Udtalelse nr. 5

De sultestrejkende i Camp Ashraf er nået deres 36. dag. De seneste nyheder siger, at der for hver dag indlægges flere og flere af de sultestrejkende i Ashrafs hospital, som følge af deres tilstand, der er så kritisk, at de skal være under observation.

De sidste meldinger siger, at én af de 36 kidnappede nu er i koma og at de andres helbredsmæssige tilstand er yderst kritisk. Dette sker mens retten har afgivet sin dom, der siger at de kidnappede skal løslades og at deres anholdelse har vært en ulovlig handling. Vi gør opmærksom på, at beboerne i Ashraf er beskyttede personer under den fjerde Geneve konvention, og det at man holder dem i fangenskab, betragtes som en krigsforbrydelse.

De sultestrejkende i Paris, Washington, Berlin, London, Ottawa, Stockholm og Hag er ligeledes gået i deres 36. dag.

Samtidigt fortsætter de daglige demonstrationer og protester i 26 byer i over fire kontinenter, blandt andet i København og Århus, for at sikre beskyttelse for Camp Ashraf samt for at få opfyldt nogle krav, som vil blive nævnt nedenunder. Disse protester vil fortsætte så længe det er nødvendigt.

1-     Alle 36 kidnappede skal straks løslades.

2-     De undertrykkende irakiske styrker skal straks forlade Camp Ashraf.

3-     Amerikanerne skal overtage Ashrafs bekyttelse midlertidigt, indtil en international styrke fra FN overtager beskyttelsen.

Danmark bærer et stort ansvar, eftersom Danmark har været en aktiv deltager i Irak krigen.

Det iranske samfund i Danmark, håber på at det danske udenrigsministerium vil tage de nødvendige skridt, for at sikre at de sultestrejkendes ønsker bliver opfyldt og der ikke vil ske en menneskelig katastrofe.

I tillegg til den allerede beskrevne uerklærte krigen mot og i Iran sender USA også økonomiskle hitmen og sjakaler, har diplomatisk krigføring med sanksjoner og forbud mot en rekke land. Nylige deklassifiserte dokumenter som etterforskerne Jeremy Bigwood og Eva Golinger har fått fatt i under Freedom of Information Act (FOIA) viser at mer enn 97 millioner dollar fra US Agency for International Development (USAID) har gått til separatistprosjekter, såkalt “desentralisering” og “regional autonomi”, og opposisjonspartier i Bolivia siden 2002. Det er på denne måten at USA forsøker å holde fast på sitt imperium.

Det absurde er at man også i Norge anerkjenner hva USA driver med av kriminell virksomhet, mens man fokuserer på hva dem som står opp i mot USA gjør for noe ”galt”. Det hele et kynisk spill hvor hva som skjer stort sett er irrelevant ettersom det er interessene bak som er det interessante. Menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati blir i dag mer enn noe annet misbrukt til å få gjennomslag for sine ideer på. Vi vet nå i hvilken grad våre politikere forteller oss løgner. Hvor er for eksempel masseødeleggelsesvåpnene i Irak? Både Bush og Blair blir rettsforfulgt. Det er tydelig at de praktiserer den neokonservative filosofen Leo Strauss’, mannen som står for det svarteste menneskesyn og de farligste maktbegreper den menneskelige tanke ennå har fostret, teser om at man kan ta seg fri til å juge for massene for på den måte å få ting unnagjort.

Den amerikanske regjertingsetterretningsanalytiker Abram Shulsky, som produserte en stor del av usannhetene om irakiske atomvåpen, uttalte at Strauss, som døde i 1973, hadde lært ham at bedrag er et vanlig middel i politikken. I USA virket Strauss gjennom en karismatisk lærergjerning og et utrettelig forfatterskap, og elevene hans spredte seg etter hvert til alle amerikanske eliteuniversiteter. I samarbeide med Joseph Cropsey ga han ut en stor grunnbok kalt History of Political Philosophy, et verk som overtok den toneangivende plass på de amerikanske studerendes pulter etter George Sabines grunnbok A History of Political Theory. Siden hans død har han blitt ansett for å være en intellektuell far av neokonservatismen i USA.

Shulsky var direktør ved Office of Special Plans (OSP), en Pentagon enhet skapt av Paul Wolfowitz, også kjent som Wolfowitz of Arabia for hans opptatthet av å styrte Iraks Saddam Hussein som det første skritt i en forvandling av hele det arabiske Midtøsten og ansett for å være hovedarkitekten bak Washingtons globale strategi etter den 11. september 2001 med dens kontroversielle forebyggelsespolitikk, og Douglas Feith, og ledet av Feith, som eksisterte fra september 2002 til juni 2003 for å supplere senior Bush administrasjonen offiserer med rå etterretning eller ren løgn (Stovepiping) angående Irak for på den måten å få en unnskyldning for å kunne erklære krig (Rationale for the Iraq War – Guardian articles on the subject):

(se bl.a: Operation Rockingham, Downing Street Memo, Iraq Dossier, Dodgy Dossier,  September Dossier, Operation Mass Appeal, Bush-Aznar memo, Bush-Blair memo, Iraq document leak 18 September 2004, Iraq disarmament crisis, Niger uranium forgeries, Iraqi aluminum tubes order, Alleged Iraqi Mobile Weapons Labs, Plame affair, Opinion on legality of war by UK Attorney General, Yellowcake forgery).

Shulsky ble leder Iranian Directorate (ID), en Pentagon enhet dannet i 2006 for å behandle etterretning vedrørende Iran i kontekst av diplomatiske og militære konflikt mellom USA og Iran og som har blitt sammenlignet med OSP. ID, sammen med Office of Iranian Affairs i Statsdepartementet, har lite annet som mål enn å ødelegge for regjeringen i Tehran.

Shulsky, som var den som trylte frem alle de såkalte bevisene på eksistensen av Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen og forbindelser til terrorgrupper, som overbeviste Tony Blair om riktigheten av et militært angrep, skrev i boken Silent Warfare: Understanding the World of Intelligence, som han skrev sammen med American Enterprise Institutes (AEI) Gary Schmitt, at ”sannhet ikke er målet” for etterretningsoperasjoner, men seier, som passer godt med det straussianske synet på bruken og formidlingen av kunnskap. I et 1999 dokument, Leo Strauss and the World of Intelligence, som også ble skrevet sammen med Schmitt, skrev Shulsky at “Strauss’ syn certainly får en til å tenke på den mulighet at det politiske liv kan være nært forbundet med bedrag. Det antyder at bedrag er normen i det politiske live.”

Straussianerne, som inkluderer nøkkelfigurene blant de neokonservative strateger bak Bush-administrasjonens aggressive utenriks- og militærpolitikk, blir betraktet som en sekt og har tatt Strauss’ forsvar for ”den skjulte sannhet” til seg. Dermed blir løgn og bedrag et legitimt politisk instrument. Leo Strauss hadde tanker om de noble løgner. For at borgerne skal ha borgerbevissthet og være en blanding av herrer og soldatvepser, mente Strauss at filosofer ikke skal si direkte hva de tenker på. Det er for farlig. Filosofene bør i politikken utøve sin innflytelse indirekte ved å finne på noble løgner. Med myten om masseødeleggelsesvåpen får de oss til å gå i krig, som vil si å drepe hundretusener av irakere, myten om det verdensomspennende terrornettverket får oss til å stå som offerlam, mens vi venter på å bli sikkerhetsklarert uten sko og belte.

