Når varaordfører Knut Fagerbakke (SV) uttaler at “Vold er en del av jobben” kan man lure på hvor hardt det går for seg på sosialistisk side i politikken. Vi som ferdes på Rådhuset har innimellom hørt SV-ere uttrykke ganske stor frustrasjon over sin samarbeidspartner Arbeiderpartiet, men hvis vi tar en titt på det som sentrale AP-medlemmer har uttalt i det siste om sine partifeller blekner det meste:

- Begge undermåls, den første direkte dum (Haakon Lie om Yngve Hågensen og Torbjørn Berntsen)
- En av to talentfulle slyngler og virkelige sjarlataner han hadde møtte i sitt lange politiske liv (Haakon Lie om Reiulf Steen)
- En som aldri har gjort annet enn å tape valg (Haakon Lie om Rune Gerhardsen)
- Vi kommer ikke utenom at Gro Harlem Brundtland og Vesle-Tor ikke holder mål (Haakon Lie om Gro Harlem Brundtland og daværende LO-leder Tor Halvorsen)
- Gråt, mitt elskede parti, gråt (Haakon Lie da han ble informert om at Torbjørn Jagland var valgt som AP-leder)
- I Stoltenberg 1 var det til og med en minister som regelmessig sovnet under regjeringsmøter (Karita Bekkemellem om regjeringskollega Guri Ingebrigtsen)
- Jeg synes det er latterlig, det er feigt og pinglete (Karita Bekkemellem om Jens Stoltenberg)
- Ikke hadde kunnet tenke meg at han kunne være så dum (Gro Harlem Brundtland om partileder Torbjørn Jagland).
- Haakon Lie mente verken nestleder Helga Pedersen eller kronprinsemnet Trond Giske er sterke eller tillitsvekkende nok til å bli leder for Arbeiderpartiet.

Hvem trenger egentlig politiske motstandere når man har slike partifeller?

Karita Bekkemellems selvbiografi får gjennomgå fra flere hold. Kommentator Elin Ørjasæther sier at “anklager om dårlig ledelse fra en leder som selv svikter så grovt, er rett og slett ikke særlig interesssant.” Hun gir konkrete eksempler.

Blogger og professor Oddbjørn Evenshaug mener Bekkemellem går i Carl I Hagens fotspor. Han sier også noe om Bekkemellems problematiske bruk av begrepet “ærlighet”. Mange skjuler seg under dette honnørordet, mens de egentlig mer enn noe annet er hevngjerrige.

Tidsskriftet Minerva sammenligner Bekkemelloms bok med et dameblad.

Dagsavisen har en artikkel med overskriften Begår et alvorlig overtramp.

Selvbiografi, og biografi for øvrig, er problematiske sjangre, noe jeg problematiserer grundigere her.

Jeg har gjort tre forsøk på å skrive min egen selvbiografi, alltid i kortversjon. Her er den beste av dem.

Skulle jeg anbefale en selvbiografi, måtte det bli Meg, Cheeta. Den er skrevet av en ape, verdens eldste sjimpanse. Den pensjonerte sjimpansen og skuespilleren Cheeta forteller her om sitt liv blant Hollywoods stjernegalleri.

Finanskrisen er på mange måter en bløff. Ikke det at vi ikke har hatt en krise i det nasjonale og internasjonale finanssystemet, men under dekke av finanskrisen har vi hatt alvorligere problemer. Regjeringen har tatt tak i finanskrisen, men samtidig latt være å gjøre noe med de viktigste problemene: konjunkturnedgangen og den nye økonomiske verdensorden. Dermed er det grunn til å frykte at Norge kan få “Den Stoltenbergske syke”.

Først til finanskrisen:

Finanskrisen er først og fremst knyttet til problemer i finansnæringen. Amerikanske og andre banker har ekspandert og lånt ut penger til alt for mange som ikke har kunnet gjøre opp for seg. Banker har gått over ende som dominobrikker og tilliten har forsvunnet. Dermed strammer alle til lånetilgangen samtidig og selv gode låntagere blir nektet kreditt. Dårlig regelverk og manglende internasjonalt samarbeid har forsterket problemene. Myndighetene i de fleste land har grepet inn, reddet banker og på forskjellig vis bidratt til å få finanssystemet til å fungere igjen.

Konjunkturnedgangen:

Før finanskrisen har verdensøkonomien nådd en konjunkturtopp og økonomien var på vei ned igjen. Etter en rekordlang oppgangsperiode i verdensøkopnomien med rekordhøye råvarepriser og stor økonomisk vekst har vi startet på en konjunkturnedgang. Etterspørselen etter råvarer synker, prisene går ned, bedriftene slutter å investere og sier opp ansatte for å unngå underskudd. Folk blir mer utrygg på jobben sin, begynner å spare mer og kjøpe mindre. Så er vi inne i en ond spiral. Denne nedgangen i ferdensøkonomien ville kommet uansett, men har blitt forsterket av finanskrisen.

