Dette er helga da alt skal skje. Lørdag kl. 16:00 skal Soul Children synge under julegrantenningen på Nilsenhjørnet, jeg spiller. Så bærer det rett videre til LysVåken i Røros kapell; 11-åringene i de lokale menighetene inntar kapellet fra 18:00 og blir der helt til søndags morgen da det skal feires familiegudstjeneste kl. 11:00. Røros Barnegospel skal synge under gudstjenesten. Søndagen avrundes med to lysmesser (Glåmos 17:00 og Brekken 20:00), gudstjenester med til sammen nesten 30 involverte konfirmantministranter.

Helga står med andre ord i trosopplæringens tegn.

Og á propos det: Siden jeg er i en sånn barne- og ungdomsarbeid-modus om dagen er det ekstra tøft å lese om slike saker som dette. En kan virkelig bli deprimert av mindre.

Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si. Eller skrive. Jeg får komme tilbake til denslags. Nå skal det rigges klart til LysVåken.

Travle dager for tida, så dette blir kort:

Kirkemøtets vedtak om å plassere den 12. (“ledende”) biskopen i Oslo var ikke uventet. Men jeg beklager det likevel.

Jeg er enig med lederskribenten i Adressa. Dessuten er jeg fortsatt enig med meg selv. Jeg synes Kirkemøtet har gjort et defensivt vedtak, så godt som blottet for visjoner og for vilje til å se den symbolske siden ved en slik “overbiskop”.

Ja, jeg ville helst hatt en erkebiskop. Helst i Trondheim, men i hvert fall et annet sted enn Oslo. Jeg kan ikke forstå at ikke Kirkemøtet ser at kirka må begynne å arbeide med å finne (tilbake til!) sitt eget sted og styrke sin egen identitet nå som kirka etter hvert skal løsrives fra staten og politikerne.

Konklusjon? Skuffa!

Aejlies, aejlies, aejlies lea Jupmelen Sebaote,
altese hearlohke voete gaajhke eatnemem deavhta.
Hosianna jællatjommesisnie!
Bueriesjugniehtassh altasasse gie Jupmelen nommesne båata.
Hosianna jællatjommesisnie!

Tonene og ordene i Sanctus løfter seg mot de høye takhvelvingene i Nidarosdomen. Det er søndag 15. november 2009 og mens vi synger skapes historie: Vi feirer festgudstjeneste i anledning opprettelse av samisk menighet i sørsamisk område. Det nyvalgte pionérmenighetsrådet skal fremstilles for menigheten. Frode Fjellheim håndtrommer og synger prosesjonen inn i Domen. Tekstlesninger og bønner leses og bes vekselvis på bokmål og sørsamisk. Sørsameprest Bierna Bientie preker på begge språk. Det er flott å høre på. Enda flottere er det når han kompletterer Frode Fjellheims joik-inspirerte liturgiske musikk ved å synge innstiftelsesordene til toner hentet fra sørsamenes joiktradisjon.

Men kanskje likevel aller sterkest: Når Lawra Westerfjell Somby joiker altergangen. Der står han, ved siden av alteret, like bak nattverdstasjonen, og joiker oss fram til utdelerne. Jeg fryser på ryggen her jeg sitter og tenker på det. Der og da klarte jeg ikke holde tårene tilbake. Det var sterkt, det var vakkert, det var et fullkomment stykke kontekstuell liturgisk teologi. I det hele tatt: Det jeg var med på i dag var en i høyeste grad stedegengjort gudstjeneste, og det var en messe som viste at denne gudstjenestereform-kjerneverdien kan ha mye for seg – svært mye for seg – når ting gjøres skikkelig.

I dag vil jeg si: Gratulerer, alle dere mine sørsamiske søsken i troen! Og gratulerer, hele Den norske kirke! Dagen i dag er en viktig dag for oss alle. Jeg kjenner meg privilegert som fikk være tilstede i Domen i dag, og jeg ser fram til å arbeide videre med å synliggjøre det sørsamiske i kirkas liv også hos oss på Rørosvidda.

Det har vi forresten gjort en stund allerede. I Brekken menighet begynner og slutter alle gudstjenester på begge språk – sørsamisk og bokmål – og to ganger i året feirer vi messe etter den sørsamiske liturgien. Dagen i dag gir både bekreftelse, utfordring og inspirasjon i arbeide med å videreutvikle dette fellesskapsuttrykket.

Jeg gleder meg.

Så var vi tilbake til hverdagene – så godt som, i hvert fall.

Det ble ei fin helgemessehelg. Dersom du har lyst til å lese prekenen jeg holdt, finner du den her:

• Preken Allehelgensdag 2009.

