Jonas Kernell och Daniel Gilbert gjorde en gång musik tillsammans som Love Kills. I det bandet var Oscar Wallblom med också och de gjorde en himlans bra spelning som förband till Johnossi en gång på Trädgårn i Göteborg. Jag älskade den intervjun och den fick mig att tycka att det var helt okej att göra intervjuer ändå.

Nu har Jonas och Daniel andra och nya band, eller bara nya namn på sina band.

JONAS

DANIEL

Her kommer tredje del av mine tweets fra årets Øyafestival, supplert med en historie om frustrasjonen ved å glemme navnet på et band, og hvor fint det er når du likevel finner navnet with a little help from your friends.

# Bharfot (kl 12.48): 14/8 Dagens bandtips: Johnossi, Frode Fivel, Atomic, Thåström, Hello Saferide, Lily Allen, Jenny Wilson, Doves, Asher Roth, Madness.

Johnossi er en duo fra Stockholm. Foto: Oda Bhar.

# Bharfot (kl 13.40): Herlig start på dagen med svenske JohnOssi, kun to pers, trommesettet helt framme på scenekanten, dritfeit lyd!

Johnossi består av John på gitar og vokal… (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 13.59): Prøver å fortelle kompis hvem jeg synes Johnossi minner om, men har jernteppe. Et av yndlingsbandene mine fra 80tallet, hadde en hit om månen, men han sier alle synger om månen.

… og Ossi (Oskar), som gir alt på trommer. (Foto: Oda Bhar)

Jeg sender en sms til Børre, som var kul musikkjournalist på åttitallet og pleier å kunne gjette band utfra de tynneste forklaringer.
– Børre er du på Øya? Jeg trenger hjelp til å huske et band! Vi sitter ved tattoo-sjappa.
Han svarer etter få minutter.
– Ikke på øya ennå. Hva lurer du på?
– Et band på slutten av åttitallet som hadde en hit med the moon i tittelen, masse trøkk, en lang monolog inni med fireworks og crescent inni osv, jeg elsket det bandet, kunne hele teksten på den låta utenat, og nå har jeg jernteppe og husker ikke bandnavnet engang.
Ti sekunder.
– Waterboys?
Han trengte ikke særlig lang tid på å gjette, nei.

# Bharfot (kl 14.18): Hurra! The Waterboys! Johnossi minner om dem. (fikk sms-hjelp fra musikknerdkompis)

Tjue sekunder seinere får jeg en ny sms fra Børre:
– The whole of the moon.
Han har rett igjen.
– Nå fikk jeg skikkelig lyst til å høre den plata igjen.

# Bharfot (kl 14.23): Kompis skjønner nå hvilken låt jeg mener (The whole of the the moon), men liker ikke Waterboys og blir fornærma over at jeg syns Johnossi likner…

# Synline (kl 14.44) svarer @bharfot Waterboys og World Party er musikk som ligger godt i øret *hjem og finne gammel cd*

Seinere på dagen møter jeg Børre, som sier at han har en overraskelse til meg. Vi setter oss med ryggen mot gjerdet ved Sjøsiden-scenen, mens vi venter på Doves-konserten. Børre tar fram iPoden og jeg får høre ønskelåta mi, som han har rippet fra en gammel LP før han gikk hjemmefra.

# Bharfot (kl 20.00): Snille Børre hadde tatt med Waterboys “Whole of the Moon” til meg på iPoden sin, hører på den og mimrer nå

Men tilbake til twitterstrømmen tidligere på dagen.

KORK (Kringkastingsorkesteret) spilte Philip Glass’ Heroes-symfoni, basert på David Bowies Heroes-plate fra 1977, på den tida Bowie samarbeidet med Brian Eno. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 15.03): Hører nå ufrivillig på metalbandet Aura Noir mens spiser is i Vika. KORK/Glass ble litt arty for meg.

Jeg synes publikum på Aura Noir virket ganske skumle. Tror kanskje de syntes det selv også. (Foto: Oda Bhar)

Bassisten var enda skumlere enn publikum. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 15.17): økoisen er fantastisk! Og billig. Plomme, sjoko, pære OG sjokobanan i nystekt kjeks for bare kr 40!

