Helsereformen som ble gjennomført av Arbeiderpartiet, med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet, har ødelagt mye. Den har ført til at sjukehusene er blitt organisert som helseforetak, og at de har blitt underlagt aksjeloven. Dette har ført til nye og tåpelige regnskapsregler som har skapt store «underskudd», som ikke er relle. Den sittende regjeringa følger det samme gale sporet i helsepolitikken.

16. november kunne man lese i Romerikes Blad at «Underskuddet ved Ahus blir på minst 200 millioner og har økt med 80 millioner på kort tid.» Det vil bli «betydelig nedbemanning i alle yrkesgruppene». «Lengre pasientkøer venter ved Ahus». Dette er totalt uakseptabelt.

Ahus må styrkes økonomisk. Det er også viktig at mest mulig av driftsmidlene går direkte til helseomsorg, og at minst mulig går til byråkrati og papirarbeid. Det vil alltid være nødvendig med papirarbeid, men dagens økonomistyringssystem har tatt regnskapstullball til et helt nytt nivå.

Kuttene som nå blir varsla vil ramme Ahus’ helsetjenester, og det er ille nok. Men kuttene går også ut over arbeidsmiljøet til de ansatte på Ahus. Dette skjer samtidig som så godt som alle snakker om hvor viktig det er å rekruttere flere hender til helse- og omsorgsyrkene. Dersom forslaget om å innføre parkeringsavgift for de Ahus-ansatte, forslaget om å innføre kortere åpningstid i personalkantina ved Ahus og forslaget om å legge ned sjukehusets barnehage, som i dag subsidieres, så vil ikke dette hjelpe på rekrutteringa av nye folk til å jobbe på Ahus.

Vi må få mye mer politisk og demokratisk styring av sjukehusene. De sjukehusansatte og pasientorganisasjonene må få mer makt i helsevesenet. Loven om helseforetak må fjernes.

Dagbladet forteller i dag den imponerende historien om 39 årige Jason som fikk en stang tvers gjennom brystet, men som stilte på jobb et par måneder etterpå. Slike mennesker vil Norge ha! Han går foran med et godt eksempel på hvordan gode, samvittighetsfulle nordmenn bør oppføre seg. Man er da ikke sykemeldt lenger enn høyst nødvendig. Jeg har lest papirutgaven av Dagsavisen i dag også. Det som ikke kommer fram av nettutgaven så langt jeg kan se, er de normerte tidene for fremtidens sykemeldinger av ulike sykdommer, en løsning vi vil importere fra Sverige til tross for at svenske LO fraråder det på det sterkeste. Blindtarmbetennelse skal f.eks. i fremtiden gi hele 0 sykedager. Har man da brukt opp egenmeldingene sine (teite, dumme deg i såfall), så er det bare å kreke seg opp fra operasjonsbordet og gå på jobb med det samme. Det var også noen overraskende lave sykemeldingsdager for hjerneslag, depresjoner, posttraumatisk stressyndrom etc. Den beste terapi er å befinne seg på jobb. Jeg sier befinne seg, det er åpenbart ikke så nøye om man faktisk klarer å utføre kvalitetsmessig godt utført arbeid. Sitt der gjerne med et ferskt, blødende operasjonssår, omtåket av smertestillende mens du kommer deg ut av narkosen, bare du ER der. Host gjerne KOLS-lungene dine ut, bare ta med deg oksygentanken din på jobb og forsøk å holde de verste hostekulene unna når telefonen ringer. Gløtt på øyelokkene etter måneder i koma; knips, der sitter du straks plassert, smilende og lykkelig langs samlebåndet igjen. Det er ikke så nøye om hjerneslaget tok språket og bevegelsesevnen din, så lenge du bare kan være en god og samvittighetsfull nordmann på jobb, bare husk siklekluten så ikke du sjenerer dine kollegaer alt for mye.

Nettutgaven skriver også om oss late ME-syke. Vi skal også få null dager å bli friske på. Klart det, vi bare lyver og sniker oss unna, og legene, særlig fastlegene våre som vi har så utrolig godt forhold til, de lyver de også. Tilliten til leger er så lav at man tar seg råd til å nedprioritere behandling, men heller satser på mer byråkrati og administrasjon, f.eks. ved at en annen lege må sykemelde. ME-diagnose er nemlig noe man får på dagen av fastlegen sin fordi “man er litt trett og sliten”, og vips så kan man leve herrens glade dager for dine skattepenger på uføretrygden som NAV bare kaster etter folk.

Dette blir flott, dere! Ikke bare kommer folk seg på jobb og slutter å syte sånn, men det kommer jo til å bli ganske mange helsepersonell overflødig også, nå som folk blir helt friske av seg selv. De kan helt sikkert omplasseres til viktigere jobber, som tja… kunstnere kanskje? Eller alarm-, avis-, telefon- eller strømselgere? Kanskje kebabselgerne kan få litt mer konkurranse ved at eks-syke og overflødig helsepersonell setter opp litt mer norske varianter, a la fårikål-kiosker? Gode idéer finnes over alt, det er bare fantasien som setter grenser, for å si det jovialt. Jeg vil anta at det sitter ganske mange på div. NAV-kontorer og drømmer om et mer spennende liv også, de får jo heller ikke noe å gjøre framover, så her har de sjansen! Vi trenger bare litt flere leger som får i oppgave å ikke sykemelde andre tvilsomt slepphendte legers pasienter, men ellers kan vi avvikle det meste.

Det er på tide å børste støvet av en gammel schlager. Stem i alle sammen! Vis at dere duger nå! Ett to tre!

Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer,
ryggen rak og blikket fritt, se det er bra.
Tåle slit og tåle sludd og tåle frost og varme,
slike gutter det vil gamle Norge ha.
Hold nu takten der, intet mudder her,
la dem se at vi er av det rette slag;
bare lek, ja, men av den skal fremtids krefter vokse,
derfor er det alvor i vår lek i dag.

Der hvor lien brattest stuper setter han utover,
gutten på de glatte ski så spruten står.
Jenten etter, fele ting hva slik en unge vover.
Du skal se en vakker dag hun gutten når.
Snø og is og vann, fjell og skog og strand,
der er nok en kan få prøve på.
Ski og skøyter, båt og hjul det er en lyst å bruke;
beste kunsten dog på egne ben å stå.

Øve, øve, jevnt og trutt tappert det er tingen,
alltid bedre, om og om og om igjen.
Født som mester, født som helt,
å nei det ble da ingen,
mot og kraft det vinnes litt og litt om senn.
Ta nå muntert i! Intet fuskeri!
Er da ikke vi mor Norges barn?
Vi skal lære, vi skal øve, vi skal krefter vinne,
krefter som kan holde ut en alvorstørn.

(J. Nicolaisen)

Jeg ble svært irritert over å lese i Romerikes Blad at Ahus-ledelsen har fått vaksine mot svineinfluensa før alle de Ahus-ansatte som arbeider med pasienter har blitt vaksinert. Ahus-ledelsen får fortjent kritikk av Folkehelseinstitutt.

Folkehelseinstituttet (FHI) mener med rette at Ahus-ledelsen ikke burde ha fått vaksine ennå. FHI vil prioritere frontlinjepersonell som skal ta imot, undersøke og behandle pasienter som har akutt sjukdom som kan være influensa, for eksempel personell ved legevakter og fastlegekontorer, ambulansepersonell og en del personell i sjukehusene. Dette er risikogruppa “H1″. Ahus-ledelsen faller inn under gruppa “H3″, nærmere bestemt “Annet helse- og omsorgspersonell”. FHIs prioriteringsliste for helsepersonell er fornuftig, og det er svært kritikkverdig at Ahus-ledelsen ikke har fulgt den.

Ahus-ledelsen har åpenbart høye tanker om seg sjøl. Direktør for medisinske fag og strategi ved sjukehuset, Bjørn Magne Eggen, forteller at Ahus-ledelsen ser på seg sjøl som “en forutsetning for å opprettholde normal drift i sykehuset”. Javel, ja… Her er noen yrkesgrupper som er en forutsetning for å opprettholde normal drift ved et sjukehus: Leger, sjukepleiere og reinholdsarbeidere. Bare for å nevne noen.

I går var vi ute på farten hele tiden, fra en lege til en annen for å få noen til å ta meg seriøs. Det er utrolig frustrerende å ikke bli tatt på alvor når det gjelder barna sine. Forbanna lege shit…. Jeg skal bytte fastlege i allefall!  Han tok ikke på Bølla en gang. Bare så på han og konstaterte det jeg visste at det var et utslett… Men helsestasjonen tok oss seriøst og vi fikk behandlings måter og alternativer til hva vi kan gjøre + oppfølgings time…..

Når vi kom hjem var jeg så sliten at jeg ikke hadde sidesyn engang, så jeg måtte bare legge meg. Og det så ikke ut her, men nå er det i orden igjen. Jeg har støvsuget hele huset og ryddet

I dag kommer min kjære tidelig hjem og det blir deilig. Alltid deilig å få min kjære hjem

I Romerikes Blad, lørdag 17. oktober,  kunne man lese følgende: “I forslag til statsbudsjett neste år får Helse Sør-Øst en økning i sin basisramme på 396 millioner kroner. Dessuten tilføres regionen 21 millioner kroner over opptrappinsplanen for rusfeltet. En nærmere orientering om hvilken innflytelse forslaget til statsbudsjettet vil ha for Helse Sør-Østs aktivitet og budsjett i 2010 blir gitt i et styremøte 29. oktober. – Vi må nå vurdere grundig hvordan den totale rammen som foreslås for Helse Sør-Øst best kan fordeles i regionen ut fra utfordringene vi har og omstillingene som er vedtatt i vårt omstillingsprogram, sier administrerende direktør Bente Mikkelsen.”