Hva er så Stoltenbergregjeringens svar på disse problemene? Finanskrisen angripes med enb rekke tiltak som bedrer tilgangen på kreditt og som sikrer soliditeten i bankene. Tiltakene er fornuftige og har fått tverrpolitisk støtte.

I tillegg til dette vedtas flere tiltakspakkern som har til hensikt å motvirke konjunkturnedgangen. Det er fornuftig. Problemet er at tiltakene i all hovedsakelig er rettet mot offentlig sektor. Det er de private bedriftene og deres ansatte som sliter, men det er offentlig sektor som styrkes. Dette får en dobbelt negativ virkning for det private næringslivet. For det første får de liten hjelp i form av for eksempel skattelettelser for å motstå nedgangstidene. Samtidig fører den store pengebruken i offentlig sektor til at kronekursen går opp og renta går opp. Dermed blir norske varer dyrere i utlandet.

Noen tall fra Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) til Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser dette. Fra tredje kvartal 2008 til tredje kvartal 2009 har totalt antall sysselsatte gått ned med 38000 i Norge. Men dette tallet er ujevnt fordelt. Industrien har tapt 18000 ansatte, varehandelen 20000 og bygg og anlegg 12000 ansatte. Samtidig er det 6000 flere ansatte i offentlig administrasjon og 8000 flere ansatte i helsevesenet.

Med dette bakteppet er det vanskelig å forstå hvorfor regjeringen ikke har vært villig til å sette inn tiltak som styrker næringslivets rammebetingelser og konkurranseevne.

Men finanskrisen og konjunkturnedgangen blekner i betydning i sammenligning med de langsiktige utfordringer Norge står overfor:

En ny verdensorden:

Verden er i dramatisk forandring. Jeg har tidligere skrevet om Thomas Friedman og hans bok “The Earth is Flat” basert på tanker fra hans besøk i Bangalore i India og Infosys.. De færreste i Norge har fått med seg at India har hatt en vellykket månelanding og har planer om Mars i fremtiden. Kina har hatt langt større oppmerksomhet. Men sin sterke øknomiske vekst og store befolkning har Asia med Kina og tildels India i førersetet fått en langt større betydning for verdensøkonomien enn tidligere.

Hovedkonklusjonen i Thomas Friedmans bok er at mange land som tidligere har vært betegnet som utviklingsland nå er i ferd med å bli reelle konkurrenter til oss i Vesten. For lengst har de overtatt store deler av markedet for masseproduserte produkter. Men selskaper som Infosys har også store fremganger innen IT- og konsulentbransjen. Siden selskapet ble etablert i 1981 har de økt til over hundretusen ansatte!

I en slik globalisert verden blir det krevende for Norge å opprettholde og sin velstand når oljealderen en gang tar slutt. Vi kan ikke konkurrere på lave lønninger. Vi kan ikke subsidiere oss bort fra dårlig konkurranseevne. Og vi kan ikke alle bli offentlig ansatte.

Skal vi beholde vår velstand må vi satse på kunnskap, forskning, god infrastruktur, jobbe smartere og bli mer effektive. Da holder det ikke med hvileskjær i forskningen. Da holder det ikke å levere middelmådige skoleresultater. Da holder det ikke å sultefore universiteter og høgskoler. Og da holder det ikke å ha dårligere veitilbud enn de fleste av våre konkurrenter. Mens Stoltenbergs regjering bruker rekordmange oljekroner får forskning og høyere utdanning lide. Hvordan skal det da gå når regjeringen neste år skal begynne å stramme inn?

I følge World Economic Forums Competetiveness Report er ikke kvaliteten på det norske utdanningssystemet så aller verst. Vi er nr 16, langt bak Singapore på første plass og også godt bak de andre nordiske landene. Innen matematikk og naturfag er vi imidlertid kun nr 59 i verden! India, Barbados og Trinidad og Tobago er blant landene som er LANGT foran oss… Nå er det slik at statistikker kan brukes til så mangt, for eksempel til å fortelle at Norge er verdens beste land å bo i, men likevel bør vi ta disse resultatene på alvor.

Lite tyder imidlertid på at regjeringen har skjønt alvoret. De har levert et statsbudsjett som gir litt til alle, men aller minst til det som er viktigst for vår fremtid: skole, utdanning og forskning. Hvorfor er det slik? Kanskje er det slik at Stoltenberg er feig og pinglete, slik Karita Bekkemellem skriver i sin bok. Har han ikke kraft nok til å prioritere det som er viktigst? Eller er det slik at han ikke forstår hvor alvorlig det er for Norge og bare utsetter problemet? Eller er det kanskje ikke kultur og tradisjon i Arbeiderpartiet for å satse på utdanning og forskning? Uansett kan konsekvensene av ikke å ta disse utfordringene på alvor store.

Jeg kaller det den Stoltenbergske syke.