Men egentlig var det ikke særlig skummelt i Vika. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 15.36): Dull ladidapop med søvnvokal fra Beach House. Lei av artister med solbriller. Moving on.

Når publikum setter seg ned med ryggen til selv helt foran scenen, er det kanskje et tegn på at showet burde sprites opp. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 15.55): Den kjekke vakten jeg fotograferte ifjor som fant seg selv på flickr-siden min er her i år også. Han så nettopp på meg.

# Bharfot (kl 16.01): (Skal jeg snakke til ham? Nei. Tør ikke.) Atomic jazzer bra.

Den internasjonalt baserte svensk-norske jazzgruppa Atomic ble dannet som et opprør mot «fjelljazzen». (Foto: Oda Bhar)

# Jolylle (kl 16.10) svarer @bharfot gjør det! Snakk med vakten

# Mihoe (kl 16.10) svarer @bharfot Ha, ha – jeg kjenner begge vaktkjekkasene du har på flickr! Fine karer Hvis du snakker med ham får du hilse

# Teresetj (kl 16.31) svarer @bharfot Kom igjen!

# Tonegu (kl 18.09) svarer @bharfot Klart du skal snakke med vakten – spør om du kan fotografere ham i år også, -da er dere på gli vettu, husk ‘også’.

# Bharfot (kl 00.02) svarer @forteller @tonegu @teresetj @jolylle @Mihoe Synd ikke kunne lese støttetweets på Øya, så hadde kanskje turt å snakke med vakten. Imorgen?

Seinere viste det seg at jeg hadde tatt bilde av den kjekke vakten i år også, under konserten med Vampire Weekend første dagen. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.19): Thåström synger Långa tog av längtan og bryter desperat med mikrofonen.

Joakim Thåström er legendarisk i skandinavist rock. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.39): Thåström gjør en intens teatralsk shaky performance i solsteiken. Faen at Hello Saferide er satt opp samtidig.

Han har spilt i 30 år, blant annet i band som Ebba Grön, Imperiet og Peace Love & Pitbulls. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.44): Uten solbriller spiller han også, med sola i ansiktet. Og djuprød gitar.

Stilen hans er å veksle mellom fortvila rockepoesi og rebelsk performance. (Foto: Oda Bhar)

# Flaggerkatt (kl 17.24): Hvor ofte får du ekstranummer på festival? Jo, Thåström på #oya gir deg det. Fantastisk konsert!

# Hjorthen (kl 16.22) svarer @bharfot Siste plata til Thåstrynger er veldig bra. Skulle gjerne sett ham live ja.

# Bharfot (kl 00.04) svarer @Hjorthen Thåström var fantastisk live. Jeg gråt og lo. Må skaffe “plate”!

Jeg var begeistra, men gutta gikk fra konserten fordi de syntes Thåström var altfor teatralsk. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 18.09): “Nå er alle fotografene gått, så nå kan jeg ta meg en røyk.” Haha! Men Lily Allen hadde ikke regnet med meg!

Lily Allen tok seg ikke bare én røyk på scenen, hun røykte stort sett hele tida. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 18.13): Lily er veldig kokett, med et veldig engelsk white trash antrekk, en slags kroppsstrømpe med indiavest.

# Bharfot (kl 18.40): Faen hun er så fotogen! Vent til dere ser disse bildene

Lily Allen kom rett fra ferie på rivieraen med sin nye venninne Kate Moss, som visstnok har inspirert antrekket. (Foto: Oda Bhar)

# (Neste dag) Guros (kl 13.49) svarer @bharfot Kult bilde! Lily så superfresh ut i går, syns jeg. Sceneantrekk: terningkast fem.

# (Neste dag) Bharfot (kl 13.51) svarer @Guros Ja, hun var deilig! Litt trashy antrekk kanskje, men det passer den rampete stilen.

De fleste har noen de gjerne skulle sagt "Fuck You" til. Lily Allen ga oss sjansen. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 19.27): Sliten nå. øl og mat i Vika. Hører Jenny Wilson i det fjerne. Burde nok vært der. Slapper av.

