Nord-Korea har testet sin andre atombombe, bekrefter det statseide nordkoreanske nyhetsbyrået KCNA. De truet med å gjøre dette hvis ikke Sikkerhetsrådet beklaget sanksjonene for raketttesten i april, og siden FN ikke har gjort dette, ble det mandag testet en atombombe som visstnok var like kraftig som Nagasaki-bomben. Så det er ganske forståelig hvis Sør-Koreanske ledere er litt ekstra nervøse i dag.

Samtidig mener jeg at vi ikke trenger å hoppe i taket, Kim Jong-il er ikke så dum at han kommer til å gå til krig mot noen med det første, og atomteknologien deres er fremdeles langt fra perfekt. Det som er skremmende er grunnen til at de gjør det – denne aggressjonen mot Sikkerhetsrådet vil bare isolere landet enda mer. Dette er ikke tiden for en foreldreløs einstøing med atomvåpen, det er tiden for internasjonal handling mot Nord-Korea, vi trenger fredelige samtaler mellom alle de største landene i verden. 

Barack Obama må nå ta kontroll. Det er ingen tvil om at det vil bli vanskelig å få gjort noe som helst, likevel, sakte men sikkert må verdenssamfunnet jobbe for å åpne opp Nord-Korea. Det vil ikke skje i morgen, ikke neste år heller, men på et eller annen tidspunkt må det skje en forandring der. Obama har mange utenriksballer i luften, og det blir ikke færre. Afghanistan, Irak, Iran, Pakistan, Israel/Palestina og Nord-Korea – ingen konflikter av denne størrelsen går vekk på kort tid, og ingen må forvente noe annet. 

Jeg mener uansett at Nord-Korea må prioriteres høyt og nå må hjelper det lite med prating, det trengs handling, og Jong-il vil ikke gjøre det av seg selv. Verden må snu seg mot Nord-Korea, ikke snu ryggen til. 

Da Irans president, Mahmoud Ahmadinejad, talte under FNs rasismekonferanse, valgte flere av delegatene å forlate salen i protest. Mange land, inkludert USA valgte å boikotte konferansen nettopp fordi han skulle på talerstolen. Den norske utenriksministeren var en av få vestlige minstre på konferansen og valgte å bli sittende under talen. 

Det er jeg glad for. Selv om masse han sier, strider i mot det meste vi mener i denne delen av verden, er vi avhengig av å kunne ha en dialog. Iran er et land som vi må ta på alvor, og avstanden mellom vesten og landene i midtøsten blir ikke mindre av å protestere på denne måten. Ta heller til motmæle, ta diskusjonen i stedet. Uansett hvor uenig man er, er konferanser som denne til for å dele synspunkter og komme til eventuelle løsninger. Det gjelder å være åpen for andre meninger enn dine, og hvis du er uenig får du si dine. 

Jeg skjønner at Holocaust er et sårt tema, men så lenge “alle” vet at det skjedde, kan vi heller bare le av de som nekter, og debattere de ihjel. Jeg er skuffet over de som forlot salen og de som boikottet, hvis FN skal fungere – hvis verdenssamfunnet skal fungere, må vi kunne ha ordentlige samtaler mellom land som er uenig med hverandre.

Hvem er det som konspirerer?

Det slår meg at noen definitivt har ønsket å svekke forholdet mellom Norge og Israel med uttalelsene fra “David Weiss”, fiktiv offiser i Forsvaret, i Aftenposten, VG og Dagbladet – noe som igjen førte til store oppslag i Israelsk media og blant annet Jerusalem Post. Gitt nyårets store anti-Israelske demonstrasjoner har det uten tvil vært svært effektivt. Norge blir her offer for et internasjonalt maktspill det ikke er mulig å spore årsaken til eller å finne ut av hvilket motiv som egentlig ligger bak.

Ting man må spørre seg er, hvem vinner på slike uttalelser? Hvis dette fører til at USA og Israel begynner å utøve press på Norge for å rette på tilstander som ikke eksisterer, eller at de trekker seg fra samarbeid med oss… Hvem har noe å vinne på det?

I første omgang fører det til at Norges renommé i Israel blir dårligere, og at Norges posisjon som nøytral part i konflikten mellom Israel og Palestina svekkes kraftig. Regionalt i Israel kan det godt tenkes at det er mange krefter som ønkser andre til å mekle i konlflikten.

