På grunn av sykdom har det vært stille fra meg om Mobbebloggen og bokprosjektet de siste ukene. Det betyr på ingen måte at prosjektet har ligget brakk. Tvert i mot har det skjedd spennende ting siden sist, og både dugnadsånd og engasjement lever i beste velgående, selv om jeg ikke har fått nedlagt like stor innsats som jeg ønsker.

Onsdag i forrig uke hadde jeg mitt første møte (i febertåke) med forlagssjefen i Humanist forlag, Bente Pihlstrøm. Vi diskuterte de generelle rammene rundt prosjektet og definerte både tidspespektiv, antall sider og illustrasjoner. Da jeg gikk fra kontoret hennes hadde jeg min første bokkontrakt i vesken! Selv om det gjenstår en hel del arbeid med boken og antageligvis en del diskusjoner rundt innhold og utforming, så er det ikke å overdrive og si at det var en av mine største – og kan hende viktigste dager – noensinne. Jeg er på vei mot forfatterdrømmen – på ordentlig!

Etter et hyggelig og konstruktivt møte med svært mange gode tilbakemeldinger på arbeidet mitt så langt, ble jeg fulgt opp i 3.etasje i ærverdige Humanismens hus. Der holder Arnfinn Pettersen til som redaktør for tidsskriftet Humanist. Arnfinn – @dentvilsomme på Twitter – er mannen som umiddelbart kontaktet meg da jeg for omlag en måned siden skøyt fra hofta og stilte et nokså åpent spørsmål til Twittersfæren. Jeg spurte om noen hadde råd til en som mente å besitte en glimrende bokidé. Arnfinn varte meg umiddelbart og ba meg sende ham en presentasjon og utdyping av tankene mine. Etter å ha mottatt skribleriene mine, tilbød han seg å presentere tankene mine for forlaget – allerede dagen etter. Samme dag som han generøst presenterte ideén, fikk jeg epost fra Bente Pihlstrøm som synes prosjektet virket svært spennende og ønsket kontakt.  Resten av historien kjenner de fleste av dere. Vel, Arnfinn tok meg med ut på en kopp kaffe som varte i over en time (og jeg kom nesten for sent til skoleavslutningen til barna). Unødvendig å poengtere at det var en hyggelig time og et godt møte.

Pihlstrøm og Arnfinn har stilt seg fullt og helt til disposisjon som rådgivere og ballspillere – og begge hevdes å være strenge men rettferdige. Det er egenskaper jeg setter stor pris på og som bidrar til at jeg føler meg godt ivaretatt. Dette er min første bok og jeg ønsker selvsagt at Mobbeboka blir den beste boken skrevet om temaet noensinne!

Torsdag i forrige uke – altså dagen etter kontraktsmøtet – var jeg etter forespørsel fra Victoria i Tidsskrift for psykisk helsearbeid, så heldig å få holde foredrag (fortsatt i febertåke) om sosiale medier og psykisk helse sammen med en av bloggsfæren mest markante personligheter, Virrvarr. Arrangørene ønsket at jeg skulle snakke om både Erfaringsbloggen og Mobbebloggen/Mobbeboka og jeg føler jeg fikk god anledning til å presentere bokprosjektet. I etterkant av foredraget – hvor Virrvarr holdt et forrykende og engasjerende innlegg med høytlesning fra sin egen blogg – har jeg fått tre henvendelser fra folk som muligens ønsker å høre meg snakke mer om prosjektene mine. Kanskje får jeg gleden av å snakke for studenter på HIO til høsten. Nok en bemerkelsesverdig dag ble avsluttet med en svært hyggelig tyrkisk middag og en lang, berikende samtale med Virrvar, som jeg gleder meg til å treffe igjen.

De neste dagene vil jeg legge ut informasjon om tidsfrister for innsendelse av bidrag, samt lansere en photochallenge i samarbeid med svært behjelpelige Morten Prom. Følg med, spennende ting er i gjære nå som feber og vondter er i ferd med å erstattes av sommerfugler i magen og (langsomt økende) overskudd.

