Mona Lisa - betraktet som verdens fremste kunstverk.

- Jo, dere har all verdens muligheter. Det har gjennom det seneste hundreåret vært en vedvarende vekst i antallet journalister i Norge, sier jeg.

Så legger jeg til: – Men akkurat nå er det litt arbeidsledighet i mediebransjen. Det skyldes for det første finanskrisen, som har rammet mediene hardere enn noen annen næring. For det andre gjennomgår mediebransjen store omveltninger fordi både folk og penger flyttes fra klassiske medier som fjernsyn og aviser til de internettbaserte kanalene.

Men likevel sier jeg som så:  I det lange løp vil veksten fortsette. Det vil bli behov for stadig flere som på uavhengig grunnlag er i stand til å innhente, foredle og formidle informasjon.

- Hva skal jeg gjøre for å slippe å jobbe i Se og Hør, spør en av elevene.

- Du skal la være å søke. Bare en brøkdel av norske journalister jobber i kjendisredaksjoner.

- Er det best å studere journalistikk i Norge eller i utlandet?

- Jeg anbefaler de norske høgskolene, hvor Høgskolen i Bodø kanskje er den aller beste. Norske høgskoler har små kull og er tilpasset norsk virkelighet. I utlandet er journalistutdannelsene fabrikker. Men selvsagt vil alle kunne ha nytte av etpar år i en fremmed kultur, langt borte fra mamma.

Hva har Leonardo da Vinci å gjøre med dette? Ganske mye. Han er kjent som verdens mest kreative menneske, og malte det som betraktes som verdens beste kunstverk, “Mona Lisa”. Men han hadde ett problem: Han leverte ikke i tide.  Også “Mona Lisa” var et bestillingsverk, og da Vinci leverte tre år for sent. Tre år etter deadline! Da ville han ha hatt sparken i enhver norsk redaksjon i nesten tre år allerede.

Medieviteren Martin Eide har sagt det så klokt: Journalistikk er kreativitet i en industrilignende setting. Det er lett å huske det skapende, men glemme at det meste som produseres av journalistikk skjer innenfor gitte og stramme rammer: Du må levere det som er bestilt med riktig kvalitet til rett tid. Sånn sett innebærer yrket som journalist  også i seg deler av den samlebåndslogikk som Henry Ford var en banebryter for.

Derfor ville ikke Leonardo da Vinci ha hatt en sjanse i Harstad Tidende – eller i noen annen redaksjon.

Jo, det er et helvete å være journalist, men det er i det minste bedre enn å jobbe.

John Stewart med mer intelligent mediekritikk. Skjønt, man bør ikke være spesielt intelligent for å gjennomskue Fox News’ objektive journalistikk:

But Sean Hannity and his team did more than cover the event. They not only inflated the number in attendance with their words, but actually used footage from a heavily-attended protest this summer to make this health care rally appear more popular. Hannity even pointed out that this was a huge crowd for a Thursday, when the protest footage they used was from a Saturday.

Fox News ble startet av mediemogulen Rupert Murdoch. Wikipedia:

Many observers say that Fox News Channel’s programming promotes conservative political positions.^[3][4][5][6] Fox News Channel denies any bias in the channel’s news reporting, and says there is a distinction between its news coverage and editorial programming.

Konservativsme er en ting, men denne typen journalistikk er bare uverdig.

(tips: kjetilLismoen)

Stasjonert i Thailand som jeg er, så liker jeg å følge med på norske nyheter. Jeg leser daglig VG, Dagbladet, Aftenposten, Agderposten og Aust Agder Blad på nett.

Selv har jeg i flere perioder jobbet i Aust Agder Blad, og da har man kun dekket Risør og Gjerstad. Altså; ingen byrånyheter om Gerd Liv Valla, ingenting om Britney Spears eller om Knut Jørgen Røed Ødegård.

Og når jeg nå logger meg inn på Aust Agder Blad, så forventer jeg å lese lokale nyheter. Nyheter som dreier seg om Risør og Gjerstad. I dag, derimot, da jeg klikket meg inn for å se etter nyheter var de tre øverste sakene om Mathilde Moland fra Vegårshei som var og besøkte sin dødsdømte sønn, Tjostolv Moland, i fengselet i Kongo.

Og det er for all del interessant nok det, jeg har fulgt med i Kongo-saken siden den startet. Men det har jeg ingen interesse av å gjøre hos lokalavisen. Der vil jeg lese om lokale forhold, og ingenting annet. Om jeg blir nødt til å bevege meg gjennom kinoanmeldelser fra sentralt hold, bilder fra ditt og datt i Oslo, Bergen eller annetstedsfra, om alt annet som ikke omhandler Risør og Gjerstad, så mister lokalavisen sitt poeng, spør du meg.