To andre innflytelsesrike straussianere er Weekly Standards sjefredaktør William Kristol, sønn til Irving Kristol, en av grunnleggerne av den neokonservative bevegelsen, og den høyrekonservative Gertrude Himmelfarb, som har stipendiat i Victorian era litteratur, hvor av begge var sekulære jøder, og Gary Schmitt, grunnlegger, formann og direktør for Project for a New American Century (PNAC), en seks år gammel neokonservativ gruppe, hvis eldre medlemmer omfatter visepresident Dick Cheney og Pentagon-sjefen Donald Rumsfeld i tillegg til et antall andre høytstående utenrikspolitiske embedsmenn. PNACs tidlige forskrifter og etterfølgende brev til president George W. Bush om hvordan krigen mot terrorisme skal utkjempes har i uhyggelig grad foregrepet presis hva administrasjonen har gjort. Kristol fortsetter å støtte Irak krigen, og arbeider for en krig mot Iran også.

En internasjonal Midtøsten-konferanse ble for en tid siden avholdt i Annapolis, Maryland. Dette er første gang siden 2000 at man forsøker å forhandle fram en fred mellom Palestina og Israel, noe som gjør dette til en prestisjetung affære for president Bushs administrasjon. Men målet er synlig ikke å få rettferdig fred i regionen. Det har vært drøssevis av lignende konferanser. Heller ikke ser det ut til at Israel vil gi slipp på noe uten å bli tvunget til det, noe som ikke synes til å skje. Eksperter er langt fra optimistiske vedrørende konferansen. Især pga at det hele heller ser ut til å være en forberedende affære for krig mot Iran. USA håper et resultat av konferansen vil bli en moderat arabisk allianse i mot Irans innflytelse i regionen, men også til dette er analytikerne skeptiske. President Mahmoud Ahmadinejad har kritisert den USA-finansierte konferansen for kun å være et ledd i den zionistiske konspirasjonen.

Condoleezza Rice og Robert Gates besøkte regionen på rundt samme tid for å vinne støtte for USAs politikk i Irak og sette fokus på forholdet mellom Israel og Palestina. I følge Rice og Gates skal den militære hjelpen hjelpe til med å møte den negative innflytelsen fra al-Qaeda, Hizballah, Syria og Iran. I deres taler til de sunni arabiske regimene talte de om en blokk av land og bevegelser ledet av shia persiske Iran og at man måtte støtte Irak som en buffer mot Iran eller leve under Tehrans voksende skygge. Saudi Arabia har nylig gitt sin støtte til en Midtøsten fredskonferanse foreslått av Bush.

I en pause fra den historiske israelske motstanden til USAs våpensalg til Saudi Arabia, sa Ehud Olmert nylig at Israel forsto Washingtons plan om å støtte state-of-the-art weapons til Saudi Arabia som en motvekt til den iranske innflytelsen. Irans utenriksminister på sin side beskyldte USA for å forsøke å skape frykt og splittelse i Sørvest Asia og den iranske forsvarsministeren Mustafa Mohammad Najjar sa USA forsøkte å ”skape en falskt våpenkappløp for på den måten å få deres store våpenselskaper til å overleve”, og tilføyde at han ikke så det som en trussel, men som en videre utvikling av den islamske verdenens våpenforsvarsutvikling.

Forholdet mellom Israel og USA har utviklet seg fra støtte til dannelsen av et jødisk folkehjem i 1947 til et uvanlig forhold som forbinder et lite men militært mektig Israel med USA. For USA er Israel en hovedalliert som ikke deltar i NATO. I 2006 mente 44 prosent av amerikanerne at USA tilpasselig støttet Israel, 11 prosent mente at det var for lite og 38 prosent mente at det var for mye. USA økte nylig støtten til Israel med en gavepakke på mer enn 30 milliarder dollar over de neste 10 årene, noe som vil si en økning på 25 prosent, en støtte Barack Obama fult ut støttet.

Bush administrasjonen økte samtidig sin støtte til det monarkistiske diktaturet Saudi Arabia, en våpenhandel verdt minst 20 milliarder dollar, inkludert rakettforsvarssystemer og skip, og fem andre oljerike gulfstater, Gulf Cooperation Council (GCC) landene United Arab Emirates, Kuwait, Qatar, Bahrain og Oman, så vell som en ny 10-års militærpakke til Egypt på 13 milliarder dollar. Dette for å forsterke sine allierte i regionen og møte Irans voksende innflytelse. Dette på tross av at private Saudi borgere gir millioner i dollar til sunni opprørere i Irak og mye av pengene blir brukt til å kjøpe våpen, inkludert skulder antiluftsskytsraketter.

Den saudiske regjeringen benekter at penger fra deres land blir sendt til irakiske opprørere, noe en rapport fra Iraq Study Group (ISG), også kjent som Baker-Hamilton Commission, et tipersons bipartisanspanel utvalgt av den amerikanske kongressen i 2006 for å analysere situasjonen i Irak og foreslå politiske vedtak, kan bekrefte at skjer. Flere lastebilsjåfører intervjuet av Associated Press (AP) beskrev at de transporterte bokser av penger fra Saudi Arabia til Irak, penger som ble gitt til opprørere.

På mange måter kan det hele sees på som en ny kald krig. I følge Stockholm International Peace Research Institute har den globale utgiftsmengden til det militære har økt med mer enn 37 prosent i det siste tiåret, og dermed nådd opp til 1.2 trillioner dollar i 2006. Av dem som mottar våpen fra USA er land i Vest Asia, Japan og Taiwan. Når det kommer til Russland er det India og Kina, og i den nyere tid Algeria og Venezuela som er de største forhandlerne. Som motsvar til USAs støtte til Israel og gulflandene, Egypt og Jordan, solgte Russland nylig 250 langdistanse Sukhoi-30 bombefly og 20 oljetankere til Iran.

Russland, som i de siste årene med Putin har blitt styrket, har økt sin våpenproduksjon og eksport. I følge Putin ikke aller minst for å  forsvare seg mot potensielle angrep, samt for å motstå politisk press fra utlandet. Putin foreslo tidligere i år at Russland unilateralt skulle trekke seg fra Treaty on Conventional Forces in Europe (CFE), en avtale laget i 1990 mellom de daværende 22-medlemmene av NATO og den tidligere Warsawa pakten for å styrke våpenkontrollen i Europa, ettersom dette ville være i Russlands beste interesse ”frem til alle NATO landene ratifiserer den og begynner å følge den opp, slik Russland har gjort unilateralt.”

Iran lanserte sitt eget våpenutviklingsprogram under Irak-Iran krigen, som et tilsvar på USAs våpenembargo, og har siden 1992 har landet produsert sine egne tanks, væpnede personal kjøretøy og raketter. Nylig har Iran presentert sin nye 2.000lb ”smart” bombe og har begynt å produsere sitt eget jetfly kjent som Azarakhsh, som betyr lynet. Iran testskjøt i fjor en ”ultrahorisont” rakett, to mektige torpedoer og en Fajr-e Darya rakett som kan unngå radarer og treffe flere mål samtidig gjennom å bruke multiplum bombehoder under store militære manøvre i den persiske gulf.