PS! Nevnte jeg forresten at jeg også har blitt invitert på bloggcamp i Kristiansand neste helg? Nok en arena hvor jeg kan promotere boksprosjektet og allerede nå er det flere som har meldt interesse for å diskutere mulige bidrag med meg. Les mer om Bloggcamp her

På grunn av sykdom har det vært stille fra meg i bloggen de siste ukene. Det betyr på ingen måte at prosjektet har ligget brakk. Tvert i mot har det skjedd spennende ting siden sist, og både dugnadsånd og engasjement lever i beste velgående.

Onsdag i forrig uke hadde jeg mitt første møte (i febertåke) med forlagssjefen i Humanist forlag, Bente Pihlstrøm. Vi diskuterte de generelle rammene rundt prosjektet og definerte både tidspespektiv, antall sider og illustrasjoner. Da jeg gikk fra kontoret hennes hadde jeg min første bokkontrakt i vesken! Selv om det gjenstår en hel del arbeid med boken og antageligvis en del diskusjoner rundt innhold og utforming, så er det ikke å overdrive og si at det var en av mine største – og kan hende viktigste dager – noensinne. Jeg er på vei mot forfatterdrømmen – på ordentlig!

Etter et hyggelig og konstruktivt møte med svært mange gode tilbakemeldinger på arbeidet mitt så langt, ble jeg fulgt opp i 3.etasje i ærverdige Humanismens hus. Der holder Arnfinn Pettersen til som redaktør for tidsskriftet Humanist. Arnfinn – @dentvilsomme  på Twitter – er mannen som umiddelbart kontaktet meg da jeg for omlag en måned siden skøyt fra hofta og stilte et nokså åpent spørsmål til Twittersfæren. Jeg spurte om noen hadde råd til en som mente å besitte en glimrende bokidé. Arnfinn varte meg umiddelbart og ba meg sende ham en presentasjon og utdyping av tankene mine. Etter å ha mottatt skribleriene mine, tilbød han seg å presentere tankene mine for forlaget – allerede dagen etter. Samme dag som han generøst presenterte ideén, fikk jeg epost fra Bente Pihlstrøm som synes prosjektet virket svært spennende og ønsket kontakt.  Resten av historien kjenner de fleste av dere. Vel, Arnfinn tok meg med ut på en kopp kaffe som varte i over en time (og jeg kom nesten for sent til skoleavslutningen til barna). Unødvendig å poengtere at det var en hyggelig time og et godt møte.

Pihlstrøm og Arnfinn har stilt seg fullt og helt til disposisjon som rådgivere og ballspillere – og begge hevdes å være strenge men rettferdige. Det er egenskaper jeg setter stor pris på og som bidrar til at jeg føler meg godt ivaretatt. Dette er min første bok og jeg ønsker selvsagt at Mobbeboka blir den beste boken skrevet om temaet noensinne!

Torsdag i forrige uke – altså dagen etter kontraktsmøtet – var jeg etter forespørsel fra Victoria i Tidsskrift for psykisk helsearbeid, så heldig å få holde foredrag om sosiale medier og psykisk helse sammen med en av bloggsfæren mest markante personligheter, Virrvarr. Arrangørene ønsket at jeg skulle snakke om både Erfaringsbloggen og Mobbebloggen/Mobbeboka og jeg føler jeg fikk god anledning til å presentere bokprosjektet. I etterkant av foredraget – hvor Virrvarr holdt et forrykende og engasjerende innlegg med høytlesning fra sin egen blogg – har jeg fått tre henvendelser fra folk som muligens ønsker å høre meg snakke mer om prosjektene mine. Kanskje får jeg den gleden av å snakke for studenter på HIO til høsten. Nok en bemerkelsesverdig dag ble avsluttet med en svært hyggelig tyrkisk middag og en lang, berikende samtale med Virrvar, som jeg gleder meg til å treffe igjen.

