 var när Kjell Stensson förklarade att de som tittade på sändningarna genom en nylonstrumpa skulle få se dem i färg. Vi satt hela familjen och tittade på detta, men det lurendrejeriet var det ingen av oss som gick på. Sedan hörde vi att det var många som hade provat. Färg-TV kom runt 1970. Det första program jag såg i färg var hemma i Mellby. Det var i juletid i början på 1970-talet och det var ett program med Alice Babs inspelat i Jerusalem.

Ett starkt minne är när jag satt hemma med familjen och tittade på TV på kvällen den 22 november 1963. Sändningarna bröts och nyheten lästes upp att president John F. Kennedy hade blivit skjuten i Texas. Jag är inte säker på om det var redan samma kväll vi fick se bilderna från Texas, men jag tror det.

Ett annat starkt minne är när vi den 1 mars 1986 låg och drog oss på lördagsmorgonen och hörde Neta och Ola gå upp och slå på TV:n för att se Gomorron Sverige. Neta läser då högt så vi hör in i vårt sovrum Gomorron Sverige är inställt på grund av mordet på Olof Palme. Vi flög upp ur sängarna. Det var verkligen en chock för Sverige att statsministern blev skjuten på öppen gata.

Den 1 april 1970 startades reguljära färgsändningar i både TV1 och TV2.

Fotbolls-VM 1958 – VM-silver

Den 29 juni 1958 spelade Sverige final i fotbolls-VM mot Brasilien på Råsunda i Stockholm. Detta var förstås en mycket stor händelse och finalen skulle för första gången i historien sändas i TV! Problemet var att många fortfarande inte hade någon TV-apparat. Släkt, vänner och bekantas be­kanta ringde och frågade om dom fick komma hem till oss och se matchen. Inte mindre än 48 personer trängdes framför vår lilla 17-tummare som flyttats in i storarummet.

Jag var bara åtta år och inte speciellt fotbollsintresserad, men fascinerad av att se och höra alla entusiaster. Taket lyftes nästan när Nisse Liedholm redan efter fyra minuter gjorde första målet. Men glädjen varade endast i fem minuter på grund av att Brasilien kvitterade.

Brassarna vann med 5 – 2 och det blev lite lugnare i huset. Agne Simonsson gjorde Sveriges andra mål. Pelé var bara 17 år gammal och gjorde succé.

Vi hade en kattkälling som fick namnet Pelé direkt efter VM-finalen.

Några VM-matcher spelades på Örjans Vall i Halmstad och där sålde Gertolof läskedrycker och ljusa och kunde då gratis se i alla fall lite av matcherna Nordirland – Tjeckoslovakien och Nordirland – Argentina. Ljusa var något slags lättöl.

Jag minns bara två medaljer i fotbolls-VM, silvret 1958 och brons 1994 då VM spelades i USA. Men vi tog också brons 1950 i Brasilien och OS-guld 1948 i London.

Här en sång “Radiokalle” som tillkom när min man sommarjobbade som TV-reparatör i en Radio- o TV-affär i Halmstad i slutet på 1960-talet. Text, sång och musik Gertolof Johansson.

Stefan Derrick ist tot. Gestern wurde die Nachricht bekannt, dass der Schauspieler Horst Tappert im Alter von 85 Jahren in Gräfelfing bei München verstarb. Damit ist wieder ein Held meiner Jugend gestorben.

Es war ein Familienereignis, wenn der Mann im coolen Trenchcoat und Glubschaugen in den besseren Kreisen von München ermittelte. Immer mit dabei: Der Assi Fritz Wepper, der seinen Auftritt mit „Harry, fahr den Wagen vor“ hatte. Zurückblickend waren die Krimis total öde. Da musste Konkurrenz aus dem Ausland kommen, um mich vor dem Fernseher zu ziehen. Derrick hatte nicht die Härte wie „die Profis“, den Klamauk von „die Zwei“, den Humor von „Columbo“ und dennoch hatte der korrekte Beamte sein Publikum. Die 281 Derrick-Folgen waren typisch deutsch: Korrekt, solide TV-Unterhaltung für die Familie. Überraschungen gab es von 1974 bis 1998 in den 24 Jahren Derrick nicht, obwohl ich natürlich nicht alle Folgen gesehen habe.

Es war ein besonderer Turnus in der Familieunterhaltung. Am Freitag und Samstag abend kam die ganze Familie vor dem Hausaltar Grundig-Fernseher zusammen. Ich hatte meist mein Malzeug dabei und kritzelte als Kind Bilder mit meinen Buntstiften. Über die Mattscheibe flimmerten „Der Alte“ (auch ein Held Siegfried Lowitz), „Derrick“, „ein Fall für zwei“, „Aktenzeichen XY“. Das prägt und sozialisiert.

