Livet er vært mer enn døden kan vi alle være enig i. Men hvorfor er retten til å dø ikke akseptabelt?

Hvem bestemmer hva et liv er vært? Er det deg eller meg?

Skal staten bestemme når din tid er omme? Hvorfor skal livet vernes der den kan? Om et dyr blir påkjørt,så er det humant å avlive hunden. Men når det kommer til mennesket så skal livet vernes der den kan. Vi har rett og slett glid inn i et samfunn som ikke aksepterer døden som et steg i livet. Om jeg selv hadde lid store smerter og har hat 3 uker igjen å leve, ja da hadde jeg ikke tenkt meg så stort mye om. Hvorfor skal jeg lide mens et dyr skal få lov til å dø? Er det menneskeverdig å la et individ lide til han eller hun dør? Skal vi tvangsfore dem med medikamenter bare for å dempe smerten slik at de kan ligge i sin seng og vente på å dø? Hvor spør jeg deg… Hvor er respekten for et liv gått tapt? Og for å gjøre deg oppmerksom på nøyaktig mitt ståsted i dette dilemmaet.

Jeg er for å praktisere dødshjelp av naturlige medisinske årsaker, ikke full praktisering av dødshjelp hvorav man kan som frisk ung mann spørre om du kan dø. For gjør deg oppmerksom selv om du er imot hele denne tanken, ha dette i bakhodet. Et dødene dyr er et liv som blir tatt, men på en human måte når dette dyret lider. Men et menneskeliv er så hellig at døden ikke er akseptabelt! Det er for meg umenneskelig. Jeg selv mener at mange naturreligioner har langt større respekt for døde, hvorfor spør du sikkert. Og jeg skal svare, i den vestlige kultur skal vi sørge når noen er død, ja dette er logisk. Men å ha sørgemusikk, dystre seremonier og tristhet. Mens enkelte naturreligioner fester for den avdøde, glad musikk, god mat og et ønske om at den døde skal ha en trygg reise til det hinsidige. Slik burde man heller ha respektert de døde!

Sjelen er ofte en lydløs partner på vår livsreise. Den bidrar ikke med sine meninger eller sin veiledning med mindre den blir spurt, og den snakker ikke med mindre den blir tiltalt. Likevel er det på grunn av sjelen at vi er her; for uten sjelens tilstedeværelse har vi ingen livsreise, og uten kroppen kan ikke sjelen manifestere i tredje dimensjon. Så hvorfor lar vi ikke sjelen spille en større rolle i vår healing og oppstigning, tilby bedre veiledning og innsikt – spesielt i de tider da vi mest trenger hjelp?

Jorda og den tredje dimensjonen har alltid vært et rike for “frakoblete” mennesker. Det er dette man kan kalle syndefallet, utstøtelsen fra Edens Hage, separasjonen der vi fjernet oss fra Kilden, slik at vi kunne gjenoppleve forbindelsen. Sjelen er vår åndelige hukommelse, som vi kan gjenopprette minnet til på ethvert tidspunkt, men vi må være villige til å åpne denne forbindelse. I veien står vårt ego, som mener at sjelen er fienden og at den ene må overvinne den andre.

Og i alt dette er sjelen lydløs, den tilbyr ikke sin veiledning og informasjon, selv om den har massevis å gi oss. Sjelen tukter ikke, kritiserer eller dømmer oss når vi åpenbart ikke gjør det som vi vet må gjøres, eller når vi ikke oppfyller våre kontrakter. Sjelens taushet er frustrerende og forargende. Hvis den er vår partner, hvorfor taler den ikke? Fordi vi ofte føler oss maktesløse glemmer vi at sjelen vet hvor kraftige vi er og at når vi trenger hjelp, vil vi be om den. I mellomtiden er sjelen skråsikker på at vi vet hva vi gjør.