# Bharfot (kl 20.16): Vi har posisjonert oss midt foran scenen for å se Doves. Sitter ved gjerdet foreløpig. Plassen fylles sakte opp.

Doves kommer fra Manchester og minner om åttitallsband som The Smiths, Joy Division og The Verve. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 20.55): Har adoptert en liten kid i svart hatt, vest, slips og hvit skjorte som jeg passer på ved gjerdet mens Doves spiller.

De var et sympatisk band, men spilte kanskje litt laidback? (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 21.03): Gitaristen ser opp, jeg ser opp, og en plog med gjess passerer over oss.

Gåseflokken som øver på plog fikk jeg fotografert samme sted dagen etter, riktignok mot gråværshimmel. (Foto: Oda Bhar)

# Torostra (kl 23.20): Hvordan var Doves på #oya?

# Bharfot (kl 00.18) svarer @torostra Doves var profft, hyggelig, bra energi… men tok likevel ikke helt av.

# (Neste dag) Torostra (kl 12.31) svarer @bharfot takk skulle gjerne vært der. Doves er et av mine favorittband! Lydverkets anmelder syns det var topp!

Vi så starten av Madness på avstand, men det varte ikke lenge før vi ble sugd mot scenen. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 22.03): Ser starten av Madness på storskjerm i VGteltet. Kan herved bekrefte alle rykter om elendige kamerafolk.

Ja, de ser ut som gubber. Men det merkes ikke! (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 22.36): Foran scenen nå. Madness madness! Fine sangene, fine gubbene!

De sto knapt stille. Og ikke vi heller. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 22.45): Frøs littegrann… helt til jeg hoppet opp og ned i en halvtime med armene i været. Folk gikk bananas under Madness!

Og musikken krever liksom en egen type dansing. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 23.56) svarer @Flippflopp, som tidligere på dagen hadde foreslått konserter også om kvelden: Definitivt for sliten for #øyanatt, har tross alt vært på #øya 11 timer idag. Det må nok bli en annen gang!

Mot slutten av Madness-konserten dukket saxofonisten plutselig fram bak hjørnet på scenen og befant seg rett foran linsa mi! (Foto: Oda Bhar)

# Flaggerkatt (kl 23.41): Konklusjon på dagen er smil, smil, smil. Thåström, Lily Allen, og ikke minst madness sikret dette. Fantastisk dag!

# Bharfot (kl 00.09) svarer @flaggerkatt Er så enig i din #oya oppsummering idag! Beste dagen

Vindstille, vakkert og solfylt - en nydelig Øyadag! (Foto: Oda Bhar)

Flere av bildene mine fra fredag 14. august på Øya finner du her. Noen av Strecks tegninger fra dagen kan du se på Kulturkrokí her.

(Ja, jeg vet at noen av dere sikkert venter på en post om Svalbard. Og den kommer, tror jeg nok – men det tar litt lengre tid…)

Les gjerne også de øvrige postene mine fra Øya i år:
1) Postfestival (Øya 2009, dag 1)
2) Stolheis (Øya 2009, dag 2)
4) Röyksuppe (Øya 2009, dag 4)

Efter en lugn dag hemma i soffan åkte vi till Folkets park för att se Anna Järvinen och ha picknick i gröngräset. Vi hade inte förberett oss för regn, så självklart började det regna. Vi sökte skydd under ett träd och gjorde vårt bästa för att låtsas som ingenting…

På allmän begäran lägger vi in en bild som vi döpt till “Gubben i lådan”…

Huvudmålet för kvällen var att se Johnossi. Trots regnet var konserten välbesökt och John och Ossi svängde på bra!
Kvällen fortsatte med Salem Al Fakir tillsammans med Malmö operaorkester på stora scenen (Christer tyckte att det var segt och pretto, men Hanna var nöjd; “han är ju såååå söt!”), ett par möten med griniga vakter och bartenders på Lilla torg och en urspårad efterfest i lägenheten.

Länkar till andra bloggar om:
Malmöfestivalen, Anna Järvinen, Johnossi, Salem Al Fakir,

Så här ska det vara. Johnossi i Folkets Park, paraplyer och kärlek!

