Vi følger møllersønnen Johannes og Victoria fra en herregård. Han forelsker seg, men vet den sosiale avstanden er for stor. Han drar ut og blir med tiden en anerkjent dikter, men glemmer henne aldri.

Victoria på sin side må med tiden forlove seg med en rik mann, da hennes far trenger penger for å holde slottsgården ved like.

Deres veier krysses iblant, men om det ser ut til at de skal få et lykkelig øyeblikk nå og da skynder en av dem, oftest Victoria, å ødelegge det.

De to er, som Hamsuns figurer ofte er, noe sære, humørskiftende, og klare produkter av sin tid. Lykkelig kjærlighet finner du sjelden hos ham.

Boka er godt skrevet og er kort og lettlest.

Etter fiaskoen med å streve meg halvveis gjennom lydboka til “Den siste glæde” (så fikk jeg bevist en gang for alle at jeg ikke klarer å holde oppmerksomheten rettet mot lytting lenge nok til å få noe vettugt ut av det) kastet jeg meg over pensumlistens andre Hamsun-bok i stedet. Dette gikk mye bedre. Kanskje noe tregt i starten, men jeg fikk opp tempoet etter hvert som jeg ble mer og mer vant til sproget. I løpet av uken jeg leste på denne, var det svært gøy å besvare spørsmålet “Hva leser du?” med “Siste kapittel”. “Jamen, siste kapittel av hva da?” “Siste kapittel.” Nemlig. Jeg frydet meg også da jeg omsider leste siste kapittel av “Siste kapitel”. Men dårlige ordspill til side, jeg får kanskje si noe om boken?

Jeg prøvde først å finne noe info om boken på nettet, for å ha en viss forutanelse om hva dette skulle være for slags bok. Jeg fant ingenting, annet enn at den ble skrevet i 1923. Flere sider som listet den blant mange andre verk av Hamsun, men ingenting om denne boken, hva den handler om, hvilke karakterer den har, e.l. Dette er en av de mindre kjente verkene hans, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Den er jo bra!

Første kapittel handlet om en ung gutt ved navn Daniel, som hadde mistet farsgården etter at faren hans hadde dødd og bare etterlatt seg elendighet. Men han har sæteren ennå, og denne skal han bygge opp så den blir stor og fin, og han har en pike i bygda, Helena, som han planlegger å gifte seg med. Planen går imidlertid litt skeis når Helena plutselig forlover seg med lensmannsbetjenten i stedet. Daniel bestemmer seg da for å sette fyr på huset hennes og se henne brenne ihjel, men har da blitt så full at han sovner i skogkanten utenfor gården og ikke får gjort det. Et ganske begivenhetsrikt første kapittel, syntes jeg. Mye action. Og hva nå? Jeg forespeilet meg at resten av boken ville handle om Daniels indre konflikter og sjelekvaler mens han vandret alene oppe på sæteren sin. Jeg tok grundig feil.

I annet kapittel flytter Hamsun nemlig fokuset over på Torahus sanatorium, som har blitt bygget på nabotomta til Daniels sæter. Her blir vi litt kjent med en rekke karakterer, både ansatte, pasienter og gjester, og jeg begynner å tenke “Jaja, whatever, skal vi få vite mer om bokas hovedkarakter [Daniel] snart, eller?”

De øvrige kapitlene holder fremdeles fokuset på sanatoriets klientell, og det går gradvis opp for meg at denne boken ikke handler om Daniel og hans ensomme sæterliv i det hele tatt. Den handler om mange mennesker, mange forskjellige personligheter, som alle har det til felles at de på et eller annet vis preges av døden. Tittelen “Siste kapitel” viser til siste kapittel av livet – dette blir tydeliggjort omtrent midtveis i boka av en av karakterene – Selvmorderen, som han kalles – når han snakker om menneskers siste kapittel og at ingenting er verdt å gjøre fordi man dør jo før eller siden uansett. Veldig oppmuntrende. Det er da også mange som dør gjennom boka. Noens død er trivielle, andres er dramatiske og tragiske. De som ikke dør, affekteres av den.

