Telegraph: On Tuesday morning, Pope Benedict XVI sprang a big surprise on both the Roman Catholic Church and the worldwide Anglican Communion. He announced the setting up of what amounts to a church within a church for Anglicans who reject the ordination of women priests and bishops and liberal teachings on homosexuality.

If they choose, these disaffected churchgoers will soon be able to worship together in full communion with Rome but with their own Anglican-flavoured liturgy, their own married priests and their own bishop or senior priest (an “Ordinary”, to use the Vatican’s arcane terminology).

The announcement was made at joint press conferences in Rome and London, the latter attended by the Catholic Archbishop of Westminster, Vincent Nichols, and the Archbishop of Canterbury, Rowan Williams. Dr Williams looked uncomfortable at the press briefing: he said he was happy with the news, but his body language told a different story. And no wonder. According to reliable reports, the details of the Pope’s very grand decree on the Anglicans, called an Apostolic Constitution, were communicated to him only a couple of days earlier (and they have still not been made public).

The Pope’s chief doctrinal adviser, Cardinal William Levada, Prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, is thought to have paid a secret visit to Lambeth Palace to brief Dr Williams as late as Monday. It cannot have been an easy conversation; sources in Rome claim that the Archbishop and his advisers had been “implacably opposed” to the Pope’s scheme.

Yesterday came the headlines and media reports that Dr Williams dreaded. The position of the Church of England “has been dangerously weakened”, declared The Times. Religious correspondents announced the end of the Anglican Communion – not as speculation, but as fact.

“The faces of many Church of England bishops have turned as purple as their cassocks,” said one commentator. They knew nothing about this Apostolic Constitution in advance: the first official notification was a letter from Dr Williams published yesterday, in which he apologised for the short notice but explained that “I was informed of the planned announcement at a very late stage”.

This anger is widely shared by Catholic bishops of England and Wales – and not just because they feel that the Anglicans have been insulted by the Vatican. Pope Benedict XVI decided not to consult the English Catholic bishops about his dramatic offer. Indeed, the Vatican’s own professional ecumenists in the Pontifical Council for Promoting Christian Unity were also kept out of the picture until “a very late stage”.

But it is precisely the exclusion of liberal Catholic bishops that has delighted traditionalist Anglicans. It helps explain why, yesterday, Forward in Faith, the umbrella group for conservative Anglo-Catholics, welcomed the Pope’s decision effusively. They do not know how this arrangement will work in practice – “A lot depends on the fine print but so far there is no fine print,” says Stephen Parkinson, director of Forward in Faith – but they know what it will not contain: any provision for a local Catholic bishop to make their services trendy and “relevant”.

Anglican congregations who pride themselves on being more Catholic than the Pope will be able to carry on celebrating Mass in antique vestments, in sanctuaries behind traditional altar rails, to the accompaniment of motets sung by a professionally trained choir.

These details may seem trivial, compared to the mighty theological disputes that have divided Rome from Canterbury. They are not. For well over a century, hardline Anglo-Catholics – many of them occupying grimy Victorian Gothic buildings in inner-city parishes rather than medieval rural churches with lovely rectories – have accepted nearly all the teachings of the Roman Catholic Church. Increasingly, as the authority of successive Archbishops of Canterbury has crumbled, they have been won over to papal supremacy.

The biggest stumbling blocks are not doctrinal; nor does the question of married priests loom large, since the Vatican is happy to ordain married former Anglican clergyman. Intriguingly, under the new arrangements, Rome may agree to ordain some married laymen – a startling departure from tradition, unknown in the West since the Middle Ages.

At a conservative estimate, about 1,000 of the Church of England’s 12,000 serving priests have seriously contemplated conversion to Rome. (Many years ago, before he was ordained, Rowan Williams flirted with the idea himself.) When you ask them why they have not taken the plunge, the most common response is: “The English Catholic bishops are more wishy-washy and liberal than our lot.”

Les mer thetelegraph.co.uk

KrF-leder sa nylig, ifølge ANB og NTB, følgende: “Siden SV har blitt en del av makta, er plassen som opprører mot makta ledig. Den skal vi fylle.”

Dette er noe av det latterligste jeg har hørt en norsk politiker si. Dagens KrF “i opprør” mot dagens maktapparat? Virkelig?

La meg minne om at KrF sannsynligvis kunne tenke seg å gå i regjering med samtlige stortingspartier, med unntak av SV og FrP. La meg minne om at KrF er for både monarkiet og statskirka. La meg i tillegg minne om at KrF er for norsk medlemskap i EØS, WTO og NATO. KrF stiller seg helhjerta bak Norges deltakelse i kriginga i Afghanistan. La meg også minne om at KrF vil fjerne den kjønnsnøytrale ekteskapsloven for å diskriminere homofile. KrF var som deltaker i Bondevik II-regjeringa med på å sultefore de norske kommunene.

