Ett skritt frem. To tilbake. Gode perioder. Tunge dager. Sånn fortoner kanskje livet seg for mange, og integreringsprosessen min er intet unntak. Akkurat hva som gjør en god periode god, eller tunge dager tunge, er litt hipp som happ. Denne gangen er det bloggen til en hobbykokk og biscottioppskriften fra en twitter-venn som skal vise seg å være viktige ingredienser når nok en viktig etappe skal forseres.

Da jeg bestemte meg for å leve i utlendighet, var jeg selvsagt inneforstått med at det er mange ting man skal tilpasse seg og finne seg i. Mye er eksotisk nok. Spennende nye mattradisjoner, for eksempel. Belgisk sjokolade har det ikke vært mye problematisk å venne seg til, men det at baking én dag skulle komme til å bli et sorgens tema, streifet nok ikke en forelsket nordkvinne der hun gikk hånd i hånd med sitt hjertes utkårede inn i fremmed solnedgang.

Baking har jeg alltid likt, og i løpet av årene har favorittoppskriftene på boller, brød og kaker samlet seg opp. Til tross for at det var noen år jeg ikke var særlig aktiv på grunn av studier, karrierejag og slikt, var det noe jeg så frem til å begynne med igjen da junior nærmet seg passende alder. Jeg gledet meg til å trille deig og slikke glasur, og å se forundringen i øynene hans idet det går opp for ham at brød og boller ikke blir til av seg selv hos bakern.

Vi har gjort flere forsøk. Samtlige mislykkede. Junior har entusiastisk blandet ingredienser og trillet deig, for så å bli like skuffet hver gang over at resultatet er så hardt at mammans gamle tannfyllinger spretter ut én etter én. Oppskriftene mine lar seg ikke oversette ser det ut til; gjær er muligens ikke det samme på fransk som på norsk. Svigerfamilien kan ikke komme seg fort nok hjem når vi en sjelden gang serverer hjemmebakst til kaffen, og ettersom de faktisk er hyggelige folk slutter vi med det.

Helt inntil for et par uker siden.

Jeg ble inspirert. Via twitter. Først og fremst av denne oppskriften på biscotti, og deretter av dette blogginnlegget om barn på kjøkkenet. Det var det som skulle til for å ta opp kampen mot de tidligere dårlige erfaringene og vise junior at ”yes, we can!” Bevæpnet med en ekstra stor porsjon optimisme, nyinnkjøpt kjøkkenvekt og supermotivert 4 åring, settes det igang. Vi skravler, skolder mandler og søler i vei. Sønner slikker i seg så mye røre han kan og parerer alle advarsler om mageknip med at det er det verdt. Gurimalla så koselig vi har det.

Men.

Når skjebnens time ankommer og resultet skal testes, er det verre enn noen gang. Junior klarer nesten ikke å beherske seg og  ser anklagende på mamman sin mens mannen lurer på om nyinnkjøpt kjøkkenvekt kanskje var en bortkastet investering. Personlig har jeg bare lyst til å denge sistnevnte med imponerede knallharde biscotti, for deretter springe gjennom byen og brøle høyt hvor dritlei jeg er av dette landet og hvor gal jeg blir av at INGENTING er som jeg er vant til. Greit nok at språket er et hinder i omtrent enhver situasjon, men ikke engang bake skal jeg få til!

Etter noen dager med surmuling og synd-på-seg-selv-synsing, javelda, én uke, bestemmer fruen (som i tillegg til alt annet begredelig befinner seg altfor langt fra havet) at tyren skal tas ved hornene. Mannen puster lettet ut der hun marsjerer bestemt avgårde. Han kjenner igjen besluttsomheten og vet at nå går alt så meget bedre.

Og det gjør det virkelig. Jeg har skjønt at det å leve i dette landet betyr at jeg må finne nye måter å gjøre gamle ting på. Nok en brikke i puslespillet er ferd med å falle på plass, og denne etappen forseres med noe så enkelt som en ny kokebok og telefon til gamlelandet. ”Petit Larousse Pâtissier” er ikke spesielt petit, men snarere en murstein på 500 sider som skal lære meg og sønnen å bake på fransk. Mine norske oppskrifter skal dessuten føres videre, og til det trengs norske ingredienser som slekta der hjemme villig fikser.

Det er ikke snakk om å glemme alt norsk og bli belger. Det dreier seg ikke om at norsk er best og forkaste alt mine nye landsmenn foretar seg som teit. Som alt annet her i livet gjelder det å finne den gylne middelvei, et slags kompromis; en identitet som kombinerer det essensielle norske med det som etterhvert er i ferd med å bli meg i mitt nye land. Dette tar tid. Selv med den beste vilje skjer ikke dette over natta. Prøv og husk dette neste gang du rynker på nesa over at dine nye landsmenn er noe langsom i integreringsprosessen sin.

Leona har helt sikkert ikke meg og mitt i tankene der hun synger: 

”I gotta find my place

I wanna hear my sound”

Men jeg tenker at det er nettopp det jeg må gjøre. Finne min plass og bake mitt verk.

När jag nyss för en gångs skull kollade på en av reklamerna på facebook blev jag rätt äcklad. En person gjorde reklam för sig själv. “En riksdagskandidat som är emot FRA” löd reklamen. Det visade sig att det var en centerpartist vid namn Oscar Fredriksson som ville komma in i riksdagen.

Här finns ett tydligt problem. Han är centerpartist och har som sin första prioritet intergritetsfrågorna. Genom att rikta sig till ungdomar och visa upp en ung, fräsch kille som poserar i snygga solbrillor och på köpet är emot FRA, IPRED och datalagring i allmänhet vill man locka unga väljare för att komma över strecket.

Men tror ni man kommer att ångra sig bara för att man har en kille som tycker någonting? Naturligtvis inte.
Hur kan man annars sätta en kille som inte tycker som partiet gör i en väldigt vital fråga så högt upp på listan?

En lista för att visa det ironiska i hans kandidatur:

* Hans twitteradress: http://twitter.com/integritet

* Ett blogginlägg som ska försöka övertyga läsarna/eventuella väljare att det är vattenfalls fel att Maud Olofsson ljög, ljög och sen ljög igen för att senare ångra sig, men ändå hävda att hon stog för vartenda ord. Han menar att Vattenfall helt enkelt har fel ansvarig ägare, vilken ironiskt nog är Maud & co.

* Ett vallöfte han ger är att sänka arbetsgivaravgifterna för företag med färre än tio anställda. Även detta tvärt emot vad sittande regering har gjort.

* Förutom ovanstående skriver han inte om något annat än integritet. I sin tur skriver han samma sak om och om igen, exakt samma formuleringar i två punkter, varje gång integritet kommer på tal. Copy-paste med andra ord. [länk till hans blogg]

Jag ser det hela som ytterligare en del av centerns alltmer desperata valfjäsk-fars.

Snälla, ge er någon gång!

PS. Josefin Strömberg, lokal muf-ordförande i Örnsköldsvik, har tillsammans med sin vän Anton en riktigt intressant diskussion om kultur på sin blogg. DS.

Sigmund Freud sa

“Illusions commend themselves to us because they save us pain and allow us to enjoy pleasure instead. We must therefore accept it without complaint when they sometimes collide with a bit of reality against which they are dashed to pieces.”

Jeg vil komme med en liten erfaringbasert og objektiv anekdote som tar for seg den norske samfunnsdebatten (nærmere spesifikt innvandringsdebatt) de siste par årene.

Som en som følger med mer enn gjennomsnittet på den norske samfunnsdebatten (med unntak av det som tar for seg glamourmodeller og deres beskjeftigelser) så er dette noe jeg har lagt merke til de siste årene.

Jeg liker å kalle enkelte gruppers/individers tilnærmingsmåter i debatten for “cafe-latte kulturelativisme”. Med “cafe-latte kulturelativisme” så mener jeg spesifikt det tøvet som journalister som for eksempel Marte Michelet, Martine Aurdal og akademikere som Thomas Hylland Eriksen greier å lire fra seg. Fellestrekket med disse individene/grupperingene, uavhengig om det er snakk om fremtredende journalister eller akademikere eller organisasjoner som SOS Rasisme eller de partiene i ytterste venstresiden er følgende: Når det kommer til denne debatten så er majoriteten av dem styrt av et genuint ønske om å forståsegpå og bortforklare utfordringer som kan eksistere i vårt samfunn.

Det samme gjelder for øvrig noen journalister/redaktører med innvandrerbakgrunn som for eksempel Majoran Vivekananthan (redaktøren i Utrop) som driver og finner på nye ord (nyrasisme) som følge av at det gamle ordet (rasisme) er utvannet til de så grader at hvis det hadde vært saftblanding, så ville det bare vært rent vann. Samtidig så har man også et eksempel i de påståtte innvandrerstalspersonene/muslimske talspersonene (jeg er av den formening og lurer på i grunn hvem som påberopte enkelte av disse til å være min talsperson for eksempel?). Med unntak av Shoaib Sultan og et fåtalls andre seriøse talspersoner, så greier jeg ikke å identifisere meg selv med resten av de såkalte muslimske talspersonene. Så neste gang man siterer eller snakker med en av dem er det for mye å spør om man kan ta med følgende(?) – talsperson for muslimer med unntak av Mohamed fra Drammen?