Vil du vite mer om rammene prekenen var satt inn i, finner du agenden for gudstjenesten her:

• Agende Allehelgensdag 2009

Salmesangen klarer jeg dessverre ikke gjenskape; den var usedvanlig god. Orgelspillet var som vanlig brilliant, og kirkerommet tok seg godt ut med nye lys på alteret og greier. Så ja, jeg synes det ble en flott gudstjenesteopplevelse, sånn alt i alt. Festen etterpå likeså…

Det er Allehelgenshelg. I morgen skal vi feire Allehelgensmesse i Røros kapell. Jeg skal forsøke å si noe om helgenene og oss (i lys av Matteus 5:1-12) og store, lille Ellen skal bæres til dåpen. Jeg forbereder meg på å sjonglere rollene som prest og (helgen)pappa. Om et par timer kommer storinnrykket av familie. Det blir nok en fin helg. Men blogging kan dere ikke forvente.

Mange har sikkert fått det med seg allerede, men vi gjør oppmerksom på det likevel: Svenska kyrkan har gjort vedtak om at homofile par kan få kirkelig vigsel fra og med 1. november. Vi gratulerer.

For den som vil sette seg nærmere inn i sakens detaljer anbefaler jeg en kikk på Svenska kyrkans nettsider. Ikke minst kan det sikkert være av interesse å se hvordan Läronämden har konkludert.

Protestene lar ikke vente på seg. Det var vel heller ikke annet å vente. Men jeg tror like fullt dette er et steg i riktig retning likevel.

Dersom du ikke allerede har lest Eyvind Skeies fantastiske innlegg “Den digitale salmeboken” på side 24 i gårsdagens utgave av Vårt Land (onsdag 21.10.2009, altså): Les!

Dersom du ikke holder Vårt Land: Oppsøk ditt lokale menighetskontor eller bibliotek eller hva som nå må til for at du skal få lest saken.

Skeies forslag er rett og slett genialt. Måtte bare Kirkerådet innse det i tide!

Stiklestad er stedet om dagen. Jeg er på etterutdanningskurs; temaet er gudstjenestereformen. Hva passer vel da bedre enn å sette fokus på nettopp reform av Den norske kirkes gudstjenesteliv?

Det følgende er et brev som jeg sendte inn til Kirkerådet i forbindelse med høringsrunden knyttet til gudstjenestereformen. Uttalelsen skraper i grunnen mest på overflaten; den fokuserer mer på prosess og på rammevilkår enn på enkeltleddenes teologiske innhold og tendens, men dette siste er det heldigvis mange andre som tar seg av. Denne gangen var det det følgende som ble mitt kall: Et rop fra kjerkegølvet. Med dette gjøres uttalelsen offentlig tilgjengelig.

Til Kirkerådet
v/prosjektleder for gudstjenestereform

Fra Harald Hauge
(Soknepresten i Brekken og Glåmos)

Vedrørende gudstjenestereformen

Innledende bemerkninger

Mitt arbeidssted er menighetene i Rørosområdet; tjenestedistrikt er Gauldal prosti, særskilt tjenesteområde er Brekken, Glåmos, Hitterdal og Røros sokn. Våre menigheter har ikke vært forsøksmenigheter, og med unntak av én enkelt Ung Messe hvor jeg testet ut en av de nye eukaristibønnene under nattverden har jeg ikke prøvd ut liturgiforslaget i praksis. Jeg kan derfor ikke påberope meg noen grundigere kjennskap til liturgiforslaget enn det jeg har tilegnet meg ved å lese igjennom forslaget, og selv om jeg har gjort dette så samvittighetsfullt og grundig som jeg kan innser jeg at grunnlaget mitt for å mene all verden om reformforslaget er noe begrenset. Jeg ønsker likevel å bidra med noen bemerkninger til reformforslaget, i tillegg til å uttale meg noe om prosessen rundt reformarbeidet. Så får dere ta dette for det som det faktisk er: Noen strøtanker fra en bergstadprest som liker å ha meninger om det meste, også om ting han kanskje ikke fullt ut er kompetent til å uttale seg om.

Litt om alle de parallelle reformprosessene

Først av alt ønsker jeg å komme med noen bemerkninger til prosessen kirka står oppi for tida, altså selve reformarbeidet. Jeg er klar over at jeg ikke er den første som sier dette, men jeg kjenner på et behov for å si det likevel: Det skjer altfor mye på reformområdet for tida. Liturgi, gudstjenestebøker og salmebok, diakoni- og kirkemusikk, trosopplæring og kulturarbeid… det er snart ikke et eneste sted man kan sette foten ned(!) uten å kjenne at grunnen er i bevegelse. Det kjennes ikke bra. Det siste nå har vært demokratireformen, med alle sine frister, lister, rapporteringer og krav. (Og sannelig: Da valget endelig var unnagjort kom det e-post fra KiFo(?) med forespørsel om å fylle ut enda et skjema med svar på enda flere spørsmål om valget. Den resignerte latteren som spredte seg i kontorlandskapet vårt var ikke akkurat et tegn på begeistring.)

