mamma insisterte på å ta bilde av meg… men jeg fikk overhode ikke lov til å ta bilde av henne… jaja……

jeg spiste urtebrød med kyllingsalat, det var kjempe godt!

kaféen, Kraftstasjonen, hadde pynta så fint til jul, det var kjempe koselig der! bildene er litt kornete og gule, jeg gjorde mitt beste for å få det bort, men digital kameraet mitt ville ikke lyde…

<3

My mum and I ate dinner at the café, Kraftstasjonen, in Måløy. They had started to put up the christmas decorations and it was so nice!

sederet nama dan bau bawang, sepiring merguez dan citron presse

segan yang mengambang di ujung parasol turis-turis st-germain-des-prés

Det er en helt ordinær søndag, og det passer meg utrolig bra! Morgenen startet med forsangertjeneste i Majorstuen kirke. Overraskende nok kunne jeg tre av salmene fra før av – Majorstuen kirke er nemlig eksperter på å velge ukjente salmer. Når det er sagt, liker jeg at man ikke bare bruker de samme salmene hele tiden, men det finnes jo grenser…

Fra Majorstua gikk turen videre til Birkelunden og tea lounge. Ingenting slår kaféliv søndag formiddag, og når kaféen i tillegg kan by på børek med spinat og feta, da er livet bra!

Været ute er grått og trist, men jeg kan være inne i leiligheten og høre på Alanis Morisette under et lilla teppe! Når Ingrid i tillegg har på seg sitt rosa “Ja, Hallo”-forkle, er stemningen selvsagt på topp!

Med Alanis i bakgrunnen, drikker jeg double chocolate kaffe og leser om Frans av Assisi. Jeg innser at han sikkert var en tusen ganger frommere og bedre person enn jeg er. Kanskje jeg ikke burde sammenlikne meg selv med helgener. I helgen-konkurransen kommer jeg alltid til å tape, og jeg liker på ingen måte å tape!

Utsikt til trist vær

Arne Christoffer i kjent stil

Ja, Hallo

Frans og jeg

Zgjohesh ne mengjes o njeri
Kafe e cigare menjehere ti
Levize mendjen o i shkrete
Kujtohu se ç’bela te sjellin ne jete….

(Forsøkte å lese på en kafé nærme skolen i dag. Det gikk heller så som så. Heldigvis kom Pook og Robert og muntret oss opp!)

I dag skal jeg være flink, tenkte jeg da jeg sto opp i dag morges, litt senere enn planlagt, riktignok, men like fullt med godt mot, selvom timeplanen viste fridag skulle jeg lese, lese masse, ja, være flink. 

At lesingen skulle foregå på en kafé, utendørs, rett ved skolen, det så jeg ingen ulemper ved, de har jo så god kaffe, og kaffe må man ha når man skal være flink student. 

Det tok ikke lang tid før motet ebbet ut. 

(Og her endrer jeg fortellermåte, jeg velger å fortelle resten av historien i presens, den gjør seg bedre da syns jeg.)

Jeg kjøper kaffe, en iskaffe sådan, finner et bord ved en vifte, setter meg ned og tar opp kompendiumet, fortsatt ved relativt godt mot. Så prøver jeg meg på den første setningen, jeg leser den inni meg, samtidig som jeg beveger leppene i takt med ordene, jeg gjør det når jeg leser engelsk, alle ordene må liksom uttales for å få en mening når de er engelske, er det rart, er det bare jeg som har det sånn? 

Uansett, jeg leser den første setningen, så en til, og enda en.

Så er det stopp.

For hva er alle disse lydene, hvor kommer de fra, hvorfor ruser bilene litt ekstra når de kjører ned denne gaten, og politimannen, hvem har gitt den politimannen en fløyte, han er i hvert fall ikke redd for å bruke den, for hver gang blåser han enda hardere, han vil overdøve musikken, de intense poplåtene som spilles over de offentlige høytalerne, han vil være mer intens enn dem, og det er ikke godt å si hvem som vinner, popmusikken eller politimannen, det er et jevnt løp.

Og jeg klarer ikke stenge dem ute, lydene, til tross for alle tidligere lovnader og forhåpninger om å være flink, så kommer jeg aldri lenger enn til side 5. Bedre lykke neste gang, liksom. 

—————————————–

(When I woke up today, I thought that today is the day, today I’m gonna be a good student, even if I have no school today, I wanna read, a lot. Thinking it was a good idea, me and my boyfriend decided to do the reading at a café close to school. It quickly turned out not to be. 

After buying an iced coffee, I take out my reading, look at the first sentence, read it silently to myself, I move my lips as I read the words, I always do that when reading english, it’s like I have to do it to give the words meaning, I know, it sounds weird.

