Fedrelandet ble stevnet for Menneskerettighetsdomstolen av Humanetisk Forbund fordi undervisningen i KRL-faget i skolen ikke var verdinøytral og objektiv. Fedrelandet ble dømt til tross for muligheten til fritak i undervisningen.

For HEF og menneskerettighetsdomstolen tror det er mulig og ønskelig at undervisningen skal være verdinøytral. Verdinøytralitet betyr at man ikke påvirker noen til livssynsvalg eller gjør urimelig forskjellsbehandling.

HEFs iver etter å stoppe livssynsaktivitet som ikke samsvarer med deres eget syn har nådd enda et bunnmål. I følge en artikkel i Vårt Land 26.11.2009 måtte fylkesmannen foreta lovlighetskontroll på vedtak i bystyret i Arendal. Dette vedtaket omtattet regler for skolegudstjenester, bruk av bordvers/dikt, legge til rette for elevstyrt aktivitet (blant annet skolelag) og si ja til utdeling av religiøs litteratur. HEF fikk ikke medhold. Man skulle tro det var en selvfølge at ytringsfrihet, trosfrihet og organisasjonsfrihet også gjaldt for flertallet på samme måte som det gjelder for HEF-folk.

Alle som underviser, har sin spesielle bakgrunn og historie. De påvirker sine omgivelser både verbalt og ut fra den standard de setter med egen atferd. Derfor er fullstendig verdinøytralitet i livssynsundervisning en illusjon.

I noen sammenhenger er livssynsnøytralitet klart uønsket. For eksempel var de særdeles ødeleggende livssynene som ble propagandert av Hitler, Nietsche og Stalin, må man kunne forklare at de er uakseptable. Det er umulig om man skal være konsekvent verdinøytral til alle livssyn. Med vedtaket i Menneskerettighetsdomstolen HEF har fått gjennomslag for prinsippet om verdinøytralitet og har dermed bidradd til forringelse av demokratisk kultur.

Fra disse ekstreme typene livssyn finnes hele skalaen via de ikke fullt så ødeleggende livssyn til de som har dannet grunnlaget for moderne sivilisasjoner med respekt for menneskerettigheter. Kristne verdier har på godt og vondt gjennom århundrer formet vestlige verdier og kultur. Verdinøytralitet her betyr at lærere vanskelig kan si noe om bidrag fra kristendom eller andre livssyn (bortsett fra humanetikk) som har vært positivt for vestlig kultur og demokrati, for da krenker man medlemmene i HEF.

Undervisning om livssyn i skolen tilfører viktig kunnskap om flere livssyn og bryter ned feilaktige forutinntatte forestillinger og gir innsyn i ulike befolkningsgruppers tankesett. Slik har slagordet om verdinøytralitet i skolen bidradd til forringelse av demokratisk kultur og sunn toleranse mellom folk uavhengig av livssyn.

Det ser derfor ut til at HEFs slagord om verdinøytralitet er kun en politisk rambukk for å få all religionsundervisning ut av skolen og erstatte den med deres egen humanetikk.

Apostrofen er endelig tilbake med referat fra klubbens bokmøter. Datatrøbbel har forhindret at referatet fra de forrige to møtene er uteblitt.

Dostojevskij skal være en av verdenslitteraturens aller største forfattere, og forventningene var derfor høye før hans debutroman fra 1846 skulle under lupen av Apostrofens medlemmer. Det skulle imidlertid vise seg at forventningene hadde vært for store.

Etter at boken var blitt lest, uttrykte alle gruppens medlemmer skuffelse over romanen. Ingen kunne se hva som skulle være storheten i dette verket. Både Jarle og Rolf uttrykte at boken var direkte kjedelig, og at de var nødt til å lese andre bøker samtidig for å få en avveksling fra “Fattige folk”. Øyvind påpekte at boken ikke ga ham noe som helst, men at den heldigvis var lettlest, slik at det gikk raskt å komme igjennom.

Det ble reist spørsmål om “Fattige folk” kanskje hadde representert noe nytt i samtiden, både i tema og form, og at den derfor var blitt så populær. Men etter over 150 år siden utgivelsen er den ikke lenger like aktuell, og den vil ikke gi den moderne leseren den samme opplevelsen. Gruppen antok at det sannsynligvis var slik, men ingen satt med fasiten. Det ble dermed vedtatt en ny regel i Apostrofen:

Når gruppen skal lese en bok fra en annen tid, vil et av medlemmene få ansvar for å fremskaffe bakgrunnsstoff om verket til neste møtet. Dermed vil gruppen få bedre kunnskap om bokens posisjon og betydning i sin samtid.