Alle disse endringsprosessene er krevende nok hver for seg. Når alle legges oppå hverandre blir det for mye, rett og slett. Vi får nesten ikke tid til det vi egentlig skulle ha gjort lenger: Ta imot og behandle henvendelser fra publikum på en skikkelig måte, lage gode prekener og arbeide fram gode gudstjenester, coache frivillige, bygge gode fellesskap for barn og unge og voksne og eldre, ja, i det hele tatt, møte mennesker og legge til rette for vekst og modning – for ikke å snakke om be, lese og drive med teologisk fordypning. Når vi her i vår del av landet også merker prestekrisen på kroppen, en bemanningsmessig situasjon som gir flere timer i bil og mer fokus på kasualia både her og der som konsekvens, er det bare å konstatere at slitasjen begynner å bli relativt stor i det arbeidsmiljøet jeg tilhører. For å si det som det er: Vi var underbemannet før reformarbeidet tok til. Nå opplever vi at vi står i en kontinuerlig pågående kollisjon mellom visjon og virkelighet.

Jeg skal ikke underslå at dette er slitsomt. Enda verre er det at mange av de prosessene som nå foregår kjennes som kamuflerte mistillitserklæringer mot det arbeidet som har vært drevet og drives rundt omkring i lokalmenighetene. Har det virkelig stått så ille til at det nå var tvingende nødvendig å reformere absolutt alt på en gang?

En annen side ved reformarbeidet som ikke akkurat har vært til inspirasjon har vært enkelte av medieoppslagene som har kommet i forbindelse med gudstjenestereformen. Jeg melder dette tilbake til dere fordi jeg har lest mange av de samme formuleringene i mange ulike aviser, både lokale og riksdekkende, og at denne samstemmigheten tyder på en felles kilde i en eller flere pressemeldinger fra reformsekretariatet. Toppen var kanskje da avisene en tid tilbake kunne melde følgende: En modernisering av språket er blant forslagene. Prekenen skal inneholde mer kjønnsnøytrale ord. Presten skal ikke snakke om “brødre”, men “søsken”. Det frarådes dessuten å bruke ord som “Far”, “Herre” og “Konge” i gudstjenestene. Dette er håpløst upresist; her blandes beskrivelser av arbeidet med liturgiske tekster i hop med kommentarer om presters prekenarbeid på en slik måte at prestestanden stilles i et rent ut sagt idiotisk lys; vi fremstår både som dårlige teologer og som om vi er uten både pedagogisk og sosial teft.

Her er altså min opplevelse: Vi pålegges stadig nye visjoner fra sentralleddet, stadig mer å gjøre, stadig mer vidløftige planer og stadig større ord, men vi får ikke midler til stillinger eller nødvendig tid og rom til faktisk implementering. I en ideell verden skulle vi snart gi et systematisk oppfølgingstilbud til alle (OK, kanskje 80 %, da) døpte barn mellom 0 og 18, vi skulle ha en diakonirevolusjon på gang, vi skulle gå fremst i miljøtoget og stå midt i et vilt begeistrende kontinuerlig gudstjenesteverksted som engasjerte store deler av lokalbefolkningen. I den virkelige verden rekker vi mange steder ikke så mye mer enn å døpe, begrave og vie. Jeg får bare si det som det er: Jeg begynner å bli lei. Jeg tror ikke jeg er alene om akkurat det.

Jeg skulle ønske vi kunne ta en reform om gangen. Eventuelt to. Trosopplæringsreformen er kjempeviktig – den skulle ha kommet i 1969! Gudstjenestereformen er også viktig på sitt vis. Nå har jeg riktignok ganske mange motforestillinger til den siste, noe jeg skal komme tilbake til om litt; først og fremst er jeg noe bekymret for hvor hele denne ideen om lokalt forankrede gudstjenesteordninger kommer til å ta oss. Blir det mulig å kjenne igjen messen fra en menighet til den neste? Men la det også være sagt: Det tilsendte reformforslaget inneholder mye bra, det kan bli gode gudstjenester av det, men jammen kan det bli dårlige gudstjenester av det også! – omtrent som dagens ordning, med andre ord…

Jeg synes i grunnen denne reformflommen som sentralleddet opprettholder er en nokså underlig personalbehandlingsstrategi. Greit nok at samfunnet ellers krever at man tåler omstilling fra tid til annen, men i kirka, der vi tar mål av oss å arbeide under evighetens synsvinkel…? Og må vi virkelig ta alt på en gang?