But anyway, I read the first sentence, and then the second, and the third. That’s it. 

Cause what’s all these sounds, where do they come from, why does the cars make so much noise driving down this road, and the policeman, who gave that policeman a whistle, he isn’t scared of using it, that’s for sure, he competes with the popmusic coming from the pubic speakers, the competition is about who can make the most noise, it’s hard to announce a winner, it’s a close race.

And even if i try, I can’t manage to close my ears, to concentrate on my reading, forget the policeman, the music. The good student of today only makes it to page 5. Well, it’s better than nothing, isn’t it.) 

Ja, da var jeg og kånå i Oslo 10. november for å få med oss konserten i Oslo med Eros Rammazzotti. En virkelig bra konsert i Oslo Spektrum, bra lysshow og  meget bra utført konsert fra Eros, de tre kordamene og de andre musikerene på scenen. Det som imponerte meg var iscenesettingen og at Eros også spilte bra på gitar. Han hadde flere gitarsoloer som varmet hjerterøttene mine

I dag 11. november besøkte vi “The Link” Ida på Naturhistorisk museum på Tøyen. der fant vi et par frø på bakken fra Tempeltreet. Kanskje jeg får de til å gro og vokse i Trondheim?

Det ble også tid til en kopp kaffe. Vi droppet innom kafe Kaffefuglen i Oslo. Stedet er innredet i 60-tallsstil. Akkurat med slike møbler og nips som jeg var vokst opp med i Haugesund, og så hadde de god kaffe..

Har ofte mimret tilbake til dager jeg har savnet og hatt gode minner ifra. Så nå ønsker jeg å dele de med resten av folket Kanskje det ikke er

Torvet

bare meg som husker disse tidene og savner dem.

Husker du da vi hadde Solsiden Kafe og vi kunne sitte på utsiden og nyte en pils i sola? Ja, nå har dette bygget blitt et apotek. Dessverre…

Husker du de fine folksomme sommerne da Risør Mat (Ica) kunne stolt vise frem sine salgstall og si at de var den butikken i kjeden som solgte mest øl om sommeren?

Risøya

Husker du de dagene om sommeren der man kunne ta båten ut til perleporten eller Risøya og se at det var tettpakket med båter?

Husker du den lille søte kiosken ViVi der vi kunne kjøpe smågodt for 10 øre stykk? Ja, vet dette var i gode gamle dager. Men jeg har at koselig minne om det

Husker du de dagene på Kast Loss der de hadde spis-så-mye-du vil pizzakvelder?

Husker du dagene du tok båten til Esso for å fylle og du kunne løpe inn på stasjonen og kjøpe en is? Dette kan vi ikke nå mer slik jeg har forstått da pumpene skal bli selvbetjening fra neste år. Da må vi løpe over til vegen. Ikke helt det samme

Husker du dyrebutikken som var der hukken er nå?

Husker du Norol som var vegg i vegg med Esso? De fylte bensin for deg til og med.

Husker du Øl-Thomas? Lille butikken med det store ølutvalget?

Husker du seneste i sommer hvordan det var å ta en pils på Prommen, vi kunne jo til og med sitte på taket nå! Helt genialt.

Husker du Cactus diskotek som var under hotellet?

Husker du de knallgode potetkulene man kunne kjøpe på fiskebrygga når de hadde gatekjøkken der?

Mye endrer seg gjennom tid og det er helt naturlig. Som service på bensinstasjoner og prisene på godteri. Men, mye av det andre burde fortsatt vært en del av Risør. Er det noe du savner i Risør som har forsvunnet gjennom tiden som har gått, så legg igjen en kommentar! Jeg vil gjerne høre hva du savner.

Dagen i dag derimot, startet med jobbjobbjobb! Damelaget hadde som sagt cupfinale i dag, noe som resulterte i at vi måtte opp og reklamere for dem. Derfor sto flere fra laget og solgte flagg og skjerf på røa i dag, fra klokka 11-14:30. Billetter ble også delt ut for dem som ikke hadde skaffet seg det. Noen kjøpte, men andre bare så surt på oss og gikk videre… Været var heller ikke det beste, men vi klarte oss gjennom dagen.

Etter skiftet mitt var over tok jeg turen innom Tid kafé. Der bestilte jeg en kylling foccacia (NAM!) og fikk en gratis kakao… hehe…….
OG! jeg så Danby der! og han var bak disken! mon tro hva han gjorde der?! Dette er et mysterium… og jeg har hørt rykter om at noe skjer der etter nyttår? hva kan det være……? hmm… mystisk…

Se der ja.. Tiden flyr i godt lag, heter det ikke det?