Det andre er at Aslak Nore er ikke heller et godt eksempel på en som har skjønt det hele – Aslak Nores nye bok fremstår som en resikulering av svada som har blitt sagt og tatt opp i den norske innvandring/integreringsdebatten de siste 20-årene. Hvis det er noe fornuftig i det hele tatt der så må det nok være bortforklaringer og idiotiske forslag. Selvfølgelig kan man arrestere meg på at jeg ikke har lest hele boka. Denne konklusjonen har jeg kommet med etter jeg har bladd gjennom boka og lest haugevis med bokanmeldelser – for det meste objektive. Men jeg skal selvfølgelige lese hele boka før den endelig “dom” blir avsagt. Men det er noe som heter selvoppfylte profetier? Jeg håper inderlig at Aslak Nore kan bidra med noe friskt til denne debatten, men jeg tviler på det.

Så har man de innvandrerne som tror de har sett “lyset” i tunnelen som for eksempel Shabana Rehman, Amal Aden etc. Skivebom igjen. Problemet med alle disse individene og samfunnsdebattantene – inkludert de som blir kalt for “løpegutter” for islamismen av deres meningsmotstandere (for eksempel Muhammad Usman Rana) er at samtlige av dem er opphengt i å dele samfunnet i “De og Vi” eller “Oss og Dem”.

Det samme gjelder den aggressive venstrepolitikeren som skal ha dialoger som tar for seg noe så innlysende som “hva er ytringsfriheten” eller “hva er religionsfriheten” i Norge. Å ha dialog om rettigheter som står fast som Mount Everest i den norske “verdibagasjen” er ikke å tilnærme seg utfordringer i samfunnet, men å tåkelegge det hele.  I disse tider som vi alle skal være “tilhengere” av Habermas diskurs og ideer om hvor bærekraftig dialoger er for pluralistiske samfunn, så må vi ikke glemme hva slags premisser som ligger til grunne for en dialog.

Hvis du legger til alle de som står i barrikadene – alt fra den høylydte delen av homobevegelsen som blir manifestert ut fra “ridderen” Ragnar Kværness til de såkalte politiske ukorrekte politikere som tror de har festet halen til eselet på riktig sted - ved å gaule om muslimer ditt og datten så har du den norske samfunnsdebatten i et nøtteskall. Dette er hva man kaller for en sirkel.

Alt dette her fremprovoserer en høyreside som er styrt av å hetse og bruke bestemte grupper i samfunnet som syndebukker. Et godt eksempel på dette er en organisasjon som har noe så innmari malplassert valgt navnet “Human Rights Service” for å beskrive sin virksomhet. Man skulle tro ut ifra denne organisasjonens nettside om dette var mer som tankesmien til Norgespatriotene eller Demokratene, og ikke en selverklært organisasjon som påstår at de kjemper for menneskerettigheter.

Samtidig så har man politikere som Navarsete (og en hel annen bråte) som kommer med de mest idiotiske lovsforslagene/forandring som noensinne har eksistert. Å åpne for at blasfemi skal være straffbart er idioti. Man skulle tro man hadde fått nok erfaring etter saken mot Arnulf Øverland, men nei da. Hvis man skal ta hensyn til alle fordi de kan kanskje bli krenket så vil vi nå et punkt i vårt samfunn hvor alle frykter hverandre. Hvor man ikke vil åpne kjeften fordi man er redd for å si noe fornærmende til ens religiøse nabo eller ikke-religiøse for den saks skyld. Hvor vi vil kontrollere det folk skriver, sier og til og med tenker! Spørsmålet er hvorvidt man ønsker et slikt samfunn?

Den norske samfunnsdebatten når det kommer til innvandring, integrering og verdidebatt kan på sett og vis sammenlignes med en rosa elefant i et rom. Alle vet at det finnes en rosa elefant tilstede (utfordringer i samfunnet), men majoriteten vil heller snakke om hvordan den rosa elefanten kom dit og eventuelt hvordan man skal fjerne han (FrPere, Hege Storhaug og andre i den ytterste høyresiden) enn å diskutere realitetene som er følgende: Den rosa elefanten er der uavhengig om du vil fjerne den eller vite hvordan han kom der.  Spørsmålet er hvordan vil du håndtere de eventuelle utfordringene som eksisterer uten at du skal bruke rasisme-kortet på godt eller vondt.

Men, så kommer men da. Man har selvfølgelige oppegående individer på begge eller skal man si alle sider ved denne debatten? Problemet er at deres uttalelser eller kommentarer selger ikke så mye som de jeg nevnte. De jeg nevnte selger som varmt hvetebrød, ergo det er her ubehaget ligger.

Avgjørelsen er tatt. Dette blir siste kapittel i skoledagboka.

Nå er det nok.

Nok strev. Nok stå opp fem timer etter leggetid. Nok å se barna bare i lynkjappe glimt.

Nok ydmykelser. Nok tapper gebrokkenhet. Nok av å være utskudd.

De siste dråpene i et nokså velfylt beger kom etter legesjekken tror jeg. Eller var det kanskje fadderdagen det begynte å demre for meg at jeg burde se å komme meg tilbake på arbeidsmarkedet? Muligens i en av fransktimene.

Jeg vet ikke helt. La oss se litt nærmere på det.

Husker dere legesjekkene vi hadde på barneskolen? Der vi hutret oss opp på vekt og målestativ i bare truse og underskjorte, hvor vaksinene ble protokollført og man ellers fikk informasjon om kosthold og slikt? På ungdomsskolen avanserte vi i gradene, og fikk med store øyne innblikk i prevensjonsmetoder og ellers skader ved røyking og narkotikabruk. Da jeg ble kalt inn til legesjekk på skolen min, drømte jeg ikke om at jeg skulle befinne meg bukseløs i min verste uforberedttruse og utslitt underskjorte på vekta foran de smekre medstudinene mine, mens jeg fortvilet forklarte helsesøster at jeg ikke trengte å avlegge noen urinprøve da to barnefødsler ganske nylig gjorde at det var skikkelig orden i de sysakene.

Ettersom jeg er godt gift, slapp jeg heldigvis seksualundervisningen. Men måtte love å ta ny stivkrampevaksine snarest.

Da jeg trodde legesjekk toppet listen for ydmykelser, var jeg lykkelig uvitende om fadderdag. Tror det heter det på norsk. Hadde jeg vært i Norge, hadde jeg skjønt hva dette dreide seg om og holdt meg hjemme. Her heter det noe så fint som ”parrainage” og oppi all min ignoranse trodde jeg dette var noe seriøst ettersom det kom epost fra rektors kontor vedrørende arrangementet. Vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men ihvertfall ikke å måtte ramse opp alle vulgærord fra A til Z, hvor uheldige taper ble tvunget til å drikke noe illeluktende noe. Videre måtte vi med bind foran øynene identifisere klissete ting, og deretter fremføre egenproduserete dansenummer foran 2. års studentene. Ydmykelsen nådde de skrekkeligste høyder da vi ble beordret inn i en fantasifull lenkeformasjon på vei over byens torv midt i lunsjtida; jeg forbeholder meg retten til å nekte og gå i detalj. Der og da takket jeg ihvertfall høyere makter for at det ikke var akkurat denne dagen klassen til sønnen min skulle besøke biblioteket som befinner seg nettop der. Og slik fortsatte dagen, for til slutt å ende med at jeg ble tildelt en fadder, ei søt ungjente født det året jeg selv var russ.

Om ikke annet kunne jeg jo bruke henne til barnevakt.

Siste spikeren i kista og kroken på døra var uansett fransktimen der Madame skulle ha oss til å frigjøre den forbaskete fjærpenna vår atter engang. Samtlige medstudenter har fyllepenn forresten, slike som vi brukte på barne- og ungdomsskolen i min tid for å skrive ekstra pent. Noe som for mitt vedkommende alltid resulterte i et salig søl ettersom jeg er venstrehendt. Jeg sitter der med ekkel følelsen av tretti år gammelt ”déjà-vu” idet klassekameratene mine stresser med viskepenner og overskriveviskepenner, mens korker settes på og trekkes av i en hastighet lynet antakeligvis for lengst har gitt opp å følge med på. Men her gir jeg ikke etter for presset, og overser følelsen av at jeg burde gjøre som de andre; skriver konsekvent med blyantpennen min, og børster med arrogant mine bort viskelær rusk.

Denne fransktimen leser Madame opp en liten krimhistorie, ser lurt på oss idet hun skal til å avslutte og gir følgende instruks: ”Dere skal selv skrive slutten; vær kreativ og respekter verbtiden”. Og hva er så verbtiden? Passé simple selvsagt. Den litterære verbtiden som vi utlendinger ikke lærer på språkkurs. Fordi vi visstnok aldri får bruk for den.

Slukøret rekker jeg opp hånden og er nødt til å innrømme ovenfor hele klassen at jeg nok en gang kommer til kort språkmessig. Med medlidende blikk ber Madame meg skrive i en tid jeg faktisk mestrer, det skulle vel bli bedre enn ingenting? Vi har et kvarter på oss, og mens jeg forsøker å knote videre på denne historien går det opp for meg. Der og da. Jeg trenger ikke skrive noen avslutning. Det er ingen som tvinger meg. Det begynner å gå opp for meg hvor sliten jeg er. Hvor lite lyst jeg ser på de neste årene.

Nok en gang rekker jeg opp hånden. Forteller Madame at jeg har skrivesperre og at jeg velger å lytte til de andre istedetfor å skrive noe selv.

Smiler genuint for første gang på lenge. Vet at nå er det over. Jeg er ferdig. Nice try. Og –

Je ne regrette rien.