Dette er ingen bok med en lykkelig slutt. Det likte jeg. Dette var Hamsun omtrent på sitt beste, syntes jeg. Forløpet fikk etter hvert skikkelig fart på seg, og selv om jeg alltid har likt Hamsun, har jeg aldri trodd at noen av hans bøker skulle være av typen “jeg klarer ikke å legge den fra meg!”. Men mot slutten av denne boka var det nettopp det som skjedde. Det var bare for spennende til å ikke fortsette.

Ifølge professoren min er det en del kritikere som mener at boka har en slutt som spirer til håp for de mer framtredende karakterene. Jeg er tilbøyelig til å være uenig, for det kommer an på hva man tenker på som en god skjebne i livet og ikke. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette, i fall noen får lyst til å lese denne. Men jeg kan oppsummere med at jeg likte boken svært godt, og anbefaler den absolutt. “Siste kapitel” er helt klart en kandidat til eksamensoppgaven, når den tid kommer.

Knut Hamsun er blitt en mørk plett på Norges snøhvite krigs-samvittighet. Alle gode nordmenn vet at Max Manus’ og Kjakans overveldende heltegjerninger var hovedårsaken til at nazi-Tyskland falt og at Hitler selv falt død om, men ute i den store verden holder dette bare ikke lenger. 150-årsfeiringen for Knut Hamsuns fødsel gjør oss særdeles upopulære, det skrives et utall artikler, og det er på tide for Irils lille røde å kaste seg med i debatten.

Først: jeg er imponert over alle disse barnerumpene som åpenbart, selv om verken de selv eller deres foreldre var påtenkte under 2. verdenskrig, har svært lett for å rette moralske dommer i et etterpåklokt svart-hvitt-lys. Selvsagt er det enkelt for oss å avgjøre hva som var rett og galt under 2.verdenskrig – i 60 år har vi jo jobbet med å skrive en krigshistorie vi kan leve med, hvor det er superenkelt å skille de gode (oss) fra de onde (nazistene). Det er kanskje vanskelig å se for seg, men situasjonen kan ha opplevdes mer kompleks og uoversiktlig mens det hele sto på.

Når det er sagt, det er ingen tvil om at Hamsun var nazist (om han i tillegg var antisemitt er ikke godt å si, Ingar Sletten Kolloen mener at han ikke har funnet noe i sin forskning som tyder på dette, men de lærde strides, selvsagt). Jeg liker verken nazister eller antisemitter. Hadde jeg møtt Knut Hamsun som person ville jeg mest sannsynlig avskydd ham, det er antagelig et lykketreff for oss begge to (mest for ham selvsagt ) at vi aldri vil treffes. Men her kommer vi til mitt poeng: jeg elsker de uberegnelig gale, lidenskapelige, tragisk ulykkelige og euforisk ville unge menn han har skapt. De rører meg med sin intense nærhet til verden og fascinerer meg med sin galskap og ustyrlige humor, jeg kommer alltid tilbake til dem. Hamsuns språk er intenst vakkert og gjennomarbeidet, bare les de første 2 setninger i ‘Pan’:

“I de siste dager har jeg tænkt og tænkt på Nordlandsommerens evige dag. Jeg sitter her og tænker på den og på en hytte som jeg bodde i og på skogen bak hytten og jeg gir meg til å skrive noget ned for å forkorte tiden og for min fornøielses skyld”

Det er dette vi feirer! Vi feirer en av våre største forfattere, ikke en av våre mest markerte nazister. Det er helt, absolutt nødvendig å kunne skille forfatter fra person i dette tilfellet. Vi støtter ikke Hamsuns politiske meninger ved å juble over hans fantastiske forfatterskap! Med dette vil jeg oppfordre til å feire jubileet med god samvittighet, til å ta norsk krigshistorie med en klype salt, og til å lese for eksempel ‘Pan’, en unikt vakker roman.

I anledning Hamsun-året leser jeg altså Hamsun. Tenkte å begynne på beynnelsen, og det betydde å hoppe over bind 1 av mine samlede romaner fra 1936. Det er nemlig Sult og Mysterier og jeg har så mye annet ulest. Så da er vi i gang med Redaktør Lynge.

Han hadde jeg ikke hørt om før, men Wikipedia hjalp meg, og jeg siterer:

… ble utgitt i 1893. Den var den første av Hamsuns romaner som måtte bestilles i nytt opplag, og det allerede etter én uke. Med Redaktør Lynge går Hamsun bort fra den psykologiske romanen han gjorde seg bemerket med i Sult og Mysterier, og tar i stedet for seg politiske emner.