Jeg har rett og slett vært opptatt i det siste. Opptatt med å kose meg med prosjektet mitt, elske det innstendig og sitte i timesvis med fargerpaletter, søking etter møbler, småting og tapeter på nettet, blaing i bladene mine for inspirasjon… Det er rett og slett så gøy atte hjælp! Siden vi fikk det på tirsdag har jeg sikkert sittet 40 timer med det. I går var jeg på Lindvedske med søte Johanne og søte Anita. Vi satt der i nesten 4 timer, spilte kort, spiste pasta, drakk te og var søte jenter. Søtt, søtt, søtt. Dagene mine er rosenrøde for tiden! Jeg er glad!

Noen av mine seneste “heartede” bilder, Harry Potter-relaterte.

Di luar hujan masih mengguyur. Dingin. Di sini juga dingin, tapi dinginnya berbeda. Sudah dua gelas kopi aku habiskan. Satu dingin, satu panas. Mataku jelalatan, mencari kesibukan. Tertangkap mataku seorang pemuda. Tinggi. Cakep. Kutaksir usianya dua puluhan. Sebaya. Bingung mencari tempat duduk, tapi segelas besar latte sudah di tangannya. Aku melihat berkeliling. Agak penuh. Aku memperhatikannya penuh harap. Mata kami bertemu. Dia mendatangiku.

“Kosong? Boleh saya duduk di sini?”

“Oh, silakan.” Basa-basi.

“Penuh,” ujarnya sambil mengehela napas. Dia meneguk latte-nya.

Begitu saja. Dia tidak memperkenalkan diri, tidak bertanya siapa namaku. Hanya duduk di sana sambil memainkan rokok yang terselip di bibirnya. Rokoknya bahkan tidak menyala. Kami hanya ngobrol basa-basi, ngalor-ngidul.

Sejam kemudian kami mulai membicarakan hal-hal pribadi. Meski begitu, dia tetap tidak menanyakan namaku. Aku pun enggan memperkenalkan diri. Sudah terlambat, pikirku. Tidak ada Galih-Ratna, hanya ada aku-dia.

Kira-kira jam 2, dia bangkit untuk pulang. Dia mengajakku pulang bersama, tapi dengan halus kutolak. Kukatakan padanya bahwa aku masih punya banyak urusan, bahwa masih ada bebarapa tempat yang harus kudatangi.

“Oh. Apakah saya mengganggu?” tanyanya khawatir.

Aku tertawa, “Tidak. Tidak sama sekali. Tapi terima kasih.” Dan berlalulah dia.

Begitu dia menghilang dari pandangan, aku segera beranjak. Hujan baru saja reda. Aku berjalan cepat-cepat. Aneh rasanya. Singkat sekali pertemuanku dengannya, namun aku merasa kami adalah kawan lama. Tiba-tiba aku menyesal telah menolak ajakannya. Tiba-tiba aku ingin bertemu dengannya lagi. Tapi minggu-minggu berlalu dan aku melupakannya.

Aku duduk lagi di kafe yang sama, di sofa yang sama, meneguk kopi yang sama, namun menatap hujan yang agak berbeda. Yang ini lebih ganas dan datang bersama angin kencang. Payung-payung berterbangan dibuatnya.

Mataku menatap satu sosok, yang entah mengapa terlihat familiar. Keningku berkerut, berusaha mengingat di mana aku pernah melihatnya. Belum sempat aku berpikir, dia telah menghampiriku.

“Ketemu lagi ya?” sapanya. Ah, aku ingat.

“Mau duduk di sini lagi?” tawarku. Dia mengangguk dengan bersemangat. Tak lama, kami tenggelam lagi dalam pembicaraan yang seolah tiada ujungnya. Tanpa kusadari, aku memperhatikannya benar-benar. Sungguh aneh. Waktu itu kami baru bertemu, tapi aku langsung merasa akrab. Sekarang, entah angin apa yang membawanya kami kemari. Aku merasa senang. Namun di sisi lain, pertemuan seperti ini membuatku takut. Terlalu naïf jika ini disebut kebetulan. Tapi aku menyukainya. Anak ini menyenangkan. Mencurigainya membuatku merasa berdosa. Permainan macam apa ini?

Rupanya dia menyadari aku sedang memperhatikannya.

“Ada yang salah?” tanyanya khawatir. Aku tersenyum, malu karena ketahuan.

“Tidak. Tidak ada.”

Dan hari ini dia berlalu lagi tanpa memberitahu namanya. Darahku bergelegak karena penasaran. Ingin rasanya aku berteriak, namaku Dian! Namaku Dian! Siapa namamu? Kutenggak minumanku dengan kesal.