KrF er ikke opprørske. KrF er reaksjonære.

Det er Rødt som gjør opprør mot dem som sitter med mesteparten av makta i dagens Norge.

Elev: Er det sant at du og Gunnz skal gifte dere?

Min kjære: Ja.

Elev: Jeg visste ikke at dere var forelska i hverandre en gang jeg.

Ja, jeg vet dette er barnslig, men det er ganske så morsomt! Elektrikerfirmaet Homsen A/S gir deg kraft(ige) og varme støt! (Trykk på bildet)

Oppslag i Østkantavisa
Lars Roar Rud
lars.roar.rud@ostkantavisa.no

- Drit i ekteskapet! ..men elsk kona di! sier Ronny Fagereng.

Kandidat til Oslo bispedømmeråd

VÅLERENGA: Bak det friske utsagnet skjuler det seg et glødende engasjement for å skape bedre vilkår slik at ekteskap og samboerskap ikke ryker. Kirka burde bruke kreftene på å få folk til å holde sammen, i stedet for å stenge grupper utenfor ekteskapet. Det mener Venstre-politiker og kulturpersonlighet Ronny Fagereng fra Gamle Oslo. Han ber folk bruke stemmeretten sin ved årets kirkevalg.

Indre Øst-kandidat
Fagereng er kandidat til årets kirkevalg, et valg han anser for svært viktig. For første gang skal velgerne også sette sammen et bispedømmeråd.

- Dette er nytt av i år, og et ledd i demokratiseringa av kirka. Hvis folk ønsker å gjøre et fremstøt for å lage en raus og åpen kirke, bør de delta i valget av bispedømmeråd. Jeg representeret den liberale fløyen og håper vi kan få vippet flertallet fra konservativt til liberalt, sier Fagereng.

Homofilt ekteskap
Lederen av menighetsrådet for Vålerenga kirke er tilhenger av den nye ekteskapsloven, hvor homofile og lesbiske har lovfestet rett til barn. Han synes kirka heller skal bruke sine krefter på å lage gode rammevilkår for kjærligheten, fremfor å stenge enkelte grupper utenfor.

- Det er sikkert mange som blir provosert når jeg sier ”drit i ekteskapet”. Poenget er at mange heterofile ikke klarer å leve i ekteskap over lengre tid. Kirka burde i større grad gått inn og bidra til at vi ikke får så mange samlivsbrudd. Det påvirker mange barn, de får en krøllete start på livet, i form av personlighetsforstyrrelser.

Hvis kirka kunne bruke kjærlighetsbudskapet mer, ville det vært til stor hjelp for mange, mener Fagereng.

- Kirka har mye fokus jusen i ekteskapet, og ikke på at kjærligheten faktisk er limet i et samliv, sier Fagereng, som mener valget er viktig. – Nå til helga har man sjansen til å sette et fingeravtrykk på hvilken retning kirka skal gå. Det hjelper lite å være sint i etterkant. Jeg mener kirka bør gå i liberal retning, sier Fagereng.

Dramatikk i Tel Aviv i kveld. Ifølge Arutz 2 skal det ha vært et arrangement for homofile og lesbiske tenåringer i lokalet da angrepet fant sted. 11 er såret og 2 er drept.

Her er et utdrag av hva VG skriver:
En svartkledd mann skal ha åpnet ild på et utested i Tel Aviv. To skal være drept og åtte skadet på en homseklubb i Tel Aviv lørdag kveld.
- Det er en kriminell, ikke en nasjonalistisk handling, sier en talsmann for politiet i Tel Aviv til Haaretz. Det skal være en kvinne og en mann som er drept etter skyteepisoden. Israelsk radio opplyser at en uidentifisert angrepsmann gikk inn på en nattklubb i byen og åpnet ild med et maskingevær. Angriperen skal deretter ha flyktet fra stedet.

————————————————————

Tilleggsopplysninger: Det ble også gjennomført en spontan minnemarsj for de drepte noen timer etter det dødelige angrepet: hundrevis av mennesker gikk fra det homofile/lesbiske ungdomssentere i det sentrale Tel Aviv, til et homsesenter ved Meir Park.
Deltagerne bar homseflagg og plakater med påskriften “Alle samlet – uten hat og frykt” og “Elsk – ikke drep”.
Kilde: Ynet.

Flere tilleggsopplysninger:
Navnet på de drepte ble offentliggjort søndag morgen. De drepte er Nir Katz (26) fra Givatayim og Liz Trubeshi (16) fra Holon.