Hovedpersonen i boken, redaktør Lynge i avisen Gazetten, er en åpenbar karikatur av Olaf Thommessen, som var redaktør i Verdens Gang da boken ble skrevet.

I det eksemplaret Hamsun sendte til sin venn i Bergen, Køhler Olsen, skrev han som dedikasjon: «Dette Arbejde er fra de Dage da jeg mente mig kaldet til at tryte andre.» (Verbet tryte betyr visstnok «å gjøre slutt på».)

Jeg vil vel ikke akkurat si at dette er en klassiker. Dessuten sliter jeg litt med å lese rettskrivingen, lenge siden jeg har forholdt meg til substantiver med store forbokstaver og lange snirklete setninger, merker jeg. (Jeg tror jeg leser for mye krim.)

Det poetiske språket jeg liker så godt hos Hamsun kommer vel heller ikke helt til sin rett her. Men jeg ser tydelig at det er han, det er ingen andre som så euforisk kan beskrive menneskers innbilte genialitet.

Å redusere dikteren Knut Hamsun til en nazist er feil måte å huske ham på, mener litteraturprofessor Atle Kittang.

ABC Nyheter | 2. september 2009

I anledning 150 års jubileet for Hamsuns fødsel starter i dag arrangementet «Hamsuns kriger» på Akershus festning. Personer fra vidt forskjellige faglige miljøer skal drøfte, diskutere og holde foredrag om Knut Hamsun.

ABC Nyheter stiller fem like spørsmål til personer med ulike tilnærminger til Hamsun.

I dag intervjuer vi litteraturprofessor Atle Kittang.

Hvordan bør vi huske Hamsun?

Få ville ha hugsa nazisten Hamsun dersom Hamsun berre hadde vore storbonden til Nørholm og ikkje ein stor diktar også. Dagens tendens til å skrive diktaren ned til nazisten er difor på alle vis ein feil måte å hugse Hamsun på. Det betyr ikkje at den motsette strategien – å skilje kategorisk mellom nazisten og diktaren – er rettare. Snarare tvert imot. Vi bør hugse Hamsun som eit diktarmedvit så samansett at dei reaksjonære forenklingane han sanneleg ikkje gjorde noko for å underslå, faktisk ligg der som integrerte element i ein forfattarskap av verdsformat. Det er eit paradoks – som vi bør halde fram med å gruble over.

Kan eller bør et forfatterskap vurderes uavhengig av forfatteren selv?

Det ligg i mitt første svar at svaret her er «nei». Men kva meiner vi med «forfatteren selv»? Ein forfattar er ikkje identisk med meiningane sine, og alle Hamsuns bøker er på ein eller annan måte større enn sin forfattar.

Hva er det viktigste Hamsun gjorde for Norge?

Han sette nye standardar for kunsten å skrive. Og han let etter seg bøker vi ikkje blir ferdige med.

Hvilken bok er din favorittbok av Hamsun? Hvorfor?

Eg omgår valgets kval ved å nemne tre bøker: Mysterier, Under høststjernen og Konerne ved vandposten.

Har forfattere et politisk samfunnsansvar?

Skulle dei ha eit større politisk samfunnsansvar enn andre samfunnsmedlemmer – utover det ansvaret som ligg i å gi samfunnet god litteratur (noko som sanneleg er krevjande nok)?

For å slenge inn en kjapp oppdatering angående hvordan Prosjekt Lydbok går, kan det hele oppsummeres med: Ikke så veldig bra. Mine mistanker og tidligere erfaringer med at jeg sliter med å beholde konsentrasjonen når jeg bare hører på ting, har blitt behørig bekreftet. Følgelig har jeg ikke engang kommet halvveis gjennom “boka”, og den skal helst være lest ferdig innen forelesning i morgen. Jaja.

Norway has made 2009 a year of remembrance of the writer Knut Hamsun. In 1943 he gifted his Nobel medal to Joseph Goebbels, the Nazi propaganda chief. Hamsun even had an audience with Hitler.