De neste dagene vil jeg legge ut informasjon om tidsfrister for innsendelse av bidrag, samt lansere en photochallenge i samarbeid med svært behjelpelige Morten Prom. Følg med, spennende ting er i gjære!

PS! Nevnte jeg forresten at jeg også har blitt invitert på bloggcamp i Kristiansand neste helg? Nok en arena hvor jeg kan promotere boksprosjektet og allerede nå er det folk som har meldt interesse for å diskutere mulige bidrag med meg. Les mer om Bloggcamp her

Jeg har fra idéen kom til meg, vært nokså bestemt på at boken ikke skal være en tung fagbok ei heller en lærebok. Jeg skal faktisk hverken knekke eller skrive Den store mobbekoden – og dette er ikke en bok for akademia. Det er viktig for meg ikke å ha noen forventninger liggende på meg om dette – og foreløpig er Humana forlag og jeg, helt enige om at denne tilnærmingen er den rette.

Det jeg derimot ønsker, er å gi folk en stemme som bidrar til at vi tenker oss om og ikke minst bidrar til alternativer å handle ut i fra. Jeg ønsker at boken skal være:

Dette er det jeg ser, dette er det folk forteller og dette er mulige løsninger. Den store mobbeboka for voksne skal bli en dokumentar i bokform.

Planen er å bruke dette konseptet til fulle og i den grad jeg skal skrive og ikke lage denne boken, så blir min stemme en kommentarstemme gjennom boken – som om det var en filmdokumentar. Med tanke på at jeg verken er, eller ønsker å fremstå som en ekspert eller bedreviter på mobbing, så tror jeg det vil tjene både boken og mobbing som tema. Jeg vil stå fri som forteller og være den som binder tekster sammen – en som undrer seg, stiller spørsmål og snakker med folk. Det vil samtidig gi meg stort rom til å være subjektiv og vise at jeg har en agenda og politikk jeg vil føre.

Mobbing har kommet for å bli og forskning har gitt oss mye kunnskap om fenomenet. Men fortsatt kan man etter min mening gjøre mye mer i forhold til forståelsen av problemet og hvordan man forholder seg til det. Det aller viktigste er aksept for det folk opplever og kunnskap om konsekvenser og hva man faktisk kan gjøre med mobbing (Virrvarrs to poster om temaet, er glimrende eksempler). Forskning er viktig, men jeg er opptatt av at den sjelden representerer alle stemmene i en og samme kontekst. Jeg vil ha tilbake individfokuset, nettopp fordi det er så mange eksempler på at dagens tiltak som erbasert på metoder utviklet på grunnlag av forskning, veldig ofte ikke virker.

Derfor skal boken også inneholde stemmen til mobberen, de som ikke grep ikke, faren, bestemoren osv. For å få den nødvendige innsikten som jeg håper kan være med å bidra til varig endring, må alle stemmene frem. Dét er bokens misjon.

Dette blir en spesiell bok på flere måter. Jeg bruker nettet til å lage den. Noe som medfører dønn ærlig og instant respons – hele tiden. De færreste legger en finger i mellom når de svarer og kommenterer på nett. Dette mener jeg også er noe av prosjektets styrke – jeg må konstant ta stilling til andres respons på det jeg foretar meg, i stedet for å vente til boken kommer i butikken. Det virker som forlaget er villig til å gi meg fritt spillerom og at de samtidig forstår hvor unikt dette konseptet er. De følger tett med på hva som skjer i bloggsfæren og jeg er nær dialog med dem.

Selv om dette ikke skal være en fag- eller lærebok i vanlig forstand, så har jeg fra jeg kom på idéen, ment at det vil være en styrke for boken at både lærere, andre fagfolk og forskere på temaet barn og mobbing blir viet plass i boken. Flere har bidratt med navn til personer som bør kontaktes i den forbindelse, men jeg imøteser gjerne flere forslag.

