Leste en spennende historie i religionboka nå; en “kjærlighetshistorie” om Rama og Sita. Rama skulle ut og kjempe mot onde krefter i skogen, og ba kona Sita om å bli hjemme, nettopp fordi han skulle kjempe og mente at dette ikke var en kvinnesport.  Men trofast som Sita var ble hun med,  for der ektemannen hennes var, ville hun også være.

Så dro de sammen; Rama og Sita, og broen til Rama. Ute i skogen ble Sita tatt til fange hos en ond demon, og da starter Rama og brorens kamp for å få henne tilbake. Den onde demonen “prøver seg” på Sita med ulike teknikker, men hun står på sitt og vil være trofast mot sin kjære ektemann.

Etter flere rømninger og bortføringer er Sita til slutt tilbake hos sin ektemann Rama. Men han vil ikke ha henne tilbake, fordi han tror hun har vært utro mot han. Hun settes på flere prøver, hvor hun skal bevise sin trofasthet. Den ene er at hun skal gå inn i ild, og ber til en gud om at dersom hun har vært tro skal hun verges mot flammene, ellers er skal det være “over og ut” med henne. Så klart verges hun fra flammene, men dette er ikke nok til å overbevise Rama.

Hun sendes ut til en hytte for å leve alene sammen med deres to sønner. Hun er fortsatt trofast mot sin ektemann, og plages med at han ikke tror på henne. Hun ber da moder jord om å ta henne tilbake til hennes opprinnelse, og hun blir til slutt tatt inn i jorda.

Hva synes du om historien? Har du hørt den før? Leste at det er blitt laget en tv-serie(hele 56 deler ) på grunnlag av denne historien, og tror jeg har funnet en “trailer” på den. Kikk her: : )

Igen en smuk hinduistisk sang fra youtube. Sangen her er til ære for guden Ganesha:

En berømt Vismand i det gamle Indien kom engang forbi et stort træ hvorunder der sad en mand med et sammenbidt beslutsomt ansigt og mediterede. Den mediterende mand åbnede sine øjne og genkendte straks Vismanden.

Oh, Vismand! sagde han, jeg har mediteret fra morgen til aften i 33 år. Hvornår bliver jeg oplyst?

Vismanden svarede: Du bliver oplyst efter tre livs yderligere meditation.

Manden under træet gav sig til at græde: Tre liv mere! Jeg holder det ikke ud… Det er for hårdt… hele tre liv mere … åh nej!

Vismanden begav sig videre på sin vandring og mødte kort tid efter en ung mand der muntert kom ham i møde, syngende glade sange om livets vidunderlige mysterium. Den unge mand gav Vismanden det samme spørgsmål:

Oh, Vismand! Hvornår bliver jeg oplyst?
Vismanden svarede: Du bliver fri efter 1000 inkarnationer mere…

Dun unge mand gav sig til at juble og danse. Kun 1000 liv? Ikke mere end 1000 liv!! Hvilken pragtfuld nyhed! Den unge mand gav sig til at synge endnu højere, og han begyndte at danse…

Netop i dette øjeblik blev den unge mand oplyst.

I forbindelse med Tore Rems Bjørneboe-biografi har det oppstått diskusjon om hvorvidt raselæren til antroposofiens grunnlegger Rudolf Steiner er jødefiendtlig og/eller diskriminerende overfor andre folkegrupper.

Antroposofi er i store trekk en videreføring av Madame Blavatskys teosofiske lære.
Blavatsky hevdet at mennesket gjennomgår en trinnvis utvikling der vi inkarneres utallige ganger før vi vender tilbake til vårt guddommelige opphav. Hun karakteriserte de viktigste trinn i denne utviklingen som rotraser, sju i alt. Hver av disse er igjen delt inn i sju underraser. I løpet av sin utvikling vil hvert individ bli født inn i de fleste om ikke alle de ulike rasegrupper, så vel som i legemer av begge kjønn.

De første av disse rotrasene var ikkefysiske og kjønnsløse. Først i den tredje rotrase begynner, for 18 millioner år siden, det moderne menneske å ta form. Blavatsky forteller at den neste, fjerde, rotrase bygde store sivilisasjoner på det forsvunne kontinentet Atlantis. I fjerde rotrase plasserer hun blant annet samer, malaier, indianere, kinesere og japanere.

Femte rotrase oppsto for 1 000 000 år siden og kalles den ariske. Dens første underrase trengte inn i Nordindia for 60 000 år siden. Annen underrase er de arabiske folk, mens den tredje er den iranske. Den fjerde er den keltiske og den femte er den teutonske. Også jøder er ifølge Blavatsky en arisk folkegruppe.

Lite tyder på at Blavatsky har knyttet disse teoriene sammen med antisemittiske eller andre rasediskriminerende holdninger. Teosofisk samfunn var ikke et redskap for europeisk imperialisme, men bidro tvertimot til å styrke motstanden mot kolonialisme gjennom sin respekt for særlig sørasiatiske religiøse og kulturelle tradisjoner.

Ikke dessto mindre har det blant Blavatskys tilhengere vært flere som har utviklet teosofien i rasistisk retning. Ikke minst har ulike esoterikere i det tyske kulturområde utviklet varianter av teosofi der den ariske rase, identifisert som det tyske folk, ble framhevet som den fremste bærer av kultur og utvikling. Disse ariosofene la grunnlaget for nazistenes raselære, og det var betydelig overlapping mellom teosofer og ariosofer i tida rundt første verdenskrig.

Da Rudolf Steiner brøt med Teosofisk Samfunn i 1912 beholdt han hovedtrekkene i det teosofiske verdensbildet, herunder teorien om rotraser. Men Steiner la større vekt på den vestlige kristne sivilisasjons historiske rolle. Han anklaget Blavatsky for å sidestille østlig og vestlig okkultisme, og hevdet at de metodene som yogier og mystikere i Asia bruker ikke er egnet for moderne vestlige mennesker. De som tar slike metoder i bruk vil, ifølge Steiner, bli ført tilbake til et mere primitivt åndelig utviklingsstadium. Antroposofien kan derfor hevdes å ha et sterkere innslag av rasisme enn teosofien.