Antivestlig propaganda er det som klinger best hos den russiske befolkningen. Dette selv om den stadig større diplomatiske kontakten mellom USA og Russland kan tyde på bedre samarbeid, men så er jo politikk en sport som hovedsakelig går utover den sivile delen av befolkningen og den svake part.

Nashi, som på russisk betyr Vår! er en russisk ungdomsbevegelse, offisielt annonsert av Vasily Yakemenko, leder av den pro-Putin ungdomsbevegelsen Walking Together den 1. mars 2005, med åpningskonferanse den 15. april 2005. Den ble satt opp som en reaksjon mot Ukrainas oransjerevolusjon i 2004, hvor ungdomsledede gatekamper hjalp til med å gi presidentskapet til den pro-vestlige kandidaten Viktor Yushchenko, som var uformell leder for Our Ukraine Bloc, Blok Nasha Ukrayina, NU.

I Venezuela har Hugo Chavez, som ble forsøkt veltet i 2002 av den venezuelske handelsminister Pedro Carmona, som ble installert som interimspresident i 1 dag, fra den 12.-13. april, med støtte fra Bush administrasjonen og CIA som orkestrerte kuppet, kommet til makten og det har blitt dannet et interessant samarbeid mellom Venezuela, Iran og Russland, som for kun kort tid siden truet med veto når det kommer til spørsmålet om Kosovo, en provins i Serbia, som har vært styrt av NATO og FN siden 1999. Kosovo er historisk sett en del av Serbia, men en overveldende del av befolkningen er albanere, som ønsker selvstendighet eller gå sammen med Albania for på den måten å skape et større Albania.

Det at Obama – og resten av Vesten – nå forsøker å bli godvenner med muslimene – les: sunniene – og da i sær Tyrkia – akkurat som om Tyrkia ikke helt fra tiden etter folkemordet på blant annet pontere, armenere og assyrere har vært en nær venn av USA, Israel og resten av Vesten – er ikke noe merkverdig tatt denne geostrategiske tenkningen tatt i betraktning. Det dreier seg om lite annet enn det sedvanlige – det å få krigen i Irak til å bli en regional kamp mellom shia og sunni. Man slo to fluer i et smekk under Irak-Iran krigen. I følge den amerikanske Pulitzer Prize vinnende New Yorker magazine journalist og Washington DC. baserte forfatter Seymour Hersh støtter USA, Libanon, Saudi Arabia og Israel sunni terroristgrupper slik som Fatah al-Islam i hele Sørvest Asia i sin kam mot shiaene.

Det å diskutere hvor vidt det blir krig mot Iran eller ikke er en nokså absurd diskusjon tatt i betraktning at den krigen har startet for lenge siden. USA og etablissementet i Washington har for lengst tatt opp kampen. Faktisk må man, tatt i betraktning USAs voldsomme aggresjon rundt om i verden, regne med at USA kontinuerlig har vært i krig mot Iran for å oppnå og styrke sin hegemoniske makt.

I følge Chomsky er Obamas og Clintons høyrøstede glansnummer overfor palestinerne – at Israel ikke skal få bygge ENDA flere hus for bosettere – et fullstendig utilstrekkelig skritt i retning av å gjenreise palestinernes rettigheter. Israels kvelning av palestinerne skjer på SÅ mange forferdelige måter, at det de sier om bosettingene monner veldig lite. Andre glansnumre er stengningen av Guantanamo og slutt på waterboarding. På Guantanamo sitter visstnok kun omkring 1 % av de fangene amerikanerne holder ”overseas”. De har store fangeleire i Afghanistan og Irak, og framfor alt fortsetter USA med den ”outsorcing” av fangebehandling til land som er velkjent for tortur, som landet har drevet i flere tiår.

Change, Change, Change sto det å lese da Obama kom inn som president i USA. Alle fikk – på lik linje med 911 – dette med seg. Men hva forandringen består i er ennå uklart. En forandring er uansett at man går gått bort fra grønnsaken Bush til den meget dyktige retorikeren Obama. Dette ble vi ikke aller minst påminnet om under Obamas nylige besøk til Egypt. Men hva som er sant/usant – nytt/gammelt – ja, det er uklart.

Armenerne føler seg skuffet ettersom også Obama feiger ut når det kommer til anerkjennelsen av folkemordet mot armenerne. Dette på grunn av at Tyrkia, som blant annet var mellomland for over 70 prosent av våpnene som gikk til å ødelegge Irak, er en langt viktigere geostrategisk makker – for både USA og Israel. Hva som i praksis vil skje med palestinerne vil vise seg i fremtiden. Hittil ser det kun ut til at Obama kun følger opp om en politikk som begynte under Bush administrasjonen om å splitte saudiere og iranere, sunnier og shiaer – en kamp ingen av dem har noe som helst å tjene på foruten USA som ønsker å beholde kontrollen over regionen.

Armenia

Hvem sine terrorister?

Hva nå med Iran?

En verden i konflikt

Movement to impeach George W. Bush

The Prosecution of George W. Bush for Murder

“All war is based on deception.” — Sun Tzu, The Art of War

“There is nothing new in a government lying to their people to start a war. Indeed because most people prefer living in peace to bloody and horrific death in war, any government that desires to initiate a war usually lies to their people to create the illusion that support for the war is the only possible choice they can make.”

I tillegg til den allerede beskrevne uerklærte krigen mot og i Iran sender USA også økonomiskle hitmen og sjakaler, har diplomatisk krigføring med sanksjoner og forbud mot en rekke land. Nylige deklassifiserte dokumenter som etterforskerne Jeremy Bigwood og Eva Golinger har fått fatt i under Freedom of Information Act (FOIA) viser at mer enn 97 millioner dollar fra US Agency for International Development (USAID) har gått til separatistprosjekter, såkalt “desentralisering” og “regional autonomi”, og opposisjonspartier i Bolivia siden 2002. Det er på denne måten at USA forsøker å holde fast på sitt imperium.

Det absurde er at man også i Norge anerkjenner hva USA driver med av kriminell virksomhet, mens man fokuserer på hva dem som står opp i mot USA gjør for noe ”galt”. Det hele et kynisk spill hvor hva som skjer stort sett er irrelevant ettersom det er interessene bak som er det interessante. Menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati blir i dag mer enn noe annet misbrukt til å få gjennomslag for sine ideer på. Vi vet nå i hvilken grad våre politikere forteller oss løgner. Hvor er for eksempel masseødeleggelsesvåpnene i Irak? Både Bush og Blair blir rettsforfulgt. Det er tydelig at de praktiserer den neokonservative filosofen Leo Strauss’, mannen som står for det svarteste menneskesyn og de farligste maktbegreper den menneskelige tanke ennå har fostret, teser om at man kan ta seg fri til å juge for massene for på den måte å få ting unnagjort.

Den amerikanske regjertingsetterretningsanalytiker Abram Shulsky, som produserte en stor del av usannhetene om irakiske atomvåpen, uttalte at Strauss, som døde i 1973, hadde lært ham at bedrag er et vanlig middel i politikken. I USA virket Strauss gjennom en karismatisk lærergjerning og et utrettelig forfatterskap, og elevene hans spredte seg etter hvert til alle amerikanske eliteuniversiteter. I samarbeide med Joseph Cropsey ga han ut en stor grunnbok kalt History of Political Philosophy, et verk som overtok den toneangivende plass på de amerikanske studerendes pulter etter George Sabines grunnbok A History of Political Theory. Siden hans død har han blitt ansett for å være en intellektuell far av neokonservatismen i USA.