Stefan Derrick war ein unauffälliger Held. Elegant und gewissenhaft überführte er die Täter nach den Büchern von Herbert Reinecker. Aber er war natürlich nicht immer der Gute. In der Glotze habe ich einen frühen Film von Tappert gesehen „Die Gentlemen bitten zur Kasse“, ein SW-Heuler, in dem er einen bösen Buben spielte. Im Ausland habe ich Jahre später Derrick-Folgen gesehen: Ich glaube, es war in Italien. Und im Satelliten-Fernsehen in den USA kam mal eine asiatische Synchronisation von Derrick. Ungewohnt, wenn die tiefe Stimme von Horst Tappert durch eine aufgeregte asiatische Stimme abgelöst wurde. Unzuverlässigkeit und Schludrigkeit waren Tappert ein Gräuel. Das prägte das Bild des Deutschen im Ausland. Derrick haben wir es auch zu verdanken, dass uns das Ausland in der Vergangenheit so sieht: Beamtenmäßig, pünktlich, ein wenig langweilig, korrekt, aber unbedingt zuverlässig. Auch eine Möglichkeit der Auslands-PR.

Castiga o tinuta de designer - Laura Ciobanu!

Promoting style:

styleguide.ro place stilul Laurei Ciobanu, asa ca intrati sa vedeti daca va place si voua, apoi trimite-ti un mail cu subiectul “tinuta de designer” la style@styleguide.ro, iar in mesaj trei adrese de e-mail ale prietenelor voastre.

Concurs:

Premiul cel mare este o tinuta completa Laura Ciobanu. Daca nu castigati premiul cel mare, puteti da play la music pentru ca sunt puse in joc si mp3 playere Grundig.

Legenda/Explicatii:

styleguide.ro este revista de fashion, style and more woman-human stuff.

La ce stil trebuie sa va asteptati de la designerul Laura Ciobanu:
“natural chic, vitage, eclectic, pur si simplu eu”.

Så er vi kommet fram til siste innlegg i dene serien på 26. Jeg har presentert alle filmene som jeg kaller mine favoritter. Nå har det seg sånn at jeg har måttet jukse litt med tallene, for det er rett og slett ikke så lett for meg å skille mellom kvaliteten på disse filmene. Det fører til at dette siste innlegget inneholder tre filmer. Det er selvfølgelig snakk om

The Lord of the Rings:

The Fellowship of the Ring (2001)

http://www.imdb.com/title/tt0120737/

The Two Towers (2002)

http://www.imdb.com/title/tt0167261/

The Return of the King

http://www.imdb.com/title/tt0167260/

Regi: Peter Jackson

Manus: Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens, basert på en bok av J. R. R. Tolkien.

Med: Viggo Mortensen, Elijah Wood, Ian McKellen, Sean Astin, Orlando Bloom, John Rhys-Davies, Andy Serkis, Billy Boyd, Dominic Monaghan, Liv Tyler, Ian Holm, Christopher Lee, Sean Bean, Hugo Weaving, Cate Blanchett, Bernard Hill, Brad Dourif, David Wenham, Miranda Otto, John Noble og Karl Urban.

Spilletid: 558 min (9 t og 18 min)

Det er ingen overdrivelse i det hele tatt å si at disse tre filmene helt alene har gjort Peter Jackson til en regissør som nå får lage akkurat hva han vil. Tidligere var han kjent for skrekkfilmer med lavt budsjett og mye blod og gørr, som Braindead og Bad Taste, den falske dokumentaren Forgotten Silver og den Oscarnominerte Heavenly Creatures. Etter megasuksessen med The Lord of the Rings har han laget sitt eget ønskeprosjekt, en ny versjon av King Kong, i tillegg til at et slags thrillerdrama kalt The Lovely Bones er på vei i 2009.

Castet til trilogien inneholder en mengde av talentfulle skuespillere, både nye stjerneskudd som Orlando Bloom og Elijah Wood, mer erfarne folk som Viggo Mortensen, Liv Tyler og Sean Bean og kan til og med slå i bordet med å ha hele tre sir’er med, Ian McKellen, Ian Holm og Christopher Lee.

Det er vanskelig å oppsummere alle historielinjene fra tre filmer i et avsnitt, men hovedsaklig dreier The Lord of the Rings seg om ferden den lille hobbiten Frodo (Wood) må ut på for å ødelegge en ring så mektig at den vil snu hele Middle Earth over til ondskapen om den ikke blir ødelagt. På veien får han hjelp av trollmannen Gandalf (McKellen), den rettmessige kongen over menneskene, Aragorn (Mortensen), alven Legolas (Bloom), dvergen Gimli (Rhys-Davies), kongssønn Boromir (Bean) og hobbitene Sam (Astin), Merry (Monaghan) og Pippin (Boyd). De blir delt opp på veien, og hver blit involvert i det siste og avgjørende sammenstøtet mellom godt og ondt på sin egen måte.

