Publisert i Adresseavisen 28.11.09

“Elve/Benk”
av kunstnerduoen Stenberg/Sørensen
Arkitekt: Marie Fjeldstad
Produksjon: Ndesign
Prosjektleder: Kulturbyrået Mesén
18.november – 30.april

”Naturen, og ikke maskinen, er den viktigste modellen for arkitektur”, sa Alvar Aalto. Kunstnerne Stenberg/Sørensen har videreført prinsipper fra 50-tallets Scandinavian Design til sin ”Elve/Benk”, som er formet som Nidelven og saget ut i heltre eik.

Benken imiterer Nidelven, som vi på plansjen bak lærer er en meandrerende, det vil si svingende elv. Foto: Marie Fjeldstad

Utplassert i publikumshallen på Trondheim S, oppfyller benken alle benkers iboende skjebne; den sittes, ligges og hviles på. Få ting er så inviterende som en benk der folk venter. Kunst i offentlig rom har gjerne den positive egenskapen å komme nærmere brukerne enn den samme kunsten utstilt i et galleri. Når nytteaspektet i tillegg er tilstede, får verk som ”Elve/Benk” også en potensiell sosial side.

Erle Stenberg og Elin T. Sørensen har altså basert benken på Nidelven som landskapsform, en forminsket versjon av elvas parti fra Nyhavna til Sluppen. Konturen av elvas vannflate utgjør benkens sitteflate, noe som oppleves uvant da det oftest er landområdene som tegnes ut som positiv form med vannområdene som noe som blir igjen rundt. Her er det elven som er det massive. Åtte broer markert som opphold eller åpne partier deler treelva i seksjoner. På veggen bak ”Elve/Benk” kan man lese om både kunstprosjektet og Nidelven. Delt opp i små bokser, er informasjonen tilpasset rask gjennomstrømning av folk med begrenset tid. Har man derimot god tid, kan man blant annet lære at elvebunnen består av en diger undervannseng med spesialiserte plante- og dyrearter. Og at forstavelsen ”nid-” kan vise til elva som ligger langt nede, den skinnende elva, den brusende elva eller den mektige floden.

Buktende ”Elve/Benk” har lun overflate og runde kanter, og føles sympatisk mot hånden. Eika er overskuddsmateriale fra interiøret i den nye Operaen. Det formrene, organiske uttrykket, gode materialer og tilknytning til det lokale er alle trekk som forbinder ”Elve/Benk” til tradisjonen fra Aalto og Scandinavian Design. Aaltos arkitektur og design skulle fungere som mellomledd mellom menneskelivet og naturen rundt, inspireres av naturfenomener og tilpasses landskapets konturer. Ikke desto mindre faller ”Elve/Benk” naturlig inn blant dagens tendenser innen møbeldesign, der det skandinaviske fortsatt forbindes med enkelhet og materialkvalitet. Når det siste også forenes med gjenbruk får vi et godt eksempel på bevisst og velfundert praksis anno 2009.

Ideen er god og utførelsen enda bedre; det synlige resultatet av konseptet er slående. Plasseringen av benken i publikumshallen som en første presentasjon er formålstjenelig, men det hadde vært spennende om den kunne knyttes enda nærmere sin inspirasjonskilde ved å senere bli plassert ved elva – ulempen er at den kun er oljebehandlet for å stå innendørs. Visningsperioden varer frem til april neste år, da benken vil ha hatt anslagsvis 30 000 sittende gjester.

Anmeldt av Solveig Lønmo

Publisert i Adresseavisen 23.11.09

Utvalgt: “Helt bakpå” Kulturadressa

Bill Viola "Ocean Without a Shore" 2007

Midt på sommeren er det gjerne glohett i gatene og på piazzaene mellom Venezias kanaler. Det var det også sommeren 2007, da jeg yr av byen og kunsten fikk tilbringe en hel måned der. Den 52. versjonen av Veneziabiennalen, en av verdens største kunstfestivaler som arrangeres annet hvert år, var godt i gang, og byen var ”rammet” av kunst overalt. Det er flere år siden biennalens to hovedområder ble for små, og flere av byens ambassader, kirker og palazzoer også måtte tas i bruk. Det var i en av de ærverdige 1400-talls kirkene, Oratorio San Gallo, jeg skulle få den sterkeste kunstopplevelsen den sommeren.

Overgangen fra den varme, lyse formiddagen ute føltes brått på kroppen da dørene lukket meg inne i det mørke kirkerommet. Lyden av buldrende vannmasser var det første jeg oppfattet, og når pupillene etter hvert vente seg til forholdene, så jeg de tre store videoskjermene som var montert på kirkens steinaltere i hovedskipet frontalt og flankerende til høyre og venstre. Mot sort bakgrunn kom svevende, nesten immaterielle menneskeskikkelser mot meg, brøt vegger av fossende vann og formelig trådte inn i rommet fra videoskjermene. Som om menneskene i videoene trosset dimensjoner og gikk fra levende til døde eller døde til levende, ble den kraftige lyden avbrutt av øyeblikkelig stillhet idet de brøt vannveggen, for så å bli stående en stund, før de snudde og returnere dit de kom fra. Jeg var som fastfrosset vitne til Bill Violas ”Ocean Without a Shore”.

Tittelen på biennalen dette året var ”Think with the Senses – Feel with the Mind”, en attraktiv vinkling for den som er opptatt av hva kunsten gjør på resepsjonsnivå, altså med publikum. Bill Violas videoinstallasjon ble en illustrasjon av biennalens tema: Jeg frøs og skalv der jeg sto helt tørr og varm på kirkegulvet; forestillingsevnen utløste innbilte sansefornemmelser.