Det kan faktisk hende at de økte basisrammene til Helse Sør-Øst vil føre til bedre helsetjenester. Det vil i hvert fall senke presset for kutt. Problemet er at helsevesenet i Norge bygger på det vanvittige systemet som Ap, Høyre og FrP innførte med helsereformen, som har ført til at sjukehusene i Norge dessverre er underlagt aksjeloven, og dens regler for regnskap og budsjettering. Dette betyr blant annet at avskrivninger for bygg og anlegg føres opp som utgifter, på tross av at dette ikke er reelle utgifter for sjukehusene.  Regjeringa har nå slått fast i Soria Moria II at dette absurde og dårlige systemet, foretaksmodellen, skal videreføres.

Kampen for fjerning av loven om helseforetak må intensiveres.

De siste årene har jeg vandret endel. Jeg har følt meg som en ekte vandrer. Jeg ser fram til at det skal bli mer de kommende årene. Vandrer – det er forresten en av de tingene alle kan bli dersom de bestemmer seg for å gjøre dette ene enkle som alle kan greie. Gå, legge ut i verden på sine egne føtter.  Kunsten å gå er i seg selv noe man må oppdage. Samtidig leder det å gå til andre oppdagelser. En av dem er at det er lett å tenke når man går. Mange fremstående tenkere har gjort denne oppdagelsen. Det er derfor de ofte ble store vandrere. Schopenhauer, Kierkegaard, Rousseau, Heidegger for å nevne noen av alle tenkende mennesker som gikk mye og langt. Mange poeter og forfattere finner det også ut; de går mye når de skriver. Å skrive er en krevende bevegelse, den blir lettere når man går midt oppe i skriveprosessen. Det er enkelt å forklare sammenhengen. For å bli en ihuga vandrer må man nesten sette seg inn i vandringens betydning. Det er mye som taler mot vandring og som hindrer oss mennesker i å gå. Vi forgiftes av all ikkegåingen som vårt liv består av. Og må bruke litt innsikt som en motgift

Hva er det da som gjør at vandring er bra for sjelen og tankene? Det kommer rett og slett av at en av de viktigeste tingene dyre- og menneskekroppen er laget for er å gå. Kroppen må være i bevegelse, både muskler og skjelett er bevegelsesapparater. Når vi beveger oss påvirker bevegelsesapparatet viktige prosesser og funksjoner som geneaktivering og hormoner og stoffskifte som igjen virker tilbake resten av kroppen og sjelen. Bevegelse er altså viktig for kroppens indre og helhetlige fungering. Men kroppen må også bevege seg og gå for at hjernen og ikke minst sjelen skal fungere på menneskelig sett optimale måter. Når kroppen beveger seg på de måtene den er skapt til, da frigjøres sjelen til å bevege seg på sin egen måte, i tenkning og følelse. Sjelen lengter alltid etter at kroppen skal være i bevegelse, det den er laget for. Det er grunn til å hevde at sjelen mister sin evne til å bevege seg om den befinner seg i en kropp som aldri beveger seg. En slik sjel blir urolig og søker ytre stimulanser for å kompensere for det fraværet av genuin bevegelse den føler i seg selv. Dersom kroppen blir syk som følge av manglende bevegelse, så vil også sjelen bli syk på sine måter. Føttene og bena og hoftene utgjør  halvparten eller noe sånt av kroppslengden. Til og med armene og hendene gjør en viktig støttejobb under gåing. Når så mye av kroppen er opptatt med å gå kan hodet ta en pause fra den gitte verden og løfte seg opp og ut og ta seg til med sine egne ting. Mange tenker derfor mye bedre  når de går. Noen ganger tenker jeg klart bare når jeg går. Andre ganger går jeg bare for å tenke litt. Akkurat nå får det holde at jeg går.

Her for litt siden slo tanken meg:

-  I dag må jeg komme meg ut av huset. Jeg er i ferd med å gå i stå av stillesitting her inne. Det er første gangen på flere dager at jeg beveger meg ut i den åpne verden.

Slik er det er nå for tiden. Jeg forlater nesten aldri huset mer. Mange tror som riktig er at noe er galt med meg. Jeg feiler noe. De fleste tenker da at jeg trenger tabletter eller profesjonell behandling, for det er jo det man trenger når man feiler noe. Men utover dette at noe er galt er alt er i sin skjønneste orden med meg. Det er slik jeg vil ha det. Jeg føler at jeg feiler ingenting utover det jeg faktisk feiler. I alle fall ikke noe som er alvorlig, ingenting annet er galt med meg annet enn det jeg lider av. Jeg holder meg innendørs . Jeg finner en slags trivsel i det. Sant nok, det skal jeg gjerne innrømme; av og til blir det kanskje litt i overkant. Jeg har ikke et sett et eneste menneske på tre dager, tror jeg det er. Kanskje mer. Jeg gjør alt jeg kan for å unngå å treffe folk. Jeg har vanskelig for å møte øynene til folk når jeg støter på dem. Jeg lister meg ned til spannene med søppelposen når jeg er sikker på at jeg ikke kommer til å møte noen nede i veien. Jeg unngår til og med å se på meg selv i speilet. Det ville ikke ha gjort noen forskjell om jeg hadde sett meg i speilet. Jeg har oppdaget at når øynene mine ikke har sett andre mennesker på flere dager, da slutter de å se noe i speilet. Ens eget speilbilde forsvinner, det er underlig nok avhengig av at man er utsatt for andre mennesker. Det å slutte å se på seg selv i speilet har noen uheldige følger. Jeg kan aldri være sikker på hvorledes jeg tar meg ut når jeg er ute blant folk og utsatt for deres kritiske granskning.

Men i dag er jeg et lite grann mer sosial; ingen tvil om det. Jeg har kommet meg ut av huset. Rusler litt lettere til sinns bortover veien som går gjennom bygda og passerer nedenfor huset mitt i Utvik. Det er en av mine sjeldne kveldsturer; slik var det ikke for en tid tilbake. I min aktive tid gikk jeg ganske ofte denne lille spaserturen som er på nøyaktig 2,3 km. Før var den samme turen mye lengre enn den er i dag. Jeg skal forklare dere hvorfor.

En høst for noen år siden begynte jeg å bli plaget med urinsyregikt. Det er egentlig ikke mange årene siden, men det har skjedd så mye etterpå at det føles som det har gått bortimot et halvt århundre. Du vet antagelig lite om denne sykdommen, så jeg får orientere deg litt. Urinsyregikt er en lidelse som først og fremst rammer vel voksne menn og som dels er betinget av spesielle ting i kostholdet. Stort inntak av rødviner og fete oster nevnes hyppig som utløsere for sykdommen. Plagene var godt kjent før i tiden, en tid var den nesten en motelidelse blant bedrestilte herrer fra de øvre lagene i samfunnet. En gruppe som jeg tilhører på et vis, i funksjonell betydning riktignok  - jeg har danset på bordene de fleste av mine levedager. Det er en lett lidelse å lide av. Den kommer og går i form av smertefulle anfall; det er en merkverdig smerte som gjør sabla vondt. Men man dør ikke av den. Og den forsvinner når anfallet går tilbake. Det er en salig stund; man har det bedre enn ellers i livet som følge av det sterke fraværet av smerte. Jeg har lurt på om filosofen Schopenhauer led av denne sykdommen, eller kjente noen som gjorde det i sin nærmeste krets. F.eks. faren. Schopenhauer mener som kjent at lykke ikke finnes som en positiv tilstand, man kan ikke oppnå lykke ved å løpe etter penger og kvinner og suksess og lignende nytelser. Det blir som å forsøke å finne regnbuen. Schopenhauer hadde nok rett i at det er slik mange oss forsøker å bli så lykkelige som det er mulig for oss, som vi kan greie. Vi prøver av all makt å få tak i det vi ønsker oss, alt vi ønsker oss, mer og mer, stadig nye ting. For det er et faktum at det vi allerede har gir oss synkende lykke, tilslutt merker vi det nesten ikke i det hele tatt. Det bare er der, som den rene selvfølgelighet, uten å gi et eneste grann lykkefølelse. Schopenhauer så alt dette, og pekte på at lykke ikke er noe positivt man kan jakte på, skaffe seg –  lykke må forståes som noe negativt. Lykke er en slags fravær, fravær av smerte og lidelse og ubehag og andre uutholdelige ting i livet. Jeg har selv kunnet bekrefte Scopenhauers lykketeori til fulle på egen kropp pga. min podagra. Ingenting har gitt meg større lykke enn når smerteanfallene i de hovne leddene forlater meg. I noen gylne dager er jeg det saligste mennesket på denne jord, jeg ser lyst på alt og alle, er overbærende og vennligsinnet, lett til sinns, sover godt, tilfreds med alt og alle; før fraværet av fravær sakte begynner å tære ned min lykke igjen. Mye av lykkefølelsen er helt borte før neste anfall. Man kan nesten bli glad i en slik sykdom som gir en muligheten til å oppleve og forstå lykken litt bedre. Den litt flåsete tesen om at det er lettere å være syk enn å være frisk får en akseptabel forklaring.