Johnossi played to a reasonable crowd on the main stage, and though they were only a duo, delivered enough energy for their explosive songs. Everything sounded pretty good, and Johnossi even played “Family Values”, a track I was surprised to hear because of its slow tempo. They ended with their best song “Man Must Dance” to much happiness, it definitely has a good festival feel; “A monkey needs to dance, and so do you”.

Datarock, to put simply, were fun. With their signature red jumpsuits and excellent sense of humour, Datarock put on a great show. I just managed to get in the tent for my favourite song, “Computer Camp Love“, which had more people singing along than I expected, considering the audience was German. They continued with lots of wild head banging and funny crowd interaction and before playing their final song, they mimed fantastically to “I’ve Had The Time Of My Life”.

Franz Ferdinand are one my favourite bands, and so I’m sorry if I declare them the highlight of the weekend. It was not just because they delivered some amazing songs, they skipped over even the highlights of their second album, they just know how to work a crowd. Alex Kapranos’s sexiness helps a bit too. Half way through the set, the best track from their new album; “Bite Hard” simply blew me away. As the piano interlude started, Alex Kapranos romantically went through the members of the band and then as the bass swept into everyone started jumping. Next they played “Take Me Out”, which as expected, was the most popular song and had everybody going insane. “Lucid Dreams” was also pretty incredible, as the whole field turned into a giant rave, as the instrumental half of the song kicked in.“This Fire“, as the final song was changed from it’s short punk three minutes to a crazy epic eight minute version, with plenty of crowd singing, guitar throwing and every other trick you can think of. Time restraints left the crowd in a fury, everyone had wanted to see so much more.

Thanks to Claus Meyer for the Franz Ferdinand picture.

More pictures from the festival here.

Mycket tid med Daniel, då blir det som oftast, lite bloggande. Vi har varit på Yran tillsammans uppe i Östersund, sedan följde jag med ner till Stockholm. Jag åker troligtvis hem till Ösd om några dagar så då ska jag ta å redigera lite egna bilder, bl a från fjärilshuset där vi var igår och fotade. Här kommer lite av Daniels bilder från Storsjöyran:

FOTO: Daniel

Tracklisting (80-71)

Helgen stundar, vilket innebär ett kärt återseende med Hanna. Det blir därför (troligtvis) inte så mycket bloggande under tiden. Men jag tänker inte låta er gå genom helgen helt vilsna och suktande så därför kommer här fem skivor som borde vara obligatoriska på varje fest värd namnet. Om någon säger “Byt skiva för helvete!” så kan ni vänligt med bestämt be dem gå någon annanstans. Det behöver inte vara svårare än så. Anklagar festdeltagarna er för att vara elitistiska så se till att suga åt er av berömmet och tacka allra hjärtligast.

På min önskelista återfinns en T-shirt (svart med vitt tryck) där det står “Elitist? Javisst!”

De fem skivorna är… (öppnas i Spotify om ni klickar på omslagsbilden)

Jaqee – Kokoo Girl

Johnossi – All they ever wanted

Håkan Hellström – För sent för Edelweiss

Ramones – It’s alive

Ike & Tina Turner – Live, Raw and Funky

Svårare än så behöver det inte vara att ordna en lyckad fest.

Jag har blivit lite kär i Johnossi.

Läste just på deras hemsida om låten Break into school (late at night), som på Spotify finns med på deras senaste skiva All they ever wanted… På cd-versionen är den tydligen inte med, eftersom bandet tyckte att den inte passade in så bra.

Jag tycker väldigt mycket om den låten, men den påminner om 18 carat gold (se videon här), kanske för att temat känns lite liknande.

Jag älskar de där tonåriga temana (såklart). På ett sätt känns det som att 18 carat gold skulle kunnat handla om mig när jag var 17. Break into school känner jag också igen mig i. Men medan 18 carat gold har nåt slags hopp i sig är Break into school mera rakt igenom sorglig.

“I wanna burn down the school late at night
Yeah, I wanna burn with the school late at night
I needed somebody to show me there’s life
or at least somebody to hold me at night
but I guess I ain’t worth nothing”

…

18 carat gold berör temat jag skrev om igår lite grann. Om man har ett hål i sig från förr – går det att fylla igen? Vad behövs? Kan man få det från någon annan, senare? Eller måste man få det från sig själv? Vad kan man göra för någon som har ett hål i sitt hjärta?