Knut Hamsun bowing before Hitler, from the movie with Max Von Sydow

This is a time of resurgent of global anti-Semitism, with Europe at the central stage. Now there are conflicting signals from Oslo. In 2009 the Norwegian Government marks the 150th anniversary of the birth of Knut Hamsun, Norway’s most significant writer outside of Ibsen. Hamsun was awarded the Nobel Prize for Literature (in 1920). Plans for a multimillion-dollar commemoration include a museum dedicated to his life and series of events under the patronage of the Royal Family.

Knut Hamsun being greeted by Josef Terboven, the brutal "Reichskommissar" in charge of Norway

But there is one problem: Hamsun’s love affair with Nazism. In 1943, during the height of WWII and the Holocaust, he presented his Nobel medal to Joseph Goebbels, the Nazi propaganda chief, and even had an audience with Hitler.

How Hamsun’s behavior is portrayed is an extremely sensitive matter in a nation that produced Quisling and other collaborators, including those who participated in the deportation of Jewish citizens to Auschwitz.

A review of official Norwegian websites shows a virtual whitewashing of Hamsun’s Nazi connection, while glorifying his literary career. The National Library’s website makes absolutely no mention of his Nazi links but does state:

«The aim of promoting Hamsun internationally in 2009 is to raise the profile of his writings, as well as to generate interest in Hamsun in a variety of cultural contexts in different parts of the world. An additional objective is to promote modern Norway as a nation presenting and renewing a significant part of its cultural heritage».

Source: Multiple sources, also Jerusalem Post.

My comment:

Its not nice to be reminded about that Nazism was a reality also in Norway. Knut Hamsun was a Nazi, who even wrote a necrology after the death of Hitler, branding him as a great leader.

Knut Hamsun to be honored in Norway

That Norway want to to celebrate the 150 year of his birth, is a shame. A shame because, than they should also celebrate another of the «great» sons of Norway, Vidkun Quisling.

I guess Norway would not do that, since the Norwegian Government executed the Nazi traitor.

The marginal difference between Quisling and Hansun, is that Hamsun never faced  death penalty for his support of Nazi-Germany. In honor of the 60 million people who did not survive manslaughter, Holocaust and execution during Word War II, a man like Hamsun should be allowed to rest in peace. Without any honor and glory.

Israeli Foreign Minister: «Norway promote anti-semitism»

Avigdor Lieberman is the Foreign Minister of Israel. Yesterday he was quoted by the Israeli daily Haartez saying: «The celebration of the 150 year birthday of Knut Hamsun, is a prof that Norway promotes anti semitic attitudes».

Første bok ute på pensumlista er “Den siste glæde” av norske Knut Hamsun. Min kjappe bakgrunnsresearch fra Wikipedia kan fortelle at den “kom ut i 1912, da Hamsun bare var litt over 50 år og hadde store deler av sitt forfatterskap foran seg, men allerede kjente alderen tynge. Romanen handler om en jeg-person, fortelleren, som har levd livet sitt og nå har den siste glede i å melde seg ut av alt og bare være med seg selv i naturen. Men på Hamsunsk vis kan han ikke gjøre det uten å avsløre sitt selvbedrag”.

Alle eksemplarer av boken var selvfølgelig utlånt innen jeg kom meg til biblioteket, og tilsynelatende finnes det ingen eksemplarer av dette verket enkelstående i noen bokhandel, verken på nett eller i gata. Å kjøpe samlede verker ble for dyrt nå, og jeg syntes det var litt kjedelig å skulle bruke en hel hundrelapp på å kjøpe en opptrykket kopi fra universitetet. Derfor har jeg denne gang gjort noe så uortodoks (for mitt vedkommende) som å låne lydboken. Jeg skal altså ikke lese denne boken, men høre på at noen leser den for meg. Vi får se hvordan den går. Deadline for å ha kommet gjennom den er førstkommende mandag.

mordet på Folke Bernadotte, vilket jag ännu inte sett att Israel har gjort ber om ursäkt om jag missat detta,
den dagen kan Israel MÖJLIGEN ha moralisk men definitivt inte juridisk grund för att ge sig på Norge för att man i Norge firar en av sina stora författare Hamsun, som var barn av sin tid inte av nutid!
Israel till angrepp på Norge, GP 24 augusti 2009

Tyvärr verkar det som dagens regering i Israel vill bränna alla broar till länder och människor som stött Israels rätt till landet Israel. Märkligt.