Og det var slett ikke vanntette skott mellom antroposofi og nazisme. Flere framtredende nazister var interessert i antroposofien, spesielt Rudolf Hess, men også mange andre. Bodil Stenseth forteller i boka Sangerinnen at Quisling deltok regelmessig på møter i Antroposofisk Selskap på 1930-tallet, og fortsatte å studere Rudolf Steiners skrifter under krigen.

Rudolf Steiners antroposofi forutsetter at det er meningsfylt å inndele menneskeheten i raser. Dette betyr ikke nødvendigvis at Steiners lære er rasistisk i betydningen rasediskriminerende. Ikke dessto mindre er det en grunnleggende forutsetning i Steiners esoteriske historieforståelse at mennesker i noen raser er høyere utviklet enn mennesker i andre raser. Det bør ikke vekke forundring at noen har utviklet dette i rasediskriminerende retning ved å identifisere den rasegruppe de selv tilhører som den høyest utviklede og å karakterisere andre grupper som underlegne.

Dette betyr ikke at antroposofien er nazistisk eller legitimerer nazistisk raselære, men det viser at forholdet er mere komplisert enn mange antroposofer har ønsket å formidle.,

Swami Vivekananda

Swami Vivekananda:

Condemn none: if you can stretch out a helping hand, do so. If you cannot, fold your hands, bless your brothers, and let them go their own way.

Så sandt… – og så rigtigt. Og så forbistret svært at efterleve…

Swami Vivekananda (12. januar 1863 – 4. juli 1902) var en indisk filosof. Han anses som en af de mest indflydelsesrige teoretikere og åndlige ledere i nyere tid. Desuden var han en af Ramakrishnas førende elever og startede Ramakrishna Mission.

Læs evt. mere her: Ramakrishna-Vivekananda Center of New York

En meget smuk mantra-recitation:

Klik på billedet for at høre Gayatri Mantra

Teksten går sådan:

Aum Bhoor Bhuwah Swaha,
Tat Savitur Varenyam
Bhargo Devasaya Dheemahi
Dhiyo Yo Naha Prachodayat

… og betyder:

May the Almighty God illuminate our intellect to lead us along the righteous path

Ord for ord er det:

Aum – Brahma
Bhoor – embodiment of vital spiritual energy (pran)
Bhuwah – destroyer of sufferings
Swaha – embodiment of happiness
Tat – that
Savitur – bright like sun
Varenyam – best choicest
Bhargo – destroyer of sins
Devasya – divine
Dheemahi – may absorb – pertains to meditation
Dhiyo – intellect
Yo – who
Naha – our
Prachodayat – may inspire

(U)nyttig fakta om meg. Tenkte at det kanskje kunne være spennende for fremtidige stalker’s.

1. Viktigste personen i mitt liv er Vetle – han er mitt alt.
2. Jeg elsker mat – lage og spise.
3. Jeg har alltid rene ører.
4. Hater å ta feil, men tør å innrømme mine feil.
5. Jeg hater når folk gir meg kallenavn eller assosierer navnet mitt med gulosten Synnøve. Faen heller, jeg er hverken gul eller lukter vondt. Dessuten blir jeg ikke klam og svett i rom-temperatur.
6. Jeg får hele tiden høre at jeg lukter godt, selv etter at jeg har trent og egentlig er litt svett. Haha. Neimen så greit da.
7. Det er bare utlendinger som “faller” for meg. Nordmenn synes jeg er teit.
8. Mamman min er ei vidunderlig dame som jeg ville gått jorden rundt for.
9. Jeg foretrekker en god bok fremfor musikk og filmer.
10. Jeg shopper alt for mye.
11. Jeg hater å “henge” i byen.
12. Elsker å sitte på café.
13. Selv om jeg foretrekker en god bok fremfor musikk, så er jeg utrolig glad i musikk og kan høre på det meste, men jeg avskyr trance og danseband. JESUS! Hvem startet det?!?!?!
14. Nei – jeg er ikke kristen.
15. Jeg klarer ikke lære meg noe om kristendommen fordi det er så kjedelig at det går rett inn og rett ut.
16. Jeg er fascinert av buddhismen og hinduismen.
17. Dansing har jeg alltid elsket, men jeg har tider hvor jeg ikke takler det.
18. Jeg har alltid déjà vu.
19. Jeg føler med ubekvem når jeg skal ta bilder av meg selv. Det blir kleint, altså.
20. Synes sminke er både kult og ekkelt.
21. Ønsket å bli kronprins-Håkons kone da jeg var liten, men så ble han sammen med Mette-Marit og jeg tegnet blå tenner på henne i alle aviser jeg fant.
22. Jeg har helt sykt svake ankler.
23. Jeg er sjelden forelsket.
24. Når det kommer til skytespill/leker, så melder jeg meg ut. Synes man ikke skal leke med noe som så mange mennesker hele tiden dør av.
25. Jeg elsker sommer og kan ikke fordra vinteren.
26. Jeg har det vanskelig for å si nei.
27. Når jeg snakker med gutter over nettet, så har jeg en tendens til å skremme dem bort.
28. Jeg er paranoid.
29. Jeg er veldig emosjonell.
30. Jeg hater å ha bursdag.

highlightschampionstrophy2009.blogspot.com LIVE CRICKET STREAMS,LATEST HIGHLIGHTS,BOLLYWOOD Songs only at highlightschampionstrophy2009.blogspot.com current icc world cup champions1 Tags: movie india song music kuch kuch hota hai ka hona pyar rehe dil tum hara sanam har dil yor pyar karega angelina jolie sharukh khan Shah Rukh Khan & Preity Zinta in a commercial, quite funny, very charming…srk shahrukh preity zinta bollywood commercial Shahrukh Khan dancing to old and new tunes with …

Glade mennesker, god stemning (Foto AL)

Der var samlet en masse mennesker foran Christiansborg, så jeg gik over for at kigge. Særdeles positiv overraskelse – hinduer og sikher har ikke islamisk fråde om munden og hjertet fuldt af had, nej, her var tale om mennesker, som var taknemmelige over deres muligheder her, og det blev fejret med musik og dans.