I dag er lidelsen nesten glemt eller overskygges av andre og mer alvorlige sykdommer som infarkt og kreft og influensavarianter. Jeg hadde iallefall aldri bitt meg nok merke i lidelsen til å huske den. Jeg fikk de første anfallene noen uvanlige varme vårdager under et besøk i sydtyskland, i mai måned nærmere bestemt, men ante ikke hva det var. Først trodde jeg en stund at smertene i den opphovnete foten kom av et eller annet insektstikk, en tropisk myggart eller en giftig edderkopp eller noe slikt som jeg hadde fått med meg i kofferten fra utlandet og som  deretter hadde gjemt seg i en gummistøvel. Jeg beskjeftiget meg mye med palmer på denne tiden og det var lett å tenke at den opphovnete foten kunne ha noe med palmer og insekter å gjøre.  Men litt etter litt gikk det opp for meg at slik var det ikke. Plagene sto meg nærmere enn insektspåførte plager, jeg fornemmet at de hadde noe med meg og min livsførsel å gjøre. Jeg skjønte at plagene ikke var så forbigående, at de hadde et mer varig preg enn om de kom av et insektstikk eller bitt. Det demret etterhvert for meg at jeg hadde oppnådd min første ekte helseplage i ordets fulle betydning. Litt lesing og noen søk på nettet skaffet meg den kunnskapen som måtte til for å finne fram til diagnosen på egen hånd. Jeg hadde pådratt meg den historisk velkjente lidelsen podagra eller kaptein Voms syke eller ‘gout’ som det heter på engelsk. Eller urinsyregikt som det heter i dag. Etter kort tid hadde jeg tilegnet meg betydelige kunnskaper om denne min første autentiske helseplage. Endelig sto jeg ikke utenfor helsevesenet og det viktige området for menneskelige interesser som handler om lidelser. Jeg bestilte standardverkene om sykdommen, og hadde særlig stor glede av å lese om dens kulturhistoriske sider. Lidelsen skyldes nok forhold i organismen som har familiære årsaker, tror jeg, jeg innbiller meg at jeg har den fra farssiden min. Min gamle far har i årevis har tatt medisiner for den samme elendigheten, medisiner som har ubehaglige bivirkninger på magen. Etter å ha mottatt skuffende og rufsete helsetjenester på legekontoret i Stryn utøvd av lite språkkyndige og korttidsinnleide leger fra Bulgaria og Danmark og Sverige fant jeg ut at tiden var inne. Helsevesenet hadde gjort sitt, og det var langt fra tilstrekkelig forå sikre mitt velbefinnende.

Etterpå har jeg lurt litt på hva den pågående helsereformen som kalles samhandlingsreformen handler om. Dersom det jeg opplevde er det man kan forvente fra den kommunale helsetjenesten, hva i all verden skal de samhandle om ? Min gamle sjef på skolepsykologisk kontor i Sogndal var redd for vektlegging av teamarbeid som det het dengang. Han mente at man må passe godt på for å unngå at det som er brukbart bare blir verre; slik menneskers natur er så blir det fort mer team og mindre arbeid. Jeg er redd at noe lignende vil skje med samhandlingsreformen. Når den kommunale helsetjenesten er såpass rudimentær som den er i dag, hva mer kan man få ut av den? Dersom man skal samhandle mer og bedre, er jeg redd for at det kommer til å bli mye mer samhandling og mindre ull i form av helsegevinster.

Konklusjonen min etter kontakten med det lokale helsevesenet var klar. Jeg måtte ta mer ansvar for min egen helse – jeg måtte begynne med mosjon. Frem til dette avgjørende skillet i mitt liv hadde jeg vært innbitt motstander av absolutt alle former for mosjon. Å gå eller løpe langs veiene uten andre formål med bevegelsen oppfattet jeg som selve innbegrepet på absurde aktiviteter. Treningstudioer og denslags betraktet jeg som etablissementer på linje med og endog verre enn horehus. Folk som holdt til i slike institusjoner måtte ha tvilsomme motiver for innsatsen sin, tenkte jeg på mitt vanlige mistroiske vis. Jeg hadde aldri tenkt å sette foten min innenfor døren på slike steder. Men urinsyregikten og smerteanfallene som inntraff når først høyrefoten hovnet opp i roten av stortåen, og det  senere spredte seg og førte til opphovning i smerter i andre av kroppens ledd og skjelettale overgangsområder, snudde opp ned på innstillingen mine til alt som har med mosjon og trening å gjøre.  Jeg var villig til å gjøre alt, absolutt alt som tenkelig er, for å slippe unna den jævlige smerten som man langt tilbake i tiden kurerte ved å banke en spiker gjennom fotbladet for å konkurrere ut smertene; ondt skal ondt fordrive, var prinsippet for denne ganske effektive behandlingen som antagelig var mer virksom enn den behandlingen jeg fikk på det lokale legekontoret. Jeg tenkte mye på spikerbehandlingen, var inne på tanken om å forsøke spikermatte men slo den fra meg. Med inspirasjon fra spikermetoden satset jeg faktisk alle kort på en lignende terapi. Jeg kjente ikke så mange behandlinger som folk som meg kunne implementere som det heter på egen hånd, men mosjon og fysisk aktivitet som gåing og løping var nærliggende til tross for min underliggende aversjon for formålsløs bevegelse. Nettopp her tok jeg grep, som politikerne sier. Jeg grep fatt i det å bevege meg hardt og lenge som min redningsplanke i nøden. Rent tilfeldig oppdaget jeg den flotte mosjonsmuligheten som går rett forbi huset som en slags løype eller sløyfe og som kommer tilbake igjen slik at man slipper å bevege seg frem og tilbake på den samme veien. Jeg har lett for å kjede meg, så det er et stort fortrinn å kunne mosjonere i en rund sløyfe heller en frem og tilbake på samme veien. Da har man nye ting å se på hele veien, og man slipper å møte de samme folkene om igjen etter bare noen hundre meter. Det tar noe omkring en halv time å gå treningsrunden. Og ca. 15 minutter dersom man løper. Jeg synes å huske at jeg på mitt beste kom meg ned under 11 minutter på runden; men i den fasen brukte jeg mer enn bare en ettermiddag i ny og ne til å mosjonere. Mot slutten gikk det saktere, jeg hadde problemer med 20 min’er før jeg ga meg. Men til å begynne med ble det faktisk mye løping. Hver bidige dag, i reng og sludd, kulde eller varme. Ingenting stoppet meg. En søndag for noen år siden løp jeg rundt og rundt i løypen min i omkring 6 timer sammenhengende; jeg tror det ble omkring 22 runder og noe over 5 mil. I veikrysset nedfor huset, der veien vender, hadde jeg plassert et bord og en stol og satt ut rikelig med sportsdrikk, kjeks og rosiner. Det var det reneste idrettsarrangementet. Jeg hadde visse planer om å forsøke et 24timers løp også, men det ble det ingenting av. Kanskje engang, man vet aldri. Naboene som røykende hadde satt seg utenfor inngangsdørene, fulgte meg vantro uten et ord der jeg som en annen galematias løp rundt og rundt, rundt og rundt. Jeg tror at noen av dem en stund talte rundene mine, men etter noen timer ga de opp og kunne bare konstaterte at de hadde fått et nytt fenomen i bygda. En stolt mosjonist, i den tiden var jeg blant mer enn 300 innbyggere faktisk Utviks eneste helårsutøvende langløper. Når jeg meldte meg på det som var av maratonløp rundt omkring på småsteder i landet var det som eneste medlem i løpeklubben ‘Utvik langløp’. Jeg tilbakela omkring 35 maratonløp, noen halvmarationer, to 24timersløp og et 6timersløp på tre år. Hva jeg har tilbakelagt i treningsrunden min i løpet av de tre årene det sto på, det har jeg ingen anelse om – men det må ha vært tusensvis av km’etre tilsammen. Til å begynne med var jeg sikker på at mosjonssløyfen var bortimot 6 km’er, jeg var ikke vant til å beregne avstander på slike veistykker. Den innbilte avstanden på 6 km’er gjorde meg lenge til en stolt mosjonist. Men etter en tid bestemte jeg meg for å måle den opp slik at jeg sikkert visste hva jeg holdt på med; jeg kjøpte meg en dyr sportsklokke med puls- og høyde- og avstandsmåler og oppdaget til min forbitrelse at den kjære sløyfen min var på akkurat 2, 3 km’er. Hverken mer eller mindre. Denne viktige erkjennelsen førte med seg at jeg måtte nedjustere mine anslag over tilbakelagte treningskilometre ganske betydelig. Mosjonssløyfen min går først ganske flatt omlag 1 km innover veien til Tistam langs fjorden, så tar den av fra hovedveien noen hundre meter med hard stigning oppover en svingete bakke som bringer pulsen opp på maksnivå, dvs.195 pr/min; og derfra går den tilbake igjen i svake hellinger opp og nedover, først et kort stykke mellom epletrær og bjørketrær på en liten grusvei og deretter med langsomt synkende puls på asfalt tilbake igjen til vendingen i veikrysset nedfor huset.