Tidligere AP-babe Karita Bekkemellem gir ut bok med ærlige detaljer fra et turbulent liv. Medlemmer av Regjeringen blir karakterisert. Ikke minst er det urovekkende å nok en gang få bekreftet Jens Stoltenbergs dårlige fungering som leder i krisesituasjoner:

– Jens Stoltenberg kan i krisesituasjoner oppleves som en fraværende leder, lite tilstedeværende og dermed feig. Mange ganger setter han i gang prosesser for å kjøpe seg tid og dermed slippe å ta standpunkt… Jeg har mye å takke Jens for, men han er ikke alltid imponerende god til å håndtere mennesker i kritiske situasjoner, skriver hun i boken.

For nøyaktig ett år siden, siterte jeg Vox populi i forbindelse med Stoltenbergs håndtering av den tette relasjonen til DnB NOR-sjef Rune Bjerke:

Jens Stoltenberg fungerer meget dårlig under press. Ofte ender det med at han gir etter.

Dette bildet av en unnvikende, tilpasningsdyktig og feig mann er foruroligende, og ikke den typen lederskap man skulle ønske seg. Her har AP utviklet et partiapparat og en personkultur som er langt mer innrettet mot å beholde posisjon enn å ta viktige (og noen ganger upopulære) politiske avgjørelser.

Oppdatering: Se også Problematisk å kritisere Stoltenberg?

Dagens innlegg i VG. Trykk på bildet for stor versjon.

Å lede legemiddelindustrien er et tungt verv. Karita Bekkemellem tar for lett på oppgaven.

Tradisjonelt har debatten om tilgang på medisiner falt i én av to grøfter: I den ene finner du aktivistenes taktfaste kritikk av legemiddelselskapenes etikk og moral; i den andre prosederer legemiddelindustrien behersket at selv om de har rørende sympati for dem uten medisiner, er det lite de kan gjøre: De må tjene penger for å forske fram ny medisin.

Til slutt snøfter noen at verden er urettferdig, og så er det igjen stille som i graven.

Veien framover
Kjører du hele tiden debatten i grøfta, er det imidlertid umulig å komme seg videre. Leger Uten Grenser fortalte derfor administrerende direktør i Legemiddelindustriforeningen Karita Bekkemellem at hun sitter på nøkkelen til en tredje vei: et frivillig patentsamarbeid.

Svarene hun ga oss i intervjuet med VG Nett fredag 2. oktober, tyder imidlertid på at hun misforstår vår åpne invitasjon som et blindt angrep. Hun svarer som om hun ikke forstår hva patentsamarbeid er.

Frivillig samarbeid
Patentsamarbeid er helt enkelt en hevdvunnen metode for at minst to selskaper kan samarbeide for å skape bedre og billigere produkter. Et patentsamarbeid for hiv-medisiner betyr at forskere og medisinprodusenter får tilgang til patenter mot at de betaler patentholderen. Slik kan kunnskapen brukes til å framstille eksisterende medisiner eller forske fram nye.

Samarbeidet åpner for konkurranse mellom legemiddelselskapene, slik at prisene på ellers monopoliserte medisiner reduseres. Samarbeidet gjør det også enklere å kombinere virkestoffer fra flere produsenter i én pille, noe som er helt avgjørende for stadig flere hiv-pasienter. Til slutt blir det mulig å utvikle medisiner for mindre kjøpesterke grupper, som barn i fattige land.

Kollektiv forvaltning av patenter sikrer altså rettferdig provisjon til patenteierne og utvikling av billige medisiner, og ideen om et patentsamarbeid har bred støtte blant forskere og politikere. Flere farmasøytiske selskaper har også uttalt at ideen er interessant. I Norge avviser likevel den tidligere statsråden Karita Bekkemellem initiativet før hun engang vet hva det innebærer.

Defensiv, fordomsfull og uinformert
Leger Uten Grenser er overrasket og skuffet over at lederen for legemiddelindustrien i Norge møter initiativet med defensive, fordomsfulle og uinformerte svar.

«Det er viktig at vi har en bransje som klarer å produsere riktige legemidler i fremtiden» sier Karita. Leger Uten Grenser er selvfølgelig enig. Derfor oppfordrer vi også bransjen til å bli flinkere til å trekke veksler på hverandres medisinske innovasjoner gjennom samarbeid.

«Hvis Leger uten grenser mener patenter er hovedproblemet, er det helt feil. De som står for utviklingen av viktige legemidler er en kommersiell bransje som er nødt til å tjene penger.» Her er både Karitas premiss og konkusjon gal. Leger Uten Grenser mener selvfølgelig at patenter og muligheten til å tjene penger på egne innovasjoner er en del av løsningen.

Karita Bekkemellems mest alvorlige misforståelse er likevel følgende: «Av de viktigste medisinene, er 95 prosent gått av patent.»

Tallet er for så vidt riktig, men det er himmelropende irrelevant. Nesten alle hivmedisiner – såkalt antiretrovirale medisiner – er fortsatt patentert på høyinntektsmarkeder. Mange patenter er dessuten tildelt i utviklingsland hvor det ikke finnes kapasitet til å produsere kopimedisiner. Der det finnes kapasitet, er den «frigitte» medisinen som regel under patentbeskyttelse.

