Kjære bror og søster

Før vi ble et Guds barn, så var vi syndere. Vi syndet med vitende vilje og mange av de tingene vi gjorde var ting vi likte å gjøre selv om vi var fullstendig klar over at det var galt. Når vi innså at vi trengte tilgivelse, og vi bestemte oss for at vi ville bli tilgitt, så valgte vi å stole på at Jesus Kristus ble straffet av Gud for alt det gale vi har gjort når Han døde for oss på korset. Men i det øyeblikket vi gjorde dette, så døde også vår gamle identitet som likte å synde og vi ble født på ny. Når vi ble født på ny, som et resultat av at vi valgte å stole på at Jesus Kristus ble straffet av Gud for alt det gale vi har gjort, så vi kan bli tilgitt, så ble vi en Guds sønn eller en Guds datter. Og som en Guds sønn eller en Guds datter, så sier vår Far i sitt ord at vi er Hans barn, og som Hans barn, så er det en naturlig del av oss at vi ikke liker å synde. Derfor vil vi aldri mer velge synd fremfor å gjøre det rette.  Men selv om vi er Guds sønn eller datter, så har vår Far aldri sagt at vi er feilfrie. (Joh 1:12,13, 2.Kor 5:17)

Fordi vi ikke er feilfrie, så vil vi som er Guds sønner eller døtre av og til gjøre den feilen at vi går imot vår Fars vilje. Det kan være mange grunner til at dette skjer, men det vil aldri skje pga at vi har lyst til å gå imot vår Fars vilje. Om vi noen gang har lyst til å gjøre noe vi vet vår Far har sagt i sitt ord er galt, så bør vi stoppe opp litt og undersøke med oss selv om vi er i ferd med å falle fra frelsen (1.Joh 3:9)

Men når vi gjør en feil og går imot vår Fars vilje, så gjør ikke det oss til syndere, for syndere er de menneskene som ikke er Guds barn og som liker å synde. Om du som leser dette har gjort noe feil som endte opp med at du gikk imot vår Fars vilje, så ber jeg deg lese dette jeg nå skal si veldig nøye:

Når du gjør en feil, som ender opp med å gå imot vår Fars vilje, så vil djevelen jobbe overtid med å prøve å få deg til å tro at du ikke lengre er en Guds sønn eller datter. For om han kan få deg til å tro det, så kan han også få deg til å vende deg helt vekk i fra vår Far og til sist falle fra troen. Men om han ikke kan få deg til å tro det, så vil du fremdeles være deg bevisst at du er en Guds sønn eller datter, og som en Guds sønn eller datter kan djevelen ikke røre deg.

En av djevelens to største løgner når vi som er Guds barn gjør en feil er: 1. Denne feilen du nå gjorde kan ikke og vil ikke din Far tilgi. 2. Derfor er ikke du lengre en Guds sønn eller datter.

Vi vet at disse to påstandene fra djevelen er ren løgn, fordi vår Far sier i 1.Johannes 1:9 at om vi vil være ærlige med Han, og med oss selv, om de feil vi gjør så vil Han alltid tilgi oss. I Johannes 1:12 og 3:16 sier vår Far til oss at den som er tilgitt av Gud er en Guds sønn eller datter. Så du kan være helt trygg på at om du er ærlig med deg selv, ærlig med vår Far om de feil du gjør som ender opp med å gå imot vår Fars vilje, så vil Han alltid tilgi deg og alltid se på deg som sin sønn eller datter.

Når du da gjør en feil som ender opp med å gå imot vår Fars vilje, og du er ærlig med deg selv og Han om det så du kan bli tilgitt og fortsatt være en Guds sønn eller datter, så vil du mest sannsynelig oppleve at djevelen forteller deg at du vil aldri kunne slutte å gjøre denne eller disse feilene, fordi du er i utgangspunktet bare en rettferdig synder som får lov til å være et Guds barn. Derfor vil du aldri se noe seier over de feiltrinn du gjør. Dette er djevelens tredje løgn som vi som er Guds barn blir angrepet med, la os derfor nå se på hva som er sannheten.

Alt vi gjør velger vi å gjøre av vår egen fri vilje. Det betyr at når du gjør en feil som ender opp med å gå imot vår Fars vilje, så var det du som med din egen frie vilje bestemte deg for å utføre den handlingen som endte så dumt. Men det betyr også at det er du med din egen frie vilje som kan velge å la være å gjøre de samme handlingene på nytt igjen, for det finnes ingen friske mennesker som er styrt utenifra til å handle i mot Guds vilje.

Dette ser vi igjen i 1.Joh.3:9 hvor vi leser at vår Far forventer at Hans barn bruker sin frie vilje til å si nei til de handlingene som går i mot Hans vilje. Nå tenker du kanskje at du ikke klarer å si nei til de handlingene, men da er du lurt av djevelen. For vår Far som har skapt oss har også skapt vår frie vilje og vet hva vi kan og ikke kan klare med den. Så hvem vil du høre på? Skaperen av din frie vilje? Eller han som er djevelen som ikke vil deg noe godt?

Et Guds barn kan derfor alltid slutte å gjøre de feiltrinn vi gjør, fordi vår Far har gitt oss en fri vilje til å kunne slutte med de feiltrinn vi gjør. Derfor er det en løgn når djevelen sier at du aldri vil kunne slutte å gjøre denne eller disse feilene.

Som vi så ovenfor, så er vi ikke rettferdige syndere som får lov til å være et Guds barn. Joh.1:12,13, 2.Kor 5:17 sier helt klart at vi er ikke syndere men vi er Guds sønner eller døtre som iflg. 1.Joh.1:9 trenger tilgivelse siden vi ikke er feilfrie sønner og døtre av Gud.

Husk derfor når du nå går inn i denne nye uken:

1. Vår Far vil tilgi alt så lenge du er ærlig med Han og deg selv om alle de feiltrinn du gjør i ditt liv. 2. Selv om du gjør feiltrinn som fører til at du til sist gjør noe imot din Fars vilje, så er du fremdeles et Guds barn så lenge du er ærlig med Han og deg selv om hva du har gjort. 3. Vår Far forventer at du skal bruke din frie vilje som Han har skapt til deg til å si nei til å gjøre på nytt de handlingene som ledet til at du gjorde noe i mot Hans vilje. 4. Du er ikke en rettferdig synder som aldri blir fri synd, du er et Guds barn som er blitt gitt alt du trenger for å kunne leve et liv slik vår Far har sagt vi skal leve.

Med dette ønsker jeg deg kjære bror og søster en velsignet fredelig og vellykket uke.

I den neste uken, så er jeg på reisefot oppover mot Tromsø i et par dager. Jeg har med meg muligheter til å koble meg på nettet, men jeg kan ikke garantere at jeg får god nok dekning til å kunne legge ut undervisninger og forkynnelse. Følg med på disse sidene i den nærmeste fremtiden for videre oppdateringer om når neste undervisning og forkynnelse kommer.

Hvem er du?

Er du en sønn eller datter av Gud og har tilgang på alt det jeg har beskrevet i forkynnelsen og undervisningen nedenfor? (Joh 1:12, 3:16, Rom 8:15-18)

Er du et barn av djevelen (les Efeserbrevet 2:2, og Johannes evangeliet 8:44) og vet at om du dør i dag så blir du dømt av min og alle andre kristnes Far (Gud) for dine gjerninger?

Er det på tide nå å si farvel til din far djevelen og bli en Guds sønn eller datter? (Joh 1:12,3:16,Rom 8:15-17)

Er det på tide nå å si om deg selv at “jeg vet hvem jeg er, jeg er et Guds barn, tilgitt av Gud, fordi Jesus er min Herre og Frelser”?

Da er det kanskje på tide å klikke deg inn på “Vil du bli et Guds barn? (Frelse)”

Så hvem er du?

Kjære brødre og søstre

Selv om du har hatt en god barndom hvor alt er blitt lagt til rette for at du skal ha en god fremtid, så er ikke det en garanti for at du vil få en god fremtid. Når man vokser opp, så kan man bli utsatt for så mye forskjellig som frarøver deg den fremtiden du skulle ha hatt, men noe av det kanskje mest tragiske er når mennesker blir frarøvet sin fremtid pga mobbing.