Jeg har så langt mottatt nær 50 bidrag. I tillegg kommer det daglig oppmuntrende eposter fra mennesker som selv, av ulike årsaker klarer å bidra. Noen forteller at det å begynne og skrive om dette, aktivisererte sterke følelser som sinne, skam, redsel for å virke svak, kvalme, skjelvinger, søvnløshet og at de derfor ikke klarer det allikevel. Noen har derfor måttet be andre om å skrive deres eller sin egen historie, slik at de føler at de allikevel er med og bidrar. Til tross for ubehaget de opplever, takker de inderlig for initiativet og sier det er på tide at boken skrives.

Slike tilbakemeldinger gir meg motivasjon og kraft til å fortsette arbeidet med boken. Jeg gjemmer ordene og menneskene i hjertet mitt.

Stor takk til Undre, Ida Jackson (Virrvarr), Mannunderveis og Jakob Arvola for stadig gode innspill og samtaler når motet i blant er skjørt.

(Bildet er malt av Tone Sem-Jacobsen)

Innlegget er også postet i Mobbebloggen

Jeg har fra idéen kom til meg, vært nokså bestemt på at boken ikke skal være en tung fagbok ei heller en lærebok. Jeg skal faktisk hverken knekke eller skrive Den store mobbekoden – og dette er ikke en bok for akademia. Det er viktig for meg ikke å ha noen forventninger liggende på meg om dette – og foreløpig er Humana forlag og jeg, helt enige om at denne tilnærmingen er den rette.

Det jeg derimot ønsker, er å gi folk en stemme som bidrar til at vi tenker oss om og ikke minst bidrar til alternativer å handle ut i fra. Jeg ønsker at boken skal være:Dette er det jeg ser, dette er det folk forteller og dette er mulige løsninger. Den store mobbeboka for voksne skal bli en dokumentar i bokform.

Planen er å bruke dette konseptet til fulle og i den grad jeg skal skrive og ikke lage denne boken, så blir min stemme en kommentarstemme gjennom boken – som om det var en filmdokumentar. Med tanke på at jeg verken er, eller ønsker å fremstå som en ekspert eller bedreviter på mobbing, så tror jeg det vil tjene både boken og mobbing som tema. Jeg vil stå fri som forteller og være den som binder tekster sammen – en som undrer seg, stiller spørsmål og snakker med folk. Det vil samtidig gi meg stort rom til å være subjektiv og vise at jeg har en agenda og politikk jeg vil føre.

Mobbing har kommet for å bli og forskning har gitt oss mye kunnskap om fenomenet. Men fortsatt kan man etter min mening gjøre mye mer i forhold til forståelsen av problemet og hvordan man forholder seg til det. Det aller viktigste er aksept for det folk opplever og kunnskap om konsekvenser og hva man faktisk kan gjøre med mobbing (Virrvarrs to poster om temaet, er glimrende eksempler).

Forskning er viktig, men jeg er opptatt av at den sjelden representerer alle stemmene i en og samme kontekst. Jeg vil ha tilbake individfokuset, nettopp fordi det er så mange eksempler på at dagens tiltak, som er basert på metoder utviklet på grunnlag av forskning, veldig ofte ikke oppleves å ha ønsket effekt av dem som er berørte.

Derfor skal boken også inneholde stemmen til mobberen, de som ikke grep ikke, faren, bestemoren osv. For å få den nødvendige innsikten som jeg håper kan være med å bidra til varig endring, må alle stemmene frem. Dét er bokens misjon.

Dette blir en spesiell bok på flere måter. Jeg bruker nettet til å lage den. Noe som medfører dønn ærlig og instant respons – hele tiden. De færreste legger en finger i mellom når de svarer og kommenterer på nett. Dette mener jeg også er noe av prosjektets styrke – jeg må konstant ta stilling til andres respons på det jeg foretar meg, i stedet for å vente til boken kommer i butikken. Det virker som forlaget er villig til å gi meg fritt spillerom og at de samtidig forstår hvor unikt dette konseptet er. De følger tett med på hva som skjer i bloggsfæren og jeg er nær dialog med dem.