Nå for tiden blir det lite løping. Faktisk ingen løping overhodet. Jeg er sjelden ute av huset. Det er såvidt jeg går. Bare en kort spasertur av og til. Jeg treffer som vanlig levende sjeler ingen i dag, bortsett fra noen ilske kråkefugler som sloss om et eller annet nede i jordbæråkrene som sist sommer utgjorde et godt levebrød for polakker og andre fra landene i gamle østeuropa. De er her hver sommer; mange er nye men noen kommer igjen hvert eneste år. Noen  blir etterhvert fastboende, de slår seg til i Utvik eller i nærheten med familien eller alene. Jeg har blitt ganske godt kjent med Andrej fra Krakow  som holder på med sin doktorgrad i filosofi om intensjonalitet og Wittgenstein. På varme sommerkvelder kan vi ha lange og infløkte filosofiske diskusjoner særlig om livsvisdom som er et tema som opptar han sterkt og som han forsøker å skrive sin første bok om. Jeg vet ikke om diskusjonene våre påvirker meg, om de kanskje gjør meg litt mer ettertenksom. De siste dagene og ukene har et spørsmål surret rundt og rundt i hodet mitt. – Har et liv som mitt en rød tråd ? Og andres liv, kanskje de har sterkere tråd i livene sine enn jeg har og har hatt ? Dette er spørsmålet som har opptatt meg så sterkt at det nesten plager meg. - Finnes det en tråd som binder sammen livet, som det som skjer oss spinner seg rundt og som lager en enhet og en identitet i det vi gjør ? Eller er det ikke slik; er et liv som mitt bare en tilfeldig ansamling av opplevelser og hendelser og skrot, uten skikkelig indre sammenheng, uten system ? En haug av brukte opplevelser og ting som til slutt blir fraktet avgårde til Fretex og derfra spredt for alle vinder fordi ingen som kjente vedkommende ser noe poeng i å beholde dem eller har bruk for dem ? For noen år siden døde en lokal kunstner som bodde i bygda. Mens han fremdeles var i live utgjorde det gamle hvite trehuset hans en slags museum eller kunstsamling med hundrevis av bilder og kunstgjenstander som han hadde laget selv eller skaffet fra andre. Det var et eneste estetisk eventyr å besøke han; alltid noe spennende eller gripende å se på. Som andre med kunstnerisk lynne drakk han seg ihjel eller døde for tidlig som følge av langvarig hardt misbruk. Det gikk bare noen uker, så var den museale kunstboligen hans tømt for verker og kunstgjenstander, tilfeldig spredt til alle slektningene og familien. Det som i huset hans kunne oppleves som en meningsfull enhet, en ordnet samling og uttrykk for et slags målrettet liv, ramlet sammen og forsvant ut av denne verden. Tomme vinduer, uten et eneste spor som kan berette om et målrettet sammenhengende liv. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om slike ting, om det finnes en tråd i livet. Det er et vanskelig spørsmål. Er livet mitt slikt innrettet at det i seg selv utgjør en fortelling, som jeg kan finne frem til og utvikle ? Hvis jeg skal fortelle noen om meg selv, finnes det en fortelling som jeg enten ganske enkelt kan servere, uten om og men – fordi den finnes der ferdiglagd; eller eventuelt som jeg kan finne frem til gjennom å se nærmere på meg selv og livet mitt ? Finnes det en slik bærende og sammenbindende tråd, somgår gjennom og holder sammen livet mitt og som alle hendelser er spunnet rundt, og som gjør det mulig å lese livet mitt som en bestemt historie ? Eller er det heller slik at livet mitt mer likt det som skjer i en elv som renner gjennom landskapet, og som ingen kan stige nedi mer enn en gang – en  tilfeldig ansamling av hendelser som ikke henger sammen, som bare tilsynelatende har en indre sammenheng som følge av ytre rammer og forhold ? Er livet mitt bare ens lags sammenrasket skrothaug av opplevelser og hendelser, som døden en dag sprer for alle vinder ? Er alle biografier og livsfortellinger bare jukseri, mer eller mindre kunstferdig satt sammen til tilsynelatende sammenhengende beretninger som man av en eller annen grunn ser seg tjent med eller nødt til å presentere ? Vi er pratsomme, vi mennesker. Det er lett å prate på seg ting som ikke finnes, som oppstår gjennom vår ubendige pratelyst fordi vi må ha noe å prate om. Vårt eget prat spres gjerne av andre, som er like pratelystne, og så har en det gående – en serie av pratelystne typer setter opp en hel innbilt verden gjennom serieprat og begynner å tro på den, å forholde seg til den som om det er noe vesentlig og virkelig. Så lenge jeg holder meg et og samme sted over lengre tidsom, bor år etter år i den samme boligen, har samme navn og jobb og en stabil krets av familie og venner og bekjente rundt meg, faste  ytre rammer i livet mitt – da ser det hele ganske sammenhengende ut. Men da gjør en det lett for seg selv. Et slikt liv holdes jo sammen av ytre ting på en ganske tilfeldig måte, Jobber skifter man jo ganske ofte, navn kan forandres, venner og bekjente kommer og går, og bosted er jo ikke noe som er evig og fast. Denne slags sammenheng i tingene er ikke mye å skryte av, å basere en identitet og en livsfortelling på.

Den pågående helsereformen, som ble vedtatt av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, fortsetter å ødelegge helsevesenet. Professor i forvaltningsøkonomi ved Høgskolen i Hedmark, Bjarne Jensen, har dokumentert at de såkalte «underskuddene» i sjukehussektoren er et resultat av det nye økonomistyringssystemet som kom med helsereformen. «Underskuddene» skyldes først og fremst at avskrivninger på bygg og anlegg føres som utgifter, sjøl om dette ikke er faktiske utgifter som sjukehusene har. Bjarne Jensen har understreka at en slik bedriftsøkonomisk modell er uegna for en offentlig virksomhet. Sjukehus har jo ingen interesse i avkastning på kapital, eller størst mulig overskudd. Sjukehus skal gjøre flest mulig sjuke og skada folk friskest mulig, fortest mulig.

Det vanvittige systemet som helsereformen har skapt lager åpenbart også vansker på Romerike. I Romerikes Blad kan vi lese følgende: «Sparekniv rammer pasientene på Ahus. Stenger sengeposter. Et underskudd på 76,3 millioner kroner hittil i år fører til at Ahus stenger sengetun og sengepostplasser for å spare penger». Hvor lenge skal sjukehusene drives som om de var privateide supermarkeder? Nå må vi få avskaffa loven om helseforetak fortest mulig, slik at vi kan få på plass folkevalgt, politisk styring av sjukehusene i Norge.

Rødt kom dessverre ikke inn på Stortinget i år. Men Rødt gikk fram med 0,1 %, både i Akershus og på landsbasis. Rødt er fortsatt det største partiet utafor Stortinget. Svært mange Rødt-aktivister rundt omkring i Norge har stått på som bare det, og vi har vært sentrale i å avsløre hva FrP egentlig står for i forhold til helsevesenet, eldreomsorgen og arbeidslivet. I Oslo var Rødt svært nære på å komme inn på Stortinget. Jeg tror at alle dem som vurderte å stemme på Folkvord, men som ikke gjorde det, kommer til å angre på det veldig snart.

Styrkeforholdet på Stortinget utgjør en liten høyredreining sammenlikna med 2005. Det er svært synd at Rødt ikke blir representert på Stortinget de neste 4 åra. Det er så klart uansett bra at verken Høyre eller FrP får regjeringsmakt etter dette valget.

9. september la Rødt fram en ti-punktsplan for hva Rødt planla å gjøre og foreslå den første tiden på Stortinget, dersom vi kom inn. Den så slik ut:

1. Likelønnspott for å heve lavtlønnsyrkene i offentlig sektor
2. Heve sosialhjelpsatsene til SIFO-nivå
3. Ingen kutt i uførepensjon
4. Starte arbeidet med å trekke norske soldater ut av Afghanistan
5. Oljefritt Lofoten og Vesterålen
6. Fjerne statsstøtten til Human Rights Service
7. Gjøre det ulovlig å ta ut profitt fra barnehager og sjukehjem
8. Arbeidstillatelse for asylsøkere i behandlingsperioden av søknaden
9. Fjerne moms for frivillige lag og organisasjoner
10. Dekke kommunenes 2008-underskudd

Det blir interessant å se om noe av dette går igjennom nå som Rødt dessverre ikke blir representert på Stortinget. Nå blir det 4 nye år hvor Rødts medlemmer må jobbe ytterligere for å styrke Rødt, med mål om å komme inn på Stortinget i 2013. Kampen fortsetter. Vi må starte presset for norsk veto mot EUs datalagringsdirektiv, EUs postdirektiv, EUs helsedirektiv og EUs forbrukerdirektiv. Vi må øke presset mot oljeboring utafor Lofoten og Vesterålen. Kampen mot pensjonsreformen og helsereformen fortsetter også. Og dette er bare noen eksempler på kamper som vi står overfor i tida som kommer.

I 2011 er det fylkestings- og kommunevalg, og kampen for å kapre plasser i flere kommunestyrer i Akershus om to år starter nå.

Valgkampen er over. Klassekampen foregår hver dag, året rundt.

I en rekke av landets aviser, inkludert VG, har FrP nå kjøpt den ene annonsen etter den andre der de prøver å framstille seg som det partiet som har den beste helsepolitikken og den beste eldrepolitikken. Det må være hyggelig for det bittelille og supperrike mindretallet som har drevet kronerulling for FrP i år å se at pengene deres blir brukt. Pengene deres har også blitt brukt på noen irriterende reklameplakater på Lillestrøm stasjon.

Av og til får FrP gratisreklame. I den faste spalten Skartveit på en lørdag skriver VG-kommentatoren Hanne Skartveit: “De rødgrønne bør sette bestremor ut på anbud. Bare slik kan de sørge for at alle får en god eldreomsorg i fremtiden”. (VG, 8. august 2009). Hun kom ikke med noen god begrunnelse for dette standpunktet. Men kommentaren bør lukke kjeften på alle dem som fortsatt prøver å spre løgnen om at norsk media er venstrevridd.

En av FrPs rike onkler har forresten plutselig bytta parti. Jeg snakker så klart om den usedvanlig pr-kåte Tommy Sharif. Han gikk nylig ut i media og sa at han har ombestemt seg, og at han nå vil stemme på Høyre. Dette viser at forskjellen mellom Høyre og FrP er langt mindre enn Høyre liker å late som.

Innholdet i FrPs annonser er så klart bare tull. FrPs Per Sandberg har sjøl forklart at han vil at «folk skal få med seg penger og velge sjøl hvor de vil være». Dette vil i praksis bety at de med god råd fritt vil kunne kjøpe seg ekstratjenester på private sjukehjem.

FrP vil ikke forby sniking i helsekøen. Tvert imot, så vil FrP legge opp til større bruk av private helseforsikringer, ved å innføre skattefordeler for bedrifter som ordner private helseforsikringer for seg og sine. Den markedsorienterte helsereformen og loven om helseforetak, som har mesteparten av skylda for de negative sidene i helsevesenet, ble vedtatt av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Så når FrP kritiserer dagens helsevesen så er det i realiteten seg sjøl de kritiserer.

På NTLs valg- og velferdskonferanse sa FrPs Per Sandberg at de ingen private helsetilbydere i dag tjener på å tilby helsetjenester. Enten så har ikke Per Sandberg peiling på hva som foregår i dette landet, eller så ljuger han. Den eneste grunnen til at kommersielle aktører driver med helseomsorg er jo nettopp fordi de tjener penger på det.

FrPs Siv Jensen ble jo forresten virkelig tatt med buksa nede i forhold til FrPs og Høyres eldrepolitikk i Oslo. Dersom du ikke har sett denne vidoen: http://www.youtube.com/watch?v=S-CKZtQx43c , så bør du absolutt ta en titt. Her bekrefter altså Frps Siv Jensen at dersom sjukehjemmene er private, i stedet for kommunale, så skal liksom politikerne kunne skylde på de private i stedet for å ta ansvaret sjøl. I Oslo har FrP hatt ansvar for eldreomsorgen i flere år. I Oslo er det nå rundt 500 færre sjukehjemsplasser enn det var for seks år siden.