Antallet drepte ble en stund rapportert til å være 3, men viste seg heldigvis å være 2.

En annen opplysning jeg vil dele med leserne:

En av VG’s lesere har klaget på dette innlegget, slik at linkingen fra VG’s artikler har blitt fjernet. Jeg lurer på hvilke kriterier VG legger til grunn for å fjerne bloggen min fra deres liste over innlegg som omtaler saken? Dessverre er dette noe jeg ikke får svar på, men det viser jo kanskje at ytringsfriheten ikke står så sterkt i Norge som fok gjerne tror den gjør.
Lurer på hva det var med dette innlegget som provoserte en av VG’s lesere så mye at han følte det var på sin plass å klage? Og jeg lurer på hva VG fant så provoserende at de måtte fjerne linkingen…?

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=565287
http://www.dagbladet.no/2009/08/01/nyheter/homofobi/utenriks/drap/israel/7468919/
http://www.dagbladet.no/2009/08/02/nyheter/utenriks/tel_aviv/skyteepisode/homofobi/7472292/
http://www.dagbladet.no/2009/08/02/nyheter/israel/tel_aviv/massakre/utenriks/7475821/
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=565335

Przeglądając dzisiaj Grono, w godzinach popołudniowych, spojrzałem w skomentowanych zdjęciach i znalazłem tę oto galerię:

http://grono.net/gallery/photo/show/78019683/pakle-dwa-01/

Gdy przeczytałem parę irracjonalnych wypowiedzi, pozwoliłem sobie ostro zakomentować i wdać się w zażartą dyskusję z homofilami. Ta dyskusja trwa nadal, jednak całe szczęście istnieją tacy ludzie jak Diablo, którzy umieją doskonale ownić takich degeneruchów społecznych. Wniosek z tego jest taki, że nasze prawo powinno wyglądać jak na Litwie czy Łotwie – wszelka gejowska propaganda jest surowo karana (ustawa o ochronie nieletnich). U nas nic – dziwne, prawda? Ale pamiętajcie o tym, że Europride 2010 odbywa się w Warszawie i dzięki naszemu wspólnemu wysiłkowi odbędzie się tak, jakby się nie odbył, czyli można zrobić jakąś zadymę czy coś, co polecam. Jeśli nie sposobem wypędzić homoseksualizm, to siłą.

Jeg er ikke en religiøs person, men jeg respekterer at andre mennesker er av en annen oppfatning enn meg. Men det som ingen burde respektere, er at enkelte religiøse ledere arbeider for diskriminering og undertrykking.

Basim Ghozlan, forstander i Det Islamske Forbundet, har sagt at «homofili er et avvik» og «alle avvik i medisinsk forstand er sykdom». Ghozlan ser åpenbart på homofile som mindreverdige mennesker. Ghozlans standpunkt er totalt uakseptabelt. Lederen for imamfaglig komité i Islamsk Råd, Ahmed Esmaili, sier at kvinnelige muslimske politibetjenter i Norge «ikke kan bære en ettersittende uniform» og at de «primært ikke bør pågripe menn». Esmaili oppfordrer åpenbart til undertrykking og diskriminering av kvinner. Det er ønskelig med flere kvinner i politiet, og de kvinnelige politibetjentene må så klart ha nøyaktig den samme myndigheten som sine mannlige kollegaer.

Religiøse fanatikere finnes i alle de forskjellige religiøse leirene. Det er ikke lenge siden at enkelte kristne abortmotstandere sprengt abortklinikker i lufta i USA. Det rasistiske og terroristiske Ku Klux Klan eksisterer fortsatt, og klansmedlemmene definerer seg sjøl som kristne. Den sekteriske terrororganisasjonen Lord’s Resistance Army, som operer i Uganda, og som rekrutterer nye barnesoldater gjennom kidnapping, definerer seg sjøl som en kristen organiasjon.

I Iran styrer sjølerklærte muslimer en totalt udemokratisk «islamsk» stat, med diktatorisk makt og jernhånd. I Israel finner vi kahanistene, som tar i bruk rasistisk terror mot ikke-jøder. I valget til den israelske nasjonalforamlinga, Knesset, ble partiet Yisrael Beiteinu det tredje største partiet. Yisrael Beiteinu ledes av rasisten Avigdor Lieberman, som i løpet av sin politiske karriere har trua med å jevne Teheran med jorda, samt bombe Aswan-dammen i Egypt. Avigdor Lieberman har dessuten tatt til orde for henrettelse av arabiske Knesset-representanter, drukning av palestinske fanger, likvidering av palestinske ledere og bombing av palestinske byer på Vestbredden.