Og hvorfor skjer dette? Hvorfor er det så vanskelig å fylle avisene med stoff fra det miljøet stoffet skal hentes fra? Selvfølgelig er det fordi mediekonsernene ikke skal betale for å ha journalister i jobb i samme grad som tidligere. Men hvis vi, ved hjelp av fri flyt-avtaler kan gi akkurat de samme artiklene til forskjellige avisene, så vil det være mer enn nok for leserne. For det er tross alt ikke de som betyr noe. Det som betyr noe er at konsernene kan maksimere profitten.Følgene er utelukkende negative; folk mister jobb, færre får jobb og leserne får et dårligere produkt.

Telefonen ringer hos Schibsted forlag og en ivrig ansatt plukker opp røret. ”Jeg har skrivi ei bok! Ei bok hørar du, ei skikkelig schi-fi thriller!

Noen uker senere sitter Åslaug Stabbur Haga på førstesiden til VG nett og skjenner med en leken liten pekefinger ”jeg har ikke skrivi om Jens”.

Det er noe eget med utgåtte statsråder som velger å skrive bok. Etter et par måneder borte fra politikken og medias søkelys, trenger de noe nytt som kan piske opp stormen foran dem. Og hva er ikke bedre egnet enn en bok? Spesielt en skikkelig hyllesliter av en ”jeg vet hva som egentlig foregår”-politikerthriller.

For det er igjen noe eget med disse ferdigtygde statsrådene. Etter at de har gått av, tar det knapt et par måneder før de plutselig ser ting klarere, sånn som det egentlig var, og hvordan de innerste prosessene egentlig foregikk. Dette må selvsagt ut, nå som de endelig har innsett sannheten. Noen vil kanskje foreslå å bare la dem holde på, det kan jo til og med hende at man får en aldri så liten skandale ut av det. Mitt beste forslag er å sperre alle Dagbladets klarsyntnumre fra telefonene deres etter at de har gått av, tett etterfulgt av et forslag om putte et par tennissokker inn i munnen deres og beslaglegge alt skrivbart materiale fra leilighetene deres.

Men Åslaug har ikke bare innsett hvordan det egentlig var å være statsråd, hun har også plukket opp noen nye egenskaper underveis. Hun har nemlig ikke valgt å skrive den sedvanlige selvbiografien, som hun selv kommenterer som kvalmende, men hun har funnet på en fantasihistorie. Hun har blitt profesjonell forfatter.
La oss først som sist få en ting klart. Man blir ikke et sterneskudd av en skribent av å sitte som statsråd. Det eneste man leser er bunker med opptrykte sakspapirer, ja, også en VG artikkel med en selv som hovedsak i ny og ne. Og la oss være ærlige, ingen av disse er kvalitetslitteratur. Det er ikke engang kvalitetsgramatikk. Journalistikkutdanningen består for det meste av avlæring av all gramatikk fra barneskolen til videregående, så når man er ferdig vil man ha problemer med stave sitt eget navn. Det er disse Haga har lært av.

Det finnes ikke en eneste person i dette vidtriste riket som ønsker å lese boken din fordi det er en velskrevet og spennende historie, Haga. Du klarer ikke engang å snakke normalt, langt mindre tror innbyggerne i Norge at du er i stand til å formulere ordentlige setninger på papir. Folket vil ha sladder, og de vil ha det nå.

Da er det kanskje greit at boken handler om en koalisjonsregjering med partilederene i hovedrollene? Det er kanskje også greit at statsministeren omtales som en silkedott og at finansministeren er en selvdigger som ruser seg på sitt eget speilbilde? ”Det er fullstendig oppdiktet, altså, dere”.

Det blir garantert mange skuffede ansikter som plukker opp denne boken fra under juletreet i år, og vanligvis kan man trøste seg med at ”jaja, nå får jeg i hvert fall ikke noen Åslaugbok til neste jul”. Men da må man håpe om igjen. Hun skriver nemlig på en toer. Jeg tror jeg går og graver meg ned.

“Det er ikke om Jens” i VG

Et samlet norsk medielandskap har holdt tett om kidnappingen av journalisten Pål Refsdal i Afghanistan. NRKBeta diskuterer fenomenet:

Det mest tvilsomme med konseptet blackout er selvsagt at det ikke gjelder for alle som blir kidnappet. Stort sett gjennomføres kun en Media-blackout når det er medlemmer av pressen involvert. Blir mennesker fra andre yrkesgrupper kidnappet, er ikke pressen sene med å melde dette, og behandle det som hvilken som helst annen sak.

Meldinger om kidnappingen hadde gått ut på nyhetsbyret AIP (Afghan Islamic Press, som også formidlet kravene fra kidnapperne) og plukket opp blant annet av Pakistans største engelskspråklige tabloidavis The News International.

Det er et tankekors at lojaliteten mot en blackout-oppfordring er større overfor en journalist enn for eksempel overfor hjelpearbeidere.