LA DET SKJE!: Som administrerende direktør i Legemiddelindustriforeningen har Karita Bekkemellem en enestående mulighet til å forandre verden, slik at også fattige får tilgang til livsviktige medisiner.

I en slik virkelighet blir det umulig å bli sittende i grøfta og akseptere de defensive og avvisende svarene fra administrerende direktører som Karita Bekkemellem.

Det er nå snart ett og et halvt år siden organisasjonen UNITAID lanserte ideen om et patentsamarbeid for hiv-medisiner. Leger Uten Genser støtter initiativet fordi vi, i likhet med WHOs generalsekretær Dr. Margaret Chan, er overbeviste om at forskning og utvikling av medisiner kan være behovsdrevet og profittdrevet på samme tid. Vi er imidlertid avhengig av samarbeidsvilje fra legemiddelindustrien for å lykkes.

I fjor behandlet Leger Uten Grenser 140 000 pasienter med hiv-smitte. I stedet for å møte oss med en forutinntatt holdning om at vi ikke forstår industrien, oppfordrer vi Karita Bekkemellem og Legemiddelindustriforeningen om å vurdere vår invitasjon igjen.

Det vil alle tjene på.

En kortere versjon av teksten er i dag publisert i VG, s 37.

Og det, kjære leser, kan du også.

I dag lanserer Leger Uten Grensers vår kampanje for tilgang til medisiner. Den heter “La det skje!” og er et intiativ for å få legemiddelselskaper til å overføre sine hiv-medisiner til et såkalt patentsamarbeid.

LA DET SKJE!: Som administrerende direktør i Legemiddelindustriforeningen har Karita Bekkemellem en enestående mulighet til å forandre verden, slik at også fattige får tilgang til livsviktige medisiner.

Når et selskap gjør sine patenter tilgjengelige i et patentsamarbeid (også kalt patent pool), kan andre forskere og medisinprodusenter få tilgang til patentet mot et vederlag til patentholderen. Dette bedrer medisintilgang på tre måter:

Du kan lese mer om patentsamarbeid på UNITAIDs nettsider, eller ved å besøke Leger Uten Grensers kampanje for tilgang til livsviktige medisiner.

La det skje! går ut på å aktivt be dem som sitter med patentene om å tilgjengeliggjøre disse i UNITAIDs patentsamarbeid. Det kan alle våre støttespillere gjøre ved å gå inn på kampanjesiden og sende en personlig epost til administrerende direktør i Legemiddelindustriforeningen (og tidligere statsråd for Arbeiderpartiet) Karita Bekkemellem.

Det er nemlig Karitas medlemmer – de store legemiddelselskapene – vi ønsker å få med i samarbeidet. De er nemlig ikke like sikre selv ennå.

Nærmere bestemt selskapene Abbott Laboratories, Boehringer Ingelheim, Bristol-Myers Squibb, GlaxoSmithKline, Merck & Co og Pfizer.

Et par ting kan være verdt å ha med seg: Fire millioner mennesker får i dag antiretroviral hiv-behandling verden over, og det ville aldri vært mulig uten tilgang på billige og gode kopimedisiner. Mange står likevel i fare for å miste muligheten for livslang behandling.

Økt patentering fører til at prisene øker, og at den beste medisinen blir utilgjengelig for fattige. Patentsamarbeidet sikrer lavere kostnader på gode medisiner, og en kollektiv forvaltning av patenter sikrer i tillegg både rettferdig provisjon til patenteierne og insentiv for utvikling av billige medisiner. Win-win-win & Live and let live i ett.

Og nå lurer du vel på hvordan du kan være med å bidra? (Klart du gjør!)

Vi har gjort det enkelt for deg. Ved å gjøre noe å enkelt som å sende en e-post kan du bidra til å hjelpe millioner av mennesker som i dag ikke har råd til hiv-medisinen de trenger for å leve. Det er ikke mye, men det er en måte å si at du ønsker en forandring på. Om du er enig med vårt syn på patentsamarbeid, får du her en mulighet til å påvirke.

Da er det vel ikke for mye forlangt at du bruker den?

Man blir ikke glad av å plage andre. Foto: Justis og Politidepartementet (Creative Commons)

Storberget må være den mest upopulære mannen i regjeringen. Ikke bare er han mislikt av de som er kritiske til maktapparatet, men også av sine egne. Det er nesten rart at Karita Bekkemellem ble bedt om å fratre sin stilling, mens Storberget hele tiden har blitt sittende. Etter gjentatte skandaler og etter å ha utvist manglende demokratiforståelse mange ganger, ser han ikke ut til å ha lært. Nå utnevner han Janne Kristiansen til PST-sjef, mot de ansattes vilje, etter nettopp å ha blitt kritisert for å ha gjort noe liknende i utnevnelsen av politisjefen. Kristiansen har gjort en dårlig jobb og fått krass kritikk for å ha svekket rettssikkerheten i sitt arbeide som leder for Gjenopptakelseskommisjonen. Når PST nettopp har blitt kritisert av metodeutvalget for å ha gjort grunnlovsstridig romavlytting, er det da på sin plass å utnevne Kristiansen til PST-sjef? Maken til uproff, autoritær og umoden Justisminister skal man lete lenge etter. I Killengreen-saken, som likner stygt på denne, fikk Storberget kritikk av opposisjonen, som mente at tabbekvoten hans er brukt opp.