I India er rasistiske hinduister i organisasjonene Vishwa Hindu Parishad og Rashtriya Swayamsevak Sang ansvarlig for hundrevis av tilfeller av voldtekt, lemlesting og drap i angrep mot ubevæpna muslimer. Hindusjåvinistene i India gikk nylig til fysisk angrep på kvinner som var på vei inn på indiske utesteder.

Når det gjelder religiøs fanatisme i Norge, så er det ingen tvil om at Fremskrittspartiet er de største hyklerne av alle. FrP ønsker å framstå som motstandere av religiøs ekstremisme. Men FrP gikk imot innføringa av kjønnsnøytral ekteskapslov. I denne saka utgjorde FrP og KrF det mindretallet som jobba for fortsatt diskriminering av homofile par. Dersom FrP hadde vært interessert i å kjempe imot diskriminering, så hadde FrP vært motstandere av den diskriminerende statskirkeordninga i Norge. Men det er FrP ikke.

Flere FrP-politikere står nær bibelsenteret Levende Ord, en menighet som ledes av pastoren Enevald Flåten. Flere i FrPs bystyregruppe i Bergen er aktive medlemmer i denne menigheten. Levene Ords informasjonssjef fortalte nylig i et intervju med Bergensavisen at menigheten lærer sine elever «at homofili er en personlighetsforstyrrelse.

Pastoren Enevald Flåten er en svært intolerant og usympatisk mann. Flåten har blitt anmeldt for hets mot homofile (tre ganger) og for rasisme (to ganger). Flåten har kalt homofili for en «pervers livsstil» og har sagt på TV at «selv griser vet bedre enn homofile». Han har skrevet i en bok at kvinnens viktigste oppgave er å «passe munnen sin».

Det er viktig å understreke at det er forskjell på de religiøse fanatikerne, og resten av tilhengerne av de forskjellige religionene. Det er totalt uakseptabelt at enkelte bruker religion som både unnskyldning og verktøy for diskriminering av kvinner og homofile. Det er viktig at flest mulig blir med i kampen mot all religiøs fanatisme.

I innlegget “Du kødder ikke med homoaktivistene” skriver Sondre Olsen, Politisk nestleder i Hordaland KrFU, at det er vanskelig å være motstander av homobevegelsens knallharde krav. Sitatet er tatt i sammenheng med at Olsen forsvarer Nina Karin Monsen som verdig mottaker av Fritt ords pris for 2009. Olsen sier videre at han opplever det vanskelig å  diskutere med “fundamentalistiske homofile”. Han viser blant annet til forfatter og “homoaktivist”, Guro Sibeko, som mener Nina Karin Monsen indirekte er med på å ta livet av homofile. Olsen hevder at Sibeko selv ikke viser noen nåde, da hun gjennom spalteplass og intervjuer på NRK har gått til angrep på mennesker som mener barn fortjener å vokse opp med sine biologiske foreldre.

Kristne mennesker som Olsen er ikke bare hatefulle, de har også stjålet en rekke uttrykk fra homo- og rasismedebatten. Ordet toleranse har de forlengst adoptert, og det brukes så ofte som det er mulig. Nå er det de homofile som skal være tolerante for at kristne rangerer dem lavere på verdighets- og kjærlighetsskalaen. Olsen introduserer i dette innlegget begrepet “fundamentalistiske homofile”. Og han lyver. Han mener at Guro Sibeko er nådeløs mot mennesker som mener barn fortjener å vokse opp med sine biologiske foreldre. Olsen unnlater da å nevne Sibekos opptreden i Redaksjon1 i forrige uke, der hun understreker at det er Nina Karin Monsens argumentasjon det reageres mot. I samme debatt lanserte “de fundamentalistiske homofile Sibeko og co” Biskop Kvarme og Øivind Benestad  som verdige kandidater til prisen. De har vært sterke motstandere av ekteskapsloven, men de har aldri senket seg ned til Nina Karin Monsens nivå. Monsen har blant annet sagt:

• Homofile, som psykisk utviklingshemmede, kan ha krav på trygd som medfødt uføre
• Barn av homofile starter livet med et handicap
• Ingen foreldre ønsker homofile barn
• sæddonorer kan sammenlignes med narssisister og krigsherrer som voldtar

De store kristne avisene, og mange profilerte kristne, har gått ut med sterk støtte til Monsen. Dette vekker harme ikke bare blant homofile, som i årevis har følt seg krenket og tråkket på, men også blant opplyste heterofile. Sammen ga vi klar beskjed om at Monsens argumentasjon hverken var “gjennomreflektert” eller prisverdig. Det gjør dem ikke nødvendigvis til homoaktivister.

