Idag lever vi livet litt lenger enn igår. Er du sikker på du vet hvor du er på vei? Verden er sydende av liv og likevel en avgrunn av tomhet.

Alt er en prosess. Du står aldri stille. Om livet er en vei så er alt i verden noe du går forbi, eller tar med deg et stykke på veien. Man finner andre mennesker, opplevelser, lykke, og depresjon. Du tar det med deg, og etterlater det på et punkt. På slutten av reisen er vi alle alene. Hva du har gjort i mellomtiden blir hvisket ut i sanden. Livet har aldri sin begynnelse, for tenker man på livet så lever man det samtidig.

Vi kan bruke dagene til å utforske verden, til å oppleve mest mulig, til å leve slik vi ønsker, til å føle sansene ut til det ytterste. Spør deg om det er verdt å ofre noe, eller vinne noe. Spør deg hva du elsker i livet, om du lever det eller om du er på vei dit.

Hvor er du idag, igår og imorgen? Eksisterer imorgen? Har livet eksistert fram til dette punkt?

Hva er verden? Hva er mennesket? Hva vil det sies å være et menneske? Man tolker og fortolker og kommer ingen vei. Hundrevis av maur som leter etter sannhet, men som er fanget i egne nett av fortolkninger. Vi ser verden gjennom innlærte kategorier, og kategoriene i seg selv er historiske produkter av liv som er levd tidligere. Disse liv former livene idag og sannheten idag formes av sannhetene alle tidligere liv har levd.

En sannhet som aldri viskes videre forsvinner, men alle sannheter som leves er produkter av de som tidligere er levd og vi vil kanskje derfor aldri være originale, og aldri miste mye hver gang en sannhet ikke viskes videre og dermed forsvinner i sanden når mennesket som levde den går tom for dager.

Alle er mennesker, alle er individer, men likevel lever ingen uavhengig av hverandre. Du ser det han ser som hun ser som alle har sett før. Tanker er tenkt, glemt, levd, og funnet igjen. Man kan miste ting i sanden, men sanden forsvinner aldri, og dermed vil det man mistet aldri helt forsvinne selv.

Til slutt går man tom for sannhet, går tom for dager. Man blir levende spøkelser som vandrer utover sanden. Mennesket blir selv et glemt objekt i sanden, forsvinner som sannhet, og vil aldri finnes igjen. Likevel forsvinner man aldri, og glemte sår vil rives opp igjen, de samme gledestårene vil igjen gråtes. Du lever siden han lever siden hun lever og man vil aldri helt slutte å leve. Selv om hjertet slutter å slå.

Jeg måtte stå på tærne fordi mannen foran meg var så høy. Selv om jeg stod et trappetrinn oppforbi han. Jeg hadde tatt av meg skoene. Måtte det. Og helten fikk ikke røre meg. Jeg bare stod der og vugget og nynnet. I min egen verden og tenkte ikke på menneskene rundt og hvor rart det så ut der jeg stod med skoene pent og pyntelig stilt opp ved siden av meg. – Jeg må ha min egen stemning, hvisket jeg da helten så rart på meg.

Det var ikke bare stemningen, eller rytmen jeg ville ha for meg selv. Hele opplevelsen måtte oppleves alene, nynningen og tærne mine som strakte seg. Jeg og Kings of Convenience i vår egen vakuole. Skuldrene mine vaiet fra side til side og tærne mine strakte seg lengst mulig opp med jevne mellomrom. Jeg kunne kjenne de høye skoene gnage, eller at helten sin rytme var annerledes enn min, det måtte bort. Det kunne bare være bandet og meg og alt i mellom fikk bare være.

Jeg liker så godt den nydelige, befriende rolige sjangeren. Alle vi som gikk  på konserten ble enige om at det er ikke showet som betyr noe på en slik konsert. Det er stemningen. Og stemningen var perfekt. Barbeint og fornøyd.

Steg 1: Du får en bachelor i Medievitenskap og mottar Bachelorgave fra mamma og pappa, en uke til Spania

Steg 2: Du legger tilfeldig denne Spania turen akkurat en uke før eksamen året etter

Steg 3: Les ute i solen. Klarne tankene med et bad. Ha jevnlige inntak av popcorn og afrikakjeks

Steg 4: Kom hjem en dag før, se over stoffet og gjør ditt beste dagen etter.

