Det virker kanskje som en god ide: lag en hemmelig liste over nettsteder som inneholder barneporno, og få nettleverandørene til å blokkere disse. Når avgjørelsen ble tatt, advarte netteksperter mot at planen kunne virke mot sin hensikt. Naturlig nok kan ikke Kripos publisere en liste over ulovlige nettsider, men ulempen over å ikke gjøre det er både at det tiltrekker seg publikums nyskjerrighet og at det er vanskelig for media å kontrollere hva som sensureres.

I mars 2009 en gang ble listen over nettsider som blokkeres av Kripos barnepornofilter lekket ut til Wikileaks, et internasjonalt nettsted som publiserer hemmligstemplede dokumenter. Sannsynligvis fra en sensurkritisk ansatt som jobber hos en av nettleverandørene som omfattes av avtalen med Kripos, men kanskje også rett fra Kripos. Politiet lekker jo allerede som en sil til media. Konsekvensen er at det nå er lettere enn noensinne å finne disse sidene, siden filteret til Kripos er laget slik at det er relativt enkelt å omgå for de med datakunnskaper bare littegrann utover det elementære. Mens pedofile før måtte oppsøke godt skjulte miljøer på pratenettverk på nettet, kan de nå slå opp i en hel katalog myndighetene har laget.

«Fjern barnepornoen fra nettet (ikke skyv den under teppet)» - fra en demonstrasjon mot internettsensur i Finland. Foto: Henri Sivonen (Creative Commons)

Det var ikke den første listen som har lekket ut, og det kommer sannsynligvis ikke til å være den siste. Både i Danmark, Sverige, Finland, Thailand og Australia har tilsvarende lister blitt publisert. Det er kanskje ikke så rart: sensurkritikere er skeptiske til en hemmelig liste over nettsider man ikke får se. Det er altfor lett å legge til andre ting på listen enn det man opprinnelig tenkte, noe som også har skjedd.

I Thailand har nettsteder som er kritiske til kongen blitt lagt til, i Finland ble nettstedet til en sensurkritiker blokkert etter han publiserte listen, og på den australske listen finnes alt fra homseporno og pokernettsider til informasjon om barmjertighetsdrap og religiøse sekter. I Australia skrev media så mange artikler om listen etter den ble lekket til Wikileaks, at det sannsynligvis aldri har vært lettere for vanlige folk å finne ulovlige bilder.

Det som har skjedd har et navn: “the Streisand effect”. Etter at Barbara Streisand i 2003 gikk til rettssak for å få fjernet et flyfoto av huset sitt fra nettet, vekket det enorm interesse, og bildet ble publisert over alt. Som John Gilmore, en tidlig internett-aktivist konstaterte: “the Net interprets censorship as damage and routes around it”. De politikerne som trodde at dette systemet ville fungere, at det ville la seg gjøre å holde listen hemmelig, kjenner enten internett veldig dårlig, eller så er de utrolig naive og gammeldagse.

At sensuren begynner med barneporno er skummelt, skummelt fordi det vekker så sterke følelser at det nærmest er umulig å kritisere det, og skummelt fordi det fort kan føre til krav om mer sensur. Mange er kritiske, men tør ikke si noe, fordi de er redde for å bli anklaget for å forsvare pedofile, når deres interesse er utelukkende objektiv. Internettleverandører som ikke ønsker å innføre filteret fordi de mener det er lite gjennomtenkt eller ikke fungerer etter sin hensikt, tør ikke å gå ut med dette offentlig. Samtidig sender justisministeren dem et brev om at de må innføre det, ellers må vi innføre lovgivning som gjør det påbudt. Hvor frivillig er det, egentlig? Er det med trusler og redsel Knut Storberget ønsker å få sine gode intensjoner trumfet igjennom uten den offentlige debatten det fortjener? Bør ikke noe så alvorlig som sensur behandles i Stortinget, i stedet for å avtales på kontoret til justisministeren? Han må jo for all del ikke settes i forlegenhet i media.