Något går att göra, tror jag, hoppas jag. Kanske genom en kombination av att få något från sig själv och från andra. Trasiga människor går att laga, det måste man tro.

Johnossi – Man must dance (lite gladare)

Conforme prometido no post abaixo sobre o Siena Root, vou escrever aqui sobre algumas bandas suecas que eu costumo ouvir. É engraçado o fato de a Suécia ser um país relativamente pequeno, afastado, árido, que não fede nem cheira, e ter uma produção musical de uma qualidade ímpar.

The Hellacopters

O Hellacopters é uma das minhas bandas preferidas. Os caras fazem um rock and roll de primeiríssima qualidade. O estilo deles foi copiado pela banda brasileira Forgotten Boys, do Chuck, marido da Débora Falabella, que é outra banda excelente e se destaca no cenário musical brasileiro atual.

É triste falar do Hellacopters, pois, infelizmente, eles acabaram no ano passado. Foi um choque pra mim. Lembro que há uns anos eles vieram ao Brasil, mas eu nem dei tanta bola. Depois comecei a ouvi-los com mais frequência, cada vez admirando mais o som dos caras, torcendo pra que eles voltassem pra cá.

Mas ainda tenho esperanças! Tenho uma amiga sueca que é ex-namorada do Robert, guitarrista da banda. Ele falou pra ela que pode ser um rompimento passageiro, como “dar um tempo” num namoro. Entendo isso. Os caras estão juntos há quase duas décadas e de um tempo pra cá cada um foi iniciando projetos pessoais paralelos, é justo que eles parem um pouco pra respirar, ou entrar numa vibe introspectiva, sei la. Torço todos os dias pra que eles voltem! Façam o mesmo!

Vou deixar pra vocês uma das melhores músicas deles, porradão total! Foi gravada em 2004, no EP Strikes Like Lightning. Aproveitem!

The Hellacopters – Turn The Wrong Key

The Hives

A segunda banda do post é mais que conhecida. Todo mundo já ouviu falar e a maioria gosta. É uma banda bem simpática, o vocalista é um cara carismático pra caralho.

Musicalmente falando, também é uma banda de altíssimo nível. Não é à toa que emplacaram logo no disco de estréia. Me lembro que Main Offender foi até trilha sonora de Malhação!

Essa música aqui é do álbum Tyranossaurus Hives, de 2004. Na minha opinião, é o melhor disco da banda.

The Hives – A Little More For Little You

The Sounds

A terceira banda objeto deste post é o The Sounds, liderada pela beldade chamada Maja Ivarsson. O som deles remete aos anos 80, um pop com sintetizadores, bem legal. Boas pras pistas de dança, são músicas descontraídas e alegres.

Inclusive, eles lançaram álbum novo esse mês. Ainda não ouvi na íntegra, mas com certeza assim que ouvir vou fazer uma resenha aqui pra vocês.

The Sounds – Tony The Beat

Mando Diao

Quando ouvi Mando Diao pela primeira vez, foi quase amor à primeira escutada. É uma banda de altíssima qualidade, com som cativante, criativo, bem produzido e tocado por ótimos músicos.

Eles lançaram o disco de estréia em 2002, Bring Them In, e já estão no quinto álbum, Give Me Fire, que saiu há poucos meses.

Vale dar uma conferida e ouvir a discografia toda dos caras. Muito bom mesmo!

Mando Diao – The Band

Millencolin

Não posso falar em bandas suecas sem mencionar o Millencolin. Se eu tivesse que escolher a banda mais importante da minha vida, escolheria Millencolin, sem pensar duas vezes. Foram eles que me libertaram para o mundo da música.

Eu tinha uns 7 anos, estava na casa da minha avó. Meu tio apareceu com um cd com uma capa engraçada, um cara segurando uma banana. Peguei, coloquei no som, e fiquei lá ouvindo, praticamente o dia todo. Não sei o que me aconteceu, mas depois desse dia minha vida mudou.