Oppdatering: VG ser ut til å ha trukket artikkelen om at PST-ansatte reagerer på utnevnelsen.

Tidigare statsrådet och ledaren för norska Arbeiderpartiets kvinnebevegelse , Karita Bekkemellem, menar att kvinnorörelsen är naiv när det gäller förtryck av kvinnor bland muslimerna. Och hon är också trött på att politikernas svar på problemen hela tiden är: DIALOG OCH TOLERANS

“- Den såkalt intellektuelle venstresiden må ikke bli for naiv når det gjelder å stå oppreist for rettigheter for våre nye landsmenn. Faren for venstresiden er at den bare går inn for dialog og humanisme. Mannlige politikere – les stortingspresidenten – gjentar at svaret er humanisme, dialog og toleranse. Hvor mange år med dialog skal vi ha før noe skjer? I mellomtiden blir norske kvinner kjønnslemlestet, voldtatt i egne ekteskap, giftet bort med søskenbarn. Da må vi være tøffe, og si rett ut at det er uakseptabelt. Jeg gir Siv Jensen absolutt rett i det, sier Bekkemellem til Aftenposten.”

VG

/Fröken Sverige

This is probably quite uninteresting for most of my international readers, but it is an issue that seriously concern Muslim women and their opportunities in Norway. Therefore I really need to write about it.

Some months ago I posted a link to an article about Keltoum Hasnaoui Missoum and her dream to become a “police woman”. Mrs. Hasanaoui actually wrote a letter where she inquired about the possibilities of wearing the hijab with the police uniform, and early this month (4th of February), the justice ministry decided to allow this.

Well, it obviously didn’t end there. From this date until a couple of days ago, fierce debates on whether or not the police should be religiously neutral, whether Norway was subjected to hidden “Islamization” and many others, were arising.

The debates accumulated and got totally out of hand of what was really the issue… It even went so far that a former minister and talk show host, Karita Bekkemellem, managed to say that “we are against female genital mutilation in Norway, and I feel tempted to put this (hijab) in the same category”. Apart from this being a highly disturbing and discriminating comment, it clearly shows ignorance on the issue. I mean, how can you possibly connect the free choice of wearing hijab for religious and personal reasons with such a controversial and, dare I say, un-islamic and ILLEGAL action of FGM? I was asked to comment on the remark, because I once guested the talk show where she’s co hosting, you can read it here. It is however, not very serious – somehow I manage to lose all my seriousness and ability to discuss things the way I imagine and want to do once somebody interviews me – a horrible habit I must say. 

Few days and numerous debates later, the ministry of justice announced that they were no longer working on allowing hijab with the police uniform, and an understandably disappointed Hasnaoui is left with crushed hopes.

Now what is wrong with all of this? First of all, one should never publicly announce the decision of allowing women to wear hijab in the police, only to cowardly withdraw days later. That is an outrageous fact itself. Second, this debate, emotional as it was, reveals some true hatred, ignorance and fear towards Islam and Muslims. I believe that the hatred is in fact a product of the fear, and that the fear is a mere product of ignorance, of not knowing and thus making own frightening versions of the real issue.

An “islamization” of Norway, hmmm, I wonder what goes on in the minds of people uttering such words… I believe that most Muslims wish to live in accord with their religion to the extent they can manage to do so, but that this does not involve a burning desire to make Norway an Islamic society in any way. Live and let live, that is simply what they ask for. Let me live my life a good Muslim, like you live your life a good Christian, Jew, atheist or anything else. As long as we all stick to morals, respect the laws, and are tolerant of other people’s views (as long as they are not dangerous or oppressing – Herbert Marcuse, Repressive tolerance – please don’t tell me that Islam preach any of these, if you do your homework properly you will know it is not the fact) we should be able to wear what we want to, pray how we want to, and believe in whatever we find ourselves believing in. There is no threat to anyone – we have all been coexisting relatively peacefully in the past, we should all be able to manage this perfectly in the presence and the future.

Hijab is a right, as is the choice not to wear it, and the choice to wear bikini to the beach if you wish to do so. And as long as you have the desired qualifications, it should be your right to enter into whatever career you want, regardless of your religion. That is simply a basic principle of justice. Now if anybody believes that hijab (or any other religious head cover) is a requirement of the religion (regardless of how other people may think of that), and it doesn’t do harm to anyone, isn’t it then a right of religious freedom to be allowed to wear it, and isn’t it a mere right to try to enter your desired career path (that you have the necessary qualifications for) wearing this?