FrP bløffer når de snakker om helsevesenet og eldreomsorgen. Det betyr ikke at dagens eldrepolitikk er noe særlig bra. Rødt går inn for å lovfeste retten til sjukehjemsplass. Rødt vil dessuten fjerne loven om helseforetak, og sørge for mer demokratisk styring av sjukehusene.

Gå straks til :into orbit og les!

Alle forståsegpåere sier at skolevalgene gir en god pekepinn på hvordan sjølve valget går. Skolevalgene viser ofte hvilken vei vinden blåser, sjøl om skolevalgene ofte er mer polariserte. Dersom dette stemmer, ser det slett ikke så dårlig ut for Rødt i Akershus. Her er resultatene for skolevalget i Akershus

Asker: 1,5 %.  Aurskog-Høland: 4,8 %. Bærum: 3,9 %.  Eidsvoll 6,1 %. Frogn 1,5 %.  Lørenskog 4,6 %.  Nannestad 4,1 %.  Nes 8,5 %.  Nesodden 4,7 %.  Nittedal: 3,2 %. Oppegård: 2,8 %. Rælingen: 1,8 %. Skedsmo: 4,2 %. Ski: 2,3 %. Sørum: 10,5 %. Ullensaker: 3,8 %. Vestby: 1,3 %. Ås: 2,0 %.  Hele Akershus: 3,6.

Det har gått bra for Rød Ungdom på flere ungdomsskoler i Norge. Best gikk det på Grevlingen ungdomsskole (Vestby), hvor min lillebror, Matias Hamre Sveen, deltok som debattant på vegne av Rød Ungdom. Her fikk Rødt 62,2 % av stemmene i skolevalget. Mer om dette her: http://www.moss-avis.no/article/20090908/VALG09/772173065

VG besøkte Sofienberg videregående skole (Oslo), i forbindelse med skolevalget. I kommentarartikkelen ‘Elevrådet’ (VG, 8. september), blir eleven Sander (20 år) sitert på å ha sagt følgende: «Jeg går for Rødt. Jeg er sosialist og mener vi skal omfordele godene på en mer rettferdig måte. Gratis skole og helsevesen og økt satsing på kollektiv transport er mine saker. Som rørleggerlærling fikk jeg kjenne privatiseringen i Oslo kommune på kroppen. Derfor er jeg nå tilbake på skolebenken» Rødt har alltid skåra høyest blant ungdom. Målet framover må være å også vinne terreng blant de eldre aldersgruppene. Jeg oppfordrer alle til å lytte til Sander, og stemme på Rødt.

I dagens Romerikes Blad kan man lese at Erik Kreyberg Normann, som nå går av som Ahus-direktør, får en etterlønn på 1,5 millioner kroner. Dette er en absurd sløsing med fellesskapets ressurser. Disse pengene burde istedenfor ha gått direkte til pleie av sjuke på Ahus.

Jeg har et bedre forslag: Gi Normann 0 kr i etterlønn. Han har vært en overbetalt direktør over lengre tid. Nordmenn flest får ikke noe etterlønn dersom de slutter i jobben. Hvorfor i alle dager skal Normann, som åpenbart har gjort en dårlig jobb, få det? Dette er et totalt uakseptabelt vedtak fra Ahus sin side.

Dersom du vil bremse en høyredreining – skal du da stemme til venstre eller til høyre for din egen overbevisning? Du møter ikke en høyredreining ved å sjøl legge deg til høyre.

En del kvier seg for å stemme på Rødt. Mange er redd for FrP, og vil stemme på noen som kan forhindre at de får makt. I de siste meningsmålingene er det Rødt som hindrer flertall for de partiene som nå utgjør opposisjonen på Stortinget. Rødt vil dessuten så klart ha en regjering som ligger så langt til venstre som over hodet mulig, og som verken inneholder FrP eller Høyre.

På gjennomsnittet av gallupene ligger FrP og Høyre på rundt 40 % til sammen. Høyres og FrPs oppslutning kommer ikke til å øke så dramatisk at de får flertall. Høyre og FrP må høyst sannsynligvis minst ha støtte fra både Venstre og KrF for å kunne danne regjering, og det får de ikke. Regjeringskampen står i realiteten om 3 muligheter: 1) Rødgrønn fortsettelse. 2) Høyre- mellompartiregjering i diverse utgaver. 3) En rein Ap-regjering.
Den politiske forskjellen mellom disse alternativene er mindre. Og uansett sammensetninga av Stortinget, så trengs Rødt på Stortinget. Den usosiale pensjonsreformen, den markedsorienterte helsereformen og de norske soldatene i Afghanistan er fortsatt en realitet, og motstanden mot dette er ikke synlig på Stortinget.

I alle landsdekkende og lokale galluper regnes SVs førstekandidat Bård Vegar Solhjell som sikker, mens SVs 2. kandidat er minst like langt unna stortingsplass som Rødt Akershus’ 1. kandidat. Det er en veldig stor mulighet for at SV får langt flere stemmer enn de trenger for å få inn Solhjell.

Rødt Akershus’ 1. kandidat, Geir Christensen, har svart på samtlige av spørsmålene fra Akershus Nei til EU. Han svarte at han er imot norsk medlemskap i EU, for norsk utmelding av EØS, for bruk av reservasjonsretten mot EUs datalagringsdirektiv, EUs postdirektiv og EUs helsedirektiv og mot en endring av grunnloven § 93, som senker flertallskravet for at Stortinget skal kunne vedta suverenitetsavståelse fra 3/4 til 2/3.

Arbeiderpartiet er blant dem som slåss om sistemandatet i Akershus i årets valg. Den som slåss for denne plassen er Arbeiderpartiets 6. kandidat, EU-tilhengeren Are Helseth. Han er leder av Furst Medisinske Laboratorium AS, som er en privat helseinstitusjon. Helseth har bakgrunn som viseadministrerende direktør i Helse Øst og har ledet arbeidet med Nasjonal Helseplan 2007-2010 som prosjektdirektør i Helse- og omsorgsdepartementet. Han er en av Arbeiderpartiets spydspisser i privatiseringa av det norske helsevesenet. De som vil stoppe markedsliberalismen, kan ikke stemme på en person som Are Helseth.

I Dagbladet, mandag 24. august 2009, på forside og s. 2-4, kunne vi lese om private helseforsikringer og om hvordan «Politikere kjøper seg selv ut av helsekøen».

Her er et lite utdrag: «Skattefritak: Regjeringen Bondevik innførte skattefriatk for privat helseforsikring i 2003. Dette opphevet regjeringen Stoltenberg i 2006. Da falt veksten fra et nivå når 60 prosent i året til 37 prosent i 2006. FrP, Høyre, Venstre og KrF vil gi skattefritak for helseforsikring og behandlingsutgifter betalt av arbeidskjøpere. Ap, Sp ,SV og Rødt vil beholde dagens fordelsbeskatning. (…) I dag lanseres rapporten «Klassedelt helsevesen?», som dokumentere en eksplosiv økning i private helseforsikringer i Norge. Rapporten utgis av Manifest Analyse – en tenketank med tilhørighet på venstresida. (…) I 2005 ble han [professor i sosialmedisin, Steinar Westin] oppnevnt som leder av Helsedirektoratets ekspertgruppe som ser på sosial ulikhet i helse. Nå tar han et oppgjør med utviklingen midt under valgkampen. – Vi risikerer å få et samfunn hvor vi prioriterer de rikeste og de friskeste. Hvor det er lommeboka som bestemmer hva slags hjelp man får. (…) Tall som Dagbladet har hentet inn fra Finansnæringens Hovedorganisasjon viser at per 1. juli 2009 hadde 178.773 privat helseforsikring i Norge. Det er en formidabel økning siden 2003, da bare 24.843 hadde en slik forsikring. Det er mer enn en seksdobling på mindre enn seks år. Det er i all hovedsak forsikringsavtaler med bedrifter som står for veksten. (…) Fakta: Privat helseforsikring i Norge: * Privat behandlingsforsikring innebærer en garanti for at den forsikrede får behandling for skade eller sykdom innen en spesifisert, garantert tidsfrist. * Denne er ofte 28 dager, men kan også være 10 eller 20. Garantien omfatter normalt både utredning og operasjon. * Den trer i kraft etter at en lege (fastlegen) har utstedt rekvisisjon for utredning eller behandling. (…) – Det er en myte at privat forsikring fjerner ventelister i offentlig helsevesen. Dette handler om hvem som skal prioritere mennesker i helsekø: Bedriftslederen som kjøper forsikring, eller fastlegen som vurdere medisinske behov, sier Westin. (…) Et klart flertall ønsker ikke at helseforsikring skal påvirke hvor lenge man blir ventende på behandling. Det viser en undersøkelse utført av Synovate på oppdrag fra Manifest Analyse. På spørsmål om det bør være lik ventetid for behandling i helsevesenet eller om «bedrifter bør gi utvalgte ansatte privat helseforsikring, slik at disse får behandling raskere» svarte overveldende 81 prosent at de vil ha lik ventetid for alle. (…) Det er ikke de sykeste, eller de som har størst behov for det, som blir forsikret. Mindre enn tre prosent av virksomhetene som forsikrer utvalgte ansatte oppgir at de prioriterer skadeutsatte. Til sammenligning forsikrer 67 prosent av disse bedriftene toppledere. «Dette tyder på at helseforsikring i dagens Norge primært fungerer som et privilegiesystem, og at de som nyter godt av dette er allerede privilegerte grupper i arbeidslivet», står det i rapporten, som er utarbeidet av Manifest Analyse. (…) Politikere kjøper seg private løsninger for å unngå å vente i køene de selv er ansvarlige for (…) Partilederen [Liv Signe Navarsete, Sp] har ikke privat helseforsikring, men har flere ganger benyttet seg av private løsninger. (…) Siv Jensen er en annen partielder som har burkt private løsninger for å slippe forbi køen (…) Hun frykter det økende tallet på antall forsikringer vil føre til et klasseskille i Helse-Norge. (…) Erna Solberg (H): – Alle skal kunne velge. (…) Lars Sponheim forteller at han som statsråd i Bondevik I-regjeringen gikk til Volvat for å stoppe et tilfelle av neseblod. (…) Lars Sponheim: Uproblematisk med et privat tilbud. (…) SVs ledelse besvarte ikke Dagbladets henvendelser. Men ved statsministeren kontor opplyses det at Jens Stoltenberg aldri har benyttet seg av private helsetilbud.»