Det er iår 150 år siden Knut Hamsun ble født. Nasjonalbiblioteket har ansvaret for det nasjonale jubileumsprosjektet.

Knut Hamsun ble født i Gudbrandsdalen 4. august 1859. Han regnes som en av de store i norsk litteratur og fikk Nobels litteraturpris i 1920 for Markens grøde.

Det skal gjennomføres fire nasjonale markeringer i forbindelse med jubileet i hver av de respektive Hamsun-kommuner og i Oslo. Hver markering er knyttet temamessig opp mot en av Hamsuns romaner.

I forbindelse med jubileet arrangeres Hamsundagene i Sarpsborg 21. til 24. september. Progran offentligjøres senere.

Hamsun-lenker. Les mer om Hamsun-jubileet. Om Hamsun i Store norske leksikon

Biblioteket har bøker av Knut Hamsun, om Knut Hamsun og også filmer basert på noen av forfatterens bøker.

(In ascolto:  Town With No Cheer – Tom Waits)

Mi è piaciuto molto. Però non mi ha sconvolto, ecco. Non sono riuscito ad entrare in empatia con il protagonista, incredibilmente nevrastenico. Nelle prime due parti l’altenarsi di collera (in questi casi mi ha ricordato Bardamu e il Voyage) e misericordia mi ha un po’ spiazzato, a volte anche infastidito. Le ultime due parti, la quarta in particolare mi hanno appassionato di più.
Vi ho scorto all’interno, molte opere di altri autori, segno che l’opera è stata seminale. In particolare mi ha ricordato Le Notti Bianche, con un sentimento però molto più novecentesco, nonostante sia del 1890. (va detto però che rispetto a Le Notti Bianche, mi è piaciuto molto di più). In un certo senso è una di quelle opere che segna la fine della grande stagione romantica a fa da preludio al ‘900. Sono espressi cioè sentimenti e condizione di stare al mondo tipicamente novecentesca, con un linguaggio però ancora, in qualche modo, romantico. Le pagine successive al primo bacio con Ylalij, in particolare nella scena in cui a letto lui protende le braccia come per afferarla nel sogno mi hanno riportato indietro ad una pagina molto simile del Werther.
Oltre a Cèline per i motivi che ho detto prima, mi ha ricordato infine anche qualcosa di Martin Eden. Però trovo che Jack London abbia sviluppato in maniera più completa non solo la polemica sociale, ma anche quella del giovane emarginato che cerca di riscattarsi tramite la scrittura.

Approfondimenti: Lankelot.

Det er iår 150 år siden Knut Hamsun ble født. Nasjonalbiblioteket  har ansvaret for det nasjonale jubileumsprosjektet.

Knut Hamsun ble født i Gudbrandsdalen 4. august 1859. Han regnes som en av de store i norsk litteratur og fikk Nobels litteraturpris i 1920 for Markens grøde.

Det skal gjennomføres fire nasjonale markeringer i forbindelse med jubileet i hver av de respektive Hamsun-kommuner og i Oslo. Hver markering er knyttet temamessig opp mot en av Hamsuns romaner.

I forbindelse med jubileet arrangeres Hamsundagene i Sarpsborg  21. til 24. September

Hamsun-lenker

Les mer om Hamsun-jubileet

Om Hamsun i Store norske leksikon

Biblioteket har bøker av og om Knut Hamsun og også filmer basert på noen av forfatterens bøker.

Is it me or does it seem that there’s been a sudden burst of creativity coming from Scandinavia?  Maybe I just haven’t been paying enough attention.

Some great writers have come out of that part of the world: Undset, Lagerkvist, Hamsun, Ibsen and Strindberg but they seem so long ago.  Of course, you can always point to Bergman.  Bergman: Sweden’s gift to film–to the world.  I saw Virgin Spring for the first time in a recent retrospective and I swear it’ll haunt me till the end of my days…but it too seems from another era.

ABBA?  Oh, please!

So that’s why I find these new films and books coming out of there so refreshing.

