Jeg elsker duftlys, men det er ikke alle som lukter godt. Favoritten Muji sine duftlys kommer i lekre tinnbokser med lokk og i en rekke dufter. Denne gangen valgte jeg Wild Berry og Elderflower Champagne.

Jeg digger Muji, for den enkle og sofistikerte stilen. For at de har fokus på kvalitet og velger råvarer som er resirkulerte. Og at de tar vare på miljøet – for deg og meg. Det japanske merke får du kjøpt hos Åhlens i Norge. Duftlysene deres er en drøm, i tillegg til notatbøkene, oppbevaringsboksene og kontorutstyret.

Foto: Muji

Jeg ble småoverassket da jeg fant denne på nett (jeg har forhåndsbestilt den på DVD men ikke hørt noe fra play.com om release dato)… Men i natt fant jeg den altså så da måtte jeg selvsagt se den. Morsomt å se igjen en ninja film og en skikkelig en for en gangs skyld.. men den skuffa meg litt mer en jeg hadde håpa på. For håpe Ninja Assassin holder mål da iallefall…

En del kule fighting scener var det nok i denne filmen men storyen var vel så tynn og ikke stort å skryte av. Heldigvis gjør en del av acionscenene filmen verdt å bruke tid på i allefall. Samt Mika Hijii var da et bonus eye candy for min del ^.^  Jeg må samtidig innrømme jeg har sett værre ninjaer enn Scott Adkins.

Jeg gir denne filmen

(4/6 stjerner)

Maria sender et stenbrev og anbefaler på det varmeste Departures.

Man kan ikke anmelde en film, man indrømmer at have grædt til. Den slags holder man for sig selv, da for stærk affekt hos anmelderen ikke kan forenes med et skarpt blik og den objektivitet, som skribenter af denne genre kan lide at bryste sig af. Man kan godt anbefale en film, man indrømmer at have grædt til.

En stilfærdig gatekeeper
Vi er i kisteilæggerbranchen på landet i Japan. En service til dem, der har råd til at betale sig fra en opgave, der tidligere blev varetaget af familien, men nu er outsourcet til uglesete, habitklædte arbejdere. Hovedpersonen Daigo mister sit job som cellist i Tokyo og tager med sin kone tilbage til sin afdøde mors gamle hus på landet. Han vælter mere eller mindre tilfældigt ind i et job som kisteilægger.

Der er tale om en rejse tilbage til fortiden, til alt det, der er efterladt utygget på vejen mod succes. Daigo tager på en indre og ydre rejse tilbage til sin fortid og finder, at det er i grænselandet mellem liv og død, at livet føles allerstærkest.

Casualties of film making
Filmen rummer absurde glimt, og det er noget af et kunststykke at lave en smagfuldt udført kisteilæggelsesscene af liget af en ung kvinde, hvor kimonoen skjuler, at det (også) er en mand, således at absurditeten i de levendes sorg og fortrængninger og ”den dødes sidste vilje” kommer til sin ret. Daigos arbejdsgiver opsummerer med selvfølgelighed dette paradoks, da han med nydelse fortærer en bid rogn: de levende lever af de døde for ikke selv at dø.

Alligevel sender jeg hermed en tanke til de eneste virkeligt døde i denne film om døden: de dyr, der – friterede, grillede eller rå – tjente til at illustrere denne pointe.

Kitchen zink?
Filmen trækker på realisme, men er samtidig for bornert til at kalde opkast for opkast. Det hedder i stedet ”skuespiller kaster ansigtet ud i kanten af billedet så opkast lander i køkkenvasken off screen”.

Her – på kanten af de fortrængte kropslige reaktioner – befinder filmens tema sig også. Den handler om det moderne menneskes fortrængninger, en udefineret længsel efter noget autentisk og om de få, der tør følge den, om rodløshed og om at finde hjem, om (japansk) fåmælthed og om at sende et stenbrev, når ord alligevel ikke ville have slået til.

Lost…
Denne film rummer hist og her elementer, der får mig til at føle mig temmelig utilstrækkelig i forhold til at afkode østasiatisk filmkultur. Eksempelvis opfatter jeg brug af slowmotion omkring en stærk nøglescene som smagløs. I forhold til hvor subtil filmen ellers er, kan jeg ikke få denne afkodning til at passe, og den gnaver som et stenbrev i skoen.