Denne Dagbladet-artikkelen er svært viktig, og den må kommenteres. Siv Jensen snakker åpenbart ikke sant når hun sier at hun «frykter det økende antall» av helseforsikringer. Hvis det hadde vært sant, så hadde ikke hun og FrP gått inn for skattefritak for helseforsikring og behandlingsutgifter betalt av arbeidskjøpere.

Flertallet i meningsmålinga har så klart rett i at det er galt at det går an å snike forbi helsekøen. Helsekøen burde jo ikke vært der, men når den først er der, så må vi sørge for at det blir umulig å snike. Det må være medisinsk-faglige avgjørelser som bestemmer hvem som skal få behandling når, ikke tjukkelsen på pasientens lommebok. Derfor må samtlige helsetilbydere, enten de nå er offentlige eller private, tvinges inn i den samme køen. Da forsvinner også hele poenget med de private helseforsikringene.

Vi må ha som mål å gjøre helsekøene kortest mulig. Det beste hadde vært om vi klarte å fjerne dem helt. Fjerning av loven om helseforetak og dens tilhørende helsereform er en nødvendig forutsetning for å få et bedre og mer rettferdig helsevesen. Egenandelene, som i realiteten er skatt på sjukdom, må fjernes. Vi må få et helsevesen som ikke inneholder noen form for brukerbetaling eller stykkpris. Helsevesenet må helfinansieres av fellesskapet.

De utstråler en godhet der de svever gjennom gangene. De har blikk for omsorg og verdighet. De er pleiere på sykehusavdelingen. De er hvitkledde engler.

Med varsomme hender og medfølende øyne tar de vare på både pasienter og pårørende. Tar seg tid til å besvare spørsmål, tar seg tid til å spørre hvordan det går.

De er nesten utenomjordisk der de svever avgårde mellom rommene. De skulle så gjerne hatt bedre tid, likevel yter de omsorg og service som andre næringer bare kan drømme om. Englene har et skinn rundt seg som innbyr til tillit. For det er engler de er.

De gjør bare jobben sin. Men det er ikke hvilken som helst jobb. Og det er ikke hvem som helst som kan gjøre det.

Jeg er utrolig glad for at det finnes slike mennesker. Det betyr så enormt når vi møter det. Når vi møter behovet.
For det er engler de er. Hvitkledde engler.

Helsereformen som ble vedtatt av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet i 2001 har ødelagt mye. Helsereformen førte til at spesialisthelsetjenesten ble organisert i såkalte helseforetak.

Loven om helseforetak gjør at de offentlige sjukehusene drives nesten som en børsnotert, privat bedrift. Professor i forvaltningsøkonomi ved Høgskolen i Hedmark, Bjarne Jensen, sier at de såkalte “underskuddene” i sjukehusene ikke er reelle underskudd, men at de skyldes det nye økonomistyringssystemet som kom med helsereformen. Dette systemet gjør blant annet at avskrivninger på bygg og anlegg føres som utgifter, på tross av at dette ikke er relle utgifter ved sjukehusene. Loven om helseforetak må fjernes.

Helsevesene er dessuten urettferdig og klassedelt. Egenandelene i helsevesenet er i realiteten skatt på sjukdom. Jeg håper at hele fagbevegelsen, blir med på å kjempe for å få fjerna denne ekstremt urettferdige ordninga. Urettferdigheten er størst når det gjelder tannpleie og optikertjenester.

Jeg husker at jeg leste et leserbrev skrevet av André Oktay Dahl, lederen av Akershus Høyre, i Romerikes Blad, hvor Dahl påsto at Høyres helsepolitikk ville føre til likebehandling i helsevesenet. Men det stemmer så klart ikke. For Høyre er varme tilhengere av at det med tjukkest lommebok skal skulle kunne kjøpe seg forbi helsekøen.

Høyres helsepolitikk er åpenbart feil medisin. Deres politikk vil bare gjøre vondt verre. Men dagens situasjon er heller ikke akseptabel. Vi har fått et helsevesen med en stor grad av markedsstyring, brukerbetaling og sentralisering. Lokalsjukehus etter lokalsjukehus ribbes for viktige akutte funksjoner. Folkebevegelsen for lokalsjukehus kjemper en viktig og rettferdig kamp for at folk ikke skal ha for lang vei å reise når de trenger hjelp.

EUs helsedirektiv truer med å forsterke urettferdigheten innafor helsevesenet. Dette helsedirektivet åpner opp for mer bruk av helsetjenester utenlands, samtidig som det bare skal være de som kan legge ut for helseutgiftene i forkant som skal få benytte seg av tilbudet. Flertallet vil med andre ord tape, og vi vil få en enda større klassedeling i helsevesenet.

Så… Dersom vi skal få på plass et bedre helsevesen i Norge må vi gjøre følgende: *avskaffe loven om helseforetak. * få på plass en finansieringsmodell for sjukehusene som er helt fri for innslag av stykkpris. * få mye mer demokratisk styring av sjukehusene, gjennom politisk vedtatte helseplaner, samt økt makt til både pasientene og de ansatte. * fjerne alle former for brukerbetaling i helsevesenet. * sørge for tannpleie og optikertjenester også kommer inn under folketrygden, og legge ned norsk veto mot EUs helsedirektiv.

Helsevesenet handler i sin ytterste konsekvens om liv og død. Folk flest i Norge fortjener et helsevesen som ikke forskjellsbehandler i forhold til inntekt.

Noen av de som kjenner meg og følger med på denne bloggen vil kanskje bli ganske så overrasket over at jeg hele helgen har vært innlagt på sykehus, Haukland sykehus avdeling Haraldsplass, eller bare på Haraldsplass, uavhengig av Haukeland. Jeg kjenner ikke helt forholdet mellom de to. Tilbake til overraskelsen, nettopp den samme var det jeg følte da jeg på oppfordring kontaktet legen min fredag morgen, og fikk beskjed om at jeg bare hadde å pakke sakene mine, og komme meg til Haukeland rent umiddelbart.

Historien går litt tilbake, og jeg vil selvsagt i denne posten holde meg til de delene av den det kan blogges om, noe er en privatsak, og jeg velger selv hva jeg vil gjøre offentlig. Siden alt nå ser ut til å gå bra, så er det ikke så farlig, jeg er allerede i ferd med å bli frisk og rask som før, alt i orden, og noe kan være greit for ukjente å lese om hvordan det er å bli innlagt på sykehus og Hauekland (og Haraldsplass), hvilke symptomer det var jeg ikke fikk med meg, og generelt hvordan jeg ser på disse tingene her. Det kan jo være interessant for kjente også, og for meg er det som alltid en glede å skrive.

Symptomene

Historien går altså litt tilbake. Jeg har alltid vært i god helse, likt å bevege meg, flydd oppover bakkene, og pleid å forsere trapper i to trinn om gangen. Jeg er også konkurransemenneske, og yter alltid det som trengs for å vinne, om det er noe å vinne. Men for en tid tilbake i år begynte jeg  å bli så sliten når jeg presset på for å komme meg oppover bakkene raskt nok. Og det var ikke sånn at kreftene ble gradvis uttømt, slik som vanlig, det var bom stopp, og ikke snakk om å kunne yte mer, om det var aldri så mye konkurranse. Hvis jeg likevel tvang meg til å gi på, svartnet det, og det var akkurat som om beina visnet.

Sånn som dette har det vært mer eller mindre hele dette halvåret. Men det er jo slik med oss mennesker, og i alle fall sånne som meg, vi finner oss i ting, og har lett for å akseptere en ny livssituasjon vi føler vi ikke kan gjøre noe med. Jeg tenkte litt over hva dette kunne skyldes, og om det var noe jeg kunne gjøre med det, men regnet stort sett med at det ville gå over av seg selv, eller at dette bare betydde at også jeg ville bli eldre, og at det ikke er alt ved egen helse man har kontroll over. Kanskje ville det heretter bli umulig for meg å slå mine beste tider opp Stolzekleiven.

Men så begynte det å bli verre, og ganske mye verre. Det var ikke bare opp Stolzekleiven jeg ble sliten, og under trening, det var nok å gå opp hvilke som helst trapper. Og opp Stolzekleiven kom jeg ikke, jeg snudde før 1/3 var tilbakelagt. Jeg greide heller ikke å jogge, og måtte gå bort til den. Når dette hadde vart en stund, et par uker, så kontaktet jeg for første gang i mitt liv lege, og ba om en legetime for helsjekk.

På denne tiden hadde jeg en rekke teorier om hva det kunne være, og jeg kuttet ut trening i tilfelle det skulle være noe farlig. Men resten av livet fortsatte som før, jeg var fullt yrkesaktive, og pleide alle hobbyene mine, og tenkte på alt jeg har å tenke på. 17. mai som var en dag på lavmål, da var jeg virkelig slapp, var det første gang noen sa at jeg så blek ut. Og jeg kunne egentlig føle at jeg manglet blod i ansiktet, jeg følte meg blek, og jeg kunne se på hendene mine at det var ikke mye farge på dem. Jeg måtte også hjem og sove, etter å ha vært ute noen timer. Uken som fulgte var også elendig, jeg måtte rett i seng etter jobb, og det er egentlig et mønster i det at jeg dette halvåret har vært unormalt sliten etter jobb.