Solveig Lønmo

Publisert i Adresseavisen 09.11.09

Utvalgt: “Helt bakpå” Kulturadressa

Foto: Thomas Pintaric

Det var høsten 2003 og sola var flyttet inn i Tate Moderns store turbinhall. Olafur Eliassons “The Weather Project” var åsted for kunstige naturopplevelser, og publikum la til side den vanlige “museumsoppførselen” for en mer kroppslig fullførelse av kunstverket. Det speildekte taket virket fordoblende på hallens høyde, og små som maur ble de besøkende reflektert gjennom et tynt lag av produsert tåke. Sollampen farget luften gul, som slik ble underlig skulpturell og fysisk.

Iscenesettelsen som Eliassons installasjon representerte satte tid og rom på spissen, og opplevelsen av den ble en bevisstgjøring av selvet som både seende og sett, subjekt og objekt. Opplevelsen ble i tillegg kollektiv når publikum samarbeidet om å legge seg i formasjoner på gulvet for å tegne motiver i speiltaket. Gulvet i turbinhallen fungerte på et tidspunkt som arena for spontan politisk aktivisme da den amerikanske presidenten var på statsbesøk i London; i taket kunne man lese BUSH GO HOME formet av rundt åtti liggende menneskekropper. Olafur Eliasson hadde aktivert rommet og skapt scenen, publikum utfoldet seg som regissører og skuespillere.

“The Weather Project” var en suksess for Tate Modern, og da våren kom og verket skulle fjernes, ba Tate om å få utvide utstillingsperioden. Eliasson avslo tilbudet: “The time after a show is just as interesting to me, because then it becomes an object of memory and its meanings change”. Nå er det minnene og fotodokumentasjonen som bevarer det tids- og stedsspesifikke verket; værprosjektet vil aldri være mulig å oppleve igjen.

Solveig Lønmo

Publisert i Adresseavisen 10.10.09

Anders Sletvold Moe
Maleri og installasjon
Nils Aas Kunstverksted
26.september -22.november

Med nye vegger og romsoner for anledningen, fremstår galleriet i Nils Aas Kunstverksted mer som en modernistisk “hvit kube” enn noensinne. Anders Sletvold Moe har bygget kuben, for så å sette seg fore å avsløre den.

Anders Sletvold Moe “Disclosed core” og “Extended wall”. Foto: Henning Lystad.

Det modernistiske gallerirommet, “den hvite kuben”, er tilsynelatende konstruert for å skulle virke som en passiv kulisse for kunst. Egentlig er den planlagt etter strikte lover som gjør at atmosfæren der inne fremstår som utenfor tid og rom, og slik er alt annet enn nøytral i forhold til kunsten som vises. Som en Brian O’Doherty (kunstneren som i artikkelform utleverte den hvite kubens egentlige ansikt), blottlegger Sletvold Moe veggenes godt bevarte hemmeligheter.

For altså, bak det tynne laget av hvitmaling er veggen fluoriserende rosa, tvers igjennom! Verket “Disclosed core” er, vil kunstneren få oss til å tenke, resultatet av et tilfeldig kutt. Et rektangulært utsnitt er skjært ut, og den fjernede formens ramme er like sterkt farget som rammen til veggens åpne sår. Positiv form henges triumferende på veggen, mens hullet, den negative formen, står igjen totalt avslørt.

Et lignende konsept ligger innbakt i “Extended wall”, der veggen liksom ivrig har sprengt sin egen overflate og antydende viser seg frem i all sin knallgule prakt. Også her fluoriserende selvlysende, sterkt ladet. Både dette verket og “Disclosed core” henviser formalt sett til minimalistisk 60-talls skulptur, og kunstnere som Dan Flavin og særlig Donald Judd. I likhet med Flavin og Judd, bruker Sletvold Moe enkelhet og repetisjon som virkemidler. Men mens minimalistene nektet for enhver form for mening utover skulpturenes materiale og form, er Sletvold Moes installasjoner altså konseptuelle; de synes å bære på meta-betydninger om modernismen, galleriet og kunsten. Institusjonskritikk har vært på samtidskunstens agenda i flere tiår nå, men denne kunstneren gjør det med en vri så god at han kommer fint ut av det.

Paradoksalt nok tror jeg begge de omtalte installasjonene kan fungere godt som utsmykking i offentlig bygg. Stedsspesifikk betydning ville forsvunnet (ny ville muligens oppstått), men god form ville stått igjen. Da ville verkene plassert seg fint inn i en ubrudt minimalisme-tradisjon.

I tillegg til installasjon, består Anders Sletvold Moes utstilling av maleri. Som en fortsettelse av avsløringskonseptet finner vi verket “Poured painting (corner impact)” hvor to malingsklatter synes som slengt på hver sin side av et hjørne, for så å renne horisontalt til hver sin side. Gallerirommets fysiske lover er altså mer spesielle enn vi aner; tyngdekraften er tuklet med. “The blue metallic series” er mer “maleri som maleri”, og består av 10 plexiglassplater bemalt med hammerlakk. Disse er tiltrekkende å se på, men står så vidt jeg kan se på siden av utstillingens ellers helhetlige konsept.

Utstillingen blir derfor bare nesten gjennomført. Til gjengjeld er det sjeldent å se teknisk finesse i like stor grad som hos Sletvold Moe. Helheten har slik den finishen som skal til for å plassere utstillingen som en av de aller mest severdige denne høsten.

Anmeldt av Solveig Lønmo

Detaljer fra “The blue metallic series”.

Å se Nils Aas gjennom Anders Sletvold Moe. Foto: Solveig Lønmo.

Studentene  på fordypning “Spillerom – kunstpedagogisk arbeid med barn” ved førskolelærerutdanningen på HiO (Høgskolen i Oslo) har laget tre fellesinstallasjoner i metall og tre. SVERM, KUBE og ROBOT. Se oppslag på HiO-nytt.

“SVERM

Lungene er strikket i sarte farger, pusete garn og er stoppet på samme måte som et kosedyr. Kanskje handler dette om avhengighet – hele livet er vi avhengig av lungene våre og som små barn er vi fryktelig svake for kosedyr. 

