Opps, I did it again; vil nok noen tenke om Harald Eia og hans team.
Jeg tenker; endelig noen som gjør det!

Hva det handler om? Hvordvidt det er ufint eller ei å stille norske forskere og vitenskapsforvaltere direkte og avklarende spørsmål rundt teorier innenfor deres eget forskningsfelt.

Tenk om noen kunne gjøre det innenfor mitt eget fagfelt; medisinen?

Det er ikke Harald Eias kommende program«Hjernevask» dette skal handle om. Den er ferdig snakka. Dette innlegget kunne like så godt ha hatt overskriften : 70% av alle ME-syke liker ikke barn.

Er det «vitenskap»?

Kan man stole på sammfunnsviterne?
Kan man stole på naturvitenskapen?
Hvor kommer faktakunnskap fra?
Når passer det, – og når passer det ikke å kreve forskningsmessig belegg for det en hevder?

Harald Eia har tatt utgangspunkt i å finne ut av hva norske samsfunnsvitere står for og sammenlignet dette med hva amerikanske evolusjonspsykologer og biologer sier om hva som er arv og hva som hører under miljøpotten. Eia fant, så vidt jeg kan forstå, at det var en viss mismatch. En relativt stor en.

Amerikanerne, som støtter sine argumenter på empiriske studier, mener at biologi spiller en større rolle for menneskelig adferd enn det norske forskere gjør. I Norge legges det større vekt på miljø enn biologiske faktorer og dette dominerer tenkningen innen viktige områder som likestilling, kriminalitet og psykiatri.

Jøss, tenker jeg når jeg smugkikker inn i debatten – Harald Eia; du er inne på noe viktig!

Er det slik at bare en ting hevdes ofte nok, av mange nok med høy nok mediefaktor eller stort nok medaljebryst og snakker et språk mange ikke forstår når påstanden skal begrunnes, så blir påstanden sannhet?

Psykosomatikk -bygget på sandgrunn?

I medisinen, og spesielt fagfeltet psykiatri, snakker man ofte om «psykosomatiske sykdommer»  og mener ofte sykdommer som er betinget i psykiske faktorer.

Tilhengere av psykosomatikkens forsøk på årsaksforklaringer og bygging av modeller på mer eller mindre fast grunn er lette å gripe til når en har sammensatte sykdomsbilder med kognitive (tankemessige), fysiske (kroppslige) og psykiske (følelsesmessige) symptomer. Dette er problemstillingene der man snakker om «diffuse sykdommer», gjerne med multifaktorelle årsaksforklaringer.

Dersom man gir en gitt lidelse, eller en sykdom man ikke kjenner årsaken til, vedhenget «psykosomatisk» er dette langt på vei en genistrek. Nesten på lik linje med å kalle noe «idiopatisk», bortsett fra at dette siste høres egentlig ganske spennende ut, eller hva?

Problemer med vedheng

Resultatet av dette vedhenget er at det fratar pasienten all makt og innflytelse, gjør dem maktesløse. Hva den syke selv måtte mene om sin egen tilstand og årsaksforhold er uintressant og underordnet. På den måten kan den definerende, som oftest legen, ville komme i en koldtbordsituasjon. Den diagnosegivende kan fritt plukke i pasientens historie etter skjult eller åpenbart konfliktstoff som forklaring på symptomene pasienten har.

Det er to problemer, minst, med et slikt vedheng. Det ene er at, til tross for Ari Behns depresjonsomtale i gratisbladet Massiv, selv om «en Bondevik» er blitt et in-begrep, statsadvokat Erik Førde snakker modig om å ikke strekke til, hvordan en mørk depresjon kjennes og at det er allment kjent at Ingebrigt Steen-Jensen har gått på en stor vegg, er det fortsatt lite kjekt å  få «psykisk» hektet ved sin tilstand.

Likevel, det aller, aller viktigste er at dersom lidelsen er biologisk betinget, og den likevel defineres som utgått fra det «psykiske» kan pasienten bli utsatt for feilbehandling. Det er alvorlig.

Hva skal vi si om ME?

ME er blitt omtalt her i Norge som en slik diffus og multifaktoriell sykdom.
Verdens helseorganisasjon har definert ME (myalgisk enchephalopati) som en nevrologisk sykdom og gitt den diagnosekode G93.3.