Link til arrangøren

Intet politi, fravær af autonome og politikere med de “rigtige meninger” og højt solskin.

Dette er et indvandrersegment, som indvandrerlobbyen ikke kan bruge til at fremme deres interesser. Man skal da også kigge grundigt efter i pressen for at se omtale af arrangementet – der var ingen forfulgtheds-klynk, blot sol, musik og glade mennesker.

Raga (foto AL)

Klassisk indisk dans (Foto AL)

Dalam ajaran Agama Hindu, Kalki (Sansekerta: कल्कि ; Jepang: カルキ) (juga disalin sebagai Kalkin dan Kalaki) adalah awatara kesepuluh dan Maha Avatāra (inkarnasi) terakhir Dewa Wisnu Sang pemelihara, yang akan datang pada akhir zaman Kali Yuga ini (zaman kegelapan dan kehancuran). Kata Kalki seringkali merupakan suatu kiasan dari “keabadian” atau “masa”. Asal mula nama tersebut barangkali berasal dari kata “Kalki” yang bermakna “kotor”, “busuk”, atau “jahat” dan oleh karena itu Kalki berarti “Penghancur kejahatan”, “Penghancur kekacauan”, “Penghancur kegelapan“, atau “Sang Pembasmi Kebodohan”. Dalam bahasa Hindi, kalki avatar berarti “inkarnasi hari esok”.

Apa yang akan Kalki lakukan?
Berbagai tradisi memiliki berbagai kepercayaan dan pemikiran mengenai kapan, bagaimana, di mana, dan mengapa Kalki Awatara muncul. Penggambaran yang umum mengenai Kalki Awatara yaitu beliau adalah Awatara yang mengendarai kuda putih (beberapa sumber mengatakan nama kudanya “Devadatta” (anugerah Dewa) dan dilukiskan sebagai kuda bersayap). Kalki memiliki pedang berkilat yang digunakan untuk memusnahkan kejahatan dan menghancurkan iblis Kali, kemudian menegakkan kembali Dharma dan memulai zaman yang baru.

Ramalan tenteng Kalki
Salah satu sumber yang pertama kali menyebutkan istilah Kalki adalah Wisnu Purana, yang diduga muncul setelah masa Kerajaan Gupta sekitar abad ke-7 sebelum Masehi. Wisnu adalah Dewa pemelihara dan pelindung, salah satu bagian Trimurti, dan merupakan penengah yang mempertimbangkan penciptaan dan kehancuran sesuatu. Kalki juga muncul di salah satu dari 18 kitab Purana yang utama, Agni Purana. Kitab purana yang memuat khusus tentang Kalki adalah Kalki Purana. Di sana dibahas kapan, dimana, bagaimana, dan mengapa Kalki muncul.

Kalki yang bermakna lain

• Kalki adalah nama panggilan penulis Tamil: R. Krishnamurthy.
• Playa Kalki adalah nama pantai di kepulauan Karibia Curaçao.

Om Swastiyastu….!

Setiap orang ingin mendekatkan diri pada Tuhan. Ada yang mendekatkan diri dengan:

• Karma Marga
• Jnana Marga
• Bhakti Marga

Bentuk pelaksanaan pendekatan diri tersebut ialah dengan memuja Tuhan. Pemujaan itu ada yang dilaksanakan dalam bentuk material, ada dalam bentuk kata-kata,dan ada pula dalam bentuk pikiran.

pemujaan dalam bentuk Material adalah berupa persembahan banten yang memerlukan kerja phisik dalam mewujudkan sedangkan pemujaan dalam bentuk kata-kata berupa nyanyian-nyanyian pujaan dan dengan pikiran adalah dalam wujud meditasi

Kenyataannya dalam pelaksanaan ketiga jenis bentuk pemujaan itu saling isi mengisi. Misalnya dalam sembahyang kita mempergunakan nyanyian pujaan, upakara dalam bentuk banten dan pemusatan pikiran.
Seperti kita pelajari dari Nasadya Sukta, Tuhan adalah impersonal, yaitu tiada berpribadi. Ia luput dari sifat-sifat sehingga Ia adalah bukan ini dan itu. Tetapi sepanjang nama dan sifat dilekatkan pada-Nya maka Ia personal, berpribadi. Demikianlah Varuna, Mitra, Indra dalam Veda, Brahma, Visnu, Siwa dalam Purana adalah Tuhan yang personal. Ia dipuja sebagai ista devata, dewata yang dimohon kehadirannya pada waktu pemujaNya memujaNya.

Dalam Bhagawadgita Sri Krsna menyatakan bahwa memuja Tuhan yang mutlak dan yang tanpa pribadi tidak mudah. Karena itu kita dapati pemujaan kepada Tuhan Yang Maha Kuasa yang pemuja-Nya dengan penuh bakti dan memandang Ia sebagai tempat terakhir yang dituju. Pemujaan kepada Tuhan dapat dilaksanakan dengan banyak cara. Salah satu di antaranya ialah dengan bersembahyang tiap hari. Bagi yang beragama Hindu bersembahyang tiga kali sehari, pagi, siang dan malam hari. Sembahyang demikian disebut sembahyang Trisandhya. Mantram yang dipakaipun disebut mantram Trisandhya.