Selv om Forsvaret nå avkrefter David Weiss sin eksistens, tror jeg skaden allerede har skjedd. Kanskje er kjører Jerusalem Post saken om Forsvarets benektelse av Weiss’ eksistens – men hvem kommer til å tro på det?

Det utspiller seg opprivende scener i Gaza, der okkupantmakten nå har gått inn for å stoppe utskytning av hjemmelagde rakettter. Slike raketter er ekstreme og uakseptable utrykk for den undertrykt befolkningens motstand mot en militær overmakt, men det som nå skjer er så ute av proposjon av det krever verdens fordømmelse. Her, som i andre kriger er det sivilbefolkningen som lider. Barn, som aldri har hatt noen mulighet for å påvirke det samfunnet de lever, blir drept eller mister voksne omsorgspersoner. Som far opplever jeg det som hjerteskjærende å se bildene av barneansiktene – revet i stykker av frykt, sorg og forvirring.

Disse ungene opplever opplever traumer de alltid vil bære med seg – også den dagen det er de som skal sitte ved forhandlingsbordet og diskutere betingelsene for en fremtidig fred. Hvordan kan Israel noen gang oppleve den anerkjennelsen de søker etter, når dette er bakteppet?

I julen har jeg lest en grusom bok. Romanen Blood Meridian av Cormac McCarthy er en beskrivelse av pionertiden i USA – og beskriver en verden der vold og drap er nøkkelen til overlevelse. Romanen er regnet som en moderne klassiker i amerikansk litteratur. Historien baserer seg på faktiske hendelser, og hovedpersonen er et ungt menneske som formes av desperasjon, hat og en ekstrem voldskultur, ender opp som en iskald, fullstendig umoralsk skalpejeger, med et verdensbilde som legitimerer de grusomste handlinger. Historien utspiller seg i USA for 150 år siden, men kunne like gjerne utspilt seg i dagens Kongo, Rwanda eller Gaza. Den kan leses som en kynisk voldsroman, men for meg har den et dypere budskap. Hva skjer når mennesker formes i et klima med svarthvittbilder av “fienden” på den andre siden av muren? Hva skjer med et barn som er øyenvitne til at drap og terror blir voksensverdenes svar på vanskelige spørsmål?

I konflikten mellom Israel og Palestina er mye av problemet at krigens praksis og retorikk har formet flere generasjoner – på begge sider. Frykten er like stor på israelsk side når quassam-rakettene slår ned. Også israelske barn opplever tap og frykt. De opplever en helt naturlig forvirring over denne meningsløsheten. De aksepterer og internaliserer foreldrenes forklaringer. Hvem disse grusomme menneskene, på den andre siden?

Barna som var ti år i 1998 er nå tyve.

På Isralsk side er de blitt soldater.
På palestinsk side er de blitt frihetskjempere, eller terrorister, avhengig av hvem som snakker.
Akkurat nå bruker de sin ungdommelige råskap til å begå nye grusomheter.
De skape et nytt helvete, som skal brennes inn på netthinnen til neste generasjon krigere.

Hva kan vi gjøre, i Norge? Mads Gilbert og Erik Fosse har tatt sin legegjerning på alvor, og fortjener i mine øyne stor anerkjennelse. Vi andre blir bare tilskuere. Vi kan demonstrere, men hjelper det? Selv har jeg veldig sans for Avaaz.org, som blant annet har jobbet med reklamekampanjer for å nyansere fiendebildet på begge sider av konflikten (se video). De tar i bruk mediale virkemidler for å endre holdningene som ligger bak galskapen. De har også en global underskriftskampanje mot volden i Gaza. Utover dette får vi bare håpe. At noen ser hjerteløsheten i dette prosjektet – så fort som mulig.Og at selv de dypeste sår lar seg helbrede.

Enda to nye fartøy har blitt kapret av somaliske pirater uten for kysten til Somalia. Et tyrkisk lasteskip og en fransk taubåt var dagens ofre.  Rundt 7,5 % av all sjøtrafikk går gjennom Suezkanalen, og dermed forbi Somalias kyst. For å unngå dette må man ta omveien rundt Afrika, som gjør det hele mye dyrere og mer tidkrevende.

Spørsmålet som blir stilt i dag er ”hva skal vi gjøre med piratene?” Det er viktig å skjønne at det er store problemer i landet som fører til disse piratenes handlinger. Det er en grunn til at Somaliere er den nest største gruppen flyktinger i Norge.  Landet har ikke hatt en stabil regjering siden begynnelsen av 90-tallet, og for to dager siden ble statsministeren og hans regjering avsatt av presidenten, Abdullah Yusuf Ahmed.