Likevel er det miljøer og enkeltleger som tar saken i egne hender og mener at denne sykdommen enten ikke eksisterer i det hele tatt eller at den kun/ßhovedsakelig er et resultat av psykisk stress. De mener at det er mennesker som har hatt for mye å gjøre, som «sliter», som har hatt en «vanskelig barndom». Dette er sykdommen for kvinner som er «feit, ferdig og førti». Dette psykiske stresset skal føre til alt fra utslett, lammelser, blindhet, vannlatningsforstyrrelser, nedstemthet og blåmerker.

Og klart man «viser respekt, og klart at å møte pasienten der pasienten er – er viktig og riktig!»

Ja, det _er_en kjent sak at psykisk stress kan medføre fysiske endringer. Å kjenne seg klam i hendene med bankende hjerte når en er nervøs er et lett eksperiment å utføre.

Det ser imidlertid ut til at mange blankt avviser at fysiske stressorer av ulikt slag kan føre til samme symptomer. Dette er også problematisk og vil hindre viktig og videre forskning på biologiske faktorer.

Det kan hende – som flere tar til orde for; at pasientene som får en ME-diagnose har ulike årsaksforhold til sine plager. Det er viktig å finne ut av om dette er rett.

Den samme gamle høna og det nylagte egget

Årsaksforklaringene fra psykosomatikere til hva ME skyldes spenner fra hvordan samfunnet er organisert, hva slags livsstil den enkelte har og pasientens personlighetsfaktorer.

Hvilket belegg finnes for slike årsakssammenhenger?

Hvor finner man klare holdepunkter for å hevde at sårbarhet for å utvikle ME er spesielt knyttet til stress eller dårlig stressmestring? Finnes det belegg for at det er visse typer personligheter eller mennesker med spesielt traumatiske opplevelser som får en ME-diagnose?
ME er ikke knyttet til sosial status, alder, kjønn eller bosted.

Medisinens historieløshet

Faggrupper og enkeltmennesker som hevder at en tilstand med både psykiske og fysiske symptomer er psykisk betinget er historieløse.
Har de glemt hva vi tenkte om magesårpasientene før vi oppaget magesårbakterien Helicobacter pylori?
Hva med Parkinsonpasientene; ingen hevder lenger at personlighetsforandringene eller de psykiske symptomene vi ser er psykisk betinget.
Alle «hysterikerne» , alle de middelaldrende kvinnene som var deprimerte eller angstpregede, ble tykke og dorske og mentalt sene; glemmer vi at det ikke er mange år siden vi forsto at det var lurt å sjekke stoffskiftet til disse kvinnene; at det faktisk er svært mulig å ha symptomer fra mange ulike organsystem, men kun en utløsende faktor?

Catch -22

Det er en Catch-22 når diagnosestilleren velger å hevde at en sykdom er psykisk betinget.
Behandleren vil uansett finne noe i livet ditt som kan være potensielt konfliktstoff.
Var du ikke egentlig veldig eller litt trist da du var barn?
Bruddet for noen år tilbake var kanskje ekstra tøft?
Du kan virke som en person som tar mye ansvar; du har sikkert vært overambisiøs over lang tid.
Du er kanskje en som ikke kan si nei? Kan hende er du en flink, grundig og arbeidsom person!
Eller kan hende er du en som vil bli «sett», føler deg uelsket og ensom og på denne måten lager symptomer, helt ubevisst selvsagt….

Dersom man tar for seg en person med en sykdom, en hvilken som helst person, med en hvilken som helst sykdom, for deretter å grundig gå igjennom dennes livshistorie, jobb/studiesituasjon, konflikter, partnerbrud, forholdet til foreldre osv; hvor stor sjanse er det for at man vil finne NOE som er humpete; noe som kan være konfliktstoff?

Om det er et sykt barn vi har fremfor oss; ville vi kunne finne at det var noe som skurret, om enn bare litt rundt dette barnet?
Kanskje krangler foreldrene, barnet synes skolen er vanskelig, besteforeldre er ikke en gang var de var og foreldrene jobber alt for mye?
Eventuelt; om barnet er for ung til at det har opplevd traumer overhodet; er det ikke mulig at det kan bære på skjult konfliktstoff?

Rekk opp hånda den som har levd et liv uten humper!

Dette er å dra noe baklengs, man starter i feil ende. Man kan ikke slutte fra symptomene for så å lete etter årsaker. Det er lettvint. Det er respektløst.

