Som student spiser jeg selvsagt frossenpizza:

Som enhver frossenpizzaspiser deler jeg den opp i åtte deler:

Dette mønsteret har jeg egentlig aldri tenkt på før. Dette semesteret har jeg derimot mitt første kurs i makroøkonomi, noe som selvsagt ødelegger meg fullstendig. Alle som tar makroøkonomi blir fullstendig ødelagte: de tror de kan spå fremtiden, de tror de vet noe og de tror verden kan skrives som C + I + G + NX. Uansett, plutselig så jeg for meg akser og alle “delelinjene” hadde plutselig en forklaring:

Altså en IS-LM-FE-modell – Mundell-Fleming-modellen.

Langs aksene har vi Y (verdiskapning/produksjon i et samfunn) og i (rentenivået).

IS-kurven reflekterer de kombinasjonene av produksjon (Y) og rente (i) som gir likevekt i vare- og tjenestemarkedet.

LM-kurven reflekterer de kombinasjonene av produksjon og rente som gir likevekt i pengemarkedet.

FE-kurven reflekterer de kombinasjonene av produksjon og innenlands rente som gir saldo i betalingsbalansen (ovenfor utlandet) lik null. Helningen avhenger av spekulantenes rentefølsomhet. Dersom den går mot uendelig stor (altså at en liten renteforskjell mellom land er nok til at spekulantene flytter pengene sine mellom land – perfekt kapitalmobilitet) er kurven horisontal og ligger på nivå med verdensmarkedsrenten iw. Dette er realistisk mellom velutviklede land. Dersom rentefølsomheten er tilnærmet lik null blir kurven vertikal. Selv om renten i Zimbabwe er 50 % høyere ville vi neppe flyttet pengene dit uansett.

Robert Mundell og Marcus Fleming spiste sikkert mye frossenpizza.