Torsdag den 19. november, klokken 19:00, er alle hjertelig velkomne til slippfest for den nye utgaven av Babylon – nordisk tidsskrift for Midtøstenstudier. Hvor? Dattera til Hagen på Grønland.

Det blir ikke bare fest, men også foredrag og debatt om palestinske flyktninger i Libanon.

Kari Karamé er forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og har gjennom flere tiår vært en av Norges fremste Libanon-kjennere. Babylons slippfest er hennes siste stopp før hun reiser til Libanon dagen etter. I forbindelse med kveldens tema innleder Karamé:

«Siden 2005 har libanesiske myndigheter lettet på mange av restriksjonene palestinere møter. Men landet sliter med store egne problemer, og en varig bedring forutsetter større innsats fra det internasjonale samfunnet.»

Karamé vil se Libanons utfordringer i forbindelse med palestinske flyktninger fra mottakerlandets side.

Deretter vil Asbjørn Lode, som er Flyktninghjelpens programkoordinator for Libanon, komme rett til Babylons slippfest fra feltbesøk i Libanon for å snakke om situasjonen for palestinske flyktninger der og Flyktninghjelpens arbeid for å bedre levevilkårene deres. Han vil også snakke om diskriminering av palestinske flyktninger i Libanon gjennom lover (spesifikt landloven fra 2001) og praksis i offentlig administrasjon.

Åge A. Tiltnes, forskningsdirektør ved FAFOs Midtøsten-program, har nylig vært i Libanon, og kommer direkte til Babylons slippfest fra Jordan. Tiltnes’ foredragstema for kvelden vil bli annonsert på Babylons hjemmesider snart.

Gratis inngang. Hjertelig velkommen. Vennlig hilsen Babylon.

foto: flickr-bruker adaptorplug: http://www.flickr.com/photos/11401580@N03/ / CC BY-NC 2.0

Det er mye som rører seg i det politiske Thailand for tiden. Her er både rødskjorter og gulskjorter i sving, og også de som ikke tilhører noen farge i det hele tatt. 

Uansett er det eks-statsminister Thaksin Shiniwatra som utgjør stridens kjerne i dag, han og nabolandet Kambodsjas statsminister. 

For å forstå noe som helst, er man nødt til å kjenne til en liten bit av historien. Man må vite at Thaksin ble utpekt som statsminister etter en valgseier i 2001, og man må vite at det fire år senere var gjenvalg, et gjenvalg der oppslutningen rundt ham var enda større.

Man må vite at det tok slutt ett år senere, at Thaksin ble beskyldt for å mikse og trikse,for å bruke makten sin til å oppnå personlig vinning, for å bedrive korrupsjon. 

Man bør også kjenne til at de politiske motstanderne ikke tolererte dette, at de bestemte seg for å avgjøre det hele med makt, at de den 19. september 2006 utførte et kupp, avsatte Thaksin, plasserte sine egne rundt regjeringsbordet.

I stedet for å godta to års fengselsstraff, reiste Thaksin utenlands, og de tre siste årene har han holdt til i Dubai. Hans politiske supportere, rødskjortene har nå og da gått ut i gatene, som på bildet over, tatt i april i år, mens Thaksin har tilsynelatende forholdt seg rolig. 

Inntil nå. 

For rundt to ukers tid siden satte Kambodsjas statsminister Hun Sen i gang en prosess myndighetene her til lands, med nåværende statsminister Abhisit Vejjajiva i spissen, liker dårlig.På et møte i Association of Southeast Asian Nations (ASEAN) kunngjorde han at han gjerne ville huse eks-minister Thaksin i landet sitt, og litt senere tok han ett skritt til, da han tilbød Thaksin jobben som økonomisk rådgiver.

Og nå nærmer vi oss et poeng, dagens poeng.

For det nye oppstyret rundt Thaksin førte til at den londonbaserte avisen The Times reiste til Dubai for å intervjue mannen bak kaoset. Mandag ble artikkelen publisert på avisens nettugave, Times Online, sammen med et fullstendig referat av samtalen mellom journalist og intervjuobjekt. I det tolv sider lange intervjuet uttaler Thaksin seg om mye, han snakker om sitt liv i eksil og om sin nye jobb i Kambodsja, han snakker om pengene sine, om familieaksjene, om de nye diamantgruvene i Afrika. Ikke minst forklarer han hvorfor Thailand er på vei til å bli det han mener er en mislykket stat, og viktigst av alt, han snakker om kongehuset, om kongehusets innblanding i politikkens verden, om kronprinsens personlighet, om hvordan livet vil bli når den nåværende, 81 år gamle kongen faller bort. 

Da er det klart at reaksjonene ikke lar vente på seg.

I løpet av det siste døgnet har Thaksin blitt beskyldt for å gå i mot kongedømmet, noe som kan føre til en ny rettssak, en ny fengselsstraff. Thaksin selv har innsett alvoret, og nå planlegger han søksmål mot avisen, for angivelig å ha vrengt på uttalelsene hans. 