Jeg leste boken av Tolkien før filmene kom, på barneskolen en gang. Jeg var automatisk storfan, og når jeg hørte den skulle filmatiseres, syntes jeg det var en av de beste ideer jeg noensinne hadde hørt. Jeg hadde billett til premieren på den første, 17. desember 2001, klokken 17.00 eller rundt deromkring. Premieren gikk samtidig over hele verden på den første, på de to neste ble den vist fra midnatt i hver tidssone. Jeg vet ikke hva jeg forventet av filmen, men når jeg gikk ut var jeg helt lamslått over hvor genialt det jeg hadde sett var. Litt mindre enn et år senere fikk jeg frysninger på et helt nytt nivå når jeg fikk se traileren for The Two Towers for første gang, og et år etter det igjen hadde jeg det fullstendig storveis på første rad i kinosalen i Kopervik i det jeg fikk se den mest overlegne trilogien noensinne bli avsluttet akkurat sånn den burde.

Historien er jo et klassisk eventyr, men den finner jo også mye styrke i subplotene, Aragorns kjærlighetshistorie og ikke minst stoltheten og håpløsheten som finnes i Gondors kongehus, der både kongen Denethor og sønnene hans Boromir og Faramir er av de klart mest interessante karakterene i filmene. Den verdenen Tolkien har skapt, er og blir den ultimate arbeidstegningen for fantasy, og de fleste andre låner kraftig fra hans arbeid.

Hvis det er noen filmer som skal konkurrere med Star Wars-filmene i detaljrikdom, så er det disse. Og LOTR vinner også den kampen lett. Har du sett noe særlig av ekstramateriale på dvd’ene så kan du ikke være uenig med meg. Alle kostymer og våpen er lagd til filmen, med inskripsjoner og utskjæringer til minste detalj. Det er også gjort en fantastisk jobb med prostetisk sminke, der orkene er av de beste eksemplene. Stort sett alle “skurkene” ser jo helt fantastiske ut. Nedenfor en video fra åpningen av den første filmen, der vi ser litt av dette.

Her ser vi jo også litt av de utrolig gode visuelle effektene de bruker. LOTR gjorde nyvinninger på området, og brukte en ny programvare for å simulere store mengder vesener under slag. I tillegg perfeksjonerte de “motion capture”-teknologi for å skape karakteren Gollum, som spilles av Andy Serkis, mens selve kroppen på filmen kun er dataskapte bilder laget etter Serkis faktiske bevegelser. I tillegg brukte de også smarte løsninger for å få rikitg størrelsesforhold mellom mennesker og hobbiter, ved å lure oss perspektivmessig, eller faktisk lage to like set, med forskjellig størrelse.

Skuespillet er veldig bra etter min mening. Jeg vil trekke fram Ian McKellen, som gjør det spesielt bra som Gandalf, ellers syns jeg Sean Bean er en veldig bra Boromir. Men generelt sett er det veldig bra skuespill over hele linja, ingenting som jeg reagerer på eller syns er dårlig.

Det mange klager på er vel muligens hvor lange filmene er. Jeg er kanskje ikke den rette å spørre, siden jeg koser meg i verdenen, og bare vil tilbringe mest mulig tid der (liker veldig godt de utvidede versjonene av filmene på dvd). Men jeg kan være enig med at det blir litt lang tid sammen med entene i The Two Towers. Såklart har det sammenheng med at de konstant kutter vekk fra det utrolig spennende slaget i Helm’s Deep, men egentlig trengs det jo for å forklare ting framover i historien, og det gir også et lett drag av komedie. Ellers får jo slutten(e) på The Return of the King mye kritikk, folk mener at det er altfor mange slutter etter hverandre. Jeg er uenig, og ser egentlig ikke noen annen måte å gjøre det på enn det er blitt gjort. Det er altfor mange historier vi vil vite hvordan ender til at vi kan kutte ut noen av de scenene.

Musikken er jo også noe av det bedre som er blitt laget til storslåtte filmer de siste årene, den fungerer veldig godt sammen med lyddesignet, som resten av filmen er det veldig profesjonelt og detaljert gjort. Dette får en også eksempler på på dvdene, der du kan se scener med alle lydlagene individuelt.

Kort sagt en trilogi med filmer som jeg er utrolig glad i, og har sett et utall ganger. Av de mange favorittscenene mine, så kan jeg nevne Boromirs dødsscene. Eller, egentlig først den scenen der Boromir prøver å ta ringen fra Frodo, og så satt sammen med den faktiske dødskampen, som du kan se nedenfor. Legg forresten merke til den vanvittig stilige kamerabevegelsen ned gjennom hele skogen ganske i begynnelsen her.

