Jeg har et synspunkt i Jyske Vestkyst i dag, d. 31. marts 2009. Det kommer her, inklusiv den del, der blev fjernet af redaktionen.

“Er paven virkelig livsfarlig?
Chefredaktør Peter Orry sætter nye standarder for lavt debatniveau og udviser en tankevækkende mangel på viden om den katolske kirke i lederen ‘Paven er livsfarlig’ (21/3/09).

For det første er PO upræcis i sin citering af paven. Et katolsk podcasting-site, www.katpod.dk, gennemgår d. 19/3/09 pavens ‘kondom-kommentarer’. Pavens hovedpointer er, at liv er dyrebart, at der er behov for en mere grundlæggende forandring af indstillingen til seksualitet i Afrika, og at AIDS-epidemien ikke kan afværges ved uddeling af kondomer.  

For det andet er det noget vrøvl når PO påstår at paven anklager organisationer, der arbejder med at bekæmpe AIDS. Et hurtigt kig på www.caritas.org viser, hvordan også den katolske kirkes globale nødhjælpsorganisation, Caritas, arbejder mod HIV-AIDS.

For det tredje lyder det ifølge PO nærmest som om paven har ansvaret for AIDS-epidemien, hvilket er absurd. Antallet af inficerede med HIV-AIDS stiger globalt, også i Afrika, på trods af uddeling af kondomer. Teorien om, at den katolske kirkes holdninger har negativ indflydelse på AIDS-bekæmpelsen holder næppe. Statistik for de ni sydligste afrikanske lande tyder, alt andet lige, på, at lande med flest katolikker faktisk har lavest antal HIV-ramte”.

Denne del blev skåret væk af redaktionen:
For det fjerde betegner PO centrale begivenheder i den katolske kirke som ‘glamour, som bedrager’, fremkommer med flere særdeles uvenlige kommentarer om paven, og mener at den katolske kirke “burde prædike godhed og kærlighed blandt mennesker”. Disse kommentarer er både nedladende og usaglige.

I øvrigt har paven ikke udtalt sig direkte i den nylige og tragiske sag om abort i Brasilien.

Hvordan bliver en pave valgt, og er valget demokratisk? En fredag eftermiddag havnede jeg i en diskussion, hvor nogle af spørgsmålene cirkulerede i selskabet. Der var lige så mange svar, som der var spørgsmål. Det kan være svært at finde ud af præcist hvordan paven, overhovedet for den Romersk Katolske Kirke, bliver valgt, men her kommer en kort forklaring.

Fra præst til kardinal
En pave er valgt på livstid og i dag forventer de fleste, at han sidder tiden ud. Det er blandt kardinalerne, at den nye pave bliver valgt. Kardinalerne er kirkens øverste ledere. Når du ser dem i bl.a. fjernsynet kan du kende dem ved deres røde dragt. Der er ingen kardinal i Danmark og de skandinaviske lande, fordi antallet af katolikker er relativt lille. I f.eks. Tyskland er der adskillige kardinaler.

Billedet er af Keith Michael Patrick O’Brien, der er kardinal af Skotland.

Konklave
Selve valget af den nye pave foregår i det Sixtinske Kapel i Vatikanet. Kardinalerne er lukket frivilligt inde. Det betyder helt bogstaveligt, at dørene låses, det ikke er muligt at bruge normale kommunikationsmidler, som f.eks. telefon, internet, osv.  Pointen er, at kardinalerne skal være afsondret og kun koncentrere sig om valget af den nye pave uden påvirkning udefra. Der bliver også gjort store anstrengelser for at sikre, at ingen kan aflytte stedet.

To-tredjedels flertal
Indtil valget af Johannes Paul II i 1978 var der krav om to tredjedels flertal for at opnå valg. Dette blev af Johannes Paul II lavet om til at camerlengoen (som er den kardinal, der står for den praktiske del af valget, en slags ceremonimester) beslutter, at der nu er muligt at blive valgt med 50 % af stemmerne +1 stemme.

The Tablet skriver, at Johannes Paul II’s efterfølger som pave, Benedict XVI, efter valget i 2005 omgjorde Johannes Paul II’s ide om 50 % + 1. Benedict genindførte kravet om to-tredjedels flertal, men tilføede et nyt element: Hvis valget efter 13 dage (cirka 34 afstemninger) ikke er afgjort skal de to topkandidater stille op mod hinanden – og kravet er stadig 2/3 flertal.

Demokrati, eller ej
Man kan vel konkludere, at selve valget af en ny pave i sig selv er demokratisk i betragtning af det kræver to-tredjedels flertal at opnå valg. Paven vælges, stort set altid, blandt en fra kardinalernes rækker og kardinalerne er udnævnt – ikke valgt, af paven. Man kan dog diskutere hvor dybt demokratiet stikker, når vælgerne således ikke er demokratisk valgt.