Regelmessige mediaoppslag om hvor “vellykket” filteret har vært er totalt ukritiske, og virker som de er gjennomført nærmest på diktat fra Kripos, for å dekke over hvor dårlig det egentlig fungerer. Statistikken på hvor mange som stoppes av filteret benyttes også ukritisk, uten å forklare at de fleste av treffene sannsynligvis representerer nettroboter, folk som klikker på spam og annen trafikk enn de som faktisk aktivt søker etter barneporno. På Elektronisk Forpost Norge sine mailinglister har hysteriet blitt kalt “snikinnførsel av internettsensur”.

En mulig positiv virkning med filteret er at det er vanskelig for overgripere å hevde villedelse i retten, siden de bevisst er nødt å omgå det. Men det spørs om det argumentet holder: de fleste ser tross alt forskjell på et barn og en voksen. Det burde faktisk holde. De som ikke har forstått hva Internett faktisk er, nemlig et usensurert verdensomspennende medium der man selv skal ta ansvar, fortjener ikke rettens sympati. Den virkelige verden kan ikke tvinges inn i Storbergets familievennlige mal.

I tillegg finnes det fagfolk i politiet som mener ordningen kanskje kan føre til at etterforskerne blir slappere i arbeidet med å avsløre forbryterne og stenge ned nettstedene. De er jo blokkert, så hvorfor gjøre noe med det? Det hadde kanskje vært lurere å la være å lage filteret i det hele tatt, også med hensyn til ofrene for overgrep, og heller sette de samme ressurssene inn på bedre internasjonalt samarbeide for å få straffet de som står bak nettstedene og stengt dem ned en gang for alle. Om dette tar tid og er vanskelig, så får det heller være, man gjør så godt man kan.

Nordmannen som har laget filteret for Kripos skriver på sine nettsider at det både er en ulempe og en fordel at filteret er enkelt å omgå. Men hvor lenge vil man fortsette å si det?

Det at det er noe så forhatt som barneporno som blokkeres gjør at sensuren er forhåndsdømt til å bli strengere gjennomført. Før eller senere vil en oppvoksende generasjon med økte datakunnskaper være såpass flinke at alle kan skifte DNS-server og dermed omgå filteret like lett som pappa skifter filter på bilen. Og da vil man skrike etter et filter som er vanskeligere å omgå, slik man har i udemokratiske land som Kina. Teknologisk er dette veldig skummelt: et slikt filter må nemlig nødvendigvis gjennom en sentralisert server, og i en slik maskin er det igjen mye lettere å registrere hvem som treffer på filteret enn med den desentraliserte ordningen man har idag. Fristelsen kan etterhvert bli for stor, og de som treffer på filteret blir registrert og etterforsket som potensielle overgripere. Hvis dette kombineres med det faktum at mange av de som treffer på filteret idag sannsynligvis ikke søkte etter barneporno, men havnet på nettsidene til Kripos ved en feil, blir kombinasjonen veldig farlig, og veldig udemokratisk. Man får fort et system ikke bare for sensur, men også overvåkning, som blir veldig fristende å utvide, med ennå flere gode intensjoner, selvsagt. Det virker som hele opplegget enten er altfor dårlig, eller ennå farligere – altfor godt gjennomtenkt!

En fordel, og en ulempe, med et mer sentralisert filter, er at potensialet for lekkasjer av listen også blir mindre. Publikum får ennå mindre kontroll med hva som egentlig sensureres, samtidig som det blir ennå vanskeligere å finne ulovlige bilder. For de som virkelig vil, vil det fortsatt være mulig finne overgrepsbilder selv med et sentralisert filter. Kinesere som virkelig ønsker det, klarer idag å omgå selv “den store kinesiske brannmur”. Så noen spør seg om filteret i det hele tatt rammer de det var ment å hindre. Isteden kanskje det verner de fleste av oss fra å se noe vi ikke ønsker å se, og filteret burde således vært innført som en frivillig tjeneste som er påskrudd som standard, og ikke et påbud.