Tom Hetland har en kommentar i Aftenbladet i dag. Den ligger på nett her. Det er noen ting jeg har lyst til å kommentere veldig kjapt. 17 av 18 overfallsvoldtekter i Stavanger har blitt begått av folk med ikke-vestlig bakgrunn, meldes det. Helt greit, vi har hørt lignende tall for Oslo. Men det er en del ting media aldri nevner.

For det første: Mørketallene for voldtekt er enorme. Man antar at ni av ti voldtekter aldri blir anmeldt – og jeg liker ikke å si det, men jeg vil tro at det er langt lettere å anmelde en ikke-vestlig drosjesjåfør enn en etnisk norsk bekjent.

For det andre er det slik at overfallsvoldtekter er bare en liten brøkdel av alle voldtektene som blir begått. Og på tross av navnet (overfall høres ganske ille ut) er jeg sikker på at andre voldtekter er minst like ille for offeret. Hvis media mener at overfallsvoldtekter likevel er mer alvorlig enn andre typer voldtekt, har jeg enda til gode å se en begrunnelse for dette. (Skal jeg gjette, er det simpelthen fordi ikke-vestlige innvandrere begår de aller fleste av dem, og slikt selger.)

Ikkje-vestlege gjerningsmenn står bak nesten alle overfallsvaldtekter i regionen. Feiar me det problemet under teppet, blir det fleirkulturelle Stavanger den største taparen.

Denne teksten pryder halvparten av forsiden til papirutgaven av Aftenbladet i dag – og jeg mener Tom Hetland bommer grovt her. Ikke fordi ikke-vestlige voldtekstforbrytere ikke er et problem, men fordi han forenkler problemet på en helt forferdelig måte.

Voldtekt er ille uansett – men man lurer seg selv om man heiser ikke-vestlige innvandreres overfallsvoldtekter opp til å bli hovedproblemet. Spesielt om media og politikere bygger opp rundt denne oppfatningen – slik Aftenbladet gjør her, og slik partier som Frp gjør hele tiden. Dessverre er slikt i vinden for tiden, og for media er det vanligvis lønnsomt å generalisere på denne måten.

Jeg mener vi gjør en elendig jobb på integrering, men det er ikke de ikke-vestlige innvandrerne sin skyld at vi er dårlige på integrering. Vi har en lang vei å gå når det kommer til opplysning og forebygging av voldtekter, men det er ikke de ikke-vestlige innvandrerne sin skyld. Tiltak spesielt innrettet mot ikke-vestlige voldtektsmenn vil ikke løse noen av de over 10 000 voldtektene som skjer hvert år, de fleste begått av etniske nordmenn, og om den offentlige diskusjonen skal fokusere på ikke-vestlige innvandrere som hovedproblemet, oppfatter jeg det som et enormt hån mot det enorme flertallet av voldtektsofrene som har blitt voldtatt av etnisk norske, integrerte, hvite nordmenn.

Jeg anbefaler i samme slengen Bjørn Sæbøs kommentar i Rogalands Avis, som kan leses her. Det er et forfriskende nøkternt svar. Sjekk gjerne RAs nyhetsredaktør, Lars Petter Einarsson, sitt innlegg her i samme slengen – han kommer fram til en litt annen konklusjon.

RT @annelyser: RT @imyklebust: @annelyser Går du på udir.no finner du at Oslo fritar mange fler fra nasjonale prøver enn andre fylker… (junebre) udir (red anm)

@georglu Det som blir feil, er når skoler fritar grupper av elever for å oppnå bedre resultat enn andre skoler. @annelyser  (imyklebust)

@annelyser Når Oslo fritar 6% og nasjonalt snitt er 3% finner jeg det besynderlig. @georglu (imyklebust)

Slike twittringer er det blitt noen av i det siste. Det er visst en artikkel i BA som er bakgrunn for kritikken av osloskolen som fritar elever i vildensky for å få bedre resultater. Kristin Halvorsen slang seg på og retweeta tweeten jeg har sitert øverst. Henne har jeg tatt for meg her.

Jeg blir sint og lei meg av dette. Jeg regner med at dere som slenger ut slike påstander ikke driver med nasjonale prøver til daglig. For det er ikke bare bare å frita elever som man ikke vil skal ødelegge gjennomsnittet til skolen. Udir vil naturlig nok ha kontroll over fritakene. Derfor har de satt opp regler. For at en elev kan fritas må eleven ha vedtak om spesialundervisning fra PPT eller vedtak om forsterket norskundervisning. Har man ikke slike vedtak kan man ikke fritas. I tillegg må foreldre/foresatte skrive under på at deres barn ikke skal ha prøven. Det er altså til syvende og sist foreldrene som fritar elevene fra nasjonale prøver, ikke lærere eller rektorer.

Og hvis vi ser litt på tallene, ikke mye, bare litt, så ser vi at det kanskje er naturlig at vi har flere fritak enn andre fylker. Fra SSB: I overkant av 20% av elevene i Oslo har særskilt norskopplæring.

I Hordaland er tallet under 5% med særskilt norskopplæring.

Så slutt med å spre rykter om osloskolen det ikke er dekning for. For dette går rett inn på oss som jobber her og prøver samvittighetsfullt (som alle lærere) å følge opp de pålegg og forskrifter som kommer. Vi har ikke dårligere utviklet samvittighet enn dere som er lærere ellers i landet. Vi er ikke del av en stor konspirasjon for å få osloskolen på toppen av statistikkene. Og (og dette har jeg bare fra ledelsen på skolen): på grunn av disse ryktene som er satt ut om osloskolen og fritak tidligere år har byrevisjonen sett på saken og kommet frem til at vi har vårt på det tørre.

Så det er nå fritt frem for å legge igjen en unnskyldning i kommentarfeltet. Dere vet hvem dere er.

Når man har flyttet endel på seg både i inn- og utland, er én av konsekvensene dessverre, og innimellom heldigvis, at det er vanskelig å opprettholde kontakten med venner. Venner kommer og går, men jeg merker at jo eldre jeg blir jo vanskeligere er det å etablere nye vennskap. Jeg befinner meg uansett i en fase av livet hvor det ikke tar like stor plass som før. Med små barn som krever sine rutiner, dreier livet seg stort sett rundt familielogistikk. Det er ikke mye overskudd til mange andre aktiviteter. Men dette er jo kun for en periode, regner jeg med. Når barna blir større, har fått alle tennene sine, går på do helt selv og ikke trenger meg i like stor grad lengre, blir nok aktiviteten større på dette området.

Jeg trives dessuten veldig godt i eget selskap, og har med årene blitt mer og mer kresen på hvem jeg vil ha i livet mitt etter flere porsjoner destruktive vennskap. De beste vennene mine er tolerante og fordomsfrie mennesker, at de som ikke tilhørte denne gruppen forsvant da jeg gikk hen og giftet meg med en muslim og konverterte til Islam var ikke overraskende, men er dessuten en helt annen historie. Den perfekte venn ser også det komiske i de samme situasjonene, og om dette med humor er kulturelt eller ei, så er det virkelig ikke hver dag jeg treffer på noen i dette landet som befinner seg i samme komiske univers. De som gjør det derimot, er også utlendinger, og sammen ler vi av belgerne.

Ofte nok treffer jeg på mennesker jeg godt kunne tenke meg å bli bedre kjent med, men er  både reservert og sjenert av natur og synes det er vanskelig å ta initiativ med mindre det faller seg naturlig, som feks i jobbsammenheng. Det å være hjemme mens barna er små, er derfor temmelig isolerende. Ettersom svangerskapspermisjonen er på kun tre måneder, eksisterer det ikke tilbud om barselsgrupper for eksempel.

Så er det jo dette med språket da. Atter en gang. Det er ikke enkelt å formidle humor eller være vittig på  andre språk, ikke spontant ihvertfall. En gang hoppet jeg likevel i det. Var på vei til skolen for å hente sønnen da jeg så mamman til en gutt i klassen hans tulla og tøysa med en annen mamma som strevde med å lukeparkere. Hun stresset henne skikkelig og de holdte på le seg ihjel. Idet jeg passerte dem tok jeg mot til meg og uttrykte et par velformulerte festligheter mens jeg lo med. Plutselig ble det helt stille og begge mammaene stirret på meg som om jeg var steike, sprøyte gal. Sånn skikkelig vidåpen munn og forskrekkete øyne. Latteren satte seg kjapt fast i halsen der jeg for mitt vedkommende hastet videre uten å be om forklaring på hvorfor ikke kommentaren min ikke så ut til å falle i smak. Idet jeg flyktet svimeslått fra åstedet gransket jeg hver eneste stavelse i den lille festligheten min, og prøvde fortvilet å tolke reaksjonen deres. Hadde jeg fornærmet dem på noe vis? Hadde jeg sagt noe stygt? Det er jo visse ord jeg unngår i det franske språk, hvor for eksempel en liten nyanse som å uttale ’S’ med ’Z’ lyd forandrer meningen radikalt og blir skikkelig vulgært. Jeg burde jo bare stoppet og spurt, men var rett og slett så flau at jeg stakk med halen mellom beina.