Mantram ini ditulis dalam bahasa Sansekerta, bahasa orang Hindu jaman dahulu. Kita boleh bersembahyang dengan duduk bersila, duduk bersimpuh atau berdiri tegak sesuai dengan tempat yang tersedia. Sikap duduk bersila disebut padmasana. Sikap duduk bersimpuh disebut bajrasana dan yang berdiri disebut padasana.Setelah sikap badan itu baik, dilanjutkan dengan pranayama. Pranayama artinya mengatur jalannya nafas. Gunanya: untuk menenangkan pikiran dan mendiamkan badan mengikuti jalannya pikiran, bila pikiran dan badan sudah tenang maka barulah mulai bersembahyang.Sikap tangan waktu bersernbahyang disebut sikap amusti. Mata memandang ujung hidung dan pikiran ditujukan kepada Sanghyang Widhi. Dalam keadaan seperti itu, sabda, bayu, idep harus dalam keadaan seimbang.

Agama Hindu adalah Agama yang berasal Anak benoa India. Agama ini merupakan kelanjutan dari agama Weda yang merupakan kepercayaan bangdan Indo-Iran. Agama ini diperkirakan muncul pada tahun 3102 SM sampai 1300 SM dan merupakan Agama tertua di Dunia yang masih eksis hingga kini. Agama ini merupakan agama ketiga terbesar di dunia setelah Krinten dan Islam dengan umat sebanyak hampir 1 Miliyar jiwa. Penganut agama Hindu sebagian besar terdapat di anak benua India. Di sini terdapat sekitar 90% penganut agama ini. Agama ini pernah tersebar di Asia Tenggara sampai kira-kira abad ke-15, lebih tepatnya pada masa keruntuhan Majapahit. Mulai saat itu agama ini digantikan oleh agama Islam dan juga Kristen. Pada masa sekarang, mayoritas pemeluk agama Hindu di Indonesia adalah masyarakat Bali, selain sebagian kecil yang tersebar di pulau Jawa dan Lombok.

Etimilogi
Dalam Bahasa Persia, kata Hindu berakar dari kata Sindhu (Bahasa Sansekerta).Dalam Rig Veda, bangsa Arya menyebut wilayah mereka sebagai Sapta Sindhu (wilayah dengan tujuh sungai di barat daya anakbenua India, yang salah satu sungai tersebut bernama sungai Indus). Hal ini mendekati dengan kata Hapta-Hendu yang termuat dalam Zend Avesta (Vendidad: Fargard 1.18) — sastra suci dari kaum Zoroaster di Iran. Pada awalnya kata Hindu merujuk pada masyarakat yang hidup di wilayah sungai Sindhu.

Keyakinan dalam Agama Hindu
Hindu seringkali dianggap sebagai agama yang beraliran politeisme karena memuja banyak Dewa, namun tidaklah sepenuhnya demikian. Dalam agama Hindu, Dewa bukanlah Tuhan tersendiri. Tuhan itu Maha Esa, tiada duanya. Dalam salah satu ajaran filsafat Hindu, Advaita Vedanta menegaskan bahwa, hanya ada satu kekuatan dan menjadi sumber dari segala yang ada (Brahman), yang memanifestasikan diri-Nya kepada manusia dalam beragam bentuk.

Dalam Agama Hindu ada lima keyakinan dan kepercayaan yang disebut dengan Panca Sradha. Panca Sradha merupakan keyakinan dasar umat Hindu. Kelima keyakinan tersebut, yakni:

1. Widhi Tattwa – percaya kepada Tuhan Yang Maha Esa dan segala aspeknya
2. Atma Tattwa – percaya dengan adanya jiwa dalam setiap makhluk
3. Karmaphala – percaya dengan adanya hukum sebab-akibat dalam setiap perbuatan
4. Punarbhawa – percaya dengan adanya proses kelahiran kembali (reinkarnasi)
5. Moksha – percaya bahwa kebahagiaan tertinggi merupakan tujuan akhir manusia

Dalam keyakinan umat Hindu, Moksha merupakan suatu keadaan di mana jiwa merasa sangat tenang dan menikmati kebahagiaan yang sesungguhnya karena tidak terikat lagi oleh berbagai macam nafsu maupun benda material. Pada saat mencapai keadaan Moksha, jiwa terlepas dari siklus reinkarnasi sehingga jiwa tidak bisa lagi menikmati suka-duka di dunia. Oleh karena iu, Moksha menjadi tujuan akhir yang ingin dicapai oleh umat Hindu.

Punarbhawa merupakan keyakinan bahwa manusia mengalami reinkarnasi. Dalam ajaran Punarbhawa, reinkarnasi terjadi karena jiwa harus menanggung hasil perbuatan pada kehidupannya yang terdahulu. Apabila manusia tidak sempat menikmati hasil perbuatannya seumur hidup, maka mereka diberi kesempatan untuk menikmatinya pada kehidupan selanjutnya. Maka dari itu, munculah proses reinkarnasi yang bertujuan agar jiwa dapat menikmati hasil perbuatannya (baik atau buruk) yang belum sempat dinikmati. Proses reinkarnasi diakhiri apabila seseorang mencapai kesadaran tertinggi (moksha).

Agama Hindu mengenal “hukum sebab-akibat” yang disebut Karmaphala (karma=perbuatan; phala=buah/hasil) yang menjadi salah satu keyakinan dasar. Dalam ajaran Karmaphala, setiap perbuatan manusia pasti membuahkan hasil (baik atau buruk). Ajaran Karmaphala sangat erat kaitannya dengan keyakinan tentang reinkarnasi, karena dalam ajaran Karmaphala, keadaan manusia (baik suka maupun duka) disebabkan karena hasil perbuatan manusia itu sendiri, baik yang ia lakukan pada saat ia menjalani hidup maupun apa yang ia lakukan pada saat ia menjalani kehidupan sebelumnya. Dalam ajaran tersebut, bisa dikatakan manusia menentukan nasib baik/buruk yang akan ia jalani sementara Tuhan yang menentukan kapan hasilnya diberikan (baik semasa hidup maupun setelah
reinkarnasi).

