(soundtrack for denne posten)

Det er et grunnleggende problem i norsk skole at når noe skal forandres får vi på linoleumsgolvet beskjed om å forandre det. Uten veiledning, uten ressurser, uten tid!

Vi skal bare forandre det. Mobbing skal avskaffes? Bondevik skriver et manifest. For lavt karakternivå? Læreren er faglig for svak. Disiplinproblemer i skolen? Læreren er for utydelig i lederstilen. Eller jobber for lite. Det finnes ikke en mindre verdsatt yrkesgruppe i det norske samfunn i dag.

Det måtte være de stakkars jævlene som jobber i barnevernet. I flere tiår fikk de kjeft fordi de var for aktive. Nå får de kjeft fordi de er for passive. De er enda mer underbemannet enn oss og møter enda mindre takknemlighet. Hver sak de er inne i starter med verdens undergang.

Men det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om.

Jeg skulle egentlig snakke om meg. Men det hjelper meg litt å tro at alle lærere har det slik en gang i blant. Og alle har vel hatt en av de lærerne som det tørna for, som drakk eller stakk av eller gråt eller tok livet av seg eller som bare ble borte uten at noen savnet en av dem.

I dag hadde jeg tenkt å synge en sang om verdiløse menn. Som du sikkert har skjønt allerede så er jeg en av dem. I hvert fall for en stund til.

Mental styrke er å ta en ting av gangen, å konsentrere seg om arbeidsoppgavene sine (som Ole Einar Bjørndalen så treffende pleier å formulere  det). Galskap er å miste perspektivet; å tenke at lodottene bak sofaene er like viktige som menneskeskjebner. Jeg får i blant skryt fra hun som har meg i hus fo at jeg er flink til akkurat det.

Men ikke i dag. I dag forsvinner trærne i skogen;

I dag er jobben min umulig og innsatsen min for dårlig. Jeg er klønete med mennesker, faglig middels, dårlig til å disponere meg, ubrukelig til å formulere meg og jeg ser teit ut når jeg smiler. Ingen har lært noe av meg i dag, ingen har engang moret seg i mine timer i dag. Jeg hadde tusen ting som skulle gjøres og klarte å gjøre tre, alle mislykkede. Hvis noen hadde vært i nærheten av å engasjere seg i mitt virke som lærer ville de sett hva for en vits og en bløffmaker jeg er.

Trærne forsvinner i skogen og skogen blir uendelig mørk og det dukker opp kryp der du ikke bør tråkke på;

Jeg er ikke bare en ubrukelig lærer, jeg er en narsissistisk lus av en ektemann, en oppfarende og amper far og en slapp sønn uten indre driv og ambisjoner. Jeg er en dårlig kompis, en rar nabo og en lett pervertert fyr å sitte ved siden av på bussen. Jeg er apatisk, selvopptatt, svak, i dårlig form, lite attraktiv og ikke minst klager jeg som faen.

Og jeg er en patetisk musiker, en mislykket skribent (i særskilthet en likegyldig, talentløs blogger) og at jeg noen gang skulle ha hatt livets rett er en misforståelse av kosmiske dimensjoner.

Og boka mi blir aldri ferdig, vi får aldri bygd om, Fru Ut og Ut Junior kommer til å bli lei den sure, triste gubben i huset og tuppe ham på hodet ut og den pokkers babyen kommer ALDRI til å komme ut. ALDRI…

Det pleier å være omtrent her at noen drar meg ut av skogen (i dag var det Ut Junior som kom med pokalen han fikk på orienteringa og dunket den litt hardt i hodet mitt). Jeg er jo så heldig at jeg har noen som gjør det. Så begynner jeg å skrive dette, og da hjelper det litt. Jeg har en øl i kjøleskapet jeg straks skal begynne på, det hjelper også.