Jeg skal ikke begi meg ut på en diskusjon om Thaksins eventuelle forbrytelse. Det er heller myndighetenes håndtering av saken som bekymrer meg. 

I stedet for å møte utspillet til Thaksin med motargumenter og saklig diskusjon, forbød styresmaktene like gjerne hele artikkelen. Landets journalister fikk streng beskjed om at det ville bli reaksjoner, dersom de valgte å gjengi deler av intervjuet, sitatene, stridens kjerne. 

Hvor er da ytringsfriheten, undrer jeg.

Og pressefriheten, hva med den?

NONA-møte 18/11: Vi inviterer til debatt om hvorvidt vi trenger regler for journalisters opptreden i sosiale medier kl 17:00 i VG auditoriet (VG bygningen i Akersgata).

Debattmøtet har også egen Facebook-event.

Debatten om hvorvidt vi trenger regler for journalisters bruk av sosiale medier går høyt og lavt om dagen. Flere mediehus har eller er i ferd med å lage regler og retningslinjer for dette, noe vi vil få høre mer om under debatten.

Vi har invitert et knippe folk fra forskjellige mediehus og forskjellige redaksjonelle roller for å innlede til debatt om dette.

Til panelet har vi fått med oss Jan Omdahl, internett- og teknologikommentator i  Dagbladet, Espen Egil Hansen, sjefsredaktør VG Nett, John Einar Sandvand, digital strateg Aftenposten, Nina Nordbø, sosiale medier rådgiver i NRK og Hanne L Kirkenes, vaktsjef i ABC Nyheter. Debattleder er Nettbys Rune Røsten.

Vi har ikke tenkt å bruke så veldig mye mer enn to timer til den formelle delen av debatten, men den går videre på Stopp Pressen etterpå for de som er interesserte i det.

Jeg hadde i bunn og grunn håpet at pressen skulle roe trusene sine, som svigermor pleier å si, etter den verste pandemipanikken i våres. Men den gang ei – som vi ser på NRKs Redaksjon EN nå i kveld. Jeg må tilstå at jeg stod over det meste av programposten, mettet som jeg er på hele emnet.

For kuriositetens skyld laget jeg en faksimile av Dagbladet.nos emnesky i dag tidlig (utover dagen er den bare blitt verre):

Om lag 1000 nordmenn dør i forbindelse med ordinære, sesongrelaterte influensaer. Svineinfluensaen er derimot en svært mild influensa, med, hvor mange… rundt 15 dødsofre.

Noe er ikke helt som det skal.

Onsdag 5. november gjestet jeg og Christine Dancke Lydverket for å snakke om Barack Obama og valgkamprapen som fulgte i skjørtekantene hans. Se hele programmet her, eller les bakgrunn til saken her. Christine har fulgt opp med utfyllende kommentarer på den utmerkede Hoetell-bloggen, og jeg kan jo ikke være noe dårligere.

Altså: Det var mange rappere som engasjerte seg i forrige presidentvalg også, men det var også påfallende hvor mange som brukte kreftene på å være mot George W. Bush, istedenfor å være for John Kerry. Men når Obama annonserte sitt kandidatur, sto alle rapperne i kø – fra Common via Jay-Z til Young Jeezy – for å støtte den kommende presidenten.

Dette er pirrende stoff for NRK, og jeg har blitt intervjuet flere ganger om det, for betyr dette ikke at “rappen er blitt politisk igjen”, for å sitere den gjennomsnittelige P2-journalisten. Og samtidig, hva skal rapperne kritisere nå som presidenten er valgt?

Her er uansett noen funderinger jeg gjorde i forkant av sendingen. Noe sa jeg, mye rakk jeg ikke, og noe ble kvittet vekk. Men som en sa etterpå, vi glemte å snakke om “the elephant in the room”: Kan ikke den massive støtten forklares ved at Obama er svart (eller farget, for å være pinlig politisk korrekt). Amerikansk-kubanske Pitbull er såvidt jeg vet den eneste rapperen som støttet John McCain, og det var trolig fordi han synes Obama er for soft i forholdet til Castros Cuba.

Fun fact: Common var trolig den første rapperen som namedroppet Obama, allerede i 2005, i remiksen av Jadakiss‘ “Why”: Why is Bush acting like he trying to get Osama / Why don’t we impeach him and elect Obama.

Bonus: Den kontroversielle artikkelen “Why President Elect Barack Obama is not the first Hip Hop President”.