Jeg har en smule svært ved den passage der – ude af det øvrige plot – viser Deigo sidde på en grøn bakke (jep, den fra filmplakaten) og spille cello med et henført udtryk i ansigtet krydsklippet med en stærk, følelsesmæssig scene. Denne form for montageklipning giver mindelser om Bollywoods melodramatik, selvom jeg egentlig forstår den kølige, langsomme film med den generte kameraføring langt fra denne form for følelseskraftudtryk.

Mange scener er afdæmpet smukke a la Ki-Duk Kim, men andre steder kommer mine kulturkoder igen til kort. Det gælder eksempelvis en bedemands tumpede gang, der klart imiterer en figur eller type, jeg tror, at filmen formoder, at jeg kender, overdreven komisk ansigtsmimik og et dramatisk klip i en ellers afdæmpet film.

- and found
Disse ting stikker dog kun i øjnene, fordi filmen i øvrigt er en underfundig , glat sten.  Se den og send et stenbrev til en du holder af.

Links: Trailer IMDB WikiPedia Rotten Tomatoes Officiel side

Sidder og leger med tanken om endnu en tatovering – eller det vil faktisk sige, at jeg blot mangler et færdigt design og penge til at betale for maleren. Jeg er ude i noget japansk koi, en karpe der traditionelt set symboliserer styrke og styrke i modgang.

Et motiv vil nok komme til at minde om en blanding af de her billeder, en koi i orange/rød (så den kommer til at matche min bushido på håndleddet) med vand og tåge. Farvemæssigt kommer den nok til at minde mest om billede nr. 2. Den kommer til at sidde på forsiden af højre skulder og brede sig bagover til skulderbladet og måske lidt over højre overarm.

Med denne overskriften har eg offisielt levert inn mitt bidrag til tevlinga “Døvaste ordspel”. Eg trur ikkje eg vinn.

Biblioteket (utan LOL) er eit utruleg fint konsept. Dei vil la deg ha bøker heime hos deg sjølv utan at du skal trenge å betale for dei. Alle må nytte dette tilbodet, slik som eg gjer. I dag har eg lånt to bøker; “Dr. Strangelove or: How I learned to stop worrying and love the Bomb” og “Johnny got his Gun”, skrive av Peter George og Dalton Trumbo. Båe er antikrigsbøker, og “Johnny got his Gun” inspirerte Metallica til å lage songen “One”, som er svært kjend. Eg gler meg til å lese dei.

Songen "One" av Metallica

Da eg gjekk heim frå biblioteket, så eg noko som heitte “Tonguejoy” i eit butikkvindauge. Som den tenåringa eg er, tenkte eg så klart koffert, heilt til eg forstod at det var ein butikk for sexleiketøy og difor røynleg var koffert i seg sjølv.

Dette innlegget er ikkje skrive på japansk.

På japansk er der åbenbart mange ord for jeg, alt efter hvem der taler. Man undlader desuden helst “jeget” i en samtale, hvis det er tydeligt, at man taler om sig selv. Ud over jeg, betyder samme ord også mig og mit(hvis fulgt af “no”)

Jeg, mig, mit/min:

Watashi (han eller hunkøn, relativt høfligt)

Atashi (kun hunkøn, en smule mindre formelt end watashi)

Boku (kun hankøn, sædvanligvis yngre mænd(drenge) uden et macho image)

Ore (kun hankøn, ikke særlig høfligt, et mere “tough” image)

Watakuchi (han og hunkøn, meget formelt)

Du, dig, dit/din:

- Anata (høfligt)

- Anta (kortere version af ‘anata’, overhovedet ikke høftlig)

- Omae (uformelt, kan bruges mellem venner)

- Temee (meget uhøfligt og fornærmende)

- Kisama (meget uhøfligt og endnu mere fornærmende)

Imorrn har jag koreanska tenta + hanja (十月十六日 = 16 okt)