Flere informationer
‘Electing a Pope’ by Paul McLachlan
‘Sådan vælger kardinalerne en ny pave’ af Andreas Rude

Paven har tydeligvis ryddet på loftet før jul. Der har han tydeligvis funnet de gamle notatene han gjorde da han var medlem av Hitlerjugend under 2.verdenskrig. Og han synes tydeligvis fortsatt det som står der er strålende formulert. I en tale til sitt kardinalkollegiet lille julaften valgte han å dele noe av disse strålende sitatene. “Vi trenger en menneskeøkologi” kunne han fortelle. Ja, det lyder jo kjent. Ideen om at noen mennesker ikke hører hjemme i skapelsen,eller er mindreverdige, er jo ikke akkurat ny. Pavens landsmann Adolf hadde jo mye og si om dette. Han brukte ikke så moderne ord som “økologi”, men det mye mer tidsriktige “renhet” om sitt prosjekt. Same shit, new wrapping!

Kapittelet den gamle Hitlerjugend Paven tydeligvis har funnet i sine notater denne gang handler om “de homofile”. Og de var som kjent ikke så pop hos landsmannen Der Fürer heller. Faktisk internerte han 10 tusenvis av dem,og sendte en rekke av dem til konsentrasjonsleire til den sikre død under den 2.verdenskrig. Og nå tar Paven til orde for å ta grep om dette utryddelsesprosjektet igjen. Og dette er alvor, sier Paven. Han mener behovet for å bekjempe homofili er svært sterkt, og at det å mislykkes i dette prosjektet  ”ville det bety selvødeleggelse for mennesker”. Du verden – intet mindre! Dette lyder da også kjent. Nærmest som å lese utsnitt av “Den endelige løsningen” av landsmannen Adolf. Den planen som skulle løse “det jødiske problemet”.

I Pavens plan for å rense menneskeheten fra “de homofile” inngår en bekjempelse som forplikter like sterkt som den vi har i forhold til å stanse global oppvarming. Faktisk finner Paven det helt betimelig å sammenlikne nedkjempelsen av homofile med kampen mot miljøtrusselen. Adolf hadde vært stolt av sin tidligere elev!

Pavekirkens opptatthet av homofili har generelt sett vært mye mindre enn det vi er vant med i Den Norske Kirke. Her har jo nærmest enhver teologisk beslutning de siste 20 årene blitt farget av synet prester og biskoper har på homofile. I Den Katolske Kirke har man selvsagt et klart syn på saker og ting som har med homofili å gjøre, men de har gjort det mye enklere for seg selv enn protestantene. Stort sett har de i katolisismen henvist til det 6.bud når man har sagt at homofile fikk holde sin seksualitet for seg selv. Dette budet som sier at man ikke skal drive med sex utenfor ekteskapet. Sånn sett var homofili like syndig som å onanere, bruke kondom eller – ja – ha sex med kjæresten sin. Mange kunne leve med det. Den Katolske Kirke har hele tiden sagt at homofile skal behandles med respekt. De utga i 1986 “Den pastorale omsorg for homoseksuelle personer”. Her heter det blandt annet at “Man må merke seg at Kirken her taler om handlingene, og ikke om tendensen eller inklinasjonen. Å ha en tendens til, en inklinasjon mot, fortjener ikke en moralsk fordømmelse.” Vi er altså tilbake til “legningen er ok, men praksisen er uakseptabel”. Vi har hørt det før. Men det understrekes i dette skrift at “Alle mennesker har en fundamental verdighet: Skapt i Guds bilde, og ved nåden Guds barn og arvinger til himmelriket”. Så kjekt.

Men så kom Ratzinger til makten, og ting ble en del annerledes. Han gravde frem en gammel krok av en tidligere psykoanalytisk psykiater, som hadde blitt prest, som formulerte Pavekirkens nye syn på homofili. Og du verden som man kunne skimte de gamle gutta i psykologiens tidlige morgen i det som kom fra Kirken etter dette. I psykoanalysens tidligere tider (og desverre mange steder fortsatt) ble homofile sett som degenererte i sitt følelsesliv. Dragningen mot det samme kjønn skyltes en fiksering på det stadiet i utviklingen hvor vi visstnok (i følge Freud) skal ha en sterk angst for at vår far skal kutte av oss penisen, fordi vi er forelsket i vår mor (dette er omtrent når vi er 6-7 år). En lykkelig løsning på denne konflikten skal visstnok være at vi identifiserer oss med vår far, og søker å bli så lik ham som mulig, for å finne en kvinne som er lik vår mor. Ja, jeg skjønner det om du ikke henger med. Men saken er at i følge psykoanalysen så har homofile i denne prosessen isteden identifisert seg med sin mor! Krise!! Galskap! Mot naturen! Ja, det ”fucker jo opp” hele personligheten selvsagt.