Spørsmål: Hvor mye hadde det å si for Obamas presidentseier at et samlet Hiphop-Amerika støttet ham?
Det kan nok hende Hiphop-USA overvurderer sin egen betydning en smule, for dette var en vinn-vinn-situasjon for begge. Barack Obama kunne sole seg i glansen av støtte fra rapperne og referere til Jay-Z, mens rapperne selv fikk mye oppmerksomhet ved å støtte Barack i låter. Da Hiphop-USA mobiliserte i forhold til Rock the Vote-kampanjen i forrige valg, hadde det mindre betydning, for rapperne trengte en passende kandidat å støtte. Spørsmålet er om Barack Obama vant fordi han ble støttet av rappere, eller om det var fordi han appellerte til befolknings- og aldersgruppen som utgjør den såkalte hiphopgenerasjonen. Han har jo selv vært forsiktig med å få hiphoppresident-stempelet, og er for gammel til selv å tilhøre hiphopgenerasjonen. Men det er liten tvil om at støtten har hjulpet, ikke minst ved å mobilisere unge velgere som ikke ville ha stemt. Ved forrige valg var flere hiphopere åpent mot Bush, men det hjalp lite når så få var for John Kerry.

Hemmeligheten ligger i Obamas appell overfor hiphopgenerasjonen, snarere enn rappernes påvirkningskraft på velgerne. De har nok kanskje bidratt til å få noen flere til å stemme, men det viktigste er at Obama er den første kandidaten som har fått hiphopgenerasjonen til å stemme. Rapperne sier det jo selv i innslaget, Obama var den første presidentkandidaten de hadde lyst til å stemme på. Obama var samtidig også smart. Der mange eldre svarte politikere har inntatt black cop-rollen i forhold til hiphop, det vil si å henge seg opp i de problematiske sidene, har Obama aldri fordømt sjangeren som helhet.

Spørsmål: Var det utelukkende positivt for Obama at hiphop-artistene støttet ham, eller hadde det også negative konsekvenser?
Nei, og Barack Obama holdt ganske bevisst de mest intense omfavnelsene på avstand. Dersom han åpent tok imot støtten fra de røffeste gangstarapperne ville det ha fått negative konsekvenser i forhold til den konservative fløyen i partiet og ikke minst den svarte borgerrettighetsgenerasjonen han også er avhengig av støtte fra. Det er en ganske stor generasjonskløft mellom svarte som var unge på 60-tallet og dagens hiphopgenerasjon, og det er også store interne motsetninger mellom den svarte middel- og arbeiderklassen. Da Ludacris kalte Hillary Clinton en bitch måtte Obama ta avstand, og da Jay-Z bannet friskt under “My President is Black” fikk Obama tyn fra konservative tv-journalister.

Spørsmål: Hiphop-artistene mener selv de har makt over hva deres fans mener, for eksempel om politikk. Har de virkelig så stor makt?
De har utvilsomt en del makt, men spørsmålet er også hvor mye makt fansen har over rapperne. Det er sjeldent vi ser rappere innta standpunkt som er upopulære blant fansen, og man kan vel like gjerne si at de ofte gjenspeiler holdningene hos sine fans. Slik sett er de kanskje ikke så mye påvirkningskraft, men representasjon det er snakk om.

Spørsmål: Hva har skjedd med den samfunnskritiske hiphopen etter at Obama ble president?
Samfunnskritisk hiphop er blitt en undersjanger i hiphop, og er ikke like synlig som i glansdagene til Public Enemy og Paris, representert ved artister som Immortal Technique, Dead Prez, Mos Def og Talib Kweli. Men vi ser også stadige eksempler på rappere som lager samfunnskritiske låter, og det er gjerne de store begivenhetene som mobiliserer.11. september , Katrina og Barack Obama for eksempel. Etter valget av Obama gikk hiphoperne inn i en kollektiv lykkerus de vel ennå ikke har kommet ut av, men det skal bli spennende å se hvordan Obama blir veid i lengden.

I Wu-Tang Clans “Rules” rapper Ghostface Killah følgende:

Who the fuck knocked our buildings down?
Who the man behind the World Trade massacres, step up now
Where the four planes at, huh, is you insane bitch?
Fly that shit over my hood and get blown to bits!
No disrespect, that’s where I rest my head
I understand you gotta rest yours true, nigga my people’s dead
America, together we stand, divided we fall
Mr. Bush sit down, I’m in charge of the war!

Spørsmål: Har hiphop blitt kjedeligere nå som de har en president de støtter ved roret?
Nei, det er ikke så mange som husker det nå, men etter 11. september var det også mange rappere som åpen støttet Bush, som Wu-Tang Clan og Trick Daddy. Og Bush-kritikken var jo heller ikke så fryktelig spennende i lengden. Men generelt sett er de fleste rappere ikke så fryktelig opptatt av storpolitikk, og det er fortsatt hverdagen og fantasiene i nabolaget som bestemmer mye av innholdet. Men rappere er fæle til å hive seg på regjerende trender, så det blir veldig kjapt en flokkbevegelse av det. Og Obama-hyllester blir like raskt kjedelig som hyllester til trange bukser.