Selv om dette ikke skal være en fag- eller lærebok i vanlig forstand, så har jeg fra jeg kom på idéen, ment at det vil være en styrke for boken at både lærere, andre fagfolk og forskere på temaet barn og mobbing blir viet plass i boken. Flere har bidratt med navn til personer som bør kontaktes i den forbindelse, men jeg imøteser gjerne flere forslag.

Jeg har så langt mottatt nær 50 bidrag. I tillegg kommer det daglig oppmuntrende eposter fra mennesker som selv, av ulike årsaker klarer å bidra. Noen forteller at det å begynne og skrive om dette, aktivisererte sterke følelser som sinne, skam, redsel for å virke svak, kvalme, skjelvinger, søvnløshet og at de derfor ikke klarer det allikevel. Noen har derfor måttet be andre om å skrive deres eller sin egen historie, slik at de føler at de allikevel er med og bidrar. Til tross for ubehaget de opplever, takker de inderlig for initiativet og sier det er på tide at boken skrives.

Slike tilbakemeldinger gir meg motivasjon og kraft til å fortsette arbeidet med boken. Jeg gjemmer ordene og menneskene i hjertet mitt.

Stor takk til Undre, Ida Jackson (Virrvarr), Mannunderveis og Jakob Arvola for stadig gode innspill og samtaler når motet i blant er skjørt.

Bildet er malt av Tone Sem-Jacobsen

(Les den gripende historien om Kai-Arne i Magasinet lørdag 23.mai)

Dette er en støttepost for Idas mentale helse. Hun har skrevet et brev fra asylet på sin blogg, der hun forteller at hun er innlagt.

Jeg skulle gjerne hatt mot til å være like ærlig som Ida, og jeg setter pris på den ærligheten. Samtidig håper jeg den ikke koster for mye, og føler et behov for å gi noe tilbake. Jeg vil gjerne bidra litt for å hjelpe henne og kjæresten hennes, Mr. Jackson. Jeg kjenner dem bare gjennom bloggen, så derfor gir jeg min støtte gjennom bloggen.

Selv har jeg kjempet en ensom kamp, Ida, i hele mitt voksne liv. Det har vært en kamp for å lege skadene ni års mobbehelvete på skolen ga meg. En del av problemet mitt var at jeg mistet all tillit til mennesker rundt meg, etter å ha blitt sviktet fullstendig av skolens lærere. Så jeg kom aldri inn i noe behandlingsopplegg, fikk aldri noe hjelp, og har derfor brukt hele mitt voksne liv på å hjelpe meg selv. Men slik trenger det ikke være …

Jeg håper du klarer å ta imot den hjelpa du nå får tilbud om Ida. Tror det er en enorm styrke å ikke stå aleine i kampen mot en psykisk lidelse. Bruk dine gode hjelpere for alt de er verdt. Når du finner mennesker med innsikter du trenger, så lytt og lær og vær med på det opplegget de gir deg. Du må selvsagt stå fremst i kampen mot din sykdom, men du er heldig som får hjelp.

Hjelp er et redskap du kan bruke, Ida. Bruk det!

Jeg håper dette lille inspirativet også kan hjelpe litt:

Mr. Jackson, til deg vil jeg si at det er mange måter å løse ei slik nøtt på. En av de fineste måtene er å være tålmodig nok til å la nøtta åpne seg selv. Ikke glem deg selv mens du venter. Puss tennene, spis maten din og trekk på smilebåndet hver dag. Det hjelper!

___________________________________

Figuren Pigg kom og insisterte på å få være med i denne posten. Selv om han er en figur som nesten aldri går ut, har han faktisk vært på besøk i Ida sin virrvarr-blogg. Han har våget seg dit fordi hun er noe helt eget, et eksempel som har gjort Pigg til en bedre figur, og derfor våger han nå også å skrive noe helt på egen hånd:

Ida! Jeg er glad i deg! Hilsen Pigg!

De andre figurene ba ham hilse og si at selv om du er steike rar i hodet, Ida, så er du flott!