Sondre Olsen: Vi som reagerer mot intoleranse er ikke nødvendigvis homoaktivister. Og man trenger ikke å være del av noen homolobby for å mene at alle mennesker skal ha like rettigheter og muligheter, uansett kjønn, etnisitet eller seksuell legning. Det kan kalles humanisme. Vi tror på det gode i ALLE mennesker; ikke bare i de heterofile. Kanskje det er på tide at du slutter deg til oss?

Dagbladet kan i dag melde at Siv Jensen ønsker å bli norges “Maggie”. - Hun var en kontroversiell politiker som turte å stå for noe. Det samme pleier man å si om meg, sier Frps partiformann, Siv Jensen, om sitt store forbilde Margaret Thatcher.

Jensen og Thatcher har definitivt mye til felles. De har begge en ubegrenset tro på det frie markedet (langt til høyre for Høyre), for svekkelse av arbeidstakernes rettigheter (til fordel for industrieiere) og et middelaldersk syn på homofile.

Thatcher gjorde også mye bra. Mange av hennes politiske idèer lever fortsatt gjennom det britiske arbeiderpartiet. Men hva slags forbilde er hun egentlig? Hun var sterkt imot fagbevgelsen, og under hennes styre svekket hun arbeidstakernes rettigheter kraftig. Hun gjennomførte omfattende privatiseringer av statseide bedrifter, omfattende skattelettelser og store nedskjærelser av den britiske velferdsstaten.

i 1988 introduserte hun “Section 28″, en lov som forbød lokale styresmakter, skoler etc å snakke varmt om homoseksualitet. Denne loven ble stående inntil det britiske arbeiderpartiet stoppet den i november 2003.

Under Thatchers styre økte arbeidsledigheten til svimlende høyder, og de sosiale klasseskillene ble større. Da det britiske arbeiderpartiet tok over makten, var første prioritet å få folk i jobb og å styrke velferdsgodene som Thatcher hadde fjernet.

Kan tenke meg at det ville blitt storrengjøring etter Siv Jensen og Fremskrittspartiet i regjeringskontorene også. Hadde partiet gjennomført programmet sitt ville ryddeguttene ikke bare funnet tomme spritflasker og gamle sneiper, men et land i økonomisk katastrofe.

Jeg hadde strengt tatt aldri trodd at jeg skulle skrive noe om Nina Karin Monsen her på bloggen. Fritt ord prisen trodde jeg heller ikke at jeg skulle skrive om, og Kim Friele visste jeg for kort tid siden ikke hvem var. Ingen av disse tingene interesserer meg noe særlig. Men i god norsk ånd har debatten nå tatt av, som den så ofte gjør det når den dreier seg om ytringsfrihet, som hos oss er en teoretisk øvelse, og det gjør den festlig å følge med på med humor, og deprimerende å følge med på med alvor.

Nina Karin Monsen er statsstipendiat. Hun har i årevis mottatt penger fra staten, for å drive en slags type forskning eller tenkning som ikke er støttet av noe universitet. Så vidt meg bekjent, deles det ikke ut slike midler lenger, men de som har fått dem, får lov til å beholde dem. De som lar seg provosere over at hun får penger av fritt ord for det hun skriver, kan jo tenke på at hun i alle år har blitt underholdt av staten for de samme tingene.

Jeg ser på stipendet som en mellomting mellom trygd og en universitetsstilling, like langt fra begge deler. Jeg må alltid smile når jeg ser Nina Karin Monsen titulerer seg som filosof. Det er litt spesielt.

At Kim Friele har latt seg provosere dit hen at hun har villet betale tilbake prisen hun fikk en gang på 70-tallet er riktig underholdende. Det er 60 000 kroner, etter hva jeg har hørt, mye penger å betale for å markere uenighet. Og jeg kan ikke fri meg for alltid å synes det er litt komisk når noen vil gi tilbake en pris de har mottatt, uttrykket er så mye sterkere enn effekten. De som gjør det setter seg utsatt til for spørsmålet: “Hva så?”. Stjerneeksempelet er Bjørnstjerne Bjørnson som leverte tilbake statsstøtten sin, når han forstod Alexander Kielland var fratatt sin. Resultatet ble at verken Kielland eller Bjørnson fikk statsstøtte. Og man kan aldri fri seg fra tanken, om at den som så lett gir fra seg penger, må sitte godt i det, og ha mye av den.

Det var en avsporing, som hele denne debatten hele tiden har vært. Det blir alltid så vanskelig når vi skal diskutere ytringsfrihet her i Norge. Det er så vanskelig å diskutere noe som alle er for. Så alle dem som kritiserer Nina Karin Monsen, må hele tiden passe på å forsvare hennes rett til å si det hun sier. Mitt håp er at man en gang kan kritiserere noen her i landet, uten å ta forbehold om at det forresten er helt greit han eller hun sier det han eller hun sier. Om det er noe man misliker, skal man få lov til å mislike det fullt og helt, og til og med mene at dette skulle aldri vært sagt.