FN og USA var i landet i 92 og 93 med fredsbevarende styrker, men filmen Black Hawk Down viser hvordan det gikk, da nitten amerikanere ble drept og nærmere hundre skadet i kamp i gatene i hovedstaden Mogadishu. Som et resultat av dette trappet USA ned i Somalia, og 1995 var alle styrkene ute av landet.

Nå ser vi hva som skjer. Somalia trenger hjelp. Over 16.000 skal ha blitt drept i kamphandlinger de siste to årene. Som reaksjon på disse forferdelige forholdene, angriper pirater skip på fredlige oppdrag, og setter menneskers liv i fare. Dette kan ikke tolereres og verdenssamfunnet må reagere snart. Det er på tide å skjønne at vi må tenke lengre enn bare hvordan vi kan hindre pirater i å komme om bord på lasteskip, vi må ta problemet ved roten. 

Edit: Somalia ble et av de ti landene på Leger Uten Grensers oversikt over glemte humanitære katastrofer nå.

Barack Obama blir USAs neste president, og de fleste gleder seg. Samtidig registrerer jeg at flere, blant dem Audun Lysbakken i SV, nekter å la seg rive med – og heller velger å fokusere på en skepsis mot Obamas “innholdsløshet”.  Jeg kan sikkert avskrives som en manipulerbar drømmer, men jeg synes av og til litt synd på dem som ikke blir rørt og inspirert av denne utrolige historien som har utspilt seg realtime foran øynene våre.

Obamas talegaver er et ekstremt talent, og jeg mener han allerede, gjennom det han har sagt, har bidratt til å nyansere amerikanernes syn på seg selv og verden – og verdens syn på Amerika. Slik har han allerede forandret mye.

Jeg tenker noen ganger at politikk handler om å skape konsensus der det før var splid. Om å skape en ny ideologisk overbygning folk tar eierskap til, ikke bare resitere velbrukte fraser og søke støtte i tradisjonelle leirer og korporative strukturer. Obama har redefinert politisk kommunikasjon, han mobiliserer rundt håp, ikke frykt, og har klart kunststykket å  koble de i utgangspunktet motstridende begrepene “redistribution of wealth” og “the american dream”. Et genialt grep. Han har gjennom dette skjøvet rammen for politisk dialog mange hakk til venstre – til det gode for fremtidens kandidater.

Og ikke minst: Han har vunnet valget.

John Edwards, som over lang tid har blitt trukket fram av venstresiden som den beste kandidaten, har ikke vært i nærheten av Obamas mobiliseringspotensiale.  Hadde han vært demokratens kandidat hadde en hockeymamma fra Alaska vært president om et par år – når McCain dukker under for alderdom. Hvorfor  stadig vende tilbake til Edwards, når det er helt urealistisk at han hadde nådd opp? Det SV gjorde før forrige valg, var nettopp å svelge noen kameler, inngå kompromisser og allianser som gjorde det realistisk å komme i maktposisjon. Dermed kom man i posisjon til å forme vår samtid.

Obama har fulgt eksakt samme oppskrift.
Så langt til venstre som mulig, innenfor rammene av det realistiske.

Jeg tror dessuten det er potensiale for å bygge en ny etasje i politikken – et sted over tradisjonelle klassemotsetninger, geopolitisk strid og kapitaltunge stakeholdere, der integritet og erkjennelse av felles ansvar kan få avgjørende betydning. Og kan man tro noe annet med tanke på de globale utfordringer vi står overfor? USAs neste president har uttrykt en grunnleggende tro på kommunikasjon, brobygging og diplomati fremfor annen maktbruk. Vi trenger noen som viser veien opp dit, og som gjennom eksempelets makt kan avlegitimere umoralsk argumentasjon og militære hersketeknikker.

Obama har potensiale som en slik veiviser.
Derfor har jeg hele tiden ment at han var den beste kandidaten.
Derfor er jeg veldig, veldig glad over det som har skjedd i amerikansk politikk.
Gratulerer!

Det at Palestinaskjerf er blitt mote gjør meg skikkelig forbanna. De masseproduseres i søkk og kav og selges på Cubus, Vero Moda, HM, Carlings +++. Du testes ikke i om du har peiling når du kjøper det, du kjøper det gjerne fordi det er kult.