Spørsmål: Når får vi den første Obama-kritiske rappen?
Den kom før valget:

I serien pussige artikler om effekten av alkohol er den som står i Aftenpostens jobbilag søndag 1. november. For det første stemmer artikkelens tittel i liten grad med dets innhold. Tittelen er:

Skål og få høyere lønn

Underteksten er

Er du avholdsperson vil karrieren din sannsynligvis stå på stedet hvil, viser en ny avhandling.

I selve artikkelen hevder en svensk forsker, Johan Jarl ved Lunds universitet, at de som drikker litt alhokol tjener mer og er sjeldnere langtidsyke enn avholdspersoner og stordrikkere. Hvorfor står det da ikke i underteksten at avholdspersoner OG stordrikkere sannsynligvis vil se karrieren stå på stedet hvil? Artikkelen skriver ikke noe om hvordan lønn henger sammen med forbruk av alkohol.

Videre står det at de som drikker litt er sjeldnere langtidssyke enn de som er avholds, og ifølge han kan det være fordi arbeidstagerne takler stress ved å drikke noen glass av og til. Unnskyld meg, hva for slags helseøkonom er Johan Jarl?

Artikkelens siste avsnitt nevner et regnestykke som viser at alkohol koster det svenske samfunnet 20,3 milliarder svenske kroner hvert år. Dette inkluderer kostnader til sykefravær, behandling, kriminalitet knyttet til alkohol, førtidspensjonering og dødsfall… Og det betaler skattepengene for.

Svineinfluensaen inntar bylineindustrien. Aftenposten gir oss svineinfluensa-bildebyline i horisontal helfigur.

Aftenposten har skrevet en stor sak om en dame som kanskje har svineinfluensa. Og de har ikke trengt å snuse rundt så lenge for å finne henne, for Ingrid Synnøve Torp jobber som journalist i nettopp Aftenposten. For det første er jo dette en smart måte å få syke ansatte til å bidra til å fylle opp spaltene, men det baner også vei for nyskapningen svineinfluensa-bildebyline i horisontal helfigur.

Dessverre har ikke Ingrid Synnøve skrevet saken selv, så dette er jo strengt tatt ikke en ordentlig byline. Derfor vil jeg oppfordre Aftenposten til å gi henne en fast spalte, der hun kan rapportere direkte fra influensaens frontlinjer. Bylinebildet er jo allerede tatt. Men hva bør spalten hete?

Uansett, jævla bra byline, Ingrid Synnøve!

Flere bra bylines her, her, her, her, her, her og her.

En ting er sikkert: Det var morsommere å lese om kjeklinga mellom Aslak Nore og Simen Sætre enn fredspiperøykingen uka etter – som var en oppvisning i å klappe hverandre på skuldra. Her er ukas quiz.

Faksimile fra VG 24. oktober 2009. Legg merke til at Aslak Nore får lurt inn sin forrige bok, Gud er norsk, som linselus.

Dagens spørsmål er: Hvem står bak følgende sitat, og hvem handler det om? Aslak Nore eller Simen Sætre? (Edit: Fasitsvar er nå lagt inn, alle sitater hentet fra VGs artikkel “Skværer opp etter Litteraturhus-slaget” 24. oktober 2009.)

Sitatene:
“Det er få i nyere norsk litteratur som driver med det vi gjør.”
Simen Sætre om Simen Sætre og Aslak Nore.

“Vi gjør temaet litt mer spennende og tilgjengelig for et større publikum.”
Aslak Nore om Simen Sætre og Aslak Nore.

“Vi bruker mye av de samme teknikkene – går inn i det ubehagelige og bruke det på en konstruktiv måte til å gi et nytt blikk på Norge.”
Simen Sætre om Aslak Nore og Simen Sætre.

“Hvis noen setter seg ned og leser bøkene våre etter hverandre, så skjønner de hva det nye Norge handler om.”
Aslak Nore om Simen Sætres Petromania og Aslak Nores Ekstremistan.

Nå er det på tide at bloggen handler om noe annet også, noe viktigere, noe av større samfunnsmessig betydning enn mitt liv her i Thailand. I hvert fall akkurat i dag, for i dag klarer jeg ikke å styre meg. 

Jeg må si noe, jeg må få sagt noe. 

Ok, her kommer det. 

Jeg er opprørt. 

Over landets tabloidjournalister, over medienorge, med de største bedriftene i spissen, over hvordan ønsket om å være først og størst tydeligvis overkjører behovet for å følge vær varsomplakaten.

Egentlig er dette kilden til at jeg blir opprørt relativt ofte, men i dag toppet det seg. 

Med denne forsiden til Dagbladet (trykk for å se et bilde).

Vi er selvfølgelig i Kongo, der ankesaken til de dødsdømte nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French er i full gang, og der den førstnevnte angivelig har blitt syk, psykisk syk, ute av balanse. 