Ketika sorenya aku pulang, hujan masih turun. Namun sekarang hanya rintik-rintik sisa tadi siang. Kurapatkan jaketku dan aku berjalan keluar. Udara makin dingin, tapi gelap belum turun. Aku berjalan dengan langkah pendek-pendek menyusuri tempat parkir, mencoba mengingat di mana kuparkirkan mobilku.

“Mana payungmu?”

Aku kaget, lalu berbalik. Dia berdiri persis di belakangku, membawa dua payung transparan. Satu disodorkannya padaku. Di jemarinya, kunci mobilnya bergemericing.

“Terima kasih,” ujarku, “kukira kau sudah pulang.”

“Belum. Aku malas pulang,” jawabnya.

“Mau pulang bersamaku?” tanyaku. Lalu aku menyadari kebodohanku. Dia sedang memainkan kunci mobilnya.

“Oh, terima kasih. Tapi aku bawa mobil,” katanya.

“Mau pulang sekarang?”

“Iya. Takut hujan turun lagi. Hati-hati ya, Di. Jangan sampai kena flu,” katanya.

“Iya.” Lalu dia menjauh. Aku melambai padanya. Dan tiba-tiba aku sadar, dari mana dia tahu namaku? Aku panik.

“Tunggu!” teriakku. Aku mengejarnya. Detik itu mataku masih menangkap sosoknya yang tersenyum dari jauh. Namun detik berikutnya dia menghilang ditelan hujan yang telah turun lagi.

Det er søndag, og det er kaldt. Det var ikke så kaldt da jeg gikk med Hans. Grunnen til det vet vi ikke, men det må være et fint svar. Enkelte personer gir bare fine svar.

Men det var kaldt da jeg gikk alene, jeg gikk i ens ærend ut i kulda for å sitte ut i kulda omgitt av musikk og lese bok. Musikk gjør også ting litt mindre kaldt, så lenge jeg liker den. Jeg liker egentlig kulde, det kjennes nesten ut som små isende fingre som sniker seg gjennom genseren min og stryker meg på magen, og i ryggen. Kulde vil jo ikke noe vondt, den bare advarer deg mot å være ute for lenge og med for lite klær. Den er litt misforstått, men det er jo det meste her i verden.

Den egentlig grunnen til at jeg liker kulde er det at jeg ikke liker sommer. Det er ikke noe jeg alltid har gjort, men det er noe jeg nylig har oppdaget. Det skjer alltid så mye på sommeren, menneskene er seg selv på sommeren og gjør det de selv vil. Eller, det er hvertfall det de selv tror. Jeg er litt usikker, jeg vet ikke hvordan mennesket fungerer, men jeg er hvertfall villig til å innrømme det. Dette har ingenting med at jeg ikke liker sommeren å gjøre.

“Hva gleder du deg mest til med sommeren Snorre?”, det spørsmålet har vi nok alle fått, hvertfall alle vi som heter Snorre. Det er ganske forskjellig fra tid til person over til situasjon og så tid igjen hva vi svarer på det. Vi svarer ofte uten å tenke oss om. Jeg ville svart festival, uten å tenke meg om i et sekund. Hadde du spurt for 4 år siden ville jeg ikke ha svart det, jeg ville derimot ha tenkt meg lenge om, og funnet ut at jeg ganske enkelt synes det er greit at det blir så varmt.

Festivaler er morsomme. Hadde jeg tenkt meg litt mer om hadde jeg svart at jeg gleder meg til å kunne være med mine mennesker, de menneskene jeg liker. Ikke nødvendigvis alle de jeg kaller venner, for jeg kaller litt for mange personer for venner, men bare vennene. Altså de som ikke bare er bekjente, men som faktisk betyr en hel del for meg. I fare for å såre noen mennesker vil jeg si jeg ennå har en slik sommer tilgode.

Jeg sier ikke at jeg ikke hadde venner rundt meg denne sommeren, for det hadde jeg, og det var ikke bare bekjente, de er venner. Men det er vanskelig å være vennen min når jeg ikke er mottagelig for oppriktig vennskap. Helt fra den tiden jeg lærte meg å få venner har jeg gledet meg til sommer, og hver gang hadde det skjedd noe som har trykt meg så langt ned i gjørma at jeg forbannet sola for å være der og minne meg om nederlaget. Alt ser alltid så fint ut på våren, når det begynner å bli varmt og man kan se at gresset reiser seg litt mer for hver dag, og kaféene begynner å bli så fulle at det faktisk er like så greit å kjøpe kaffe på narvesen og sitte på brygga, eller bare invitere folk hjem, som de gamle trønderne gjorde før i tiden. (Ja, det var vanlig det når vi ikke hadde kaféer, at venner møttes i vennekretsens fineste hus, det var en stor ære det å ha det fineste huset som ble valgt)