Jeg synes det er helt topp at noen velger å vise sin støtte til Palestina gjennom et klesplagg. Jeg har ingen problemer med at folk synes det er fint heller. Det jeg sliter med er at mennesker som enten ikke har peiling eller sympatiserer med andre siden i konflikten til stadighet er å se med slike skjerf. Ikke en gang jeg har palestinaskjerf. Selv om Palestina kanskje er den saken jeg brenner mest for i AUF. Jeg har ikke et sånt skjerf fordi jeg vil heller ha et ekte et.

Det å gå med Palestinaskjerf når du sympatiserer med Israel blir som å gå med opp-ned-kors som kristen. Det er rett og slett noe man ikke gjør.

FrP er et parti som snakkes mye om i dagens samfunn. Både i dems favør og alle andres favør. Etter det hjerteløse utsagnet om å ville stenge grensene og kun ta inn “toppen av toppen” av flyktninger skremmer det meg at mange drar dem frem som et positivt parti. Det første som skremmer meg er at de kan si noe slikt når de vet det vil være nærmest umulig å gjennomføre. Skal vi ut av FN da? Skal vi droppe alle internasjonale avtaler? Hvordan i huleste heiteste har FrP tenkt å gjennomføre dette? Det andre som skremmer meg er hvor lite politikken da henger i hop. De benekter klimatrusselen som vi vet kommer til å skape enormt mange flyktninger, men i tillegg vil de sperre norges grenser? Hvordan kan dette være en del av en helhetlig politikk? Det tredje som skremmer meg er hvordan partiet som virkelig ikke akkurat har bygget landet kan si noe slikt. De syter over hvordan Norge er i dag, men har de reflektert over hvordan Norge ville vært uten skatter og avgifter? Hvordan Norge ville vært uten offentlige inngrep? Slik de selv alltid har ønsket og jobbet for. Jeg tror ikke Norge ville vært der vi er i dag. Jeg tror vi ville slitt, vi ville vært en del av den “fattigere” delen av verden. Vi ville kanskje vært utsatt når det gjelder klima. Kanskje vi måtte flyktet? Jeg vil utfordre FrP til å tenke sosialdemokratisk og ansvarlig, jeg be alle FrP-stemmende og FrP-tilhørende om å tenke følgende:Du er ikke født enda, og du vet ikke hvor eller hvordan du blir født. Du vet ikke om du blir født av en fattig familie i Uganda eller om du blir født av en rik familie i USA. Hva ville du da gjort?

“Et dypt splittet samfunn, som den nyvalgte president i sin innsettelsestale erklærte han ønsker å samle – venter med spenning på hva presidenten vil gjøre for å oppfylle valgløftene. Og ikke minst – med hvilken fart og energi han vil gjennomføre sine lovede dyptgripende reformer i arbeidsliv og økonomi”.

Dette skrev Aftenpostens leder like etter at Nicolas Sarkozy tok over makter og flyttet inn i Èlysée-palasset i Mai ifjor. Det var som kjent Sarkozy som vant valget, og han lovte viktige sosiale reformer knyttet til arbeidsliv og integrering samt å få Frankrikes vaklende økonomi på fast grunn. Dessuten lovte han å gjenvinne en sentral stilling i EU etter at den forrige presidenten Jacques Chirac gav hele unionen et støt for baugen da folket stemte mot ham og mot en omfattende EU-grunnlov.

Sarkozy lyktes å overbevise velgerne om en resept for å få landet ut av uføret. I den økonomiske politikken viser han seg som en sentrumspolitiker, stagnasjonen skal endres ved en kombinasjon av marked og statlig inngripen. Han bruker gulrot og pisk i arbeidsmarkedet ved å belønne innsats og tvinge arbeidsledige over i arbeid ved å redusere trygd. De som ikke vil ta imot den jobben de får tilbudt mister trygden. Slik skal han få Frankrike inn i den økonomiske eliten igjen.I valgkampen gikk Sarkozy hardt ut mot arbeidsuken på maximum 35 timer, og pensjonsalderen på 60 år. Han ønsket opprinnelig at dette skulle være minimum istedetfor maksimumsgrenser. Dette har han ikke fått gjennomslag for, istedet har det blitt innført skattefri overtid og med dette ble den gamle ordningen undergravet.

