Den alltid lekne og spretne Sita i action. Frøken hoppende glad, kaller jeg henne.

Dagens bilde…
Bare et lite kose bilde av Fido, han elsker næmlig å ligge på rygg når han koser. Samtidig som han viser fram hele hærligheten hans som han selv mener at er…

Arma er min og de labbene lengre ned er Bobby sine..

Bobby stakkars er ikke så glad for å bli tatt bilde av med blitzen på. Den er litt skarp…..

Da hjelper det med litt skjønnhetspleie for øyene. Litt realex for øyene er tingen…..

Jeg elsker hunder, har alltid gjort det og kommer nok alltid til å gjøre det Det er så mye selskap i hunder…ingenting er vel koseligere enn å bli møtt av en logrende glad hund når man kommer hjem. De skjønner når man er lei seg, og de blir glad hver gang noen vil kose eller leke med dem! Jeg ønska meg alltid hund når jeg var liten, og vi fikk faktisk en golden retriever, men mamma var allergisk så vi måtte gi den bort, det var en utrolig trist dag. Etter det fikk vi katt som levde hos oss i 13 år, og jeg elsker katter også, men det er litt mer moro med hunder. For noen år siden fikk foreldrene mine en curly, det er en allergi vennlig hund, og hun er familiens maskott, og jeg elsker henne så høyt!!

1 Curly Coated retriever
Det er sånn hund vi har, og den er utrolig nydelig, snill og god. Det er den eldste av retrieverne, men ganske sjelden i Norge.Vår hund er aktiv, selskapssyk, rolig og litt sær! Hun er veldig tålmodig og det er aldri noe mas med henne. Hun elsker å bade, leke med pinner/bamser og kose!

2 Leonberger
Dette er en stor hund, men jeg synes de er nydelige. Det er en rolig, selvsikker og livlig hunderase. Trofast mot sin eier.

3 Nova Scotia duck tolling retriever
Disse hundene er utrolig nydelige og har veldig pent ansikt. Det er Canadas nasjonalhund, men er ikke så veldig vanlig i Norge. Rasen krever mye trim, og jeg har hørt den er krevende, passer ikke for folk som ikke er så vant til hunder. Den kan være skeptisk mot fremmede og for vilter med barn.

4 Weimaraner
Stor og atletisk hund, de er veldig vakre med den sølv/grå fargen sin. De er gode jakthunder, er livlige og litt sta! Trenger mye aktivitet.

5 Husky
Dette er utrolig vakre hunder med nydelige øyne. De er selvstendige, snille og sosiale. Trenger mye mosjon.

Jeg kom sånn ca halvveis gjennom kapittelet om litterære teorier, men ga opp og gikk videre til begrepene. Litt mer interessant, for å si det sånn. At noe kan bli så kjedelig er meg et mysterium. Jeg har alltid hatt intrykk at jeg kan lide meg gjennom ting folk ikke klarer å åpne engang. Nå har jeg bevist at det finnes ting som INGEN burde bry seg med.

Sliter med konsentrasjonen. Har en tendens til å begynne å tenke på ting jeg virkelig ikke burde, også har jeg lest 10 sider uten å ha fått med meg en dritt. Typisk. Domhnall & Pauls råd i slike tilfeller er å ta en pause. Apparently er the attention span når man leser konsentrert ikke på mer enn 20 minutter. Så vi tar det i slike bolker. Mulig jeg ikke er ferdig før neste år, men det synes å virke.

Fant ut at jeg kunne adde noen bilder mens jeg først sitter her. Furball’s name is Jesper, og han tilhører Asle og Kari. He’s soooo cute. Jeg vil ha en sånn.

Denne videoen er hysterisk morsom!! Jeg elsker å se artige klipp med katter og hunder, og her er mange gode samla. Jeg fikk meg en god latter!!

En japansk hund - trolig før den har fått oksygenterapi (Foto: Maki/Morguefile.com)

Når japanerne gjør noe, vil de også gjøre det skikkelig.

Også hundehold er det ingen måte på.

I Tokyo finnes butikker som selger hundebursdagskaker, der finner du også spa-sentre for hunder der både hunder og eiere kan slappe av i gjennomsiktige oksygenkammere.

Les mer om dette i artikkelen In Tokyo, nothing is too good for your pet (Tokyo Times).

PETA, den amerikanske dyrerettighets-organisasjonen som bl.a har blitt parodiert i South Park, går nå inn for at du skal konvertere hunden eller katta di til å bli vegetarianer. For hvis matmor er etisk i matveien, hvorfor skal ikke også matmons være det? Dyr som dreper andre dyr er forkastelig, og bør absolutt fordømmes på det groveste!