Av de tingene jeg har fått med meg Nina Karin Monsen si, jeg må innrømme at jeg leser henne med svært liten interesse, så er det at hun er i mot den nye ekteskapsloven og enda mer i mot homofiles rett til å adoptere barn. For 40 år siden var det forbudt å være homofil i Norge. Fortsatt er det slik at homo i mange land og også i enkelte miljøer i Norge, regnes som et av de verste, mulige skjellsordene. Det er vel ikke så mange andre land som har en slik ekteskapslov, og adopsjonsrett, som Norge. For et par år siden hadde ikke vi det heller. Jeg skjønner ikke hvordan Nina Karin Monsen kan frembringe slikt sinne, jeg skjønner det bare ikke.

Nina Karin Monsen gjør seg best i den anonymiteten hun var i, før den nye ekteskapsloven kom, og Fritt ord gav henne prisen for å stikke hodet frem og være i mot den. Og som alltid er ytringsfrihet og toleranse i Norge teoretiske øvelser, og ikke noe der noe egentlig står på spill.

I et intervju med Dagsavisen sier tidligere kunstnerisk leder for Litteraturfestivalen, Stig Sæterbakken, følgende:

” – Folk liker ikke at Nina Karin Monsen går løs på de homofile. jeg mener at de homofile er blitt en hellig ku i norsk debatt, og at de ikke har fulle rettigheter før vi fritt kan kritisere dem, slik vi gjør med andre folk. Vi kan ikke gradere ytringsfriheten og si at den bare gjelder de vi liker. Enten har vi ytringsfrihet, eller så har vi det ikke, sier Sæterbakken, som legger til:

– Det er når vi nærmer oss yttergrensene for det akseptable, at ytringsfriheten virkelig settes på prøve. Det i midten er vi jo enige om uansett, mener Sæterbakken.

Hvorfor ikke Vigrid?

”Klart det er både modig og upopulært av Nina Karin Monsen å gå løs på de homofile, men bør hun hedres med en pris for det? Det er nesten så jeg spør meg selv: Når blir det Vigrids tur?” sier sosialantropolog og samfunnsdebattant Thomas Hylland Eriksen i det samme intervjuet.

Jeg slutter meg til Hylland Eriksen. Fritt ord v/ styreleder Francis Sejersted hevder å tildele årets pris til Monsen ikke på grunn av hennes meninger, men på grunn av hennes mot til å heve stemmen i en vanskelig debatt. Hvorfor aksepterer Fritt ord, hvis oppgave er å verne om ytringsfriheten, sjikanering av homofile, men ikke systematisk kritikk av jøder og folk med en annen hudfarge? Det krever da utvilsomt meningers mot av Vigrids medlemmer å ha slike kontroversielle synspunkter?

Hellig ku?

Sæterbakken hevder å homofile er blitt en hellig ku i den norske debatten. La meg friske opp kunnskapene litt:

Det er lov å kritisere homofile. Det er kristenavisene et tydelig eksempel på. Dersom man tror på Bibelen, kan man referere til ytringsfrihet og religionsfrihet når man drar paralleller mellom homofili og pedofili, utukt, hor og kriminalitet. Alt dette defineres av Bibelen som ”vederstyggeligheter”, og det er dermed legitimt å utsette homofile for hets og sjikane. Kristne har, til tross for forskning som viser det motsatte, lov til å stemple homofili som unormalt og unaturlig, og det er lov å nekte homofile å få (offentlige) stillinger fordi arbeidsgivers personlige tro tilsier at det er feil.

I konservative kristne miljøer er det også lov å utsette sine homofile medlemmer for ”reorientering” – samtaler med kristne psykologer med mål om å helbrede homofile mennesker. Dette arbeidet starter gjerne i tenårene, og kan pågå i mange år.

I løpet av de siste 30 årene, og særlig siden tusenårsskiftet, har kampen for homofiles menneskerettigheter ført til at det er blitt politisk ukorrekt å hetse homofile. Fornuften og hensynet til menneskeverdet har i stor grad vunnet over religiøse dogmer og teologi. De fleste er kommet til at homofili er medfødt, og at man dermed ikke kan klandre eller kritisere homofile for at de ønsker å leve ut sin kjærlighet.

Det skremmer meg at folk som Sæterbakken ønsker mer kritikk av homofile. Historien viser vel at vi har fått nok?