Denne sommeren her følte jeg at jeg ble trykt ned i søla for godt, jeg gadd ikke prøve igjen. Den personen jeg hadde mest tiltro i, og som ga meg mest varme og selvtillit fant ut at hun ikke ville mer. Det er forsåvidt helt greit, det er opp til hver enkelt person å føle på seg hva det er man egentlig vil. Den personen jeg ble konfrontert med var varm og trøstende, dvs den dagen det skjedde. De neste månedene ble jeg møtt med den kaldeste og jævligste masken jeg noengang har opplevd. Den var der ikke med hensikt, tror jeg, men den var der, og den holdt meg nede.

Nå har høsten og kulden kommet, jeg liker kanskje kulden fordi den ikke kommer for å gjøre vondt, den vil bare si ifra. Det er bedre med det enn kulden fra mennesker som kommer når de ikke vet hvordan de skal forsvare seg psykisk mot et annet, selv om ingen parter vanligvis mener noe vondt.

Bare Jazz var stengt, det var ikke koselig, så jeg gikk et annet sted. Jeg møtte mennesker, og det var fint.

Men jeg tror ikke jeg klarer å stole på at noen liker meg lengre, kanskje det er derfor jeg har blitt så innpåsliten mot de som faktisk viser meg litt varme. Så innpåsliten faktisk at det ble litt kaldt der og.

brb sigg

Soundtrack: Isis – Carry

Jeg har fått meg sånn her kul Bloglovin’-dings. Jeg hadde faktisk fire følgere når jeg laget meg det, hallo liksom? Hvem er dere søtinger? Jeg har fem følgere nå. Jeg blir skikkelig nysgjerrig, og jeg greier ikke finne det ut inne på Bloglovin’ heller. Går det an egentlig? Takk til dere som følger meg hvertfall, dere er awesome!

Jeg har hatt en fantastisk avslappende helg etter en grusomt slitsom skoleuke. På fredag hadde vi endelig presentasjon av prosjektet, og til tross for litt stress (veilederen begynte midt under presentasjonen å si at “Nei, nå må dere JAMMEN få opp tempoet litt..!”) gikk det veldig bra. Kunden likte vårt prosjekt veldig godt, og vi fikk vite at plansjene våre var blandt de beste i klassen – og de hadde jeg laget! Jeg skal ikke skryte altså, det var jo trossalt et gruppeprosjekt, men hallo. Morsomt! På fredag ettermiddag var det Peppes og kino som stod på planen. Jeg og Pål spiste dødsgod pizza på Peppes. Lenge siden jeg har vært så mett! Etter Peppes var det som sagt egentlig kino vi skulle på, men vi endte opp med å gå på senteret i steden og kjøpe oss en film hver (Pål kjøpte Taken og jeg kjøpte Burn After Reading) også dro vi på kafè med noen venner – evig koselig! På kvelden så vi Taken, og den var utrolig spennende!

I går jobbet jeg fra 15-23.15. Deilig å begynne seint. Etter jobb skulle vi egentlig se Burn After Reading, men jeg fikk bare sett halve før jeg sovna. I dag har vært en typisk lat søndag bortsett fra svømming med Johanne og Christian på morgenen – deilig!

Det er så fantastisk deilig å tenke på at jeg har fri i morgen også. Da skal jeg trene og slappe av og bare ligge som et slakt tror jeg. Aaaah.

Hvordan har deres uke og helg vært?

Gårsdagen var koselig. Meget koselig. Conquestnight og vennekos på Cafe Dronningen etterpå, hvor brus, kaffe og mat gikk ned på høykant. Praten var høylytt, latteren satt løst og morsomhetene kom som perler på en snor. med andre ord, en utrolig koselig kveld. Klokka halv fem i natt ringte telefonen. Christina var ferdig på jobb og lurte på om hun crashe og selvfølgelig kunne hun det. Ingen av oss fikk sove, men det gjør ikke noe.

Ellers har denne uka vært ganske skremmende. Jeg har diabetes og følinger er ikke min beste venn. Å våkne hver morgen med føling begynner å ta på, både fysisk og psykisk. Har blitt endel knall og fall, og kroppen min er blå. Jeg har slått hånda, foten, hofta, albuen og ryggen noe skikkelig, men det er vel ikke så mye å gjøre noe med i etterkant!

I kveld skal jeg har kjærestekveld, og gleder meg til det. Lenge siden vi har kost oss sammen bare oss to.  Og ja, jeg innser at for de med kofferthumor der ute, så kan den setninga tolkes veldig feil, men det er deres problem. I’m a one man woman!