Jeg har nevnt før at jeg har mange kreative og flotte skapninger i livet mitt. Dette er en av dem. Marie er en kreativ sjel jeg ble kjent med da jeg gikk på videregående på Voss og jobbet på Vero Moda. Hun har en evne til å ta bilder som treffer deg, inspirerer og fascinerer. Jeg elsker å bli inspirer på denne måten. Hun har gått to år på Noroff og som Diplomoppgave laget hun et nettbasert magasin som inneholder mote fra bloggere, hverdagsliv og generell inspirasjon til kreativitet: Spilled Milk. Selv om hun er ferdig på Noroff og skal fortsette ferden i Australia etter jul kommer Spilled Milk likevel jevnlig ut. For tiden er hun i San Francisco og gjør akkurat det som passer henne, om det skulle være å ta bilder, henge på stranden eller gå barbeint i gresset. Lever livet med andre ord. Jeg tror alle hadde hatt godt av en tur til San Fransisco. Imellomtiden kan du kose deg med SpilledMilkmag.

Bakken føltes som en stigning som en fjellside. Det var det langt ifra. Men så mye som solen steikte kunne den lille bakken like gjerne vært en pyramide for min del. Selv om varmen steikte kunne jeg ikke la være å hoppe litt smålig når jeg gikk. Vifte litt med den rød blomstrete kjolen. Kjolen jeg kjøpte second hand i København som mamma hadde sydd inn og opp for meg. Jeg elsket den. Og helten var med og han var også varm og han bar til og med vesken min. Vi sa ikke så mye. Drakk heller vann når vi stoppet. Smile til hverandre og gledet oss litt. Gjøre litt stas på kjærligheten.

Marie gikk barbeint og tok i mot oss. Solen steikte fortsatt på terrassen hennes. Vi så utover hagen som var en eng av prestekrager. Faren ville ta de vekk. Heldigvis fikk vi beholde de litt lenger. Skråningen i hagen ble den neste timen fylt av et stykk kjærestepar som danset rundt, tullet seg og prøvde så godt de kunne å posere naturlig. Fotografen Marie knipset i alle vinkler, foreslo hvor armen kunne være, stilte litt på kamera, pekte, konsentrerte seg. Vi lo masse og helten fikk grønske på buksen og allergianfall av alle blomstene vi knakk i rullingen på bakken. Det var nydelig alt sammen.

Så takket vi for oss, og spaserte videre. Jeg plukket blomster på veien. Fra ulike hus. Sprang litt så de ikke skulle se meg. Lurte på om Ingvild var allergisk mot noen av dem, men plukket likevel. Kastet vekk noen, de var ikke fine nok. Ville ha den fineste, hjemmelagede buketten. Desto nærmere vi kom, desto saktere gikk jeg. Holdt den lille hjemmelagede blomsterbutikken så hardt at det randt fra hendene. Klemte deg lenge. Fant en altfor stor vase og tok vann oppi. Satte blomstene oppi med vann, og var fornøyd med blomstertyveriet mitt. Juniblomstertyveri. Og Ingvild syntes kjolen var så fin. Og Ingvild fikk meg til å le.

Marie sa jeg kunne velge 10-15 favoritter hun kunne redigere. Ingen problem sa jeg. Helt til jeg fikk bildene. De 400 bildene. Og favorittene klarte jeg såvidt begrense til 96. Bildene betyr så mye for meg. Den dagen betyr så mye for meg. Og jeg kan se på de og tenke på varme dagen, harde bakken, og Mats som fikk allergi og blomstertyveri og den altfor store vasen på sykehuset, og latteren og strikken til Ingvild.

Kanskje den viktigste sangen av alle.