Shulsky var direktør ved Office of Special Plans (OSP), en Pentagon enhet skapt av Paul Wolfowitz, også kjent som Wolfowitz of Arabia for hans opptatthet av å styrte Iraks Saddam Hussein som det første skritt i en forvandling av hele det arabiske Midtøsten og ansett for å være hovedarkitekten bak Washingtons globale strategi etter den 11. september 2001 med dens kontroversielle forebyggelsespolitikk, og Douglas Feith, og ledet av Feith, som eksisterte fra september 2002 til juni 2003 for å supplere senior Bush administrasjonen offiserer med rå etterretning eller ren løgn (Stovepiping) angående Irak for på den måten å få en unnskyldning for å kunne erklære krig (Rationale for the Iraq War – Guardian articles on the subject):

(se bl.a: Operation Rockingham, Downing Street Memo, Iraq Dossier, Dodgy Dossier,  September Dossier, Operation Mass Appeal, Bush-Aznar memo, Bush-Blair memo, Iraq document leak 18 September 2004, Iraq disarmament crisis, Niger uranium forgeries, Iraqi aluminum tubes order, Alleged Iraqi Mobile Weapons Labs, Plame affair, Opinion on legality of war by UK Attorney General, Yellowcake forgery).

Shulsky ble leder Iranian Directorate (ID), en Pentagon enhet dannet i 2006 for å behandle etterretning vedrørende Iran i kontekst av diplomatiske og militære konflikt mellom USA og Iran og som har blitt sammenlignet med OSP. ID, sammen med Office of Iranian Affairs i Statsdepartementet, har lite annet som mål enn å ødelegge for regjeringen i Tehran.

Shulsky, som var den som trylte frem alle de såkalte bevisene på eksistensen av Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen og forbindelser til terrorgrupper, som overbeviste Tony Blair om riktigheten av et militært angrep, skrev i boken Silent Warfare: Understanding the World of Intelligence, som han skrev sammen med American Enterprise Institutes (AEI) Gary Schmitt, at ”sannhet ikke er målet” for etterretningsoperasjoner, men seier, som passer godt med det straussianske synet på bruken og formidlingen av kunnskap. I et 1999 dokument, Leo Strauss and the World of Intelligence, som også ble skrevet sammen med Schmitt, skrev Shulsky at “Strauss’ syn certainly får en til å tenke på den mulighet at det politiske liv kan være nært forbundet med bedrag. Det antyder at bedrag er normen i det politiske live.”

Straussianerne, som inkluderer nøkkelfigurene blant de neokonservative strateger bak Bush-administrasjonens aggressive utenriks- og militærpolitikk, blir betraktet som en sekt og har tatt Strauss’ forsvar for ”den skjulte sannhet” til seg. Dermed blir løgn og bedrag et legitimt politisk instrument. Leo Strauss hadde tanker om de noble løgner. For at borgerne skal ha borgerbevissthet og være en blanding av herrer og soldatvepser, mente Strauss at filosofer ikke skal si direkte hva de tenker på. Det er for farlig. Filosofene bør i politikken utøve sin innflytelse indirekte ved å finne på noble løgner. Med myten om masseødeleggelsesvåpen får de oss til å gå i krig, som vil si å drepe hundretusener av irakere, myten om det verdensomspennende terrornettverket får oss til å stå som offerlam, mens vi venter på å bli sikkerhetsklarert uten sko og belte.

To andre innflytelsesrike straussianere er Weekly Standards sjefredaktør William Kristol, sønn til Irving Kristol, en av grunnleggerne av den neokonservative bevegelsen, og den høyrekonservative Gertrude Himmelfarb, som har stipendiat i Victorian era litteratur, hvor av begge var sekulære jøder, og Gary Schmitt, grunnlegger, formann og direktør for Project for a New American Century (PNAC), en seks år gammel neokonservativ gruppe, hvis eldre medlemmer omfatter visepresident Dick Cheney og Pentagon-sjefen Donald Rumsfeld i tillegg til et antall andre høytstående utenrikspolitiske embedsmenn. PNACs tidlige forskrifter og etterfølgende brev til president George W. Bush om hvordan krigen mot terrorisme skal utkjempes har i uhyggelig grad foregrepet presis hva administrasjonen har gjort. Kristol fortsetter å støtte Irak krigen, og arbeider for en krig mot Iran også.

En internasjonal Midtøsten-konferanse ble for en tid siden avholdt i Annapolis, Maryland. Dette er første gang siden 2000 at man forsøker å forhandle fram en fred mellom Palestina og Israel, noe som gjør dette til en prestisjetung affære for president Bushs administrasjon. Men målet er synlig ikke å få rettferdig fred i regionen. Det har vært drøssevis av lignende konferanser. Heller ikke ser det ut til at Israel vil gi slipp på noe uten å bli tvunget til det, noe som ikke synes til å skje. Eksperter er langt fra optimistiske vedrørende konferansen. Især pga at det hele heller ser ut til å være en forberedende affære for krig mot Iran. USA håper et resultat av konferansen vil bli en moderat arabisk allianse i mot Irans innflytelse i regionen, men også til dette er analytikerne skeptiske. President Mahmoud Ahmadinejad har kritisert den USA-finansierte konferansen for kun å være et ledd i den zionistiske konspirasjonen.

Condoleezza Rice og Robert Gates besøkte regionen på rundt samme tid for å vinne støtte for USAs politikk i Irak og sette fokus på forholdet mellom Israel og Palestina. I følge Rice og Gates skal den militære hjelpen hjelpe til med å møte den negative innflytelsen fra al-Qaeda, Hizballah, Syria og Iran. I deres taler til de sunni arabiske regimene talte de om en blokk av land og bevegelser ledet av shia persiske Iran og at man måtte støtte Irak som en buffer mot Iran eller leve under Tehrans voksende skygge. Saudi Arabia har nylig gitt sin støtte til en Midtøsten fredskonferanse foreslått av Bush.

I en pause fra den historiske israelske motstanden til USAs våpensalg til Saudi Arabia, sa Ehud Olmert nylig at Israel forsto Washingtons plan om å støtte state-of-the-art weapons til Saudi Arabia som en motvekt til den iranske innflytelsen. Irans utenriksminister på sin side beskyldte USA for å forsøke å skape frykt og splittelse i Sørvest Asia og den iranske forsvarsministeren Mustafa Mohammad Najjar sa USA forsøkte å ”skape en falskt våpenkappløp for på den måten å få deres store våpenselskaper til å overleve”, og tilføyde at han ikke så det som en trussel, men som en videre utvikling av den islamske verdenens våpenforsvarsutvikling.

Forholdet mellom Israel og USA har utviklet seg fra støtte til dannelsen av et jødisk folkehjem i 1947 til et uvanlig forhold som forbinder et lite men militært mektig Israel med USA. For USA er Israel en hovedalliert som ikke deltar i NATO. I 2006 mente 44 prosent av amerikanerne at USA tilpasselig støttet Israel, 11 prosent mente at det var for lite og 38 prosent mente at det var for mye. USA økte nylig støtten til Israel med en gavepakke på mer enn 30 milliarder dollar over de neste 10 årene, noe som vil si en økning på 25 prosent, en støtte Barack Obama fult ut støttet.