- Frankrike kan ikke fortsette å ha et slikt sosialt system. Det er ikke holdbart finansielt. Vi må definere en ny sosial kontrakt, helt fornyet og helt annerledes, sa Sarkozy i en viktig tale i senatet, tirsdag 18. september ifjor. Sosialistene ble provosert da Sarkozy demonstrerte sin reformiver ved å flytte skatt på arbeid til skatt på arbeid ved å ganske raskt øke momsen til 24,6 % for å finansiere det sosiale systemet.

Videre har Sarkozy bestemt at en tredjedel av alle stillinger som blir ledige når statsansatte går av med pensjon skal inndras (opprinnelig lovte han halvparten). Enkelte grupper som post- og jernbaneansatte har hatt en pensjonsgrense på 50 år. Dette har Sarkozy utfordret og dette førte til jernbanestreik i November. Frankrike har ingen tradisjon for å snakke seg frem til løsninger, og derfor blir hans utfordring å reformere uten å skape full konfrontasjon med fagbevegelsen. For å oppmuntre til økt innsats gav Regjeringen skattelettelser på 11 milliarder euro (83 milliarder kroner) men økonomiske tilbakeslag og stigende matvare- og energipriser har gitt folk mindre å rutte med likevel.

Sarkozy har stjålet en gammel merkesak fra høyrepopulisten Le Pen ved å opprette Departementet for immigrasjon og nasjonal identitet. Det er blitt tøffere regler for familieforening og illegale innvandrere skal ut av landet. Som inneriksminister var Sarkozy kontroversiell da han ble beskyldt for å være knallhard da han jaget sigøyenere og prostituerte ut av offentligheten, slo kraftig ned på forstadsopprørene, og kalte opptøyerne for frankrikes avskum.

Han har også vaslet strengere straff for kriminelle. Men Sarkozy har selv vokst opp i en av Paris forsteder og har vist vilje til å tak i problemene som for eksempel at mange unge innvandrere er uten jobb. Han har bladd opp 8 milliarder kroner. 45000 arbeidsplasser skal skapes i løpet av 3 år, og de unges ledighet skal reduseres med 40%. 20000 bedrifter skal slå seg ned i forstedene i løpet av 5 år.

Sarkozy har også bemerket seg i utenrikspolitikken. Han skapte overskrifter da han gikk ut mot Iran og truet med at enten stopper de sitt atomprogram ellers blir de bombet selv. Han har tydelig satt seg som mål å bedre forholdet til USA og England. Han har lenge pleiet forholdet til nyvalgte statsminister Gordon Brown. Så er han også blitt sammenliknet med jern-ladyen, Margareth Tatcher på grunn av sin store reformiver. Dette har gitt hans linje et begrep: Sarkosizme.

I forhold til EU så har presidenten arbeidet for en minigrunnlov som ikke skal til folkeavstemning, og han har lagt stor prestisje i at Tyrkia ikke skal inn i EU. Størst kontrovers har han skapt ved sitt forslag til en ny middelhavsunion (også uten Tyrkia). Dette har han ikke fått gjennomslag for, men han har fått til et kompromiss med andre ledende EU-land for å utvide det såkalte Barcelona-prosessen som vil medføre et bedre samarbeid mellom middelhavslandene.

Ifølge Sarkozy har han med dette oppnådd den tredje store EU-seieren i sin korte periode som fransk president. Den første var å få igjennom en slanket grunnlovstraktat, den andre å få etablert en vismannsgruppe som skal komme med tanker om Uniones framtid i tillegg til det nevnte samarbeidet med nabolandene.

Sarkozy omtales ikke som en mørkeblå liberalist. Han er pragmatiker mer enn en sterk ideolog. Han vil ha løsninger som fungerer. Nettopp dette kan skape noe av misnøyen. Hans pragmatiske tilnærming kan oppfattes som om det ikke er sammenheng mellom hans sterke løfter om forandring og den faktiske politikken. Men dette er velkjente utfordringer for alle som søker politisk makt. Hjemme kjenner vi det samme problemet med oppfyllelsen av Soria Moria.

Diskusjonen om velferdsordninger er interessant fordi det berører hele det europeiske velferdssystemet. Det er en rekke land som sliter av flere grunner: Det er uforholdsmessig dyrt, det gjør oss til krevende mennesker som venter at staten til enhver tid skal hjelpe oss, og ikke mist blir vi eldre og eldre. De “harde yrkene” er kanskje ikke så harde lengre og de opparbeidede rettighetene er under press. Diskusjonen er helt den samme som foregår om pensjonsreform og avtale-festet pensjon (AFP) i Norge for tiden. Vi lever lengre og dermed må folk stå i jobb lengre for at ikke kostnadene til pensjon skal vokse seg ut av alle proposjoner.