Mobbere har bare ett ønske: påføre flest mulig størst mulig smerte og ødelegge mest mulig for flest mulig ved aktiv bruk av løgn.

Når vi hører om mobbing, så er det alltid i forbindelse med noe som skjer mellom mennesker. Den mobbingen vi ikke hører om, men som skjer i like stor grad som mobbing mellom mennesker, er den mobbingen som skjer når Guds barn blir mobbet.

Den ansvarlige for å mobbe Guds barn er djevelen, og i likhet med mennesker som mobber, så har djevelen ett ønske: påføre flest mulig størst mulig smerte og ødelegge mest mulig for flest mulig ved aktiv bruk av løgn. (Joh 8:44)

Ingen mennesker kan være sikker på at de aldri vil bli mobbet, men alle kan sikre seg mot konsekvensene av mobbingen. I likhet med den som blir mobbet av mennesker, så har du som leser dette har nemlig ett ansvar for å velge hva du vil tro på. Vil du tro på djevelens løgner og la deg mobbe og dermed la han få lov til å oppnå sitt mål? Eller vil du tro på sannheten som din Far sier om deg?

Svaret du gir på det spørsmålet er også med på å avgjøre hvordan din fremtid vil bli. For i likhet med et barn som vokser opp med en god barndom hvor alt er lagt til rette for at du skal ha en god fremtid, så er du et barn i Guds familie som er blitt gitt en god barndom hvor alt er blitt lagt til rette for at du skal ha en god fremtid.(Joh 10:10) Men om du velger å høre på djevelens løgner, så kan denne gode fremtiden bli tatt fra deg (Joh 10:10)

Så hva er sannheten om ditt liv, den sannheten som din Far har sagt om deg?

Din Far har planlagt en god fremtid for deg (Jer 29:11). Dette trenger ikke nødvendigvis å være det du mener er en god fremtid , husk på at du er bare et barn og du er ikke i stand til å bedømme hva som er en god fremtid for deg. Men du kan være trygg på at alt som skjer vil være godt så lenge du ikke tror på djevelens løgner om deg, Fars definisjon av en god fremtid er alltid det beste for oss.

Din Far ønsker å snu alt negativt i ditt liv til noe godt (Rom 8:28). Men det er avhengig av at du ikke tror på djevelens løgner om deg.

Din Far vil ikke at du skal være redd, for Han har full kontroll (Jes.44:8) Men om du tror på djevelens løgner og mobbing om at du er forkastet av Gud eller djevelens løgner om at Gud ikke har kontroll, så vil du aldri få oppleve din Fars fulle kontroll.

Din Far vil hjelpe deg gjennom elver av vanskeligheter og utfordringer, beskytte deg når du møter motstand og hjelpe deg til ikke å bukke under når du møter utfordringer (Jes 43:2)

Din Far har gitt deg sin Hellige Ånd for at Han skal bo i deg, vise deg alt, hjelpe deg med alt.(Jes.44:3, Joh 14:16-18)

Din Far har lagt alt til rette for du skal være tilgitt, rettferdig og frisk (Jes 53:4-6). Men legg merke til at Han ikke har lagt til rette for at du skal være udødelig. Det er en forskjell på å være frisk og å være udødelig. Så du vil allikevel til sist oppleve den fysiske død, men du har alt du trenger for å gå igjennom livet uten å bli syk.

Alt dette er et lite utvalg av den sannheten din Far forsøker å fortelle deg om ditt liv. Om du velger å ha tillit til denne sannheten fremfor djevelens løgner om ditt liv, så vil du også oppleve dette og mer til i ditt liv. Da vil du få den fremtiden og det livet som din Far ønsker å gi deg. Men om du velger å høre på djevelens løgner om ditt liv, så vil du bli frarøvet dette livet som din Far ønsker å gi deg. (Joh 8:44,10:10)

Så hvordan skal du avsløre djevelens løgner og mobbing? Djevelens løgner er alltid det motsatte av Guds ord. Om Guds ord sier at du er et Guds barn fordi du har gjort Jesus til din Herre og Frelser, så sier djevelen at det er ikke så enkelt å bli et Guds barn og det er god grunn til å tvile på Guds ord. Sier Guds ord at du er frisk fordi Jesus har tatt dine sykdommer, så spør djevelen om du kjenner noe til sykdommen. Når du da sier ja, så sier djevelen ”se der ser du, det er ikke så enkelt som Guds ord og enkelte kristne fanatikere påstår”. Sier Guds ord at vårt fremste våpen mot djevelen er kjærlighet og Guds ord, så sier djevelen at det er noe som kristne fanatikere har funnet på og det er ikke så enkelt. Sier Guds ord at du skal elske din neste, så sier djevelen at du må først og fremst søke å bli åndelig ved å utvikle dine nådegaver også tenke på kjærligheten senere.

Dette er bare ett lite eksempel på mange av djevelens løgner og mobbing, men kjernen i alt han sier er at alt går imot Guds ord.

Det er derfor til sist ditt valg og du som har ansvaret for hvordan din fremtid vil bli og om du vil tro på han som mobber deg og vil ødelegge deg, eller om du vil tro på sannheten om deg selv.

Til sist vil jeg benytte muligheten til å minne deg på undervisningen i løpet av uka. Denne gangen skal det handle om sex og seksualitet sett ut ifra det dobbelte kjærlighetsbudet slik 1. Kor 13:4-7 beskriver kjærligheten. Dere kan forvente å finne den på disse sidene en gang før lørdag.

Med deg ønsker jeg deg kjære bror og søster en velsignet uke i Jesu navn.

Kjære brødre og søstre.

Hvordan vil du beskrive deg selv?

Om du nå svarer med å fortelle om hva du jobber med,  at du er frisk eller syk, at du er far, mor, sønn, datter, bror, søster,  tante, onkel, nevø, kusine eller at du er det følelsene dine forteller deg at du er akkurat nå, så har du valgt å beskrive deg selv med ting som lett forandrer seg. Det er nemlig desverre slik at ingen av oss vet helt sikkert at vi blir å jobbe i det samme yrket hele livet, ingen av oss vet helt sikkert at vi vil alltid være frisk eller altid være syk, ingen av oss vil for alltid være en far, mor, sønn, datter, bror, søster, tante, onkel, nevø eller kusine og følelser om oss selv vil alltid skifte.

Hva gjør du den dagen du må bytte yrke eller blir arbeidsledig? Hva gjør du den dagen barna flytter hjemmefra eller ett av familiemedlemmene dør? Hva gjør du den dagen du blir frisk eller syk? Hva med den dagen du føler anderledes om deg selv enn det du føler nå? Når den dagen kommer, så må du akseptere at din identitet har endret seg fra å være den du er i dag til å bli en helt annen. Kan du klare å takle den forandringen? Ville det ikke vært godt om du kunne gå igjennom livet med en stabil identitet som aldri forandret seg, selv om alt annet i livet forandret seg?

Har du et godt selvbilde? Jeg regner med de fleste av dere svarer ja på dette spørsmålet. Men hva skjer den dagen du blir tvunget til å endre din identitet fordi ytre forhold i livet ditt endrer seg og du ikke lengre kan beskrive deg selv slik du gjør nå? Vil du da fremdeles ha et godt selvbilde når du ikke lengre er det du jobber med, den rollen du spiller i familien eller føler så godt om deg selv som du gjør nå? Hvordan skal et menneske som ikke har en stabil identitet gjennom hele livet klare å ha et godt selvbilde?

Om vi ser på samfunnet i dag, så ser vi at det å endre sin identitet gjennom livet er helt vanlig. Det er får mennesker i dag som har det samme yrket hele livet, og det er desverre få mennesker i dag som er gift med ett menneske gjennom hele livet. Sykdommer kommer og sykdommer går, familiemedlemmer dør og familiemedlemmer fødes.  Det er derfor helt normalt å beskrive seg selv ut ifra det man gjør eller den rollen man spiller i livet. Men det er også desverre helt normalt å ha en vedvarende identitetskrise som gjør at de færreste i samfunnet i dag egentlig vet hvem de er. Med en slik identitetskrise følger også som en naturlig konsekvens opplevelsen av å ha et ikke eksisterende eller dårlig selvbilde. For hvordan kan en identitetskrise gi et godt selvbilde når du ikke en gang vet hvem du selv er.?