Bush administrasjonen økte samtidig sin støtte til det monarkistiske diktaturet Saudi Arabia, en våpenhandel verdt minst 20 milliarder dollar, inkludert rakettforsvarssystemer og skip, og fem andre oljerike gulfstater, Gulf Cooperation Council (GCC) landene United Arab Emirates, Kuwait, Qatar, Bahrain og Oman, så vell som en ny 10-års militærpakke til Egypt på 13 milliarder dollar. Dette for å forsterke sine allierte i regionen og møte Irans voksende innflytelse. Dette på tross av at private Saudi borgere gir millioner i dollar til sunni opprørere i Irak og mye av pengene blir brukt til å kjøpe våpen, inkludert skulder antiluftsskytsraketter.

Den saudiske regjeringen benekter at penger fra deres land blir sendt til irakiske opprørere, noe en rapport fra Iraq Study Group (ISG), også kjent som Baker-Hamilton Commission, et tipersons bipartisanspanel utvalgt av den amerikanske kongressen i 2006 for å analysere situasjonen i Irak og foreslå politiske vedtak, kan bekrefte at skjer. Flere lastebilsjåfører intervjuet av Associated Press (AP) beskrev at de transporterte bokser av penger fra Saudi Arabia til Irak, penger som ble gitt til opprørere.

På mange måter kan det hele sees på som en ny kald krig. I følge Stockholm International Peace Research Institute har den globale utgiftsmengden til det militære har økt med mer enn 37 prosent i det siste tiåret, og dermed nådd opp til 1.2 trillioner dollar i 2006. Av dem som mottar våpen fra USA er land i Vest Asia, Japan og Taiwan. Når det kommer til Russland er det India og Kina, og i den nyere tid Algeria og Venezuela som er de største forhandlerne. Som motsvar til USAs støtte til Israel og gulflandene, Egypt og Jordan, solgte Russland nylig 250 langdistanse Sukhoi-30 bombefly og 20 oljetankere til Iran.

Russland, som i de siste årene med Putin har blitt styrket, har økt sin våpenproduksjon og eksport. I følge Putin ikke aller minst for å  forsvare seg mot potensielle angrep, samt for å motstå politisk press fra utlandet. Putin foreslo tidligere i år at Russland unilateralt skulle trekke seg fra Treaty on Conventional Forces in Europe (CFE), en avtale laget i 1990 mellom de daværende 22-medlemmene av NATO og den tidligere Warsawa pakten for å styrke våpenkontrollen i Europa, ettersom dette ville være i Russlands beste interesse ”frem til alle NATO landene ratifiserer den og begynner å følge den opp, slik Russland har gjort unilateralt.”

Iran lanserte sitt eget våpenutviklingsprogram under Irak-Iran krigen, som et tilsvar på USAs våpenembargo, og har siden 1992 har landet produsert sine egne tanks, væpnede personal kjøretøy og raketter. Nylig har Iran presentert sin nye 2.000lb ”smart” bombe og har begynt å produsere sitt eget jetfly kjent som Azarakhsh, som betyr lynet. Iran testskjøt i fjor en ”ultrahorisont” rakett, to mektige torpedoer og en Fajr-e Darya rakett som kan unngå radarer og treffe flere mål samtidig gjennom å bruke multiplum bombehoder under store militære manøvre i den persiske gulf.

Antivestlig propaganda er det som klinger best hos den russiske befolkningen. Dette selv om den stadig større diplomatiske kontakten mellom USA og Russland kan tyde på bedre samarbeid, men så er jo politikk en sport som hovedsakelig går utover den sivile delen av befolkningen og den svake part.

Nashi, som på russisk betyr Vår! er en russisk ungdomsbevegelse, offisielt annonsert av Vasily Yakemenko, leder av den pro-Putin ungdomsbevegelsen Walking Together den 1. mars 2005, med åpningskonferanse den 15. april 2005. Den ble satt opp som en reaksjon mot Ukrainas oransjerevolusjon i 2004, hvor ungdomsledede gatekamper hjalp til med å gi presidentskapet til den pro-vestlige kandidaten Viktor Yushchenko, som var uformell leder for Our Ukraine Bloc, Blok Nasha Ukrayina, NU.

I Venezuela har Hugo Chavez, som ble forsøkt veltet i 2002 av den venezuelske handelsminister Pedro Carmona, som ble installert som interimspresident i 1 dag, fra den 12.-13. april, med støtte fra Bush administrasjonen og CIA som orkestrerte kuppet, kommet til makten og det har blitt dannet et interessant samarbeid mellom Venezuela, Iran og Russland, som for kun kort tid siden truet med veto når det kommer til spørsmålet om Kosovo, en provins i Serbia, som har vært styrt av NATO og FN siden 1999. Kosovo er historisk sett en del av Serbia, men en overveldende del av befolkningen er albanere, som ønsker selvstendighet eller gå sammen med Albania for på den måten å skape et større Albania.

Det at Obama – og resten av Vesten – nå forsøker å bli godvenner med muslimene – les: sunniene – og da i sær Tyrkia – akkurat som om Tyrkia ikke helt fra tiden etter folkemordet på blant annet pontere, armenere og assyrere har vært en nær venn av USA, Israel og resten av Vesten – er ikke noe merkverdig tatt denne geostrategiske tenkningen tatt i betraktning. Det dreier seg om lite annet enn det sedvanlige – det å få krigen i Irak til å bli en regional kamp mellom shia og sunni. Man slo to fluer i et smekk under Irak-Iran krigen. I følge den amerikanske Pulitzer Prize vinnende New Yorker magazine journalist og Washington DC. baserte forfatter Seymour Hersh støtter USA, Libanon, Saudi Arabia og Israel sunni terroristgrupper slik som Fatah al-Islam i hele Sørvest Asia i sin kam mot shiaene.

Det å diskutere hvor vidt det blir krig mot Iran eller ikke er en nokså absurd diskusjon tatt i betraktning at den krigen har startet for lenge siden. USA og etablissementet i Washington har for lengst tatt opp kampen. Faktisk må man, tatt i betraktning USAs voldsomme aggresjon rundt om i verden, regne med at USA kontinuerlig har vært i krig mot Iran for å oppnå og styrke sin hegemoniske makt.

I følge Chomsky er Obamas og Clintons høyrøstede glansnummer overfor palestinerne – at Israel ikke skal få bygge ENDA flere hus for bosettere – et fullstendig utilstrekkelig skritt i retning av å gjenreise palestinernes rettigheter. Israels kvelning av palestinerne skjer på SÅ mange forferdelige måter, at det de sier om bosettingene monner veldig lite. Andre glansnumre er stengningen av Guantanamo og slutt på waterboarding. På Guantanamo sitter visstnok kun omkring 1 % av de fangene amerikanerne holder ”overseas”. De har store fangeleire i Afghanistan og Irak, og framfor alt fortsetter USA med den ”outsorcing” av fangebehandling til land som er velkjent for tortur, som landet har drevet i flere tiår.

Change, Change, Change sto det å lese da Obama kom inn som president i USA. Alle fikk – på lik linje med 911 – dette med seg. Men hva forandringen består i er ennå uklart. En forandring er uansett at man går gått bort fra grønnsaken Bush til den meget dyktige retorikeren Obama. Dette ble vi ikke aller minst påminnet om under Obamas nylige besøk til Egypt. Men hva som er sant/usant – nytt/gammelt – ja, det er uklart.