Gabriellas sång

Det är nu som livet är mitt
Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått

Det är ändå vägen jag valt
Min förtröstan långt bortom orden
Som har visat en liten bit
Av den himmel jag aldrig nått

Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har
Ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till

Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar

Jag vill leva lycklig för att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag
Jag är här och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans

Jag vill känna att jag levt mitt liv

I dag har jeg bare slappet av, hentet SKOENE FRA NELLY som kom i posten i dag, som btw passet Så jeg bestemte meg for å lage toro sjokolademuffins. Ser de ikke deilige ut? =)

haha, se hvor rare de ble etter at de var stekt! De hadde liksom ikke den svake bulken opp, mer som en … kvise.. =S Ew, bla raskt nedover så dere slipper å tenke på det =P

Ingen baking uten smaking!

Kjærligheten er noe som opptar meg for tiden. Jeg har fått opplevd Guds kjærlighet i livet mitt og det har gjort inntrykk på meg. Det har inspirert meg til å lage det bildet ovenfor. Det er et collage bilde der symbolet på kjærlighet , et hjerte er sentralt.  Det er laget i mine favoritt farger rødt og svart og representerer både den , mennesklige lidenskapelige kjærligheten mellom mann og kvinne, og Guds evige kjærlighet til alle mennesker.

Det er så godt å føle seg elsket som datter, kvinne og få være Guds datter. Bildet uttrykker hva jeg står for og liker og er inspirert av Guds ord og kjærligheten til min fremtidige partner. Jeg lengter etter kjærlighet fra en spesiell, men koser meg og nyter å føle meg elsket av Gud. Det gjør meg selvsikker og glad på innsiden. Mitt selvbilde er mye bedre og blir til stadighet forbedret. Kjærlighetsromaner prøver beskrive en kjærlighet full av lidenskap og i så måte er Bibelen også en kjærlighets roman over hvor høyt Gud elsker menneskene. Men Bibelen er mer enn bare det, det er levende og virkekraftig.

Jeg liker gjøre kreative ting med hendene og dette beriker livet mitt i hverdagen. Collage er en ting jeg trives å holde på med og har skrevet om før. Men hurra til hobbyer som gjør en glad og løfter opp hverdagen. Takk for kreativitet og skaperglede og takk for kjærligheten.

To dager etter at lønnen har rullet inn på konto bruker jeg øyeblikkelig opp 1500kr… To nye skjerf, tre topper, en bukse, et par strømper, et par leggvarmere og et armbånd. Alt er jo billig, men lagt sammen blir det jo en del penger =P Forhåpentligvis får jeg sponset buksa av mamma og pappa i og med at alle mine andre er for korte, for smale eller rett og slett ser ut som den jeg har på nå. Jeg skjønner ikke at jeg tør å vise meg i noe så skrøpelig på skolen engang… Mobilen min er en meget dyktig gnager! Det er ikke mange som greier å gnage i ytterstoffet, for så, flere måneder etterpå å gå løs på innerforet

Her er altså hva jeg har kjøpt, ikke at man ser det så godt, men dere får snart se det på noen outfitbilder jeg skal ta kommer de nærmeste dagene! =)

Ha en fin torsdagskveld alle sammen ^^

Jeg savner deg. Fire måneder føles som en evighet, på samme tid som alt er så nært at jeg nesten kan ta på situasjonen og føle hver detalj. Husker minnene så godt at jeg kan kjenne fabrikatet på klærne, hvordan våren luktet eller hvordan plakatene på veggen din kjentes ut når jeg strøk hånden over alle uttrykkene. Og luktene er gode, jeg lukter mye Gucci – Envy me, og kjenner på teppet i sengen din, og stryker lett over malingen på bildene. Ler litt av utklippene på veggen, og suger til meg alle inntrykkene. Og vet at hullene skal aldri fylles opp, og at de ikke skal kalles hull en gang, for de er stappfulle. Det er trangt. De er så fulle av fine minner, tanker og inspirasjon. Av lukter, klær og dilldall. Av små detaljer. Og hemmelige språket. Og da blir hullene fine og fyldige små esker. Og alle eskene er så fine, og de lyser frisk grønnfarge.

Når jeg vil si noe, eller ha en mening eller huske et minne riktig tar jeg bare frem en av de grønne boksene. Åpner den, trekker pusten og vet at den kommer til å varme og inspirere. Den skuffer aldri, den varmer og inspirerer, uansett når og hvor. På en helt spesiell måte. Akkurat sånn som du gjorde.