En annen episode jeg erindrer med skamrødmen godt fordelt, var hos fysioterapeuten min på siste behandlingstime etter en runde med opptrening av bekkenmuskulatur etter fødsel, noe som forøvrig er omtrent obligatorisk her i Belgia og som vi får dekket. Okei. Jeg er altså til siste opptreningstime, og hun begynner og avrunde med å si noe sånt som ”om du kunne tenke deg å gå på restaurant en kveld, så…..” og uten å vente på fortsettelsen overkjører jeg henne skrekkslagen ”ja, du også!”  og fortsetter overentusiastisk i et fortvilet forsøk på å dekke over hvor lite jeg egentlig har lyst til å gå på restaurant med henne – hjelp – hva i allverden skal skal jeg gjøre for å komme meg utav dette. Foreldrene hennes bor på den andre siden av gata og jeg ser henne derfor ganske ofte innimellom, “må bare ta kontakt, det hadde vært superhyggelig!” stotrer jeg med et stort overivrig glis og registrerer midt inni flausetåka et sted at hun endelig avslutter noe nølende “så er det bare å ta kontakt med datteren min som liker å sitte barnevakt.” Jaja, unødvenig å si at jeg har ikke sett henne siden…

Heldigvis for internett. Forstår ikke hvordan emmigrerte nordmenn overlevde før i tiden. Der kan jeg ringe gratis til venner og familie både i Norge og resten av verden, jeg kan holde meg oppdatert om fjern og nær gjennom facebook, for ikke å glemme twitter. Twitter er genialt når barna er i seng, eller når jeg har en pause i løpet av dagen, og jeg koser meg med en tekopp mens jeg oppdaterer meg på norske nyheter. Jeg hopper ut og inn som jeg vil, og det er ”no strings attached”. Det er mange morsomme mennesker der inne, og jeg får meg ofte en god latter, samtidig som jeg overværer saftige diskusjoner og får tilgang på uttallige gode blogginnlegg. Det er deilig befriende å ikke være et gebrokkent utskudd.

Jeg har funnet min twittbert.

Hva mer kan en sjenert utvandrerkvinne ønske seg?

Skolen min er skikkelig på offensiven med hensyn til fransk rettskriving. Som tidligere nevnt skal en rekke tiltak iverksettes for å forbedre nivået, og det skulle selvsagt bare mangle at fremtidige lærere kan skrive språket sitt. Dette er jo glimrende for en som meg som sliter med nettopp dette, men jeg er ikke overbegeistret. Ikke i det hele tatt.

Jeg har alltid funnet mye glede i det å uttrykke meg skriftlig, ofte er det lettere å skrive enn å prate. Derfor er det en stor sorg å måtte innfinne meg med at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å føle denne gleden ved å skrive fransk. Etter mangfoldige franskkurs i alle varianter, selvstudium og ellers fantasirike initiativ for å absorbere språket best mulig, er konklusjonen enkelt og greit at jeg aldri kommer til å beherske det noe i nærheten av 100%. Kanskje 60 – 70, som selvsagt ike er til å forakte, men likefremt en sorg.   

Du tenker kanskje at jeg er en smule pessimistisk nå, at ”Rom ikke ble bygd på en dag og at tålmodighet er nok det som skal til”?  Eller snarere at ”hun der må være litt treig i avtrekkeren som har så vanskelig for det”? Det siste kan nok være rett, men det er uansett et faktum at jo tidligere man lærer fremmedspråk, jo bedre. Jeg var en godt voksen dame da jeg optimistisk satte igang med dette prosjektet, og jeg skal love deg at det går tregt.

Ergo. Det er med tunge skritt jeg finner veien til fransktimene hvor vi i første omgang blir testet opp og ned og i mente, og hvor resultatene for mitt vedkommende er like deprimerende hver eneste gang. Ikke bare skal jeg være dårligst i klassen i nederlandsk, men her må jeg også tåle å hele tiden være hun som blir behandlet med munter overbærenhet. For det er en ting vi fremmedspråklige ufrivillig gjør bedre enn mange andre, vi underholder.

Det er utrolig komisk med gebrokne mennesker både når de snakker og skriver. Jeg har selv vært skyldig i å fnise over nye landsmenns klossete forsøk på å uttrykke seg på morsmålet mitt, uten å se noesomhelst galt i det. Nå, derimot, vet jeg hvor sårbar man er når man ikke kan utrykke seg presist, og hvor mye mot det kreves for å gjøre det likevel. ”Hoho, det var festlig” er blitt ”så modig du er”.

Testing over og tid for action. Klump i brystet, svett i panna, bly i ben og armer. Nå skal det skrives.

Vi brainstormer ord som Madame ivrig noterer på tavla for deretter be oss om å velge ut ti som vi skal skrive en liten tekst utav. ”Liberez votre plume”! proklamerer hun teatralsk mens jeg fikler med penna mi og skuler på sidemannen som skriver så blekket spruter. Jeg noterer motstrebende noen fraser, og overrasker meg selv da jeg faktisk produserer noe jeg er litt fornøyd med. Det er derfor noe optimistisk jeg venter på tur for å lese opp den lille teksten min, og jeg er spent på Madames kommentar til meg etter hun har lovprist den ene medstudenten etter den andre. Idet jeg avslutter høytlesingen ser jeg håpefullt på henne, og tenker glad at dette kanskje skal gå bra likevel? Til min store forskrekkelse derimot, stirrer hun bare forundret på meg og uten å si noe i det hele tatt, går hun videre til nestemann.

Hva skjedde!?! Skrekkslagen kjenner jeg skamrødmen spre seg, mens jeg fortvilet kjemper mot tårene som presser på. Kan ikke begynne å grine her, midt iblant alle disse ungjentene og, for noe så idiotisk. Det skulle virkelig tatt seg ut å løpe gråtende ut av klasserommet fordi frøken ikke skryter av meg som hun gjør av de andre. Og i min alder. Kunne jo teoretisk sett vært mamman deres.. Men det er akkurat det jeg vil. Gråte mine bitre tårer over dette fobannelsens språk, over at jeg er så sårbar, over hvor mye mot som krevdes for å skrive en ubetydelig liten filletekst, over hvor barnslig stolt jeg var av den, over at jeg ikke er hjemme i gode, gamle Norge og spiser raspeballer og uttrykker meg noe så innmari fantastisk godt både i det vide og i det brede akkurat nå.

Så kunne disse arrogante sneglespiserne bare ha det så godt.

Bevæpnet med ordbok i 5 kilos klassen og hjernebarken i stram giv akt, strider jeg optimistisk til verket. ”Artig å lære nye språk” og ”når man først har lært ett, er det så mye lettere å lære flere” er mantraene som holder motet oppe de første ukene og overbeviser meg om at det er en strålende idé å lære nok et fremmedspråk. Det til tross for at medstudentene mine har lært dette språket i 5 – 6 år allerede, i motsetning til meg som kun har et tremåneders nybegynnerkurs i ryggen.

Håpløst naivt? Jada.

Læreren snakker nederlandsk mesteparten av tiden, og jeg skjønner ingenting. Nothing. Nada. Rien. Med skuldre som ørevarmere og adrelinet i fullt beredskap, tolkes lærerens kroppsspråk frenetisk mens nye ord og verbøyinger danser foran tårevåte øyne og angsten tåkelegger det bittelille som er igjen av håp og positiv tankegang.

Når vi lærer grammatikk, snakker hun heldigvis litt fransk. Hvor forvirrende det skulle komme til å være og lære fremmedspråk på et annet fremmedspråk, var jeg nok likevel ikke forberedt på. Med en optimisme som etterhvert begynner å bli temmelig skjør i kantene, prøver jeg likevel å holde koken. Det tar ikke lang tid før hjernebarken stritter imot og slår krøll på seg for til slutt å bryte sammen i fortvilt krampegråt mens den trygler om nåde.

Det holder hardt. Spesielt ettersom læreren omtrent ikke gjør annet enn å drukne oss i enorme mendger stensiler. Stensiler i alle varianter som omhandler alt det hjertet kan begjære vedrørende nederlandsk grammatikk, vokabular, kultur og historie.

Jeg hater stensiler. Jeg vil ha lærebok. Jeg vil at alt eksamensrelevant materiale skal befinne seg mellom permer, supplert med fargerike og velillustrerte stensiler – i ny og ne. Jeg vil at undervisningen skal struktureres utifra et pedagogisk opplegg som er godkjent av folk som har greie på det, og ikke bruke mesteparten av energien min på å spa meg gjennom tusenvis av uleselige fotokopier som knapt duger til annet enn tapetsering av lærerværelset.

Når stensilutdelingsseremonien er vel overstått, setter hun seg på kateteret og mumler uengasjert videre med en monoton og søvndyssende formidlingsevne som rett og slett imponerer. Det tar ikke mange ukene før motivasjonen min seiler sin egen sjø og jeg motvillig innrømmer for meg selv at det ikke var slik jeg hadde tenkt det skulle bli.

 Jeg begynner å bli sur og gretten, og slemme-meg får ubegrenset spillerom og full ytringsfrihet. Jeg blir både usaklig og barnslig, og innrømmer beskjemmet at jeg fryder meg over å gi denne fargeløse skapningen der oppe på kateteret en ekstrem makeover fra topp til tå. Hele fremtoningen er i tråd med undervisningsmetoden hennes, grå og trist, og jeg fantaserer desperat om litt farger og glitter.

Men mest av alt fantaserer jeg om at noen snart  kommer og slår meg hardt i hodet med den gigantiske ordboka mi og vekker meg opp fra dette pedagogiske marerittet!

Da har jeg altså satt meg på skolebenken igjen, og mye er forandret siden sist jeg hadde velfylt penal og sekk på ryggen. Ikke bare har jeg satt meg på skolebenken i en alder hvor jeg burde jage etter karrieren og klemmes mellom tid og familie, men jeg har for sikkerhets skyld gjort det i et fremmed land.