Frankrike har fått sin sterke mann og han har vist vilje til å takle å være upopulær. Han skal regjere i 5 år, og har allerede tatt viktige grep for å rette på sentrale utfordringer, men det gjenstår mye. Hans viktigste utfordringer blir å få økonomien på beina, bedre forholdet til EU og å skape tillit til at de sosiale reformene er nødvendige. Det krever stort mot å ta fatt på de enorme utfordringer det ligger i å fornye den vestlige sosiale modellen. Hvis han lykkes vil kanskje flere se til Frankrike som et foregangsland.

Da jeg “valgte” parti, valgte jeg ikke ja til gratis skolebøker, ja til nynorsk eller ja til billigere kino. Det er fint og flott det, kanskje med unntak av nynorsken, men det er ikke det jeg tenker på når jeg våkner om morgenen eller før jeg skal gjøre noe. Det som gjorde og gjør at jeg synes AUF er best, er de store linjene. Det er ja til fellesskap, ja til like muligheter og ja til solidaritet som gjør at jeg er stolt av å være medlem av det partiet jeg er.

Jeg reagerer når noen sier de stemmer FRP for billig sprit, eller høyre for å slippe nynorsk. Stemmer du høyre fordi du tror blindt på privatisering, er vi uenige. Det vil jeg gjerne diskutere. Stemmer du FRP på grunn av billig sprit er det  utrolig lett å drepe argumentene.

Da vi så Hotel Rwanda på skolen på fredag tror jeg flere av mine klassekamerater satt med en følelse av at vi har det pokker så godt her vi bor i rike Norge. Jeg selv satt med klump i halsen og tenkte på hvor altfor godt vi har det her i rike Norge. Det jeg synes er jævelig kjipt å tenke på er at vi har det så godt i Norge på bekostning av andre. Vi kunne ikke reddet Rwanderne da det var folkemord der, men vi kunne gjort noe.

Flere av mine klassekamerater sa bant anet “Jeg blir så sinna på vesten når jeg ser hvor grusomt det var.” Da svarte jeg at vi er vesten. Vi er en del av “de rike borti der.” Vi er de som ikke bryr oss om hva som skjer i land utenfor europa. Det gjør meg syk av sinne, og nettopp derfor er jeg med i AUF. Vi som klarer å se ut over europas grenser, som støtter et fritt Palestina, som ønsker å gjøre noe for de svakerestilte fremfor å kun tenke på oss selv.

Bildet er fra filmen. Her står alle Rwanderne igjen etter at vesten har hentet hjem sine egne.

Alle Midtøsten-eksperter har begrenset tro på resultatet av Annapolis-konferansen som ble innledet Tirsdag 27. Nov. På sakskartet står vriene spørsmål som grenser for en framtidig Palestinsk stat, Jødiske bosetninger, Jerusalems status og Palestinske flyktninger. Men finnes det likevel håp?

Våren 2006 vant den tidligere terrororganisasjonen Hamas valget i Palestina. Gjennom noen intense dager vant Hamas kontroll over Gazastripen tidligere i år. -Dette er en gavepakke til alle de som hater palestinerne og den palestinske saken, sa parlamentsmedlem og tidligere regjeringsmedlem Hanan Ashrawi dengang. Dette danner et viktig bakteppe som forklarer den manglende entusiasmen for fredsforsøket. I realiteten er palestinernes president Mahmoud Abbas uten særlig politisk innflytelse i et amputert Palestina. I tillegg er Ehud Olmert den minst populære statsministeren i Israels historie.

Hamas (den reelle maktinnehaveren i Palestina) er altså ikke innvitert til konferansen som skal løse Palestinas problemer. Det er imidlertid 43 andre land, deriblant erkefienden Syria. Et lant som ifjor forsynte Hizbolla-geriljaen i Libanon med våpen for å bombe Israel. Allerede her skimtes et ørlite håp: Ifølge en Libanesisk observatør kan Syrias deltakelse være et varsel om en svakere allianse mellom Iran og Syria. Iran har nemlig fordømt konferansen.