Men jeg lurer på om det er noe jeg kan gjøre for å slippe slike dager. Jeg skulle gjerne byttet jobb, men jeg trenger pengene og er ikke brukbar til så mye annet tror jeg (hvis noen vil gi meg to hundre og femti tusen eller helst litt mer for et eller annet må de bare ta kontakt). Mindre ansvar hadde sikkert hjulpet, men jeg kan neppe rømme fra hodet mitt uansett. Jeg må fokusere på arbeidsoppgavene mine. Jeg må ta en ting av gangen. Jeg må huske på at det går over. Jeg må huske at det er ikke alltid sånn.

Jeg må se skjellet på konglen på kvisten på greinen til furua, ikke skauen.

Hvis du synes du har lest denne posten før så er det fordi at når det mørkner så skriver jeg, for jeg kan ikke annet. Heh, jeg kan knapt nok det. Og hvis du har vært i de samme krattene som meg så skjønner du.

Kan alle de som føler seg vellykka vær så snill og dra hjem,

vi andre kommer til kvelden, vi må bare finne veien.

]]> http://badstubakken.wordpress.com/2009/06/05/darlig-vane/ Fri, 05 Jun 2009 08:27:18 +0000 badstubakken http://badstubakken.wordpress.com/2009/06/05/darlig-vane/

Vi holder på å utvikle enn dårlig vane: hundan har de to siste nettene sovet i senga med meg. Det er så godt å ha dem der. Det hele startet med at jeg var bekymret for å ikke klare å våkne av vekkerklokka. Tassen bruker nemlig å våkne av den og opp med en gang. Men ikke i senga med meg nei. Til og med han slumret i en halv time. Når vi sku opp i dag, ville ikke han bli med. Måtte dra han ut av senga. Sorry er en enkel hund å sove med. Ho ligger i en liten klump nederst lengst borte. Tassen derimot ligger så lang han er midt i senga. Snorker og ruller rundt.

I natt blir det uten hunder! (kanskje..)

«Det der var vel en godkjent debut,» sa Vidar

«Det var vel bedre enn den vanlige debuten,» sa jeg.

«Ja, for det her varte i en hel time,» sa Jarle.

50-60 mennesker kom på TorpedoJudas´første konsert som fant sted i Oklungen, et tettsted i skogen mellom Porsgrunn og Larvik hvis du kjører tog. Det bor omtrent 250 mennesker der var det noen som sa, så en god del kom fra andre steder også. En liten klan fant seg stoler og satte seg helt foran (innen vi var ferdige hadde de dekt store deler av scenen med tomme halvliterglass og kaffekopper).  Vi hadde Pål fra Horten som lydmann, Vidar har jobbet med ham over søtti ganger. Det lokale gospelkoret hadde et sjefent anlegg.

Hvis vi skulle kødde til dette måtte vi med andre ord klare det helt på egenhånd. Men det gjorde vi ikke.

Neri, som nesten uforvarende demonterte hele TorpedoJudas til jul da han ikke ville varme opp for Tommy Tokio fordi han mente vi ikke var klare, hadde helt rett. Tida fra da til nå var helt nødvendig. Nå er vi et sinna lite rockemonster og publikum reagerte på hver lille overgang og hvert lille brekk som har kommet til på et låtmateriale vi har øvd nesten i stykker over to år. De hoppet og spratt og kokte og svettet og kunne faenmeg refrengene også. Hvordan de har lært seg dem vet jeg ikke, for det er uråd å høre dem på opptakene som ligger rundt omkring på nett.

Når Vidar (som altså er Vidar som pleide å synge i Valentourettes) tok oss hjem med fire ganger Jokke (En dag, Gutta, To fulle Menn, Sola Skinner), en DumDum (En Vill En) og en DeLillos  (Suser av Gårde) rev de nesten hele Oklungen samfunnshus ned over hodet på oss. Vi lager bra greier selv, men det skulle bare mangle. Coverlåtene forsvinner nok etterhvert som vi har nok materiale selv. Nå skal det skrives.

Alle bra band der ute: ring formannen i Oklungen vel og be på deres knær om å få spille der. Ikke ta betalt. Tro meg: det er verdt det. Hvis dere er i nærheten av å få den samme servicen som vi fikk glemmer dere ikke dette på en stund. Akkurat nå husker jeg best den hjemmelagde kjøttdeigen til tacoen vi fikk til middag, som en gang het Lars. Et par av grisene i dette kullet het noe annet, men de fleste het Lars. Omtrent som DeLillos var det noen som sa. Og taco med hjemmeslaktet hjort(h) er heller ikke å fornekte.