“Fattige folk” hadde vært en skuffelse å lese, og den ga heller ikke grunnlag for videre debatt. Boken ble raskt lagt til side, og det ble gitt mer tid til de personlige innleggene. Rolf var første mann ut. Han hadde flere saker på hjertet. En handlet om røykeloven. En annen om Nelson Mandela. I innlegget om røykeloven mente Rolf blant annet at Dagfinn Høybroten, lovens far og frontfigur, hadde fått altfor lite kred for jobben. Det var også Jarle enig i. Han mente at det blant folk nesten er glemt at det var Høybråten som sto bak røykeloven. Øyvind og Gustav var selvsagt enige i at røykeloven er en fin ting, men var derimot av den oppfatningen at Høybråten hadde fått mye kred for innsatsen, og at det fortsatt er viden kjent hvem som var lovens fanebærer.

Rolfs innlegg om Nelson Mandela skulle vise seg å føre til kveldens lengste diskusjon. Den startet med Mandelas karakterstyrke og prinsippfasthet, var så innom en rekke tema, blant annet lønnen til politifolk, før det hele endte opp i en debatt om moralen blant dagens skoleelever.

Så gikk turen videre til Øyvind. På grunn av mye negativt fokus i bokklubben, hadde han derfor valgt å fokusere på det positive. Han bidrag var en sak fra Stavanger Aftenblad som tok for seg 15 ting man hadde grunn til å glede seg over. Tittelen på artikkelen het “de 15 gode nyheter”. Innslaget var ment som en påminnelse om hvor godt vi egentlig har det, og at det er mye som går framover i verden. Jarle sa seg enig i at det var mange gode nyheter her, men var ikke enig i at alt var positivt. Han påpekte at økt kjøpekraft ikke nødvendigvis var et gode. Han var også kritisk til punktet som omhandlet flere kurer mot kreft. Han mente at det i dagens medisinindustri brukes altfor mye ressurser rettet mot vestlige sykdommer. Hvorfor gjøres det ikke mer for å utrydde for eksempel malaria? spurte han, og påpekte at sykdommen lett kunne blitt utryddet dersom noen bare ville gjøre det. Norge alene kunne gjort det hvis de gikk inn for det.

Videre var det Jarles tur til å ha innlegg. Han fortsatte kampanjen fra de forrige to møtene hvor han retter et kritisk søkelys mot humanetisk forbund. Han la fram tall som viste at livssynsgruppen har 70.000 registrerte medlemmer i Norge. Det er det største i verden. Til sammenligning har Danmark 3000 og Sverige 500. Spørsmålet var hvordan dette kunne henge sammen. Han påpekte også et paradoks i det faktum at en gruppe som fokuserer på åpenhet og toleranse, bruker så mye tid på kritisere de kristne. Jarle stilte så spørsmålet hvorfor mennesker i det hele tatt vil slutte seg til humanetisk forbund. Livssynet står for de samme verdiene som kristendommen. Forskjellen er bare at kristendommen representer et håp om evig liv og noe godt utenfor oss selv, mens humanetikerne ikke har noe. Ved døden er det slutt. Jarle syntes det derfor er vanskelig å forstå at de ikke heller velger kristendommen. Øyvind og Rolf mente at det nok ikke var så enkelt. De kunne i motsetning til Jarle forstå at folk melder seg inn i humanetisk forbund. Rolf var også av den oppfatningen at det viktigste er at folk er bevisste og tar et standpunkt.

Til slutt var det Gustav sin tur til å holde innlegg. Han hadde sett Holmgang kvelden før, hvor menneskeskapte klimaendringer var tema. Gustav hadde alltid trodd på teoriene om at klimautslippene bidrar til klimaendringer. Etter å ha sett programmet, var han neimen ikke sikker lenger. Per Sandberg og tre forskere hadde gått imot hysteriet rundt dagens miljødebatt og bagatellisert problemene. Ingen av de øvrige medlemmene av Apostrofen hadde sett programmet, og kunne derfor kun uttale seg på generelt grunnlag. Øyvind mente TV 2 hadde gjort en for dårlig jobb da de satte i sammen debattpanelet. Flere forskere fra som representerer det motsatte synet, burde vært tatt med. Rolf viste til generell vitenskapsteori. I alle teorier vil 90 prosent støtte hovedsynet, mens det alltid er rundt 10 prosent som vil stå for et annet syn. Slik vil det sannsynligvis også være i klimadebatten. Gruppen sa seg imidlertid enige om at de ikke kunne komme fram til en fasit. Hvem som har rett får tiden vise. Jarle lo i hvert fall godt av at det kunne hende at Per Sandberg er den som har rett.

Til slutt var det tid for å velge ny bok. Alternativene var “Drømmer ved havet” av Bjørn Larsson, “Fant” av Gabriel Scott og “En god araber” av Yoram Kaniuk. Gruppen var veldig godt fornøyd med alternativene og utvelgelsesprosessen ble derfor vanskelig. Etter avstemming ved Jærblad-metoden, stakk “Drømmer ved havet” av med seieren.

Bjørn Larsson er altså forfatteren som skal leses til neste møte. Det skjer hos Gustav torsdag 13. mars.

Øyvind