Det er jo dessuten helt naturlig at kjøttetende dyr innimellom switcher over til veggismat, ifølge PETA:

Some people wonder if it’s “unnatural” to omit meat from the diet of a dog or cat. Animals in the wild commonly eat quite a lot of plant matter.

Eller vent litt… det sto kanskje ikke kjøttetende dyr der, det sto vel bare dyr? Jaja, dyr er dyr! Dessuten, om mennesker kan bli veggiser, hvorfor ikke også dyr?

Videre:

Besides, to feed them the meat that they would naturally eat, you would have to serve them whole mice or birds or allow them to hunt for themselves, an option that is unfair to native species of birds and other small animals, since companion cats and dogs have been removed from the food chain and have advantages that free-roaming animals lack. Vegetarian or vegan dogs and cats enjoy their food and good health, and a vegetarian diet for your companion animal is ethically consistent with animal rights philosophy.

Ja tenk, du måtte ha servert de mat de naturlig ville spist, ja kanskje tilogmed en HEL mus eller fugl! Det er rett og slett urettferdig ovenfor de dyrene som må lide bare for at hundene og kattene skal få spise et uetisk måltid. Nå som PETA har erklært at hunder og katter blir ekskludert fra næringskjeden(TM), vil nok næringskjeden(TM) helt sikkert bli sint og kollapse om ikke hunder og katter blir veggiser fort som svint!

Men hvorfor stoppe der? Jeg syns PETA skal ta den helt ut, og jobbe for forbud mot “dyr spiser dyr” på generelt grunnlag. Om ikke katter spiser mus lenger, hvorfor skal da slanger gjøre det? Syns også det er for dumt at maurslukere spiser maur, få orden på livet deres!!

Skeptisk? Don’t be. De amerikanske veggisene finner du overalt på internett, her er f.eks et innlegg:

PETA is right.
1. Animals like cats and dogs should be on a vegan diet because we treat them like are kids. Plus the meat in pet food, is meat from animals who are sick.
2. We used to survive by hunting animals, but nowadays we don’t have to do anything to get are food. Plus people die each year from consuming dirty meat. Did you know on chicken there is poop on it?
3. Things like shampoos and stuff can be tested on humans. We shouldn’t have to test on a poor rabbit. It’s okay for medications for serious dieases , because without some meds people can go crazy and die. So it’s very important that we need meds.

Slutt å gi hunden din kylling med bæsj på! Slutt å test sjampoen din på den stakkars søte kaninen, test den heller på tanta di!

sort snute
på arket
dikt lukter godt

Fra spor, snø, 1970

((klikk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

Desmond har puttet sitt “lesestoff” i bokhyllen.

Desmond er en liten sort Schnauzer som vet å benytte seg av biblioteket.

Fra forordet i boken Hund! fornuft og følelser av Liv Emma Thorsen, 2001, Pax Forlag

 “Drømmer hunder? Alle som har sett en hund klynke i søvne, sett den bevege potene som om den løper mens snuten vibrerer og det rykker rundt øynene, vil svare ubetinget ja på dette spørsmålet. Men hva drømmer de? Om møter med andre hunder, om fristende kjøttbein, om spennende lukter, om en god jakt på en hare – om frihet. Vi kan bare gjette.

Kan hende drømmer de som oss, at de gjør fantastiske ting: De klatrer i trær så naboens katt kan få seg en lærepenge en gang for alle, og de kan fly opp og gjøre kål på den talgklumpen som menneskene av ubegripelige grunner har hengt opp til kjøttmeisene.”

“Hunden befinner seg i spennet mellom fantasi og virkelighet. Tanker og forestillinger om hunden er bokens ene hovedfelt, det andre er selve hundeholdet. Gjennom historien har vi mennesker skrevet og snakket om hunder i både beundring og hatske tonelag. 1800-tallets hundeelskere tegnet et bilde av hunden som værende edlere enn mennesket selv – en trofast sliter og venn, lojal inntil døden. Andre fester seg ved kjøteren – en skitten og ussel representant for samfunnets utskudd. Den trofaste hunden, rasehunden og kjøteren er temaer som tas opp i del II, og kjøteren stikker snuten fram igjen i del V. Rasehundenes inntog i hundeverdenen førte til at skillet mellom edle og uedle hunder ble tydeligere, idet rasehunden ble tillagt den trofaste hundens gode egenskaper. Hundens vekslende livsbetingelser slik vi ser det i det praktiske hundeholdet, er tema for del III og IV. I del IV som omhandler den døde hunden, løper de to feltene, forestillingene og handlingene, sammen.”