Forresten så er det Halloween i dag. Dagen man kan kle seg ut og tigge godterier. Halloween har alltid vært en koselig dag i mine øyne. Jeg elsker jo godterier og jeg synes det er morsomt å kle seg ut, men nå føler jeg meg litt for gammel. Vet mange på min alder fortsatt kler seg ut og sånt, men de er jo på fest og på byen, og når jeg ikke drikker blir det ikke det samme. Kan liksom ikke slenge på meg “Catwoman”-kostymet før jeg går på butikken. Hadde sett rart ut

Ellers håper jeg alle nyter dagen i dag, med eller uten alkohol

Ja jeg skammer meg over å ikke ha skrevet et innlegg tidligere, og ja jeg tror denne bloggbølgen er i ferd med å gå over, og nei jeg skal ikke slutte å blogge..

Det kalles latskap folkens..

Nå til bloggingen

—————————-

Igår kjørte mamma meg hjem fra sangøvelse og vi ble stoppet og bedt om å kjøre inn på en parkeringsplass  når vi hadde kommet til hotellet. En dame kom opp til bilen og sa til mamma at hun kjørte i 48 i en 40 sone og mamma utbrøt ”Åh helve..” før hun stoppet seg selv. I mellomtiden stirret jeg ut av vinduet og prøvde å telle støvkorn for harde livet slik at jeg ikke skulle le…eller dø av skam.

Mamma måtte gå  og sette seg i bilen til en politimann og når hun kom ut igjen,  hadde hun en bot på 1600 i hånda. Jippi…

Noe av det første jeg utbrøt var ”Er du klar over hvor mange supernatural sesonger du kunne ha kjøpt for de pengene!?”

Jeg skal forresten be om å få fjerde sesongen av supernatural i julegave slik at jeg har de fire første, også har jeg forhåpentligvis penger nok etter jul til å kjøpe nr 5 selv. Gud som jeg elsker den serien! og å vite at de sesongene er bare mineee<3<3

——————————–

Idag måtte hele klassen gå til kinosalen og høre på foredrag om forskjellige jobber i brønnøysund. For å si det rett ut så fant jeg det ganske uinteressant siden ingen av de yrkene de snakket om var noe jeg kunne tenke meg. Det nest siste var litt morsomt tho siden han som holdt det hev memory sticks på oss hver gang vi svarte riktig på et spørsmål.

Vi får forresten også besøk av politiet på skolen på mandag fordi idiotiske unger, som ser seg for gode til å kjøpe ting slik som oss dødelige, har stjålet på rema 1000 og fra jakkelommene til andre.

Btw jeg klarte å bite av alle de nydelige neglene mine under et av filmene vi så på onsdagen. Jeg tror ikke jeg har nevnt det før, men foreldrene arrangerte en liten filmkveld hvor vi så to filmer og spiste pizza. Og løp rundt som bavianer…nei vent det var bare meg^^

Herregud under den ene filmen, som var en skrekkfilm, satt jeg ved siden av Ole Gunnar, og ved siden av han satt Sandra, så hver gang noe skummelt skjedde holdt jeg Sandra i hånden, bak eller foran Ole. mest foran for å irritere. Men når Sandra plutselig ikke ville holde meg i hånda lenger fordi jeg knuste den med min maskuline styrke, måtte jeg gripe det første og beste som var der under en skummel scene, og det var hånden til Ole. Det var kjemperomantisk, for ifølge Emma så elsker jeg tvillingene i klassen, fordi jeg elsker alle tvillinger og derfor kommer jeg til å gifte meg med tvillinger og få tvillinger. Mange tvillinger altså.

—————————–

Neste uke den 29 oktober er det OD! Jeg og en haug med venninner skal låne et lokale og ha en kafé hvor vi skal spille gitar, servere masse mat som vi selv lager, vise årets OD film osv. Vi skal kontakte avisa iløpet av helga og gi beskjed slik at flere kommer.

—————————–

Sorry for et bildeløst innlegg, men jeg er trøtt!:D vi snakkes om en måned siden jeg aldri blogger mer >.>

Jum’at, 23 Oktober 2009 – 17:30 wib

Johan Sompotan – Okezone

JAKARTA – Terbakarnya Kafe The Rock milik Ahmad Dhani di Hotel Topas, Jalan Dr Djunjunan, Kota Bandung, belum diketahui berapa kerugiannya.

“Saya selaku dari pihak Dhani belum tahu, karena nanti kita akan cek lagi,” ungkap manajer Dhani, Marissa, saat dihubungi wartawan, Jumat (23/10/2009).

