Flere aviser gjengir i dag en sak fra Sunnmørsposten om et lesbisk par som opplevde at deres lokale prest ikke var villig til å døpe barnet deres. Saken løste seg smidig og greit ved at prosten steppet inn og forrettet gudstjenesten. Barnet ble altså døpt slik foreldrene ønsket. Det skulle da også bare mangle.

Avisenes overskrifter er av det relativt kritiske slaget. Ordet “nektet” har hedersplass. Lengst går Sunnmørsposten som skriver at Lesbisk par ble nektet dåp. Dette er, så langt jeg kan se av det som er gjengitt hva saksbehandlingen angår, helt feil; parets barn har aldri på noe tidspunkt blitt nektet dåp.

Det som er riktig er at én enkelt prest har sagt at han ikke kan tenke seg å døpe akkurat dette barnet, og det av samvittighetsgrunner. En annen prest trådte da inn i hans sted. Jeg vil tro at alle parter var mer fornøyde med en villig dåpsliturg en med en uvillig sådan. Saken er fullstendig analog til de situasjoner som oppstår ved andregangsvigsler (eller tredje- eller fjerde- eller… ja, det stemmer, det er visst derfor vi sier vigsel av fraskilte). Såpass samvittighetsfrihet skal prester ha, tenker jeg. Jeg er ikke enig med vedkommende prest – for all del, jeg synes synet han står for er ganske trist! – men ser ikke helt hvordan man skal kunne tvinge en prest til å gjøre noe han eller hun av samvittighetsgrunner absolutt ikke ser seg i stand til å gjøre. Det er da det er fint at man er en del av et prestekollegium, ikke sant? Og et kirkefellesskap, slik at vi kan utfylle hverandre?

Nå skal det sies at det ser ut til at barnets foreldre fikk den endelige bekreftelsen på dåpstid og -sted noe seint. Jeg vil tro at man kunne bekreftet positivt hvor og når barnet kunne døpes noe før, men at man kunne holdt spørsmålet om hvilken prest som faktisk skulle forrette åpent noe lenger. (Akkurat det spørsmålet står ofte åpent i disse prestemangeltider.) Men selv om man kan kritisere saksbehandlingen og kommunikasjonen rundt denne, og selv om man helt sikkert bør beklage dette overfor det aktuelle foreldreparet, så er det absolutt ikke dekning for Sunnmørspostens overskrift. Heldigvis.

Det ville vært trist, det.

Morsomt. Det aller morsomste er å se de stramme snurpetrutene blant publikum.

Vi tar med del to også:

Og hvis noen går inn på youtube og ser kommentarene under snuttene, er det interessant å se hvor forbløffet amerikanerne er over svenske “open minded” kristne. Kult.

Jeg blir satans meg irritert! Forleden dag var det et show med artisten Adam Lambert(en dude som kom på 2 plass i American idol, og som er homofil), og under showet kysset han en annen gutt. Jeg skjønner jo at dette skaper sjokk og reaksjoner, men at Tv-showet GMA (Good Morning America) avlyser en opptreden med Lambert rett etterpå er bare idiotisk!

Man kan vel tenke seg til at de er redde for at programmet skal få “klager og reaksjoner” på at de har med en som ikke er redd for å vise sin legning. Dessuten, det at Madonna og Britney fikk kysse i beste sendetid underVMA, det var “liksom” greit, men at en gutt kysser en gutt, det er feil…. Hallo, dobbeltmoral???

Jeg respekterer at alle har sin mening, men i dette tilfelle blir dobbelmoralen bar litt for dum… Gutter skal få lov til å like gutter, og burde ikke bli “halshugget” fordi de viser det!

Hva mener du?

Foto: www.NYdailynews.com

Aksept = ?
Homofile som kjemper for å få “aksept” for homofilt samliv, er svært synlige i mediene. De som derimot fastholder at homofilt samliv er usunt eller ugreit, er nesten alltid fraværende i media.

Forherligelsen av homofil livstil i media er omfattende, gjerne flere artikler om dette på samme dag i en enkelt nettavis. Vi får tuta ørene fulle av samme leksa, ofte om homofile i offerrolle i en eller annen sammenheng, riktig eller ikke verifiserbart. (Kildekritikk her er visst irrelevant for mange media.) Som et understatement uttrykkes at meningsmotstandere er minst like ille som rasister og at de er farlige for de stakkers homofile.

Man skal tydeligvis tvinges til å vise disse folka både sympati, aksept, anerkjennelse og mer repekt enn Indias hellige kuer. Og gjør man ikke det, så stakkars deg, for da har de mentale hoggestabber klare. Maset fra militante homofile tar vist aldri slutt. De er visst på en slags evig jakt etter meningsmotstandere de kan egle seg innpå. Meningsmotstandere som ikke uttrykker som oppfatning skal visst røykes ut av skapet, avsløres og omvendes til deres fantastiske toleranse.

Propaganda
Homoklubbenes propaganda handler om at å være homofil er å leve ut sin homofili, og alt annet er å se ned på seg selv. Homoklubbenes autoritære og arrogante stil etterlater ingen tvil om de nærmest forakter meningsmotstandere. Dette tankemønsteret virker veldig fastsementert. Så sterkt sementert at det er vanskelig å forestille seg at homoklubbene noen gang kan respektere at det finnes homofile som behandler sin seksualitet annerledes enn dem. Et eksempel på sistnevnte omtales i en artikkel i Dagbladet 27.07.2009.

Medias homopropaganda har form som et slag psykologisk krigføring mot alle som måtte være uenige med dem. De som er uenige med homseklubbene får så hatten passer, blir stemplet som umenneskelige avvikere og får en psykiatrilignende diagnose: homofobi.

De militante homsene (jammen godt at ikke alle er slik) forventer altså medlidenhet og sympati fra folk de stempler på det groveste. Hadde homoklubbene vist samme respekt for andre som de forventet selv, hadde det ikke vært så mye å bry seg om. For tiden har jeg fått mer enn nok av homognålet i media.

Liten pressgruppe
Dette kommer altså fra deler av en gruppe mennesker som ved inngangen til 2005 tellet 2 823 personer (1 669 menn og 1 154 kvinner) med sivilstand registrert partner (Statistisk sentralbyrå 2005). Til sammenligning var 1 658 786 mennesker i Norge gift i 2007 (før den nye ekteskapsloven i følge SSB) og de skal altså regnes for unormale!

Politiske virkemidler mot meningsmotstandere
Mange politikere bidrar til å forsterke situasjonen med å vedta økonomisk støtte til homoklubber. Noen av de samme politikerne var makaber nok til å ville fjerne støtten til Frelsesarmeens ungdomsorganisasjon. Noe de ville gjøre grunnet organisasjonens motstand mot homofili basert på deres livssyn. Frelsesarmeen hjelper alle andre enn seg selv, det gjør ikke homseklubbene. Humanitært arbeid skulle altså lide på grunn av annet livssyn og homsing prioriteres foran livssynsdiskriminering mot Frelsesarmeen.

Nødvendig motreaksjon
Regjeringen har strødd om seg med subsidier hit og ekstrabevilgninger dit, til alle mulige interesseorganisasjoner. Nei, kutt det ut. Kan aldri tenke meg å stemme Frp, men forslaget deres om å ta vekk støtte til homoklubber får min tilslutning. Ser ingen grunn til å subsiere perversjoner/analsex som fremdeles har langt større risiko for overføring av HIV-smitte. Det i sin tur fører til større belastning på helsevesenet og dermed også for skattebetalerne. Jeg vil ikke svi på skatteoppgjøret for det homser gjør i senga eller hvor det måtte være. Derfor er det for meg en lettelse å lese at det endelig er noen politikere som vil ta et oppgjør med et miljø som i store mengder spyr ut fordømmelser og psykiatriske diagnoser på folk de er uenige med.