Selv om det er helt normalt å beskrive seg selv ut ifra det man gjør, eller den rollen man spiller i livet, så sier Romerbrevet 12:2 at vi skal ikke være som alle andre i denne verdenen. Det betyr at selv om alle andre rundt oss hele tiden definerer seg selv ut ifra hva de gjør, eller den rollen de spiller, så skal ikke vi som er kristne gjør det.

Vi som er kristne har en Far, en Pappa, som vet hvor ufattelig smertefullt det er å ha en identitetskrise. Han vet hvor ufattelig smertefullt det er å gå gjennom livet med et dårlig eller ikke eksisterende selvbilde. Det er derfor ikke Hans vilje for våre liv at vårt selvbilde skal være grunnlagt på noe som lett endrer seg gjennom livet, Han vil at vårt selvbilde og vår identitet skal være grunnlagt på noe som er fast og stabilt. Vi må derfor begynne å se oss selv slik Han ser oss så vi på den måten kan få gode faste identiteter og gode selvbilder som ikke endrer seg selv om alt rundt oss endrer seg.

Grunnlaget for å se oss selv slik vår Far ser oss finner vi i det som skjedde når vi ble kristne. Når vi ble kristne, så ble vi ikke det pg.a hva vi hadde gjort. Rom 3:10-17 og Joh 3:16 forteller oss at vi ble kristne bare fordi vi var villige til å ta imot Guds tilgivelse gjennom tillit til hva Jesus har gjort for oss. Dette førte til at vi fikk lov til å bli Guds sønner og døtre og kalle Gud for Pappa (Joh 1:12, Rom 8:15-16) helt uavhengig av hva vi har gjort.

Vår Far og Pappa vil derfor at vi skal beskrive oss selv slik Han beskriver oss og slik Han beskrev oss første gang vi sa ja til Jesus.  Han beskriver oss ikke ut ifra hva vi har gjort eller gjør, Han beskriver oss ikke ut ifra hva vi føler om oss selv eller den rollen vi spiller i familien, istedenfor beskriver Han oss som sine elskede sønner og døtre. For å bekrefte at Han ikke beskriver oss ut ifra hva vi gjør, føler om oss selv, eller den rollen vi spiller i familien, så sier Han i 1.Joh 1:9 at hver eneste gang vi gjør noe feil, så får vi som er Hans sønner og døtre full tilgivelse og hjelp til ikke å gjenta de feilene.  Vi kan derfor trygt vite helt sikkert at Gud vår Far, vår Pappa, skiller mellom sak og person når det gjelder Hans barn så lenge Hans barn er villig til å innse sine feil. ( 1.Joh 1:9 )

Om vi velger å beskrive oss selv slik vår Far vil vi skal gjøre det, så vil vi ikke oppleve den identitetskrisen som de fleste andre i samfunnet opplever. Da vil vi kunne gå igjennom alle prøvelser, alle utfordringer, alle finanskriser og endringer både nasjonalt, internasjonalt og privat i trygg forvissing om at  uansett hva som skjer så er vi Guds sønner og døtre med et selvbilde grunnlagt på hvem vi er, ikke på hva vi gjør eller føler om oss selv.

Så langt så vet vi altså at vi er Guds sønner og døtre fordi vi er kristne og har gjort Jesus Kristus til vår Herre og Frelser, dette gir oss en trygg identitet og et godt selvbilde som gjør oss istand til å takle alle utfordringer og endringer vi møter på iløpet av et helt liv. Men dette har også en betydning for hvordan vi beskriver vårt kristne liv.

Prøv nå å se for deg en stor familie med far, mor og 5 barn. Alle barna har samme foreldre og samme etternavn i tillegg har alle barna hvert sitt rom i det store huset. Hvert av de 5 rommene har dører i forskjellige farger så de på den måten kan identifisere hvilke rom som tilhører hvilket barn. Når du spør barna hvilken familie de tilhører, så svarer de med å si at de tilhører grønn famlien, rød familien, blå familien, hvit familien, oransj familien fordi det er fargene på dørene deres. Ville ikke et slikt svar vært helt uforståelig når alle fem barna tilhører samme familie, har samme foreldre, samme etternavn og bor under samme tak?

Hvorfor er det da slik at når vi kristne blir spurt om hvilken familie vi tilhører så svarer vi med å si at vi er pinsevenner, baptister, katolikker, lutheranere, metodister, karismatikere osv? Vi har alle samme Far som har gitt oss den samme Hellige Ånd og gjort oss til sine barn fordi vi har Jesus som vår Frelser og Herre ( Joh 1:12, Rom 8:15-16 ). Hvorfor skal vi da beskrive vår familie tilhørighet ut ifra fargen på døra til rommet vårt?

Når vi begynner å se oss selv og beskrive oss selv slik som vår Far beskriver oss, så kan vi ikke lengre med god samvittighet fortsette å beskrive vårt kristne liv ut ifra det kirkesamfunn vi tilhører. Da ser vi med en gang at alle kristne på denne jorden er våre brødre og våre søstre uavhengig av hvilket kirkesamfunn vi tilhører.  En slik erkjennelse vil gi oss den enheten som Jesus selv snakker om i Johannes 17:21-23.

Vi kan derfor oppsummere med å si at vi som er kristne må begynne å se oss selv slik vår Far ser oss, ikke slik verdenen rundt oss forteller oss at vi skal se på oss selv. Vår Far ser forbi det vi gjør, den rollen vi spiller og de følelsene vi har om oss selv og ser at vi er verdifulle fordi vi er Hans sønner og døtre som har Jesus som vår Herre og Frelser. Begynner vi å se oss selv slik, så vil vi få en fast identitet og et godt selvbilde som vil stå fast og klare alle utfordringer og endringer som skjer rundt oss. Da vil vi også fort se at alle kristne på denne jorden er våre brødre og søstre helt uavhengig av hvilket kirkesamfunn vi tilhører. Når vi da blir spurt hvilken familie vi tilhører, så slutter vi å svare pinsevenner, katolikker, lutheranere osv. Istedenfor begynner vi å si at vi er kristne og Gud er vår Pappa. En slik erkjennelse vil gi den enheten som Jesus selv ba om, og den enheten vil igjen gi et så sterkt vitnesbyrd til den ufrelste verdenen  at den ufrelste verdenen ikke kan gjøre noe annet enn å tro på at Jesus Kristus er Guds Sønn som er komt for å frelse verdenen.

Med dette ønsker jeg dere mine brødre og søstre en velsignet uke med Guds fred.

Når man er barn, så liker man ikke å høre at man ikke kan klare seg selv fordi man vil så veldig gjerne “klare selv”. Men selv om man ikke liker det, så er det et faktum at barn kan ikke klare seg selv og trenger voksne for å overleve i denne verdenen.

Barn trenger voksne til å kunne ta de riktige avgjørelsene, fordi voksne er istand til å se, forstå og resonere på en helt annen måte enn det barn kan. Et barn som prøver å være voksen vil fort mislykkes med livet og ende opp med å ta bare dårlige avgjørelser som påfører seg selv og andre smerte.

Når vi blir kristne, så blir vi barn (Joh ev.1:12, Rom 8:15-16) og Jesus Kristus som er Gud blir den voksne. I likhet med alle andre barn, så har også Guds barn ett ønske om å “klare selv”. Men i likhet med alle andre barn, så kan ikke vi forstå, resonere og se alt slik Gud ser det. Når vi som er Guds barn allikevel prøver å være som Gud, så vil vi med en gang mislykkes med livet og ta dårlige avgjørelser som påfører oss selv og andre smerte. Vi er derfor helt avhengig av Gud når vi er Guds barn for å klare det kristne livet.

Alle gode relasjoner mellom barn og foreldre er bygget på gjensidig kjærlighet og tillit, for nettopp ved en slik gjensidighet kan barnet vite at det kan stole på at den voksne beskytter, forsørger og veileder barnet gjennom en verden det ikke kan forstå.

Vår relasjon som barn av Jesus er også ment å bygge på en slik gjensidig kjærlighet og tillit.