I’d like to point you to three films that have come out since 2006.  I’ll work backwards.  This year there was Dead Snow (Død snø)  http://www.deadsnow.com/ from Norway.  I’m not a fan of Zombie movies but this was flat-out fun. Scary, bloody, illogical and filled with plot holes large enough for a Panzer, nonetheless I left the theater chilled and exhilarated.

Recently I was thumbing my way through the “Recently Acquired” DVD’s at the local library when I came to the 2008 Let the Right One In (Låt den rätte komma in) http://www.lettherightoneinmovie.com/ .  I stopped for a moment as a big, satisfied grin flashed across my face.  Another Norwegian export this movie takes the Vampire conceit, shakes it hard and comes up with a refreshing and unromantic take on a genre film.  But there’s more to it than that.  Maybe I’m slow but it wasn’t until the next morning when it hit me; when I realized what had really happened in the movie.

The last movie I want to write about is the 2006, Swedish film, After the Wedding (Efter brylluppet) http://en.wikipedia.org/wiki/After_the_Wedding .  This is an exceptional film with fine acting and intelligent storytelling.  I don’t want to say too much about it other than it is well worth seeing and the charismatic male lead, Mads Mikkelsen, is at the beginning of a great career.  You’ve already seen him in the first two of the Daniel Craig era James Bond films as the villain, Le Chiffre.

Finally a note about a mystery novel–Stieg Larsson’s The Girl with the Dragon Tattoo (Män som hatar kvinnor this translates into “Men Who Hate Women”).  Actually I didn’t think it was a terribly great mystery by any means, but it had damned great characters, especially Lisbeth Salander.  Unfortunately Larsson died in 2004…fortunately he left three more books behind and the synopses for another two.  The second book, The Girl Who Played with Fire, (Flickan som lekte med elden) was recently published.

My favorite Blog/Website: http://www.joshuadysart.com Dysart was written up in the New York Times this week.

My favorite trailer this week: It Might Get Loud  http://movies.yahoo.com/movie/1810025498/trailer

Astrit Lulushi, Zeri i Amerikës

Norvegjia po shënon 150 vjetorin e lindjes së shkrimtarit të saj nobelist Knut Hamsun, duke e përkujtuar atë me pullë postare dhe një muzeum në fshatin e lindjes, pavarësisht nga simpatia e tij për nazizmin gjatë luftës së dytë botërore. Muzeu Hamsun u hap më 4 gusht në Hamaroey, fshati i fëmijërisë së autorit, përgjatë bregdetit norvegjez. I njohur për romanin e tij “Hunger” më 1920, Hamsun fitoi çmimin Nobel për romanin “Growth of the Soil”. Disa kritikë e kanë cilësuar atë si “babain e letërsisë bashkëkohore”. Ndërsa Ernest Heminguei citohet të ketë thënë se, “duke lexuar Hamsun, mësova si të shkruaj”

Si shkrimtari i parë norvegjez fitues i cmimit Nobel, para luftës së dytë botërore, Hamsun nderohej si hero në Norvegji. Në kohën e luftës, Hamsun u bë admirues i Hitlerit. Medaljen e tij të Nobelit ai ia dhuroi Gebelsit, ndërsa  Hitleri e ftoi atë në Berlin, takim që u shfrytëzua nga propaganda naziste për t’u bërë thirrje norvegjezëve që të përkrahnin qeverinë e Vidkun Kuislingut. 

Nga ana e tij, Knut Hamsun e shikonte Hitlerin si shpëtim të Norvegjisë nga ndikimi i mundshëm komunist sovjetik. Ai ushqente një ndjenjë jo miqësore edhe ndaj Britanisë dhe mendonte se një Gjermani e fuqishme do të ishte kundërpeshë ndaj ndikimit britanik në vendet skandinave.

Më 1945, kur u njoftua se Hitleri kishte vrarë veten, Hamsun shkroi rreth tij një artikull plot lëvdata. Pas luftës, Hamsun dhe bashkëshortja e tij, Marie, gjithashtu shkrimtare dhe përkrahëse e Kuislingut, u arrestuan dhe u gjykuan. Ndërsa Vidkun Kuislingu u dënua me pushkatim, Marie Hamsun,  u dënua me disa vjet burgim, ndërsa Knut Hamsun u dënua financiarisht dhe disa prona të tij u sekuestruan. Hamsun vdiq në vitin 1952, në moshën 92 vjeçare. 