Hele livet har jeg laget ting, enten det er låter bloggposter, fotografier, filmer eller problemer. Jeg drives delvis av at det er deilig å lage noe av ingenting, men også av et ønske om anerkjennelse, at det jeg gjør er bra nok. Kanskje var det for første gang denne fredagskvelden i Oklungen at jeg trodde jeg på meg selv i så stor grad at jeg virkelig mente det da jeg innrømte følgende: Jeg kan synge. Jeg kan synge ganske tøft. Jeg kan skrive bra låter. Dette var bra nok. På ordentlig.

Og det er heller ikke det viktigste. Det viktigste for meg og for Steinar og for de andre er dette: Torpedojudas er et ordentlig band nå. Og et bra band attpåtil.  Jeg har drømt om å spille i et bra band hele livet. Alt etter dette er bonus.

Å levere i barnehagen betyr for meg å stå opp klokka seks og innebærer mye lirking og masing for å gjøre Junior leveringsklar. Han har sjelden vært spesielt lett å dra i gang om morgenen (selv om han paradoksalt nok spretter inn på soverommet litt før seks hver lørdag- og søndag). Vi har det koselig innimellom, men det blir mye nåmåvifortevårslitt, detderkandugjørenårdukommerhjem og nåkommervijammennestenforseintidagogså.

På fredag kom det 30 centimeter med nysnø som kvalte våren for en stakket stund, så da Ut Junior skulle i barnehagen fant vi fram kjelken. Siden jeg ikke har lappen har jeg dradd ham mye på kjelken opp i gjennom, både til dagmammaen (som han ikke kjenner igjen lenger, hvor rart er ikke det?) og til barnehagen. Det var så mye kjappere enn at han gikk. Og når jeg tenker meg om så var han ikke så tung å dra før heller.

Ut junior elsker det, selvfølgelig. Noen gange løper han bak og forsøker å ta kjelken. Noen ganger står han på meiene og roper SNÅOBÅÅRD! Andre ganger, som på fredag, mumler han noe om Mario Kart Wii mens han ser på Gimsøysletta som enda en gang har blitt borte i nysnøen.

Men da vi kom halvveis i bakken ved siden av kirkegården slo det meg plutselig:

Dette var siste gang.

For innen neste gang det er min tur til å levere er kjelken byttet ut med sykkel igjen, og den siste vinteren i barnehagen vil være over for godt. Til høsten er det skolen, dit blir man ikke dradd på kjelke.

Det var en fin morgen. Stille, liksom.

Takk for turene. Du er verdens snilleste, smarteste kuleste fyr og jeg gleder meg til å true deg til å gjøre lekser. Jeg er ikke en av dem som lengter tilbake til tiden da ungene deres var en liten bylt med store øyne som gulpet i den ene enden og tisset i den andre.

Dette var bare siste gang.

Jeg har lurt på hva som skjer hvis jeg bare begynner å skrive. Regelrett setter fingrene på tastaturet og lar de gå av seg selv? Nå har jeg ingen plan på hva dette skal handle om, og jeg tror ikke at det er en sjel eller engel/ hjelper/ ånd som snakker igjennom fingrene, men det kan bli artig å se!

Det må jo være hjernen som skriver? Kaller man det underbevistheten da? Jeg har nemmelig stussa litt på hva som egentlig skjer..Noen planlegger hva de skal skrive om. Det gjør forsåvidt jeg også, men mer enn en gang har jeg liksom oppdaget at det faller jo ut på noe helt annet. I går skulle jeg skrive om alt det sure som skjer i verden og folk som dreper og herjer over en lav sko, det endte jo ut i skam deg sjøl faktisk. Ikke min plan i utgangspunktet men det funka.