Armenerne føler seg skuffet ettersom også Obama feiger ut når det kommer til anerkjennelsen av folkemordet mot armenerne. Dette på grunn av at Tyrkia, som blant annet var mellomland for over 70 prosent av våpnene som gikk til å ødelegge Irak, er en langt viktigere geostrategisk makker – for både USA og Israel. Hva som i praksis vil skje med palestinerne vil vise seg i fremtiden. Hittil ser det kun ut til at Obama kun følger opp om en politikk som begynte under Bush administrasjonen om å splitte saudiere og iranere, sunnier og shiaer – en kamp ingen av dem har noe som helst å tjene på foruten USA som ønsker å beholde kontrollen over regionen.

Armenia

Hvem sine terrorister?

Hva nå med Iran?

En verden i konflikt

Movement to impeach George W. Bush

The Prosecution of George W. Bush for Murder

“All war is based on deception.” — Sun Tzu, The Art of War

“There is nothing new in a government lying to their people to start a war. Indeed because most people prefer living in peace to bloody and horrific death in war, any government that desires to initiate a war usually lies to their people to create the illusion that support for the war is the only possible choice they can make.”

USA sitter fortsatt fast i ei hengemyr i Irak, og i Tyskland bor mannen som ble brukt for å sette det hele i gang. Han heter Rafid Ahmed Alwan.

FRITANKE.no 14.11 2008

Den 5. februar 2003 la USAs utenriksminister Colin Powell fram ”bevisene” for at Irak og Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen. Det Powell ikke visste da, var at han hadde blitt ført bak lyset av sin egen etterretningsorganisasjon CIA.

Løgnene Powell presenterte overfor verdenslederne denne dagen var i stor grad basert på historiene til en eneste upålitelig iraker, nemlig avhopperen Rafid Ahmed Alwan, med kodenavnet Curveball.

Curveball var en irakisk flyktning som gjerne ville starte et nytt liv i vesten. Da han kom til Tyskland tok han kontakt med myndighetene og serverte historier om Saddams store lagre av masseødeleggelsesvåpen.

Dette skjedde på slutten av 90-tallet. Tyskerne informerte USA, men la til at han var en upålitelig kilde. Likevel sa de også at USA ”bare måtte bruke kilden for den var verdt”. Tyskerne lot imidlertid ikke USA få intervjue kilden.

Dette forteller Bob Drogin. Denne uka kom boka hans om den irakiske informanten med kodenavn Curveball ut på norsk. Den har fått tittelen ”Kodenavn Curveball: Om spioner, løgner og krigen i Irak” og er gitt ut på Humanist forlag. Den engelske versjonen kom i 2007.

Bedragerske lastebiler
– Rett etter terrorangrepene 11. september 2001 var det ingen som var i tvil om at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen. Det gjaldt bare å bevise det. Curveballs vitnemål passet perfekt inn i dette, og det var ingen som brydde seg om å sjekke, sier Bob Drogin.

Han forteller at Curveballs historie bare passet så alt for godt til det man ønsket å tro.

– Han fortalte blant annet at fabrikkene som lagde de kjemiske våpnene var montert på lastebiler som kjørte rundt. Det passet jo utmerket med at inspektørene ikke fant noe. Det faktum at inspektørene ikke fant noe ble dermed en slags bekreftelse på at slike våpen faktisk eksisterte, sier Drogin.

Religiøs blindhet

Bob Drogins bok om den irakiske informanten Curveball kom på norsk denne uka, på Humanist forlag. Her kan du bestille boka.

– Ja, du kan godt si at det hersket en slags religiøs blindhet blant verdens ledere på den tiden. Det var ingen som tvilte på at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen. Det man diskuterte var hva man skulle gjøre med det. Det ble en slags boble der folk i ledende posisjoner stolte på hva alle de andre sa. Når så mange statsledere sier det samme, så må det jo være sant, understreker Drogin overfor Fritanke.no.

Han forteller at en av de viktigste årsakene til at alle ble ført bak lyset var at ”Saddams masseødeleggelsesvåpen” ble en tolkningsnøkkel som all informasjonen ble silt gjennom.

– Man trenger alltid en tolkningsnøkkel for å skille klinten fra hveten. Men i dette tilfellet var tolkningsnøkkelen feil. Dermed ble det lagt alt for stor vekt på ubetydeligheter som støttet hypotesen, mens viktig informasjon ble oversett eller latterliggjort. Ja, det ble en slags religion, bekrefter Drogin.

– Men opp mot krigen var det jo stadig flere som begynte å tvile på om Saddam hadde slike våpen, var det ikke? Inspektørene fant jo ingenting?

– Det var nok en del av befolkningen som begynte å mistenke dette, spesielt i Europa, men det fikk ingen konsekvenser. Det nådde ikke opp til statslederne, sier han.

Drogin understreker at dette skjedde til tross for at atomvåpeninspektørene ledet av Mohamed El-Baradei var så godt som sikre på at Saddam ikke hadde atomvåpen.

– Atomvåpenanlegg kan man ikke skjule så lett. Det krever mye plass og store industrianlegg. Når man hadde saumfart hele landet uten å finne noe, kunne man være ganske sikre på at noe slikt ikke eksisterte, sier han.

Men når det gjelder anlegg for kjemiske og biologiske våpen, så er dette mye lettere å skjule. Svensken Hans Blix, som ledet letingen etter dette, hadde en mye vanskeligere jobb.

– Blix kunne derfor ikke si like sikkert at det ikke eksisterte noe, selv om også han uttrykte ganske kategorisk at det var tvilsomt om Saddam hadde slike våpen.

Drogin legger til at det hele ble ytterligere vanskeliggjort at Saddam selv hadde fått sine underordnede til å tro at landet hadde masseødeleggelsesvåpen. Mange irakiske offiserer sa for eksempel “jeg har ikke noe slikt, men jeg vet at han har”.

– Dette var åpenbart en del av Saddams avskrekkingsspill, sier Drogin.

Notorisk upålitelig
Mannen med kodenavn Curveball bor i dag i Tyskland under hemmelig navn. Han bruker ikke lenger sitt opprinnelige navn Rafid Ahmed Alwan.

Bob Drogin intervjuet ham i forbindelse med boka, men her går han under pseudonymet Ahmed Hassan Muhammed. Hans opprinnelige navn Rafid Ahmed Alwan var fortsatt hemmelig da den engelske versjonen av Drogins bok kom i fjor.

– Han er en notorisk upålitelig person. Han avviser fortsatt at han har løyet, og påstår at han har blitt ført bak lyset. Han er imidlertid overveldet over at hans historie fikk så store konsekvenser, forteller Drogin.

Curveball var imidlertid ikke mer ubevisst enn at han gjorde grundige faktaundersøkelser for å styrke historien sin, og få den til å stemme med det vestlig etterretning allerede visste. Så han gjorde en god og bevisst jobb med å lure, og det må man jo i høyeste grad si at han greide også, forteller Drogin.

Powell ble sint og skuffet
Bob Drogin har intervjuet en lang rekke av aktørene i spillet som ledet opp til invasjonen av Irak i 2003, blant andre tidligere utenriksminister Colin Powell.

Det var stor uenighet internt i CIA rundt Curveballs troverdighet. Drogin forteller at denne disputten var ukjent for Colin Powell da han i februar 03 la fram “bevisene” fra at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen.