Jag har alltså bara lärt mig siffrorna på kinesiska och när det gäller datum. Veckodagarna verkar mer svårare och även kunna memorera tecknen. Har tagit en liten paus (eller en lång paus egentligen, mer än en timma typ..) och dessa dagar har jag verkligen haft en stort sug efter sushi. Förra lördagen åt jag sushi – 2 ggr. Veckan innan åt jag sushi igen. Jag vet inte vad som har hänt med mig men jag är helt beroende av sushi på sistonet. Det är så jävla gott och svårt att motstå. Men samtidigt vill jag inte äta det hela tiden eftersom man kan bli sjuk av det om man äter för mkt, spec mkt av det råa fisken. Så jag försöker låta bli att äta för mkt av sushi.

Yummyyyy!!!

Det vil si at jeg skal sette på japansk tastatur og skrive masse tilfeldig. Det blir gøy.

マラで西彼者。側舐めるかぬびっせんさはかればどめん。ぽにてだらかしわる目のろ過ですか。

Jeg har ingen anelse om hva jeg har skrevet nå.

I dag var jeg på årsmøtet til OAØ krets av Juvente. Det var koselig, spesielt ettersom vi rava rundt som fulle tullinger på vei hjem. Jeg prøvde meg også på parkour på vei hjem, uten å knekke noe som helst. Det er ferdigheter, det! Årsmøtet husker jeg ikke så mye av… Jo da. Vi overlot det meste til det nye styret, til pass for dem. Det er ellers muligens en dårlig idé å servere brus og godis på seriøse møter når det er juventere involvert, i hvert fall hvis man ønsker at møtet skal holde seg på et nogenlunde seriøst nivå.

Gå trapper, ikke ta heis, vel hjem. Natta fra Stig.

Hurra for deg så fin du har blitt! Designer Annika Bryngelson feirer Billys 30-årsjubileum med å gjøre ham om til et kunstverk som gjør deg glad. Inspirasjon har hun hentet fra japanske Manga og omgjort til en slags møbelgrafitti.

Jeg elsker den og en slik “limited edition” vil jeg ha. Har ingen anelse om hvor den skal få stå, men pytt…

Foto: Ikea

Snygg. Inspirerande. Japansk. Och enormt bra låt. Från gruppen Sour.

Ja, nå har jeg nettopp komt tilbake fra en jobb middag i Stavanger. Vi var da innpå en kinesisk/ japansk resturant i et, på en måte. Rett over det store parkeringshuset nede med skjøen, i andre etasje. Det var egentlig skikkelig kult. Vi fikk en slags tre retters middag. Først fikk vi rå laks… ja… De som kjenner meg godt, vet vel at jeg er ganske kresen på mat. Å rå fisk er ikke en av mine favoritter….

Den andre retten vi fikk var kongereke. Reker, en annen ting jeg ikke liker. MEN flink som jeg var med fisken, så smakte jeg også denne. Denne, imotsettning til fisken, hadde ikke en så skarp smak. Så den gikk fin ned, hvertfall halvparten av halvparten av rekene! Den ettersmaken kom forresten når vi satt i bilen på veg heim.

Når vi fikk disse rettene, så satt vi ved en disk og kokken laget rettene rett framføre oss, skikkelig kult! Å så fort han jobbet, imponerenes! Ellers så fikk vi stekt ris med reker…. Det var da kjempe godt og noe som jeg aldri hadde smakt før. Vi fikk noen stilker til noen urter, trur jeg det var. Noe i den duren vertfall Og kylling! i en rar saus :D

Så alt i alt var dette en god middag, med mange retter som jeg aldri hadde smakt før. Kjempestolt over at jeg faktisk smakte på alt! Å jeg trur ikke det var en ting jeg hadde smakt før Tilslutt var det dessert! helt vanlig is, men viss du klaget på noe eller noe i den duren, så fikk du ikke paraply kjempeløye!! Det var sikkert ikke sånn, men det kunne godt stemme faktisk.

Takk alle som var med for en kjempe god middag

Denne helgen har jeg gjort så lite produktivt at det er helt utrolig. Derfor sitter jeg nå og øver litt til prøve i morgen! Vi skal bli prøvd i litt grammatikk og 15 kanji. I tillegg til at vi må kunne masse gloser. Tror det er de det er værst med.. Det begynner å bli vanskelig nå, men det er jo meningen også =) Japansk er gøy!