Som konkrete faktaopplysninger er dette viktig for rettssaken, og derfor også for pressens dekning av saken, det er det vel liten tvil om. Men å harselere med situasjonen, slik som Dagbladet gjør i dag, det er vel å gå langt over streken, er det ikke?

Å publisere disse bildene, av en mann som freaker ut, og å sette dem sammen med teksten “SE hvor syk han er,” det er rett og slett usmakelig. 

Synes jeg. 

Og heldigvis er jeg ikke alene. 

Markus Ekornes Myhre (markusm på twitter) har for eksempel laget sin egen versjon av forsiden, der den opprinnelige tittelen er byttet ut med “SE hvor lavt vi kan synke”. Journalistenes fagblad Journalisten har også tatt opp temaet, og Dagbladet har etterhvert sett seg nødt til å beklage forsiden, både her og her.

Bedre sent enn aldri, men for meg er det skremmende at det må en publikumstorm til før Dagbladet ser at denne forsiden ikke skulle ha sett dagens lys. 

Og enda mer skremmende er det at Dagbladet ikke er alene, for TV2 har kjørt direkteoverføring fra rettsalen, en overføring tilgjengelig både på nett og på tv.

I bloggen sin forteller TV2s journalist Fredrik Græsvik om hvordan de filmet Tjostolv Molands sykdomsforløp. Heldigvis reflekterer han godt over beslutningen:

Var det riktig? Er det etisk forsvarlig å vise direkte nærbilder av en mann som er i ferd med å miste grepet? Det er det forskjellige meninger om også i vår redaksjon. Svaret er ikke enkelt. Å publisere bildene av Moland kan kategoriseres som et overgrep mot ham. Åpenbart. Derfor må det være en annen grunn til å gjøre det enn at folk vil ha det. For meg er det tyngstveiende argumentet at det er viktig å vise hvordan retten i Kisangani behandler en mann som er syk. I et par timer satt han der mens retten diskuterte hvorvidt man skulle ta hensyn til legens uttalelse eller ikke.

Aktoratet beskyldte ham for skuespill. Vi som har rukket å bli litt mer kjent med Tjostolv Moland enn aktor, vet bedre. Tjostolv Moland og Joshua French er dømt til døden, og risikerer å dø i Kongo. Derfor er det viktig at de som avgjør for hvor mye som skal settes inn i forsøket på å få dem ut fra Kongo vet hvordan det er fatt. Akkurat det tror jeg bildene av Moland onsdag bidro til. Derfor forsvarer jeg avgjørelsen om å offentliggjøre bildene av en åpenbart forstyrret mann. Men! Jeg mener også at det er viktig at bildene blir forklart. At de ikke bare sendes fordi det er spennende TV.

Det gjør godt å lese at beslutningene som er tatt er gjennomtenkt. Selv om jeg ikke er enig.

Etter min oppfatning er det ikke forsvarlig å sende direkte fra en rettsak der en av de tiltalte tydelig ikke er ved sine fulle fem, akkurat som jeg mener at det ikke er riktig å lage en salgsplakat som harselerer med et annets menneskes ulykke.

Hva mener du?

Foto: Meredith Harris CC-BY-NC-ND

Vi har for lengst måttet innse at korrekturleserne tilhører fortiden. Konsekvensene av dét er tydelige nok, i kombinasjon med økt arbeidspress, og det er nok av eksempler på (nett)journalister som skriver feil. Sjekk for eksempel ut Ingeborg Volans eksempler fra hennes gamle blogg Ordlysten.

Lenge leve autokorrekturen

Men skal vi nøye oss med å være forarget over tastefeilene? Det finnes verktøy som kan løse en del av disse problemene (eller la oss kalle en spade for en spade – skrivefeilene). Såkalte teksterstattere.

Mac har TextExpander, og for Windows finnes Texter:

Begge disse programmene fungerer ved at i det øyeblikekt et gitt ord, som er definert som et nøkkelord, skrives, så byttes det ut av en annen tekst. Jeg kan bruke det til for eksempel å skrive signida og så dukker hele signaturen min opp – men det kan også brukes som et globalt autokorrekturprogram som fungerer i alle programmer man bruker; det være seg e-post, nettleser, tekstbehandler, lynmeldinger.

Tid for dugnadsarbeid?

Ikke bare det.. Man kan lage lister med slike nøkkelord som det kan abonnere spå.

Hva om alle norske nettaviser gikk sammen og lagde den ultimate autokorrekturlista?

ellre, elelr, eler = eller.

Ah. Hvis du legger sammen alle de sekundene, til alle de journalistene i Norge som gjør den skrivefeilen, i løpet av noen år, jeg tror det blir noen sekunder til sammen. Og litt færre hissige mail om hvor talentløse nettavisjournalister er (Jeg har vært der selv. Og jeg vet hvordan eller staves.)