Homofili kan ikke kalles normalt, men et markant avvik. La oss slipppe offentlige bevilgninger til homoklubber, politisk korrekte kunstnere, nyfeminister, blitzere eller anarkister. Homofili er en belastning på omgivelsene og noe staten ikke bør subsidiere eller stimulere til på andre måter.

Pentru că primii, în inconştienţa lor, nu realizează că, urându-i, îi situează pe homosexuali pe aceeaşi poziţie cu ei, că îi face egalii lor, în timp ce aşa-numiţii prieteni ai gay-ilor, invocând toleranţa, de cele mai multe ori îşi plasează amicii de orientare sexuală netradiţională mai jos, pe o poziţie inferioară. Nu mai spun câtă ipocrizie şi fiere ucigătoare conţine în sine mult trâbmiţata toleranţă.

Nimeni nu e vinovat că societatea ipocrită ne cultivă de mici reacţii pe care încercăm uneori să le ascundem pentru că dă prost la imagine. Câţi dintre noi nu s-ar supăra dacă ar fi numit handicapat? Cu toate că handicapaţii sunt peste tot, inclusiv printre rudele şi prietenii noştri. Dar asta e, contextul, codurile lingvistice decid totul.

De aceea, niciodată nu voi cere nimănui să mă simpatizeze, să-şi formeze o părere adecvată despre mine. Nu are decât să mă interpreteze cum vrea. Şi, de ce nu, să mă urască.

Mange har sikkert fått det med seg allerede, men vi gjør oppmerksom på det likevel: Svenska kyrkan har gjort vedtak om at homofile par kan få kirkelig vigsel fra og med 1. november. Vi gratulerer.

For den som vil sette seg nærmere inn i sakens detaljer anbefaler jeg en kikk på Svenska kyrkans nettsider. Ikke minst kan det sikkert være av interesse å se hvordan Läronämden har konkludert.

Protestene lar ikke vente på seg. Det var vel heller ikke annet å vente. Men jeg tror like fullt dette er et steg i riktig retning likevel.

Jeg leste om den homofile asylsøkeren “Michael” i Dagbladet. Utlendingsnemnda (UNE) vil tvangsreturnere ham til Etiopia, hvor homofili er forbudt. Nemnda skriver at “de begrensninger homofile må tåle med hensyn til åpen utfoldelse av sin seksuelle legning” ikke “gir ham rett til beskyttelse”.

Dette er et totalt uakseptabelt vedtak av UNE. Med dette vedtaket bryter UNE helt klart med Flyktningkonvensjonen. Saka er et eksempel på det stadig kaldere klimaet i forhold til innvandrings- og asylpolitikken. Vedtaket i UNE bør reverseres med en eneste gang.

I Adressa 12.9 forsøker Ola T. Lånke å svare på spørsmålet om hva kirkevalget handler om. Han rekker en liten pekefinger mot de som kun er opptatt av spørsmålet om kirkelig vigsel av homofile og lesbiske. Kirkevalget handler om mye, men aller viktigst er spørsmålet om kirken skal inkludere eller diskriminere. I all hovedsak dreier det seg om hvilket syn kirken har på Gud.

Så ubevandret som jeg er i kristendommen trodde jeg at skaperberetningen forteller at Gud skapte alle menneskene. I Adressa ser jeg i svaret at 16 av kandidatene til årets kirkevalg svarer nei til spørsmålet om kirkelig vigsel av homofile og lesbiske og kun 8 ja.

Da vil jeg gjerne stille de 16 nei-kandidatene følgende spørsmål: Dersom Gud står bak skapelsen av verden – hvem skapte da de homofile og lesbiske?

Tror de 16 nei-kandidatene at Gud gjorde en feil da de ble skapt?

Eller mener dere at det er noen andre som skapte dem? I såfall – hvem da? Og hvis dere mener at Gud skapte også disse legningene: Hvorfor vil han da ikke at de også skal leve et liv i kjærlighet?

Mener dere at Gud ønsker disse menneskene et liv i tomhet og smerte? Mener dere at Gud er ond?

Dersom det eksisterer en gud vil jeg tro han hadde en mening med å skape også disse legningene. Kanskje han ville lære noen om respekt, ydmykhet, toleranse og kjærlighet? Kirken bør ikke hevde at visse typer mennesker ikke er velkomne til å leve i kjærlighet.

Kirkevalget handler om å skape en folkekirke som er raus og inkluderende for alle.

Bloggmodusen min er slått av. Muligens pga jeg har null motivasjon eller inspirasjon og går på skolen.

Men null klaging. Jeg har godteriuke med Nicholas nå, og jeg skal prøve å spise mindre godteri fremover. Trene er ikke helt min greie. Selvom jeg egentlig ikke orker å tenke på alle size-zero-menneskene. livet handler ikke om å bli perfekt. Men dette her vet dere jo fraførav hvis dere har lest bloggen min. =p

Men uansett. Det skader ingen.

I kveld er det Grey’s, også skal jeg sove. Hvis ikke jeg sovner før det. Jeg sovnet nemlig i storefri i dag. Så jeg tror det er et tegn på at kroppen min er sliten og trøtt. Jeg og nicholas er for resten sikre på at begge har kronisk utmattelse eller noe, siden vi er kjempeslappe og sover hele tiden. Men, neida. Vi er flinke.

Wish me luck. Jeg skal gjøre RLE lekser, om homofili og tvangsekteskap. HURRA!
- Kinemaniac.

Det ble nylig holdt en flott og viktig demonstrasjon mot homofobi og for likeverd og frihet  i Oslo: http://www.dagbladet.no/2009/09/05/nyheter/homofili/innenriks/homofobi/homofile/7968510/

Grunnen er ganske enkel. Jeg støtter de sakene Human-Etisk Forbund jobber for, og jeg ønsker at min del av statsstøtten til religion og livssyn skal gå til dem.

Viktige standpunkt

Human-Etisk Forbund arbeider blant annet for:

• å skille kirke og stat
• å avskaffe RLE-faget (tidligere KRL) i skolen til fordel for et reelt livssynsnøytralt og inkluderende fag
• å liberalisere dagens bioteknologilov
• felles ekteskapslov (oppnådd, men må forsvares)

Alle disse punktene dreier seg om en grunnleggende tro på at ethvert menneske er likeverdig, står fritt til å velge selv, og bør behandles med respekt for sine valg. Det motsatte er representert ved religiøse institusjoner og personer som ønsker å trenge sitt livssyn over hodet på andre mennesker i samfunnet. Et aktuelt eksempel er Nina Karin Monsen som går så langt at hun vil saksøke staten for å avskaffe den nye ekteskapsloven. Monsen mener loven er diskriminerende for kristne, og at alle kristne ekteskap nå er ugyldige. Hun er desverre seriøs, selv om det ikke er mulig å ta henne seriøst. Her er to passelige kommentarer til denne saken:

Nina Karin Monsen saksøker nåtiden

Kristne ektepar må slutte å ha sex

Selv om vi har en felles ekteskapslov er det altså krefter som kjemper imot. Jeg synes det er ganske utrolig at vi er stilt overfor en slik problemstilling i 2009. 40 år etter raseskillet i USA er det fremdeles de som mener at samfunnets rettigheter er forbeholdt mennesker av en bestemt type. Hva har disse motkjemperne å vinne? Hva er det de ønsker å oppnå? Hvorfor bryr de seg? Keith Olbermann sier det bedre enn meg, her om “Prop 8″ som forbyr homofile ekteskap i enkelte stater:

Innmelding

Jeg er døpt, og jeg hadde en kristelig konfirmasjon. Delvis mot min vilje, men egentlig hadde jeg vel lite meninger om det på den tiden. Jeg meldte meg først ut av statskirken for noen uker siden. Her er beviset!