Vi oppholder oss i vibrasjonen av vår karma før vi endelig kommer til et punkt for helbredelse. Uten vår egen helbredelsesvilje venter sjelen stille på at vi skal kalle på den. Idet vi blir klare til å vende oss mot sjelen har energien beveget på seg og vi er rede til å samarbeide med sjelen. Inntil dette øyeblikket oppstår venter sjelen på oss, for den vet at vi har så mye tid som vi behøver for å uttrykke vår vilje før vi forener våre livsveier og går i partnerskap med den. Og når den tid kommer vil ikke sjelen lenger være stille.

Foto: Mario Duguay
Etter forrige post, der jeg sutret over mine høyfrekvente hverdagsutfordringer, tenkte tydeligvis universet at det skulle gi meg en lærepenge. Samme aften tok nemlig mitt modem kvelden, etter kun tre uker i bruk hos ny nettleverandør. Måtte sette min lit til Postens leveringstid, og fikk en uforutsett internettpause på ei snau uke. De første dagene klødde jeg i fingrene etter å sjekke mail, se på web-tv, surfe, høre på musikk og alle andre mer eller mindre unyttige ting jeg bruker tida mi på i verdensveven. Men på besynderlig vis fadet trangen til å nette sakte bort ettersom dagene gikk.

Dagen etter at nettboksen døde fant jeg ei bok hos bokhandleren: “Eat, pray, love” av Elizabeth Gilbert. Omhandler ei dame som etter en brutal skilsmisse og påfølgende sjelekrise legger ut på en spirituell reise for å “finne seg sjæl”. Først drar hun til Roma for å lære om nytelse og spiser til hun omtrent sprekker, deretter til India for å lære å be til gud og være i stillhet, og til sist til Bali for å lære om kjærlighet. Jeg kjenner meg så godt igjen i hennes søken og lengten. Hun nevner også i boka sitatet mitt av Kabir: “All know that the drop merges into the ocean, few know that the ocean merges into the drop” . Er heldigvis ikke helt ferdiglest enda, personen i boka er snart ferdig i sitt ashram hos sin guru i India. Merker at jeg lengter tilbake, og at jeg snart må få kommet meg en tur nedover til Asia igjen…

Helga gikk med til å stå på stand for Esoterisk forum på den lokale alternativmessa. Her var det rolig og harmonisk, med hyggelige og åpne mennesker. Forumet fikk tre tilbud om å bytte lokaler, samt en del interesserte som tok brosjyrer. På søndag avholdt vi en forkortet lystjeneste for åtte andre, og der fikk vi mye hjelp fra de indre verdner. Jeg var på foredrag om påskemysteriet, hvor vi satt inne i en installasjon som skulle forestille Jesu klippegrav. Denne stunden i “hulen” skapte undring og fascinasjon i meg omkring den uforståelige oppstandelsen. Var også på et foredrag i regi av Bahá’í om barn og åndelighet. Hvordan skal vi møte barn med ord om det spirituelle? Her møtte jeg to sambygdinger, som har en slags tverrkulturelt dialoggruppe jeg vil delta i. God stemning!

Rett etter helga var det jobbing i barnehagen igjen, og jeg trives fortsatt. Bytta fra tre halve dager til to litt lengre, som passer meg bedre. Blir ikke så mye reising, og dessuten flyr tida så fort når jeg er der. Det er som om jeg ikke legger merke til klokka. Sikkert fordi jeg ikke har den foran meg kontinuerlig, slik man har på dataskjermen sin på et kontor/hjemme. Fikk forresten igjen den første oppgaven vi leverte på skolen, og jeg fikk 6. Balanse var aldri noe stort skolelys i gymnastida si, så det er jo artig å konstantere at jeg med noen års erfaring på baken har blitt reflektert nok til å imponere læreren (og meg selv) til å gi meg beste karakter i klassen.