Vi leser i 1.Joh 4:19 at vi er istand til å elske Jesus, oss selv og vår neste fordi Jesus Kristus som er den voksne elsket oss først og gav oss muligheten til å bli Hans barn. (Joh ev. 1:12, 3:16)

Den kjærlighet Jesus elsker oss med som er Hans barn kan av og til være litt vanskelig å forstå når vi er barn. Vi som er barn har ofte en egen forståelse av at Jesus elsker oss bare når vi får det nøyaktig som vi vil, fordi vi vil “klare selv” og prøve å være noe vi ikke er.

Men om vi går til 1.Kor 13:4-8 så finner vi en detalj beskrivelse av hvordan Jesus elsker sine barn.

I 1.Kor 13:4, Rom 2:4 forteller oss at Jesus er tålmodig og snill med sine barn. Men husk at hva vi barn forstår som snillhet er ikke alltid hva den voksne forstår som snillhet. En foreldre er snill når han setter helt klare grenser for sine barn for å beskytte de, og når han sier nei til enkelte av barnas ønsker fordi de samme ønskene vil egentlig skade barna, men barna er uten mulighet til å se hvorfor disse grensene må settes og derfor oppfatter de ofte foreldrene som alt annet enn snille.

Her er det helt klart at det er den voksnes forståelse av snillhet som er virkelig snillhet, for en foreldre som ikke beskytter sine barn er langt i fra en snill foreldre. Når da Jesus sier at noe er absolutt rett og absolutt galt for sine barn, eller Jesus av og til sier nei til enkelte ting vi ber Han om, så er det i seg selv et tegn på Hans snillhet og godhet mot oss, selv om mange av oss oppfører oss som barn og krever at Han skal la oss få lov til å “klare selv”.

Men det som også er viktig å huske her (som vi også skal se lengre ned) er at når Jesus er snill med sine barn, så er det også i Hans vilje å gi oss ALT som er godt og riktig i våre liv som er i samsvar med Hans vilje. Han hører derfor på våre bønner, og besvarer de så langt Han kan innenfor de grensene Han selv har satt fordi Han elsker oss.

I 1.Kor 13:4 leser vi at vi kan stole på Jesus og Hans løfter fullt ut. Fordi Jesus har et godt selvbilde hvor Han vet at Han er Gud. Han er derfor ikke ett usikkert, utryggt, ustabilt menneske som hele tiden forandrer mening. Dette betyr at når Jesus da har gitt oss enkelte løfter i sitt ord, så er det også Hans vilje og ville oppfylle disse løftene i våre liv og Han tviler aldri på om Han kan klare å gjøre det.  

I 1.Kor 13:5 leser vi at Jesus vil aldri krenke oss og alltid søke å gi oss det beste av det Han kan gi oss. Vi leser også at Jesus blir aldri lett sint med oss, og Han tilgir alt hva vi gjør som vi søker tilgivelse for. ( 1.Joh 1:9).

Mange som leser dette vil føle seg krenket av Jesus fordi Jesus har sagt at noe er absolutt rett og noe er absolutt galt. Men her må vi huske at vi er barn, vi vet ikke alt, vi ser ikke alt og har ikke samme mulighet til å resonere som det Jesus som er den voksne har. Når Jesus da sier at noe er absolutt galt, så er det ikke for å krenke oss, istedenfor er det for å beskytte de Han elsker mot handlinger som vil skade dem og deres relasjon til Han. En annen side ved dette at Jesus aldri vil krenke oss er at Jesus vil aldri gjøre oss noe ondt. Han vil f.eks aldri påføre deg noe sykdom eller påføre deg noe smerte, sykdom og smerte kommer ikke fra Han.

Når Jesus sier at Han vil ikke søke sitt eget, så betyr det at Han vil søke å gi oss ALT godt og ALT godt i overflod. Det er derfor Jesus sitt ønske om å tjene oss slik vi ser beskrevet i evangeliene når Han vasker disiplenes føtter, men Han stiller ett krav til dette, vi må elske Han tilbake for å kunne bli tjent av Han. Derfor så må vi søke å tjene Han for at Han skal tjene oss, den som ikke gjør det vil heller ikke bli tjent av Han. Men dette skal vi se nærmere på neste gang.

Når vi leser at Jesus aldri blir lett sint på oss, så har det en direkte sammenheng med Hans vilje og ønske til å tilgi oss alt som vi vil bli tilgitt for. Hans kjærlighet til oss er lik kjærligheten mellom en far og et barn hvor barnet gjør en alvorlig feil, innser sin feil og ber faren om tilgivelse. Faren kan ikke da annet enn å tilgi barnet fordi han elsker barnet så høyt og ser hans anger over det han har gjort.

I 1.Kor 13:6 leser vi at Jesus vil aldri lyve for oss, Han vil aldri fortelle noe til oss som ikke er sant. Alt vi derfor opplever at Jesus sier direkte til oss kan vi derfor måle mot Hans ord, for alt som går imot Hans ord på en eller annen måte vil alltid være noe som ikke kommer fra Jesus. Vi vet også her at dette betyr vi kan stole på alt hva Jesus har lovt oss, for Hans løfter i bibelen er sannhet som Han ønsker og vil gjennomføre i våre liv.

I 1.Kor 13:7 leser vi at Jesu kjærlighet til oss utholder alt og tåler alt vi gjør, så lenge vi søker Hans tilgivelse når vi gjør feil ( 1.Joh 1:9 ). Vi leser også at Jesus slutter aldri å tro på oss, når du derfor ikke tror på deg selv, så tror Han på deg. Jesus slutter heller aldri å håpe på at vi alltid skal komme tilbake til Han, søke Hans tilgivelse og ta imot Hans mektige gaver som Han ønsker å gi oss gjennom en oppfyllelse av sine løfter til oss.

Vi kan derfor oppsummere Jesu kjærlighet til sine barn på følgende måte:

Jesus er snill med oss, selv om vi ikke alltid forstår at Han er snill med oss fordi vi ikke alltid ser alle konsekvensene av våre bønner, ønsker og handlinger. I Jesu godhet mot oss, så ønsker Han å oppfylle alle Hans løfter som Han har gitt oss i bibelen, og siden vi vet at Jesus ville aldri lyve til oss, og at Han er trygg og sikker på seg selv som vår Gud og Pappa, så kan vi stole på det Han har lovt oss. Jesus vil tilgi ALT vi gjør feil og ALT vi søker tilgivelse for. Han blir ikke lett sint på oss, og det er ingenting vi kan gjøre som vil få Han til å elske oss mindre så lenge vi innser at vi trenger Hans tilgivelse når vi gjør feil for å fortsette å være i Hans kjærlighet. (Joh ev.15:10)

Neste gang skal vi se på hvordan vi kan beskrive vår kjærlighet til Jesus, og gangen etterpå der kan vi se hvordan vi kan beskrive vår kjærlighet til andre.

Om du som leser dette har lyst til at Jesus skal elske deg som sitt barn på denne måten som 1.Kor 13:4-7 beskriver, så kan du klikke deg inn på “hvordan bli frelst” og lese hva du må gjøre.

Kan du helt ærlig si du forstår hva kronprins Håkon føler av nærhet og trygghet når han kaller Norges konge,Kong Harald, for sin pappa? Om du er helt ærlig, så må du svare nei på det. Du er ikke Håkon, og selv om du kan observere Håkon kalle Kong Harad for pappa ved at du er fysisk tilstede i samme rom som både Håkon og Harald i en uformell sammenheng, så vil du aldri forstå hva Håkon føler av nærhet til Norges konge som også er hans pappa. For å forstå hvordan kronprins Håkon føler det når han sier “pappa” til Norges konge, så måtte du selv bli adoptert inn i kongefamilien. Da og bare da kan du forstå hvordan det er å kalle Norges konge for pappa.