Og her er hvordan du kan melde deg ut av kirken selv.

Jeg hadde ingen planer om å melde meg inn i Human-Etisk Forbund, før jeg leste hvilke saker de arbeider for. Takk til @uno på Twitter for et lite puff.

Når jeg i tillegg fant ut at det er gratis å melde seg inn i Human-Etisk Forbund for 15-25åringer, var det ingenting som sto i veien lenger.

Jeg tror jammen jeg skal lese denne boka.

Vi trenger flere nyanser og flere stemmer i den kirkelige homofilidebatten. Her er sju slike stemmer samlet i én bok. Selv om disse sju helt sikkert har mye til felles vil jeg også tro at det er viktige nyanser i det de har å fortelle.

At Bjørn Helge Sandvei med dette står fram i det offentlige rom med sin livsfortelling og sin homofile identitet er vel på ett vis en slags nyhet, selv om “avsløringen” ikke akkurat kommer så bardus på meg; dette var relativt godt kjent i MF-miljøet da jeg studerte teologi. Sandvei er og blir en av de dyktigste lærerne jeg har hatt, og jeg har kollossal respekt for ham både som fagmann og som person. Jeg kunne derfor godt tenke meg å lese hva han har å si om livet og virkeligheten, slik han opplever tingene.

I det hele tatt synes jeg det er spennende at noen med dette bringer inn de sølibatæres perspektiver i samtalen om seksuell identitet, samliv og ekteskap. Jeg innrømmer glatt at dette perspektivet har vært sørgelig underytrykt på denne bloggen, noe jeg håper bloggens faste leserne har kompensert for ved å hente andre impulser andre steder. Dette er perspektiver som er viktige å ta med seg, også for dem blant oss som (fortsatt) vil mene at homofile ikke nødvendigvis må leve sølibatært for å leve et liv i pakt med troen, håpet og kjærligheten. Sølibatet er et valg (eller en skjebne) som deles av mange, uavhengig av seksuell inentitet. I en kirke som gjerne innretter seg på kjernefamiliens premisser er nok de sølibatæres perspektiver et område som dessverre altfor ofte blir forsømt i tilretteleggingen av både omgangsform og forkynnelse. Den katolske kirke har nok vært flinkere der, for å si det forsiktig. Ikke slik at jeg vil innføre sølibat for geistlige, altså(!), men dere skjønner poenget – håper jeg.

At det finnes homofile mennesker som aktivt velger bort et aktivt seksualliv burde ikke være noen nyhet. Strengt tatt burde det ikke være noe problem en gang. Sex er nå engang ikke tilværelsens hele og fulle mål og mening, selv om den relativt seksualfokuserte populærkulturen vi omgir oss med noen ganger kan få oss til å tenke slik.

Sandvei er en på alle måter svært bevisst mann, og jeg kjenner ham også som en mann med stor personlig integritet. Han har et bevisst forhold til sin seksuelle identitet, og han har også vært åpen om den i mange år og i mange slags kristelige sammenhenger uten at han har opplevd dette som noe problem. Vårt Lands papirutgave siterer fra boka:

Da Sandvei på 70-tallet ble bedt om å arbeide i Den Norske Israelsmisjon, fortalte han generalsekretæren at han opplevde seg som homofil.

“De fikk en god samtale, og Bjørn Helge syntes han ble møtt på en varm, fordomsfri og romslig måte. Det samme vil han si om hvordan kolleger og ledelse ved Menighetsfakultetet har møtt hans åpenhet,” heter det i boka.

Sandvei finner det tankevekkende at Oslo-biskop Ole Christian Kvarme allerede i 1969, som en av de første i kirkeligs ammenheng, tok til orde mot fordømmelse av homofile.

Det er med andre ord lenge siden Sandvei levde i skapet, dersom han i det hele tatt noen gang har gjort det. Ut ifra det jeg har lest om Sandveis bidrag til boka synes jeg det virker som om LLH-lederens reaksjon på at Den norske kirkes preses anbefaler boka på omslaget er noe karikert, overdreven og autopilot-aktig. Kanskje endrer jeg mening etter faktisk å ha lest boka, men foreløpig tenker jeg som så: Når noen vil dele sin livsfortelling på denne måten, da skal vi ikke stenge døra og holde for ørene og si at dette vil vi ikke ha noe med å gjøre. Vi skal lytte. Fornektelse av virkeligheten er ikke bra, uansett hvilken retning fornektelsen tar.

Selvsagt er slike fortellinger som Sandveis utfordrende for dem blant oss som ønsker å anerkjenne homofil kjærlighet som noe godt. Audun Opland har allerede rukket å skrive godt om dette (slik han pleier å gjøre); jeg anbefaler posten hans på det varmeste. Han skriver med stort alvor om den sjelesørgeriske utfordringen historier som Sandveis representerer for oss “libbiser”. Jeg ønsker ikke å ta lett på dette. I første omgang ønsker jeg å forsøke å lytte, også til disse livsfortellingene, og la meg utfordre av dem. Det er det minste jeg kan gjøre, synes jeg, når jeg nå først er engasjert av temaet. 

Jeg har altså ikke lest boka ennå. Men også uten å ha lest den tror jeg at jeg har dekning for å si følgende: Det er aldri tilrådelig for et menneske å handle i strid med sin samvittighet og i strid med det en mener er godt og sant. Når et menneske som at det riktige livsvalget er seksuell avholdenhet vil ikke jeg uten videre problematisere det, heller ikke dersom dette skulle bli tema i en sjelesørgerisk setting. Slik sett er ikke slike historier om selvvalgt sølibat et problem. Og som Sandvei også sier: Enslig stand kan gi ekstra krefter å sette inn på andre viktige områder i samfunn og menighet, i tillegg til at det gir en frihet som den gifte ikke har – Paulus skriver jo som kjent også om dette. Problemet oppstår først i det øyeblikket vi mener at alle mennesker nødvendigvis må fortolke livet helt likt og at det som kjennes galt for ett menneske hva gjelder dette menneskets eget liv nødvendigvis også må gjelde for alle andre. Må det være slik?

Ellers merker jeg meg følgende sitat, gjengitt i Vårt Lands oppslag om Sandvei:

Sandvei er ekspert på livet i antikken og er overbevist om at Paulus visste hva han snakket om da han skrev om ennet. I boken sier han at «enkelte teologers påstander om hva oldtidens mennesker visste og ikke visste, noen ganger blir pinlige eksempler på moderne uvitenhet.»

Da kjennes det nesten godt å kunne vise til at jeg for min del har sagt at jeg ikke vil forsøke å bortforklare det Paulus skriver om homoseksuelle handlinger. Jeg har derimot sagt at jeg ikke klarer å være enig med Paulus. For noen er dette et minst like stort, ja kanskje også større, problem, sånn teologisk. Men det får ikke hjelpe. Jeg tror faktisk at det å anerkjenne homofile parforhold er en god måte å videreføre klassiske kristne verdier på det samlivsetiske området, selv om andre (som Sandvei) opplever at slik veiledning kolliderer med det valget han har tatt for sin egen del.