Religionshistoriker Hanne Nabintu Herland mener boken “Bedre død enn homofil? er «en av norgeshistoriens mest skruppelløse svertekampanjer av foreldre i full offentlighet».

“Bedre død enn homofil?” er skrevet av Arnfinn Nordbø. Boka tar for seg 24-åringens vanskelige konflikt mellom tro og legning i et konservativt kristen miljø på Randaberg utenfor Stavanger. I boka forteller han sin personlige historie. Det handler om å vokse opp i en stor og trygg familie, om livet i menigheten, om forkynning, sang og musikk. Men også om skyldfølelse og fordømmelse fra omgivelsene.

I boka tar Nordbø et oppgjør med sine kristne foreldres homofilisyn. Han refererer blant annet til en samtale der han fikk høre at det ville vært bedre for dem om han var død enn homofil. Ikke fordi de ønsker ham død, men fordi han da ville vært i himmelen.

«Å mobbe bedehuskristne ser ut til å være den nye sporten her til lands. Nå sist gjennom Arnfinn Nordbøs velressigerte pr-stunt i forbindelse med utgivelsen av boken», skriver Herland i et debattinnlegg i Stavanger Aftenblad.

Forfatteren Arnfinn Nordbø avviser at han mobber bedehusmiljøet i boka.

– Jeg har fortalt hvordan jeg har blitt møtt av noen i bedehusmiljøet, men jeg mobber ikke bedehusmiljøet. Det faller på sin egen urimelighet, sier Nordbø til avisen.

– Jeg vil oppfordre Herland og alle andre som tror dette til å lese boka en gang til, for det er ikke det som står i boka, sier han.

Herland understreker at «en overveldende majoritet av befolkningen er og blir heterofile, og vil aldri kunne vise annet enn overfladisk sympati for en livsførsel man oppfatter som langt fra egen orientering. Dette bør homofile snart forstå.»

Religionsviteren setter spørsmålstegn ved om Nordbø tror homofilimotstandere vil endre syn «bare de tyranniseres lenge nok av den velorganiserte homolobbyen» og håner Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) med at de «ikke har flere enn knappe 2.000 medlemmer».

– Det er underlig at hun ikke selv ser selvmotsigelsen i det hun skriver. Først sier hun at «homolobbyen» er velorganisert og stor, før hun sier at vi «bare» er 2.000 medlemmer, sier Nordbø.

Boka “Bedre død enn homofil?” er ute i butikkene nå. Les og døm selv.

1. januar 2009 trådte den nye ekteskapsloven i kraft. Homofile og heterofile er nå likestilt i den forstand at begge kan inngå ekteskap. LLH, eller Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, som forkortelsen står for, klappet i hendene tidlig i år. I fete typer ønsket de alle et godt nytt homoår, og lovpriste den nye formålsparagrafen i ekteskapsloven. Nå kunne man nesten glemme alle sorger. Og det så nesten ut som om LLH faktisk hadde glemt alle sorger. For én ting er viktig å forstå: Den nye ekteskapsloven skaper mer problemer enn den løser. Nå har Stortinget lovfestet en forherligelse av lesbiske.

Endringen i ekteskapsloven fører til endringer i en del andre lover, deriblant “Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi mm.”, eller bioteknologiloven. Jeg siterer:

§ 2-4 Befruktning utenfor kroppen kan bare finne sted når kvinnen eller mannen er befruktningsudyktig eller ved uforklarlig befruktningsudyktighet.

Gifte lesbiske par kan nå få assistert befruktning, fordi de er å anse som befruktningsudyktige. Jeg ser ikke noe behov for å skrive noe særlig om menneskelig inngripen for å bryte naturlige befruktningsmønstre. Det sier seg selv at naturen åpenbart ikke gjør det mulig for mann-mann og kvinne-kvinne å få barn. Så langt, så vel. Lesbiske kan nå få sine etterlengtede kjærlighetsbarn. Men det kan ikke mannlige homofile ektepar. Det er forbudt å benytte seg av surrogatmor i Norge. Er lesbiske mer verdt for samfunnet enn homofile menn?

Lesbiske kan altså, med Staten i ryggen, benytte seg av forskning for å sette barn til verden som uten teknologien aldri ville blitt til. Igjen viser forskningen intet tegn på at den bukker under for moralske og etiske spørsmål. Det virker som om vi har fått det for oss at det å få barn er en menneskerett. Den nye ekteskapsloven har sendt oss inn i den største gråsonen vi har vært inne i noen gang.

Det er nok ikke lang tid igjen til surrogatmordiskusjonen igjen åpnes i media, og siden ufødte barn ikke kan tale sin sak, må vi gjøre det for dem. Slik jeg ser det, er ingen berettiget til å svare på spørsmålene som bioteknologien reiser.