Minha família sempre foi muito ligada em música. Meu pai estava lá sempre ouvindo Steppenwolf, Led Zeppelin, Nirvana; meus tios com seus discos do Pink Floyd, Uriah Heep, Beatles, Raul Seixas. Eu ouvia, mas nem dava bola, não prestava atenção.

No entanto, foi só ouvir o disco Same Old Tunes no Millencolin que tudo mudou. Dalí peguei com meu tio um cd do Bad Religion, no qual fiquei viciado também. Mais ou menos na mesma época o Offspring emplacou na MTV com All I Want. A partir desse momento comecei a vasculhar a cena punk rock dos anos 90. Ouvia de tudo: NOFX, Lagwagon, Rancid, Pennywise, etc.

Outro motivo pelo qual eu devo muita coisa ao Millencolin é que, graças a eles, e talvez somente por causa deles, hoje eu tenho essa namorada linda ao meu lado.

Essa música, Kemp, me emociona até hoje quando escuto e confesso que no show de 10 de março 2006, quando eles a tocaram, lágrimas fugiram dos meus olhos.

Millencolin – Kemp

As cinco bandas acima são, na minha opinião, as principais da cena musical sueca. Pra completar o número cabalístico 10, deixo abaixo o link pra mais cinco bandas, que merecem ser conferidas:

Sugarplum Fairy – Last Chance - banda do irmão do maluco do Mando Diao, com estilo bem parecido.

Johnossi – Execution Song – dupla sueca, bateria e guitarra, música de qualidade.

Hardcore Superstar – Wildboys – hard rock farofa, homens de maquiagem, chapinha e calças de couro apertadas.

José González – Heartbeats – filho de argentinos, nascido na Suécia, esse cara faz um folk muito bom.

Blindside – Where The Sun Never Dies – emocore bom, das antigas.

É isso aí!

Abraços e boa noite!

har jag känt mig de senaste dagarna. Fast nu läste jag just att Johnossi kommer till Malmöfestivalen, och blev lite gladare.

We're the people, the happy
with the broken hearts
the ones who draw a picture
and proclaim that it´s art

Välkommen alla engelska människor, hoppas att ni stannar, även om översättningarna är väldigt dåliga!
Nu känns det lite utelämnande att ha bloggen på enegleka. Jag tänkte mer på att min bogg vore en reflektion över var jag befann mig och så projicerade jag den tillbaka till Sverige. Men i samband med att alla mina statusuppdaterngar på facebook blev nödvändiga att skriva på engelska måste jag öppna upp min värld lite till.

Min värld är stor. Jag har en del hållpunkter; Luleå (98-05), Stockholm(05-07), Outokumpu(07-08), Göteborg (Mamma bor där), Helsingfors (Moster och många från Oku bor där) och numera Amsterdam(08-?). På sistone har jag haft besök från Stockholm och Luleå, vilket gör att distanserna mellan alla hållpunkter blir lite mindre. Det kopplar ihop i huvudet lite bättre och I Stockholm kan jag förhoppningsvis prata om Amsterdam och referera till något visuellt, verkligt och materiellt istället för bara ett namn och en punkt på kartan.

Jag har sagt det förr och jag säger det igen. Konstnärer är de nya nomaderna. Jag har valt det här, jag kommer att fortsätta resa från punkt till punkt, var nyfikenheten och äventyrslusten tar mig. Det är så jag lever mitt liv. Jag har fortfarande visioner om Israel, Berlin, St Petersburg, Bryssel och New York. Ju större det blir, desto mer jobb blir det att hålla ihop det hela. En konstig paradox. Eller som filosofen Peter Sloterdijk säger; vi är numera i en kinestetisk värl, där allt utgör rörelse. ALLT är rörelse. Tankar, framgång, texter, matematik och allt som går att koppla ihop med någonting annat.

Jag är lite sugen på att använda Johnossis låt Man must Dance i solot. Vi får se!

Jag älskar den här låten.

“In her heart where the sadness grows
I’d operate with this knife
And cut a big fat giant hole
To fill with gold and light”

Fint!