Dette setter spørsmålet om Israel og Palestina inn i en større sammenheng. Felles for mange av de fremmøtte er nemlig frykten for Irans ekspansjon som stormakt i området. Ironisk nok har USA fremmet Irans dominans ved å styrte det sunni-dominerte Irak. Til og med krigslystne sunnier heier nå fram Ahmadinejad som muslimenes nye kalif. En felles front mot Iran er en mulig forståelse for president Bush` nye engasjement i Palestina-konflikten. Ved siden av å sikre sitt ettermæle selvsagt.

Skjærene er mange nok i Israels nærområde. Israel har bygget en sikkerhetsmur et godt stykke inne på Vestbredden. I seksdagerskrigen i 1967 annekterte Israel Golanhøydene (Syria), Vestbredden (Jordan) og Gazastripen (Egypt). Det er aldri blitt fred om disse områdene. Israels bosetninger på Vestbredden er en av de vanskeligste spørsmålene i diskusjonen om en palestinsk stat. Men til syvende og sist er det spørsmålet om Jerusalem som står som kanskje det mest vriene spørsmålet. Både symbolsk, kulturelt, historisk, geografisk og religiøst representerer byen hele konflikten i et nøtteskall. Palestinerne krever Øst-Jerusalem (med tempelhøyden) som sin hovedstad.

Tilsynelatende er det spørsmålet om tillit som er det mest prekære i regionen. Israel har levd med en stadig trussel fra sine naboer om å bli “kastet på sjøen”. Israels sikkerhetsmur gir intet godt klima for dialog med palestinerne om en ny stat. Libanonkrigen ifjor har skadet forholdet til Syria. Irak er en tikkende bombe og ingen av landene stoler på Iran som ledende stormakt. Men er tillit det eneste som skal til?

Vi kan ikke forstå den stabilt ustabile situasjonen i Midtøsten uten å analysere kulturelle og historiske spenninger, samt maktstrukturene i denne kompliserte regionen. Irak-krigen har ført til en helt annen fordeling av makten i Midtøsten. Verken Palestina eller Israel er svært villige til å gi avkall på land eller sikkerhetsmur. Landene kjemper dessuten om militær styrke og innflytelse på fredsforhandlingene. Uten en sterk pådriver for fred kommer de neppe noen vei.

Her er vi også ved kimen til løsning. Et sterkere engasjement fra USA i fredsforhandlingene, støttet fra Russland, Eu og FN kan vekke til live det snart 5 år gamle veikartet for fred. Syrias medvirkning i Annapolis kan bety en løsning på den 40 år gamle konflikten om Golanhøydene. Kanskje har parlamentsmedlem i Israel og rabbiner Michael Melchior rett når han uttaler:

Splittelsen går ikke mellom jøder og muslimer eller mellom israelere og palestinere, men mellom dem som ønsker å arbeide for fred og dem som ikke gjør det.

I så måte starter enhver fredsprosess med tillit, dialog og forsoning. Deretter må kabalen legges slik alle får en del de kan si seg fornøyd med. Det kan ta tid, men det er vel ikke forbudt å håpe?

USA allierte seg med erkefiendene Syria og Iran i kravet om å avvikle dødsstraff i FN. Saken fortjener all den oppmerksomhet den kan få!

USA har de siste årene hatt som sin utenrikspolitiske agenda nummer en å bekjempe røverstatene i Midtøsten. Røverstatene er vel og merke definert av USA selv og i bresjen stod lenge Irak. Styrkeforholdet mellom det shiamuslimske Iran, det sunnimuslimske Syria og det sunni-ledede Irak under Hussein har vært en viktig nøkkel til stabilitet i regionen. Under Irankrigen mellom 1980 og 1988 støttet USA Saddam Hussein i kampen mot prestestyret i nabostaten. 3 år senere ble Hussein hovedfienden da han gikk til krig mot oljestaten Kuwait.

Når Irak faller sammen etter invasjonen forsvinner noe av dette styrkeforholdet. Om ikke Midtøsten har vært ustabilt til nå blir det i hvert fall det med borgerkrig i Irak, Syrias støtte til Hizbolla-geriljaens angrep på Israel ifjor og Irans stadige rasling med sablene. Hussein holdt noe av dette på plass, men vi skal selvsagt ikke glemme at han styrte sitt land med jernhånd i et stramt diktatur.