Hver søndag så holdes det gudstjenester over hele Norge. I noen av disse gudstjenestene, så er det prester i kapper og hvite kjortler som leder alt sammen. Der er det ikke tillatt for noe spontane utbrudd fra forsamlingen. i andre gudstjenester så er det prester i dress som leder alt sammen, heller ikke der er det så mye rom for spontane utbrudd fra forsamlingen fordi det er mer viktig å holde tidsskjema å bli ferdig i tide. Mange av disse som deltar på denne type gudstjenester, enten de blir ledet av en prest i kappe eller en prest i dress, vil bli inspirert av formene og ritualene for så å ta med seg dette hjem og la det påvirke sitt eget gudsliv. Disse menneskene vil f.eks aldri be til Gud slik de snakker til et annet menneske, fordi det vil for dem være respektløst ovenfor Gud. De vil alltid passe på at når de ber, så bruker de “korrekt” tiltaleform som er enten Herre eller Gud. De vil også ha regler, bud og standarer som ikke står i bibelen som regulerer deres forhold til Gud.

Vi som ikke tilhører kongefamilien kan aldri forstå hva kronprins Håkon føler av nærhet og trygghet når han kaller Kong Harald for pappa. Selv om vi ikke kan forstå dette, så har vi allikevel rett på å oppholde oss i Norge å få beskyttelse av Norsk lov når vi trenger det. Selv om den gudstjenesteformen vi liker best er den med strengest ritualer, liturgier og tidsskjemaer, og selv om vårt gudsliv er styrt av regler og bud som ikke står i bibelen, så er vi allikevel frelst så lenge vi har Jesus Kristus som frelser og Herre og vi lever liv som viser dette i ord og gjerning. 

Kong Harald har ikke tilbudt seg å adoptere noen av Norges innbyggere inn i sin familie. Vi har derfor ingen tilbud om å få lov til å bli medlem av kongefamilen og derfor har vi heller ingen mulighet til å få oppleve hvordan det er å kalle Kong Harald for pappa. Vi vil derfor alltid være innbyggere i Norge som tiltater Kong Harald som konge og derfor ha en viss avstand til han. Men la oss tenke oss at Kong Harald hadde gitt deg som leser denne artikkelen tilbudet om å bli adoptert, du kunne derfor få lov til å bli hans sønn eller datter og kalle han pappa. Hvordan tror du da Kong Harald hadde reagert om du hele tiden holdt en respektfull avstand til han og tiltalte han som Konge istedenfor pappa? Om han adopterer deg inn i sin familie så gjør han jo det fordi han ønsker å ha et nært forhold til deg preget av tillit, trygghet og varme. Egentlig, så ville det jo vært litt uforståelig om du hadde fortsatt å kalle Kong Harald for Konge om du var blitt adoptert som hans sønn eller datter. For når du kaller din egen far for Konge, fremfor å si pappa, så vil du aldri få et skikkelig nært, varmt, trygt forhold til han. 

I utgangspunktet så er det ikke noe galt med gudstjenester som har ritualer, liturgier. Om ritualene og liturgiene blir brukt rett, så kan de fungere som god hjelp til å huske på og leve seg inn i bibelens sannheter. Når de derimot begynner å ødelegge det forholdet vi skal ha til Gud ved å drive oss på avstand fra Han, så blir det som egentlig skulle vært godt misbrukt og forvandlet til noe negativt. Stramme tidsskjemaer og regler og bud som ikke står i bibelen  kan aldri og har aldri vært til noe hjelp for vårt forhold til Gud, de har derfor ingenting å å gjøre i en gudstjeneste eller i vårt personlige gudsforhold.

Når ritualer, liturgier blir misbrukt, eller når gudstjenestene og vårt personlige gudsforhold tillater stramme tidsskjema, regler og bud som ikke står i bibelen, så oppfører vi oss like uforståelig som det mennesket som blir adoptert inn i kongefamilien og fortsetter å kalle Kong Harald for Konge istedenfor pappa.

I motsetning til Kong Harald, så har universets Konge, Han som har skapt alt fra det minste støvkorn til den største stjernenova og sort hull, invitert hele menneskeheten til å bli adoptert inn i Hans familie for å bli Hans barn. (Johannes ev.1:12). Det eneste kriterium Han stiller er at vi er villig til å forlate det livet vi lever nå og stoler på at Jesus Kristus har sonet for alt det gale vi har gjort i våre liv på korset. (Johannes ev.1:29, 3:16,18-20). Gjør vi dette så vil vi få Den Hellige Ånd som vil forvandle oss slik at vi begynner å leve slik som Gud har sagt vi skal leve (Esekiel 36:26-27, 2.Kor 5:17) og da vil vi bli Hans sønner og Hans døtre, da er vi blitt Guds barn ( Romerbrevet 8:9-16). Er vi Guds barn, Guds sønner og døtre, så har Gud gitt oss rett til å kalle Han for pappa istedenfor Gud (Romerbrevet 8:15, Galaterbrevet 4:5-7).

Det er derfor i utgangspunktet ikke noe galt med ritualer og liturgier, men når de fører til at vi oppfører oss som om vi ikke er Guds elskede barn, så blir de ødeleggende fordi de ødelegger det som er vår naturlige rett til å kalle Gud for pappa med den nærhet, trygghet og varme til Gud som det faktisk medfører. Stramme tidsskjema, regler og bud som ikke står i bibelen er i seg selv ikke fra Gud fordi de vil alltid ta vekk vårt fokus på at vi er Guds sønner og døtre som har rett til å si ”pappa” når vi ber til Gud. Når det da faller veldig naturlig for oss å si “pappa” til Kong Harald om vi hadde blitt adoptert inn i hans familie, hvorfor faller det da ikke naturlig for oss å si “pappa” til Gud når vi vet vi er blitt adoptert inn i Hans familie?

For du som ikke er en kristen, og har lest dette, så virker det kanskje helt gjennomført riv rav ruskende galt å si “pappa” til Gud. Kanskje du spør deg selv, “hvordan kan man kalle Gud for pappa når alle har en jordisk pappa?”. La meg da spørre deg om en ting, forstår du hvordan Kronprins Håkon føler det når han kaller Kong Harald for pappa? Om du er ærlig, så vil du svare nei på det spørsmålet. For du vet at du må selv bli adoptert inn i kongefamilien for å forstå det. Du må derfor selv bli adoptert inn i Guds familie for å forstå hvordan man kan kalle Gud for pappa selv om alle har en jordisk pappa. Om du ikke blir adoptert inn, så kan du aldri klare å forstå dette. I motsetning til kongefamilien, så er tilbudet tilstede fra Gud om å bli adoptert inn i Hans familie. Det eneste du trenger å gjøre er å være villig til å gi slipp på alt i ditt nåværende liv som ikke er etter Guds vilje slik Gud har uttrykt det i sitt ord, også være villig til å stole på at Jesus har sonet din synd på korset. Da vil du forstå hvordan det er å kalle Gud for pappa.