Tilbake til min lite produktive helg. Hvis man regner fredagen som en del av helga, som i allefall jeg gjør, var den nokså produktiv i forhold til lørdag og i dag. Jeg møtte opp til exfacforelesning kl 10.15 til tross for at jeg sovna 4.30 in the am natten før..  Og jeg fikk jaggu meg med meg Jap1110-forelesning også, før jeg hoppet på toget hjemover. Jeg var til og med en tur innom jobben! Der ble jeg møtt av to grønne gutter. Den ene hadde min wii-kontrollting og jeg hadde hans, så bytta vi og nå kan wiikontrollen min lades igjen! =D Oh joy..!

Resten av helga har gått med til facebook, wii (Zelda; Twilight Princess <3 og Super Mario Galaxy), tv-titting og youtube. Jeg må snart få kjøpt meg et webcam så jeg kan begynne å lage videoer og bli youtube-kjendis! Så kan jeg gifte meg meg med charlieissocoollike eller johnnydurham19 og leve lykkelig i alle mine dager! haha.. jadda!

På torsdag var jeg og min gode, fine venninne Christina på tur! Veldig spontant så bestemte vi oss for å kjøre en tur. Og vi endte opp i Askim av alle steder. Der kjøpte vi cola på en Esso-stasjon og kjørte litt videre. Jeg ville se hvordan det er i Trøgstad så da kjørte vi like så godt dit. Der var det koselig! Etter det bare fortsatte vi å kjøre helt til vi kom til Lillestrøm, og da ville vi hjem. Var borte i tja.. 3-4 timer ^^ Man må være litt spontan innimellom =)

Tror ikke jeg har noe mer å skrive om i dag jeg. Derfor gidder jeg ikke skrive mer.

HADE!

Hvad skal vi gøre med denne japanske burka-mode?

Hahahah… jeg gleder meg som en unge til å se denne godsaken. Jeg digga Machine girl og Robogeisha kommer til å bli årets kultklassiker. Blir aldri lei av trailern til denne filmen (får vel nyte den til filmen kommer). Kommer vel rett øyeblikk denne filmen.

Den här helgen har jag besök av en kille från Japan som jag träffade på ett seminarium i London i mars. Vi pratade bara jättekort, han berättade att han ev skulle till Sverige senare i år och då sa jag att han gärna fick höra av sig om han kom.

Kenji öppnar surströmmingen

Det trodde jag inte att han skulle göra, men det gjorde han. Inte för att någon av oss var intresserade utan bara för att det vore skoj. Så nu bor han i mitt vardagsrum i några dagar. Det är intensivt att vara turist i Stockholm. Igår var vi i Vaxholm och ett spontanbesök i Furusund hos några vänner. Kenji ville testa surströmming och jag var lite negativ till det… men jag bestämde mig för att säga ja till det också. Det var riktigt gott och väldigt skoj! Min förutfattade mening var att surströmming smakade illa, men det gjrode det inte! Idag beställde vi sill och jag trodde att jag inte gillade det, men smakade ändå och det var ju riktigt gott! Det gäller verkligen att inte fastna i sina förutfattade meningar utan hela tiden omvärdera, tänk vad mycket man kan gå miste om annars!

Det har nok alltid blitt utøvd en heller annen form for stridskunst på Okinawa opp gjennom historien, helt siden de første menneskene som vandret over øygruppen begynte å slå hverandre over hodet med klubber. Imidlertid er mesteparten historiene blitt tapt med tidens tann, og spesielt utfordrende er det at karatens historie har blitt svøpet inn i et slør av hemmelighet i tillegg.

Karatens historie starter ofte med kineseren Ku Sanku. I følge oshima’hikki var han en kinesisk offiser og attache som strandet på Okinawa sammen med følge sitt etter ett skipsforlis. Under hans opphold viste han og underviste i ett stridssystem omtalt som kumi’ai’jiutsu.

Ku Sanku hadde mange studenter under sitt opphold på Okinawa, men de to mest bemerkelsesverdige var Kanga Sakugawa og Chatan Yara.