A ‘no’ to these questions would be a contradiction to the basic rights and liberties of Western democracies. One cannot take away the rights of a group of people because one doesn’t like their religion. That is inequality, and inequality is definitely non consistent with democracy.

Now. The decision reached after all these discussions and debates, was a ‘NO’ to hijab in the police. It was not just a ‘no’ to the use of hijab in the police; it is also a ‘no’ to hijab wearing Muslim women in any other profession that requires face-to-face contact with the people. Why? A huge part of the negative opinions on the use of hijab in the police was not opinions that restricted themselves to this in particular. The debate displayed a frightening attitude towards the hijab itself, people’s views on the hijab is not favorable at all. The opposition to this proposal of allowing hijab in the police, and the following withdrawal of the proposal will lead to one thing only. People will have fewer scruples when it comes to discrimination on the basis of religious identity in hiring to any field, and this will result in even less opportunities for Muslim women choosing the hijab. The decision of dropping the proposal is of giving into the tyranny of the majority and thus limiting the rights of a certain group of people, is something that really doesn’t belong in a society with strong democratic values.

Shame on you for playing the hijab and the professional fates of Muslim women as a political card.

Det er litt vanskelig idag å ikke få med seg debatten rundt Hijab som er overalt, men jeg er litt usikker på hva det egentlig er debatt om. For det hele startet, etter det jeg oppfattet, med spørsmålet om man skulle la muslimer bruke hijab til politi-uniform. Og spørsmålet er jo utrolig viktig i og med at vi i Norge i flere år (til og med tiår) har fått flere “nye landsmenn” som ikke tilhører den kristne kirke, men er muslimer. Etter hva jeg har fått med meg er det i følge Koranen en plikt for muslimske kvinner å bære Hijab? Begrunnelsen for denne plikten er også, etter det jeg forstår, roten til debatten. I en artikkel fra 2004 i Aftenposten sies det “Men meningene om den er omstridte og delt i to fronter: De som vil tillate hijaben i religionsfrihetens navn, og de som vil forby den fordi den er en undertrykkende side ved religionen.”

Slik jeg forstår debatten som enda raser i landet, er det nettopp det samme. Og det er nok det at begge disse meningene er så sammenvevd at det blir vanskelig å diskutere den ene delen uten at man tar hensyn til den andre. Men jeg savner også en debatt som ble tatt opp da jeg og noen venner i klassen diskuterte dette. Politidirektoratet har åpnet opp for at man skal kunne benytte seg av religiøse hodeplagg i politiuniformen. Uniformen. Er ikke poenget med politiets uniform for det første at den skal være én og samme for alle som bærer den? Et annet spørsmål som også kom opp etterhvert er, bør man ikke ha en politiuniform som ikke viser personens personlige holdninger og verdier? At man kan forvente at en person som er i politiuniform står for de samme verdier og holdninger? Personlig mener jeg dette er utrolig vanskelig, og jeg tror ikke at en person som bærer Hijab nødvendigvis har mindre sunne verdier og holdninger enn en person som ikke bærer den. Jeg skjønner at politidirektoratet ikke ønsker å fremstå som diskriminerende mot noen som helst trosretning, noe de forsøker å gjøre noe med ved at alle religioner skal få bære hodeplagg. Men vi må også huske at det ikke er noen tvang til å bære hodeplagg for de som ikke velger å gjøre det. Man åpner opp for at det nå er mulig. “Politidirektoratet er ut fra en samlet vurdering av de hensyn som er nevnt foran, positivt til at det gis anledning til å benytte religiøst hodeplagg til politiuniformen. Vi mener at hensynet til å rekruttere bredt og sikre at politiet representerer alle samfunnslag, uavhengig av livssyn og etnisitet, må komme foran et strengt krav til en nøytral politiuniform.” Heter det i innstillingen fra politidirektoratet, en argumentasjon jeg må si jeg personlig støtter. Jeg er også for at alle minoriteter bør få muligheten til å jobbe, men jeg er også sikker på at de som velger å benytte seg av slike hodeplagg nok vil møte større utfordringer i hverdagen enn de som velger å ikke bruke de.