Alder og kulturforskjeller ingen hindring, tenker jeg bråkjekt og bretter opp ermene med mot i bryst og vanntett familielogistikk. Barnehage, SFO, svigerfamilie, influensavaksine, velfylt fryser, tunge ordbøker, nyinnkjøpt skrivebord fra IKEA og, ikke minst, en overvelvillig ektemann er på plass for at fruen skal kunne realisere studiedrømmen sin.

Men. Det er ett smertefullt skår i gleden. Jeg føler meg som et utskudd. En raring. En kuriositet som er dobbelt så gammel som mine medstudenter og gebrokkent prøver å finne min plass i klasserommet. Det var en gang for lenge siden at jeg syntes det var spennende og eksotisk å være den som stakk seg ut, ”the odd one out”, men det begynner å bli skikkelig lenge siden.

Vi starter hver morgen klokka 08:10. Teoretisk sett, viser det seg, for alle lærerne kommer for sent, og det er ikke snakk om fem minutter. Neida. Minimum 20 minutter. 20 minutter! Seriøst!?! Uten å foretrekke en eneste mine, ankommer de smilende og selvtilfredse med den største selvfølgelighet. Ingen antydning til hverken skyld eller skam er å spore. Dessuten er mange av dem så frekke at de går langt over tiden og spiser opp de sårt tiltrengte pausene våre, med en arroganse som ville imponert selveste Napoleon.

Ingen sier ifra. Ingen tør. Man smiler pent, og sier selvsagt ’De’ til lærerne – som sier ’du’ til oss – for man har respekt for hierarkiet. Vi titulerer lærerne med etternavn – som bruker fornavn på oss – for vi er nederst på rangstigen, vi.

Toppen av kransekaka er likevel tyggisrundene. Kultursjokket ble komplett i det øyeblikket ”frøken” for første gang marsjerte nådeløst rundt i klasserommet med søppelbøtta og stakk den opp i ansiktet på tyggistyggende medstudenter. ”SPYTT!” beordret hun strengt, og jeg kjente en intens trang til å gjøre akkurat det.

Men ikke i bøtta.

Illustrasjonsbilde

Ja, så var det Risør sin tur til å planlegge et asylmottak.

Artikkel

Greit nok i seg selv. Men hva med å rydde i egen hage først?

Iflg tall fra SSB så ligger Risør over snittet i landet når det kommer til arbeidsledighet, antall uføre og sosia lstøtte.
Vi trenger kanskje noen få folk til å drive asylmottaket og litt for norskkurs. Men hva skal asylsøkerne gjøre når de skal integreres? Hvem sine jobber skal de ta?

Det eneste jeg kan si er at jeg er glad for skepsisen de har frem til nå. Risør er ikke klar for dette. Vi trenger først å få opp antall arbeidsplasser, og da helst noe som krever høyere utdanning slik at Risør kan bli et attraktivt sted fra utsiden. Om en industri hadde vekt liv i gamle Kitron hadde vært en god start. Der hadde det vært mange gode arbeidsplasser.

For fortsetter nedgangen slik den er nå så ender vi opp men en at Risør blir preget av Kiwi og Rimi jobber. “Pose?”

En gang i uka går jeg til frisøren for å ordne håret, en luksus jeg nok ikke hadde hatt råd til dersom jeg fortsatt hadde bodd i Norge. Her til lands er ikke det den helt store utgiften, dessuten får jeg det litt billigere ettersom jeg har vært fast kunde hos frisøren min en stund. 

Det er forresten ren lykke å endelig ha funnet en frisør jeg språkmessig er på bølgelengde med. Jeg har hatt min porsjon og vel så det med ”bad hairdays” takket være kommunikasjonsproblemer, og minnes spesielt en barselperiode med langt, lilla hår og grå/hvite striper. Jeg var altfor sjokkert og hormonell til å ytre noesomhelst annet ”merci beaucoup’ der jeg midt i den verste ammetåka snublet ut av frisørsalongen med et hår som hadde skremt selv den mest erfarne halloween-entusiast.

En ting er at det har tatt meg lang tid å lære og uttrykke mine forfengelige behov på fransk, noe annet er det å faktisk finne en frisør som faktisk skjønner. De fleste jenter (og gutter for den saks skyld), vet hva jeg snakker om. Dette har mer med kjemi enn språkforvirring å gjøre, og det er slett ikke lett å finne den rette. Men nå har jeg altså funnet den, og nok en etappe i intgeringsstafetten er forsert.

Nesten.

Jeg har nemlig et dilemma. Jeg vet ikke om jeg kan si ”du” eller om jeg skal fortsette å si ”De” til henne. Etter det lille jeg har forstått, kan man begynne å bruke ”du” når den som er eldst av oss finner det betimelig, litt sånn: ”jamen, skal vi ikke si ’du’ ’a?” Også klapper vedkommende deg på skuldra og blunker lurt. Men det har hun ikke gjort, og jeg sitter i frisørstolen og anstrenger meg for å nyte uvant luksus mens jeg strever med verbbøyingene i høflighetsform.

Et annet kriterie for å bruke ’du’ kan dessuten være når man kysser på kinnet til hilsen istedetfor å ta vedkommende i hånda. Dette gjør vi, og det var hun som begynte. Men ettersom hun fortsatt sier ’De’ og ’Madame’ til meg, tør jeg ikke helt å ta initiativet til ’du’ – ing. Hun er jo tross alt fem år eldre enn meg.

Og ikke nok med det. Da hun begynte med dette kysse-styret, noe jeg i utgangspunktet ikke er overvettes komfortabel med, kom nok et dilemma på dagsordenen. Hva med de andre som jobber i salongen, som jeg også er på hils med? Skal de også kysses når jeg ankommer salongen til min ukentlige vask & føn? Jeg ser at mange, men ikke alle, gjør det. Hva slags mystisk formel er det de opererer etter? ”Hun kjenner jeg fra videregående, så her kysser jeg” eller ”jeg kysser kun på de som har tatt i håret mitt”…?

Forvirringen vil ingen ende ta til tross for at integreringsantennene jobber på høygir det meste av døgnets tider. Filleproblem, tenker du kanskje overbærende fra komfortabel sofakrok mens du lettvint slenger rundt deg med synsing og tenking om hva som må til for at innvandrere skal integreres. Neida, det er ikke verdens undergang om jeg dummer meg ut i frisørsalongen  min, jeg dummer meg ut hver dag, jeg. Det hadde likevel vært fantastisk deilig med én eneste dag hvor jeg skjønte nøyaktig hva jeg burde gjøre i alle mulige situasjoner og ikke minst, hvor jeg uttrykte meg perfekt. Uten å nøle ett eneste sekund.

Med anledning utav Jimmie Åkessons debattartikel om muslimer så redovisar jag nu Mahmoud Aldebes, alltså ordföranden för Sveriges muslimska förbund, krav på muslimska lagar i Sverige i form av ett kravbrev som han har skickat till samtliga riksdagspartier. Han tänker nu bli medlem i Centerpartiet och kandidera för dem, frågan är om han inte redan ÄR medlem där.

I så fall säger det nog mer om Centerpartiet än om honom själv, eftersom de låter en sådan som han bli medlem.

Här följer nu Mahmoud Aldebes krav:

• En moské i varje stad eller kommun.
• Moskébyggen borde finansieras med räntefria lån som alternativ till villkorat bidrag från utlandet. Kommunerna borde ta på sig ansvaret att gå i borg för räntefria lånen eller låna ut pengar räntefritt till moskébyggen för kommunens muslimska invånare.
• Att integrera islam i svenska skolor.
• Det innebär att man lyfter hemspråket och religionen i schemat som ett vanligt ämne, där muslimska barn får möjlighet till undervisning i homogena grupper i eget hemspråk och egen religion i de kommunala skolorna. Imamer och hemspråkslärare borde få status som ordinarie lärare i ämnet hemspråk och religion.
• Det innebär att man lyfter hemspråket och religionen i schemat som ett vanligt ämne, där muslimska barn får möjlighet till undervisning i homogena grupper i eget hemspråk och egen religion i de kommunala skolorna. Imamer och hemspråkslärare borde få status som ordinarie lärare i ämnet hemspråk och religion.
• Alla kommuner borde ordna en kväll i veckan som ska vara en kvinnokväll respektive männens kväll i gym och simhallen.
• Att riksdagen stiftar en lag som ger svenska muslimer rätt att vara lediga under de islamiska högtiderna Eid al fitr och Eid al Adha är krav från alla muslimer. För nuvarande är det omöjligt att ta ledigt från arbeten för att fira högtiden tillsammans med familjen.
• Muslimer kräver att regeringen ska undersöka möjligheten till en särlagstiftning är möjlig och hur detta i fall ska motiveras utifrån existerande lagstiftning i religionsfrihetslagen.
• Muslimer kräver alltså en lagstiftad positiv särbehandling av i detta fall en religiös minoritet för att befrämja dess status och skydda den mot majoritetssamhället.
• Två timmars ledighet för fredagsbön, mellan kl.12- kl.14 under vintertiden och mellan kl.13-kl.15´sommartiden. Fredagsbönen är en obligatorisk bön som måste utföras kollektivt i moskén.
• Att bidraga till att muslimerna och judarna får dispens eller särlagstiftning för att utföra den islamiska och judiska slakten.
• Muslimer kräver att församlingsförbundet i svenska kyrkan i samarbete med landets kommuner ska reservera begravningsplatser i alla kommuner som har muslimska invånare.
• Att starta Imamutbildning vid svenska universiteten och högskolor är ett krav från landets muslimer och från svenska myndigheter.