Også vil jeg si noe til deg som tenker omtrent som dette “om Gud er min pappa, så vil jeg ikke ha noe med Han å gjøre, fordi min pappa var ingen god pappa. Så om Gud er som han, så er Gud en ond Gud”. Det er desverre slik at det finnes dårlige fedre og mødre, det finnes fedre og mødre som aldri skulle vært fedre og mødre. Desverre så har du hatt en dårlig far, men la meg få lov til å spørre deg om en ting: Når du vokste opp med en dårlig far, eller en far som aldri var tilstede, forstod du at dine venner hadde gode fedre? Sagt på en annen måte, kan du forstå at selv om du hadde en forferdelig far, eller en far som ikke var tilstede, så var det og er det gode fedre i denne verden? Hvordan kan du få bevist at det er gode fedre i denne verden? Svaret på det er at du må bli kjent med dem. Om du tenker tilbake på når du vokste opp med en dårlig far, eller en fraværende far, så måtte du bli kjent med fedrene til dine kompiser for å tro på at de virkelig var så snille og gode fedre som dine kompiser faktisk fortalte deg at de var. Nå forteller jeg deg at bibelens Gud er en god Far en god pappa. Han er ikke som din far, men jeg inviterer deg nå til å bli kjent med bibelens Gud for å få et bevis på at det jeg sier til deg er sant. La meg derfor stille deg til sist et spørsmål, la oss si at du skulle bli dømt for å ha kjørt for fort og straffen var fengsel, du vet at om du går i fengsel, så vil livet ditt bli ødelagt og du ber dommeren om at han må vise nåde og la deg få slippe og du sier aldri skal kjøre for fort igjen. Men dommeren er nødt til å dømme etter loven og dømme deg i fengsel. Ville en far vært en god far om han kom inn i rettsalen og sa til dommeren “jeg kan sone straffen hans om du lar min sønn/datter gå fri”? Om du svarer ja på det spørsmålet, så ber jeg deg lese følgende bibelsteder som bevis på at Gud allerede har gjort dette for deg: Joh ev.1:12,29, 3:16,18-20 . Også vil jeg be deg tenke igjennom de 10 bud, for brudd på de 10 bud er den synd som Jesus kom for å sone iflg.Joh ev.1:29 og 3:16,18-20, Rom 3:19. Om du kan svare at du har brutt ett eller flere av de 10 bud så har du gjort deg skyldig i lovbrudd. Det er derfor helt rettferdig av Gud å dømme en straff for brudd på loven. Men når du står der skyldig så kommer Jesus inn og sier “jeg kan sone straffen din om du vil”. Jesus ,som er Gud, gjør dermed det samme som faren i eksemplet over som går i fengsel istedenfor sønnen / datteren. Og om faren i eksemplet over er en god far fordi han ofrer seg for sitt barn, så virker det ganske naturlig at Gud er en god Far siden Han ofret seg for alle menneskene. Spørsmåle til deg blir da følgende: Vil du ta straffen for dine egne synder, eller vil du la Jesus ta straffen for dine synder og dermed bli et Guds barn som kan kalle Gud for pappa? Om du sier du vil det siste, så kan du lese mer om hva du skal gjøre på “hvordan bli frelst” på forsiden her inne.

Ok, så langt så vet vi at bibelen sier at hver den som er en kristen har rett til å kalle Gud for “pappa”. Vi trenger altså ikke si “Gud”, “Herre” når vi ber, vi kan si ganske enkelt “pappa”. Som Guds barn, så trenger vi ikke en prest i kjortel, kappe eller dress for å hjelpe oss til å kommunisere med vår pappa. Vi trenger ikke ritualer eller liturgier for å kommunisere med vår pappa. Vi kan bruke allt dette som hjelpemidler i gudstjenester og vårt forhold til Gud, men i det øyeblikket vi sier vi må ha det som den eneste brukbare kilden vår til kommunikasjon med Gud som er vår pappa, så er det noe galt ett sted.  Da har vi glemt hvem vi er, da har vi glemt at Gud har gitt sine sønner og døtre lov til å komme helt nært til Han utenom prester, ritualer, liturgier og bare si helt enkelt “pappa”.

Til sist vil jeg spørre deg om en ting, er en god far som tillater sitt barn å gjøre handlinger som vil være til skade for barnet en god pappa? Er et barn selv istand til å bedømme konsekvensene av sine handlinger, eller må barnet alltid stole på farens bedømmelser? Om vi er ærlige, så må vi svare at en god far setter grenser for sine barn fordi han ser konsekvensene som barnet ikke er istand til å se. Når vi er barn, og Gud er vår pappa, så ser Han konsekvenser av våre handlinger som vi aldri kan være istand til å se. Gud vår pappa, må derfor sette en del grenser for oss for hva vi kan og ikke kan gjøre for på den måten å beskytte oss. Det at Gud dermed sier at noe er absolutt galt og noe er absolutt rett er i seg selv et tegn og bevis på Guds kjærlighet til oss. Men i likhet med alle barn, så kan vi ikke se og forstå dette før vi aksepterer at vi er barn og vet ikke alt mens Han er Gud og vet alt.

Er det ikke på tide nå å si “pappa” til Gud?

Så var det snart slutt på sommerferien og snart begynnelse på et helt nytt studie år.

Når dette skrives, så sitter jeg på rom 420 på Fauske hotell. Vi kjørte fra Tromsø for to dager siden og overnattet første natt på ballangen camping. I dag skal vi til Mo i Rana og Rica hotell, før vi kjører til Trondheim og Rica der, før jeg så hopper av på værnes og tar fly til kristiansand på søndag.

Selv om sommeren snart er over, så gleder jeg meg til å begynne med studiene igjen. Etter å ha vært 7 år i full jobb og hatt 7 sommere hvor den siste ferie uken alltid har vært preget av “gruing” og ” sorg” over at ferien er over, og hverdagen snart begynner. Så har denne siste ferie uken vært preget av trygget ( er preget av ), glede, forventning til det som kommer. Men også en stor takknemlighet til Herren over denne sommerferien.

Det er m.a.o veldig godt å leve i disse dager, det er godt å kjenne at man gleder seg til å begynne igjen og ikke gruer seg. Selvfølgelig er ikke alt rosenrødt, jeg må jo bruke førstkommende mandag på å lempe inn igjen alle kassene mine på hybelen etter at de har vært lagret i sommer. Men i det store bildet, så er det en bagatell som er 100% ubetydelig.

Hvordan er det mulig for meg å glede meg til at ferien er over, være taknemlig for ferien jeg har hatt og ha det herlig de siste ferie dagene ?

Fordi jeg vet jeg er elsket av Herren, og jeg vet at Herren Jesus er for meg og ikke mot meg. Det betyr at selv om jeg ikke har kontroll over alt som kommer i nærmeste fremtid, selv om det er små ubetydelige ikke positive detaljer med i bildet ( som flyttingen inn på hybelen o.a ), så vet jeg at det kommer til å gå bra fordi Gud er god og jeg er Hans barn. Og Gud er så uendelig mye mere mektigere enn meg, derfor vet jeg at for Han er ingenting umulig og da er jeg trygg og bokstavelig talt hviler i Hans kjærlighet.

Det er ingenting så godt som å være elsket av Herren og være Hans barn .

Evangeliene og salmene forteller oss at den som stoler på Herren Jesus Kristus, vil aldri bli skuffet fordi Han vil altid være med sine barn. Men det krever også av oss at vi er villige til å ydmyke oss å si at “du Herre vet bedre enn meg, vis meg derfor hva jeg må gjøre”. Og dette siste er ikke altid så enkelt.

Personlig så fikk jeg erfare hvor viktig det er å stole på Herren for litt over en uke siden. Når jeg er ute og kjører bil over lengre strekninger ( ja jeg vet jeg burde si at jeg gjør dette jeg nå skal fortelle om når det gjelder kortere strekninger også , og jeg skal begynne med det etter dette jeg opplevde ) så ber jeg altid Herren vise meg farer, ting som jeg må være ekstra obs på, når tid jeg må bremse og når tid jeg må stoppe.

For litt over en uke siden, så kjørte jeg mellom Vestre Jakobselv og kautokeino i Finnmark fylke. Jeg hadde begynt dagen med å be til Herren om å bli ledet når jeg kjørte på turen, så jeg ar trygg og oppmerksom på Herrens stemme.

Etter ca.1 time på vegen, så kommer jeg til en sving og blir oppmerksom på et 70 skilt som varslet om at fartsgrensen der var bare 70 km/t. Jeg så etter om det var et lignende skilt på motsatt side av vegen (som ville betydd at sonen for 70 km/t begynte der, eller at jeg var allerede inne i sonen ), og jeg fikk se til min forskrekkelse at det sto ikke noe skilt på andre siden av vegen. Jeg antok derfor at jeg hadde kjørt i 80 km/t i 70 sone og bremset kraftig opp. Når jeg kjørte forbi der 70 skiltet sto, så oppdaget jeg til min forskrekkelse at der var det ikke noe 70 skilt, bare et trekant skilt som varslet om svinger. Men jeg hadde sett så helt klart at der sto det et 70 skilt , og etter å ha bedt om Herrens ledelse for turen, så tok jeg dette å være et tegn ifra Herren. Jeg holdt derfor 70 km/t de nest 10 minuttene i påvente av hva som kunne skje ekstra oppmerksom.