Uken etter var jeg i Kiev, flott opphold, men trapper greide jeg bare ikke, og uken etter det igjen var vanvittig travel, med full jobb, stand up, selvangivelse og bryllup hvor jeg skulle være toastmaster. Alt dette gikk unna, og onsdagen etter var det jeg skulle til legen. Alle sjekkene og kontrollene jeg gjorde der og da gikk fint, blodtrykk, hjerte og lunger var i orden, legen kunne ikke finne noe, og sa at jeg bare måtte fortsette å trene ut i fra hva hun kunne se, og jeg gikk blek og fornøyd ut av legekontoret, etter også å ha avgitt noen blodprøver.

Torsdagen stakk jeg på ny opp Stolzekleiven, det tok meg over en time, og jeg måtte ha pause hvert 20 sekund, det var ikke snakk om. I de bratte partiene fantes ikke krefter til å bære meg oppover, samme hvor sakte jeg gikk. På beine strekninger greide jeg å jogge et par hundre meter, en gang, ellers så måtte jeg gå. Selv etter å ha gått opp trappene hjemme var jeg utslitt, slik at jeg måtte stå og puste utenfor døren, før jeg låste meg inn.

Det å løpe Stolzekleiven var ikke så lurt, om legen aldri så mye hadde sagt at jeg bare måtte trene, og at det ikke var farlig for meg å anstrenge meg, ut i fra hva hun kunne se. Hun kjente jo ikke blodverdiene mine da. Og jeg hadde samme dag skrevet en mail og spurt etter dem, de er jo klare kort etter blodprøven, og jeg hadde en mistanke om at de kunne være litt lave. Som svar på mailen fikk jeg beskjed om at legen hadde prøvd å kontakte meg, og at jeg måtte kontakte dem snarest. Det gjorde jeg altså fredag morgen, og fikk beskjed om at jeg bare måtte komme meg til Haukeland med en gang. Det var å pakke sakene å gå.

Mottakelsen på Haukeland (og Haraldsplass)

Forskjellige steder på sykeshuset står det telefonnummer til såkalte lytteposter, man kan ringe og si sin mening om mottakelsen. Jeg skriver det heller her.

Legen hadde sagt jeg skulle opp til Haukeland, og jeg tenkte det var greit, jeg går opp dit og henvender meg i resepsjonen. Men Haukeland er så stort, at resepsjonen er slett ikke enkel å finne. Mine blodverdier var nå også blitt så lave, at det var ikke den bakke som ikke gjorde meg sliten. Det tok på å gå rundt og lete, og jeg ble forvirret av at alle avdelinger hadde sitt skilt med “Hovedinngang”. Jeg forvillet meg først inn på kreftavdelingen, langt inn der, før jeg begynte å spørre meg for, og langt om lenge endelig kom meg til resepsjonen. Men der hadde de ikke hørt noe om innleggelse av meg, der visste de ingenting, og ut i fra min vage beskrivelse om hva jeg skulle, kunne de heller ikke hjelpe meg noe særlig.

Jeg ble sendt først til avdelingen for medisinsk undersøkelse, gikk litt feil for å finne også den, og kom heller ingen vei i luken der, de visste ingenting, og kunne ikke hjelpe meg utover å foreslå poliklinikk og blodgiving. Så jeg fant frem dit, medisinsk avdeling, der de heller ikke hadde hørt om meg. Der prøvde de i det minste å ringe fastlegen min, men der var telefonen bare betjent mellom 0830 og 1100, og 1300 og 1400. Nå var klokken litt over 1200. Min øyeblikkelige innleggelse lot vente på seg. Og jeg hadde jo virkelig lave blodverdier, så det tok på for meg å gå sånn rundt og lete, det manglende hellet så langt gjorde meg fristet til å gi opp for en stund. Jeg satte meg ned og spiste matpakken, dagen hadde jo begynt med at jeg planla å gå på jobb, jeg gikk til og med på jobb, men forlot den ved lunsjtider.

Planen var å vente til klokken 1300, og ringe fastlegen og høre hvor jeg skulle. Men i de 20-25 minuttene jeg satt og ventet og spiste, forbarmet de seg i luken på medisinsk avdeling, og foreslo akutten. De forklarte også hvor det var. Jeg gikk bort dit, cirka 1250, og der valt alt klart, selvsagt hadde de hørt om meg, nå skulle jeg bare sette meg og vente, så skulle sykepleier komme og hente meg. Da gikk alt fint.

Om mottakelsen er å si at det hadde vært bra om resepsjonen visste litt mer om hvor man skulle henvende seg. Det var ikke så bra å stresse rundt og lete etter sengeposten sin, når man egentlig er pasient. Når jeg endelig ble innlagt, fikk jeg ikke gjøre noen ting selv, selv glass med vann ble hentet for meg, og de 200 meterne til Haraldsplass ble jeg sendt i taxi.

Når jeg først ble lagt inn og fant plassen var alt upåklagelig. To sykepleiere stakk nåler for blodprøver, tok blodtrykk og puls og temperatur, festet elektroder og forskjellige slags ting jeg ikke vet hva er, og stilte en rekke med spørsmål, alt i god stemning. Kort senere kom en lege som stilte mange av de samme spørsmålene, blid og fornøyd hun også, men hun lurte litt på hvorfor jeg ikke var lagt inn på Haraldsplass. Det var rett og slett en feil. Det var der jeg skulle være. Så måtte jeg ut å gå igjen. Denne gangen i sykehusutstyr, og med nål for blodoverføring ferdig plassert i hånden.

Jeg må få sagt at det var litt dumt å bli lagt inn feil sted. Og når det først var gjort, at jeg måtte svare på de samme spørsmålene igjen, noe jeg alltid ville klare å holde ut, men det var kanskje litt dumt å ta dobbelt sett med blodprøver? Så gøy er det ikke å bli stukket. Dessuten hadde jeg blodmangel, og trengte blodet mitt.

Oppholdet

Jeg har uten videre interesse lest en rekke leserbrev i avisene om folk som kommenterer behandlingen de har fått i norsk helsevesen, og hva de synes om folkene som jobber der. Uten at dette er en sak som har opptatt meg, har jeg alltid vært kritisk til dem som er kritisk. Vi i vesten har fått det for oss at vi skal være midtpunkt i verden hele tiden, og at alle vi møter skal være fulle av smil og tid for oss og serviceinnstilte, og egentlig sånn at alle ansatte i det som på noen måte kan kalles serviceyrker, skal se det som sin viktigste oppgave å gjøre akkurat oss fornøyd. Jeg er mektig imponert hvis alle sykepleierne og legene og folkene jeg kom i kontakt med, føler den lykken de utstråler. Servicen og serviceviljen var langt mer enn hva jeg ville finne på å forlange.

Da det led mot kveld var det endelig tid for min første blodoverføring. Jeg var da nede i under halvparten av normale verdier, og hadde jernlagere som var tømt, at jeg i en slik tilstand hadde gått Stolzekleiven var mest av alt komisk. Sjelden har noen gått den med så lite blod. Jeg må også få sagt at de siste desimalene jeg gikk ned, skyldes blodprøvene, jeg hadde ikke blod å avse for 8-10 reagensglass som jeg hadde tatt hos fastlegen onsdagen, og fra testen her til på sykehuset gikk verdiene av Hemoglobin 0,4 gram, er det vel det blir målt i. Jeg skjønner ikke ellers hvor blodet skal ha blitt av. Og jeg var virkelig slappere etter legebesøket, og fikk for første og eneste gang på jobben beskjed om at jeg så sliten ut, noe som var så aldeles korrekt observert.

Den kvelden og natten fikk jeg to poser med blod. Det er 290 gram i hver, jeg er alltid nysgjerrig og spør, og særlig det å få saltvann sprøytet inn for å rense årene og unngå at det levrer seg, var en følelse godt annerledes enn hva jeg trodde jeg skulle få oppleve på en stund.

Sovehjertet, appetitten og alt annet fungerte og har hele tiden fungert akkurat som normalt, så jeg hadde ingen problemer med å sovne med friskt nytt blod strømmende inn i kroppen. Jeg våknet også og følte meg friskere enn på ukevis. Det var en sann glede å ha jern i kroppen igjen, og så mye blod som dette var det lenge siden jeg hadde hatt, for min del kunne jeg bare reise hjem og være frisk. Men blodverdiene var fortsatt så lave at jeg måtte ha to poser til, og slik gikk hele lørdagen. Jeg lå og satt i sengen, hørte på radio på min nye mobiltelefon, så filmer på datamaskinen, og så på blodet som dryppet dråpe for dråpe inn i hånden min.

Etter at begge posene var tømt, var det kveld, og tid for ny blodprøve for å se om jeg kunne sendes hjem for helgen. Verdiene var nå 9,8, fortsatt unormalt lavt, de skal jo være 13,5 for voksne menn, og for å regne over til det som tidligere ble kalt blodprosenten, skal man gange med 7,8. Det var spesielt å tenke på at jeg etter fire doser blod, over en liter nytt blod, fortsatt ikke engang var kommet opp i tosifret.

De lurte på om jeg skulle bli hentet eller ta drosje hjem, men det var ikke i mine tanker i det hele tatt. Nå som jeg hadde blod og jern i kroppen igjen, ville jeg gå, og det ble en finfin spasertur hjem fra Haraldsplass til Nordnes, med en tur innom Platekompaniet for å kjøpe Archives av Neil Young som vel fortjent snop.

Etterpå

Jeg var bare hjemme på permisjon, og måtte opp igjen i går for nye prøver, og for å prøve å få fastslått med sikkerhet hva blodtapet skyldes. Vi har jo våre teorier, legene og jeg, men det som i retten ville blitt kalt fellende bevis er ennå ikke funnet. Dog er blodverdiene på full fart oppover igjen, de stiger noen desimaler hver dag, og jeg kan faktisk føle at jeg blir mer og mer spretten som før. Jeg ser også at hendene får et rødskinn som viser at det er blod i dem, og mor som har vært her på besøk siden i går, sier at ansiktsfargen blir friskere. Det er fortsatt et stykke opp til normalverdiene, antagelig, men om det ikke skal være noe mer alvorlig galt med meg, enn hva jeg nå tror, så vil det ikke være lenge før jeg er tilbake akkurat like frisk og rask som jeg var, og jeg på ny ikke kan se en stein uten å klatre opp på den. Det er jo deilig å vite at det er den veien det nå går.