Jeg kan huske at jeg leste om et forsøke med en liten apekatt som fikk velge mellom en stålviret figur som ga melk og en hårete figur som ikke ga den melk, apen valgte sulten…

I ventetiden før jeg skal delta på en utstilling sammen med Kari V. Angvik og Vigdis E. Løbach tester jeg ut noen av ideene jeg har i den lille boken min. Når jeg tester ut ideer er jeg kun ute etter det visuelle – jeg bryr jeg i liten grad om innhold, jeg ser etter det som funker sammen av form, materialer og farger - og lar det styre den videre gangen.

Her har jeg strikket noe nytt, funnet frem noe gammelt og prøver å sette sammen objektene for å finne ut hva jeg kan gjøre videre. Det virker som om det utkrystalliserer seg to prosjekter jeg kommer til å forfølge videre:

I det siste har jeg vært mer opptatt av å lære meg å sy, å strikke sokker og å lese om eksistensialismen, enn å lage kunst. Jeg tror det har sammenheng med at jeg skal delta på noen utstillinger og at jeg ikke er ferdig med det jeg skal stille ut - det er litt sånn som med eksamen: jeg jobber jevnt og trutt og når det er er sånn tre måneder til deadline blir støvsuging, vindusvask ol veldig interessant og viktig og nå er sying, strikking og eksistensialismen blitt viktigere enn all kunstlaging, men det tikker alltid i hodet og blikket leter. 

I grunnen kunne jeg egentlig bare skrevet bla, bla fordi det jeg vil er å vise dere hva Kate MccGwire får til med fuglefjær. 

Ukas kunstgreie, eller sommerens snakkis for nyvoksne kunsthipsters, er at tidligere bad boy Matias Faldbakken har fått breie seg over hele den første etasjen i Museet for Samtidskunst. Matias har vært kjent for å provosere, både som tidligere ironisk-politisk konseptkunstner og forfatter av slem-ekle bøker (Skandinavisk misantropi-triologien). Det blir betraktet som et dristig trekk å gjøre ham museal allerede nå, noe jeg ikke helt skjønner, siden Matias åpenbart er blitt estetiker siden sist.

Matias Faldbakken: «Untitled (video sculpture)» (2005).

De tre romanene som bærer undertittel «skandinavisk misantropi», The Cocka Hola Company (2001), Macht und Rebel (2002) og Unfun (2008), ble publisert under kunstnernavnet Abo Rasul (ved debuten et pseudonym nesten ingen visste hvem skjulte seg bak), opprinnelig fordi Matias ville distansere seg fra sin far, den langt mer salongvennlige Knut Faldbakken.

Familien Faldbakken på Samtidskunstmuseet.

Også faren er til stede under vernissagen, og mens vi venter på Mette-Marit observerer jeg den reneste idyll av løpende barn og leende voksne i familien Faldbakkens hjørne, noe som gjør det stadig vanskeligere å beholde det mentale bildet av kunstneren som outsider og provokatør.

Børre Haugstad, Faldbakken-kritisk VG-journalist.

En som derimot lar seg provosere er denne mannen, Børre Haugstad. Han er kunstjournalist i VG, og legger dagen etter åpningen ut et videointervju med Matias, fullt av tradisjonelle jovial-provoserende VG-spørsmål som «ække dette bare en scam» og «bra timelønn på deg, førti tusen spenn for å splæsje litt maling?» Matias står lent mot en vegg og gløtter i kamera med utstudert coolness. «Nåja,» svarer han, «men jeg gjør det ikke ofte, så det blir ingen årslønn å snakke om.»

Matias Faldbakken: «Cultural Department» (2006).

Matias fikk sin street cred fra skating og tægging, noe som gjelder mange av konseptkunstnerne fra 1990-tallet. I likhet med kollegene benytter Matias idag de samme referansene i langt mer estetisert form, ved å kaste maling på rikfolks vegger à lá Jackson Pollock…

Matias Faldbakken: «One Tape Roll Measurement» (2009).

… eller lage geometriske mønstre ved å lime opp gaffateip og aluminiumsfolie på MDF-plater eller direkte på veggen.

Matias Faldbakken: «Untitled, MDF #12» (2009), detalj.

Han flørter også med popkultur og teknologi, blant annet ved stille ut en stabel videokassetter på gulvet, lage en skulptur av båndsalaten fra samme typen videokassetter (øverste bilde), og plassere tomme Marshall-høyttalere i et hjørne (et verk jeg har omtalt tidligere, i Vigelandmuseet 2007). Vi ser funksjonelle objekter berøvet for sin funksjon, noe som påpeker tidens forvandling av bruksting til skrot.

Matias Faldbakken: «Abstracted car» (2009).

Utstillingen omfatter også et utbrent bilvrak, som selvfølgelig gir en absurd kontrast til bløtkakeornamentene i den ærverdige banksalen. (En bildeserie fra brenning og flytting av bilvraket finner du her.)

Matias Faldbakken og HKH Mette-Marit.

Som kronen på verket i gentrifiseringen av Matias Faldbakken er det annonsert at kronprinsesse Mette-Marit vil åpne utstillingen. I dette tilfellet betyr det bare at hun stolprer inn på høye hæler, smiler fint og hilser på Matias, før hun setter seg ved siden av ham på en stol og lytter til en innledning av Audun Eckhoff.

Audun Eckhoff taler med Mette-Marit som publikum.

Senere på kvelden møter jeg en bekjent som sier: «Var du på åpningen? Så du de hælene? Tok du bilde av dem?» Ja, det gjorde jeg.

Oda Bhar: «Royal heels» (2009).

Noen flere bilder fra åpningen har jeg flickret her. Ellers vil jeg anbefale Nina Marie Haugen Holmefjords anmeldelse i Dagsavisen, som er er lagt ut på bloggen hennes Articulata. Du kan også lese Natt&Dags innføring myntet på nybegynnere, selv om jeg nok synes de undervurderer publikum.