Atma tattwa merupakan kepercayaan bahwa terdapat jiwa dalam setiap makhluk hidup. Dalam ajaran Hinduisme, jiwa yang terdapat dalam makhluk hidup merupakan percikan yang berasal dari Tuhan dan disebut “Jiwatma”. Jiwatma bersifat abadi, namun karena terpengaruh oleh badan manusia yang bersifat “Maya”, maka Jiwatma tidak mengetahui asalnya yang sesungguhnya. Keadaan itu disebut “Awidya”. Hal tersebut mengakibatkan Jiwatma mengalami proses reinkarnasi berulang-ulang. Namun proses reinkarnasi tersebut dapat diakhiri apabila Jiwatma mencapai moksha.

Widhi Tattwa merupakan konsep kepercayaan terdapat Tuhan yang Maha Esa dalam pandangan Hinduisme. Agama Hindu yang berlandaskan Dharma menekankan ajarannya kepada umatnya agar meyakini dan mengakui keberadaan Tuhan yang Maha Esa. Dalam filsafat Advaita Vedānta dan dalam kitab Veda, Tuhan diyakini hanya satu namun orang bijaksana menyebutnya dengan berbagai nama. Dalam agama Hindu, Tuhan disebut Brahman. Filsafat tersebut juga enggan untuk mengakui bahwa Dewa-Dewi merupakan Tuhan tersendiri atau makhluk yang menyaingi derajat Tuhan

Rama i i midten omgitt av broren Lakshman og hustruen Sita samt den trofaste Hanuman.

Det indiske nasjonalistpartiet BJP oppnådde for få år siden betydelig politisk framgang ved å agitere for å rive en moske i byen Ayodhya, der helten Rama fra eposet Ramayana skal ha blitt født. Hindunasjonalistene klarte i 1992 å mobilisere en folkemengde som var stor nok til rive moskeen, og har seinere klart å påbegynne oppføring av et tempel til ære for Rama på denne tomta.

Ramayana (Ramas reise) skal ha blitt forfattet rundt år 300 evt av rishien Valmiki og omfatter 50 000 linjer på versemålet sloka, men eposet har vært formidlet muntlig og finnes derfor i en mengde versjoner på de fleste av Indias mange språk. Heltene i Ramayana er kjent for alle i India gjennom et utall ulike versjoner; de presenteres gjennom teaterforestillinger, populære sanger, og flere versjoner på kino og TV. Det er kort og godt sentrale elementer i indisk kultur som forutsettes kjent og derfor refereres til daglig i et utall sammenhenger.

Fortellingen dreier seg om hvordan prins Rama reiser til Lanka for å vinne tilbake sin hustru Sita som er bortført av demonen fyrst Ravana. Sita sto med sin fromme dydighet imot alle tilnærmelser fra Ravana og lengtet bare etter sin elskede Rama. Hun er derfor et forbilde for alle tradisjonelle hindukvinner. Rama anses som en inkarnasjon av den viktige hinduguden Vishnu, og hans viktigste hjelper, den apeliknende Hanuman, har også fått guddommelig status.

Under mitt opphold i India for noen uker siden kom jeg over en modernisert engelskspråklig utgave av Ramayana, ført i tastaturet av den indiske forfatteren Ashok K. Banker. Banker former historien som en mellomting mellom Ringenes Herre og Star Wars, med hyppige referanser til moderne massekultur. Et stykke på vei er dette både spennende og underholdende. Fortellingen tåler det godt og sentrale elementer i historien blir godt belyst. At Banker tar seg store friheter forhold til tradisjonen, blant annet ved å gjøre prinsesse Sita til ekspert i våpenløs nærkamp, passer godt med det formspråket han har valgt forøvrig.

Dessverre har Banker skrevet en feit kontrakt med et forlag som krever volum, og etter å ha fullført hovedfortellingen med 6 bind på 500 sider hver seg, er han nå i ferd med å utgi ytterligere to bind i sin videreføring av handlingen. Et sted uti fjerde bind ble jeg overveldet av ordflommen, og følte at det hele gikk på tomgang. Her kunne en våken redaktør med fordel ha strammet mye inn, men da ville jo boka blitt tynnere og prisen tilsvarende lavere.

De store indiske avisene har vært velvillige overfor Bankers uærbødige modernisering, som skiller seg sterkt fra de ofte ytterst søtladne og ikke alltid vellykkede versjonene på TV og kino, men det finnes også avvikende stemmer- Ashwini Bhatnagar og Pradip Bhattacharya mener for eksempel at Banker går for langt i å fjerne seg fra tradisjonene både i form og innhold.

En norsk versjon av store deler av Ramayana ble forøvrig i sin tid utarbeidet av Arne Garborg sammen med Sri Ananda Acharya, en indisk vismann som lenge bodde på Tronfjell i Alvdal. Garborgs versjon er holdt i et svært tungt og tradisjonelt landsmål, men lar seg lese når en først har kommet forbi de første tunge sidene. Jeg synes likevel det klinger umusikalsk, og forstår ikke hvordan de flytende slokaene kan ha blitt så ulenkelige. Kanhende hadde det blitt bedre om Garborg hadde funnet et annet formspråk.

r

Som et ledd i eksamensforberedelsene mine bestemte jeg meg for å se noen filmer knyttet til det jeg leser om. Nå har jeg nettopp sett en dokumentar om Ghandi. Den var veldig flott, og kan anbefales på det sterkeste.

Dokumentaren tar for seg Ghandis liv og virke fra start til slutt, og vektlegger det ikkevoldelige maktmiddel. Det var rett og slett rørende å se hvordan muslimer og hinduer samlet seg om en kamp. en kamp uten vold. Og det var grufult å se hvordan dette ble glemt så fort britene erklærte India for selvstendig, og diskusjonen om landområder ble bragt på banen.

Denne filmen lærer deg mye om Ghandi som person, om ikkevoldelig demonstrasjoner og om britenes styre av India. Den er på engelsk, men er veldig lett å forstå. Kan brukes til undervisning i ungdomsskole uten problemer.