Førstnevnte ble en meget kjent person innen karatens historie, hovedsakelig i egenskap av å ha vært den prinsipielle instruktøren til Sokon Matsumura.

Chatan Yara derimot etterlot seg derimot ingen skole heller stilart, og hadde historisk ikke noen elever som gjorde seg bemerket i offentlighetens lys. Allikevel har Chatan Yara etterlatt sine avtrykk på karatens historie. Først og fremst så etterlot han sin egen versjon av kanku kata, som er kjent som Chatan Yara kusanku kata, av og til bare kalt Chatan Yara kata.

I tillegg var han også kjent for å ha mestret forskjellige våpen, og han etterlot seg kataene Chatan Yara no’sai, tonfa, og bo. Alle med sine distingverte særtrekk. Blant annet sai kataen inneholder en taktikk hvor en bruker både en ubevæpnet hånd og en sai for å overvinne motstanderen, og tonfa kataen viser hvordan en kan utnytte våpenet ved å reversere grepet. Sistnevnte kata er også kjent som Yara Guwa.

Isshin’ryu link

Det er i egenskap av hans kobudo kunnskap at Chatan Yara har blitt best kjent, og kataene hans ble ivaretatt av hans familie etter hans bortgang. Kataene ble trolig kjent utenfor familien rundt tiden hvor Sokon Matsumura var aktiv som kongens livvakt, og ansatte en etterfølger av Chatan Yara ved slottets hoff.

Her er det viktig å være klar over en historisk forveksling som lett kan oppstå da etterfølgeren til Chatan Yara også het Yara. Sistnevnte, kollagen til Sokon Matsumura, kom i fra landsbyen Yomitan og ble derfor kalt Yomitan Yara. Han var også kjent som Pechin Yara på grunn av hans stilling ved hoffet.

På grunn av likheten i navene har det oppstått historiske misforståelse om når Chatan Yara levde, og hvorvidt de har eksistert en heller to personer med dette navnet. Historisk har det blitt satt at Chatan Yara var en student av Ku Sanku, og at han før dette også har studert stridskunst i Kina. Dette gjør det vanskelig å plassere han tidsmessig ved siden av Sokon Matsumura, han ville rett og slett ha vært for gammel.

I tillegg eksisterer det ett portrettbilde av Pechin Yara. Dette indikerer langt på vei at det har vært to personer med Yara navnet, da fotografering ikke eksisterte i tidsrammen Chatan Yara trolig levde i.

Om Chatan Yara var den som utformet kataene, så var det på den andre siden Yomitan Yara som gjorde de kjent.

Som en fast del av hoffet ved Shuri slottet ville Yomitan Yara ha vært en av de som var ansvarlig for undervisningen av den unge Chotoku Kyan. Det kan virke som om Chotoku Kyan har latt seg inspirere av Chatan Yaras versjon av Kusanku kata, hvilket kan langt på vei forklare hvorfor isshin’ryus versjon av denne kataen skiller seg markant i fra andres.

Spørsmålet som da åpner for spekulasjon er hvor mange av andre av isshin’ryus kataer er påvirket av undervisningen som Chotoku Kyan fikk av Yomitan Yara, og hvor mange kataer etterlot egentlig Chatan Yara seg?

Selv om vi nok aldri får svar på de siste spørsmålene har vi gjennom Chotoku Kyan, Yomitan Yara, og Chatan Yara en unik mulighet til å se hvordan troligst kanku kataene omtrentlig så ut i sin originale form*.

Legendens begynnelse

Før Chatan Yara noensinne traff Ku Sanku reiste han i følge legendene til Kina som en ung gutt. Han var ettersigende kraftig bygd og sterk som en okse. Disse attributtene ble lagt merke til av hans onkel som var handelsreisende mellom Okinawa og Kina, og han så potensialet i den unge gutten. Han visste også at skulle Chatan Yara realisere potensialet sitt måtte han dra til Kina.

Etter å ha klart å overbevise foreldrene om den unge Yaras muligheter innen stridskunst lot de onkelen ta han med til Kina for å bli trent der.