Jeg vet ikke om vi noen gang kommer i mål med denne samtalen. Men samtalen er uansett et mål i seg selv. Kanskje ligger løsningen nettopp i å anerkjenne at vi føler oss bundet i ulik grad av det Paulus faktisk har sagt og ment: Noen av oss vil for vår samvittighets skyld måtte si åpenlyst at vi er uenige med Paulus, mens andre kjenner at nettopp samvittigheten binder dem til den veiledning Paulus har gitt og innretter sitt eget liv deretter. Den kristne frihet burde kunne romme begge perspektiver, både den enslige homofiles og den konservative prestens på den ene side og den gifte homofile og den progressive prestens på den andre. Jeg tror i hvert fall det.

Spørsmålet er om vi i lengden faktisk klarer å holde sammen som kirke med et så vidt spenningsfullt forhold til Paulus som etisk veileder. Jeg vet ikke. Men jeg håper det. Virkelig.

Boka skal leses. Men om det kommer noen anmeldelse her på bloggen, det vet jeg ikke. For mon tro om tiden ikke er inne for å blogge andre ting enn homogreier en stund? Det finnes da så mye annet spennende, og jeg har i grunnen fått sagt det jeg mener om saken nå, tror jeg. Vi får se. Som det heter i en kjent norsk film: Time – will – show.

Espen Ottosen har gitt ut den litt kvalmt titulerte boken Mine homofile venner på Lunde forlag. Her kan du lese Ottosens forord.

Kristne homofile som samtidig er motstandere av homofilt samliv finnes jo. Tidligere pleide jeg å følge Dreadnought, bloggen til den australske katolikken John Heard. Heard var dengang ung, kjekk og nyfrelst på Wojtylas Theology of the Body; resultatet var en blogg som var personlig, rørende, in-your-face og til tider svært lesverdig. Så sluttet han å banne, sluttet å legge ut bilder av halvnakne menn, sluttet egentlig å være menneskelig. Istedet tok han rollen som den perfekte romersk-katolikk, apostel for den hellige pavestol og begynte å dosere den sanne aristoteliske lære som en annen ex-addict. Med andre ord: Kjeeeedelig.

Det virker nå som om Heard i stor grad er omfavnet av det romerske lederskapet i Australia; ut fra det han skriver ser det i alle fall ut som at han stadig vekk er rundt og taler på katolske ungdomskonferanser o.l. Katolikkene har bestandig kunnet dette med markedsføring. Selvfølgelig har det mer tyngde at en som selv har måttet betale for å følge budene står og forsvarer dem. Det er derfor ungdomslederen forteller gutta på leir at også han blir fristet av fine damer i dype utringninger. Han vet hvordan de har det – og likevel ventet han til han var gift og holder seg nå til kona.

Ottosen viser altså nok en gang sitt betydelige talent som informasjonssjef; de gjengse ”komme ut”-historiene er elsket av media fordi det er utrolig sterke narrativer. De kan ikke møtes effektivt med papirknitrende bibelvers, de må møtes med andre narrativer som også er sterke. Og det er sterkt å lese i dagens Vårt Land (og Dagen; ikke fullt så inspirerende i Dagbladet) om hvordan det føles når kirken blir stadig mer liberal, og man selv har ofret så mye for å følge det den samme kirken har ment i 2000 år:

Vi har forsøkt å leve et liv etter kristne normer, men tenker nå: ”Var det verdt strevet?” Var det nødvendig å kjempe for å leve slik vi [har] trodd Guds ord og kirkens lære tilsa? Hvor er kirkens sjelesørgeriske omsorg for dem som sliter med slike tanker? [fra Vårt Lands papirutgave]

Det er sterkt fordi jeg ikke vet hva jeg skal svare. Jeg er glad for liberaliseringen og mener den er riktig. Samtidig har jeg dyp respekt for dem som ser på sin homofile legning som et kors de er kalt til å bære. Hvordan uttrykke respekt, og samtidig holde på det jeg mener – uten at respekten oppfattes som helt teoretisk og irrelevant? De liberale fløyene i kirken bør stanse opp og lytte nøye. Hvor er vår sjelesørgeriske omsorg?

Debatten mellom Ottosen og ÅK-leder Gard Sandaker-Nielsen på P2s Nyhetsmorgen var talende i så måte. Min påstand er at boken burde være interessant, om ikke annet fordi den gir stemme til en gruppe som har vært totalt marginalisert, like mye innenfor en kristelig antihomo-diskurs som innenfor de ulike ”homofile diskursene” (Gaysir, gay pride, kampen for ekteskapsloven osv.). At Ottosen har skrevet en slik bok er kanskje et tegn på at legfolkets berøringsangst er iferd med å mildne. Pussig er det derimot å høre ÅK avfeie at det skulle være noe som helst interessant med disse menneskene som kjemper en kamp ingen er interessert i: Alle vet jo at det finnes kristne selvhatere! Alle vet jo at det også fantes kvinner som kjempet mot kvinnefrigjøring!

Emansipasjonens kampgny lyder så høyt at Sandaker-Nielsen ikke engang husker å ta med en formell frase om at han tross alt respekterer andres valg. Langt mindre en berømmelse av det motet som kreves for å stå frem på denne måten. (En Arnfinn Nordbø vet tross alt at han kan stå frem og få sympati; disse kan bare forvente seg almen hoderysting og fnising i krokene når de går forbi). Sikkert er det iallfall at kravene til livsstil og korrekte meninger ikke er mye mindre i ”åpne” kirkegrupper enn de er i forsamlingshuset på Randaberg.

Kanskje er det som jeg skrev om ovenfor (hvordan kombinere respekt og eget standpunkt) noe av det samme de ”homokonservative” føler i møte med homofile som har valgt å ”leve ut sin legning”. De forstår at de kan ha hatt det vanskelig, de forstår at de opplever sine samliv som dypt meningsfulle. De respekterer at folk har fattet (iallfall delvis) informerte valg om hvordan de skal leve livene sine. De ønsker ikke på noen måte å bli oppfattet som fordømmende, og de opplever heller ikke selv at de fordømmer. Men hvordan i huleste skal man uttrykke denne respekten, denne forståelsen, dette ønsket – og samtidig holde fast ved det som er deres faste overbevisning, nemlig at homofilt samliv er uforenelig med Skriften og at de ikke vil anbefale noen å følge deres eksempel? Ligger det ikke i sakens natur at den ”sjelesørgeriske omsorg” som etterlyses nødvendigvis må innbefatte total aksept?

Jeg registrerer forøvrig at promoteringen av boken er preget av polemikk mot dem som skifter syn etter personlige erfaringer med homofile, f.eks. i nær familie. “Hva har de bygd sitt syn på hvis deres forståelse av Bibelens tekster ikke tåler møtet med virkeligheten?” spør Bjørn Helge Sandvei. Å møte en slik bok handler selvsagt ikke bare om å forholde seg til menneskeskjebner, men også om å forholde seg til et politisk utspill fra en forholdsvis innflytelsesrik samfunnsaktør (altså NMS NLM). Jeg håper den ikke paradoksalt nok blir en bruksanvisning for hvordan man skal la være å lytte til andres erfaringer. Men jeg gleder meg uansett veldig til å lese den.

Espen Ottosen er informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband og nå har han skrevet bok hvor han har samlet sju historier fra homofile om å leve med homofile følelser. Intervjuobjektene i boken mener homofilt samliv er i strid med Guds vilje.

Enn så lenge; Så flott! Jeg mener at vi alle mennesker tar våre valg ut ifra hva vi selv mener er best. Noen velger å leve alene, noen velger å finne seg samboer eller gifte seg med denne. Sex er heldigvis i de fleste tilfeller en frivillig sak. Dette gjelde seg heterofile som homofile, vil jeg anta.