Den tamilske tigergeriljaen på Sri Lanka ligger med brukket rygg. For det singalesiske flertallet er gleden stor – de håper nå å være kvitt trusselen fra tigrenes terrorangrep. Jubelen i Sri Lankas hovedstad Colombo klarer likevel ikke å overskygge lidelsen til de hundretusener av sivile tamiler som regjeringshæren har innesperret i sine fangeleire.

For de lankesiske tamilene er dette en enorm tragedie, den lankesiske hæren har rykket fram uten nåde. Store landområder er rasert, tusenvis er drept og såret og den lankesiske befolkningen er traumatisert og ydmyket. Men det kan være verdt å minne om at tigerlederen Velupillai Prabhakaran bærer en betydelig del av ansvaret for denne tragedien. Han var en ytterst brutal og eneveldig leder. Tigrene baserte sin makt på nådeløs undertrykkelse av alle andre politiske strømninger i den lankesiske tamilbefolkningen. Tigrenes motstandere ble brakt til taushet med hensynsløs brutalitet, mange flyktet til India eller til vesten, enkelte kom helt til Norge.

Den tamilske befolkningen i India, som hovedsakelig bor i den folkerike delstaten Tamil Nadu få kilometer fra Sri Lanka, er også dypt splittet av utviklingen på naboøya. Tradisjonelt har støtten til stammefrendene på Sri Lanka vært sterk, men tigrene maktet ikke å utslette sine politiske motstandere på fastlandet slik de hadde gjort på Sri Lanka. Mordet på den indiske stasministeren Rajiv Gandhi i 1991 og på den lankesiske presidenten Ranasinghe Premadasa i 1993, styrket også motstanden mot tigrene blant indiske tamiler, og førte til et forbud mot LTTE i hele India, der organisasjonen hadde organisert et omfattende støtteapparat som også omfattet treningsleire.

De to attentatene på statlederne i Sørasia er også betydningsfulle fordi tigrene gjennom dem lanserte en ny terrormetode: selvmordsbomberen. Rajiv Gandhi ble drept av en ung kvinnelig tiger med en bombe rundt magen. Samme taktikk ble brukt mot Premadasa. Et ironisk aspekt av denne brutaliteten er det faktum at de først selvmordsbomberne altså var hinduer og slett ikke ekstreme islamister slik mange tror.

India har nettopp avsluttet en valgkamp som falt sammen med den lankesiske sluttoffensiven mot tigrene. De to største partiene i Tamil Nadu hadde en vanskelig balansegang mellom støtte til den tamilske sivilbefolkningen og avstand til tigerterroren. De beskyldte hverandre derfor vekselvis for manglende støtte til lankesiske tamiler og hemmelig støtte til de terroristiske tigrene.

Tigrene har hatt betydelig støtte blant tamilske flyktninger i Vesten, og har hentet mye av sin økonomiske støtte gjennom sin kontroll over tamilske hindutempler, og dermed over den kollekten hinduer gir til disse. Her i Trondheim har de tamilske hinduer derfor to jevnstore menigheter – en som støtter tigrene og en som ikke gjør det. Men de tamilske eksilmiljøene preges av det samme tvisynet som tamilene i India. På den ene side forferdelse over det som nå skjer med den tamilske sivilbefolkningen, og på den annen side et håp om at tigrene nå kan vike plassen for nye tamilske politikere

Prabhakaran var nok en dyktig militær leder, ikke minst takket være sine hensynsløse metoder, men han manglet evnen til kompromiss og forhandlinger. På høyden av sin makt kontrollerte han en stor del av Sri Lanka og kunne ha oppnådd en avtale om autonomi med sentralregjeringa i Colombo, men selv ikke Erik Solheim fikk tigerlederen til å bøye seg.

Den seirende lankesiske regjeringa signaliserer nå at de vil innføre et autonomt styresett for de tamilske områdene. Det gjenstår å se om disse fagre løftene vil bli realisert. Den første oppgaven er å gjenoppbygge den ødelagte infrastrukturen i de tamilske områdene. og å føre den internerte sivilbefolkningen tilbake til noe som minner om et normalt liv.

Indiaoppholdet mitt går raskt mot slutten, og det siste stoppestedet på turen er Mussoorie, en britisk ferieby noen mil nord for Dehra Dun.

Stigningen på disse milene er ca. 1500 meter, som alltid opp skarpe hårnålsvinger og klimaet er merkbart kjøligere enn nede på sletta. Det er kjølig om kvelden og ikke ubehagelig varmt om dagen, og det var jo nettopp derfor britene ville hit om sommeren – for å unnslippe den drepende varmen (igår ble det meldt om 44 varmegrader i Delhi …)

Her er fornøyelsesparker og suvenirbutikker i hopetall. Bodene står tettere enn på Nordre om sommeren – og selger mye av de samme varene. Et lite tilfang av strikka luer og vanter viser at vi ikke er i Delhi.

Mussoorie er er en spesiell indisk by. Alt er bygd opp for å tilfredsstille britene, og tjener idag til å tilfredsstille både indiske og utenlandske turister. Her er tre store kirker på sentrale steder og to store moskeer, men ingen stor og sentral mandir for hinduene.

Mange folk i Uttarkhand har mongolske trekk, de er i slekt med tibetanere og nepalesere like mye som med folk fra slettelandet. Det er likevel ikke noen tvil om at Garwhal er hinduland – alle andre steder enn i Mussoorie. Det er jo i Garwhal de viktige pilgrimsentrene knyttte til Ganga og Yamuna ligger. Mange tar en rundtur som omfattter Yamunotri, Gangotri, Badrinath og Kedarnath. Derfor møtte jeg mange pilgrimer i Gangesdalen, men ingen her i Mussoorie. Her går det i softis og softdrink og annen familiehygge.

For å utforske turistlivet og forberede hjemkomsten til Norge hadde jeg i meg både alkohol og kjøtt for første gang under dette indiaoppholdet. Skal man være turist så skal man være turist !