Et mindretallsforslag i regjerningen har foreslått at alt som ikke er lov i Norge skal sensureres. Og Norge har lang tradisjon for filmsensur. Faktisk er vanlig porno forbudt i Norge, selv om internettgenerasjonen kanskje ikke er klar over det. IFPI har uttalt at man kan sensurere fildelingssider, siden man tross alt allerede sensurerer barneporno. Og forresten, vi er ikke så ulikt Thailand selv om vi liker å tro det: et nettsted som publiserte de usminkede ryktene rundt Mette Marits fortid ble i sin tid tatt av nettet i rekordfart. Hvis dette får utvikle seg i gal retning, har vi ikke lenger et fritt og fremtidsrettet internett, men et gjennomkontrollert alternativ til kabel-TV. Er det virkelig det vi vil ha, og er det nødvendig? Det virker som internett har fungert fint usensurert i de 16 årene det har vært tilgjengelig for vanlige folk. Faktisk har det gjennom nettdebattene fått frem viktige synspunkter og ført til større meningsfrihet. Mange tviler på at det lar seg regulere: det er altfor desentralisert. Så hvorfor forsøke?

Intensjonen er helt sikkert god, men filteret fungerer desverre mot sin hensikt, og hele ordningen virker lite gjennomtenkt. En demokratisk kortslutning vi snarest bør finne en løsning på, og som fortjener en mindre ensrettet offentlig debatt. Eller en offentlig debatt i det hele tatt, for den saks skyld. Kripos har helt sikkert gode intensjoner, og de ønsker nok en debatt. La oss unne dem en. De er ikke politikere, ei heller journalister. De bare prøver å gjøre jobben sin. Og misforstå ikke: pedofili og salg av overgrepsbilder er noe av det verste som finnes, og må kjempes mot. Det er nettopp derfor man bør være motstander av denne ordningen, fordi den virker mot sin hensikt.

Oppdatering: eksperter som har undersøkt den finske sensurlisten har funnet helt lovlig homoseksuell voksenporno på listen. På den norske listen ser det ut som det finnes dyreporno og tegneserieporno. Begge deler er ting jeg gjerne vil bli vernet mot, men det viser en meget uheldig trend: Kripos har allerede tatt seg friheter og lagt til websider som ikke inneholder overgrepsbilder av barn på listen. Tegneserieforbudet virker også noe hysterisk. En annen ulempe er at filteret blokkerer hele domener, og at det dermed kan ramme upresist. Noen som orker å gå listen etter sømmene bør gjøre det. Man bør også sjekke med Kripos og noen nettleverandører om det er den virkelige listen. Det er feil at defnisjonen av barneporno stadig utvides til å gjelde kunstfotografi, tegneserier, og porno som ikke egentlig er barneporno.

Les om situasjonen i Finland på nettsidene til Matti Nikki, lapsiporno.info

Det virker kanskje som en god ide: lag en hemmelig liste over nettsteder som inneholder barneporno, og få nettleverandørene til å blokkere disse. Når avgjørelsen ble tatt, advarte netteksperter mot at planen kunne virke mot sin hensikt. Naturlig nok kan ikke Kripos publisere en liste over ulovlige nettsider, men ulempen over å ikke gjøre det er både at det tiltrekker seg publikums nyskjerrighet og at det er vanskelig for media å kontrollere hva som sensureres.

I mars 2009 en gang ble listen over nettsider som blokkeres av Kripos barnepornofilter lekket ut til Wikileaks, et internasjonalt nettsted som publiserer hemmligstemplede dokumenter. Sannsynligvis fra en sensurkritisk ansatt som jobber hos en av nettleverandørene som omfattes av avtalen med Kripos, men kanskje også rett fra Kripos. Politiet lekker jo allerede som en sil til media. Konsekvensen er at det nå er lettere enn noensinne å finne disse sidene, siden filteret til Kripos er laget slik at det er relativt enkelt å omgå for de med datakunnskaper bare littegrann utover det elementære. Mens overgripere før måtte oppsøke godt skjulte miljøer på pratenettverk på nettet, kan de nå slå opp i en hel katalog myndighetene har laget.