Etter ca.5 minutter, så kommer jeg til en sving og møter en rød pick up toyota som var kraftig overlastet og kjører i motsatt kjørebane. Alt det som jeg nå skal fortelle om skjer i løpet av sekunder:

Den røde bilen begynner sakte å skjene over i min kjørebane. Først tenker jeg at han kutter svingen og ligger bare litt for langt ute mot midt stripen og at jeg skal ha plass til å passere han på siden i min kjørebane. Men så er plutselig hele den røde bilen over i min kjørebane og kommer rett mot meg. Jeg kan enda huske synet av bilen som kommer rett mot meg, og den lille smale stripen med asfalt som var igjen i min kjørebane for meg å kjøre på som ikke en gang var bred nok til at et menneske kunne stått der.

Jeg rekker å tenke ” Dette går ikke bra “, blinke to ganger med lysene til han og forberede meg på sammenstøtet med de påfølgende konsekvenser . Jeg kjørte en bil med et meget lite panser, og han kjørte en bil med et meget langt panser, så om det hadde blitt sammenstøt så ville jeg neppe sittet her i dag.

Etter å ha blinket to ganger med lysene til han, så ser jeg hvordan panikken lyser i øynene til sjåføren i den røde bilen, og på en eller annen måte så klarer han å få vrengt bilen sin inn i sin kjørebane igjen bare sekunder før det smalt.

Jeg sier ” på en eller annen måte”, men jeg må jo innrømme at det var utelukkende Herrens nåde som gjorde at Herren flyttet den bilen inn igjen i sin egen kjørebane.

Etter å ha stoppet bilen og pustet ut mens adrenalinet sakte forrsvant fra ben og armer, så fortsatte jeg turen i trygg forvisshet om å være et Guds barn med en mektig Far.

Denne opplevelsen beviser hvor viktig bønn er, Gud handler på bønn, men det må være bønn i tro om at Han vl svare fordi vi vet i bibelen at det vi ber om er Hans vilje.

Men denne opplevelsen viser også hvor ubeskyttett du er du som ikke er et Guds barn. Det viser at du vandrer rundt i denne verdenen uten din Fars beskyttelse, fordi du har selv valgt å leve i synd og ulydighet. Tør du virkelig sette deg bak rattet i bilen, på flyet, på toget, i bussen, trikken, drosjen uten å være et Guds barn ? Tør du virkelig leve uten å være et Guds barn ? Tør du virkelig leve i denne verdenen uten å ha Guds beskyttelse, og tilgang på å be om den ???? Jeg skjønner ikke at du tør, du har nå lest min historie. Jeg er et Guds barn, og jeg kan leve hver dag i trygghet om at når jeg ber om beskyttelse fra min Far, og stoler på at Han vil gi meg det, så får jeg det fordi jeg vet det er Hans vilhe for mitt liv.

Så hvordan tør du ikke være et Guds barn ???

Elisabeth Ohlson Wallins kunstverk “Nattverden”

Kvekere har ingen sakramenter, ingen hellige handlinger, fordi man mener ritualene kan skape vane og avstand til Gud. Det er helt riktig at en del ritualer blir tomme handlinger. Barnedåpen opplever jeg som en slik handling som har mistet sin betydning.

Nattverden derimot, er det ritualet jeg er mest knyttet til. Ved å ta imot Jesu kropp og blod i symbolsk forstand, gir jeg næring til det av Gud i meg og styrker det. Jeg får del i Guds nåde og oppreisning av alle undertrykte. Jeg får ny styrke til å fortsette på den veien som Gud har pekt ut for meg.

Som transmann er det spesielt sterkt å få del i en mannlig kropp. Dette er et brennbart tema i en tid hvor Jesus fremstilles som så kjønnsnøytral som mulig. Likevel betyr det noe for meg at han ble kjønna som mann. Ved å ta imot nattverden tar jeg imot kraft til å være den mannen jeg er. Det gir mening i mitt liv og jeg har alltid vært svak for symboler som berører meg. Nattverden blir for meg et tegn på at jeg er ment å være mann, at Gud kjenner meg som mann og har gitt meg utfordringer og ressurser som står i forhold til hverandre.

Jeg har vanskelig for å gi opp nattverden. Det betyr ikke at jeg er avhengig av å dele nattverden med noen, men det er godt med fellesskap av og til. For meg er nattverden en symbolsk handling mellom meg og Jesus og kan løsrives fra religion som institusjon. Av og til foretrekker jeg å feire nattverd alene.

I kveld var jeg på messe i Tromsø Kristelige Studentforbund. I Forbundet er nattverden svært viktig og er utgangspunkt for logoen.

Forbundet har alltid nattverd. Jeg tror aldri jeg har opplevd ei messe uten nattverd i Tromsøforbundet, uansett hvor mye vi ellers har eksperimentert med liturgi, form og innhold. I noen liturgier står det dessuten om nattverden som noe som gjør oss hele. Selvsagt fordi handlingen er et tegn på en forening med Gud, men for min del også rent fysisk. Ikke slik å forstå at jeg tror nattverden er en slags testosteron som vil få skjegget til å gro o.s.v., men den har fungert som testosteron for psyken min. Det å forenes med Gud innebærer for meg også å forenes med hans aksept av min mannlighet og hans tanker om meg som mann. Det er vanskelig å forklare og jeg kommer sikkert tilbake til det. Jeg ville bare skrive litt om hva nattverden betyr for meg.

Tidligere så har vi sett at det ikke finnes noe fast regel for hvordan vi skal be, vi kan til og med bare be Gud og være sikker på å bli hørt, fordi vi vet vi har barnekårets Ånd som vitner at vi er Guds barn. ( Rom 8:16 ). Som Guds barn med Guds Ånd i oss, så kan vi være sikker på at vår Far vil høre en bønn som begynner med Gud like mye som Han vil høre en bønn som begynner med Herre, Jesus, Far, Hellige Ånd. Vi har også sett hvordan Gud er en, samtidig som Han er tre, så vi har sett hvordan vi kan be til den ene i treenigheten og samtidig be til alle i den ene Gud.

Alle mennesker er forskjellig, noen av oss vil ha veldig lett for å bare be slik vi har sett på før og beskrevet i avsnittet ovenfor her, mens noen av oss trenger å være helt sikker på at vi ber rett. Selv om vi skal se på enda et element som kan hjelpe deg å oppnå denne tryggheten i dine bønner, så er det viktig å understreke nok en gang at Gud hører bønn, selv om vi ikke ber akkurat på denne måten. Noen av oss vil også ha god nytte av å formulere våre bønner på en måte som gjør oss oppmerksomme på at vi ber til den treenige Gud, og ikke til tre guder. For selv om vi vet alle sammen at det er en Gud som åpenbarer seg i en treenighet, så er det veldig lett å miste fokuset av dette om vi bare ber til Jesus, bare ber til Far, bare ber til Herren, bare ber til Gud, bare ber til Den Hellige Ånd. Så for å hjelpe både dere som trenger en større trygghet i deres bønner, og for å hjelpe dere som trenger en bevisthet om at dere ber til en Gud, så skal vi se nærmere på tre “samle betegnelser ” på den treenige ene Gud.

Men jeg understreker nok en gang, Gud hører bønn selv om vi ikke ber på akkurat denne måten.

Hva tenker du på når du tenker på Gud ? I gamle testamentet møter vi Gud, i evangeliene møter vi Sønnen Jesus Kristus, fra og med apostlenes gjerninger og utover møter vi Den Hellige Ånd. Den Gud vi møter i gamle testamentet blir i evangeliene identifisert som Jesu Far ( Joh.ev 14:10 ). Jesu Far er ett med Jesus ( Joh.ev.14:10 ) og Den Hellige Ånd er ett med Jesu Far ( Joh.ev.15:26 ) og ett med Jesus ( Joh.ev.17:21 ).

Bibelens Gud er altså Far, Sønn og Hellige Ånd. Så for å hjelpe deg til å få en større trygghet i dine bønner, og for å få en større bevisthet om at du ber til den treenige ene Gud, så kan det kanskje være en hjelp for deg å be direkte til “Far, Sønn og Hellige Ånd”.

Et annet hjelpemiddel kan være å be til Jesus, det vil ikke akkurat øke din bevisthet om at du ber til den treenige ene Gud. Men det vil kanskje være enklere for deg å be om du kan føle du tiltaler Gud med et eget navn. Hvorfor akkurat Jesus ? Som vi så i går, så er Den Hellige Ånd som du har i deg både Fars og Jesu Ånd i tillegg til å være Den Hellige Ånd. I Johannes ev.17:26 og 14:26 forteller oss at Jesus har komt i sin Fars navn, og Den Hellige Ånd er komt i Jesu navn. Derfor kan vi i trygghet bruke Jesus for å be til hele den treenige ene Gud. Men det vil kanskje ikke være til hjelp for en økende bevisthet om Guds treenighet.