Që nga ajo kohë, sa herë që afrohet 4 gushti, ditëlindja e tij, shoqëria norvegjeze përfshihet nga debate duke shtruar pyetjen; a duhet kujtuar Knut Hamsun si shkrimtar nobelist ndërsa mban njollën si përkrahës i nazizmit?  Ministria norvegjeze e Kulturës thotë se nderimi për shkrimtarin Hamsun në 150 vjetorin e lindjes nuk duhet kuptuar në asnjë mënyrë si pajtim me mbështetjen që Hamsun i dha regjimit nazist.

Si todos somos una parte de Dios, entonces Dios debe ser, de verdad, horrible.

Ronald Firbank

1.

Resulta que un lector de cierta editorial que no aceptó mi novela “Alytzia Abbondanza” (a pesar de que el informe fue muy favorable) me indicó las similitudes de ésta con “En torno a las excentricidades del cardenal Pirelli”, de Ronald Firbank.

La cosa me sorprendió, puesto que no conocía la novela.

Ahora la leo,

y encuentro ligeras semejanzas con la primera escena de ambas novelas, es cierto, pero donde Firbank es artísticamente excéntrico, yo sitúo el centro del conflicto. En adelante hay semejanzas, sí, en el tono y algunas acciones que sospechosamente se parecen entre ambas novelas. Y es difícil, porque yo no la había leído.

Pero en el orden general de las cosas, no. Rotundamente no.

Diría que Firbank es Fellini donde yo soy Jean Vigo.

Yo más poético, él más estrambótico.

Yo grotesco, él caricaturesco. Él megalómano, yo sintético.

Respecto al lenguaje propiamente, no me podría pronunciar, puesto que me guío por la traducción de Sergio Pitol para Anagrama. Tendría que tener el original para pronunciarme con rigor en este sentido.

Y, en fin, que estas cosas son curiosas; ya supongo que recordarán aquello de Borges de que “cada cual se crea sus predecesores”. Lo realmente fascinante es que sean otros quienes te los descubran. Así que estoy muy contento de la semejanza que me hizo el mencionado lector de la  editorial que, al cabo, no quiso publicarme.

2.

He olvidado muchos detalles relativos a aquellas vivencias, porque apenas he pensado en ellas desde entonces, pero recuerdo que las noches eran luminosas [1]

Así de luminosa se me ha puesto el alma al comenzar la novela “Pan”, de Hamsun. Hace muchísimo tiempo que lo tengo pendiente, que lo veo y le busco las vueltas… porque quería comenzar por “Hambre”, pero no he conseguido ningún ejemplar.

Tan contento me he puesto (estaba leyendo en el baño) que me he metido a la noche a depilarme… ustedes ya saben qué. En una arrebato, así, zum, de una vez.

En fin, que además he terminado de escribir la novela corta “Carlota (o El Beso)” (67 págs antes de la corrección final) que me venía fastidiando desde 2006.

Es raro cómo sucede que hasta que no llega el momento oportuno uno no consigue acometer debidamente con las cosas. Sobre todo en narrativa.

Somos ambiciosos en nuestro proyectos, pero nos frena (y bien juiciosamente) nuestra razón (al saberse adoleciendo del conocimiento necesario del mundo que necesitamos para tal proyecto).

El momento de Carlota llegó estas últimas semanas, coincidiendo con mi vuelta a Barcelona.

Si tuviera que marcar dos coordenadas para este libro yo mencionaría  “La puerta estrecha” de Andre Gide y “Primer Amor” de Turgueniev, con la particularidad de que “Carlota (o El Beso)” es una novela totalmente postmoderna (con lo que yo detesto el postmodernismo) dado que rompe la expectativa de redención de los personajes de la narrativa clásica.

De un modo frontal contradice la siguiente afirmación canónica:

“through repetition a trauma from the past may eventually be recognized and mastered” [2]

Es, por ello, a un tiempo una oda y una repudia de la banalización contemporánea. Y asimismo, una llamada de atención al hecho de que los actos tienen consecuencias irreparables.

Sí, de alguna manera podría decirse que tiene también un precedente en la novela Atonement, del año 2001 y escrita por el inglés Ian McEwan. Diría, sí, que es la réplica a dicha novela.