Oda Bhar: «Royal chairs» (2009).

Utstillingen Shocked into Abstraction av Matias Faldbakken står i Museet for samtidskunst fram til 9. september.

Når du jobber med dine HTML/PHP etc i Ubuntu, så kan det være ok med ett godt utviklingsverktøy.

Test ut bluefish.

Skriv i terminal:

sudo apt-get install bluefish

Liker du ikke å betalemye for Windows Vista, eller betale dyrt for Windows XP, MACOSX eller lignende?
Prøv ut Ubuntu! Det er ett Linux system som er ganske mye brukt. Ett lett operativsystem, der det meste er gratis!

Skjekk ut Ubuntu hos www.ubuntu.com.
Nedlastingslink finner du her.

Ønsker du skjermbilder eller guide på hvordan Ubuntu er finner du mye guide ol her.

Visst du ønsker å teste ut ubntu, uten at noe skjer med ditt Windows OS, så test ut WUBI.

I alt snakket om 3D-film kan det være lett å glemme at også 2D kan brukes tredimensjonalt. Dette skjer i kunstverdenen, hvor bevegelige bilder og lyd anvendes som integrerte deler av en større rominstallasjon. Riktignok kan disse verkene ha variabel kvalitet og kompleksitet. Ofte blir vi avspist med en flimrete videoskjerm bak en mørk gardin, noe som sikkert er grunnen til at videokunst sjelden har funnet gehør hos tradisjonelt filminteresserte. Desto hyggeligere er det å en sjelden gang finne noen som har greid å sette sammen lyd, film, stillbilder og fysiske konstruksjoner til en vellykket totalopplevelse. Denne helgen kan vi finne et slikt eksempel i Oslo, hvor Mercedes Mühleisen viser sin mystiske installasjon Kneipp Sleeps Alone (a journey should be done alone and by oneself because the heart is a lonely hunter).

Det hele foregår relativt bortgjemt i det gule lagerskuret som for tida er kunstakademistudentenes utstillingslokale på Vestbanetomta, kalt Galleri 21.24 og 21.25. Mercedes Mühleisen er BA-student og mest kjent som den ene halvparten av performancegruppa Slutburger. Makkeren Stine Sterk står for musikken, på noe jeg først tror er et balkaninspirert sigøynertrekkspill, men som viser seg å være et lite oransje elektronisk piano.

Navnet på utstillingen, Kneipp Sleeps Alone (Kneipen sover alene) er bare kryptisk fram til du ser et av objektene. Her er det sovende kneipbrødet, men den såre klynkingen rundt køyesenga må du bare forestille deg.

Det var heller ikke kneipbrødet som fascinerte meg mest ved utstillingen. Lokalet var for anledningen inndelt i tre rom: dvs en sal og to avlukker bak røde fløyelsdraperier, som i et gammelt horehus. Aller best likte jeg musikken, som var proppet med surrealistisk melankoli. De mørke og marerittaktige videoinstallasjonene i hovedrommet virket verken tunge eller triste, tross den påtatte dysterheten gir de et fandenivoldsk inntrykk, som svart humor. Men det kan være jeg tar feil av kunstnerens intensjoner her, for senere forklarer Mühleisen, på spørsmål om musikken som spilles:

– Stine vet ikke hva sangen heter, men tror kanskje den har noe med ørkenen å gjøre. Hun lærte den av en streng og hatefull pianolærer da hun var liten. Derfor er det en sorgens sang.

På det største lerretet står tre alvorlige menn med urørlige ansikter og hvert sitt stjerneskudd i hendene. I samme rom står et kvasirustikt bord av den typen som finnes i tømmerhuggerinspirerte feriehus særlig i USA, hvor det en vanlig rekvisitt i amerikanske indiefilmer fra Midtvesten. Bordet skal illudere en gjennomskåret trestamme, enormt tjukk og gammel, og stolene likner mindre stubber – bortsett fra at hele greia gjerne er laget i plast. Det er for mørkt til å avgjøre om Mühleisen har fått fatt i the real thing, eller nøyer seg med imitasjonstre. Men hovedsaken er den undereksponerte filmen som projiseres ned på bordplata. Den viser et vekslende antall hender som dunker og klasker i bordet, iblant med åpne håndflater, iblant med knyttet neve, som en rytmisk klappelek. Det minner om et symbolsk forenklet kortspill, som i den gamle låta med Kenny Rogers, The Gambler:

You got to know when to hold ‘em,
know when to fold ‘em,
Know when to walk away and know when to run.

Det siste avlukket er formet som en korridor hvor du kommer inn i den ene enden, og møter en spøkelsesaktig skikkelse i motsatt ende, kledd i lyseblå burkaliknende gevanter. Også dette er en projeksjon av bevegelig film. Du ser skikkelsen komme inn og nærme seg litt, før den blir stående stille mens kjortelen flagrer svakt, og den forsvinner. At figuren ikke vandrer ut av bildet igjen, men fader ut, understreker inntrykket av et gjenferd i et hjemsøkt hus – skremmende, men også forheksende, tiltrekkende.

Nedenfor kan du se en liten video jeg har satt sammen fra installasjonen til Mercedes Mühleisen. Det er dårlig lydkvalitet, men til gjengjeld er filmsnutten kort, og jeg tror uansett den gir en viss idé om opplevelsen.

Utstilling: Kneipp Sleeps Alone (a journey should be done alone and by oneself because the heart is a lonely hunter)
Sted: Galleri 21.25 (Vestbanetomta)
Tid: Fredag 17. april – søndag 19. april kl. 12-16

Jeg arbeider nå med en installasjon som består av 5 puter og 2 dyner. Dette er en installasjon hvor målgruppa er de aller yngste barna i barnehagen. Jeg ønsker å skape en installasjon som inviterer barn til interaktivitet. Jeg har valgt å arbeide med kjente hverdagsobjekter om puter og dyner da jeg tror barna har et bevisst forhold til objektene. Dette er objekter de har kroppskunnskap om.