Egentlig var det helt greit med litt nett-fri, for jeg har funnet tid til å synke innover i stillheten. Jeg har sunget mantras og meditert. Gått tur i søla, med Shanti, i småsko. Sittet ute i vårsola og fått tre fregner på nesa. Rydda og donert gamle klær, tok til og med vårrengjøringa. Har sannelig fått inspirasjon av denne dama som jeg traff på messa til å male bilder igjen også, etter en laaang vinterdvale – i det ukritiske vårlyset er alle nye starter velkomne. Balanse har i korte trekk verdsatt livet, kjent på tilfredsheten og at jeg føler meg lykkelig selv i denne utilkoblete tida. Det er jo litt godt å være tilbake på nett igjen og, da!

Bursdagsuke for meg, fyller 33 på fredag. Hvilket magisk herlig og hellig tall! Og i morgen skal jeg være med opphavet inn til Oslo for å hilse på lillebror (som har bursdag dagen før meg) og Lille Søtnos-babyen.

Muligens et merkelig tidspunkt å ta opp døden på. 1.mars er jo første vårdag, hvor årstiden lover oss nye begynnelser og vekst… Kan hende er det nettopp derfor disse tankene presser på, siden vinterens ufruktbare isøde og mørke går mot slutten? Jeg spiller Lux Aeterna fra “Requiem of a dream” og reflekterer.

For dette er et tema som har kommet til meg med full styrke i de siste månedene. Først gjennom min esoteriske heallinggruppe i januar, der vi har lært hva slags healing vi kan gi til døende. Her foretok vi en regresjon, hvor jeg gikk tilbake til et tidligere liv som munk i Tibet. Jeg fikk se min egen dødsprosess, og hvordan jeg trakk sjelen min ut av kroppen og opp gjennom kronen.

Min fysiske lysfamilie skal jobbe sammen som medium på en mediumaften i midten av mars. I dag så jeg på Facebook at en venn fra barneårene, som er på min alder, døde på fredag av et kraftig hjerteattak på sitt hotellrom mens han var på ferie i Thailand. Sånt setter livet i perspektiv en fredfull søndag. Jeg skal finne fram den tibetanske boka om livet og døden som jeg har stående i bokhylla. Fikk den for mange år siden av en venn, men har aldri tittet i den.

De siste par ukene har det bare strømmet på til meg med bøker om dette med døden (“Ørnen og Rosen” av Rosemary Altea), filmer (“Seven pounds” og “Ghost Town”) og artikler som denne: Døden og dødsprosessen

Enhver spirituell tradisjon i verden har, innenfor sin mytologiske og mystiske struktur, kunnskap om hvordan å takle dødsprosessen. Hinduene har den, tibetanerne har den, og den ble undervist i Hellas gjennom allegoriene om Hades, Persefone, Demeter, om å krysse elven Styx med båt og betale for reisen med to mynter. All denne læren kom fra det gamle Egypt. (…) Alle disse tradisjonene oppmuntrer deg til å øve til den dagen du skal dø som en del av din spirituelle praksis, slik at det ikke kommer som noe stort sjokk, og du trer inn i underverdenen totalt uforberedt. I vesten, hvis du skal på ditt livs viktigste intervju, ville du ikke forberede deg til intervjuet på forhånd? Hvis du skulle til et fremmed land hvor du måtte bevege deg gjennom et tøft terreng, ville du ikke kjøpe et kart og studere det først? I forbindelse med død og dødsprosessen i vesten går få inn i dette i det hele tatt, selv mennesker som gjør spirituelt arbeid. Dette er imidlertid en spirituell praksis som er vel verdt å gjøre.

Jeg føler, som artikkelforfatter, at vi i Vesten er altfor separert fra døden. Det er ofte forbundet med frykt og uvitenhet. Døden fjernes fra oss ved at man ofte dør på sykehus, fraktes til et begravelsesbyrå som ordner alt og legges i jorda. Vi har ikke noe konkret forhold til prosessen slik man hadde i gamledager, da folk faktisk døde hjemme i sin egen seng omgitt av sine nærmeste.