Et annet alternativ er å tiltale den treenige ene Gud som Herre. Vi ser i Joh.ev.20:2 hvordan også dette er en betegnelse på den treenige ene Gud.

Jeg håper dette har vært til hjelp i dine bønner, men la meg understreke nok en gang, Gud hører bønn selv om du ikke ber akkurat på disse måtene, fordi du er et Guds barn.

Hvem skal vi be til ? Skal vi be til Far ? Til Gud ? Til Jesus ? Til Den Hellige Ånd ? Til Gud ?

Det er lett å bli forvirret når man er kristen i dag og tenker på Guds treenighet, enda mere forvirret kan man bli om man spør enkelte kristne. Noen vil si at den eneste rette bønnen er til Far og begrunner det i skriftens ord om barnekårets Ånd og Fadervår. Andre igjen vil si at den eneste rette bønnen er til Jesus, og begrunner det i Joh ev.14:13 ( selv om enkelte manuskripter gjengir Joh 14:13 som at vi skal be til Far, istedenfor å be til Jesus ), og andre igjen vil si at det er helt utenkelig å be til Den Hellige Ånd og begrunner det i de samme skriftsted. Men hva sier bibelen ?

Først av alt, så må vi huske på Guds enhet. Gud er grunnleggende en og ikke tre guder. Så Guds tre åpenbaringer i Fader, Sønn og Den Hellige Ånd, er tre åpenbaringer av en Gud. I tillegg må vi huske at vi som kristne er Guds barn, vi har en Far i himmelen som vi kan frimodig komme frem for å snakke til pg.a vår frelse som har gjort oss nye skapninger, ett med Jesus med Den Hellige Ånd.

Vi finner ingen klar regel i ny testamentet som sier at vi må be til Far / Jesus / Den Hellige Ånd for at våre bønner skal bli hørt. Våre bønner blir hørt fordi vi er Guds barn, ikke fordi vi formulerer våre bønner på en bestemt måte. Derfor kan vi si at du er fri til å be enten til Far, til Jesus eller til Den Hellige Ånd, og du er fri til dette fordi du er et Guds barn.

Men hvordan kan du være helt sikker på det ? Tenk på treenigheten, Far, Sønn og Den Hellige Ånd er tilsammen en Gud. Så¨når du ber til Far, så ber du også til Jesus og Den Hellige Ånd. Når du ber til Jesus, så ber du også til Far og Den Hellie Ånd. Når du ber til Den Hellige Ånd, så ber du også til Far og Jesus, fordi de er alle åpenbaringer av den ene Gud. Jesus representerer både seg selv, Ånden og Far. Far representerer både seg selv, Jesus og Ånden, Ånden representerer både seg selv, Far og Jesus. ( Joh ev.14:10-11, 16 )

Som et Guds barn, så er du til og med fri til å be bare til Gud. Gud hører dine bønner pg.a din rolle som Guds barn, ikke pg.a du ber rett.

Om du enda ikke er helt sikker på om du er fri til å be, så kan du lese Rom 8:26. Som et Guds barn, så har du Den Hellige Ånd i deg som vil hjelpe deg til å be. Så lenge du er et Guds barn, så kan du pg.a din stilling som et Guds barn med Den Hellige Ånd i deg, være trygg på at du er fri til å formulere dine bønner slik du selv vil.

Men hva med Jesu navn ? Må vi ikke avslutte bønnene våre i Jesu navn ? Jo iflg.Joh.14:13, så skal vi be i Jesu navn. Men vi må ikke nødvendigvis avslutte med Jesu navn, vi kan like gjerne starte bønnene i Jesu navn.

Men hva da med Fadervår ? Fadervår er en bønn til Far, ikke til Jesus, Gud eller Den Hellige Ånd.

” For så har Gud elsket verdenen at Han ga sin Sønn, den eneste, for at hver den som stoler på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv ” Johannes ev.3.16

Hva tenker du om deg selv ? Er du i dine egne øyne et godt menneske ? La oss ta en liten prøve på det:

1. Har du noen gang fortalt en løgn ? Husk at alt som ikke er sannheten er løgn, så selv hvit løgn er løgn.

2. Har du noen gang tatt noe som ikke tilhørte deg ? Da mener jeg alt ifra en binders på kontoret til å stjele større ting.

Hva vil du kalle en person som har fortalt en løgn og tatt noe som ikke tilhørte vedkommende ? En løgner og en tyv ? Helt riktig, så om du har svart bekreftende på de to spørsmålene ( eller ett av de ), så er du etter dine egne ord en løgner og en tyv.

Nå vet ikke jeg om du tror på Gud, men jeg ber deg for et øyeblikk bli med meg på et tanke ekspriment: Om du skulle dø i dag som en løgner og en tyv, vil Gud da dømme deg skyldig for dine løgner og tyveri ? Eller vil Gud dømme deg uskyldig å se gjennom fingrene med dine løgner og tyverier ? Hvorfor skal Gud ikke dømme deg skyldig om Han er en rettferdig Gud ? Bibelen beskriver Gud som hellig og rettferdig, det betyr at bibelens Gud vil dømme deg skyldig om du skulle dø i dag som en løgner og en tyv. Er dette noe som bekymrer deg ?

Det bekymrer ihvertfall Gud om det ikke bekymrer deg. Tanken på at du skal dø i dag som en løgner og en tyv er så vond for Gud at Han sendte sin Sønn Jesus Kristus til å bli dømt for dine løgner og dine tyverier. Tenk litt over dette. Den hellige og rettferdige skaper av universet ( og av deg ) elsker deg så høyt at Han har gitt deg en mulighet til å få tilgivelse for dine løgner og tyverier, men det er opp til deg om du vil ta imot eller om du vil bli dømt som en løgner og en tyv.

Hva må du gjøre for å ta imot tilgivelsen ? Du må være villig til å forandre deg, du kan ikke selv forandre deg, men du må ønske en forandring. Du må ønske å forandre deg fra å være en løgner og en tyv, til å leve et liv uten løgner og tyverier. Så må du stole på at det er sant at Jesus har blitt straffet for dine løgner og ditt tyveri. Jeg vet det kan virke vanskelig å ha tillit til dette, fordi du føler kanskje at dette er for vanskelig å ha tillit til uten noe konkret bevis. Men bibelen sier at om du så har tillit på størrelse med et sennepsfrø ( et frø som er veldig lite ) så er det nok. Så stol på at det er sant at Jesus har blitt straffet for dine løgner og ditt tyveri. Om du gjør dette, så vil Gud gripe inn i ditt liv og gi deg sin kraft som du trenger for å leve et liv uten løgner og uten tyveri. Den kraften vil i tillegg ta seg av alt annet i ditt liv som er i strid med Guds vilje. I tillegg vil Gud gi deg evig liv, du trenger ikke frykte for den fysiske døden fordi du er da et Guds barn som skal hjem til din Far som elsker deg mere enn noe annet på denne jorden. I tillegg vil Gud følge med deg gjennom livet ditt og for altid se på deg som sitt barn.

Du velger selvfølgelig helt selv om du vil bli dømt for dine løgner og ditt tyveri, eller om du vil bli et Guds barn. Jeg valgte selv å ikke bli dømt for mine løgner og mitt tyveri i 2001, jeg har aldri angret på at jeg valgte å bli et Guds barn. Derfor kan jeg si av erfaring at du heller vil aldri angre.

Om du nå har tatt avgjørelsen om å bli et Guds barn, så oppfordrer jeg deg til å kjøpe deg en bibel, finne deg andre mennesker som er Guds barn som du kan stole på og lære mere om din Himmelske Far og din Herre og bror Jesus Kristus. Du kan også følge med videre på denne bloggen og forkynnelsen her, eller kontakte meg på ornmyhre@hotmail.com for videre rådgiving i ditt nye liv som et Guds barn.