   

Den som vill läsa hela brevet kan göra det här.

När man har läst detta brev från 2006 så funderar man på varför det inte blev en enorm mediastorm mot detta kravbrev från Mahmoud Aldebe. Det är en ren bekräftelse på orsakerna till varför Jimmie Åkesson skrivit sin debattartikel. Och det är faktiskt väldigt underligt att inte någon från de etablerade partierna reagerade kraftfullt mot Sveriges muslimska förbunds kravbrev.

Hur sjuk i huvudet är denne Mahmoud Aldebe på en skala på 10-20?

Ja, uppenbarligen så räcker inte skalan till för att beskriva det sjukdomsstadium som finns i hans förkrympta “hjärna”.

Läs även Mahmoud Aldebes hatkommentar till en artikel om SD på Newsmill från idag. Kommentaren till artikeln finns också i en artikel på Fria Nyheter idag. Direktlänk till den:

http://frianyheter.wordpress.com/2009/10/26/sd-far-inte-vara-ensam-om-att-diskutera-problem-med-mangkultur/#more-24249

]]> http://longlittwoon.wordpress.com/2009/10/23/4-arskravet-en-utfordring-for-storberget-og-lysbakken/ Fri, 23 Oct 2009 20:31:00 +0000 longlittwoon http://longlittwoon.wordpress.com/2009/10/23/4-arskravet-en-utfordring-for-storberget-og-lysbakken/

Bakgrunn
Regjeringen varslet i september 2008 om at det vil innføre et vilkår om at referansepersoner som har opphold på humanitært grunnlag, må ha fire års utdanning eller arbeidserfaring i Norge for at det skal kunne innvilges familiegjenforening eller -etablering. Det samme vil gjelde for personer som har flyktningstatus, men bare ved familieetablering.

Status oktober 2009
Regjeringen innfører det omstridte 4-årskrav for familieetablering for flyktninger. Lovforslaget er vedtatt av Stortinget og det som gjenstår er forskriftsarbeid i Justisdepartementet.

Forslaget om 4 -årskrav for familiegjenforening er nå ute på høring. Her er UDIs høringssvar. I korthet mener UDI at dette vil ha store økonomiske og administrative konsekvenser for etaten.

Arbeiderpartiets offisielle mål med 4 årskravet er to-delt: innstramning av asylstrømmen, og belønning for å ta arbeid eller utdanning, det Ap kaller insentiver for integrering.  Dessverre er det fare for at konsekvensen er at antall asylankomster går opp og at loven vil fungere integreringshemmede. Dette er, med andre ord, en sak som krever samordning mellom innvandringsstatsråd Storberget og integreringsstatsråd Lysbakken.

Dette skriver jeg om i Aftenpostens Signert-spalte 23. oktober 2009.

Inkonsekvent argumentasjon fra Ap
Som kjent er 4-årsregelen noe som dukket opp tidligere som et Ap-forslag i kampen mot tvangsekteskap. Kritikerne påpekte da at 4-årsregelen vil automatisk føre til en innstramning av innvandring mens dens effekt på tvangsekteskap var høyst usikker. Ap argumenterte da at 4-årsregelen ikke vil bidra til innvandringsinnstramning. Heldigvis døde 4-årsregelen som et tiltak mot tvangsekteskap.

Men nå våkner 4-årsregelen igjen fra døden – som tiltak som skal fungere innstrammende på asylankomster.

4-årsregelen er tydeligvis Ap-medisinen mot alle vondter, uansett diagnose.

Skjerpet underholdskrav
Fra før har regjeringen skjerpet underholdskravet for familieetablering. Når dette kombineres med 4-årskravet, får vi to uheldige konskvenser:

Å oppfylle 4-årskravet fører ikke automatisk til familieetablering med mindre underholdskravet er oppfylt; søkeren må følgelig vente lengre enn 4 år for å få familieetablering.

På den andre siden, en superintegrert flyktning, som oppfyller underholdskravet før 4 år er gått, blir ”straffet” for effektiv integrering fordi han/hun uansett må arbeide/studere i 4 år. 4-årskravet kan, med andre ord, virke integreringshemmende, ikke fremmende.

Varselslampene bør lyse for integreringsstatsråd Audun Lysbakken.

Jeg har et religionsspørsmål som også er et ped-spørsmål på en måte. Vi er jo pliktige til å oppdra elevene etter kristne tradisjoner. Den nye formålsparagrafen er vel litt mere ullen enn den gamle, men det er de kristne tradisjonene som blir nevnt.

Noen elever har en uvane med å legge skylda på andre hele tida, men jeg sier som Louis Armstrong, It takes two to tango / It takes two to tango. Og i denne forbindelse kom jeg til å tenke på historien om den som er uten synd kan kaste den første sten fra Det Nye Testamentet. Jeg tenkte historien kunne brukes som en inspirasjon eller formaning om å tenke på hva en selv har gjort i situasjonen. Men så kom jeg på at det er vel ingen etnisk kristne i klasen, og de er som tidligere beskrevet ikke godt bevandret i kristne høytider. At de da skal ha referanser til en obskur fortelling fra Johannesevangeliet er vel å forlange litt mye. Derfor tenkte jeg at det må da vel finnes en parallell historie i Koranen(i andre hellige skrifter også for den sakens skyld)? Heretter kom spørsmålene på rekke og rad.

1. Kan noen hjelpe meg med den Islamske versjonen av historien?
2. Er det greit å bruke slike religiøse fortellinger i oppdragelsen av elevene?
3. Hvis ja, skal jeg helst bruke kristne historier?
4. Forsvinner ikke poenget med historien litt hvis ikke elevene har kjennskap til historien rundt?

Jeg er ikke sikker på noen av svarene. Men på spørsmål 3 må jeg nok melde at jeg mener vi må bruke barnas referanser, ikke våre egne.

Jeg er ikke partisk i dette spørsmålet. Jeg mener at historier som Jesu lignelser og Æsops fabler kan brukes til å belyse sider ved livet. Jeg kjenner for dårlig til Koranen for å si om den har slike kvaliteter, men det er vel slike tng religiøse skrifter skal drive med, så jeg ville blitt forundret om det ikke finnes muligheter til å bruke Koranen slik man bruker Det Nye Testamentet.

Så kan dere hjelpe?

Etter måneders selvmedlidende og autoterapeutiske skriverier, har denne bloggeren omsider lagt inn turbo’n og femtegiret, i et desperat forsøk på å lære seg lokale seder, skikker og kultur å kjenne. Hjelpen var ikke langt unna, skulle det vise seg. Vi ble invitert til krabbefest fredag kveld, nemlig, i selvskap av 50 øvrige gjester, i en ordentlig rustikk låve – med høyloft og landbruksmusealt tilbehør så det forslo.

Medbrakt pils på boks.

Gjennom årene har jeg saktens deltatt i selskapeligheter med medbrakt vin (jadda, vi er så urbane, atte), men jeg tror min santen det er første gang siden russetiden eller siden førstegangstjenesten for tyvogsyve år siden, at jeg har stilt i selskapslivet med medbrakt øl – pilsener fra Hansa, sågar! Og vin til fruen, naturligvis. Noe sa meg at vindrikkende herrer ikke helt passer inn i låvebaserte krabbefester, nemlig. En ganske korrekt konklusjon, skulle det vise seg.

Det skulle dessuten vise seg å bli en særdeles hyggelig tildragelse, alt sammen, med skalldyr i overflod – og med usedvanlig feststemte gjester – hvorav noen muligens i overkant feststemt, riktignok. Og så fikk jeg noen trøstens ord fra andre tilflyttere, som forsikret at det går seg til etter hvert. I alle fall om man ikke, som meg, lever i et avhengighetsforhold til bylivet, vil jeg tro.

Aktivitetene på dansegulvet var ellers et selsomt skue, hvor hyggelig alt sammen enn var. For jeg tror fruen og jeg var blant de relativt få som ikke var kledd for anledningen; underforstått i tykke og varme klær. Husker jeg ikke mye feil, var innpå halvparten antrukket i termodresser. Min bedre halvdel klarte etter hvert å holde varmen med noen timer på dansegulvet, som hun gjentatte ganger prøvde å lokke meg utpå. Jeg skulle gjerne ha etterkommet ønsket, men tror kanskje det vil ta noen tid før jeg venner meg til å danse til Creedence Clearwater Revival og denslags. Ikke at det er noe galt med musikken, men jeg tror de som kjenner meg, skjønner hva jeg mener. For det skorter ikke på viljen, som sagt, fast bestemt som jeg er på å tilpasse meg forholdene. When in Rome og alt det der… Teksten fortsetter forresten under YouTube-snutten, som for øvrig er ganske representativ for musikkutvalget ved slike høver.

Dermed endte jeg stort sett på utsiden, sammen med andre som foretrekker å høre hva de tenker – og som er glade i den gode samtale. Jeg kom blant annet i prat med en stavangerfyr, som, siden vi er inne på musikk, delte min sans for 4AD-musikk – og dermed også befant seg på utsiden.