Porque

“there are always antecedent causes. A beginning is an artifice, and what recommends one over another is how much sense it makes of what it follows” ” [3]

A ver si hay suerte y alguna editorial se nos anima

[jsdemontfort (at) gmail (dot) com]

3.

Así que más contento no puedo estar.

He acabado la novela con casi 11 días de antelación a mis previsiones más optimistas.

Y encima hoy Ángela me regaló dos de los libros a los que les tenía unas ganas extraordinarias (y me los llevé de paseo) y que me van a garantizar unos días de deleite supremo:

1. “Lo importante es perder” (Manuel Pérez Subirana)

2. “Tulipanes para Zamudio” (Javier G. Cozzolino)

>>CONTENIDO EXTRA:

Y como prueba de que no es todo alegría y fanfarria en la vida del escritor, aquí me tienen, cargando con un aspirador nuevo y la compra del Carrefour, Ravaleando, como aquel que dice:

[1] Knut Hamsun. Pan. Ed. Anagrama. Barcelona. 2006. [pág. 8]

[2] Peter Buse. Drama + Theory: Critical approaches to modern British Drama. Manchester University Press. New York. 2001. [pág. 174]

[3] Ian McEwan. Enduring Love. Vintage (Random House). London. 1997. [pag. 17]

Folka mine hadde planer
om alle tinga jeg skulle bli
Gå på skolen i 20 år
for siden bli som de
Men det ække noen framtid
i å klippe forstadsplenen
Enda en frustrert middelklassegutt
som vil ofre seg for scenen

Jaja, nok Raga Rockers. Uansett så vil jeg bare påpeke at jeg er en idiot som ikke blogger nok. Det har vært mye stress og det er lite motiverende med så lite lesere. Har vel ikke så mye å klage over siden jeg har vært på hytta… uten internett. Men jeg har nok vært lat uansett. I går var jeg hjemme for eksempel… og blogget ikke! Så der har du beviset – jeg er slem mot dere lesere!

Har lest masse nå. Satser på mer bøker. Skal begynne å lese “Sult” av Hamsun etter at jeg er ferdig med “Kompani Orheim” av Tore Renberg. Så det blir nok lite blogging videre i ferien. Men det er uansett ikke så mange som leser, så det er vel ikke så ille…

Jeg skal på hytta snart igjen… uten internett… igjen. Jaja, det har i det minste et shoppingsenter i Moss! Takk, Gud! Har kjøpt masse nye klær i sommerferien som før eller senere må blogges. Så siden det blir ENDA MER shopping venter jeg heller litt med å blogge klær til da

Herregud, nå gleder jeg meg til Harry Potter-premieren! Har ikke lest noe HP i det siste, så det blir kos å dra på førpremiere og kle seg ut, da. Skal til Akershus festning 15. om jeg ikke tar helt feil. Da er det visning ute… enda mer kos! Bare rett på meg om jeg sier noe feil.. jeg er så treg skjønner du, men om du skal dit den 15. (eller den riktige datoen) så skrik det ut, kanskje vi sees?

Her har du et bilde av John Lennon, fordi han er ti kulere enn alle menneskene i verden til sammen.

Siste tekst ut i vår serie av bokomtaler skrevet i forbindelse med Hamsunåret er Paa gjengrodde stier fra 1949.

Omtale skrevet av: Solveig Moen Rusten, Deichmanske bibliotek, Kulturetaten

GOD SOMMER!

I 1936 utga Hamsun sin nest siste bok, og med det er ringen nesten sluttet. Nå gjenstår bare det skjønnlitterære og selvbiografiske verket Paa gjengrodde stier.

Omtale skrevet av: Solveig Moen Rusten, Deichmanske bibliotek, Kulturetaten

Den siste boken i Hamsuns August-trilogi ble utgitt i 1933, og omtales her.

Omtale skrevet av: Solveig Moen Rusten, Deichmanske bibliotek, Kulturetaten

På 30-tallet nærmet Hamsuns forfatterskap seg slutten. Her kan du lese omtale av August fra 1930.

Omtale skrevet av: Solveig Moen Rusten, Deichmanske bibliotek, Kulturetaten