((klikk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

Bjørnar skal få seg en hund. De har vært hos damen som eier valpene før. Da valgte Bjørnar ut den tøffeste av alle valpene. Men valpen var for liten til å bli tatt fra moren, så de måtte komme tilbake senere. Derfor merket damen hunden med et rødt merke på det ene øret, sånn at de visste hvem som var Bjørnar sin. Bjørnar gleder seg veldig til å få hund. Damen har allerede kalt hunden Herkules, DET liker ikke Bjørnar. Kan jo ikke kalle en hund Herkules!
Lettlest bok med store bokstaver.

Her er et lite bilde av Kira og Siobhan. Siobhan er en av Kira sine beste lekekamerater, og de kommer utrolig godt overens til tross for stor forskjell på størrelsen. Det er en fryd å se på disse to leke sammen. De siste ukene har Henning og jeg slitt litt med å aktivisere Kira så mye som vi burde, på grunn av kneskade og graviditet. Så da har hele familien til Siobhan trådd til. Hun har vært med dem på turer og på playdate i hagen deres. Vi er dem evig takknemlig for hjelpen, og Kira har fått en “ekstra” familie som hun er blitt utrolig glad i.

Jeg har lenge tenkt på hvordan vi skal introdusere det nye familiemedlemmet for Kira. Jeg regner ikke med at det blir noe stort problem, ettersom hun er en veldig snill hund. I tillegg leker hun bra med barna i nabolaget, og synes bare det er stas når vi passer Vilma på 1,5 år. Men det kan kanskje bli en veldig stor forandring for henne å ha et barn her hele døgnet, i tillegg et som sannsynligvis vil gråte og holde oss våkne på natten.

Det finnes ganske mye informasjon og synsing på nettet om hvordan ting bør foregå. Noen av tingene synes jeg høres litt rart ut, blant annet anbefalingen om å snakke mye med hunden om hva som skal skje. Tror neppe Kira forstår hva jeg snakker om, med mindre jeg nevner ting som mat, tur eller bade:) Andre foreslår igjen å ta med et av klesplaggene babyen har brukt på sykehuset, og la hunden lukte på det før man kommer hjem. Jeg vet heller ikke om det egentlig har så stor innvirkning. Så det jeg foreløpig har planer om er å la Kira få hilse på babyen når vi kommer hjem, i stedet for at hun blir sendt bort hver gang hun lurer på hva det vesnet er. Slik at hun assosierer babyen med gode ting, og ikke det å få kjeft eller få beskjed om å ikke røre. Selvsagt skal hun ikke opp i ansiktet på barnet, men rett og slett bare få lukte. Så tror jeg nesten vi bare får ta det litt som det kommer.

Det blir kanskje verre med tiden å lære henne hvilke leker hun får lov til å røre, og hvilke som er babyen sine:)

I helgen hilste jeg også på denne 12 uker gamle schæfervalpen som heter Otto. De er bare så skjønne disse valpene.. med alt for mye hud og med ører som liksom peker alle veier. Otto er for resten en veldig trygg, lærevillig og lærenem liten hund. Han viste oss at han til tross for sin unge alder allerede kan ”sitte pent” og legge seg ned når han ble bedt om det, og han klarer til og med å krype bortover bakken. Jeg er overbevist om at Otto etter hvert kommer til å bli en veldig nyttig brukshund, men innen hvilket spesialfelt er det nok foreløpig alt for tidlig å si noe om. Uansett hva det kommer til å bli, så ønsker jeg både ham og eieren hans lykke til på ferden… og mange, mange trivelige år sammen.

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)

Note: For this post to make complete sense, please read Ooh Leh Leh first)

The journey to Nubra valley follows in a similar vein; the vehicle – a Safari DiCor, our driver – a slight, younger, teen punk version of Tashi who brought to light our deep-seated love for Ladakhi music. More superlatives adorn the mountain-scape without any fuss.

The BRO plays a huge role in ensuring the presence of a nearly-motorable road all around Ladakh with scant regard to what the landscape has to say about it. Founded in 1960, it is THE premier and most prestigious road construction agency in the country. Their warning boards keep you constant company on the roads in and around Leh. The Deepak unit of our mighty BRO has built, constantly rebuilds and maintains the road between Manali and Sarchu. The Himank unit takes over after this and their whacky safety slogans ranging from the simply inane to pure genius spread many a grin all around Ladakh. A sampling of some of the best ones on the road for your reading pleasure:

“Be gentle on my curves”

“Speed is the knife that cuts life”

“This is a Highway, not a runway”

“Don’t gossip, let him drive”

“Safety on road is Safe Tea at home”

“If you are married, divorce speed”

and the winner

“Love thy neighbour, but not while driving”

Amen.

The brothers of BRO-Himank certainly deserve to be called the Mountain Tamers. This is serious business – many a life has been laid down to keep this road up and usable by the military, even through the year sometimes.