Nå vet jeg ikke om Espen Ottosen selv er gift, det er vel også saken ganske uvedkommende.  Jeg må anta at Ottosen selv er heterofil og han har jo også selv tatt et valg i så henseende.. OG – han har da noen han velger å kalle venner som er homofile, som mener homofilt samliv er i strid med Guds vilje og som derfor velger å ikke “leve ut legningen sin” – som han velger å skrive bok om.

Det jeg først lurer på er;

1. Hva er motivet til Ottosen med en slik bok? Er det for å fremheve sin egen legning som den eneste riktige?

2. Er disse homofile som mener at deres egne  liv er i strid med Guds vilje kalt venner av Ottosen bare fordi de sier dette i boken hans og at dette stemmer med Ottosens egen mening om deres liv?

3. Kan Ottosen gå god for at hans intervjuobjekter FAKTISK ER totalt avstående for å “leve ut legningen sin”?

4. Og jeg ender alltid opp med spørsmålet – Hva er å “leve ut en legning” evt IKKE leve ut en legning, og hva sier egentlig bibelens ord om å være homofil og hva som er lov og ikke lov. Hvor står det i bibelen at det er helt greit å VÆRE homofil – men IKKE leve ut sin legning?

Hva er en legning – og hvordan finner vi ut hva vi er?

Seksuell orientering, også kalt seksuell legning eller bare orientering eller legning, er en persons seksuelle og romantiske preferanse, for eksempel heterofili, homofili og bifili. En legning kan også være å være ASEKSUELL – at et individ ikke har seksuelle følelser. (wikipedia)

Hvilken legning man har bestemmes av valg. For å kunne stadfeste om seg selv at man har en homofil legning så må man også ha tatt et valg. Valget må bestå i enten en seksuell tanke om hva man tenner på eller hvilket kjønn man ønsker å ha sex med – eller så, hvem ønsker jeg å dele et liv sammen med. Hvem forelsker jeg meg i? For å ta et slikt valg må man jo iallefall leve ut tankene såpass at man klarer å ta en beslutning. Hvor syndefullt er det?

Sex for disse homofile som mener at det er i strid med Guds ord og bibelen vil jeg tro er helt uaktuellt. Så da gjenstår det å “leve sammen med”, forelske seg, bli glad i. Jeg vil tro at man godt kan leve sammen med noen uten å ha sex. Nå velger jeg faktisk å dra dette veeeldig langt og si noe om; hva er sex? Hvor går grensen for hva som er sex? Er det sex bare å tenke tanken? I bibelsk ordspråk – BEGJÆRE.

For jeg lurer på en ting; Disse homofile som sier de ikke vil leve ut legningen sin – klarer de faktisk å gå resten av livet uten å begjære? Eller er deres legning egentlig aseksuell?

Jeg vil faktisk stille spørsmålet til Ottosen selv: (Jeg går ut ifra at han er gift) Klarer han selv å la vær å begjære andre kvinner, andre enn sin kone? Jeg mener, med en gang tanken om at han IKKE MÅ BEGJÆRE NOEN, når han selv ser en bra dame på gata, har han ikke da allerede begjært kvinnen? Ok – så drar han hjem og ber en bønn om tilgivelse. Men ingen sier jo til han at han bør avstå fra å “leve ut sin legning”? Og har ikke synden vært like stor??

Jeg vil ikke være venn med Ottosen. Jeg tror han ville brukt meg og min legning for å fremheve seg selv. Han lever riktig og jeg lever feil. Vel, for tiden lever jeg faktisk ikke helt feil heller. Jeg er alene og er totalt sexfri. MEN fantasiene mine er vanskelig å avstå. Vel, da er jeg sikkert litt feil allikevel.. Jeg lurer på om Ottosen er lik meg. Fantaserer han også??

Jeg lurer på hva en Gud ser og ikke ser.

Vi kan fremstå overfor andre akkurat slik vi vil. Når jeg ser på naboer så ser alt tilsynelatende veldig alright ut. Men jeg vet lite om hva som egentlig skjer. Jeg mener inni hodene på dem. Hva de tenker, hva de føler, hva de mener – feks om meg. Tilsynelatende så viser de full aksept av meg som homofil. De vet heller ikke hva jeg egentlig mener om dem. Jeg vet også veldig lite om hva Ottosen tenker. Dog vet jeg en del om hva han mener, feks om meg, eller meg som “lever ut min legning”. Og han tar seg den frihet og si at jeg lever imot Guds ord og bibelen.

Men nå er det nå engang slik at Espen Ottosen ikke er Gud. Espen Ottosen TROR på en Gud. Det gjør jeg også. Ottosen kaller seg kristen. Ja jeg vil anta at han lett går inn i den mye omtalte gruppen KristenFolket (med stor F) Jeg tror at hvis man spurte hver enkelt kristen om HVEM Gud ER, eller HVA Gud ER, så ville man kanskje fått like mange ulike svar. Ja og spør du meg så får du også et unikt svar.

Men vi er vel alle som tror på en Gud enige om en ting felles: Gud er allmektig. Tror vi ikke på at han er allmektig så tror vi vel neppe på en Gud. Hva ligger det i å være allmektig? Jeg tenker at det må være at han vet alt. Både hva vi tenker og hva vi er og hva vi gjør og hadde nær sagt, hva vi kommer til å gjøre. Altså hjelper det ikke å lure Gud. Altså hjelper det ikke å fremstå som perfekt, eller syndefri. Nå er det vel svært få som gjør det også. Men det er en del som tar skjeen i egne hender og dømmer andre – UTEN å se hva en selv gjør. Er vi alle syndere eller er vi ikke? Hvilken rett har en synder til å bekjenne hva slags synd naboen gjør? Og hvem er vi som skal sitte å avgjøre hvilken synd som er størst? Vi lever nesten som i en realityserie hvor storebror alltid ser deg når han har lyst. Tror vi på en Gud så må vi se at han også ser alt. ALT – også det som ikke er synlig.

Jeg ber om forlatelse for syndene mine

Jeg gjør galt hele tiden. Det hender jeg juger litt. Det hender jeg misunner andre. Det hender jeg har sex og jeg tenker veldig ofte på sex. Jeg ser masse kjekke gutter rundt om hele tiden og jeg begjærer dem. Jeg banner ofte! – Men jeg påkaller ikke satan for det..  For meg er dette bare ord. Jeg liker å samle – om ikke gods å gull – så liker jeg å kjøpe pene ting, selv om jeg vet at mange andre i verden ikke har engang mat. Jeg liker å ta en fest en gang imellom og noen ganger drikker jeg meg full. Jeg sitter altfor ofte på datamaskinen og noen ganger lar jeg være å ta telefonen når den ringer. Jeg er ofte egoistisk, og noen ganger går det jeg gjør ut over andre. Noen ganger kjenner jeg til og med at jeg hater.

MEN – stort sett er jeg et bra menneske, tror jeg.

Gud vet alt dette. Vi har stadige samtaler om mitt liv som synder. Jeg tenker: Huff – det der skulle jeg ikke gjort! Og Gud er enig. Men så er det en stemme som sier meg – du får prøve å gjøre det bedre en annen gang. Og jeg tenker – ja, jeg er bare et menneske, jeg lærte iallefall noe. Gud er allmektig og han ser at jeg faktisk prøver å være et bra menneske. Jeg tror at Gud som den allmektige kraften i mitt liv mener det er nok. Jeg tror på en Gud som mener at det at jeg prøver å lære av mine feil – ER selve livet. LEVE – LÆRE – LEVE VIDERE – LÆRE VIDERE.