Episode 12 of the Indie Music Hour contains a collection of tracks that have been warming my heart lately. I hope you enjoy them too

Tracklisting

Frankmusik – Gotta Boyfriend

Passion Pit – Sleepyhead

The Boxer Rebellion – All You Do Is Talk

Bon Savants – Between The Moon And The Ocean

The Lodger – Let Her Go

Stereo Total – I Love You, Ono

Vox Jaguars – Swagger

The Airborne Toxic Event – Sometime Around Midnight

Two Gallants – Despite What You’ve Been Told

Fake Problems – There Are Times

Lacrosse – Who Will Bring Us Together?

Suburban Kids With Biblical Names – Loop Duplicate My Heart

Imaad Wasif – Blade

Rose Kemp – Sister Sleep

Bat For Lashes – Sad Eyes

Bon Iver – Skinny Love

Fleet Foxes – White Water Hymnal

Chester French – She Loves Everybody

Thieves Like Us – Miss You

Johnossi – Summerbreeze

The Gay Blades – Why Can’t I Grow A Beard?

Da ich momentan an akuter Märzmüdigkeit und einhergehendem Blogpostinspirationsmangel leide [-> Ausrede, die], aber dennoch hier den Blog nicht ganz verwaist lassen will, gibt es an dieser Stelle mal wieder was aus der Kategorie “Musikalische Mottenkiste”. Denn der folgende Song ist schon steinalt (von 2005, glaube ich).

Da ihn aber der Großteil eh nicht kennen wird und ich ihn auch erst seit wenigen Wochen kenne (und sehr mag) und ausserdem das Wetter so großartig ist und der Song so wunderbar dazu passt mit seiner frühlingshaft beschwingten Stimmung (trotz eher anders orientiertem Video), und ich ohnehin Schachtelsätze mag, die sich mit so vielen “und” verketten, dass ich schon gar nicht mehr weiß, wie er mal angefangen hat, poste ich diesen exzellenten Song mal hier und lasse Euch mit ihm und dem sonnigen Abend nun alleine.

Viel Spaß mit “Man must dance” des norwegischen Duos Johnossi

Es gibt übrigens auch noch ein anderes, cool gemachtes Video dazu.

Rikard Wolf har gjort en cover på Johnossi´s låt; 18 karat gold.

Recorded at ‘the velvet’ music venue in Second Life, this collection includes a bunch of stuff that doesn’t get a lot of mainstream recognition. Feedback/comments always welcomed

Tracklisting

Hushpuppies – Pale Blue Eyes
Army Navy – Snakes of Hawaii
The Rifles – History
Pull Tiger Tail – Light Turns Red
Death To Frank Ziyanak – Put That Cat On A Leash
Kid Carpet – Employee Of The Month
Cassette Kids – Acrobat
Helen Love – Joey Ramoney
All Girl Summer Fun Band – Grizzly Bear
Florence And The Machine – Kiss With A Fist
Look See Proof – Keeping Mistakes
Eight Legs – Those Gray Days
We Smoke Fags – Eastenders
Empire Of The Sun – Half Mast
Owl City – The Airway
I’m From Barcelona – This Boy
Harlem Shakes – Sickos
Hockey – Song Away
The Pains Of Being Pure At Heart – The Tenure Itch
My Morning Jacket – Highly Suspicious
The Blakes – Vampire
Cats On Fire – Draw In The Reins
The Lodger – Simply Left Behind
The Wave Pictures – Instant Coffee Baby
Scissors For Lefty – Mama Your Boys Will Find A Home
Pipas – Cruel And Unusual
Saturday Looks Good To Me – All Over Town
The School – Can You Feel It?
The Smittens – Something Sassy
The Beep Seals – Stars
The Boy Least Likely To – Saddle Up
Belle & Sebastian – You Don’t Send Me
Mommy And Daddy – Cops
Sissy Wish – Tokyo
Royal Bangs – Broke Calculator
Johnossi – Summerbreeze
The Gay Blades – Why Can’t I Grow A Beard?
Blitzen Trapper – Not Your Lover

Escuchando a Johnossi – 18 karat gold en el Ipod saldrá a ver todas las novedades en las tiendas que mas me gustan!

El outfit 090313;

- Top negro, H&M.

- Camisa de jeans, Levi’s.

- Chaleco, Zara.

- Pantalones, Zara.

- Zapatos (no en la foto), Converse (blancos y bajos).