Dette er også et sånn bilde som jeg har sett over alt, men ldri fått tatt selv, før nå

Syns det ble ganske greit, i og med at jeg ikke stressa noe for å få tatt det.

Hva syns du?

“It’s that time of year,
Leave all our hopelessnesses aside (if just for a little while)
Tears stop right here,
I know we’ve all had a bumpy ride (I’m secretly on your side)”

Imogen Heap – Just for now

I dag har jeg prøvd å være kreativ, selv om denne ideen er blitt brukt mange ganger før av andre!

Men jeg syns det er så tøft, at jeg måtte prøve selv

Håper dere liker det

Til bursdagen min i mai fikk jeg blant annet en kjempe søt blomterbøyle av tre søte jenter. Jeg elsket bøylen; fargene og formen. Jeg har bare ikke visst hvordan jeg skulle bruke den. Jeg har prøvd et par ganger, men så har jeg liksom ikke turt. Men i dag, på en våt høstdag, i dag passet det fint. Veldig fint. Og bøylen var så fin og jeg stirret på den i alle vinduer. Jeg tror vi er forelsket.

I den her tid sker der mange forandringer og Torben og jeg har gang i en masse sammen omkring musikken, som skal ud i verden. Samtidig er er også mit webdesign, Feng Shui, blog, nyhedsbreve og en masse networking at forholde sig til.

For at bevare overblikket og have lidt tjek på opgaver, mål og visioner på millionøsevejen har jeg udstyret spisestuen med et whiteboard, hvor jeg så fortrøstningsfuldt havde skrevet vores mål, som er det vi navigerer efter hver dag. Nyt hus nær havet med plads til musikstudie og teenagere, god skole, skøn natur osv.

Under de store mål og visioner havde jeg skrevet mine bud på, hvilke delmål der så relevante ud; kreere flow i Feng Shui webdesign butikken, promote Torben i DK og udland, ny cd med saxofonmusik, Feng Shui til ejendomsmarkedet, kontakt til gode skoler osv.

Sidste liste var også lang: Alle de små skridt på vejen, som at kontakte steder og arrangere koncerter, lave hjemmesider, skrive nyhedsbrev, købe videokamera, sælge cd til butikker osv.

Alt i alt var der temmelig mange ord på den tavle. Jeg kiggede på den daglig, Torben kiggede på den ind imellem og vores drenge læste det hele og havde vel deres egne tanker om de voksnes travlhed og mange planer.

Så enkelt kan det gøres

Meningen var god nok. Jeg syns det var godt med et overblik, så vi husker alle de små ting, som skal gøres og samtidig holder os målet for øje. Men der var også et eller andet, som ikke var så tiltrækkende ved det. Især alle delmålene var faktisk mere med til at låse bevidstheden fast i en bestemt retning i stedet for at lade livet og helheden vise os vejen til opfyldelsen af vores dybere ønsker.

Måske er der andre veje til Rom. Måske Rom ligger et andet sted, eller en anden by har et endnu bedre bud på det, vi virkelig har lyst til. Eller der kan opstå helt nye forbindeler og eventyr undervejs, som vi ikke opdager fordi der er så meget på tavlen at forholde sig til hele tiden.

Så nu har jeg visket tavlen ren og tegnet det største overordnede ønske ind. Bag alle planerne og ønskerne er der noget, som er grundlæggende og absolut væsentligt. Det er kærligheden. Ikke bare mellem os, men også kærlighed til livet, til de små ting, til dagligdagens gøremål, til naturen og dyrene, til de ting, vi beskæftiger os med. Uden hjertet bliver planerne meningsløse, visionerne blegner og dagligdagen bliver farveløs. For mig er kærlighed en tilstand af nærvær og plads inden i, hvor de skønne ting i livet findes.

Jeg tegnede et stort hjerte på vores tavle i stedet for alle ordene. Forandringen blev straks bemærket af vores drenge og hjertet fik øjne, smilende mund og jord at vokse i. Thomas på 12 kom med sin dejlige visdom: “Det er da også meget vigtigere end alt det andet”.