– Powell trodde dette kom fra en sikker kilde, og ble lurt til å dumme seg ut for hele verden. Powell ble svært sint og skuffet da løgnen ble avslørt, fortalte han meg. Han følte seg brukt av sin egen etterretningsorganisasjon.

– Tror du det kan være noe av årsaken til at han kom ut med støtte til Obama i valgkampen nylig?

– Kanskje, men jeg vil nødig spekulere i slikt.

– Hva med Saddams kobling til al-Qaida og Osama bin-Laden? Var ikke dette også noe som ble brukt som begrunnelse for krigen?

– Nei, ikke på samme måte. Det var ganske klart for de fleste at det ikke var noen slike koblinger. Hvis du hører Powells tale til FN, så er det bare vage antydninger i den retningen.

Det er en skam, at det desværre viser sig, det var en tidlig aprilsnar, da en kopiudgave af The New York Times ellers proklamerede, at krigen i Irak er slut og at tropperne bliver trukket tilbage med det samme.

Omvendt skulle man nok være temmelig naiv for at tro, at det forholdt sig sådan i virkeligheden. Samtidigt ville det næppe være den rigtige løsning, at sende alle tropper hjem lige med det samme.

Personligt er jeg nemlig af den holdning, at hvis man har været med til at smadre glas i en isenkrambutik (eller for den sags skyld andre butikker), må man også blive og være med til at rydde op og betale for de smadrede varer – også når vi taler om USA. Det skylder de den irakiske befolkning.

Det kan være svært at gennemskue hvad baggrunden for den økonomiske krise er. I dette indlæg vil jeg prøve kort at skitsere nogle af problemerne. Kilder er angivet nederst.

Hvilken rolle spiller Irak?
Udgifterne til Irak-krigen langt har oversteget hvad den amerikanske regering forventede. Det har skabt underskud på statsfinanserne og betydet at regeringen måtte låne penge for at få dækket underskuddet. De penge, der blev lånt blev således brugt til at dække huller i statsregnskabet med, og ikke til at investere i selve USA inden for f.eks. uddannelse, infrastruktur, eller forskning. Det blev heller ikke brugt til forbrug. Eftersom regeringen ’sugede’ penge ud af systemet, så steg renten, fordi der var mangel på penge. Det blev simpelt hen dyrere at låne.

Hvilken rolle spiller skattelettelser?
Bush-regeringen gav på et tidspunkt skattelettelser. Spørgsmålet er om disse også bidrog til at forstærke de økonomiske problemer. I betragtning af at det er befolkningen selv, der får mulighed for at bestemme over pengene, så er det ikke regeringen. Det betyder, at regeringen ved at give skattelettelser afskar sig for muligheden af at bruge pengene til f.eks. infrastruktur, som antydet ovenfor.

Hvorfor stiger renten?
Mange nybagte husejere siger ofte i spøg, at banken har købt et hus til dem. Det er ikke helt løgn. Banken, eller realkreditfonden har udlånt penge til den nye husejer, så denne kan betale regningen for huset. Prisen på huset kan være på alt fra nogle hundrede tusinde kroner til flere millioner. Det kommer an på husets størrelse og placering. Banken skal leve af noget, og en vigtig kilde til indtægt er at udlåne penge. Det tager man penge for, og det hedder renter. Hvis der ikke er så mange penge at låne ud, ja, så bliver pengene mere populære, eller så stiger efterspørgslen og dermed også prisen på dem.

På grund af den økonomiske situation i USA steg renten. Når renten stiger, så vil prisen på huslån også stige. Det betyder, at mange almindelige amerikanere pludselig fik en voldsom ekstraudgift i deres husholdningsbudgetter. Mange har været ude af stand til at betale deres lån tilbage, hvilket har betydet at mange huse er blevet sat på tvangsauktion.

Banker og investeringshuse krakker
Èn ting er, at det er et problem for de mennesker, der bliver sat på gaden. En anden ting er, at hvis rigtig mange mennesker ikke kan betale deres gæld, så er der rigtig mange banker der får et seriøst problem. Kort fortalt, så har bankerne lånt penge ud, men de får dem ikke igen. I USA er flere banker og investeringshuse krakket. De har netop ikke fået deres tilgodehavende og har således tabt penge. Flere af dem har tabt over 50 % af deres kapital, hvilket er meget voldsomt. Når banker og investeringshuse krakker, så bliver markedet usikkert, også falder aktieværdien også.

Hvilke konsekvenser har udviklingen for landets befolkning?
Som sagt er et af problemerne, at mange amerikanere har fået ødelagt deres økonomi og er tvunget fra hus og hjem. Et andet problem er, at Bush-regeringen af den ene, eller anden grund ikke har formået at skabe tilstrækkeligt med nye jobs. Det betyder, at der er en stigende risiko for arbejdsløshed. Et tredje problem er, at infrastrukturen i USA ikke bliver vedligeholdt. Vi hører om strømsvigt, dårlige veje og dårligt vedligeholdte lufthavne. Håndteringen af naturkatastrofer, som orkanen Katrina og den efterfølgende genopbygningen af New Orleans, har været meget kritiseret.

Et fjerde problem er, at selv om bankerne i USA tidligere havde adgang til kapital, så kan man spørge om de brugte den fornuftigt. I stedet for at investere pengene i produktion, så opfandt investeringshusene flere og flere ‘tvivlsomme kreditinstrumenter’, altså måder hvorpå amerikanere kunne låne til deres forbrug / shopping. Det gav indtjening for banksektoren og især for de asiatiske produktionsfirmaer, der solgte varer til USA. Sagen var bare, at bankerne ikke havde undersøgt grundigt nok om folk virkelig var i stand til at betale deres lån tilbage. Det viser sig, at mange simpelt hen ikke var, og aldrig vil blive i stand til at betale deres lån tilbage. Og det er med til at give de problemer vi ser i dag.

Hvordan søger Bush-regeringen at forbedre situationen?
Meyerson mener ikke at regeringen har gjort noget. Den har undladt at modernisere infrastrukturen og investere i uddannelse og forskning, den har modsat ’sig stigninger i mindstelønnen’, og hjulpet arbejdsgivere til at ‘forhindre faglig organisation’.

Bush-administrationens ‘plan’, tyder alt på, er at optage store lån i udlandet, der bl.a. kan bruges til at opkøbe de ‘dårlige lån’, som folk ikke kan betale. Det tankevækkende er, at de lande, der vil være i stand til at yde lånene kan være Saudi Arabien, Rusland og Kina. Hvordan vil det påvirke USA’s forhold til disse lande, når de gennem økonomien får indflydelse på amerikansk politik? Hvordan vil disse lande tage sig betalt i politisk kapital?