I en verden som allerede er på vei mot overbefolkning, er det trist at vi bruker utallige ressurser på å utvikle en forskning som gjør det mulig å lage barn som naturen ikke klarer selv. Det finnes barn i verden uten mor og far, det finnes barn som trenger muligheter. Adopsjon er, slik jeg ser det, den beste løsningen. Jeg er overbevist om at det vil være vanskelig for et barn å ha likekjønnede foreldre, når det vil lære på skolen at det er mann og kvinne som sammen kan lage et barn. Jeg gruer meg til bilder av hvite frakker og prøverør i seksualundervisningskapitlet i naturfagsboka.

For at lesbiske og homofile virkelig skal være likestilte, er det ikke godt nok å likestille dem med heterofile. De må også likestilles med hverandre. Dette kan ikke skje før homofile får samme mulighet til å sette barn til verden. Vi er kommet til en korsvei, med mulighet til å gå den rette eller den gale veien. I et samfunn som har gjort det til en dyd å glemme Gud, blir det spennende å se hvordan denne likestillingsprosessen vil utvikle seg.

Statssekretær Libe Rieber-Mohn (Ap) er oppgitt over hvordan Frp nok en gang har startet og vinklet debatten om innvandrere negativt. Per-Willy Amundsen (Frp) vil kutte all økonomisk støtte til Islamsk Råd, fordi organisasjonen ikke tar avstand fra dødsstraff mot homofile.

- Frp vil bryte dialogen med Islamsk Råd, men har god kontakt med menigheten Levende Ord, som sammenligner homofile med griser. Prinsippløst, sier statssekretær Libe Rieber-Mohn (Ap).

Aftenposten 01.03 2009

Hun reagerer på at Frps innvandringstalsmann Per-Willy Amundsen vil kutte all økonomisk støtte til og dialog med Islamsk Råd fordi organisasjonen ikke tar avstand fra dødsstraff mot homofile.

Samtidig står flere Frp-politikere nær bibelsenteret Levende Ord, som kaller seg «en profetisk røst for nasjonen», og den omdiskuterte pastoren Enevald Flåten.

–Frp har tett kontakt med Levende Ord, der en pastor sammenligner homofile med griser og som har sagt at «selv griser vet bedre». Flere i Frps bystyregruppe i Bergen er aktive i menigheten, sier Rieber-Mohn.

Tidligere Frp-formann Carl I. Hagen deltok, sammen med blant andre Ap-sekretær Martin Kolberg, på et arrangement hos Levende Ord i 2005.

Avviser.

–Ulike religiøse grupper kan ha konservative meninger, men det er noe annet med et syn som er i strid med grunnleggende menneskerettigheter. Det er en rimelig spesiell sammenligning som Rieber-Mohn burde holde seg for god til. Jeg har til gode å høre kristne organisasjoner i Norge som ikke tar avstand fra dødsstraff for homofili, svarer Amundsen.

Oppgitt.

Rieber-Mohn er oppgitt over hvordan Frp nok en gang har startet og vinklet debatten om innvandrere negativt.

–Det er synd at man generaliserer, for det er en viktig debatt og noe folk er veldig opptatt av. Det er helt legitimt at folk er bekymret, og det gjør dem ikke til rasister, sier Rieber-Mohn, som avviser Frps påstand om muslimsk flertall i Oslo i 2090.

–Det trenger ikke folk være bekymret for. Men det kommer til å være en stor andel ikke-vestlige innvandrere, sier hun.

–Hvor mange?

–Det er vanskelig å si. Det kommer blant annet an på hva som skjer i krig og konflikter andre steder i verden og hvor mange flyktninger som melder seg med beskyttelsesbehov. Når det gjelder adgangen til familiegjenforening, har vi større muligheter for å styre. Og der har vi skjerpet kravene, sier hun.

Frp i siget.

En meningsmåling i avisen Vårt Land viste et oppsving på hele 6,3 prosentpoeng for Frp, noe som flere tolker som at Frp vinner stort på fokus – spesielt negativt fokus – rundt innvandring og integrering.

–Vi må ikke legge lokk på debatten. Mange er opptatt av dette. Men vi må ikke stemple hele grupper, sier Rieber-Mohn.

Hun advarer også mot økende press fra konservative muslimske miljøer i Norge mot sekulære muslimer som ikke ønsker at religionen skal styre viktige sider av deres liv.

–Sekulære muslimer merker press fra konservative muslimer for at de ikke skal ta opp problemer. Endel trakasseres og mottar trusler fordi de skriver eller snakker offentlig om problemene i de muslimske miljøene. Det skal vi ikke akseptere, sier hun.