Api membakar kafe The Rock milik Dhani diperkirakan muncul pertama kali dari ruang VIP Karaoke sekitar pukul 11.00 WIB. Kejadian itu sontak membuat pengunjung Hotel Topas panik.

Penyebab kebakaran diperkirakan karena korsleting listrik. Sembilan armada pemadam kebakaran diterjunkan untuk menjinakkan api.

Dhani sendiri tahu kalau kafe miliknya di Bandung terbakar. Namun menurut Marissa, kemungkinan ayah Al, El, dan Dul ini takkan datang melihat kondisi kafe tersebut karena sudah ada manajemen sendiri yang mengurusnya. (nov)

…på grunn av hyppig blogging. Ja, jeg skriver for andre gang denne måneden.

I dag er det TV-aksjonen på NRK til inntekt for organisasjonen Care som jeg vet litt for lite om til å utdype mer her. Men det jeg vet, er at tall fra Verdensbanken viser at kvinner bruker 90 % av sine inntekter på familie, utdanning osv., mens menn bruker 40 %. Så ved å støtte Care er du med på å hjelpe kvinner med å danne grupper og etablere spare- og låneordninger som gjør at de kan låne penger og jobbe seg opp nok til å betale tilbake lån, forsørge familie og tjene mer.
Jeg har gått med bøsse sammen med Ida, jeg har gitt alle mine kontanter og nå er det hellig stund foran tv’n. Og jeg har spist kjøttkaker til middag, obligatorisk på en søndag og spesielt på denne søndagen.

Ellers jobber jeg litt med å legge ut bilder på flickr i disse dager. Det er foreløpig ikke noe særlig som ikke var ute på SmugMug eller Facebook, men det skal nok bli. Følg med! Jeg er ingen fotograf-fotograf, men hobby-fotograf i perioder. Så hvis du kan noe som ikke jeg kan og som jeg burde kunne så tar jeg imot tips med stor takk!

Jeg må bfå lov til å fortsatt skryte av høsten i Bergen som bare er fantastisk! På lørdag gikk jeg på Bryggen i strålende sol, før jeg tilbrakte tre timer på kafeen Cacti sammen med Kristine, hvorav en time gikk med til kø og venting. Den stakkars stressede fyren bak disken ba oss ta en tur rundt i lokalet og se litt på vareutvalget og bildene mens han flirte nervøst, han hadde nok å gjøre med å sjonglere tusen post-it-lapper med bestillinger, ‘hot chock’ og ‘foccacia’. Men det gode selskapet, koselige omgivelser og underholdningen ved en stresset barrista gjorde det ventetiden verdt.
Solskinn, klar luft, litervis med varm drikke og gode venner, det er kult!

Nå planlegger jeg å varme et rundstykke og lage meg et herlig kveldsmatmåltid med te for å avslutte denne dagen på en verdig måte. God kveld til meg, og “alle” dere!

İstanbul'da İtalyan Suyuna Konsept

Kanyon alışveriş merkezi pek gittiğim bir yer değil. Ama işte şehir hayatı; geçenlerde yolum düştü.  Garajdı, yürüyen merdivendi, güvenlikti derken, mağazalara gelene kadar yorgun düşmüşüz. Bir kahve içelim diye bir “İtalyan cafe”sine çöktük (adı İtalyancaydı ama sahibi eminim Türktür). Ben bir kahve istedim, arkadaşım su. Yiğdi öldür hakkını yeme, kahvenin hakkını vermişler; ancak gelen su ufak bir şişe içinde İtalyan malı suydu. Ben yanlış mı görüyorum diye bir kere daha inceledim. Yok su basbayağı İtalya’dan ithaldi. Garsonu çağırdık, yerli su yok mu diye sorduk. “Maalesef, konsept olarak bu suyu kullanıyoruz” demez mi? Mönüsüyle müşterisini -köylü kurnazlığıyla- “snobe eden” işletmelere oldum olası gıcık olurum. Güzel cappucinosuna rağmen bir daha zor girerim o kafeye ben. Zaten “konsept”lerinin ne kadar sağlam olduğunu birazdan yan masaya giden ince belli çay bardaklarından anlamış olduk!

Chops Cafe & Pub Beşiktaş’ta Barbaros Yokuşu üzerinde gençler için açılmış ideal bir mekan. Yıldız Üniversitesi öğrencilerinin uğrak yeri haline gelmiş mekanda bira-patates eşliğinde sohbet edilebiliyor, dev ekranda maç izlenebiliyor. Ayrıca Yıldız öğrencilerine belli bir oranda indirim uygulanıyor.