Virrvarr sa dette: Jeg liker at folk er glad i meg, og å være glad i andre. Går det bra til slutt?

Spåmannen svarer:

Din personlighet tilhører stjernetegnet Fusentasten, Virrvarr. En fusentast er ofte engasjert, veldig ofte entusisastisk, og alt for ofte enerverende glad i å få rett. Det er rett og slett veldig mye LIV i en fusentast, så mye at det knapt får plass i ett menneske. Det skvalper stadig over, og fører til mye søl.

Det fører til at fusentasten ofte blir behandlet med en form for oppgitt sympati vi kan kalle … kjærlighet.

Fremtida di, Virrvarr, er det vanskelig å spå om. Det er mye søl der, mye uklart tankegods og ufullendte prosjekter, og vage ideer om idyll og lykke. Muligens betyr dette at fremtida di vil bli mer tåkete enn nåtida. Det betyr nok også at nåtida di er veldig, veldig tåkete. Tåka du lever i består av én halvdel tjukk norsk skogtåke, en halvdel nærsynthet, én halvdel vage fornemmelser, én halvdel tåkeprat og én hel del undertrykte motiver. Alt dette piskes sammen med den fineste morgentåke og settes for å stivne til en smakfull livspudding (pynt med litt melis på toppen, og et kirsebær).

Denne nåtidståka gjør det vanskelig å se deltaljer om fremtida di. Slike detaljer kan kun skues av en klarsynt med grå stær. Om det er interessant kan jeg formidle kontakt til Forbundet for Handikappede Klarsynte (Fhk!).

Men selv om livet ditt er ei tjukk tåke, er svaret på ditt sentrale spørsmål klart. Du spør om det går bra til slutt. Bra? Svaret er: NEI! Slett ikke! Vi har ingen grunn til å tro på en bra slutt her i livet! Livet tar slutt og du dør! Jorda forurenses og alt liv dør! Sola utvider seg og suger jorda inn i sin ødeleggende ild! Stjernene i universet går så langt fra hverandre at verdensrommet i praksis vil være tomt! Helt tomt!

Dette kan ikke beskrives som “en bra slutt”, Virrvarr, selv om du til tider føler en viss entusiasme. Det finnes bare ett eneste menneske i hele verdenshistorien som er i stand til å tenke at dette er en bra slutt, Virrvarr, og det er Knut Jørgen Røed Ødegaard! Så ille er det!

Jeg foreslår at du klamrer deg til entusiasmen din, Virrvarr, og at du ellers engasjerer deg voldsomt i alle mulige saker, både privat og politisk, slik at du slipper å tenke på hvor tomt verdensrommet egentlig er!

Men i en annen dimensjon …

- vil alt være klart! Der vil du finne en rolig plett, langt fra folk og forurensning, og du vil pleie dine kjæledyr der, og leve et vegetarisk liv med løvetannsalat, neslesuppe og nøttekake. Du vil bli mykere der, Virrvarr, og fylle kroppen din med den gode følelsen av å være tilfreds, etter dine glade turer i fjell og mark. Og når du en sjelden gang savner noen, vil de komme løpende over blomsterengene med funklende øyne mens de synger navnet ditt: Idaaa, I-iiidaa Jaaacksooon!

Og navnet ditt, dette magiske tegnet som utvider seg med deg for hver dag du lever, dette navnet vil klinge i vinden som et løfte om at når du en dag legger deg for siste gang, i di vakkert utskårede seng under det hvitmalte vinduet, da vil vi komme alle sammen, og vi vil synge for deg. Fluer og fugler, sauer og kyr, menn og kvinner – vi vil stemme i for deg, med vår høystemte og alle våre stemmer. Vi er ditt livskor! Vi vil synge deg til himmelen, Ida!

Og du vil bli forundret over at sangen vår skaper en helt egen evighet for deg. En helt egen evighet. Evig-Ida.

Jaja, det er godt det finnes andre dimensjoner.

Ord for dagen:

Den som venter på noe godt, venter evig!