Jo flere jeg snakket med desto tydeligere ble det at denne bloggen visstnok har en betydelig større leserskare enn jeg hadde forestilt meg. Til min store lettelse viste det seg at alle har fått med seg at bloggen først og fremst handler om en bortskjemt bygutt full av fordommer, men med selvinnsikt nok til å stille dem alle til skue. Det var imidlertid en liten vekker, som forhåpentligvis ikke medfører at jeg legger bånd på skriveriene. Velkommen skal dere i alle fall være, men legg endelig igjen en irettesettende kommentar, nå og da, for gudene skal vite at jeg trenger dem.

Selv vil jeg gjerne nytte høvet til å sende arrangørene (dere vet hvem dere er) min varmeste takk for invitasjonen. Jeg koste meg, jeg! Vi holdt i alle fall ut til klokken ble innpå 03.30. Men jeg tror nok jeg bør overveie anskaffelse av termodress eller overlevelsesdrakt, om jeg skal ha håp om å gjøre lykke i øyens sosiale liv.

Som en kuriositet kan det forresten nevnes at ikke bare strøk jeg til fest med medbrakt øl. På spaserturen hjem (som neppe kan ha vært lengre enn ½ km) hadde resten av følget og jeg hver vår ølboks i lanken! Sånt gjorde vi knapt nok i russetiden. Far i huset er i det hele tatt blitt litt av en villbass på sine gamle dager. Om det skyldes assimilireingsiver eller en prematur mannopause, skal være usagt.

Lørdagen gikk i det store og hele med til rekonvalesens og huslige sysler. Ingen av oss slet med klassisk fylleangst, men jeg syntes nok at jeg følte meg litt tung i hodet, til utelukkende å ha drukket øl. Til jeg husket det store glasset (sterk) vodka, ispedd noen dråper forfriskende energidrikk, jeg ble servert…

Sånt no’ ha’kke vi i by’n!

Mitt lille integreringsprosjekt har i det hele tatt skutt fart i det siste. Ingen skal i alle fall få komme her og si at jeg ikke prøver. I tillegg føler jeg meg svært godt mottatt. Det gjenstår vel bare at jeg lærer meg å sette pris på Credence og artister i den gaten der. Westry & Countern har vel aldri helt vært min greie, men jeg har i alle fall bestandig hatt stor sans for denne her (det må da telle for noe):

Og denne:

Ja, og så denne da:

Giddy-up og Yeeha, De.

Ved valget til EU-parlamentet nylig fikk det svenske Piratpartiet 7,1% av stemmene og får nå én representant i EU-parlamentet. De gikk til valg på økt personvern på internett, en sak som opptar stadig flere i en tid hvor stadig mer informasjon om våre brukermønstre blir registrert og lagret. Men hvorfor så de seg nødt til å opprette et eget parti?

I 2006 vedtok EU direktivet om datalagring, som tvinger medlemslandene til å lagre opplysninger om all elektronisk kommunikasjon i minimum seks måneder.  I fjor sommer diskuterte Europaparlamentet en resolusjon som anbefalte å avklare bloggeres juridiske ansvar, noe som av mange mente betydde at man ville at alle bloggere skulle registreres og ha en ansvarlig redaktør. Forslaget ble vedtatt av parlamentets kulturkomité og kom så langt som til plenumsdiskusjon i parlamentet før dette punktet i resolusjonen ble kraftig endret. EU-politikerne klarte imidlertid å hisse på seg hele bloggosfæren og gjøre det tydelig at de ikke hadde forståelsen som gjorde dem verdige til å representere internettgenerasjonens interesser.

Så i år tok man saken i egne hender. Piratene ble det største partiet blant de under 30 år. Partiet har ikke fått lov å delta i valgsendingene på TV og har kun brukt nettet som arena for valgkampen. Knapt noe kunne vel illustrert bedre at denne gruppen ikke føler at saken dere blir tatt på alvor, og at tradisjonell politikk skjer utenfor de rammene de ferdes i til daglig (internett).

En annen gruppe som gjorde det sterkt under EU-valget, var de radikale høyrepartiene. Skepsis mot økende innvandring, frykt for islam og manglende integrering preget både resultatene fra Storbritannia og Nederland. I Øst-Europa utpreget nasjonalismen seg, som i Ungarn hvor nasjonalistpartiet Jobbik fikk 14,7% av en oppslutning på 36%.

Disse partiene har fanget opp strømninger i befolkningen som ikke nødvendigvis er akseptert som legitime og kanskje derfor flyr under radaren til de mer moderate partiene. Mens andre har avfeid dette som latterlige holdninger, har de radikale partiene vært flinke til å forholde de seg til realitetene i hva folk flest føler, samme hvor politisk ukorrekt det måtte være.

Hva har så disse to trendene til felles? Som i næringslivet, bidrar konkurranse til å øke kravet til innovasjon hos de etablerte aktører.  Protest- og populistpartiene har en nødvendig rolle gjennom å fungere som ventil for grupper som ikke vinner frem i de tradisjonelle partidemokratiene. Ulempen med et tradisjonelt parti tuftet på sterk ideologi og med en profesjonell organisasjon, er at kravene for å få gjennomslag for nye saker og utradisjonelle meninger kan bli høye. Det stiller krav til at man systematisk arbeider med å fange opp signaler om hvilke holdninger som preger ulike grupper i samfunnet og klarer å ta eierskap til problemet i stedet for å fremmedgjøre holdningene. De etablerte partiene har nemlig en viktig funksjon i å finne løsninger som er en del av helhetlig politikk og ideologi og derfor er bra for alle grupper på lang sikt, noe nisjepartier og populistpartier ikke alltid fokuserer på.

Vi kommer til å bli stilt overfor stadig flere nye utfordringer som ikke har noe riktig svar de neste årene. Globalisering, finanskrise, klimaendringer og en stadig mer digital hverdag bringer alle nye problemstillinger med seg. Dersom de etablerte partiene ikke klarer å ta eierskap til disse, står de i fare for å oppfattes som fjerne, vage og fremmedgjørende for velgere som er mindre opptatt av ideologi og mer opptatt av ting som berører dem i hverdagen – noe som igjen kan resultere i lav valgoppslutning og/eller høy oppslutning til protestpartier.

Publisert i Adresseavisen 17.06.09

Buset ska stävjas med övervakningskameror i Herrgården, men det är inte grund för en god integring menar en del:

“Ett ärende om kameraövervakning på Ramels väg i Herrgården låg på politikernas bord när kommunstyrelsen möttes på onsdagen. Motiveringen är att kameror skulle bidra till att göra området tryggare och förhindra bränder, stenkastning och andra brott.

Socialdemokraterna fick igenom kameraförslaget med stöd av de borgerliga och Sverigedemokraterna. Samarbetspartierna Miljöpartiet och Vänsterpartiet röstade emot.

Kameraövervakning är knappast grunden för en god integrationspolitik, säger Fredrik Fernqvist, (Mp).”

Kamerafrågan splittrar de rödgröna, Sydsvenskan

Mvh/:)Smileth

Jeg har lenge tenkt på å kommentere Elvis Chi Nwosu og Whyn Lam sitt innlegg i Aften. Der tar de til orde for å busse elever fra østkanten over til vestkanten og busse elever fra vestkanten til østkanten. Jeg ser mange problemer i innlegget deres.

For det første så vil de at skolen skal løse integreringsproblemet. Vel og bra det, men forfatterene mener skolen er generelt middelmådig, og dårlig på østkanten. Logikken i å bruke noe de mener er dårlig til å fikse et så vanskelig og viktig problem er rar. Jeg mener at skolen godt kan være med på å løse dette problemet. Vi er godt rusta til å finne løsninger på problemer vi står overfor, og hvis vi får de riktige rammebetingelsene fra politikerne så  skal dette gå mye bedre (men jeg skal bli løsningsorientert til slutt).

Jeg har sett med egne øyne hva som kan skje når øst møter vest i skoletiden, og jeg ble ikke imponert. Jeg ville ikke ha følt meg trygg på at elever fra østkanten fikk en god mottagelse på vestkanten. Jeg har sett sjøltillit dale fra topp til bunn bare det kom inn en blendahvit klasse på samme t-bane. Hvordan vil elever fra østkanten føle seg når de må dele skole med “bare norsker”. En annen ting er at jeg tror det vil sementere fordommer heller enn å bidra til å fjerne dem. Men det har ikke jeg mer belegg for å si enn artikkelforfatterne har for å si at det har god effekt.

Nwosu og Lam sier at på skoler med høy fremmedspråklig andel er det dårligere resultater. De forklarer det med foreldrenes “sosioøkonomiske status og lav utdanningsbakgrunn”. Og så kommer de med at det også skyldes “dårlige lærere og utydelig skoleledelse”. Hvor har de det fra? Det er ikke noe rangeringssystem for lærere, jeg tror ikke Nwosu og Lam sitter med lister over hva slags utdanning vi har og hvordan vi bruker de midlene vi har til rådighet, de nasjonale prøvene er et mål på elevene (hva det måler hos elevene er jeg jammen ikke sikker på), og de har ikke snakka med lærerne på østkanten, i alle fall ikke meg. Det er hårreisende å komme med sånne påstander uten dekning for det. Det er ødeleggende for debatten og for skolen. De fleste av dere kan vel tenke dere hva dette kan gjøre for skole-hjem samarbeidet. Foreldrene kan nå komme med avisa og si at lærerne er dårlige, og elevene kan gjøre det samme. Jeg har tro på åpenhet, men da må det være sant det man er åpen om.