Beşiktaş, Barbaros Bulvarı

150 g moučkového cukru, 150 g mletých piškotů, asi 5-7 lžic kávy

Vše smícháme, je–li těsto tuhé, přidáme trochu kávy a necháme chvíli uležet. Rozválíme (nejlépe mezi 2 mikrotenovými sáčky) na obdélník o tloušťce asi 5 mm. Vypracujeme rychle druhé těsto ze 100 g másla, 100 g moučkového cukru, 100 g kokosové moučky a necháme alespoň 30 minut ztuhnout v chladničce. Pak rozválíme kokosovou hmotu (mezi 2 mikroteny) na obdélník. Položíme na kávové těsto, válečkem přitlačíme a svineme obě těsta do rolády. Zabalíme do alobalu a uložíme v chladničce nebo i v mrazáku. Podle potřeby krájíme 5 mm široké plátky.

Lenke til opprinnelig annonse hos Rubrikk.no

Vi selger et PA-anlegg til under halv pris, som passer perfekt til partybusser (russetiden nærmer seg …), barer og klubber, med alt du trenger; for- og effektforsterkere, høyttalere og subber. Du får også profesjonell multiroms kontroller/mikser med på kjøpet!

Alle produktene er å finne i handelen nå, og du må ut med over 60′000kr for samme oppsett! Bassen er stram og fast, lydbildet er meget rent, og anlegget var valgt ut og installert av profesjonell lydtekniker da det ble kjøpt.

Anlegget er bare brukt tre uker i buss, og har mer eller mindre stått ubrukt i privat eie siden.

• 4 x JBL Control 28, høyttalere
• 2 x JBL Control SB210 subber.
• 2 x crown XLS 402 (2 x 450w i 4 ohm)
• 1 x crown XLS 602 (2 x 600w i 4 ohm).
• Alle forsterkerne kan selvfølgelig bridges og vil da yte det dobbelte i 8 ohm, hhv. 900 w og 1200 w!
• JBL Soundzone Z32S

Medfølgende er rackstativ, samt braketter til å feste høyttalere.

Nypris (uten stativ og braketter): 60′401 kr.
Nå: 30′000 kr

Vi har en tilbuds-pdf fra Lydrommet som kan bekrefte dette (priser per 29.4.2009), for interesserte.

Bare seriøse henvendelser. Anlegget står i Voksenkollen i Oslo og kan beskues på veldig kort tid.

søkeord: forsterker, ti-tommer, tommer, bass, forforsterker, for-forsterker, effektforsterker, effekt-forsterker, hi-fi, subwoofer, proff, profesjonell, lydrommet, basskasse, russebuss, buss, russ, klubb, kafe, bar

Fermentasyon, Beyoğlu Mis Sokak’ta bulunan, üniversite yıllarımda İstem adlı çok yakın bir arkadaşımla sık sık gittiğim mekandı. Öğrenci olduğumuz için 2 saat boyunca içtiğimiz birer çay(2 saatte kişi başı bir çay, ben elma çayı İstem demleme çay:), adamların bizi kovma isteği olduğunu düşünerek halimize güldüğümüz, ama her seferinde de güleryüzle karşılandığımız bir mekan.

Çalışmaya başladığımız zaman sırtımızı gere gere gittiğimiz mekanda 2 saat içinde içtiğimiz çay sayısını kişi başı 3′e çıkarabildik:) Yemeklerin lezzetli olduğunu duyduk buna rağmen bizim tek tercihimiz ajda bardakta demleme ve elma çayı olacaktır. Eski haline göre yenilenip çok daha ferah, şık ve keyifli bir mekan haline getirildi. Vazgeçemeyeceğimiz bir mekan olarak gönüllerimizde yer edindi.

F: Ne alırsınız?
B: Ben bi elma çayı aliyim. (ne büyük değişiklik)
İ: Ben de normal çay
B: Çay ne kadar? (Ne kadar olduğunu bildiğimiz halde tekrar tekrar sorardık)
F: 1 milyon
B&İ: AAaaa 1 milyon mu?

Butikken på hjørnet kunne den nok kalles, men butikk blir et for lett uttrykk. Innvendig ser den ut som et eldre landhandleri i full drift, men øyet bedrar. Dette er en kafé, men ikke av den vanlige anonyme sorten. Her lages det kaffe, selvfølgelig og gode lunsjretter. Jeg ble sittende et par timer sammen med en arbeidskollega og vi hadde nesten ikke lyst til å gå igjen. Innehaveren, Marinanne har så langt drevet kaféen sammen med sin mann i 5 år og det går stadig bedre.
Lunsjen var meget god.
De selger også råvarer fra lokale forhandlere i området. Stedet er absolutt verd et besøk.
Sjekk hjemmesiden deres her. www.vikgarden.no