Dark, big, bushy-tailed yaks dot the landscape. Patches of fertile green valley play hide-and-seek with the mountains as we wind down. The road to Nubra Valley (geography lesson here) cuts across a dramatic flat plain that shimmers in the heat. As our DiCor zooms across, I can’t help but imagine that we are in one of those fancy 4-wheel drive ads with a matching Springsteen-esque rock’n'roll beat to boot. Our ever-pleasant driver informs us that all that glitters on that river bed is indeed, gold. I believe him.

First stop, the Diskit monastery. The road up to the precariously wedged monastery gives us a premonition of the fabulous view awaiting us at the top. The Gompa itself seems unassuming at first. There’s your standard hole-in-the-floor Ladakhi loo. There are the prayer wheels, big, medium, small. And then there are steps that lead up, up and away. It’s a slightly arduous climb to the higher levels of the monastery and well worth the effort. The view is superlative. The monks are peaceful. I sit beside a friendly-looking monk, make some small talk and then drift into silence.

Something gently, surely overwhelms you. The view? The clouds casting deep shadows that glide grimly across the distant plain? The Gompa?  The wind moans, tone in tune to what I imagine the monks deep throat chants would sound like. The inevitable question – could I sit in silent contemplation for a lifetime? A slight tingling. Is it the mountains talking? Questions sit heavy on the head as you leave Diskit monastery.

Hunder’s famous sand dunes stick out like a sore thumb in the otherwise picture-perfect, fecund Nubra valley. The two-humped Bactrian camel is a novel sight. They are stinky, good-humored and cute. Unfortunately, less than a 1000 of these creatures are left in the wild and they are on the Critically Endangered list. Very soon, only the domesticated species will remain. We end up doing the very-touristy, very-cliched and very-fun camel ride seated between the two humps which I understand from my friends can be very disconcerting for the male of our species! I watch, slightly taken back as one of the camels rubs him/herself contentedly against my jeans.

The sand dunes get to us; we turn 14. We skim down the dunes, breathless. The guys fall into the sand, breaking the dunes and narrowly avoiding camel poo. We get some modeling shots against the blue sky and white sand. We sit on top of a dune. God is playing with the clouds, now we can see His fingers (it’s a he, the fingers don’t have nail polish you see, my friend spouts). We settle down on top of a dune just in time for the magic show hosted by no less than the sun. To our left, it’s definitely dusk; the sun has just angled below the cliff. We turn right to see the rest of the valley still drenched in sunlight. Now, slowly, the scene dissolves in a mystic haze right before our eyes.

Silver, shimmering silk and smoke. ’Even the valley is smoking’, another wisecrack.

Another superlative awaits us at the moderately commercialized, picture-perfect Snow Leopard guest house – fresh apricots straight from the tree! Now it might look like I am going overboard over a fruit, but let me explain. Before this encounter, I already was a fan of anything apricot – this after tasting just the dried variety and various treats made out of it. (Kurbani ka Meetha, anyone?) And I had no idea what the fresh variety would be like. So after biting into the ripe, juicy, orange, finger-licking awesome treat that a fresh apricot is, I could not help but scream Hallelujah, for here indeed I had found the perfect fruit. Appealing to the eye, cool to the touch, no skin to peel, small enough to fit the palm of your hand, hard enough to withstand a fall to the earth, soft enough for a toothless 80-year old to plunge their gums into, no irritating seeds to break the softness of the flesh (just one comfortably placed seed in the center) and a taste so unique it could compete with the royal mango. My version of heaven definitely has fresh apricots in it. Do I hear you say Amen too?

Oh, I almost forgot the mighty Khardung La! At 18,000+ feet, its status as the highest motorable pass may be disputed. But it really doesn’t matter beyond a point –  the pass is still awesome and 5500 m will probably be the highest point I hit in my lifetime! Possibly, the cleanest AND nicest AND highest ‘VIPs only’ loo in India sits atop the Khardung La. Happy are they who get to step inside its hallowed walls.

In a 30-40 km radius, the pretty little towns of Sumur, Diskit and Hunder along with Panamik have a lot to offer – hot springs, contemplative monasteries with old, esoteric Buddhist art, clear mountain streams you can drink from, sand dunes you could slide down on, the sun and the mountains and the valley and clouds that create shows so scintillating it will shut you up, and how can I not mention the fresh apricots!

Næææ…se en snute. Hmm…hvem sin snute er det sin tro.?

Næmen det er jo lille Tootsie jo

Ærlig talt matmor. Skjerp deg.  Er det virkelig ikke mulig å sove i fred undrer Tootsie på. Begynner virkelig å bli lei denne fotograferingen .

” Jeg overser henne, kanskje hun tar hintet og går “