Som så mange andre i fra Okinawa, både før og etter hans tid, fant den unge Chatan Yara det vanskelig å slå seg til ro med det første. Språket var fremmed og måtte læres på nytt, i tillegg var han alene mange mil hjemmefra.

Tolv år gammel starter hans tid som boende student hos en kinesisk mester omtalt som Wong Chung’Yoh. Han tok hardt til disiplinen som krevdes for å studere stridskunst, men sakte begynte instruksjonen han mottok å sive inn i den naturlig rastløse gutten. Chatan Yara utviklet ett naturlig talent for å bruke sai sverdene og bo, og han trente ustanselig med disse våpnene.

Imidlertid var den viktigste lærdommen han tok med seg i fra mester Wong Chung’Yoh kunsten å holde likevekt i kroppen. I følge legenden når Chatan Yara trente sammen med mesteren sin så ble han alltid fanget ute av balanse og felt. Helt til en dag når den unge Yara hadde ett opplyst øyeblikk og forstod mesterens ord om at; ”alle ting har sitt utgangspunkt i harmoni”. Chatan Yara skjønte da at skulle han holde balansen måtte han ha harmoni i sinn og kropp, for å kunne veie opp for sin egen naturlige styrke. Dette ble ettersigende en viktig læresetning hos Chatan Yara i ettertiden, og har påvirket stridskunster i lang tid på Okinawa.

Hjemkomst

Tjue år ville gå før Chatan Yara endelig returnerte tilbake til Okinawa. Ved sin tilbakekomst var lite endret i fra den gangen han reiste. Satsuma samuraiene var tilstede på Okinawa, side ved side av kineserne, og begge parter utnyttet de lokale innbyggerne med handel og beskatning. Til syvende og sist så var det kun de fastboende som tapte på hvordan de to nasjonene overså hverandre tilstedeværelse på det lille øyriket.

Selv om familien var glad over å ha fått Chatan Yara hjem igjen etter tjue år gikk livet fort videre som normalt. Det ble imidlertid ikke mye tomgang for Chatan Yara da hans nyervervede kunnskaper var ettertraktede. På grunn av at han både kunne snakke og skrive kinesisk fikk han muligheten til å arbeide som translatør, både for private og det offentlige. Snart var han så travelt opptatt at han måtte benytte de tidlige morgentimene for å få tid til sin stridstrening hver dag.

En åre til besvær

En dag når han hadde en av de stadig sjeldnere øyeblikkene alene, ute på en av de nærliggende strendene til landsbyen ble freden som omgav han plutselig brutt av ett høylytt hyl som skar gjennom luften.

Chatan Yara lukket øynene og hold pusten og prøvde å stenge ute lyden av havet og vinden som blåste rundt han. Igjen traff lyden av ett hyl om hjelp Chatan Yaras øre, og han la straks på sprang i retningen som hvor skrikene kom fra.

I det han rundet en sanddyne ble Chatan Yara overrasket over å se en samurai mot horisonten som forsøkte å overmanne en ung kvinne. Han skyndte seg over mot samuraien og kvinnen samtidig som han utbrøt; ”Hvorfor lar du ikke heller den unge jenta være!”. Stemmen hans runget over vinden og lyden av bølgene som slo mot stranden. ”Det er masse villige kvinner til deg i Naha by”.

Chatan Yara fortsatt rett mot samuraien uten å foretrekke en mine, og snart stod han ansikt til ansikt med samuraien; ”Du burde skamme deg. En samurai som angriper en forsvarsløs jente”. Dette fikk samuraien til å reagere, og han slapp jenta og henvendte seg direkte til Chatan Yara; ”Hvis du vet hva som er bra for deg så holder du deg ute av saker som ikke angår deg”.

Jenta som ikke lenger var i samuraiens grep, la på sprang til en skråning bak de to mennene på stranden. Hun klarte imidlertid ikke å forlate mannen som hadde reddet henne og hun søkte dekning på toppen av skråningen.