Det interessante i FNs behandling av død som straffemetode er hvordan USA uten skrupler allierer seg med sine verste fiender i kampen for en primitiv og utdattert straffereaksjon. Det er virkelig på sin plass å spørre hva som driver USA rett i armene på sine rivaler? Har Michael Moore rett i sin beskrivelse av USA som en røverstat på linje med de nevnte? Er det maktinteressene blant konservative i USA som har for mye makt? Er det et pragmatisk ønske om allianser fra sak til sak som driver supermakten? Eller er det redselen for å bli ydmyket av et nederlag i vårt største fellesprosjekt, FN?

Svaret ligger kanskje midt imellom? Uansett, USAs kamp for “freedom and democracy” ledsaget av militære handlinger uten FN-mandat i midtøsten gir meg en stadig sterkere bismak. Hvis du i tillegg kombinerer dette med arroganse, uvitenhet og en stor posjon patriotisme ser det ut til at du har god sjanse på jobb i Bush-administrasjonen.

Jeg var en av dem som støttet Bush da han kom til makten fordi jeg håper på en abortlovgivning i verdens supermakt som tar hensyn til barnets rettigheter. Men når den samme presidenten nært sagt med bibelen i hånd støtter dødsstraff, ivrer for en liberal våpenkontroll, ikke tar videre hensyn til klimaspørsmål, nekter fanger rettsak på Guantanamo, overkjører FN og eksporterer en postordre-form for demokrati uten røtter i folkeretten, da blir jeg i tvil!

Det er snart valg! NewYork-borgermester Rudolph Giuliani ligger godt an til å bli republikansk kandidat. Den liberale aborttilhengeren som samtidig ivrer for at USA skal vise muskler i den arabiske verden kan gi oss det verste av alt. Men hva skal en engasjert blogger gjøre mot millioner av mennersker som krever rett til våpen og samtidig vil ha lynsjestemning i amerikanske fengsler?

Hvor slår de til neste gang? Spør Vårt Lands fenomenale utenrikskommentator Bjarte Botnen lørdag 12. mai. Internasjonal terrorisme fyller alle medier og er satt øverst på dagsorden i NATO så vel som i Det internasjonale atomenergibyrå.

Etter 11/9 er ikke verden den samme. Det kan vi være enige om! Det er ikke vanskelig å forstå de amerikanske følelsene etter angrepet på vestens finanssentrum: World trade center. Medias gjengivelse av levende bilder av tårn som raste, mennesker som hoppet rett i døden og livredde amerikanere som rømte desperat fra gater fulle av aske gjorde dypt inntrykk.

Reaksjonene kom raskt og hardtslående. Den islamittiske terroraksjonen Al Quida med den karismatiske lederen Osama Bin Laden ble utpekt som hovedskyldig og dem som angivelig skjulte ham, presteregimet i Afghanistan, skulle styrtes. Osama Bin laden flyktet sanssynligvis til Pakistan og en rekke ledere fra Al Quida er fanget og drept.

Den franske avisen LÈst républicain hevdet 22. september ifjor at han var død av Tyfoidfeber, men dette er ikke bekreftet. Som kjent er også Irak angrepet av USA. Retorikken varierte fra påstander om framstilling av atombomber til Saddams tvilsomme kontakt med Al Quida.

Hva er så resultatet av den nye verdenstrusselen?

Den utbredte sosialistiske oppfatningen er at terror skyldes fattigdom (og endatil miljøkrisen!). Det er ingen belegg som støtter dette. Den nye gruppen terrorister betegnes som velstående, gjerne vestlige innvandrere med et hat mot vestens verdier. Organisasjonene er ofte løst engasjert og i mange tilfeller ikke knyttet til sentrale myndigheter. Enkelte terrorister trenes gjennom egne program og treningsleire. Selvmordsbombere og andre unge mennesker rekrutteres med fagre løfter om evig frelse og økonomisk sikkerhet for etterlatt familie ved død.

Å bekjempe fattigdom er uhyre viktig, men den løser ikke problemet med terroren som derfor må bekjempes på et annet plan enn naive virkemidler. Likevel er det viktig at grunnleggende menneskerettigheter og personvernet blir ivaretatt. Ett av de store problemene er nettopp at vi på grunn av terrorren styres av fryktmekanismer. Det er flere kommentatorer som har påpekt at dette kanskje er det viktigste resultatet terroristene kan vise til. Terrorisme må dermed bekjempes med stor slagkraftighet samtidig som vi ikke lar unge desperate mennesker diktere vår frihet og trygghet.

En oppfølgingsblogg om dette temaet kommer en av de nærmeste dagene… Følg med følg med… (og kommenter gjerne tankene…).