Jeg lovte Daniel å skrive at han er en helt. Han sov nemlig på hardt gulv i natt.

Förbannade torktummlare rent ut sagt, den har lagt av helt o hållet nere i tvättstugan.. Som tur är så finns det ett torkrum nere i tvättstugan som tur är.. Så det löste sig i alla fall med att få kläderna, underkläderna, handdukarna o lakanen torra, även om det tar mer tid..

Snart är det klart med tvätten, vilket är tur..

En sen sommernatt for et par år siden satt jeg hjemme i stua mi alene og koste meg da jeg plutselig hørte en dunkelyd fra det åpne kjøkkenvinduet mitt. Det var merkelig, tenkte jeg, den lyden var for lav til å være katten, men for høy til å være et insekt eller noe annet smått. Da jeg reiste meg for å undersøke hørte jeg en mer kjent lyd, nå kom katten hoppende inn. Han kom mot meg med det mest fornøyde ansiktsuttrykket du kan tenke deg på en katt. Jeg tittet mistenksomt på han, og hørte derfor flaggermusen før jeg så den, på vei mot meg. Inne hos meg. Midt på natten.

Jeg satte i et hyl, og løp inn på badet, der jeg låste døren etter meg, og satte meg på badekarkanten for å roe meg ned. Ok, ok, ok, sa jeg til meg selv, dette er du faktisk nødt til å håndtere. Det er ingen andre hjemme, det er midt på natten, den jævla katten har på mystisk vis fanget en flaggermus og tatt den med INN, men fullfører ikke jobben. Hvor ekkel kan en liten flaggermus være? (Men ut fra det jeg så, var den ikke egentlig ganske stor?) Ok, ok, ok, hvis jeg tar med meg langkosten som våpen, så klarer jeg vel å jage den ut? Så tøff er jeg. Det kjenner jeg meg ganske sikker på.

Jeg åpnet døren bevæpnet med langkosten, og smalt den igjen like fort som jeg hadde åpnet den, for rett utenfor var flaggermusen og lagde flaggermuslyder. Tøffere var jeg ikke. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg kom ganske fort til samme resultat som sist, jeg måtte håndtere det. Det var bare å bite tennene sammen og prøve igjen. Neste forsøk brakte meg helt ut til stua, jeg fant mobiltelefonen og puttet den i lomma, hørte flaggermusen igjen, og løp på badet. Igjen.

Det var bare å innse det, jeg var ikke tøff nok. Jeg syntes flaggermus så ut som stygge mus med ekle plastikkvinger, og jeg var redd. Kunne jeg ringe noen? Klokka var to på en hverdagskveld, og jeg kjente ingen som hadde ferie. Jeg prøvde allikevel broren min, uten hell. Jeg begynte å gråte, og tenkte at jeg fikk bare sove på badet, jeg hadde mange håndklær jeg kunne bruke som tepper, og jeg kunne drikke vann fra springen. Jeg kom til å overleve selv om jeg syntes veldig synd på meg selv, og skulle ønske jeg ihvertfall hadde turt å løpe til kjøkkenet for å hente røyk, men dengang ei.

Så ringte broren min. “Jeg tenkte at du ringer vel meg vel ikke midt på natten uten at det er en grunn?” sa han halvgroggy. Det er en flaggermus her, hikstet jeg, og heltebroren min våknet øyeblikkelig, og sa han skulle komme umiddelbart.(Tenke seg til, er det rart jeg er glad i han?)

Jeg ble sittende på badet til han kom, fortsatt redd, men litt mer oppmuntret. Da han ringte på visste jeg ikke hvor flaggermusen var, men det var ikke noe problem for heltebror, han rullet sammen dørmatta til et balltre(!) og begynte å lete, fullstendig uredd. Helt til han så flaggermusen, som igjen var i stua. Å fyfaen, sa heltebror, så utrolig ekle de er på nært hold! Vi trakk oss litt tilbake og betraktet den fra avstand, den forholdt seg ganske rolig, katteskadet som den sikkert var, lagde bare de stygge lydene sine. Heltebror innså at han ikke kom til å jage den ut i live, det var den altfor ekkel til, han kom til å måtte drepe den. Ihvertfall trodde han det, han måtte bare orke å nærme seg den først.