Det å dø er den mest naturlige ting i livet, og den ene av to ting alle mennesker har felles: vi fødes, og vi dør. Å gjøre denne overgangen til en verdig, og hellig, begivenhet føles stadig viktigere for meg.

Alle praktiserer vi meditasjonsteknikker hvor vi visualiserer hvordan det ville være å være på det eller det stedet, hvordan det ville føles, hva vi ville se, etc. Ingen av oss utfører spirituelle praksiser rundt hvordan det ville være å ta sitt siste åndedrag, og hvor vi da vil være. Hvordan vil det faktisk være når jeg tar mitt siste åndedrag og forlater denne inkarnasjonen? Enda det er en av de mest dyptgripende meditasjonene du noen gang vil gjøre, er det ingen av oss som gjør dette.

Kanskje er det enklere for meg å ha et ubekymret forhold til døden, eller forbundet med mindre frykt enn for ikke-spirituelle, siden jeg tror på reinkarnasjon? For meg betyr ikke døden slutten, men begynnelsen på – eller fortsettelsen av – sjelens evige liv.

I dødsøyeblikket gjennomgår du en reise inn i ditt eget underbevisste sinn hvor du stilles ansikt til ansikt med overveiningene av valgene du gjorde i dette livet, og med konsekvensene av disse valgene. I noen spirituelle tradisjoner er et aspekt ved denne reisen en domsavsigelse av vesenet som gjennomgår reisen, og til en hvis grad stemmer dette med virkeligheten. Dommen kommer fra den delen av deg som projiserte seg selv inn i den tredimensjonale virkeligheten for å skape den personligheten som vi oppfatter oss selv som her. (…) Tjenesten til oss selv ved å gå den spirituelle veien i dette livet er realiseringen av tilknytningen vi oppmuntres til å etablere til materielle nytelser, og illusjonen ved disse tilknytningene. Gjennom å følge denne veien gjennom dette livet forbereder du deg allerede til reisen gjennom slørene for å oppnå realisering på det femdimensjonale planet.

Døden blir noe å feire, helt enkelt, på samme måte som en fødsel.

Mennesker i Irland har den mest perfekte måten å håndtere døden på. Når personen har dødd, er de forsiktig plassert i en kiste, som så er plassert i stua i hjemmet deres, og en tre dagers feiring følger. Mens personen kommer tilbake til kroppen sin hver dag på tidspunktet for døden, finner de seg selv omringet av alle vennene og slektningene sine som feirer dem for den de var. Hvilken bedre måte å forlate tredjedimensjon på en denne?

Det er en kjensgjerning at etter hvert som tiden for døden nærmer seg, altså det øyeblikket hvor vi tar vårt siste åndedrag, tillates personen som de var nærmest tilknyttet på en kjærlig måte, som allerede har gått over i fjerde dimensjon, å veilede den døende gjennom prosessen. For en person som gjør spirituelt arbeid er det den som initierer, mesteren, i den ashramen (den spirituelle gruppen) vedkommende er en del av, vil komme å veilede eleven sin tilbake til ashramen.

Gjenforening, fullbyrdelse av en syklus, sluttføring av en fysisk periode, overgangen til det åndelige, reisen Hjem.

For det spirituelle mennesket, er veien som leder til døden en kjent vei. Personen har brukt et helt liv på å opprette forbindelse med høyere plan, og gjenkjent seg selv mer som ånd enn som inkarnert menneske. Den har tilbrakt mange timer i meditasjon, hvor den har løftet sin bevissthet slik at den kan forbindes med det guddommelige. Den omfavner det faktum at vi har mange inkarnasjoner i det tredimensjonale feltet, og de inviterer inn i sin bevissthet igjen de mange gangene de har dødd tidligere. Døden representerer ingen frykt for denne personen, fordi den vet at død er liv og liv er død. Døden er ingen slutt, men heller en hjemkomst hvor deres sjels prakt venter med åpne armer for å ønske dem velkommen tilbake.