Da Brahman i sin tid skulle rense jorda etter en blodig krig, ba han gudinna Ganga om å vaske bort likrester og annen styggedom. Hun protesterte og sa hennes kraft ville ødelegge jorda om ikke Shiva dempet effekten ved å fange henne i sitt hår. Det gjorde Shiva, og fra hans lokker faller derfor Ganga i tre strømmer ned på jorda. De tre stedene er Gangotri, Badrinath og Kedranath i fjellmassivet Garwhal Himalaya, der Indias høyeste fjell Nandi Devi ligger. Her har også noen av Indias viktigste miljøspørsmål blitt satt i fokus.

Garwhal omfatter de nordlige og vestlige delene av den delstaten der jeg har tilbrakt de siste ukene, Uttaranchal eller Uttarakhand. I sin nåværende form oppsto denne delstaten så seint som i år 2000, etter en langvarig kampanje for lokalt selvstyre. Uttaranchal grenser mot Nepal og Kina/Tibet, og har to hoveddeler, Kumaon og Garwhal, i tillegg til byen Hardwar på slettelandet nedenfor Rishikesh. (I Hardwar er det mange som ønsker seg tilbake til delstaten Uttar Pradesh.)

Garwhal var en selvstendig stat fram til det nittende århundre, da Ghurkharegimet i Nepal erobret området. Rajahen i Garwhal ba da om britisk hjelp, og måtte som takk gi fra seg halve riket sitt til britene. Derfor er Garwhal idag delt i to, Tehri Garwhal som rajahen beholdt og Pauri Garwhal som britene overtok.

I den grad India kan sies å ha en moderne aktivistorientert miljøbevegelse er det her den oppsto. Den dreidde seg om lokalbefolkningens rett til å utnytte skogen i Garwhal og Kumaon på tradisjonelt og allsidig vis. Innbyggerne her har en kultur som på mange måter skiller seg fra hindukulturen på slettelandet lenger sør. Et viktig element i den tøffe kampen for å overleve i den barske naturen er utnytting av skogens mange ressurser. Men britiske skogselskaper hadde allerede i begynnelsen av 1900-tallet planmessig hogd ned naturskogen og erstattet den med med kommersielt utnyttbare monokulturer for å få sviller til sin storstilte jernbaneutbygging. Ramachandra Guha har skildret de lange tradisjonene for lokal motstand mot slike planer i boka The Unquiet Woods.

På 1960- og 70-tallet var det indiske kapitalinteresser som sto for presset mot de himalayiske skogområdene. En kombinasjon av gandhianske og lokale motstandstradisjoner manifesterte seg i Chipko-bevegelsen med det berømte slagordet Hogg meg, ikke treeet. Slagordet er det en gruppe kvinner ropte til skogsarbeiderne som kom for å hogge trær rundt landsbyen deres, mens mannfolka var blitt lokket bort med løfter om penger.

Chipkobevegelsen utløste debatt både i India og andre steder om slike ting som forholdet mellom lokalbefolkningens rettigheter og storsamfunnets behov, om monokultur og biologisk mangfold. På norsk er bevegelsen skildret blant annet i Vandana Shivas bok Til livets opphold : kvinner, økologi og utvikling fra 1989.

Den neste store miljøkampen vokste fram omtrent samtidig i de samme områdene. På slutten av 1950-tallet kastet den indiske regjeringa sine øyne på mulighetene for kraftutbygging i de store elvene her og foreslo omfattende prosjekter. Liksom i Norge var befolkningen splittet mellom begjæret etter elektrisitet og ønsket om å bevare Garwhals unike natur. I tillegg kommer da det faktum at Ganga og Yamuna ikke bare er fysiske elver, men hellige manifestasjoner av gudinnene med samme navn.

Det er en nær sammenheng mellom den respekt for naturens egenverdi som finnes i indisk tradisjon og utviklinga av miljøbevegelsen i Norge. Arne Næss tok som kjent utgangspunkt i gandhiansk filosofi da han utformet sine dypøkologiske prinsipper. Og slagordet La Elva leve kan like gjerne brukes om Alta som om Yamuna eller Ganga.

Uttarakhand er fortsatt et brennpunkt for indisk miljøarbeide. I delstatshovedstaden Dehra Dun ligger Vandana Shivas Navdanya-institutt, og det samme gjør Senteret for skogteknologi der Ramachandra Guha tok sin doktograd.

ET annet viktig senter for økologisk utvikling, med sete i Dehra Dun, er HESCO (Himalayan Environmental Studies and Conservation Organisation). Ei liste over frivillige miljø-orienterte organisasjoner i Uttarakhand ligger her

Det var vanskelig å få konkret informasjon om veien til Gangotri. De fleste mente at veien var vinterstengt og skulle åpnes enten den 22., den 27. eller den 28. april. Eller 1. mai. Men jeg ville prøve å komme meg opp dit, og tok først en buss fra Rishikesh til Uttarkashi; den største byen i regionen Garwhal der kildene til de hellige elvene Ganga og Yamuna ligger.

Bussturen tok over fem timer gjennom et fantastisk landskap. Trollstigen blir småting i forhold til den stigningen og de svingene bussen førte oss igjennom. Jeg hadde rett i at Nilkanth utenfor Rishikesh var et Himalayalandskap i lite format. Oppigjenom Garwhal er landskapet fragmentert av høye fjell og dype daler, de bratte skråningene er omgjort av flittige generasjoner til terasser der det dyrkes, ris, hvete, grønnsaker og mye annet. Byer og andre tettsteder ligger ofte på bakketoppene der heten er mindre kvelende enn nede i de lumre juvene.

Etter ei natt i Uttarkashi traff jeg to andre turister på vei til Gangotri, og vi overtalte en jeep/taxi sjåfør til å ta oss med. Hvor mange personer disse jeeptaxiene er registrert for aner jeg ikke, men de pakkes iallfall så tett med passasjerer som det er fysisk mulig.