Hjertet får sikkert følgeskab af et par ord, som kan hjælpe os med at holde den større vision. Men vejen til målet må være op til universets visdom og livets mangfoldighed. Jeg skal bare tage en dag ad gangen – og give plads til det, som er vigtigst.

Jeg har arvet en symaskin. Jubel. Den er litt eldre enn meg. 24 år for å være spesifikk.  Jeg skal sy, og jeg skal tegne tegninger. Og jeg skal sy min egen nyttårskjole. Og jeg gleder meg.

Først en liten påminnelse om at det fortsatt er et knapt døgn igjen før fristen til første runde av dsffmt-quizen går ut. Den ble visst litt vanskeligere enn jeg hadde tenkt, så ikke la deg stoppe av at du ikke får til så mye. Jeg klandrer meg selv, jeg tror jeg har valgt feil sanger.
Så til saken: i min vandring gjennom britisk popkultur (aka Sonja sjekker ut andre ting av engelske komikere hun er litt småbetatt av) har jeg snublet over tv-serien Jonathan Creek. Dette er en erkebritisk krim, hvor det fokuseres på å pusle sammen hva som egentlig har skjedd, og formulere teorier ut fra små spor, som til slutt leder en mot morderen. Det er mye fine låste-rom-mysterier (type: person funnet skutt i bunkers 50 meter under bakken, låst fra innsiden, og morderen er sporløst forsvunnet) og det er nesten der at man bare vil fast forwarde til slutten og vite hva som skjedde for alt virker så umulig.

Første sesong er briljant, men det taper seg et stykke uti sesong 2, og jeg tror det har følgende årsaker:

• mysteriene som i begynnelsen virket svært kompliserte, og viser seg å være fryktelig enkle, blir etterhvert mye mer intrikate, og det mister litt troverdighet. At noen skulle gidde og lage til så mye styr bare for å myrde noen.
• Adam, tryllekunstneren som er Jonathan Creeks sjef blir i første episode spilt av Anthony Stewart Head (<3) (JA, det glemte jeg – Jonathan Creek selv blir spilt av Alan Davis – han litt enkle som vi alle kjenner og elsker fra QI – de av dere som ikke kjenner og elsker ham enda:  skynd dere!). Så forsvinner han lenge, som forsåvidt er greit, Tony har sikkert annet å ta seg til – Buffy faktisk, viser det seg, dette var i 1997 (jeg simultanresearcher), før han dukker opp igjen i slutten av ses 2/begynnelsen av ses 3, spilt av en annen skuespiller!! Nå dette lukter det såpe av. I tillegg til at han andre skuespilleren, som jeg ikke en gang gidder nevne, fordi jeg ikke vet hvem han er (ok, da jeg sjekket om han hadde gjort noe kult. Det hadde han ikke, så da kan det være det samme), portretterer Adam som fullstendig drittsekk (det gjorde forsåvidt Tony også, men med ham hadde han i det minste litt glimt i øyet, og man kunne skjønne hvorfor damene falt for ham. Nå er det bare. Dust. Liksom.)
• De fleste karakterene er forresten ganske usympatiske. Jeg vet ikke om de bare blir mer og mer irriterende, eller om irritasjonsnivået bygger seg opp hos meg for å bli utsatt for dem over lengre tid.
• Etter å se såpass mange episoder som jeg har gjort på relativt kort tid, så lærer man seg etterhver å tenke litt som Jonathan Creek, slik at det hender rett som det er at jeg faktisk klarer å gjette, helt eller delvis, hva som foregår. Og det er jo ikke deres feil, det er bare jeg som er smart.

Nå kan det virke som om jeg ikke egentlig liker serien, det er ikke tilfelle. Dette er bare sånn som det blir når man liker noe så veldig godt, og så vil man inn og endre de tingene som gjør at det ikke er en spesialtilpasset tv-serie til en selv. Og det tar seg faktisk opp igjen i sesong 4 der jeg er nå.

Og ja humoren. Den er ikke alltid så morsom. Dvs dialogen og replikkene er tidvis ganske artige, men der er lagt inn sånne gags, som… ikke fullt så mye. Hva vet jeg. Kanskje det bare er jeg som ikke synes det er morsomt når folk er slemme mot hverandre.