Litt selvkritikk

Det må sies at det var litt tøysete av meg å ikke ta signalene litt mer alvorlig. Det er ikke naturlig at man i en alder av 35 år får problemer med å gå trapper, når man ellers har levd et sunt liv. Jeg burde nok da prøvd å bli mer bekymret, og kontaktet lege tidligere, slik at jeg slapp å kjøre blodverdiene så langt ned som jeg gjorde. Og når jeg først kontaktet lege, så var jeg altfor opptatt av å finne en time som passet med jobben, slik at jeg måtte vente ytterligere noen uker før jeg kom meg inn og fikk funnet ut hva jeg feilet, og fikk satt en stopper for det. Nå har jeg jo fått sykefravær i en periode som er mye verre både for meg og for jobben, og måttet gjennomleve mange uker i mye dårligere helse enn jeg trengte å ha hatt. Litt pinlig. Neste gang skal jeg finne ut av det raskere, jeg lover.

Da er min 1. mai-tale for i år lagt ut på YouTube.  Den ligger på: http://www.youtube.com/watch?v=TULovPxxIn8 

Dette er skrevet i en status av underlige nevrologiske symptomer og paralgin forte-rus, så herved er dere advart. Som noen av dere vet er jeg rimelig syk for tiden. Kroniske smerter, ME og en del andre gamle kompliserende faktorer + litt for mye aktivitet i det siste utløste en tilstand som gjorde meg redd selv, hvilket bør si det meste. Jeg går aldri til lege med mindre jeg MÅ, jeg klarer meg alltid selv samma faen, men ikke denne gangen. Min tiltro til legestanden er ikke akkurat styrket. 

Så mens hodet mitt slet med enten å våkne eller å sove (det kunne ikke bestemme seg), evt. var midt mellom en av de noe underlige hallusinasjonene, så kom jeg fram til at jeg burde skrive noe om hvordan man skal nå fram til leger. Så her er Trips & Tics’ guide til hvordan å være en flink pasient:

1. Aller først, prøv å ikke bli syk. Det er ikke å anbefale. Det kan bli en ensom og dyr opplevelse, med mindre du er en oppmerksomhetssøkende type, da kan det muligens være en løsning for deg.
2. Sørg for å ha en kjæreste, venn eller annen med baller nok til å si at “nei, nå ringer jeg lege, du er for syk”. Dette punktet er svært viktig, ellers faller resten av programmet sammen. Uten lege, ingen å være flink for. 
3. Når personen med baller nok (heretter kalt PMBN) endelig har kommet gjennom via telefon og brukt 20 min på å overbevise sykepleieren (som kan temmelig dårlig norsk) om at Pasienten ikke er i stand til å komme til legevakten, så legen må komme hit, så kan Pasienten og PMBN sammen bruke de 4,5 timene mens man venter på legen på å skrive en liste med symptomer og plager. Dette vil gjøre det enklere å huske alt sammen, for legen kommer til å ha fokus på helt andre ting når han kommer.
4. Når legen kommer, gi ham den utførlige symptomlisten, som han så vil bruke ca 0,5 sekunder på å studere, for så å gå over til å stille irrelevante spørsmål.
5. Når Pasienten skal forklare hvordan noe kjennes ut bør Pasienten huske å ikke bruke altfor poetiske utlegninger av smerteopplevelse. Ikke si f.eks. “som et roterende blåmerke med glasskår i”. Slike uttrykk står ikke i legeboken til legen, si heller “brennende, stikkende, dunkende”. 
6. Når legen spør om når Pasienten ble kronisk syk og Pasienten svarer “jeg mener det oppsto i 1993″, så skriver legen “i mange år”, ergo må dette åpenbart være en begrepstype som dekker det meste. Så når legen spør hvor lenge det har gjort vondt, så kan Pasienten si “ganske lenge” og det burde holde.
7. Gi legen en følelse av at han er nyttig og bekrefter det han allerede kan og vet noe om, så du kan like gjerne glemme symptomene han ikke hverken får undersøkt eller gjort noe med. Han kommer ikke til å skrive dem ned på skjemaet sitt, og når du sier “kan ikke svelge” så ser han bare i munnen din og mumler “sopp”. Når Pasienten desperat, men utslitt forsøker å forklare at “nei, det er ikke vondt i halsen, men jeg greier ikke koordinere svelgebevegelsene, så jeg setter det jeg drikker i halsen eller i nesa, så jeg har ikke fått i meg noe på 12 timer”, så er slike utsagn bare forvirrende for legen. Han skriver da ut resept på dyrt soppmiddel. Joda, det er rødt og antydning til slim der inne, så det kan sikkert ikke skade. 
8. På samme måte som ovennevnte punkt, det er ingen vits å nevne synsforstyrrelsene, følelsen av skjevhet, nummenheten i hender og føtter, legen har ikke stort han kan få gjort med det nemlig. Så derfor skriver han det heller ikke ned i journalen, glem det du også. Det er sikkert bare innbildning som forvirrer dere begge. 
9. Fokuser derfor på noe han KAN få gjort noe med, nemlig smerter! Legen forventer antakelig ikke at du har noe begrep om hvordan å beskrive smerte, så du kan like gjerne skrike AU hver gang han forsøker å berøre deg. Poetiske og humoristiske smerteskalaer som fra en litt hard klem nederst til nyrestein og brannskade øverst fungerer heller ikke. Tall derimot, fra 1-10 er slikt som leger skjønner. Belønning: resept på smertestillende medisin. Legen kan så forlate huset, lykkelig over å ha kurert nok en pasient. PMBN eller annen medhjelper må deretter ut og tømme kontoen hos nærmeste apotek. 
10. Pasienten skal være takknemmelig. NOE har i det minste blitt gjort. Pasienten kan pga. effektiv smertelindring nå stå på bena (dog vaklende) og kan ligge i sengen og skrive blogginnlegg igjen. Litt søvn har det blitt og, ikke verst! At Pasienten fortsatt er svimmel selv i liggende stilling, ikke kan svelge ordentlig, synet er mildt sagt underlig og virkelighetssansen er noe ullen er bagateller i denne sammenheng. Solen skinner og det er massevis av andre ting å irritere seg over, som f.eks. at naboene fortsatt sliter med å få ferdig badet sitt.  

….men jeg kan ikke fri meg fra å lure på om jeg hadde blitt lagt inn til observasjon og intravenøs hydrering dersom jeg hadde vært mann eller hatt en mer interessant diagnose enn ME…

Vasker helsepersonell på sykehus mobiltelefonene sine? Nei. En undersøkelse viste at 95% av mobiltelefonene til leger og sykepleiere er smittekilder for mangt – fra kløe til livsfarlige stafylokokker.

Nesten 35% var hjem for to typer bakterier, og mer enn 11% hadde tre. Mest bekymringsfullt var at en av åtte mobiltelefoner bar på resistent Staphylococcus aureus (MRSA), et virus som er en alvorlig helserisiko på sykehus verden rundt.

Undersøkelsen er gjort i Tyrkia, og situasjonen er sikkert en helt annen i Norge.

Bidragsyter: Sigrun

Hjorten viste til nyhetsoppslaget hos NRK som fortalte at fedmeoperasjoner er dyrt. Jeg skrev følgende i kommentarfeltet hans, men føler at dette står jeg såpass for at jeg skriver det her også.

Altså, det de budsjetterende makter ikke tar med når slike overskrifter kommer er at veldig mange av disse pasientene sannsynligvis med tiden vil koste helsevesenet mye mer dersom de ikke blir operert, men da tas det fra andre budsjetter. Hjertebypass f.eks. kostet vel den gang jeg var sykepleierstudent for 10 år siden ca 800.000, mens en fedmeoperasjon koster langt mindre. For ikke å snakke om hva alle andre følgesykdommer koster; diabetes, arthroser med utskifting av ledd, tidlig død m.m. Hva den enkelte får igjen etter en slik operasjon rett og slett livet sitt, flesteparten får mulighet til å gå ut av enten allerede uførestatus eller hindre at de kommer så langt, og kan fortsette å jobbe og leve et normalt liv.

Selvfølgelig kommer det kommentarer fra tynniser om at det bare er å skjerpe seg og spise mindre og trene mer, og at “folk eter seg feite for mine skattepenger”. Og den diskusjonen gir meg alltid flammende utslett over folks ignoranse og mangel på innsikt i menneskets psyke og fysiologi.

Så – jeg syns disse pengene er vel brukt, og spe gjerne på med mye mer penger! Dessuten, ikke glem at fedmepasienter (selvfølgelig alle andre pasienter også) også genererer ganske mange arbeidsplasser i form av leger, sykepleiere, annet sykehuspersonale, NAV-ansatte, apotekbransjen, sosionomer, psykologer, leverandører av utstyr, treningsinstruktører, fysioterapeuter, kostholdsrådgivere – fortsett tankerekken med alle tenkelige involverte. Tenk deg et samfunn hvor alle er friske og arbeidsføre, hva skulle alle disse menneskene holde på med da? 

Men over til mer trivielt babbel. Det er vårlig deilig å sitte på en benk i sola og røyke og skravle med Lothiane, og det setter jeg stor pris på. Vi var inne i en flax-vinne-rush også, jeg vant først 50 og siden to ganger 50 til, og så 25, men så var det slutt. Gøy så lenge det varte. Jeg bruker ikke kjøpe Flaxlodd, men i pur glæde over sol og vår, så måtte jeg bare. Og jammen fant jeg en lenge etterlengtet snack jeg ikke har spist på årevis, så det lover godt for fremtiden (evt. mindre godt, siden jeg forsøker å ikke spise så mye sukker, jfr. starten på dette innlegget):

Bildet nekter å roteres i Prewiev og jeg orker ikke starte Photoshop nå, men you get the point håper jeg. GOOOD HELG!