Tittelen på installasjonene: “Sove nå?” har jeg lånt fra barnetvprogrammet “Drømmehagen”. Dette er barne-tv utviklet for de yngste barna. Repetisjon er et sentralt virkemiddel i serien og hver episode avsluttes med at alle figurene legger seg og fortelleren sier: “Sove nå”. Jeg opplever denne avslutningen som at nå er dagen over for alle i Drømmehagen og de som ser på. Nå skal alle sove. Jeg har valgt å sette et spørsmålstegn etter “Sove nå”, – for er det det som skal skje? Kanskje barn skal på reiser og drømmejakt mellom puter og dyner? Kanskje skal en liten kropp rulle seg inn i dyna, gjemme seg  eller kjenne på variasjoner i putestoffet? Kanskje er det nye landskap som skal erobres eller nye former som skal bygges? At installasjonen skal reorganiseres og får nye uttykkskvaliteter etter barns interaksjon er jeg sikker på.  Jeg vil at barn gjennom kroppslig interaksjon med installasjonen skal få utforske form, materialitet, tekstur, objektenes vekt og bevegelsespotensiale samt komposisjon i rom.

OBJEKT/FORM: Jeg har valgt puter og dyner som objekter da dette er kjente hverdagsobjekter for barn. Jeg har holdt meg til kvadrater og rektangler som grunnform. Dette brytes i teksturvariajoner som gar andre formuttrykk. Jeg vurderte å bruke andre grunnformer, men fordi jeg i dette prosjektet er spesielt opptatt av tekstur og materialitet har jeg valgt å forholde meg til stramme former (mitt neste kunstnerisk prosjekt skal ha større fokus på form og farge).

TEKSTUR: Jeg arbeider med tekstur i ulike tekstile kvaliteter, ved å skape flater som består av mange deler og ved bruk av ulike teknikker for å skape variasjoner i flaten.

FARGE : Jeg har valgt å holde meg til ulike variasjoner i hvitt med innslag av lys gult. Tidligere i prosessen var jeg veldig klar på at jeg skulle arbeide med ulike grønne nyanser, men etter hvert kom jeg fram til at jeg ville lage denne installasjonen i lyse farger. Kanskje fordi jeg assosierer senger og sengetøy med hvitt og rent uttrykk? Hvitt representerer også uskyld og renselse. Søvn skal gi kropp og sjel hvile. Valget av farge er et intuitivt valg som jeg senere har prøvd å finne en forklaring å ved å tenke gjennom hva hvitt representerer for meg og hvilke assosiasjoner jeg knytter til fargen og installasjonenes objekter. Jeg har også valgt å trekke inn en lys gulfarge som jeg opplever som lett og sommerlig. Dette er også gulfargen min farmors soveromsmøblement hadde (kom jeg på nå).

Jeg velger å definere mitt arbeid inn mot begrepet relasjonell estetikk. Hvor det handler om relasjoner mellom mennesker og sosiale kontekster. Det er interessant i denne sammenhengen å merke seg at min installasjon faktisk er skapt for de yngste barna i barnehagen med den hensikt at jeg skal undersøke deres interaksjon med installasjonen og ikke bare for at de skal oppleve kunstneriske uttrykk på egne premisser. Hele konteksten blir en del av verket. Min rolle som utøvende og undersøkende er et interessant perspektiv. Med dette perspektivet er det også interessant å diskutere hva som er verkets avgrensning. Er det installasjonen i form av material avgrensning, eller er det konstruksjonen av et undersøkelsesrom med installasjon, barn, og meg som forsker?

Begrepet relasjonell estetikk er knyttet til den franske kunstkuratoren og kunstkritikeren  Nicolas Bourriaud

From Relational Aesthetics – Nicolas Bourriaud (1998)

Artikkel fra Kunstkritikk om relasjonell estetikk

Veldig ofte kommer vi i situasjon hvor vi lurer på hvordan vi skal i all verden ta oss til  og faktisk strukturere Analytics kontoen? Andre spør; “ Strukturere Analytics kontoen? -kan vi gjøre det?” - Mens et lite antall smarte mennesker undrer i stillhet: “Javisst, strukturere, ja det er kjekt det, hvordan gjør vi det?”

Hvordan i all verden strukturerer vi Analytics kontoen og hvorfor gjør vi det?

La oss starte med det enkleste og ikke minst det mest kontroversielle - ”Duplikate Profiler”

Hva er en Analytics Profil? Før vi svarer spørsmålet om duplikate profiler, la oss se på hva er en Analytics profil. Når du oppretter din Analytics konto, får du automatisk en profil for domenet som du ønsker å spore. Denne profilen har et nummer som er bygd inn i koden som du limer  på din webside.

Så ser koden ut: (legg merke til det som er i fet skrift)

<script type=”text/javascript”> var gaJsHost = ((“https:” == document.location.protocol) ? “https://ssl.” : “http://www.”); document.write(unescape(“%3Cscript src=’” + gaJsHost + “google-analytics.com/ga.js’ type=’text/javascript’%3E%3C/script%3E”)); </script> <script type=”text/javascript”> try { var pageTracker = _gat._getTracker(“UA-777777-2″); pageTracker._trackPageview(); } catch(err) {}</script>

analytics kontonummer

Vårt kontonummer er UA- 777777 og vårt profilnummer er 2!

Nå når vi vet at vårt profil nummer er – 2, betyr det at vi mest sannsynlig også har en profil som er – 1. Profil nummer 1 får du når du først oppretter kontoen, deretter når du lager en ny profil for et annet domenet får du profil nummer 2, etc. En duplikaat profil vi ha samme profil nummer i koden.

Profiler er mer eller mindre   “bøtter”  hvor vi samler inn vår data som blir sporet på vår side.  Så dersom du limer inn koden for profil - 2 er din data samlet i profilen -2.

