Hamptonbréen i Antarktis kalver. (Kilde: NASA)

På slutten av 1990-tallet hadde to av de største isbreene på  Grønland begynt å rase ut i havet, og noen klimaforskere begynte å lure på om den globale oppvarmingen hadde dyttet Grønland over vippepunktet og inn i en ny tilstand hvor isen stadig raskere ville rase ut i havet og forårsake raskt økende havnivå. Men på møtet i den amerikanske geofysiske forening for et snaut år siden kunne forskerne som studerte isbreene på Grønland trekke et lettelsens sukk. De to isbreer hadde saknet farten til det den var i år 2000. Også andre breer hadde saknet farten side 2005. Dermed så det ut til at det ikke var noen umiddelbar fare for rask havnivåstigning

Gledet seg for tidlig
Men de gledet seg kanskje for tidlig. Satellitteksperimentet GRACE (Gravity Recovery and Climate Experiment)  har gitt resultater som kan tyde på det. GRACE består av to satellitter som ble skutt opp i 2002, og som går i samme bane 220 km etter hverandre. Hensikten er å måle ørsmå forandringer i jordens tyngdekraft. Det foregår ved at avstanden mellom dem måles med stor nøyaktighet med mikrobølger. Hvis den første komme inn i et område med litt større tyngdekraft vil den akselerere, og avstanden øker. Og tilsvarende minker avstanden hvis de kommer inn i et område med redusert tyngdekraft. Passere de over en ismasse som varierer i størrelse, vil også tyngdekraften variere, og da kan variasjonen i ismassen bestemmes.

Dette har nå vært gjort både på Grønland og Antarktis. Resultatet er ikke oppmuntrende.  På Grønland er det en reduksjon av total ismasse, og reduksjonen øker for hvert år. Siste år var reduksjonen over 300 gigatonn, og reduksjonen øker med 30 gigatonn pr år. Ett gigatonn er en kubikkilometer vann. For Antarktis er reduksjonen omtrent det samme. Og reduksjonen er fordoblet i løpet av de syv årene målingene har foregått. Dyadebloggen har tidligere skrevet om dette, men da var tallet jeg hadde fått oppgitt 200 gigatonn/år, så det var nok ikke et helt ferskt tall.

Andre målinger viser det samme
En annen satellitt som også kan gi data om isdekket er NASA’s Ice, Cloud and land Elevation Satellite (ICESat). Her måles satellittens høyde over terrenget med en laser høydemåler, slik at forandringer i terrengets høyde fra den ene passasjen til den andre kan bestemmes. Den passerer også over Grønland og deler av Antarktis. Nå er resultatene fra denne også samlet og publisert. Og denne viser også at isdekket blir tynnere ved kysten, og til dels flere hundre kilometer innover. 

Kartet viser hvor isen har økt eller minket i tykkelse i tidsrommet 2003 -2007. I områder som er røde, oransje eller gule minket isen. I de grønne og blå økte den. For de grå områdene i Antarktis foreligger det ikke data (Kilde: NASA)

At den totale ismassen på eksempel Grønland minker er for øvrig i motsetning til det mange tidligere hadde trodd. Man har faktisk trodd at den globale oppvarmingen ville gi mer nedbør over innlandsisen på grunn av økt fordampning fra havet, slik at økt snøfall ville gi økning i ismassen. Men slik ser det altså å ikke ut til at det er. I stedet vil isen som smelter eller sklir ut i havet føre til stadig raskere økning av havnivået

Det kunne avdelingsdirektør Terje Wahl ved Norsk Romsenter fortelle da han holdt foredrag med tittelen ” Kan satellittene se den globale oppvarmingen?” på Forsvarets forskningsinstitutt 27. mars. Og hvorfor kunne han si det. Jo, fordi tvillingsatellittene GRACE har målt det. Disse satellittene måler endringer i jordens gravitasjonsfelt, og når noe av iskappen på kloden smelter gir dette forandringer i gravitasjonskraften på stedet.  Og for Grønlands vedkommende viser variasjonen av  tyngdekraften  at  iskappen netto reduseres med 200 milliarder kubikkmeter i året. (Isen forsvinner nær kysten og legger på seg i innlandet, men netto er det en reduksjon 200 kubikkilometer eller 200 milliarder kubikkmeter.)

Men satellittene kan gjøre mer. Siden 1979 har de målt temperaturen i luft og hav, skyer og  solstråling. Siden 1992 har de også målt havnivået, og nå altså også jordens gravitasjonsfelt siden 2003. Og satellitten GOCE som ble skutt opp fra Plesetsk i Russland 17. mars,vil måle tyngdekraften mer nøyaktig, og jordens form (geoide)  med en presisjon på 1-2 cm. Fordelen med satellitter er at de kan dekke hele kloden, og måle størrelser som det ellers er vanskelig å måle, slik som havnivå.