Den andre jeg vil vise er fra The Return of the King, og er helt fantastisk klippet. Jeg vil applaudere den som kom på å sette sammen de to scenene på den måten, det kunne ikke fungert bedre.

Kritikerne gav for det meste LOTR den skryten de fortjener, og det haglet seksere på terningen. Oscarmessig gikk det også ganske så bra, der The Fellowship of the Ring vant for Beste kinematografi, Beste visuelle effekter, Beste sminke og Beste musikk (også nominert til 9 andre Oscar), The Two Towers vant for Beste lydredigering og Beste visuelle effekter (nominert til 4 andre) og The Return of the King tok fullstendig kaka med Beste lydmiksing, Beste setdekorasjon, Beste kostymer, Beste sminke, Beste musikk, Beste originalsang, Beste klipp, Beste visuelle effekter, Beste manus basert på annet materiale, Beste regissør OG Beste film (11 totalt). Det kan vel kanskje argumenteres for at The Return of the King fikk litt betalt for hele trilogien på en måte, men i såfall syns jeg det er helt på sin plass. Vel fortjent.

På IMDb gjør de det også bra. The Two Towers har 8.6/10 med 259 107 stemmer, og ligger på 31. plass på top 250. The Fellowship of the Ring ligger litt høyere, på 20. plass. Ratingen er 8.7/10 med 311 448 stemmer. Aller høyest av trilogien ligger The Return of the King, med 8.8/10 etter 282 349 stemmer, noe som setter den på 14. plass. Forresten litt spesielt at den tredje filmen har flere stemmer enn den andre, noe som kanskje kan komme av at The Return of the King lå veldig høyt oppe tidligere, og folk som ikke har sett den stemmer 1/10 for å få den lenger ned på listen uten å ha sett den. Det er jo en uheldig bivirkning av IMDb-systemet. Nedenfor har jeg som vanlig funnet fram trailere for filmene.

(digger den musikken fra Requiem for a Dream, selv om den er overbrukt etterhvert.)

Om du har sett denne trilogien, de beste filmene jeg har sett, så legg igjen en kommentar! Jeg avslutter med Theoden, kongen av Rohan, sine ord når alt ser mørkt og håpløst ut i møte med de overveldende styrkene til Saruman:

Where is the horse and the rider?
Where is the horn that was blowing?
They have passed like rain on the mountains.
Like wind in the meadow.
The days have gone down in the west.
Behind the hills, into shadow.
How did it come to this?

In the early 1970s I was working as a P.A. to a quite extraordinary man. He was sometimes an ogre, sometimes a kitten; frequently totally unreasonable and always unbelievably generous. His temper was awesome and unpredictable, and when he exploded, he expected me to explode right back, and not burst into tears.

I have never met anybody with such a huge personality. I adored him.

Anyway, this wasn’t meant to be about him, but about the Christmas present he gave me one year – a Grundig record player in a custom-built mahogany cabinet, which was the size of a chest freezer and occupied half of one wall of my living room. It took two men to lift it. I was extremely proud of it.

Last week, fellow writer and friend Andy sent me an iPod shuffle. It’s the first one I’ve ever seen “in the flesh”, and I can’t believe how something so tiny can hold so much music so easily. This beautiful little machine really is a work of art, both technologically and aesthetically.

My iPod shuffle – actual size

Not a Grundig record player in a mahogany cabinet

A million thanks, Andy.

BigHand, the market leading developer of digital dictation workflow systems for the legal community, has today announced integration and support for the first wireless USB speech recording microphone; the Digta CordEx. BigHand is the first vendor to offer total integration with the wireless dictation device, again demonstrating BigHand’s commitment to offering clients the latest in technology developments. BigHand is also one of the first providers to support encryption of dictations via Grundig’s professional remote device; the Digta 420.

Launched at BigHand’s annual User Conference in September 08, the Digta CordEx has been developed in response to increasing demand from end users and firms who increasingly find they must cater for a variety of dictation styles and preferences.  Dictation recorded via the CordEx is instantly streamed into the BigHand system, and is therefore ideally suited to users who have the need, or prefer to move around whilst recording. What’s more, should a user walk out of range whilst recording, the intuitive CordEx records locally and synchronises with BigHand once the user is back in range. The cutting edge hardware technology from Grundig Business Systems ensures recordings are never lost.

Ian Laycock, UK Country Manager at Grundig Business Systems, comments: ‘’We’re delighted that BigHand has moved to become one of the first major integrator partners to support the Digta CordEx. Following on from our presentation at their recent user conference we already have a number of user trials set up with an increasing number of clients interested. This is an exciting tie-up between two of the most innovative names in digital dictation and we’re looking forward to working together to make the CordEx one of the most talked about products of 2009.’’