Du kan ha mange profiler, og det viktigste spørsmålet er hvorfor skal du ha så mange profiler?

Svaret er enkelt: Du skal ha mange profiler (enten nye profiler eller duplikate profiler) for at du skal kunne spore data og manipulere data med ulike, for eksempel mål, filter, rapporter, etc.

Hva er viktig å huske på er du kan kun ha en kode på din webside – nemlig kun en profil. (Du kan ikke ha både UA-77777-1 og UA-77777-2 på en webside – dermed om du ønsker å manipulere data lager du en duplikat profil)

Du kan lage en ekstra profil for nytt domene eller en ny profil for eksisterende domene.

Dersom du lager en ny profil for eksisterende domene- lager du en duplikat profil.

En duplikat profil vil spore din data simultant med din første profil du opprettet. Du vil dermed kunne manipulere den duplikate profilen til å legge tilulike mål, filter, eller manipulere data på en annen måte.

Du vil kunne se dine duplikate profiler ved å navigere under lenken for “Vis Rapporter”.

HVORDAN STRUKTURERE ANALYTICS KONTOEN

Nå når du vet hva og hvordan du kan lage en ekstra profil og en duplikat profil – kan du begynne å tenke hvordan du vil strukturere kontoen.

De  viktigste 5 ting å huske på ved strukturering av din Analytics konto  er:

1. Lag alltid en Rå Profil – en duplikat profil som er til å bare spore data og du har ingen filter eller mål i denne profilen- Dette er din Back up.

2. Lag en profil som ekskluderer din intern trafikk

3. Om du har ulike språk på din webside, lag en profil for trafikk som kommer fra ulike land – eller språk

4. Om du har Affiliates – lag en profil som kun inkluderer trafikk fra dem.

5. Om du har trafikk fra AdWords lag en profil som kun inkluderer trafikken fra AdWords.

Nasjonalmuseet tilbyr installasjonen Designjungelen som vandreutstilling. Dette er et tilbud til skoler og elever fra 1- 7 klassetrinn. Installasjonen er laget av de nederlandske kunstnerne/designerne TTTVo og Kleinepier.

Denne installasjonen består av dyreformer, og organiske former i tekstile materialer. Installasjonen innbyr til kroppslig utforsking av de ulike elementene i installasjonen. Jeg skulle ønske at Nasjonalmuseet hadde tilbudt denne installasjonen til barnehager. Tror dette ville vært en fin installasjon for de yngste å undre seg i. Materialene og formene er av en slik karakter at de inviterer til taktil utforsking og kroppslig interaktivitet. Formene og installasjonens utforming inviterer til fortelling og fantasireiser.

Her kan du lese lærerveiledningen som er utarbeidet til utstillingen.  Sjekk også disse lenkene til kunstnernes nettsteder:
http://www.anthonykleinepier.nl/
http://www.tttvo.nl/

Hvordan lese verden på tvers av brudd i historien? Hvordan gjenkjenne likhet, på tvers av tid? Store endringer som industrialisering, livet etter stoppeklokka, og aller seinest, digitaliseringen og internett. Hvor viktig er alt dette? Og da tenker jeg ikke på livsstil, men selve følelsen av å være menneske. Er angsten blitt annerledes? Sorgen og gleden?

Fra åpningen av «Trapped in Amber: Angst for a Reenacted Decade» på UKS, Oslo, februar 2009. Foto: Oda Bhar.

UKS (Unge Kunstneres Samfund) har nettopp hatt en utstilling hvor dette var tema. Det ble trukket en linje fra forrige århundreskifte til vårt, med fokus på begge epokenes følelsesstyrke og eksistensiell angst. Tiden fra ca 1890 til 1910 er interessant å sammenlikne med de tilsvarende tjue årene i vår egen tid, fra ca 1990 og fram til nå. Hvorfor?

Oversiktsfoto fra Munchs skandaleutstilling i Equitable Palast, Berlin 1892-93. Originalfoto: Max Marschalk. Gjenfotografering og utsnitt: Oda Bhar.

Bildet over er hentet fra Edvard Munchs første separatutstilling i Berlin 1892, en skandale som ble stengt få dager etter åpningen. Men i likhet med dagens kunstnere visste Munch å utnytte avisskriveriene, og la grunnlaget for den internasjonale berømmelsen sin.

Fra utstillingen «Munch blir ‘Munch’» i Oslo, oktober 2008. Foto: Oda Bhar.

Den opprinnelige utstillingen ble gjenskapt på Munchmuseet ifjor høst under tittelen «Munch blir ‘Munch’», komplett med puffsofa, originalverker og enorme fotografiske plansjer. Jeg var tilstede på åpningen og likte den godt, men hvilken fantastisk begivenhet det dreide seg om har jeg først skjønt etter at jeg begynte å jobbe ved museet. I kunsthistoriemiljøet snakker mange om en once-in-a-lifetime opplevelse, og jeg kan bare beklage å ikke ha anbefalt den før det ble for sent. Men for interesserte har jeg noen flere bilder på flickr, det finnes ei bok, og museet har en egen omtale her.

Edvard Munch: «Aften på Karl Johan» (1892, detalj). Foto: Oda Bhar.

Det er ikke unaturlig å gripe til det eksistensielle skrikets maler for å belyse angstens tilstand i vår egen tid. På UKS hadde samtidskunstnerne laget sin versjon av 1800-tallets salongmiljø, i form av to kollektive arbeider laget i fellesskap av alle kunstnerne som deltok. Det ene verket er en oppdatert puffsofa, det andre en diger bildecollage.

«Pouf Sofa 1892-2009» og «Livsfriesen», to kollektive arbeider av kunstnerne på utstillingen «Trapped in Amber: Angst for a Reenacted Decade» på UKS, Oslo, februar-mars 2009. Foto: Oda Bhar.