Til slutt skred han til verket (med dørmatta mi, den måtte også dø etterpå),  banket den ettertrykkelig, og vi hadde bare igjen å kvitt liket. Det ble min jobb. Da jeg nærmet meg med aviser som jeg skulle bruke til å dytte den oppi flere aviser og en plastpose, viste det seg at flaggermus er seige jævler, han var slett ikke noe lik! Han begynte å flakse og lage lyd igjen, og jeg var ikke langt fra å løpe på badet igjen.

På dette tidspunktet i begivenhetenes rekke var både heltebror og jeg så fullstendig psyket ut av flaggermusen at det tok oss en god time å fullføre jobben, og få den ut i (naboens) søplekasse. Heltebror fikk dra hjem til seg selv, og vi følte begge to at vi hadde deltatt i et spenningsdrama som kunne sidestilles med det beste Hollywood kan by på.

Jeg sprang en gang til. Bloggen min har ikke forandret verden. Snøen gjorde at jeg tryna (og ikke dårlig form), og dermed fikk alle tilskuerne enda mer å se på. Tok de tegninga denne gangen? Tror ikke det.

Jeg skal lage meg et skilt som skal stå i samme konstante angrepsposisjon som meg selv. Sammen skal vi styrte ut døra og konsentrere oss om intet annet enn fanging av offeret. Oppmerksomheten vil allerede vært fanget.

Jeg må bare først finne ut hva som skal stå på min fremtidige, mest elsket eiendel. Somalere skjønner jo tydeligvis ikke norsk, engelsk eller noen form for symboler eller kroppsspråk. Jeg tør nemlig påstå at en uniformert person som skriker “stopp” og springer etter en lettere skremt u-uniformert person er et lett leselig bilde. Så hva skal det stå på skiltet? Kom med forslag.

Husk på nå at når disse folka først forsøker å lese deg, gir de resulterte inntrykkene ubegripelige meninger. Eller kankje de bare har mange tørre høyre-øyne. NEI, jeg flørter ikke. Jeg spør om du trenger en pose. En kjedlig, miljøskadelig plastikkbit som kan lette jobben med å frakte din 0,5 liters Cola-flaske de 200 meterne hjem. Ingenting romantikk i sikte. Kvittering da? Og la meg presisere; jeg mener kvittering på det du kjøper akkurat nå, og ikke på en middag på byen. “Ja, ja” *blunk, blunk* “pooosa” *blunk, blunk*.

Det er bare å glemme Lars Monsen, McGyver og Chuck Norris. Heretter er det bare et navn du trenger å huske på, nemlig Horatio Cane. Maken til godgutt er det ikke vits i å lete etter en gang. Det er ingen som kan ta på seg solbrillene som Horatio, ei heller ingen som treffer bedre med kommentarene sine som helten fra CSI Miami.

Befinner jeg meg noen gang i en kinky situasjon er jeg rask til å tenke W.W.J.D. (what would Jesus do) W.W.H.D. (what would Horatio do). Han gjør verden et bedre sted!  

Dette innlegget skulle først bli skrevet i forgårs, deretter et nytt et i går, og enda et nå. Men siden jeg har vært pretty much opptatt, gjør jeg så godt jeg kan for å skrive et ufattelig langt innlegg nå i stedet.

Lørdag:

Bea kom til Bergen på fredag, og det var skikkelig kos. Siden Andreas ville møte henne og Daniel er en god venn, bestemte Bea og jeg oss for å invitere akkurat Andreas og Daniel på besøk. Vi skulle nemlig lage lasagne! Vi ringte rundt, og vi avtalte at gjestene kunne komme i sju-tiden en gang. Så i seks-tiden kom vi oss bort i dusjen og vasket oss, for deretter å sette på sesong fire av House mens vi ventet på gjestene. I sju-tiden banket det på døra, og bankeren var Daniel. Vi fortsatte å se på House, og sakte men sikkert og ganske nærme klokka åtte, banket det på nytt på døren. Denne gangen var det Andreas. Siden vi hadde valgt å lage maten sammen, sosialiserte vi først, for deretter å finne frem ingrediensene til denne fortreffelige matretten vi hadde så lyst, så lyst på. Det slo oss: Vi har verken ost eller melk! Det løp en skrekk gjennom de fire. Jeg tenkte kjapt, og kommuniserte nesten kjappere: Daniel, du er røyksugen, sant? Du vil ikke stikke på Rema mens du sigger? Jo, da, det gikk bra, og Daniel fikk en neve småpæng. Mens Daniel var på handletur, satt de resterende tre inne på rommet og snakket om løst fast og noe litt geléaktig. Tiden gikk. Daniel var fortsatt borte. Han kan da ikke bruke så lang tid? Vi lurte veldig på hvor han var. Litt før vi tenkte på å ringe ham, fant jeg mobilen hans på nattbordet mitt, så vi droppet å tenke på å bruke opp tellerskritt. Nå skal det forøvrig nevnes at Daniel, som den helten han virkelig er, tidligere på kvelden hadde bestemt seg for å spise opp det glasset med Fluff jeg hadde stående i kjøkkenskapet. Med skje. Jepp. Før Daniel hadde gått ut for å kjøpe ost og melk, hadde han spist halve glasset, samt en haug med rosa Mentos. Creds. Uansett, vi begynte virkelig å lure på hvor den gutten hadde gjort av seg. Bea, Andreas og Lars kledde på seg og gikk ned alle trappene. Ingen Daniel. Bea og jeg bestemte oss for å stikke ned på Rema for å se om han var der, mens Andreas valgte å gå opp og sjekke om han hadde tatt heisen samtidig som vi gikk ned trappene. Rema hadde stengt åtte, og Daniel hadde gått ned ti over halv ni. Noe var galt.

Hadde han plutselig fått diabetes av Mentos og Fluff og lå frådende i veikanten? Hadde han blitt kidnappet og voldtatt av en gammel dame? Hadde han valgt å stikke til en venn? Vi var bekymret. Gutten var sporløst forsvunnet. Bankbank! Jeg løp til døra og åpnet den ømt. I døråpningen sto en gjennomsvett Daniel. Hvor i heiteste har du vært?! Jo, da han selv oppdaget at Rema var stengt, hadde han sett en buss mot sentrum, og tankene hans gikk direkte på Ica. Han løp til bussen og kom seg til byen. Da han endelig hadde kjøpt ost og melk, fant han ut at bussene ikke gikk like ofte som han håpet på på en lørdagskveld i ti-tida. Så han løp. Jepp, han løp fra byen og opp til meg med en halv kilo ost og en liter lettmelk. Han lånte dusjen, og vi spiste etterhvert en fortreffelig middag.

Daniel spiste senere opp resten av Fluff-glasset. Han er helten min.

Søndag:

Bea og Lars bestemte seg for å se en film de ikke ville se, nemlig det forferdelige møkkalasset av en film Twilight.  Det var uten tvil den dårligste filmen jeg noensinne har sett. Vel. Den første scenen var iallfall bra filmet. Men så gikk alt ad undas. Jeg hadde fra før av lest litt av det første kapittelet av boka, og hatet det. Boka er skrevet med et språk jeg kjenner igjen fra Grøsserne-serien fra da jeg gikk i femte klasse. Bra, var det heller ikke. Uansett, filmen var full av dritt. Man kunne se på dialogen og handlingen av manuset, og boka bak det, var skrevet på en dassrull i LSD-fylla, og sendt til en redaktør uten både øyne og sans for kvalitet. Ja, det var så dårlig. Ikke bare voldtok det vampyr-sjangren som Anne Rice allerede har voldtatt, men det voldtok også Anne Rices vampyr-sjanger. Twilight er det verste makkverket jeg har vært borti siden … nei, jeg vet ikke. Det slår virkelig alt i elendighet. Det er filmer som dette, og bøkene bak dem, som får meg til å miste trua på menneskeheten. Jeg har funnet ut at Stephanie Meyer må ha puttet LSD i manuset hun sendte til redaktøren som fikk denne dritten utgitt mellom to permer. Etter at avfallet ble godkjent, puttet de nok LSD i hver bok, så alle dumme knarker kjøpte bøkene på grunn av stæsjet. Jo mer de solgte, jo bedre dop fikk utgiverne tak i, og Stephanie Meyer kunne knarke seg så høy at hun klarte å skrive noe like dårlig, kanskje verre, jeg vet ikke. Siden den første boka ble så dopulær (haha, ordspill!), kjøpte den neste boka bedre, og de fikk tak i mer dop, og snøballen ruller videre. Dere forstår. Uansett, jeg hater Twilight, og jeg skjønner ikke at noen vil ha navnet sitt på rulleteksten av den gedigne søppelbilen av en film. Jeg er mest skuffet over Muse, som faktisk har med en sang der. Vel, soundtracket var faktisk ganske bra, merket jeg.