Hva er innvendingene?

Jo, skrekk og gru, tenk om folk glemmer hvordan man skriver rett? Det er jo som at man skulle mene at vi skulle avskaffe kalkulatoren fordi folk glemmer å regne. Det var noen som hevdet det og, men det stadiet er vi forbi. Den generelle enighet synes å være at det viktige er å ha en konseptuell forståelse av hvordan et regnestykke utføres, altså hvorfor svaret blir riktig, heller enn at det avkreves at man skal klare å gjennomføre utregningen på stående fot.

Det samme tror jeg vi skal tenke om rettskrivning. Det viktigste er at journalistene behersker det norske språket godt, og er presise, ikke hvor gode de er til å treffe knappene på tastaturet.

Tastaturet er ikke laget for å skrive på!

Som en påminnelse: dagens plassering av knappene på tastaturet er ikke optimal for at folk skal kunne skrive raskest mulig, hverken på engelsk eller norsk, siterer fra kjære Wikipedia om skrivemaskinen:

The QWERTY layout is not the most efficient layout possible, since it requires a touch-typist to move his or her fingers between rows to type the most common letters. [...] The most likely explanation is that the QWERTY arrangement was designed to reduce the likelihood of internal clashing by placing commonly used combinations of letters farther from each other inside the machine.^[11][12] This allowed the user to type faster without jamming.

Onsdag 14.10.09 hadde vi et foredrag om medieuttrykk og diverse annet. Grethe Melby gikk gjennom flere forskjellige faguttrykk, noen helt ukjente, og noen vi hadde hatt om tidligere. Ord jeg har brukt spesielt mye i sammenheng med rapporter og analyser av egne plakater og bilder for eksempel, er denotasjon, konnotasjon og assosiasjon. Førstnevnte er en helt enkel beskrivelse av noe. Det kan for eksempel være “en dame med rød kåpe står og vanner blomstene sine”. Hvis du skal gjøre en konnotativ analyse av det samme bildet tolker du det du ser. “Damens røde kåpe kan symbolisere varme, kjærlighet og sinne. Damen ser trist ut. Er det derfor hun vanner blomstene?” osv. Assosiasjon er en annen type tolkning. Denotativ- og konnotativanalyse beskriver noe som er felles for personene som ser bildet. De ser det samme. Assosiasjon er hva du personlig forbinder med bildet. Kanskje bestemoren din hadde en lik kåpe? Det minner deg kanskje om da hun stod på samme måte og vannet blomstene? På den tiden da hun var ung var det kanskje vanlig å være husmor, å være hjemme hele dagen og stelle huset og hagen. Dine assosiasjoner kan du trekke inn i en analyse, men du trenger ikke nødvendigvis å ramse opp alt for personlige assosiasjoner. Bare det har en betydning.

Min kjære klassekamerat, Daniel, ser jeg har laget en veldig grei beskrivelse av ordene vi gikk gjennom på tavlen i timen til Grethe. Ta en titt der: http://laxdanask.wordpress.com/ 

Ellers gikk vi gjennom “det utvidede tekstbegrep”. Mange ord vi medieelever bør forbinde med noe faglig. De forskjellige begrepene skal vi for eksempel bruke i tekstanalyse. I tillegg kan vi få bruk for det ellers senere i livet. Ikke nødvendigvis for å høres smartere ut enn vi faktisk er. Uansett tror jeg at på eksamen vil det være veldig nyttig hvis jeg kan analysere mitt eget produkt ved å trekke frem slike begreper. Men først og fremst må jeg lære meg begrepene, og HUSKE dem. Det hjelper ikke bare å ha en liste med smarte ord hvis du ikke forstår dem og kan bruke dem i riktig sammenheng.

Sjelden har et dyr vært dødere enn i denne Aftenposten-saken. Den var dobbeldød i tittelen, død i bildeteksten, død i ingressen og definitivt stein dau på bildet. Dødsrått!

(foto: flickr.com/manfrys)

I internettets verden blir spørsmålet om hvordan man skal tjene penger på nyhetsformidling stadig mer aktuelt.

Mediebaron Rupert Murdoch går nå løs på Google og andre aktører, som Murdoch mener stjeler fra hans egne journalisters arbeide ved å linke til deres nyheter.

Weston Kosova i Newsweek sier Murdoch bløffer. Ifølge Kosova kan Murdoch lett unngå Google-henvisningene ved å kode nyhetssakene, men han gjør det ikke.

Newsweek-spaltisten forklarer dette med at Murdoch tjener på den gratis tjenesten Google gjør ved å lage korte sammendrag av nyhetssakene og distribuere dem til millioner av mennesker.

Garett Rogers i ZDNett mener Google bør se bløffen, og programmere sine søkemotorer til å filtrere ut Murdochs nyhetsbedrifter. Det ville virkelig stoppe klagingen, hevder Rogers.