Angrep og forsvar

Jeg kan selvfølgelig ikke svare for Ottosen. Men Espen Ottosen er jo bare EN av veldig mange som setter seg selv som eksempel og forbilde overfor andre. Jeg gjør det jo sikkert selv mange ganger også. Men jeg prøver å la være. Og jeg skriver ikke bok om det. Jeg skriver dog en del på bloggen om homofili og mitt liv som homofil og hvordan jeg opplever de mange angrepene man får som homofil og en som “lever ut legningen” sin. Jeg lurer fortsatt på hva det betyr..

Jeg har alltid sagt at det er forskjell på angrep og forsvar. Når man angripes så føler man for å forsvare seg. Det ligger liksom i vår menneskelige natur. Bibelen og Guds ord er mange ganger brukt mot oss homofile. Som et slagvåpen rammer den hardt – både den som har innfunnet seg med legningen sin og for de mange som ikke tør å stå frem og leve ut det man er. For heterofile er dette en selvfølge. Ingen kommer hjem og forteller at de er heterofile. Men de må like fullt ha tatt et valg selv. Ved et tidspunkt må de ha tenkt at; Ja, jeg er heterofil. Jeg er mann og tenner på damer og forelsker meg i damer og vil leve sammen med en dame. Tilfeldig oppsummert – men jeg tror allikevel at det er slik mange tenker. Sex først. Iallefall som ung.

Jeg tok også et valg en gang. Men det var etter at jeg først hadde prøvd å leve heterofilt. Gud vet at jeg prøvde! Men det gikk ikke. Og jeg tror at Gud prøvde å fortelle meg at; Vet du hva Kjell Morten – jeg ser at dette ikke er riktig for deg. Jeg ser at du ikke er lykkelig. Jeg ser at du vil elske men du bare later som at du elsker. Det største av alt er kjærligheten og du skal elske og elske MED, den du vil og som også vil elske deg tilbake. Først da er du det menneske som jeg har skapt deg som. Det er først da at du kan være noe for deg selv og for andre. Det er først da at du lar vær å prøve å juge overfor alle. Jeg er ganske så overbevist om at Gud så. Jeg kunne ikke holde skjult at jeg forelsket meg i menn, ville leve sammen med en mann, ha sex med en mann og at jeg begjærte menn.

Ottosen presenterer 7 historier om menn som kaller seg homofile men som avstår fra å leve ut sin legning. Jeg tror disse 7 mennene kunne vært aseksuelle. Det er mulig – men jeg tror ikke dem er det. Jeg synes det er trist at de tenker som de gjør. Men jeg forstår at de tenker som de gjør. Mye pga Ottosen. Ottosen som liksom kaller de sine venner, men som mener at han selv er riktig og de feil. Ja, men så er de ikke feil så lenge som at de avstår fra å leve ut sine liv. Fryktelig trist synes jeg det er. Hva slags venn er Ottosen? Hva er motivet hans? Skulle ønske han kunne svare på spørsmålene mine. Eller er det noen andre som kan fortelle meg hva de tror hans motiver er?

Jeg skylder dere en forklaring

Jeg føler at jeg skylder leseren en forklaring. Her sitter jeg og presenterer Gud og sier han snakker til meg osv osv.. For er min Gud den egentlige sanne Gud? Nei. Ikke for alle. Kanskje er det bare jeg som tenker sånn. For meg er det det som er sant.  Slik er det jeg opplever Gud. Og hvem kan si imot det?? Jeg bør jo heller ikke fortelle Ottosen og andre hva som er riktig Gud. Jeg skal respektere dem for den Guden de tror på og at de har rettesnoren forankret i en bibel skrevet for tusener av år siden. Jeg prøver bare å fortelle at det er så vanskelig å akkseptere når de angriper meg med Guden sin!

Jeg har sagt før og jeg mener det igjen. En allmektig Gud – tror jeg – slutter ikke å virke etter siste side i bibelen. Det er umulig – tror jeg. Jeg skal forsøke å forklare hva jeg tror:

Kanskje og kanskje mest sannsynlig er bibelen Guds ord slik de kristne menneskene opplevde Gud den gang for tusener av år siden. Den gang menneskene ikke hadde levd like lenge som i dag. Siden den gang har vi utviklet oss og lært mye mer. Vi har lært av de mange feil vi har gjort og prøvd å gjøre det bedre. I dag er vi imot at mennesker steines. I dag spiller det ikke så stor rolle om vi bruker stoffer i tøyet vårt av ulikt slag. I dag forstår vi at en brennende busk like gjerne kunne vært et lynnedslag. Menneskene skrev om det de opplevde – slik vi gjør i dag. Slik jeg har gjort akkurat nå.

Det er derfor jeg sier at min bibel skrives hver dag og oppdateres hver dag, Og den skrives utifra hva slags opplevelser jeg har med det jeg kaller Gud. Min rettleder – eller kall det min samvittighet, min sjel eller min tanke.

Lørdag kveld var vi i Håkvik og besøkte en slektning mor og jeg ikke hadde truffet før, Frode Sjølander. Han driver gården etter sin bestefar som var bror til min bestefar. Samtidig driver han 4H knyttet til gården og bygger nå opp en barnehage på gården for ca 30 unger. Ved siden av dette er han kirketjener i Narvik kirke. Vi var glad vi fikk besøkt han og familien.

Narvik kirke

Neste dag, søndag 2.august, traff vi han igjen etter gudstjenesten i Narvik kirke. Det jeg nå vil skrive om har ingen ting med Frode å gjøre. Det har med prestens preken å gjøre. For meg var det en opplevelse å komme tilbake til en gudstjeneste nettopp i denne kirken som jeg har hatt så gode minner fra. Det var nemlig i denne kirken jeg fikk bekjenne min tro på Jesus ved å gå til nadverd for første gang. Det var også i denne kirken, det året 1966, at jeg fikk den opplevelsen å lytte til Johnstad som da var sokneprest i Narvik. Det betydde mye for meg som var kalt av Gud og skulle finne lys i evangeliet, for Johnstad hadde en klar og bibeltro forkynnelse.

Interessen og spenningen var derfor stor da jeg 43 år senere, denne augustdagen, skulle høre den nåværende presten preke. Ikke minst på grunn av prekenteksten denne dagen som hadde så stor relevans til den situasjonen vår Kirke befinner seg i for tiden. Det var Matt 7:15-20, og presten leste:
Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupende ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Sanker en vel druer av tornebusker, eller fiken av tistler?  Slik bærer hvert godt tre god frukt, men et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på deres frukter.

Så begynte han. Etter hvert som han steg fram i talen ble det nokså klart hvor det hele ville ende. Og jeg satt og tenkte da prekenen var over: “Hvordan går det an at en prest kan tale slik, etter å ha avgitt et høytidelig løfte for Gud og mennesker da han ble ordinert, om å forkynne og lære i overensstemmelse med Bibel og bekjennelse, og etter å ha fått en så alvorlig tekst å preke over?”

Men svaret er gitt: Når en prest har latt seg lære opp til å tvile på at Bibelen er Guds inspirerte ord, så blir edsavleggelsen ved ordinasjonen bare en nødvendig del av det seremonielle som han må delta i for å kunne bli ordinert. Omtrent som de foreldre som bærer barnet sitt til dåpen uten å ønske at barnet skal bli en kristen, likevel svarer ja på spørsmålet om de vil at barnet skal døpes til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og oppdras i den kristne forsakelse og tro!