Er det en global oppvarming?
Satellittmålingene viser det samme som bakkemålinger, at det nå er en gjennomsnittlig temperaturøkning på 0,2 grader C pr 10-år. Målingene viser også at havnivået stiger med ca 3 mm/år. Av dette står reduksjonen av isen på Grønland for ca 0,5 mm /år. I Norge merkes ikke dette, da landet vårt hever seg med omtrent det samme som vannstanden i havet. Målingene viser også at det er store lokale variasjoner. Dette skyldes oscillasjoner i verdenshavene, vannet skvalper så og si fram og tilbake med en periode på 10-15 år. Ved Ny-Guinea stiger nivået nå med ca 10 mm/år, men det er kortvarig og vil snart snu. På den andre siden av Stillehavet, ved vestkysten av Amerika, er det nesten ikke noen stigning.Ved Maldivene, som det ofte sies snart kommer til å drukne, er det ikke noen unormal stigning. Et globalt kart som viser trenden i havnivået kan du finne her.

Målingene viser også at de siste årene er våren kommet tidligere i Nord-Europa (satellittene ser når det kommer løv på trærne). I det siste har det vært skrevet mye om at mindre av Polhavet er dekket av is. Men det som er av stor interesse er hvor tykk isen er, ikke bare hvor stort areal den dekker. Det får man kanskje svar på når CryoSat-2 skytes opp senere i år. Den kan måle tykkelsen på isdekket.

Sol eller CO2?
Det er stadig noen som mener at global oppvarming skyldes variasjoner i solstrålingen og ikke CO2 i atmosfæren. Det er egentlig litt pussig at diskusjonen later til å dreie seg om enten eller. Det er opplagt at solstrålingen må ha noe og si, men det utelukker ikke at CO2 har betydning, så diskusjonen burde egentlig dreie seg om begge deler. Nå er tilfeldigvis sola inne i en meget stille periode, og hvis dette historisk lave nivået fortsetter et par år til, vil man kanskje få et slags svar. For CO2-nivået fortsetter å stige. Og for en fysiker er det en ideell situasjon hvis det bare er en parameter som varierer. Terje Wahls personlige gjetning var for øvrig at den neste rapporten fra FN’s klimapanel ville legge litt mer vekt på betydningen av sola.

Mer svar på dette får man kanskje når den europeisk-japanske  EarthCARE satellitten skytes opp i 2013. Den vil studere skyer, aerosoler og jordas strålingsbudsjett. Og da får vi kanskje også vite om vi må gjøre mer enn å slokke lyset og kjøre elektriske biler med engelske skilter.

Isbreer kan rase i havet, og da stiger vannet

På Acemforum 21. oktober snakket seniorrådgiver Per Arneberg ved Norsk polarinstitutt om hva vi vet om mulig stigning av havnivået i tiden fremover. Og her er det mye usikkerhet. Men fem meter i løpet av de neste hundre år, som Dagbladet melder, er nok lite sannsynlig. Nå stiger havnivået omtrent tre millimeter i året, og siden landet rundt Oslo hever seg med omtrent seks millimeter i året står neppe den nye operaen i fare for å drukne med det første. I Nederland derimot, synker landet, så der er det større grunn til bekymring over fremtidig havnivåstigning. Og den stigningen som nå finner sted skyldes dels oppvarming av havet, slik at vannet tar mer plass, og dels smelting av små isbreer på land.

Men usikkerheten er stor, anslagene for økningen av havnivået de neste 100 år variere fra noen cm til bortimot en meter. Da antar man at isen på Grønland og i Antarktis stort sett holder seg på plass og ikke begynner å rase ut i havet. Men hva som kan skje med de store ismassene der er dårlig forstått, og enkelte forskere mener at det er en mulighet for at større ismasser som Ross-shelfen i Antarktis kan bryte løs fra havbunnen de nå hviler på og skli ut i havet. Da kan det bli mer dramatisk. Og studier av hvordan havnivået har steget siden siste istid viser at havnivået plutselig i et par perioder har steget med 20-25 meter i løpet av 500 år, eller 5 meter på 100 år. Det blir drastisk. En langsom stigning av vannstanden er det mulig å tilpasse seg, det er få bygninger som står i tusen år uansett. Men en plutselig stigning vil lage problemer.

skriver Dagbladet, og viser en video. Der sies det at havnivået vil stige 5 meter innen utgangen av dette hundreåret. Dyadebloggen har tidligere skrevet om dette, og du kan høre mer om klimakrisen i dag 21. oktober. Nå er dette foredraget over, men her kan du lese litt om hva som ble sagt.