Når debatten også raser rundt om det er kvinnediskriminerende må jeg jo innrømme at det kan virke slik utfra det jeg hører i aviser, på radio og på tv om begrunnelsen for Hijab bruk. Men er dette vår kamp å ta? Jeg er født og oppvokst i Norge, jeg er gutt, og ifølge mine medmennesker har jeg et rimelig feministisk syn på saker og ting. Men jeg mener at om dette skal tas som en kvinnesak så må norskættede kvinner skjønne at dette ikke er deres kamp. Rødstrømpene må gjerne beholdes på, men jeg mener at man også må vite når man ikke skal involvere seg. Dette kom spesielt godt frem i Karita Bekkemellems noe uheldige utsagn om at det er like kvinneundertrykkende som omskjæring er. Jeg skjønner at damen nå jobber på en tv-kanal og ønsker å skape litt oppmerksomhet, men det får da være grenser for usaklig og usmaklig utsagn? Nå har jeg ikke fått med meg om hun enda står for utsagnet eller om hun har valgt å moderere utsagnet – noe jeg i så måte mener hun bør vurdere…

“Stortingsrepresentant Karita Bekkemellem (Ap) sammenlikner bruk av hijab med kjønnslemlestelse av kvinner.“

Den norska Stortingsrepresentant Karita Bekkemellem (Ap), går stenhårt emot förslaget om att tillåta hijab i den norska polisuniformen. Hon anser att hijab på sätt och vis är lika illa som könsstympning.

Nu skriker muslimerna högt tillbaka och påstår att Karita Bekkemellem är “mentalt omskuren” som inte respekterar dem.

“Daglig leder Fakhra Salimi for MIRA – Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner – reagerer sterkt på Karita Bekkemellems utspill:

I kveldens sending av programmet Studio5 på TV-kanalen FEM sammenlikner den tidligere barne- og likestillingsministeren bruk av hijab med omskjæring av kvinner.”

VG, VG, Tv2 nyhetene

VG Debatt:- Vi som er muslimer blir ikke respektert med eller uten sjal!

Aslam Ahsan:- Norge må ikke bli mer pakistansk enn Pakistan

Rune Gerhardsen:- Det er en grunn til at det heter uniform, ikke multiform

Dagbladet.

“Politidirektoratet sa tidligere i år ja til bruk av hijab til den norske politiuniformen.
De håper at oppmykningen i uniformsreglene skal sikre en bredere rekruttering og sikre at politiet representerer alle samfunnslag uavhengig av livssyn og etnisitet

Arne Johanessen i Politiets Fellesforbund er motstander av forslaget, og får støtte fra Høyre, Senterpartiet og FrP. De håper regjeringen snur i hijab-saken.

Hijabsaken ble aktualisert da 23-årige Keltoum Hasnaoui Missoum fra Sandnes skrev et brev til politidirektoratet der hun spurte om det var tillatt å bruke hijab under utdanningen og senere til uniformen.”
Likestiller hijab med omskjæring,

FAKTA:

40 prosent av ungdomskriminaliteten i Oslo begås av minoritetsungdom.
90 prosent av kvinnene ved Oslo krisesenter har minoritetsbakgrunn.

/Fröken Sverige

Vanligvis overlater jeg til andre å opprøres over mannsjåvinisme.  Men Klassekampen irriterer meg i dag.

Karita Bekkemellem støtter innkjøp av Joint Fight Striker-fly i VG-innlegg. Det synes Klassekampens Anders Horn er såpass tåpelig at han har brukt to ulike spalter på å gjøre narr av stortingsrepresentanten.

I “På teppet” skriver KK syrlig at Karita har landet på det standpunktet “etter en høyteknologisk aha-opplevelse hun fikk på Forsvarets høyskole i 1999″.

Under overskriften “Kjøp rosa kampfly!” gjør Horn narr av henne fordi hun er med i TV Norges Studio 5, som har tatt for seg sko, moter, smykker, Great Garlic Girls og Syden. Så skriver han:

- Bekkemellom var nemlig elev på Forsvarets høyskole for ni år siden, og har lært seg ett og annet om de tekniske kravene som må stilles til nye norske fly.

Vel, om teknisk innsikt var et krav for å skrive om kampflysaken, diskvalifiseres vel automatisk nesten alle KKs egne artikler om temaet. De handler vanligvis ikke om tekonologisk overlegenhet, men gjenkjøpsavtaler, norske arbeidsplasser og nordisk samarbeid.

Videre skriver Horn:

- Når autoriteter snakker er det bare å lytte. Av Studio 5s PR-bilder kan vi tydelig se at det er Bekkemellem som har peling på det tekniske.

Hadde denne dissinga forekommet om Karita var en mann? Hadde Inga Marte Torkildsen fått samme medfart om hun hadde skrevet om temaet? Ikke om hun hadde gått inn for Klassekampens foretrukne svenske variant. Da er nok de fleste meningsberettiget, Karita også.

Her er Klassekampen ikke bare mannsjåvinistisk, de er gammelmoralister også. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig, både å ha det gøy, tulle OG være seriøs. I Studio 5 er Karita sammen med grepa damer som Martine Aurdal, Vampus og Kjersti Løken Stavrum. Er deres meninger også korrumpert av deltidsjobb i showbiz?

Nå skal det til Horns forsvar sies at han nederst legger til at det kan være mannsjåvinistisk det han har skrevet. Hvorfor skrev han det da?

Den nye likestillingsministeren vil alminneliggjøre at vi er forskjellige. Og hun har Erling Lae som favoritt-homo.