Chatan Yara lot blikket sitt vandre over kimonoen til samuraien og la merke til klansmerket til satsuma samuraiene over brystet. Blikket fortsatt og festet seg på sverdene til samuraien, robuste og av tydelig god kvalitet. Samuraien så hvor øynene til Chatan Yara landet og reagerte instinktivt ved å vri kroppen til side og grep hilten på sverdet. Som en øyeblikkelig reaksjon på samuraien tok Chatan Yara ett steg tilbake og slapp hendene ned til siden for å gripe etter sai sverdene sine. Det var i dette øyeblikket at han innså at han var havnet i delikat situasjon uten å kunne hjelpe seg med sverdene sine.

Samuraien trakk sverdet sitt og gikk nærmere. Chatan Yara frøs til. For første gang siden han begynte å trene på stridskunst tjue år tidligere i Kina var det alvor. Han stod ansikt til ansikt med en potensiell liv heller død situasjon, bare trettito år gammel.

Chatan Yara kjente hvordan han trakk opp skuldrene og begynte å spenne musklene i kroppen når han hørte stemme til den gamle mesteren sin i bakhode; ”Om ikke sinnet er avslappet kan det ikke konsentrere seg”.

Han kom brått tilbake til seg selv igjen, og trakk ett dypt åndedrag og tok ett skritt bakover klar for å håndtere samuraien foran seg.

Samuraien løftet sverdet sakte opp i en hasso’kame posisjon, med hilten på siden av hodet og sverdet pekende oppover. Tiden stod stille ett lite øyeblikk før samuraien kuttet etter Chatan Yara, som hoppet to skritt bakover og unngikk så vidt sverdseggen som kom susende mot han.

Igjen løftet samuraien sverdet over hodet og la etter Chatan Yara som hadde trukket seg tilbake mot skråningen bak.

Jenta som hadde fulgt på det som hendte så hvordan Chatan Yara hurtig nærmet seg med samuraien tett etter. Med en følelse av å være fullstendig hjelpesløs begynte hun å se seg rundt, på jakt etter noe som hun kunne gjøre for å hjelpe. Hun fant en nærliggende jolle, og tok åren som lå i og kastet den ned mot Chatan Yara.

På ett kort øyeblikk hadde Chatan Yara snudd seg og plukket opp åren, som han hold med begge hendene etter håndtaket og årebladet vridd litt tilsiden og bakover når han hurtig snudde seg tilbake igjen mot samuraien som nå hadde tatt han igjen.

Sint over å ha mistet sitt enorme overtak bannet samuraien mens han løftet sverdet høgt over hodet i en jodan’no’kamae posisjon.

Ett kort øyeblikk som fortonet seg som en evighet for den unge kvinnen som fulgte med fra skråningen hvor mennene målte hverandre opp og ned. Plutselig kuttet samuraien, og Chatan Yara reagerte øyeblikkelig og svingte årebladet opp mot hilten på sverdet og traff perfekt.

Sverdet fløy gjennom luften, og Chartan Yara var snar med å trekke åren inn på andre siden av kroppen. Instinktet til samuraien tok over så snart han kjente at grepet løsnet i fra sverdet sitt. Han satt seg rett ned på kne og grep etter sitt andre sverd. Chatan Yara øynet muligheten sin og svingte åren frem igjen foran seg. Samuraien som satt i rett foran han på ett kne klarte ikke å unngå åren som suste i mot han, og den traff han rett i siden av hodet. Den kvalmende lyden av ett dempet smell brøt stillheten når åren knuste skallen på samuraien. Uten å si ett ord falt han om død, kortsverdet to tredjedeler ute av sliren sin.

Den unge kvinnen som hadde fulgt med på det som hadde skjedd så seg omkring for å se om det hadde vært noen flere vitner til kampen. Hun snudde seg til Yara når hun var overbevist om at de var alene; ”Hjelp meg å begrave han, uten å stille noen spørsmål. Du er ny her på øya, så jeg skal forklare deg etterpå”.

Chatan Yara fulgte rådet til den unge kvinnen og dro det ferske liket av samuraien over til noen lave busker i skråningen hvor de gravde han ned og dekket til graven.

”Hvis de andre samuraiene finner han med en knust hodeskalle vil de hevne seg ved å la det gå ut over alle som bor i nærheten”, forklarte den unge kvinnen. ”Og når han ikke dukker opp?”, spurte Chatan Yara; ”Hva da?”.