En annen ting jeg setter stor pris på er når det etterhvert dukker opp kjente fjes i biroller. Vi nevner i fleng; Jack Dee, Gina Bellman, hun dama fra Black Books og Bill Bailey (i den mest meningsløse storylinen noensinne. Jeg tror moralen var noe sånt som “menneskehandel? Jajja…” – men resten av episoden var fin. Med mindre, jeg tror kanskje det var da en dverg ble spist av en python)

Ok, så er det mye rart, men selve mysteriene er fabelaktige. Hvordan fikk de det til? Hva skjedde? Og hvilken betydning har det at husgorillaen (ja, i den ene episoden er det en husgorilla) plutselig går argurk). Serien kan kjøpes på play.com for €22,49 nå, og den går under tollgrensa.

Men. Jeg håper virkelig at det ikke blir satt inn en sånn tenke-detektiv hvis jeg blir funnet myrdet i leiligheten min. Jeg mener, hodet hans (eller hennes. For damer har også hjerner, tenk!) ville eksplodert. “Hvorfor har hun bare døde potteplanter? Hva levde hun av? Kjøleskapet er fullt av frisk frukt og grønnsaker, men i søpla er det bare sjokoladepapir og tomme iskrembokser? Hvorfor er sofaputen omarrangert som et reir, som om et dyr bodde der? Og hvorfor i alle dager står brødristeren bak sofaen?”

(svaret på det siste der er: det er der det er stikkontakt)

I går var jeg og kjæresten min på et foredrag. Foredrag om Livslyst. Foredraget var i forbindelse med Rosa Sløyfe aksjonen som startet 1.oktober, og Anbjørg Sæthre Håtun kom og hadde foredrag på SAS Hotellet på Holbergsplass. Jeg har sett Anbjørg på Puls på NRK, og lest det rørende portettet “Veien tilbake.” i Magasinet 2005. Anbjørg ble syk, hun fikk brystkreft, men ble symptomfri. Men som det står i portettet, da hun ble symptomfri var da hun ble syk. Hun fikk utmattelsessyndrom som bivirknings av behandlingen og sykdommen.

Helt fra jeg snurret nøkkelen rundt i døren, tok på meg de hvite hanskene fra H&M og spaserte ut mot den kjølige kvelden kjente jeg tårene. De viste seg ikke, men de lå der og ventet. Det visste jeg helt fra jeg gikk hjemmefra. Foredraget var ikke trist. Det var rørende, men ikke trist. For Anbjørg er en sterk person. Hun har iallefall kommet fra situasjonen sterk. Hun har lært, og valgt å gjøre noe med det som var. For hun var sengeliggende, og deprimert, og hjelpesløs. Ut ifra all svakheten, vokste det små styrker, hver dag. Hun satte seg mål og bestemte seg for at dette skulle gå. Hun hatet kroppen sin som hadde gjort henne syk. Likevel begynte hun heller å se seg i speilet og elske den. Iallefall prøve. Prøve å elske fordi den gjorde faktisk alt den kunne for å bli frisk, den også. Den kjempet hardt dag og natt. Og nettopp derfor, burde hun bli venner med kroppen. Hun sluttet å si ja til alt. Hun kune fortelle at hun stod som programleder for Puls og kunne kjenne at blodet presset mot bandasjen rett under genseren. Da sluttet hun å si ja, til alt. Anbjørg fortalte om 10 bud, regler, hjelpemidler eller råd. Hva enn du trenger å kalle det for at det skal hjelpe deg. Hun gikk grundig igjennom disse rådene. Og alt hun sa er sånn man vet fra før. Men man trenger liksom å høre det i ny pakning for at det skal få virkning. Vi trenger å få forklart det så ofte som mulig, og minne oss selv på så ofte som mulig at det er slik det burde være.

Budene gikk ut på å være glad i seg selv, stole på seg selv og puste. Ikke bare puste som i Yogaøvelser, men faktisk ta seg tid til å kjenne egen puls, og gjøre ting sakte for å kjenne at pulsen synker. Hun sa så mye bra, og så mye som ikke bare hjelper for syke, men også pårørende og de som bare trenger litt livslyst.