Twilight er noe forbanna dritt.

Mandag:

Bea hadde bursdag! Jeg vekket henne klokken seks med Sex and the City-skoboksen til gave, og hun ble sjeleglad. Så sov vi videre, til klokka ble to, og vi spiste en god frokost på Godt Brød. Bea kjøpte en flaske vin på Vinmonopolet, bare fordi hun nå kunne, og vi dro hjem igjen for å kose, pakke, rydde og kose litt mer. Nå sitter hun på toget mot Asker, og jeg sitter her og savner henne. Gratulerer med gårsdagen, kjære jenta mi! Jeg er glad i deg!

Jag har i all evighet hatat Måndagar. Första dagen efter en skön ledig helg, första dagen på en lång äcklig skolvecka. Måndagar har vart trista och omotiverade, de har varit totalt helt jävla mupp som Patrik skulle ha uttryckt sig. Men idag är Måndagen inte så farlig, för jag är ledig och det ger mig en extra lång helg, Fredag, lördag, Sönda och MÅNDAG! Nu fullständigt älskar jag Måndagar. Måndagar är bäst. Men i morgon är det Tisdag.
Förbannade Tisdagar.

Hvorfor McCain?

I en urolig tid preget av uro og finansiell nedgang verden over, er vi midt oppi et presidentvalg som kan få svært mye å si for verdensøkonomien. Hvem vil være best skikket til å dra USA ut av krisen? Obama har ingen økonomisk utdannelse eller erfaring, mens senator John McCain er en av de mest erfarne politikerne i USA. Dagens situasjon i USA er prekær, spesielt fordi amerikanerne er blitt redde for å bruke penger. Dette er en gigantisk bremsekloss i amerikansk økonomi. Grunnen til dette er i all hovedsak en skyhøy rente på bankenes utlåns renter, da spesielt på bolig. De høye rentesatsene har hemmet amerikanernes kjøpekraft. John McCain har sett denne utviklingen, og ønsker å gi amerikanerne et større økonomisk spillerom ved skattelettelser. Dette kan gi amerikanerne kjøpekraften tilbake, og få økonomien i gang igjen. I tillegg så ønsker McCain å senke tollsatsene for å legge til rette for en fri flyt av varer og tjenester mellom land i utlandet. Obama derimot vil øke skattene for å finansiere helsevesenet, denne økningen vil ramme folket ytterliggere. Et velkjent eksempel er Joe the plummer, som har vert en gjenganger i valget. Joe vil få det mye vanskeligere økonomisk sett, med Barack Hussein Obama. Derfor, vil McCain være et bedre valg. Slagkraftighet, erfaring og kunnskap er stikkord som blir viktige.

NU ville inte pappa och marie ha kvar oss på gammla bloggen! *ler*

För de barn som ville fortsätta att blogga får en ny blogg. Det var HELT klart att jag ville fortsätta!!!

Bella kommer också fortsätta att blogga men jag tror inte anton ville det. Det är ju kul med en egen blogg också! Så vi får se hur det går.  

Det vore ju kul om alla tre hadde en varsin blogg för att se vem det går best för. Men vill inte anton så vill han ju inte.

Nu ska jag gå och kolla vad Bella gör! Ses senare

//Emme