Mens jeg har skrevet dette merker jeg at jeg har lyst til å leve så kraftfullt, heftig og intenst som jeg bare kan. Jeg vil være livlig, levende og livsglad, samtidig som jeg husker døden. Nettopp derfor vil jeg gjøre så mye ut av hvert jordiske sekund som jeg kan til å bruke det fysiske til å manifestere sjelen min gjennom.

Og til slutt i artikkelen, et lite hint om jordas oppstigning:

Akkurat som et menneske bruker syv dager på å gå over i en annen dimensjon, går Gaia gjennom den samme prosessen. Jeg føler at dette er det oppstigningen virkelig dreier seg om. Oppstigning handler om å legge bak seg et gammelt kjøretøy som går i oppløsning og du blir født inn i et nytt kjøretøy i en høyere dimensjon.

En virkelig tankevekkende artikkel!

Memento mori

En gammel blogg med nytt navn har behov for en retning. Åndelig utvikling og guddommelig forening er selvsagt mitt overordnete et mål, men så lenge det finnes uenigheter som løses med voldelige konflikter blant menneskene på Jorda har vi lysarbeidere en oppgave å gjøre. Mitt viktigste fokus er verdensfred, gjennom kjærlig veiledning i bevissthet og forståelse. Jeg vil derfor skrive om mine viktigste inspirasjonskilder helt i starten av det nye året.

Jeg avsluttet året som gikk med å lese en biografi om Mahatma Gandhi, “store sjel”, ført i pennen av Torbjørn Færøvik. Den tidligere Asia-korrespondenten kan sine saker, med 25 års praksis som utenriksjournalist, blant annet fra NRK, hvor han var verdensreporter i 1996/97. Han har skrevet en innholdsrik bok om et av mine forbilder på fredsveien. Tidligere har jeg blogget om Gandhis topp 10 tips for en fredelig verden.

There are many causes that I am prepared to die for but no causes that I am prepared to kill for.

I denne uge har jeg glædet mig over :

1…alle de nye børn der kommer til verden

2…den fri vilje

3…det priviligerede liv vi lever i Danmark, hvor vi stort set selv kan bestemme over eget liv

4…solnedgang

5…almindelige mennesker

Rigtige definitioner eller tanker om dialektikken i definitioner erstattes ofte af hemmestrikkede definitioner på ord og begreber. Det gør sig ikke blot gældende her, men også på andre medier og diverse blogs rundt omkring. Eksempelvis ser vi det i følgende citat:

“… Helligt skrift er ET koncept FØR det er nedbrydelsen i dets sproglige bestanddele – ligesom tågede vrangforstillinger ikke kræver en nærmere definition af hvad tåge er, eller snowtiger kræver en denition af sne.” -citat slut.

Hvis vi bevæger os over på den banehalvdel, så kræver det, at man forstår de dele, som et koncept er bygget op af, for at kunne udtale sig om – endsige – definere konceptet i sin helhed, ikke? Ellers hælder man jo bare vand ud af ørerne.

Lad os tage ordet snowtiger… Hvis man ikke ved, hvad snow betyder, men er helt på det rene med, hvad tiger betyger, så har man kun et halvt koncept, som ikke henviser til, hvad hele konceptet snowtiger dækker over. Endvidere bliver det enormt svært for dig at gætte på det, fordi det er et selvkonstrueret koncept, som skal lede tankerne hen på en særlig truet dyreart. Derimod har folk, som forstår begge dele af konceptet snow og tiger en betydeligt bedre forudsætning for at associere sig hen til de tanker, som konceptet bygger på – og dermed kan de komme nærmere en reel definition på et begreb, end ovennævnte citat nogensinde kommer i forhold til, hvad et helligt skrift er for en størrelse. Og det gælder UANSET, om man er religiøs, agnostiker eller ateist.