Collagen har fått navnet Livsfrisen, igjen en referanse til Munch. Det visuelle materialet er hentet fra internett: ikoniske malerier, kjendisfotografier, kitsch og filmstills: alt fra en hylende ulv i måneskinn til portrettet av Josef Fritzl. Bildene er trykket på veggen som en slags tapet, ikke ulikt kvaliteten i falmete svart-hvitt-fotografier. De framstår som et skyggebilde av det historiske miljøet, hvor mønsteret etterlikner datidens måte å henge bilder på, helt ulikt galleriene idag. I Berlin hang Munchs bilder tett i hele veggens høyde og bredde, for å få plass til flest mulig.

«The frieze of life», kollektivt arbeid på UKS 2009 (utsnitt). Foto: Oda Bhar.

Det andre kollektive verket er en puffsofa laget etter modell av den på Munch-utstillingen i Berlin 1892, men hvor samtidskunstnerne har fått utforme stoffet i hver sin seksjon. Inntrykket er oppstykket og samtidig helhetlig, på en måte som passer vår tids summende kor av individualiserte stemmer, slik det kan framstår i bloggverdenen og ellers på internett.

«Pouf Sofa 1892-2009», kollektivt arbeid til «Trapped in Amber: Angst for a Reenacted Decade» på UKS. Oslo, februar 2009. Foto: Oda Bhar.

Av elementer fra 1890-tallets Mal du siècle med paralleller i vår tid nevner utstillingsteksten melankoli og undergangsangst, interesse for spiritualitet (nyreligiøsitet), et kulturelt fokus på seksualitet og drifter, samt «kreativ egoisme» (selvrealisering). Enda mer påfallende er kanskje gjenkomsten av bohemenes program om å «skrive sitt liv», at liv og verk skal være to sider av samme sak. Forskjellen er kanskje at idag er vi alle denne typen kunstnere, gjennom blogger og personlige fotosider, mens profesjonelle kunstnere lenge har vært vendt om mer intellektuelle og konseptuelle uttrykk. Skjønt også dette er kanskje i ferd med å forandre seg? Som hint kan jeg nevne at det nyeste buzz-ordet på vernissager i Oslo er emokonseptualisme.

«Pouf Sofa 1892-2009», detalj fra kollektivt arbeid på UKS. Oslo, 21. februar 2009. Foto: Oda Bhar.

Dessverre er også UKS-utstillingen tatt av plakaten (flere bilder her). Jeg kan bare skylde på at mye skjer i livet mitt for tida, slik at bloggingen får lide. Jeg vurderer å sette opp en tumblr-konto som notatblokk og minifotoalbum, for kulturarrangementer jeg ikke rekker å skrive ordentlig om her. Ville noen være interessert i noe slikt, eller har erfaring med tumblr? Hører gjerne fra dere i kommentarfeltet. Men foreløpig går det an å følge meg daglig på Twitter, og på Flickr hvor jeg legger ut bilder fra det meste jeg ser.

jaja… nå var jeg kanskje litt tidlig ute med å skrike at våren endelig hadde kommet til Norge. Vel, jeg ser ut av vinduet nå og det er like grått og kjipt som før. Da hjelper det kanskje på humøret at vi har fått installert underholdning i stua! =D Jepp, ENDELIG henger det en Pioneer KURO 50″ White på veggen hjemme i stua =D

Onsdagen startet som mange andre onsdager. Jeg sto opp tidlig for å dra på jobb. Skulle i et møte kl 8 så var ganske stresset… Kom meg allikevel opp tidsnok og møtte opp med et smil om munnen =) Så skjedde det. Rundt 13.30 fikk jeg en telefon fra Celine<3. “Den er her”.  Tiden sto stille! “Hva skal jeg gjøre nå!?” Klokken sleeepte seg mot 16.00… Da jeg kom hjem, var det bare å gjøre klart for installasjon. Slik så det ut før –>

Jeg ventet og ventet på at Celine skulle komme hjem med TV’en i bagasjerommet, og jeg nærmest hoppet av glede da Pioneerbilen svingte inn i innkjørselen!  Da ringte “tilfeldigvis” Gunda, og da han hørte at tv’en hadde kommet, kastet han seg i bilen og ga bånn gass ut til oss. Resten av historien er kort. Bortsett fra at vi sleit med å få av det gamle veggfestet. Her følger et lite album av installasjonen =)

Den er helt fantastisk lekker! Sortnivået på skjermen er orgasmisk og selv med et elendig kabeltvsignal så er det pent å se på =) Jeg gleder meg til jeg får den digiale kilden jeg venter på =D Asus EEE B204 White =)Da skal det bli liv i stua da tenker jeg

Jeg kommer tilbake senere  idag når det ikke er så mye å gjøre på jobb =)

Tara Donovan er en kunstner jeg snublet over i dag. Det virker som om hun hovedsakelig bruker hverdagsobjekter i sine installasjoner. Jeg elsker det hun gjør med disse kjedelige objektene: hun får meg til å se på nytt.

Dagens work log er på bokmål siden andre i klassen kan ha interesse av den.

Sette opp Skolelinux på vår Linux-lab.

Vi har/trenger følgende:

• 15 datamaskiner (to av dem skal være servere)
  En server skal være server 1 (hovedserver og tynnklientserver)
  Den andre skal være server 2 (ekstraserver)
• Tilgang til internett
• 2 svitsjer
• Nettverkskabler mellom alle maskiner og svitsj, mellom server og svitsjer, og mellom internett-tilgang og server.
• Nettverkskort i alle maskiner, 2 i serverne
• InstallasjonsCD for skolelinux (både server, tynnklientserver og arbeidsstasjon finnes på samme CD)

Typer nettverk man kan velge:

• Tynne klienter – booter rett fra nettverk, har ikke egen installasjon.
• Halvtykke klienter – bruker på egne og nettverkets ressurser (ofte noe vanskelig i praksis)
• Arbeidsstasjoner/tykke klienter – kjører alt fra egen maskin

Finne ut hva maskinvare man har

• Dersom man f.eks. har Ubuntu installert:
  sudo dmidecode > asdf.txt # lagrer alll info til en tekstfil
  gedit asdf.txt #leser tekstfilen
• Dersom man ikke har OS:
  Laste ned Hiren’s Boot-CD som har mange ulike nyttige verktøy. Bl.a. systemverktøy som kan kjøres rett fra CD’en og som gir en oversikt over all maskinvare i en maskin.