Så til det praktiske ved å busse barn på tvers av byen. Hvor mye mer tid skal vi bruke på organisering og ikke på læring? Bare ved den skolen jeg jobber på vil man måtte sette opp busser til 200 elever hvis vi skal ned på 50% fremmedspråklige elever. Hvor mange flere busser må man sette opp i rushtrafikken for at dette skal gjennomføres? I beste fall vil man bruke 1 time på transport hver dag. Det er verdifull læringstid for elevene, og for dem som må passe på dem på turen.

Så, det løsningsorienterte. For jeg liker løsninger. Slutt detta tullet med fritt skolevalg. Gi meg en god grunn til fritt skolevalg. En som veier opp for at vi får ghettoskoler som har 97% fremmedspråklige elever. Hvite elever flytter vekk, sammen med ressurssterke fremmedspråklige. Med klare grenser for skoledistrikter får man ikke de problemene.

Og/eller slutt med offentliggjøring av prøveresultater ned på skolenivå. Rangering av skolene har ikke noe for seg. Det er vanskelig å se hva de egentlig måler. Et eksempel fra min skole: Det er øveprøve for nasjonal prøve i regning. Elevene får blant annet dette spørsmålet: Eva har bursdag tre måneder etter jul, når har Eva bursdag? De har en rullegardinmeny med måneden i tilfeldig rekkefølge og skal velge en. Et rett frem og helt greit spørsmål. Halvparten av elevene jeg hadde inne på datarommet rakk og hånda og spurte: Kjell, hva er jul? På vår skole måles ikke regneferdighetene på disse prøvene.

Så dropp de svarte bussene og ikke la barna bli ansvarlige for integreringen.

Kremt. Personlig hadde jeg håpet at jeg overdrev en smule surmulingen når det gjaldt vanskelighetsgraden av det franske språk. I glimtvise drypp av naivt håp, ønsket jeg helst innerst inne at ”det ordner seg nok” såfremt jeg bare blir presset litt. Det var derfor med forventingsfull optimisme og nyinnkjøpt, velfylt penal, jeg møtte opp til første skoledag for å overvære velkomsttaler fra viktige personer øverst i hierarkiet. Idet rektor avslutter sine lykkeønskninger fra podiet, introduserer han siste taler: ”Madame skal herved informere dere om den viktigste strategien som er implementert i det nye skoleåret.”

Med alvorlig mine forteller hun oss om bekymringsfullt lavt nivå og høye strykprosenter i faget ”mestring av det franske språk”. Noe som har vært kilde til endeløse diskusjoner i ledelsen og resultert i dobbelt antall timer fransk per år, samt obligatorisk språktest av alle studenter. Allesammen. Ikke bare oss utlendinger. Denne testen skal diagnostisere hvor ille det egentlig står til hos hver enkelt student, for at man deretter skal kunne iverksette individuelle strategier. Det går et gufs av motløshet gjennom lokalet, og mine medstudenter ser på hverandre med desillusjonerte blikk. Stiv av skrekk går det opp for meg at jeg slett ikke har overdrevet, tvert imot, jeg har ikke forstått rekkevidden av hvor komplisert dette språket egentlig er!

Forventningsfull optimisme og glimtvist håp er forlengst et tilbakelagt kapittel da jeg har min første time med ”mestring av det franske språk.” Det er ”den franske rettskrivingsreformen av 1990” som skal foreleses. En reform som ble anbefalt i 1990, men ikke pålagt, og som Wikipedia opplyser at:

”I september 2008 gikk flere av ministrene i Belgias regjering inn for at franskspråklig undervisning skulle skje med den nye rettskrivingen. Fra og med 16 mars 2009, vil de franskspråklige, belgiske avisene La Libre Belgique, Le Soir og La Dernière Heure, bruke den nye rettskrivingen.”

I følge Madame er mesteparten av denne rettskrivingsreformen noe stort tull. Hun puster og peser og offer seg værre enn et gammelt damptog mens hun messer om aksenter i alle fasonger. ”Problemet er,” sier hun ”at de ikke reformerer grundig der det virkelig trengs, men det som skjer er at de i en lang rekke av rettskrivingsutfordringer som bør reformeres benytter ”annethvert-prinsippet” og dermed blir hele opplegget tvers gjennom ulogisk”. Hun ser på oss med fandenivoldsk glikk idet hun sier at hun ikke kan fortsette undervisningen uten å fortelle oss den mest berømte anekdoten som illustrerer dette såkalte belgiske ”annethvert-prinsippet” perfekt:

”En gang på 1960-tallet, etter uendelige språkkonflikter,  ble den fransktalende delen av universitetet i Leuven ”kastet ut” og bestemte seg for å  bygge sitt eget universitet bare noen mil unna, og dette skulle bli starten på Louvain-la-Neuve. Innimellom flytting og bygging var det selvsagt mange saker og ting som skulle deles, blant annet bøkene i et bibliotek som hadde eksistert siden tidenes morgen. Ingen enkel sak. Spesielt vanskelig var det å være rettferdig når det gjaldt leksikon. Men en eventuell ”hvem-skal-få- hvilken-leksikon-serie”problematikk viste seg å være altfor komplisert å ta stilling til i og med at begge parter ville ha de samme, derfor ble det bestemt å benytte ”annethvert-prinsippet.”

Joda. Du tenker helt rett. Joda. Annethvert leksikon innenfor samme serie. Leuven A-C, Louvain D-F, osv. Joda. Det er sinnsykt tullete. Like tullete som rettskrivningsreformen, ifølge Madame.

Jeg klarer ikke helt å tro det jeg nettopp har hørt, og må sjekke om jeg virkelig har forstått dette riktig og spør Madame om hun kanskje ikke overdriver bare sånn bittelitte grann? Det er en litt for god historie til at den kan være helt 100% sann.

Hun borer blikket strengt i meg og sier med foraktfullt trykk på hver stavelse:

”Jeg skulle virkelig ønske jeg tulla, men selv jeg har ikke en så til de grader pervers sans for humor…”

Uansett hva man måtte mene om norsk asyl- og innvandringspolitikk er det én ting de færreste vil bestride: Norsk integreringspolitikk er ikke akkurat en udelt suksess. Hvorfor? Betydelige pengesummer og mye arbeidstid er investert i prosjekter som skal få oss alle, og da spesiellt såkalte “fremmedkulturelle” til å delta i et integrert norsk fellesskap. Likevel vil jeg påstå at dette arbeidet kan vise til få resultater. Det er ikke å si at i de fleste som kommer til Norge fra land hvor man gjør ting på en så annerledes måte at deres kultur må betegnes som “fremmed,” ikke gjør en imponerende jobb med å passe inn i de lokalsamfunnene der de slår seg ned. Tvert imot – og initiativet hos folk som kommer og slår seg ned på helnorske småsteder langt fra storbyene i et fremmed land, starter f.eks. frukt- og grøntbutikk og bidrar til verdiskaping er jo imponerende. Men noen gjør det dessverre ikke.

Kommer du hit møtes du med krav om integrasjon. Men hva betyr det? Du plikter å lære norsk, men antallet timer du har krav på kuttes stadig. Vi respekterer din kultur og ønsker ikke å assimilere deg, å nei, du skal dele av din kulturelle bakgrunn med resten av oss. Skal du gå rundt på dørene da, og spørre om folk vil ha litt kultur? For de institusjonene som skal sørge for å utbre kulturell integrasjon, preker til de omvendte. Det nok ikke mange typiske FrP-velgere fra Østfold som frivillig tar veien til Oslo for å se Afrikansk dans. En god del av den integrasjonen markedet står for, dessuten, styres av norske kjeder, og kulturen som formidles der er vel mer faux enn fremmed. Klientellet på Indiska, for eksempel, ser nokså helnorsk ut for meg.

Problemet er at integrasjon er et prosjekt fra toppen og nedover. AP-staten velger som vanlig å styre fremfor å stimulere. Så overlates det hele til byråkratene i arbeids- og inkluderingsdepartementet (som gjerne har viktigere ting å bruke penger på enn norskopplæring) og kultur- og kirkedepartementet. I sistnevnte departement mistenker jeg vel at det finnes en overvekt av svært så kulturelle konsulenter som gjerne støtter den type “korrekt” kultur som de og sine likemenn og (for det meste) -kvinner liker. Den såkalt folkelige kulturen, den markedet styrer, og som mange steder i liten grad påvirkes av hva som er trendy i byene, berøres ikke av integreringsinitiativer.

Hva kan så gjøres? Først og fremst bør man legge opp til, og være villig til å betale for, en norskopplæring som gir alle en god mulighet til å faktisk lære norsk. Så må man gi rettferdige muligheter til å arbeide. Det finnes leger som vasker gulv her i landet på grunn av denne djevelske institusjonen som kalles NOKUT. Reglene for godkjenning av utdanning fra utlandet må revideres og tanken om at Norge er verdensmester på høyere utdanning må fjernes fra forskriftene for godt, slik at dyktige folk kan få arbeide med det de er utdannet til. Dette er jo i bunn og grunn et spørsmål om verdighet. Men enkeltmenneskets verdighet er vel ikke et sentralt spørmål for byråkratiet eller venstresiden i norsk politikk.

Så må man legge til rette for å spre såkalt fremmedkulturelle geografisk. Ikke ved å plassere asylmottak på fraflyttede steder langt nord og langt fra folk – rart at ingen har sett paralellen til GULAG-leire forresten der… I stedet må det legges til rette for at fremmedkulturelle kan drive næringsvirksomhet i distriktene – butikk, kaféer, hva som helst. Det er slikt som virkelig skaper kontakt og forståelse.