Det er ikke mindre alvorlig å bli forskjellsbehandlet på grunnlag av seksuell legning enn etnisitet. Det er viktig å ta tak i alle diskrimineringsgrunnlag. Og det er viktig å stimulere til positive prosesser, sier hun til Gaysir.

Manuela Ramin-Osmundsen tok over som barne- og likestillingsminister for tre uker siden etter Karita Bekkemellem som stod i fremste linje for homofiles og lesbiskes rettigheter.

Din forgjenger var stolt over å bli kalt homo-minister. Vil du være stolt over en slik betegnelse?

- Jeg synes ikke jeg skal kopiere henne. Jeg vil være en minister for alle som blir diskriminert. Min personlige holdning og mitt mandat er å jobbe for alle grunnlag, sier hun til Gaysir.

Les resten på Gaysir.no

Rosa Rebell vil herved takke Karita Bekkemellem for sin innsats for å bedre homofiles levekår i sin tid som Barne- og likestillingsminister.

Jeg håper den nye ministeren, Manuela Ramin-Osmundsen, vil fortsette dette arbeidet.

Flere omrokkeringer i regjeringskabalen var nødvendig og noe de fleste så komme. Først og fremst vil SV nyte godt av utskiftingene som jeg tror vil være til stor hjelp for å styrke et svekket parti.

De mest opplagte forandringene var jo selvsagt kunnskapsminister Øystein Djupedal og Miljøvernminister Helen Bjørnøy. Jeg er på ingen måte i tvil om at begge har gjort en formidabel innsats i sine departementer, men det er ikke alle forundt å bære en bør på denne størrelsen.

OVERRASKELSE: At Karita Bekkemellem sier takk for seg i barne- og likestillingsdepartementet var noe mer overraskende. Til nå har Bekkemellem gjort en formidabel innsats for likestilling, og er definitivt en både sterk og dyktig politiker på alle måter.

Karita Bekkemellem har tatt kraftig til orde for økt bruk av kjønnskvotering på mange samfunnsområder og satt mannens posisjon oppi likestillingsspørsmålet på dagsorden. Feminisme handler tross alt ikke bare om kvinnen.

Jeg er likevel ikke det minste i tvil om at Manuela Ramin-Osmundsen, som tar over ministerposisjonen, kommer til å gjøre en god innsats. Men det er det nok flere på den ytterliggående høyrefløy som vil være uenige i.

RINGREV: Veteran Erik Solheim utvider sitt ansvarsområde til å også omslutte miljøspørsmål. Han tar over miljøverndepartementet etter Helen Bjørnøy og beholder sitt ansvar for utviklingsarbeid.

Den tidligere partilederen er et kjærkomment gjensyns i norsk rikspolitikk og jeg håper det nå virkelig kan bli litt sving på miljøvern både nasjonalt og internasjonalt.

OPPDELING: Etter kunnskapsminister Øystein Djupedals avgang blir ministerposten for kunnskap delt i to ansvarsområder; et for skole og barnehage, og et for høyere utdanning og forskning. Regjeringen har innsett at det totale ansvaret i denne sektoren blir for mye for en minister.

Ansvaret deles mellom SVs nestleder Bård Vegar Solhjell og Tora Aasland, hvor Solhjell tar seg av skole og barnehagesektoren og Aasland tar seg av forskning og høyere utdanning.

SMEKK PÅ PUNGEN: Miljø, forskning og utdanning er de viktigste områdene for SV, og har vært nettopp den politikken som SV har vunnet velgere på til alle tider. At SV-velgerne føler at partiet svikter i hjertesakene er forståelig. Jeg håper de nye omrokkeringene kan hjelpe til å snu tendensen og heve det synkende skipet.

SV har utvilsomt fått seg en smekk på pungen etter det elendige resultatet etter årets kommunevalg. Det er viktig nå at partiet setter inn alle krefter de kan og de beste politikerne de kan oppdrive for å snu den negative utviklingen. Det meste som er ødelagt kan repareres, men jeg håper at SV nå utfordrer Arbeiderpartiet noe mer og radikaliserer politikken sin igjen. Noe som i alle fall er sikkert er at Arbeiderpartiet ikke kommer til å gjøre det for dem.

Norge har en av Europas desidert mest radikale regjeringer, men alt kan bli bedre.

Karita Bekkemellem går av som barne- og likestillingsminster. Manuela Ramin-Osmundsen blir ny likestillings- og diskrimeringsminister.

– Hva de kaller departementet er underordnet, så lenge de opprettholder det solide arbeidet Karita Bekkemellem har gjort for homopolitikken, sier leder i LLH Jon, Reidar Øyan.

Han ønsker Manuela Ramin-Osmundsen lykke til som ny minister for homoene.
– Jeg er overbevist om at Ramin-Osmundsen, som selv tilhører en minoritet, har et godt utgangspunkt for å se de store sammenhengende i minoritetsspørsmål diskriminering og likestilling. LLH håper og tror på et godt samarbeid med den nye ministeren, sier Jon Reidar Øyan.

Les resten på Blikk.no