”Det er ikke så nøye, det er ikke uvanlig at samuraiene vandrer av sted for å prøve lykken. De har lite å frykte her på Okinawa, siden vi ikke har lov til å bære våpen”.

”Mener du at dette skjer ofte rundt om kring her”, lurte Chatan Yara på. ”Jeg har nå vært tilbake i fra Kina i tre måneder, men verken bror min heller de andre har fortalt meg om dette”, fortsatte han.

Med de ordene var som om det gikk ett lys opp for den unge kvinnen; ”Du må ha trent i stridskunst lenge. Ingen jeg vet om klarer å matche en samurai, for ikke å snakke om å overvinne en slik du gjorde”, utbrøt hun.

”Jeg har trent i over tjue år i Kina”, svarte han. ”Men jeg må innrømme at jeg ikke var forberedt på dette. Uansett, en slik utgang er allikevel ikke det rette svaret for selv en så uanstendig oppførsel som samuraiens var”.

En stillhet la seg over de to ett kort øyeblikk før den unge kvinne utbrøt; ”Dette er harde tider, og vi trenger å kunne forsvare oss mot de fremmede som invaderer oss. Du må lære oss”.

Chatan Yara ble forundret over oppriktigheten i stemmen til den unge kvinnen, og han svarte at skulle ta det i betraktning.

Begge to la i vei, vekk fra graven de hadde laget til samuraien.

Femten minutter senere nådde de frem til en liten fiskerlandsby, hvor den unge kvinnen bodde. ”Jeg håper du kan gjøre alvor av å hjelpe oss, og det vil være oss en ære om du kommer innom landsbyen vår igjen”. Med de ordene tok hun farvel og sprang avsted.

Etter som dagene gikk vokste tanken den unge kvinnen hadde plantet i sinnet til Chatan Yara, og han gjorde til og med undersøkelser om aktivitetene til fremmede handelsreisende og satsuma samuraiene på Okinawa. Det var, tross alt, hjemmet hans.

Til slutt vokste tanken seg om å dele hans kunnskaper med andre lokale menn seg så sterk, at det tok ikke lang til før Chatan Yara hadde samlet sine første studenter til å trene i lag med han. De trente i skjul tidlig om morningene for å unngå spørsmål om deres aktiviteter. Enn så nødvendige de var for å kunne beskytte seg i fra de invaderende kreftene som streifet øya.

*Vennligst se artikkelen, den gode, den onde, og den grusomme, for ytterligere informasjon om Chotoku Kyan.

Kilder: Weaponless warriors av Richard Kim, Shotokan’s Secret av Bruce D. Clayton, Okinawa: Island of Karate av av George W. Alexander, Unante av John Sells, og Tales of Okinawa’s great masters av Shoshin Nagamine.

Shinjuku incident er den nye og mer seriøse filmen med Jackie Chan. Filmen er regissert av Derek Yee (Protege) og er faktisk en ganske god film… men… jeg synes faktisk den tapte seg litt etter halveis. Det er uvant å se Jackie Chan i en drama film, men jeg synes faktisk han passa godt i rollen så jeg ser gjerne han fortsetter i samme sjanger. Jeg må innrømme jeg synes Protege var bedre.

Jeg gir denne filmen

(4/6 stjerner)

Ble litt overasska da jeg fant denne filmen som jeg ikke har hørt om (vel, jeg har sett anime filmen). Var ikke klar over at den var filmatisert av samme gjengen som lagde Chrouching Tiger Hidden Dragon og Hero. Filmen er ikke bra skal jeg være ærlig… skulle ikke tro det var de samme som lagde de tok førnevnte filmene. Den som styrte kamera arbeidet i denne filmen skulle ha blitt banna fra filmlaging for det suger no så grønnjævlig. Eneste actionsekvensen som var brukbar var da han gamlingen sloss med ninjaene i skogen. Men når Saya sloss er det som kameramennene helt glemmer hva de gjør *sukk*. Skjønner heller ikke hvorfor de valgte fokusere på den grinete amerikanske jenta i filmen… hennes rolle gjorde filmen enda værre og jeg kunne ha vært foruten den grinlusa.

Jeg gir denne filmen

(3/6 stjerner)