Opp igjennom Gangesdalen kjørte vi fra den ene hårnålstigningen til den andre. Ofte kunne vi komme nesten tilbake der vi var for en halvtime siden. Vegetasjon og landskap kan minne mye om norske fjellstrøk, f. eks. øverst i Gudbrandsdalen før Dovre. Furu og sedertrær finner fotfeste i de bratteste skråningene, men dimensjonene er så annerledes at norske fjell blir som en leikeplass for barn i forhold til dimensjonene her i Himalaya.

Ankomsten til Gangotri var litt skuffende. Det så ut som en anleggsplass, og det var nettopp det det var. Sesongåpningen er den 27. april og hundrevis av flittige arbeidere gravde, murte, malte, ryddet og fikset for at alt skulle være klart til den store dagen. Det skjedde store framskritt bare i løpet av det ene døgnet jeg var der oppe.

Vi tok vårt pikkpakk og balanserte forbi gravearbeidene innover langs den eneste gata i Gangotri, på jakt etter et sted å sove. Krishna Ashram var det eneste stedet som var villig til å ta imot gjester, men bare dersom vi først fikk polititillatelse til å overnatte. Dette er en ny regel fra i år, som skyldes at en totalt uforberedt turist tidligere i år lå ut på den isdekte stien til Gomukh, isbreen der Ganges anses å begynne, uten vinterutstyr og uten å si til noen hvor han skulle. Han frøys ihjel, og bortsett fra den personlige tragedien for ham og hans familie har dette også skapt problemer i Gangotri. Alle gjester må nå registreres og overnattingsgjester er strengt forbudt fram til den offissielle sommeråpningen. Turer til Gomukh skjer nå bare i organiserte grupper med guide.

Nåvel. Jeg gikk til politmannen som skulle passe på at ingen overnattet og pekte på at taksien jeg kom med var kjørt vekk, og at jeg ikke hadde annet valg enn å overnatte, forhold han var fullstendig klar over, så tillatelsen fikk jeg da.

Krishna Ashram ligger på den andre siden av elva opp noen få trappetrinn. Da jeg skulle bære kofferten opp forsto jeg at jeg var høyt til fjells. Jeg måtte hvile nesten for hvert trappetrinn bare for å trekke pusten. Så ligger da også Gangotri på 3200 meters høyde, høyere enn jeg noen gang tidligere har vært på landjorda.

Mitt håp hadde vært å fortsette opp til Gomukh. Nå var altså dette forbudt, men jeg hadde nok også trengt atskillige dagers akkklimatisering før jeg kunne gjennomført en slik tur.

Men jeg kunne altså glede meg over å være i Gangotri – bare jeg tok det med ro. Her velter Ganges rein og klar ned fra isbreene i Garwhal Himalaya, fjell som når nesten 8 000 meters høyde! Selv her oppe var høyden på de snøkledde kjempene rundt oss overveldende. Og da kvelden kom og vi hadde spist den enkle maten de gjestfrie babaene på Krishna Ashram serverte var det mørkt. Ingen elektrisitet tok fra oss inntrykkene fra et overveldende mylder av klare stjerner.

Husene på ahramen er av tømmer, og arkitekturen kunne vært fra norske fjellstrøk. Etter at sola gikk ned var det svært kaldt. Jeg tok på meg langt undertøy og krøyp under to dyner i det uoppvarmede rommet jeg var tildelt. Og sov riktig gildt.

Siste dagen min i Rishikesh hadde jeg bestemt å bruke til en trivelig spasertur, og ifølge Rough Guide er det en vakker og behagelig spasertur på en drøy mil fra Swarg Ashram, der hotellet mitt ligger, til landsbyen Nilkanth som har et gammelt Shiva-tempel.

Det Rough Guide ikke forteller er at de nærmere 15 kilometrene i luftlinje til Nilkanth innebærer en høydeforskjell pa 800 meter, og siden veien passerte et enda høyere pass må stigningen ha vært nærmere 1000 meter opp fra Ganges.

Jeg har nye sandaler som ikke er inngått enda, og ble mer og mer klar over hvor de ikke passer helt.-

Men det var verdt turen uansett hvor sliten jeg blei. Vi var mange som gikk samme vei, babaer, familier og folk som hadde ulike gjøremål langs veien. Alle var blide og vennlige. Og det var ganske riktig en flott utsikt og mange naturskjønne partier før vi gikk ned nye bratte skråninger til Nilkanth. Der var natur og landskap helt annerledes enn nede i Rishikesh.

Nilkanth er en fjellandsby bygd i terasser i bratte skråninger, husene ligger i trappetrinn oppover i åsene, og jordene som er kultivert i årtusener ligger også i terasser. Slik gir Nilkanth et tidløst inntrykk, og en forsmak på det jeg venter meg lenger opp i fjellene.

Turen tilbake til Ganges tok jeg med Jeep. Den var registrert for 10 av en eller annen uforståelig grunn, men vi var 13 ombord, og jeg hang halvveis utover bakluka. Veiene var av en slik karakter at jenta ved siden av meg begynte å spy. Sjåføren senket ikke farten av den grunn.

Så kom vi ned til Laxmanjhula, den øverste delen av Rishikesh. Her var det et hektisk liv med salg av allslags juggel og vestlig popmusikk på kafeene. Jeg satte meg i en kafe ved elvebredden, rullet en joint og drakk en kopp chai. Så ruslet jeg de par kilometrene videre langs elvebredden til Swarg Ashram.

Imorgen skal jeg forsøke å komme meg til Janki Chatti. Det er der veien til Yamunotri slutter. Egentlig har det vært min plan å reise til Ganges’ utspring, Gangotri og gå til isbreen Gomukh (ku-snuten) lenger opp, men veien til Gayotri er fortsatt vinterstengt. Derfor blir det utspringet til tvillingelva Yamuna jeg forsøker å nå i første omgang, Så får vi se hvordan det går med Gangotri-veien etterhvert.

For meg var iallfall Nelkanth en liten forsmak på Himalaya, ikke minst på grunn av de bratte bakkene.