Når det gælder revolverretorik, er en artikel om en politiker, som har udtalt sig om, at kvinder som ikke opfører sig anstændigt (eller retter ind efter manden) skal dræbes, et andet godt eksempel. Det skal lige siges, at jeg har stor respekt for den, som har skrevet bloggen, fordi hun netop evner, at tænke ud over mandens religiøse baggrund. Til gengæld demonstrerer en af kommentatorerne tydelig revolverretorik uden brug af omtanke, jeg citerer:

“ja jo hm..Mange af dem er jo hjernedøde,efter al den mullahprædiken.De ved ikke hvordan,man behandler kvinder.
Men kvinder i deres verden er jo åbenbart det mest lavstående,øh glemte jøderne.. P.S.hvis de har så travlt med æresdræb på kvinder/piger,så kan man spørger:hvilken type jomfruer venter på dem når de dør?Bestemt ikke piger/kvinder..” -citat slut.

På spørgsmålet om hvad det har med én bestemt religion at gøre, fik jeg intet svar. Mærkeligt nok – for der er ikke noget entydigt svar, som kan passe ned i et tight hylster, hvorfra man hiver ting op, som kan afskydes fra hoften. Betydeligt tættere på sandheden kommer man jo nok, hvis man tænker lidt over, hvorfor en anden religion – nemlig hinduismen – i præcis samme region af verden i sin mere rabiate form har samme forhold til kvinder. Er det ikke snarere en forældet kulturopfattelse af kvinder, som ikke har noget med religion at gøre; men som er et levn fra fortiden? At det er skrevet ind i de religiøse tekster betyder ikke, at ætiologien er religiøst betonet. Det er bare udtryk for, at religionerne heller ikke har fornyet sig i forhold til datidens fremherskende kvindesyn. Se hvis vi kan vende debatten derover, så er der en reel chance for at gøre op med den slags kvindeundertrykkelse, for hvis det forsvinder fra kulturen, så skal det også nok forsvinde fra religionen. Det har vi jo set i den religionsudvikling Danmark har undergået gennem de sidste par hundrede år.

Problemet med både revolverretorik og selvkonstruerede definitioner er, at de har til formål at lukke debatten i stedet for at åbne den. Når man lukker en debat, så får man som resultat, at den fornyelse, som man efterlyser, totalt udebliver. Og så kører hele spillet forfra – indtil det til sidst udmønter sig i direkte konfrontationer og stridigheder. Hvis vi nu skal starte i vores egen lille verden, hvad foreslår I så, at vi skal gøre for at holde debatten åben og i et større perspektiv muligheden for at påvirke andre?

Man kan således herfra kun opfordre til fra begge sider at få slagtet nogle hellige køer – eller i det mindste nogle af deres mere uhellige kalve. Lad nu være med at begrænse jer til kun at vride tingene igennem egne definitioner og forståelsesrammer. Hvis I læser det, jeg har citeret Niels Bjerre for, så skriver han jo netop dét, som en del af sin kritik af Henrik Foghs bog Amerikanske Tilstande. Bjerre mener ikke, at det undskylder manglen på videnskabelig substans og redelighed, at man er farvet af sin politiske holdning. Det er tværtimod en videnskabsmands sure pligt at forholde sig kritisk også til de data, som understøtter ens egne holdninger. Læs flg.: “men vi har som samfundsforskere – eller hvad vi nu er – en forbandet pligt til hele tiden at gå i rette med vore egne antagelser og forsøge at falsificere vore egne teser.”

Se DÉT er en videnskabelig indstilling til tingene. Niels Bjerre-Poulsen er lektor og centerleder for Center for Amerikanske Studier, Copenhagen Business School, har i Nyhedsavisen udtalt sig kritisk om Henrik Fogh Rasmussens bog ‘Amerikanske tilstande’. Ovenfor uddyber Niels Bjerre-Poulsen sin kritik i et svar til CEPOS’ direktør Martin Ågerup.

Og må jeg så lige benytte lejligheden til at henvise til en spændende tekst om dialektikken i begrebet hellig: http://www.hum.au.dk/cek/kontur/pdf/anmeldelser/2002/18RELV~1.MAR.pdf