Dette er altså utgangspunktet til mannen som nå har formulert Den Katolske Kirkes syn på homofili. Og man finner mye slagg fra psykoanalysen i det han har forfattet. Her er det degenerert personlighet opp og i mente. Som i psykoanalysen snakker man om homofilien som et pervertert valg, som noe man kan velge bort, eller som ikke “skapt” på samme måte som “hetrofilien”. Man har med andre ord gått fra “arvinger til himmelriket” til å være degenererte, og på ville veier. Like etter dette ble forfattet kom Paven med sin uttalelse om at man nå skulle rense kirken for homofile for å unngå at homofil perversitet skulle korrumpere kirken! Han siktet da til overgrepssakene som hadde herjet i USA, og som hadde kostet dem milliarder av dollar i erstatningssaker. Koblingen mellom pedofili og homofili er også kjent fra tidlige psykoanalytiske slagsider. I dag gikk Paven imidlertid enda lenger. Ikke bare skal kirkens renses – verden må bekjempe homofile!

Jeg synes det er trist at Paven holder på med dette. Jeg kjenner katolikker som er homofile, og jeg kjenner sterkt troende katolikker som langt fra deler Pavens syn. Jeg respekterer at Den Katolske Kirke må bevege seg sakte i liturgiske spørsmål, og at det gir dem troverdighet som trossamfunn. Men det er verre når de beveger seg feil vei. At Paven i en tid med økende nød i verden, med finanskrise, med HIV epedemier som sprer seg som ild i tørt gress i Afrika, med fattigdom og ulikheter som bare vokser, velger å definere “de homofile” som et av de største problemene i samfunnet er egentlig bare trist. At han bruker sin tale lille julaften, dagen før frelseren, han som døde for alle våre synder, blir født,til å lansere en ren forfølgelse av homofile er fullstendig uforståelig. At han med denne nye oppfordringen til forfølgels beveger seg nærmere Ayatolaene i Iran og de ekstremistene som steiner homofile i Saudi Arabia er uakseptabelt. Selvsagt vil Kirken hevde de ikke er ute etter å forfølge noen individer. De vil hevde de ikke vil oppfordre til å skade homofile. Men resultatet er at de sprer en holdning til homofile som inviterer ekstremister til å “ta forfølgelsen på alvor”. Og da får de fort blod på hendene. Det er ikke homofile som er på ville veier i dette – det er Paven!

Måtte Gud tilgi ham!

På nasjonaldagen kom jeg over en artikkel i VG, der en lærer i Hordaland ble omplassert til arbeid i en barnehage etter en hendelse. Denne besto i korte trekk av at læreren, i et forsøk på å kurere den 15 år gamle jenta for hennes kontaktsøken mot eldre menn, kysset henne på munnen og befølte henne på hofte, lår og rumpe. Det er uvisst om denne noe tvilsomme behandlingsformen hadde ønsket effekt, men i ytterste konsekvens ble læreren dømt til 45 dagers betinget fengsel og 10 000 i bot. Det ble konstatert at han hadde utnyttet sin stilling som vedkommendes lærer.

Dette er forsåvidt ille i seg selv, men ikke noen overraskelse for noen – da vi har hatt en rekke saker der lærere har opptrådt kritikkverdig mot elever, Se feks. her.

Det som er virkelig betenkelig er hvordan skoleledelsen håndterte saken. Læreren ble av rektor på arbeidsplassen sin omplassert til en barnehage! Etter en tid ble han suspendert herfra, uten at det fremgår hvorfor.

Hva i all verden er det rektoren og/eller skoleledelsen tenker på? I dag må alle ha vandelsattest for å arbeide i skole og barnehage, og dersom man har vært mistenkt, siktet eller dømt for overgrep, vil man sannsynligvis ikke få jobbe med barn. I dette tilfellet har en skoleleder omplassert en person som, på det tidspunktet i det minste var mistenkt for overgrep, til en annen omsorgs-/undervisningsinstitusjon.

Dette minner mistenkelig om hvordan den katolske kirke i USA håndterte sine overgriperprester. Når noen protesterte eller det fremkom informasjon om kritikkverdige forhold, ble de omplassert og kunne fortsette “karriæren” med nye barn.

Under saken mot den såkalte “Nittedal-læreren” fremkom det også at man en rekke steder hadde hatt mistanke om overgrep, eller at det var kommet frem urovekkende informasjon – men læreren hadde da fått anledning til å reise til en ny skole. Slik kunne han begå overgrep mot et ukjent antall gutter over flere tiår.

Det er på tide at arbeidsgiverne i slike saker, rektorene og skolestyrene og/eller andre som er involvert i ansettelses- og avsettelsesprosesser må ta ansvar, også strafferettslig. Rektorer som omplasserer overgripere bør i ytterste konsekvens straffes for medviter/medvirkeransvar til overgrep slike lærere måtte begå etter at de har blitt omplassert etter mistanke om snusk lokalt.

Det må bli slutt på at man som overgriper kan gjemme seg på skoler og barnehager, midt blant alt det man finner seksuelt attraktivt og i en tillitsfunksjon som gir anledning for å utnytte situasjonen.