Work log – Installasjon av skolelinux – Hovedserver

1. Fant maskin til server. Koblet til en svitsj, samt noen arbeidsstasjoner til svitsjen.
2. Satte inn installasjons-CD i server, satte i gang installasjon. Valg: Norsk språk.
3. Valg av nettverkskort: Valgte eth0 som kort til internett. (Man får aut. IP fra DHCP-tjener)
4. Profilbilde: Valgte “Hovedtjener” som profil, samt Tynnklienttjener.
5. Auto.partisjonsverktøy: Ja, for denne gang. Store installasjoner med store disker bør ofte ha manuell partisjonering med oppsett av logiske disker.
6. Pakkebrukskartleggingen: Nei
7. Brukere og passord: Rootpassord = <skjult her siden dette publiseres i blogg>. Bruker er “root”.
8. Hente pakker: Norsk
9. Mellomtjener (proxy): I dette tilfellet: Nei
   (Programvaren installeres….)
10. Logge inn med bruker og passord
11. Fra terminal:
    uname-a # Gir informasjon om tjener. Får bl.a. meldingen “SMP” som betyr at den støtter flere CU. Ikke vanskelig å bytte kernel dersom man trenger det.
    apt-cache search kernel-image | grep smp # Gir info om hvilke kernel man kan få tak i.
    free # Gir info om minne
    cat /proc/cpuinfo # Gir info om prosessorene
    cat /proc/meminfo # Gir info om memory
12. Tynnklienttjeneren starter siden den har prioritet før hovedtjeneren. Derfor har vi ikke internett-access, pluss at vi ikke har brannmur mellom server og klientene. Man må blant annet definere hovedtjener sin access for at tynnklienttjeneren skal få access også:
    Janis gir en foreløbig løsning på dette i sin blogg.
    Dette løser ikke alle problemene med at tynnklientene skal koble seg til, men det arbeides med saken. Oppderinger publiseres dersom man løser det.

Jeg har tenkt en stund på å lage denne installasjonen og fikk testet den ut på utstillingen jeg hadde sammen med Vigdis og Kari. Jeg synes det funket veldig bra og arbeider videre med den – håper på å få nok til å dekke en vegg. Så nå har jeg startet å samle på slitte sorte sokker og blåser innhold ut av egg…

Da jeg gikk på DTK “hang” jeg mye sammen med Kari og Vigdis, tilsammen utgjør vi gruppa (parentes) som nå har utstillingen (komma) i Galleriet i Theresesgate 5 i Oslo. Utstillingen er åpen alle dager i perioden 3. til 10. august kl. 13:00 til 18:00.

Vigdis stiller ut heklede skulpturer og malerier i akryl:

Kari stiller ut digitale trykk:

Jeg stiller ut tegninger og installasjon i mixed media:

Det første året jeg gikk ved Tverrfaglig fikk vi en oppgave som skulle handle om selvbiografisk materiale. I utgangspunktet burde dette være lett for meg: jeg strikker nesten hele tiden og samler på garn som hamster samler mat. Altså burde jeg velge garn og en eller annen trådbindingsteknikk, men så meldte følgende problem seg: er strikking kunst nok? 

Da jeg kikket meg rundt drev alle de andre med det som vanligvis betraktes som ordentlige kunst, nemlig maling, maling og maling. Derfor prøvde jeg meg også med maling, maling og maling. Det gikk skikkelig skjeis – jeg fikk det absolutt ikke til. Jeg gikk så langt at jeg strikket mitt eget “lerret”, men det funket heller ikke.

Jeg husker ikke akkurat hva som gjorde at jeg ga f og begynte å strikke, men jeg har en mistanke om at både Louise Bourgeois og lærern min Rus Mesic har litt av skylda for at jeg turde å gjøre det.

Gjennom arbeidet forsøkte jeg å finne ut hva slags materiale ull er og hvordan jeg kan uttrykke det visuelt. Jeg leste side opp og side ned om ull og tenke gjennom hva vi mennesker forbinder med ull, så som varme, beskyttelse, isolasjon, naturlig, fornybar ressurs, osv. Parallelt begynte jeg å strikke og tegne for å konkretisere ideene mine og utvikle mitt visuelle språk. 

Jeg valgte å lage en haug med strikkede remser med organiske former. Siden hvert element er “frittstående” kan de monteres på ulike måter for å gi assosiasjoner til ulike aspekter ved ull. Jeg ville at de skulle gi et aktivt inntrykk og det er derfor de henger loddrett. Da jeg stilte ut arbeidet fikk jeg mange interessante responser som jeg aldri hadde tenkt på: de ser ut som himmelstiger, livstråder, spøkelser, en eventyrskog, osv.  

Gjennom prosessen fant jeg ut at jeg ikke brydde meg om strikking kanskje ikke var kunst nok og derfor er hodet på denne bloggen en detalj av installasjonen jeg laget det første året på kunstskole.

Startet denne mandagen med felles møte der det ble gjennomgått forrige ukes oppgaver og tatt fatt på denne uken med nye arbeidsoppgaver. Etter møtet fullførte jeg installasjon av diverse “spesiell” programvare som brukes innen forskning på en bruker pc. Brukte så endel tid opå konfigurering av linux på egen bærbar pc.

Klokken 14 på ettermiddagen kom Bjarte på besøk og vi hadde møtet sammen med alle gruppelederne herfra. Her ble det diskutert en del rundt linux og sikkerhet. Vi oppdaterte også Bjarte på hva vi gjør her til daglig. Den siste timen ble brukt til blogging og “research”.