Hodet lager likom storyen mens den er på vei ned selv om jeg har planlagt aldri så mye. I noen tilfeller funker det, og i andre ikke. Kanskje det er det som er skrivekløe? Jeg har fremdeles ikke bestemt meg for om jeg skal skrive alt eller lite eller om folk skal “finne meg på nettet” eller ikke. Tenker enda at sååå unik er ikke skriveriene i denne bloggen. Jeg skal vurdere det litt til.. Gyldendal finner meg nok!!  

En ikke helt utypisk torsdag ettermiddag:

Jeg ramler inn av døra, litt svett og irritert fordi bussen av en eller annen grunn stoppet to holdeplasser for tidlig fordi bussjåføren måtte snakke med en  eller annen i mobiltelefonen. Irritasjonen ligger som en snerk på toppen av sinnet jeg hadde med meg hjem fra jobb. Barna mine var skikkelig jævlige mot hverandre i dag og det er få ting som gjør meg mer sint.

Men nå har jeg jo endelig kommet hjem. Det aller verste var egentlig at jeg la igjen iPoden på skolen og holdt på å dø i kvarteret på bussholden mens jeg ventet på bussen uten noen ting på øret. Dette høres kanskje ikke så alvorlig ut for deg, men for meg er mp3spilleren en av flere ting jeg bruker for å holde nikotinspøkelset på avstand.

Så jeg har som sagt kommet hjem og begynner å lete etter iPod Shuffle´en jeg har i reserve. Jeg tenker at jeg kan gå en lang tur med bikkja og MacBreak Weekly eller Le Show.  Når jeg kommer innom på kjøkkenet kaster jeg meg instinktivt over kjøkkenskapet og hiver i meg et par pepperkaker. Trøstespising har ingen heldig innvirkning på vinterformen, men noe må man jo for faen gjøre.

Etter å ha rotet litt rundt i stua kommer jeg på at Ut Junior har lånt shuffle´en. Da kan den være hvor som helst. Grrr. Jeg roter rundt i noen skuffer og DER ligger jaggu pakka med Lucky Strike som Inge la igjen for noen måneder siden.

Jeg tar den opp.

Jeg ser på den.

Lenge.

Den lukter godt.

Veldig godt.

Så setter jeg meg ned og begynner å skrive dette i steden. Jeg klamrer meg til laptopen selv om kone og barn og bikkje kommer hjem og har vært på skøytebanen og hos dyrlegen og brukt resten av pengen sine på allergitest av bikkja og er veldig sultne og egentlig sikkert lurer litt på hvorfor jeg ikke har begynt på middagen og hvorfor jeg ser litt rar ut.

Jeg spør Ut Junior om shuffle´en. Han spør fru Ut som mener den ligger i den øverste skuffen i skjenken, der røykpakka ligger.

Og siden jeg ikke har skrevet mer kan ting tyde på at jeg fant den der.

Greide meg gjennom denne dagen også.

Sola skinner i dag også, men det er ikke like varmt som det har vært . Det gjør ikke noe så lenge vi slipper snøen som de i nord har. Det flotte med de i nord er at de klager ikke over været om det er dårlig, det kommer i allefall ikke i avisen slik det gjør om det regner litt for mye her nede i sør. Det er noe som alltid har irritert meg, hvorfor må det bestandig være slik?

Tenk om det var solskinn her nede hverdag? Da hadde alt vært tørt og varmt slik at all planteliv hadde forsvunnet. Så vi i sør bør være glad for regn, det er nemelig godt vær for plantelivet.

Men for mye regn er heller ikke noe særlig, det går utover humøret. jeg f.eks blir deppa når det er lavtrykk, jeg merker det i hele kroppen. Det føles som om noen presser kroppen min nedover mot bakken, og det er en ekkel følelse. Kroppen min er litt følsom har jeg funnet ut, jeg reagerer også når jeg går under strømledninger. Spesielt når det regner, da gjør det vondt i hodet når jeg går under. Helt merkelig det der.

Jeg tror vi fungere ikke uten å klage, tror det programert i genene våres. Det er alltids noe å klage over, selv om vi egentlig har det bra. Tro om de andre artene her på planeten klager like mye som oss mennesker?

Tro om de klager over været?