Vi kan ikke bruke toveis implikasjonspiler

Hvorfor vil mange ME-pasienter sky lekende barn? Ikke fordi 70% av dem ikke liker barn, men fordi mange kan oppleve en situasjon med helt vanlige, normalt aktive barn i lek som støy fordi sansesystemet deres er hypersensitivt.
Det er å bruke implikasjonspilen rett vei.

Brød og sirkus til folket!

VG hjelper idag propagandaministeriet NRK med å forsøke å skremme landets innbyggere med at pengeinnkreverne kan komme til å gjøre livet deres surt dersom de ikke gir NRK en rettmessig del av deres inntekt.
Propagandamaskineriet koster penger – hjernevask er ikke gratis skal du vite – , og dette skal selvfølgelig finansieres på samme måte som det alltid har blitt gjort: gjennom å stjele fra folket (eller gjennom å true folket til å betale).

I VG’s artikkel kan du lese: “Dropper du å betale regningen på 1.167,48 kroner, som kommer fra NRK, begynner gebyrene å løpe. Etter halvannen måned kommer en purring med en tilleggsavgift på 15 prosent. Terminbeløpet har dermed hoppet opp til 1.342,60 kroner. Er du fortsatt prinsippfast, og ikke vil betale fordi du aldri ser på NRK, blir det hele enda verre. Etter hvert mottar du et inkassovarsel. Nekter du fortsatt å betale, blir kravet ditt oversendt Statens Innkrevningssentral (SI) for tvangsinndrivelse. De vil ved hjelp av trekk i lønn eller trygd kreve inn pengene du skylder NRK. I tillegg vil du bli belastet med et gebyr på 860 kr. Regningen som i utgangspunktet var på 1.167,48 kroner har dermed vokst til 2.202,60 kroner. Nesten til det dobbelte. Det er ingen myte at lisenskontrollørene banker på døren din. De kan komme neste gang du ser fotballkamp eller under neste Hotel Cæsar-episode.”

Staten er de kjipeste å skylde penger til. Mens andre foretak må rette seg etter lover og regler for inndraging av penger, så kan staten (som også trykker opp de samme pengene du har blitt gjort avhengig av) stjele rett fra lønnsslippen din.

Vel, la oss håpe at de kommer neste gang jeg ser fotballkamp eller Hotel Cæsar, for jeg følger nemlig ikke med på noen av delene.

Hva skal man gjøre når staten banker på døra? Eller, sagt på en annen måte: Hva skal du gjøra når satan banker på døra?

http://www.vg.no/dinepenger/artikkel.php?artid=564744

Det å kalle meg en blogger, i hvert fall etter mitt perspektiv, er å ta litt hardt i. Til det skriver jeg for sjelden. Det er ikke fordi jeg ikke har noe å skrive. Neida, hver eneste dag tenker jeg mange ganger: “Å, kult. Dette må jeg blogge om.” Så, nå jeg endelig får roen og setter meg ned for å skrive…ingenting! Det er forferdelig irriterende!
Tror jeg trenger en diktafon…å hei, jammen har jeg ikke det på mobilen. Så fabelaktig! På tide å dra nytte av moderne teknologi.

Har forøvrig hjernevask på en ny sang i dag: “…and I am going crazy here. Nothing ever turns out right.” Bare vent, den kommer til å sette seg hos flere av dere!

"Guru Banana, take me to Nirvana" (cit.: Donovan)

Grundlæggeren af den såkaldte genforeningskirke (syn.: Unification Church, Tongil – AL), Sun Myung Moon, er blevet kvæstet ved et helikopterstyrt i sit hjemland, Sydkorea.
…

Helikopteren fløj ind i et bjerg i den nordøstlige del af Sydkorea.
Politiken

Det må have været karma, kismet, skæbne eller sådan noget. Hvis bjerget ikke vil komme til Moonammad… Ærgerligt for ham at han ikke havde lært at levitere af TM-folkene.

Her er lidt om mandens “business“, hvis man ikke skulle have hørt om “moonierne” i forvejen – og her er deres officielle hjemmeside. Døm selv.

I det mindste sprænger de ikke selvmordsbomber af på markedspladser. At de så blæser hjernen ud på unge, ubefæstede sjæle for personlig vindings skyld, er en anden sag.

Nå, god bedring, din gamle plattenheimer.