Prekenen vi fikk høre var dessverre et brudd på det første bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg. I dag dyrkes mennesket fram for Gud. Hensynet til menneskers behov og ønsker settes over Guds bud. Presten forsvarte slik, tvert imot Guds bud (3M 18:22/20:13/Rom1:24.26f./1Kor 6:9/1Tim 1:9f.), de homofiles rett til å leve sammen som ektefolk og hele prekenen munnet ut i dette “Størst av alt er kjærligheten” (1.Kor.13:13).

Slik kan altså en Bibeltekst snakkes vekk og gjøres uforpliktende og den guddommelige kjærligheten kjødeliggjøres.

Vi som gikk til gudstjeneste denne søndagen for å bli oppbygget og velsignet av Guds ord, måtte gå skuffet derifra når det gjaldt prekenen. Den viste at presten nettopp var en slik “falsk profet” eller vranglærer som Jesus sterkt og mange ganger advarte sin menighet imot og som presten selv skulle ha advart imot. Det er tragisk for han selv og enda mer for menigheten som på denne måten fristes og forføres til å tro slik som han, og kanskje gå fortapt sammen med han, hvis ikke Gud gir han omvendelse.

Et ord av Jesaia rinner meg i hu, Jes 8:20.22:
Til ordet og til vitnesbyrdet! – Dersom de ikke taler i samsvar med dette ord, så er det ingen morgenrøde for dem. …. de skal se ned mot jorden, men se, det er trengsel og mørke, angstfullt mørke. De er støtt ut i natten.
 
Og et ord av Jakob: Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom. Jak 3:1.

Ordene er ikke mine sine – men til en 16 år gammel jente, som i hele sitt liv har hatt en homofil pappa.

Jenta skrev inn til Vårt Lands spalte “Du og jeg”  http://www.vl.no/magasin/duogjeg/article4536725.ece

Les det rørende og meget kloke innlegget. Hun stiller spørsmålet; Er det dere som gir kritikk som skal ha det bra – eller barna?

Hei

Jeg og mange andre barn og unge lever med to pappaer eller to mammaer. Det er ikke noe unormalt med det. Jeg blir nesten litt lei meg når jeg leser avisene hvor folk uttaler seg om at det ikke er normalt for et barn å vokse opp slik, og at en vanlig familie for dem er mor, far og barn. Verden forandrer seg og mennesker har frihet. Man styrer ikke sin egen legning, men det er hva man føler som er det riktig for en selv.

Helt siden jeg var liten har faren min vært homofil. Jeg har aldri sett pappa med en dame. Det høres kanskje rart ut for andre, men oppveksten min har vært god. Jeg har ikke opplevd mobbing eller noe kritikk på grunn av dette, heller det motsatte. Folk synes det er kjempekult at faren min er homofil og at jeg er heldig. Og det synes jeg selv også, han er ikke forandret i mine øyne på grunn av sin legning. Han er fortsatt den gode pappaen min. Selvfølgelig, når folk spør meg så ser de litt rart på meg og forstår det ikke helt med en gang, men etter hvert går det opp for dem.

Til folk der ute som mener det er unormalt å vokse opp slik: Jeg mener dere tar feil. Homofile foreldre gir like mye kjærlighet og er akkurat like glade i barna sine. Jeg mener at det ikke er noe negativt i å ha en oppvekst hvor barn og unge har to mammaer eller to pappaer. Hvordan kan noen egentlig si det, når de ikke har opplevd det selv og uten å snakke med barna som har opplevd det? Det forstår jeg ikke. Tenk fremover! Er det dere som gir kritikk som skal ha det bra – eller barna?

Jente 16 år

Linker til homofile med barn:

LLh`s undergruppe “Homofile og barn”

Homofile og barn er en undergruppe av LLH-Oslo og Akershus. Gruppen arbeider for å synliggjøre homofile og lesbiske som omsorgspersoner. Vi organiserer åpne møter med aktuelle temaer, tilbyr nettverk, og arrangerer sosiale arrangementer for barn og voksne.

Hva sier forskningen om barn som vokser opp med lesbiske og homofile foreldre?

Barn i homosexuella familjer: SOU 2001:10

Et homofilt kjærestepar fra bydelen Grønland i Oslo ble nylig angrepet av en mann i 40-årene på grunn av sin legning. Overfallsmannen reagerte på at de to mennene leide hverandre, og erklærte at Grønland er en “muslimsk bydel”.

“Det er viktig at dette ikke blir gjort til en FrP-sak med muslimer mot homofile. Denne episoden dreier seg om en person”, sa en av dem som ble overfalt til Dagbladet.no

Arrangørene bak Skeive Dager sier nå at de vil legge neste års homoparade til Grønland i Oslo. Det synes jeg er bra. Homohat er totalt uakseptabelt, og det må bekjempes aktivt.

Lenker:
http://www.dagbladet.no/2009/08/19/nyheter/innenriks/homofili/vold/7627204/

http://www.skeivedager.no/

http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=13507  

http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=13502

(Dagbladet.no) Når muslimske Aslam Shaid (50) som bor nær Grønlandsleiret i Oslo, får se bildet av to homofile menn i Dagbladet, sier han:

- Jeg blir sint når jeg ser bildet av at de holder hender. Jeg liker det ikke, for det strider mot vår kultur.

- Synd å se
Aslam er opprinnelig fra Pakistan, men har bodd i Norge i ti år. Han mener nordmenn bør innrette seg på Grønland og la være å vise offentlig at de er homofile eller lesbiske.

Denne hendelsen på Grønland i Oslo hvor to homofile ble angrepet for å ha holdt hender, har skapt enormt sterke reaksjoner blant veldig mange. Heldigvis har det også kommet reaksjoner fra muslimene selv.

Jeg forstår sinne så utrolig godt. Selv kjenner jeg at jeg blir kjempesint! Det er sterkt å håpe at dette var en tilfeldighet, men som vi kan sa av uttalelsene til Aslam Shaid så tror han at de fleste muslimer på Grønland er enige med ham.

Norge er et land for alle – og her er det plass for alle. Jeg synes det kan være fint med Ghettoer – feks på Grønland hvor hovedvekten av innbyggerne er innvandrere. Jeg har selv bodd i området og det er spennende å bo i et slikt område med så mange blandinger av nasjonaliteter, kulturer og religioner. Men en Ghetto kan være farlig hvis det begynner å vokse fundamentalisme blant innbyggerne. Jeg ville vært like redd og bekymret om det utviklet seg egne kristenfundamentalistiske ghettoer.

Og jeg forstår de mange rasende mennesker som mener at “pakket får heller dra hjem” – hvis de ikke tåler og respekterer andres kultur og religion og særlig da de lover og regler som gjelder i det landet de har valgt å bosette seg i. Ja, da får de faktisk heller dra til sitt hjemland hvis de ikke kan akseptere at mennesker er forskjellige.

Verre er det jo med de helnorske kristenfundamentalistiske og konservative vi har her i landet – som sikkert på mange måter er enig med muslimene. Hvor skulle vi sendt dem?

Når skal mennesker lære å leve sammen side ved side med hverandres ulikheter og respektere hverandre? Når skal mennesker slutte å peke ut hele grupper mennesker og kalle dem mindre verdige?

I dag skriver Dagbladet om Anders og Michael som ble overfalt på Grønland fordi de holdt hender. Paret var på vei hjem fra konsert og middag en søndagskveld, da en mann i 40-årene kom bort, pekte på hendende deres, og spurte hva de holdt på med. Mannen mente det var upassende oppførsel, siden de var i en muslimsk bydel. Da paret gikk videre, kom mannen etter dem, og sparket Anders hardt bakfra. 
Saken har blitt politianmeldt og Grønland politistasjon etterforsker nå saken.