«Fjern barnepornoen fra nettet (ikke skyv den under teppet)» - fra en demonstrasjon mot internettsensur i Finland. Foto: Henri Sivonen (Creative Commons)

Det var ikke den første listen som har lekket ut, og det kommer sannsynligvis ikke til å være den siste. Både i Danmark, Sverige, Finland, Thailand og Australia har tilsvarende lister blitt publisert. Det er kanskje ikke så rart: sensurkritikere er skeptiske til en hemmelig liste over nettsider man ikke får se. Det er altfor lett å legge til andre ting på listen enn det man opprinnelig tenkte, noe som også har skjedd.

I Thailand har nettsteder som er kritiske til kongen blitt lagt til, i Finland ble nettstedet til en sensurkritiker blokkert etter han publiserte listen, og på den australske listen finnes alt fra homseporno og pokernettsider til informasjon om barmjertighetsdrap og religiøse sekter. I Australia skrev media så mange artikler om listen etter den ble lekket til Wikileaks, at det sannsynligvis aldri har vært lettere for vanlige folk å finne ulovlige bilder.

Det som har skjedd har et navn: “the Streisand effect”. Etter at Barbara Streisand i 2003 gikk til rettssak for å få fjernet et flyfoto av huset sitt fra nettet, vekket det enorm interesse, og bildet ble publisert over alt. Som John Gilmore, en tidlig internett-aktivist konstaterte: “the Net interprets censorship as damage and routes around it”. De politikerne som trodde at dette systemet ville fungere, at det ville la seg gjøre å holde listen hemmelig, kjenner enten internett veldig dårlig, eller så er de utrolig naive og gammeldagse.

At sensuren begynner med barneporno er skummelt, skummelt fordi det vekker så sterke følelser at det nærmest er umulig å kritisere det, og skummelt fordi det fort kan føre til krav om mer sensur. Mange er kritiske, men tør ikke si noe, fordi de er redde for å bli anklaget for å forsvare pedofile, når deres interesse er utelukkende objektiv. Internettleverandører som ikke ønsker å innføre filteret fordi de mener det er lite gjennomtenkt eller ikke fungerer etter sin hensikt, tør ikke å gå ut med dette offentlig. Samtidig sender justisministeren dem et brev om at de må innføre det, ellers må vi innføre lovgivning som gjør det påbudt. Hvor frivillig er det, egentlig? Er det med trusler Knut Storberget ønsker å få sine gode intensjoner trumfet igjennom uten den offentlige debatten det fortjener? Bør ikke noe så alvorlig som sensur behandles i Stortinget, i stedet for å avtales på kontoret til justisministeren? Han må jo for all del ikke settes i forlegenhet i media.

Regelmessige mediaoppslag om hvor “vellykket” filteret har vært er totalt ukritiske, og virker som de er gjennomført nærmest på diktat fra Kripos, for å dekke over hvor dårlig det egentlig fungerer. Statistikken på hvor mange som stoppes av filteret benyttes også ukritisk, uten å forklare at de fleste av treffene sannsynligvis representerer nettroboter, folk som klikker på spam og annen trafikk enn de som faktisk aktivt søker etter barneporno. På Elektronisk Forpost Norge sine mailinglister har hysteriet blitt kalt “snikinnførsel av internettsensur”.

En mulig positiv virkning med filteret er at det er vanskelig for overgripere å hevde villedelse i retten, siden de bevisst er nødt å omgå det. Men det spørs om det argumentet holder: de fleste ser tross alt forskjell på et barn og en voksen. Det burde faktisk holde. De som ikke har forstått hva Internett faktisk er, nemlig et usensurert verdensomspennende medium der man selv skal ta ansvar, fortjener ikke rettens sympati. Den virkelige verden kan ikke tvinges inn i Storbergets familievennlige mal.

I tillegg finnes det fagfolk i politiet som mener ordningen kanskje kan føre til at etterforskerne blir slappere i arbeidet med å avsløre forbryterne og stenge ned nettstedene. De er jo blokkert, så hvorfor gjøre noe med det? Det hadde kanskje vært lurere å la være å lage filteret i det hele tatt, også med hensyn til ofrene for overgrep, og heller sette de samme ressurssene inn på bedre internasjonalt samarbeide for å få straffet de som står bak nettstedene og stengt dem ned en gang for alle. Om dette tar tid og er vanskelig, så får det heller være, man gjør så godt man kan.