Etter foredraget kunne man kommentere. Det var mye jeg ville si. En jente strakk hånden i været. Hun hadde tørkle på hodet. Hun ville takke. Og der ble det stopp. Og der kjente også hun tårene presse på, og stemmen balanserte på en tynn line. Og hun ville bare takke, og hun hadde lest alt, og følte en inspirasjon i kroppen. Og jeg satt, sikkert 30 stoler fra henne og kjente smerten hennes gjennom rommet som elektrisitet. Og det traff fingrene mine, og det pumpet seg opp og samlet seg i hjertet. Og alt jeg ville var å klemme henne. Og elektrisiteten sprer seg til øynene og jeg gråter ukontrollert. Og Anbjørg går av scenen og klemmer henne, og store mannen ved siden av meg har tårer, og kjæresten har blanke øyner.

Når foredraget var ferdig gikk jeg hjem og tente vaniljelys i hele leiligheten. Så hadde jeg hadde et raseriutbrudd av de skjeldne. Men jeg tror egentlig bare det trengtes en utblåsning, før pustingen, tenkningen og alt kunne strømme til. Jeg måtte lage plass.

Så i dag. I dag har jeg vært på The Body shop og kjøpt røkelse, som lukter nyvaskede klær. Fordi nyvaskede klær er noe av det beste, og man får føelsen av at det er en ny start. I tillegg gikk jeg i slow motion nedove Karl Johan. Prøvde å kjenne etter. Kjente pulsen gå sakte. Brydde meg ikke om menneskene, tankene og gjøremålene. Jeg hørte på Bon Iver – Skinny Love, og jeg var ikke sint på flere timer. Jeg gikk å tenkte på “Livslyst” boka jeg skal lage, en sånn positiv bok man ser i når man er lei seg. Med masse bilder, sangtekster, dikt og gode minner. Og mye grønt. Så skrudde jeg av musikken. For det eneste jeg fikk plass til i hodet var litt livslyst, og tanken på en leilighet som luktet “line dried cotton.”

Der er kommet lidt nye farver på hjemmesiden og et nyt logo er taget i brug:

Siden er også opdateret med to nye oktobermalerier.

Der er i malerierne lagt en bundfarve, hvori der blandet stenpigmenter i. Netop stenpigmenterne giver muligheder for en anden og mere levende overfalde. Derefter er brug farvepigmenter som i et forsøg er lagt direkte på lærredet, for derefter at påføre vand og senere maling. Herefter har motiverne så småt taget form. Planen var det skulle være korsmotiver, men ikke hvilken motiver.

Gå til Webgalleriet – Lars Jakobsen.com for at se malerierne..

/LJ

Det er SÅ  “på tide” å kåre en vinner av konkurransen, og Vinnerinnlegget kan du se her! GRATULERER! Trenger vell egentlig ikke utdype hvorfor dette innlegget vannt, dere kan jo ta en titt og se selv.

Premien er et hjerteskrin, “I LOVE PARIS” kondom (måtte ha noe med I love Paris) en diamant-kjøleskapsmagnet og en mini skje fra Paris, ett tre-skrin fra Southampton, Armbånd med blomster detaljer fra Romans, Perler fra Mallorca (armbånd) og en miniatyr bok fra miniatyr-museet i Lyon. Boken viser setningen “I love you” på utrolig mange forskjellige språk, og er ultra søt.

Woodstock Festival sluttede fyrre år siden i dag, den 18. august 1969 * – og groft, um, to år senere, Marvel Comics var der! Forfatter Gary Friedrich og (vildt overkvalificerede) kunstner Gray Morrow give dig en usandsynligt rent fortælling om romantik, der først dukkede op i issue # 14 Marvel \ 's My Love (november 1971): "Det skete på Woodstock!" (Guest-stjernespækket Janis Joplin, blandt andre.)
*… Selv om historien pågældende ville have du tror det var 1968.

Pappa, hjertet mitt er knekt! Og vet du hva som skjer da? Jeg tenker ikke mer på kjæresteting lenger.

- Sønnen min i bilen til barnehagen i morges. 5 år.