Dagbladet har også snakket med Aslam Shaid, en 50-år-gammel pakistaner som har bodd i Norge i ti år. Han mener at homofile burde vise hensyn, da Grønland er en multikulturell bydel, og det bor mange asiatere der. “Vi går ute med kone og barn. Hvis barna ser slik oppførsel, vil de kanskje tro at de er fri, at siden de bor i Norge, så har de slike rettigheter.” 

Ja, stakkers barn, de må for all del ikke vokse opp vel vitende om at hvis de en gang skulle forelske seg i en person av samme kjønn, så er det altså lov å praktisere denne kjærligheten i Norge… Er det rart statistikken for selvmord blant muslimske homofile er i taket?

Én ting er å vise hensyn når man er turist i muslimske eller asiatiske land, men har man ikke like menneskerettigheter på Grønland som ellers i Norge? 

Heldigvis er ikke hele Grønlands befolkning enig med Shaid. Dagbladet har også snakket med somalske Yusuf Suleiman, som sier at selv om homofili er forbudt for muslimer, er det lov i Norge, og man bør ikke risikere å bli banket opp av den grunn. Ikhlaq Ahmed, talsperson for Islamic Cultural Centre i Oslo, sier at muslimer i Norge må vise respekt for norske lover og regler. “Det spiller ingen rolle om de bor på Grønland i Oslo eller andre steder i Norge. Alle har rett til å ha sin seksuelle legning, og det er kun opp til dem selv å bestemme hvordan de vil vise dette,” sier han til Dagbladet. 

Les mer på Dagbladets nettsider:
- Slike muslimer gjør meg kvalm!  
- Enhver skal få leie hvem man vil
- Det blir et intolerant samfunn i toleransens navn
«De som vil bygge opp et parallell-samfunn, må finne seg et annet land å bo i»
- Hatkriminalitet undergraver demokratiet
- Legger homoparaden til Grønland
Har fått over 100 støtteerklæringer
Klinte til for homofile

VG:
Vil legge homoparade til Grønland 
Homo-overfallsmann: – Dette er en muslimsk bydel
Flyttet homo-piknik til Grønland

Carl-Erik Grimstad er ute og slenger med leppa igjen. Mannen, som tilsynelatende er mer pr-kåt enn Pia Haraldsen, har fått det for en vane å kritisere kongehuset i media. Selv om det er over femten år siden han jobbet som soussjef på Slottet, har han stadig ting han skulle ha sagt om sine tidligere arbeidsgivere.

Denne gangen er det kronprinsesse Mette-Marit som er i vinden. Hun har nemlig skrevet forordet i boken “Skapsprengere”, hvor 17 kjendiser forteller om hvordan det er å være ung og stå frem som homofil. I følge Grimstad er det ikke innholdet i boken som er problemet, men det faktum at det er Ap-politiker Anniken Huitfeldt  som står som ansvarlig redaktør. Han beskylder dermed kronprinsessen for å drive valgkamp for Ap. Han mener boken er et partipolitisk prosjekt, og understreker at store grupper i befolkningen ikke deler de rødgrønnes syn.

Er dette virkelig en bok som setter fokus på Arbeiderpartiets politikk?

Fra forlaget (Aschehoug) heter det:
“Å komme ut av skapet er en handling som krever mye mot. I denne boka forteller 17 mennesker sine personlige og sterke historier om hvordan det er å være ung og stå åpent fram som homofil. I dag er det mange som forstår tidlig at de er homofile. Noen opplever det som helt uproblematisk å stå fram. Andre blir gående lenge og grue seg til å fortelle hvem de er, i frykt for å bli en belastning, spesielt for foreldrene. Anniken Huitfeldts mål er at Skapsprengere skal bidra til økt toleranse og respekt overfor homofile, og ikke minst at folk skal få leve gode liv uavhengig av hvem de forelsker seg i.” 

Høres dette ut som reklame for Ap? Greit nok at partiene er uenig om homofiles rettigheter til giftemål og adopsjon, men det er ikke dette denne boken setter fokus på. Denne boken handler om hvordan det er å stå frem som homofil i Norge i dag, og fremmer toleranse og tilhørighet. Jeg kan ikke finne et eneste parti som ikke støtter arbeidet med å bedre de homofiles levekår. KrF skriver på sine hjemmesider: “Lesbiske og homofile har krav på samme nestekjærlighet som mennesker med annen seksuell legning. Homofile har akkurat samme menneskeverd som andre. KrF er imot diskriminering av homofile i samfunnet og støtter arbeidet for å bedre de homofiles levekår i Norge.”

Carl-Erik Grimstad har ikke politikerne på sin side. Førstekandidat for SV i Aust Agder, Torbjørn Urfjell, sier til VG Nett at han blir utrolig provosert av utspillet til Grimstad. “Dette er åpenbart ikke en partipolitisk sak, det er snakk om å stå opp for grunnleggende menneskerettigheter.” Det legges til at boken faktisk er utgitt av barne- og likestillingsdepartementet. 
Hverken informasjonsrådgiver i KrF, Ingunn E. Ulsten, eller nestleder i Venstre, Trine Skei Grande, ser problemet i kronprinsessens engasjement. Stortingskandidat for Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, mener Grimstads utspill er “noe forbaska tull” og sier det er kjempebra at kongefamilien engasjerer seg i samfunnet.

Så hva er egentlig problemet, Carl-Erik? Du beskylder kronprinsessen for å drive valgkamp for Ap, men er ikke dette snakk om grunnleggende menneskerettigheter? Hvis du for bare et øyeblikk klarer å se bort ifra at det er Anniken Huitfeldt som er redaktør, kan du virkelig ikke se verdien i en slik bok for det norske samfunn? Og tror du ikke den treffer lesere som sprer seg utover hele det politiske spekteret? Og er vi kanskje ikke heldig som bor i et land med et kongehus som står frem med et godt eksempel på toleranse og medmenneskelighet? 

Formålet med boken er å skape et rausere og romsligere samfunn for alle, og boken skal deles ut til landets ungdoms- og videregående skoler.
For interesserte er den fullstendige tittelen “Skapsprengere : komme ut av skapet-historier”, og har ISBN: 9788203237478

Kilder:
VG: Mette-Marit fronter bok om homofili
VG: Refser kronprinsesse Mette-Marit for bokbidrag
VG: Kan ikke stenge henne inne i et prinsessebur

I går kunne man lese på vg.no at en maskert mann lørdag kveld åpnet ild mot ungdommer som var samlet i et klubblokale for homofile i den israelske byen Tel Aviv. Dette viser at homokampen på langt nær ikke er over i verden. I Norge har homofile det relativt godt og vi har kommet ganske langt i homokampen. I flere land er det dødsstaff for å være homofil, og i mange andre land strenge straffer. Hvorfor skal man ikke få lov til å elske den man vil? Hvorfor skal man bli straffet for å elske en av samme kjønn?

I Norge er det to partier som ønsker å avskaffe den felles ekteskapsloven igjen. Partiene jeg mener er selvfølgelig KrF og FrP. FrP sier de er for folk flest – er det folk flest, bortsett fra homofile som vil gifte seg det da eller? KrF sier de er for livskvalitet – er livskvalitet at homofile ikke får lov til å gifte seg med hverandre?

Det å kunne gifte seg blir ikke en dårligere greie av at flere får ta del i det. Mange argumenterer med at det ikke er naturlig at to menn er gift. Hva er problemet med det? Hva folk gjør er vel ikke andres problem?