Nordmannen som har laget filteret for Kripos skriver på sine nettsider at det både er en ulempe og en fordel at filteret er enkelt å omgå. Men hvor lenge vil man fortsette å si det?

Det at det er noe så forhatt som barneporno som blokkeres gjør at sensuren er forhåndsdømt til å bli strengere gjennomført. Før eller senere vil en oppvoksende generasjon med økte datakunnskaper være såpass flinke at alle kan skifte DNS-server og dermed omgå filteret like lett som pappa skifter filter på bilen. Og da vil man skrike etter et filter som er vanskeligere å omgå, slik man har i udemokratiske land som Kina. Teknologisk er dette veldig skummelt: et slikt filter må nemlig nødvendigvis gjennom en sentralisert server, og i en slik maskin er det igjen mye lettere å registrere hvem som treffer på filteret enn med den desentraliserte ordningen man har idag. Fristelsen kan etterhvert bli for stor, og de som treffer på filteret blir registrert og etterforsket som potensielle overgripere. Hvis dette kombineres med det faktum at mange av de som treffer på filteret idag sannsynligvis ikke søkte etter barneporno, men havnet på nettsidene til Kripos ved en feil, blir kombinasjonen veldig farlig, og veldig udemokratisk. Man får fort et system ikke bare for sensur, men også overvåkning, som blir veldig fristende å utvide, med ennå flere gode intensjoner, selvsagt. Det virker som hele opplegget enten er altfor dårlig, eller ennå farligere – altfor godt gjennomtenkt!

En fordel, og en ulempe, med et mer sentralisert filter, er at potensialet for lekkasjer av listen også blir mindre. Publikum får ennå mindre kontroll med hva som egentlig sensureres, samtidig som det blir ennå vanskeligere å finne ulovlige bilder. For de som virkelig vil, vil det fortsatt være mulig finne overgrepsbilder selv med et sentralisert filter. Kinesere som virkelig ønsker det, klarer idag å omgå selv “den store kinesiske brannmur”. Så noen spør seg om filteret i det hele tatt rammer de det var ment å hindre. Isteden kanskje det verner de fleste av oss fra å se noe vi ikke ønsker å se, og filteret burde således vært innført som en frivillig tjeneste som er påskrudd som standard, og ikke et påbud.

Et mindretallsforslag i regjerningen har foreslått at alt som ikke er lov i Norge skal sensureres. Og Norge har lang tradisjon for filmsensur. Faktisk er vanlig porno forbudt i Norge, selv om internettgenerasjonen kanskje ikke er klar over det. IFPI har uttalt at man kan sensurere fildelingssider, siden man tross alt allerede sensurerer barneporno. Og forresten, vi er ikke så ulikt Thailand selv om vi liker å tro det: et nettsted som publiserte de usminkede ryktene rundt Mette Marits fortid ble i sin tid tatt av nettet i rekordfart. Hvis dette får utvikle seg i gal retning, har vi ikke lenger et fritt og fremtidsrettet internett, men et gjennomkontrollert alternativ til kabel-TV. Er det virkelig det vi vil ha, og er det nødvendig? Det virker som internett har fungert fint usensurert i de 16 årene det har vært tilgjengelig for vanlige folk. Faktisk har det gjennom nettdebattene fått frem viktige synspunkter og ført til større meningsfrihet. Mange tviler på at det lar seg regulere: det er altfor desentralisert. Så hvorfor forsøke?

Intensjonen er helt sikkert god, men filteret fungerer desverre mot sin hensikt, og hele ordningen virker lite gjennomtenkt. En demokratisk kortslutning vi snarest bør finne en løsning på, og som fortjener en mindre ensrettet offentlig debatt. Eller en offentlig debatt i det hele tatt, for den saks skyld. Kripos har helt sikkert gode intensjoner, og de ønsker nok en debatt. La oss unne dem en. De er ikke politikere, ei heller journalister. De bare prøver å gjøre jobben sin. Og misforstå ikke: pedofili og salg av overgrepsbilder er noe av det verste som finnes, og må kjempes mot. Det er nettopp derfor man bør være motstander av denne ordningen, fordi den virker mot sin hensikt.