Moonie-massebryllup

Punk Science Primer

Vi SKAL med djævelens vold og magt tvinges til at betale til Danmarks Socialistiske Radio – den såkaldt “borgerlige” regering gennemfører nu i samarbejde med oppositionen en tvangsafgift over skattebilletten, som skal financiere den massive hjernevask, som TV-seerne udsættes for.

Jeg har selv fravalgt TV (og radio, for den sags skyld), og har klaret mig glimrende uden den venstreorienterede/radikale bias i nyhedsudsendelserne, “Vild med dans”, “Y-factor”, “Frustrated Housewives” og hvad de ellers tømmer folks hjerner med. Kan klart anbefales.

Og jeg nægter at betale så meget som en bøjet femøre for at have en PC (nu sidder jeg jo altså også altid og blogger på det lokale bibliotek ), bare fordi Danmarks Halal-Radio tilfældigvis har en amatøragtig hjemmeside uden båndbredde, og de ikke kan finde ud af at lave tv-programmerne tilgængelige mod betaling på samme måde som TV2 Sputnik, og de lige skal have for fire milloner kroner tysk aktivist-”kunst”. Det næste bliver vel, at man skal betale til DDR for at eje en fastnet-telefon.

Boycot tvangsafgiften til DR – husk at melde fra!

Via 180Grader

Når bølgene er i ferd med å legge seg etter konfrontasjonen med kristenbloggerne og ettertanken melder seg, blir jeg sittende og grunne på et ord, nemlig dette: Motforestillinger! Vi må aldri stille oss slik at vi  skroter motforestillingene.

Det er så lett å bli forelsket i sin egen Sannhet. Det er så lett å bli blendet av en løsning, en oppskrift, som – liksom mirakuløst – besvarer alle de vanskelige spørsmålene, løser alle dilemmaer.

Det er så fristende å gi etter for den smigrende ideen om at man har direkte tilgang på guddommelig sannhet, gjennom en  særlig innsikt og begavelse, overnaturlige gaver, et spesielt kall, en særlig nådegave eller åndelig utrustning.

Smigrende og fristende, ikke bare fordi det er noe dypt tilfredsstillende å finne svar på de store spørsmålene i livet, men også fordi en slik innsikt kan gi oss posisjon. Tenk, vi har en skatt som de andre leter etter, men som vi kan gi dem. De andre, uopplyste, hedningene, der ute.

Troende som tror de er på den smale sti, bør kjenne nøye etter: Kan de ha latt seg forføre av forfengelighetsdemonen, den som frister mennesker til å heve seg over andre ved å ta monopol på “Sannhet”?

Fromhet er farlig. Jesus selv svingte den verbale pisken over fromme rettroende som dyrket sitt bønneliv i offentlighet slik at alle kunne se.

De har allerede fått sin lønn, sa han.

Jeg husker en fyr på videregående – hundreogfemti år siden, minst - som alltid gikk med hvit pologenser og stort sølvkors rundt halsen, litt sånn biskop look-a-like. Når vi satt i storefri og åpnet matpakkene våre, kneppet han alltid hender og lukket øynene de nødvendige nanosekundene som skulle til for å framstå som from. Han passet på at vi så ham. Lagsgutt. Selvsagt ble han konservativ prest, etter hva jeg har hørt.

Nei, nå snakker jeg meg bort. Poenget var motforestillinger.

Motforestillinger er det viktigste verktøyet vi har når vi virkelig søker etter sannhet. Vær derfor skeptisk til enhver sannhetsbesitter som ikke kan bruke dette verktøyet. Det blir omtrent som å leie inn en snekker som ikke vet opp ned på en hammer. Eller kanskje bedre: En fotograf som ikke viser noen interesse for å ta av linselokket eller sjekke om han har minnekort i kameraet. (I gamle dager ville jeg skrevet film.)

Motforestillinger handler om å ta på alvor de beste argumentene som kan anføres mot den sannheten vi har forelsket oss i. Motforestillinger handler om å lytte til dem som har et annet perspektiv enn vi selv har fått utdelt.

Motforestillinger handler om å teste sine sannheter, slik sportsdykkere alltid tester pusteventiler og lufttrykket til både seg selv og buddyen før de går på dypet sammen. Testen hindrer dem ikke i å utforske det ukjente. Tvert om, den handler om å forsikre seg om at man skal få hodet over vann igjen.

Den som får hodet over vann, unngår som kjent å bli hjernevasket.

Jeg tror: Gud har gitt oss motforestillingene. Skråsikkerheten kommer fra djevelen.