To be continued…

Kilder:
Meyerson, Harald: ‘Finanskrise. Wall Street ligger, som det har redt’, Politiken, d. 24. september 2008 (international kommentar)
Andersen, Poul Smed: ‘Kapitalistisk kapitulation’, Jyllandsposten, Erhverv & Økonomi, s. 24
Qvortrup, Mads: ‘Irak-krigførte til økonomisk krise’, Information, d. 19. september 2008
DR’s Horisont d. 29. september 2008 – om USA’s økonomi

Jens Rohde Originally uploaded by heickendorf

Venstres Jens Rohde tager i en pressemeddelelse udsendt i formiddag kraftigt afstand fra Politikens måde at udlægge hans udtalelser om Irak-krigen på. Knap er han for alvor tilbage i politik, og så bliver han både fejlfortolket og misforstået – hvad er det da for noget

-Der er tale om en grov fejlfortolkning og sammenskrivning af mine refleksioner om baggrunden for dansk deltagelse i Irak-krigen, som i bogen ”Vejen til Irak” udlægges, som om jeg undsiger statsminister Anders Fogh Rasmussen og ifølge Politiken i dag gennemhuller regeringens Irak-forklaring. Det må jeg på det kraftigste tage afstand, siger Venstres kommende spidskandidat til Europa-Parlamentsvalget Jens Rohde.

… Bush Sr., altså. I 1998 skrev forhenværende præsident George H.W. Bush en bog sammen med sikkerhedsrådgiver Brent Scowcroft, med titlen A World Transformed. Heri forklares det, hvorfor det havde været en dårlig idé at fjerne Saddam Hussein under Golfkrigen.

Trying to eliminate Saddam, extending the ground war into an occupation of Iraq, would have violated our guideline about not changing objectives in midstream, engaging in “mission creep,” and would have incurred incalculable human and political costs. Apprehending him was probably impossible. We had been unable to find Noriega in Panama, which we knew intimately. We would have been forced to occupy Baghdad and, in effect, rule Iraq. The coalition would instantly have collapsed, the Arabs deserting it in anger and other allies pulling out as well. Under the circumstances, there was no viable “exit strategy” we could see, violating another of our principles. Furthermore, we had been self-consciously trying to set a pattern for handling aggression in the post-Cold War world. Going in and occupying Iraq, thus unilaterally exceeding the United Nations’ mandate, would have destroyed the precedent of international response to aggression that we hoped to establish. Had we gone the invasion route, the United States could conceivably still be an occupying power in a bitterly hostile land. It would have been a dramatically different – and perhaps barren – outcome.

I går læste jeg en temmelig chokerende artikel i Berlingske Tidende. Artiklen beretter om, at en amerikansk forsker mener, at der skønsmæssigt er omkommet ikke mindre end 650.000 mennesker i forbindelse med Irak-krigen. Tallet er baseret på undersøgelser fra Columbia University af epidemiologen Les Roberts’, der beretter om, at én ud af 40 irakere eller en ud af hver syvende husstand har mistet en af deres kære.

Udover, at antallet af døde på 650.000 mennesker i sig selv er chokerende, kan jeg ikke lade være med at stille spørgsmålet: Har det virkelig været prisen værd, at fjerne Saddam Hussein fra magten og forsøge på, at indføre noget der minder om demokrati i Irak?

For mit vedkommende er svaret efterhånden nej. Jeg synes, at 650.000 døde er en meget høj pris at betale for det irakiske folk – specielt når ikke lader til, at volden vil aftage.

I går blev det fremført i medierne, at kulturminister Brian Mikkelsen har forsøgt at lægge pres på Danmarks Radio til, at komme med mere positiv dækning af Irak-krigen.

Tilbage i 2003 sendte Brian Mikkelsen en en meget kritisk e-mail til DR’s daværende bestyrelsesformand, Jørgen Kleener. Udover at Brian Mikkelsen klager over DR’s kritiske og negative dækning af krigen, skrev han også, at det burde være DR og ikke TV2, der skulle privatiseres, når nu DR var så regeringskritisk.

Nu er jeg generelt set positivt orienteret overfor den nuværende regering, men jeg må sige, at den form for skjult, politisk pres mod pressen ikke er acceptabel. Det dur ganske enkelt ikke, at kulturministeren så direkte lægger pres på en organisation, som jo hører ind under ministerens eget område. Når Brian Mikkelsen var uenig i DR’s dækning af Irak-krigen, var han selvfølgelig berettiget til at komme med kritik, men så skulle det være i form af et åbent og offentlig læserbrev eller lignende. Personligt synes jeg, at det er helt fair, hvis kulturministeren får en næse for denne fadæse.

Det er en OM’er, Brian!

Som du måske har hørt, trækker regeringen de 400 danske soldater ud af i Irak til august. Jeg kan simpelthen ikke lade være med at skamme mig over, at være dansker i denne sammenhæng, for jeg synes ganske enkelt, at vi lader den irakiske befolkning i stikken.

Jeg har hele tiden været modstander af, at USA og deres allierede (herunder også Danmark) gik i krig med Irak på basis af urigtige oplysninger om, at Saddam Hussein skulle have masseødelæggelsesvåben. Dengang var det tydeligt, at man skulle have en undskyldning for at invadere Irak og forsøge på, at få afsat Saddam Hussein.

Men når vi nu engang har invaderet Irak sammen med USA og en række andre lande, så har vi også en forpligtelse til, at gøre arbejdet færdigt. Irak er stadig et land, der ligger i noget, der minder om en borgerkrigslignende tilstand med en massiv mængde vold og død i hverdagen. Sikkerheden er ikke i nærheden af, at være på et acceptabelt niveau og jeg har svært ved at se, at det skulle blive bedre i løbet af bare seks måneder. Hvis man ser på udviklingen i Irak over de seneste seks måneder, er der ikke ligefrem blevet færre selvmordsangreb, lige som at den sekteriske vold buldrer løs.

Jeg synes derfor, at det er skammeligt, at vi bare stikker af nu og lader irakerne blive tilbage med de problemer, som vi, USA og de andre allierede har været med til at skabe, ved at invadere landet uden at tage 100 % ansvar for at sikre stabiliteten og sikkerheden i landet. Og ja, det kan i værste fald medføre flere faldne danske soldater, men det er altså en del af prisen for at gå i krig og invadere et andet land. Jeg ønsker på ingen måde, at der skal dø flere danske soldater, men vi skylder det irakiske folk, at vi tør tage den risiko som en del af arbejdet med at skabe fred i Irak.

Hvad der gør det hele endnu mere usmageligt, er at tilbagetrækningen tydeligvis skyldes indenrigspolitiske hensyn. Personligt synes jeg, at statsminister Anders Fogh Rasmussen prøver på at tækkes oppositionen og samtidigt tage en populistisk beslutning og således forsøge på, at tilfredsstille en befolkning, der går mere op i, hvor i friværdi og nyt køkken, end at være med til at tage ansvar for at skabe fred og demokrati i Irak. Af samme årsag kan det derfor ikke undre, at et flertal af danskerne ønsker, at få vores soldater hjem her og nu – for dermed slipper vi selvfølgelig for yderligere danske tab. At det så sandsynligvis vil koste yderligere tusindvis af irakeres liv, er åbenbart lige meget.

Efter min mening burde politikerne holde fast i de tidligere udmeldinger om, at de danske soldater skulle blive til arbejdet er gjort færdig – også selv om det er en upopulær beslutning. De ansvarlige politikere, der har været med til at sende soldaterne til Irak, må stå ved deres beslutninger og ikke stikke af, når det er op ad bakke og bliver upopulært.

Selvfølgelig skal vi have vores soldater hjem på et tidspunkt, men det skal efter min mening være, når sikkerhedstilstanden i landet er på et langt mere acceptabelt niveau og der ikke længere findes daglige selvmordsangreb og den massive voldsbølge, der går igennem landet, er blevet stoppet.