Skal jeg smøre litt tjukt på, frykter jeg at hele ansatteleddet i Dnk skal kollapse med kollektivt burnout-syndrom en gang rundt 1. søndag i advent 2011. Kanskje er det symptomatisk at det planlagte kurset (MF/Musikkhøyskolen) om gudstjenestereformen, et kurs undertegnede for øvrig meldte seg opp til, måtte avlyses på grunn av manglende påmelding.

Om mangfoldet

Nå skal ikke dette bare være klagesang. Hovedmålet er å forsøke å komme med en vurdering av i hvert fall deler av det utsendte forslaget til ny liturgi for hovedgudstjenesten i Den norske kirke.

Det foreslås som kjent mange ulike endringer parallelt. Salmebok, tekstrekker, flytting av syndsbekjennelse, nyorienteringer i kirkerommet… endringsforslagene er såpass mange at det som nok egentlig er den største endringen av dem alle kanskje forsvinner litt oppi alle de andre sakene.

For dersom jeg har forstått dette rett så er det slik at det som nå foreslås er at den liturgiske beslutningsmyndigheten som tidligere lå til kongen i statsråd og som ved delegasjon har ligget til biskopene, det vil si myndigheten til å fastsette ordningen for den gudstjenesten som skal feires lokalt, denne myndigheten delegeres eller flyttes nå til lokalplanet, til det lokale gudstjenesteutvalg og til menighetsrådene. Riktignok presiseres det at prester og kantorer skal ha en sentral plass i arbeidet med å fastsette de lokale ordningene, men likevel: Der man tidligere i det minste kunne skyve lokale uenigheter oppover i systemet eller skylde på at ordningene bare er som de er og det må man forholde seg til, blir man nå i større grad tvunget til å ta uenigheter på alvor head-to-head i den lokale kirke. Jeg tror man kan gå turbulente tider i møte en del steder – uten at det nødvendigvis er noe galt ved det.

Den andre relativt store forandringen som jeg registrerer er at det innenfor en overordnet gudstjenestestruktur (ordo) foreslås mange flere valgmuligheter for hvert enkelt ledd i gudstjenesten. Skjønt, endring og endring, det er vel kanskje mer snakk om å oppdatere kartet i forhold til det faktiske terrenget. For er det ikke slik man allerede har feiret gudstjeneste mange steder, at man utnytter de muligheter som eksisterer for å tilpasse den enkelte gudstjeneste til den enkelte situasjon? Jeg har i hvert fall gjort det selv i mitt arbeid med å snekre Ung Messe, Familiegudstjeneste, Pilegrimsmesse, Setermesse, Falkbergetmesse og så videre som en del av det lokale gudstjenestearbeidet: Bladd i Bønneboka, salme- og sangbøker og andre bøker og tilpasset der det har kjentes både riktig og nødvendig å gjøre det. At man nå bekrefter at den slags gudstjenestearbeid ikke er på tross av-arbeid men like mye i samsvar med-arbeid er etter mitt skjønn et gode.

Samtidig er det dette med balansen mellom det kjente og det ukjente, mellom det gamle og det nye, mellom det velprøvde og det eksperimentelle, mellom det forutsigbare og det uforutsigbare – dette er ikke enkelt i noen sammenhenger, og i hvert fall ikke i en kirkelig sammenheng hvor vi nettopp lever av gjentakelsen, av det kjente, av å kunne hvile i det trygge.

For som kirke graviterer vi mot å hvile i det trygge. Nettopp derfor er det så krevende med så mange endringsprosesser gående på én og samme gang. Det tar tid å forankre slike endringsprosesser i det lokale, særlig i typiske folkekirkelige distrikter hvor det kan gå en stund mellom de ulike møtepunktene mellom kirka og enkeltmedlemmene. Jeg er glad for at man på sentralt hold etter hvert tok disse bekymringsmeldingene på alvor, slik at høringsfristen på liturgi- og salmebokforslaget ble noe utvidet i forholdt til de opprinnelige foreslåtte fire-fem månedene. Jeg trenger vel ikke minne om at forslagene til ny liturgisk musikk ikke engang forelå da høringsperioden ble igangsatt, og at heller ikke dåpsliturgien var på plass på det tidspunktet. Egentlig synes jeg nok at man burde tatt seg mye bedre tid. Jeg synes i grunnen det sier ganske mye om mangler i den underliggende liturgiske refleksjonen når man ikke engang får muligheten til å teste ut den nye liturgien igjennom et helt kirkeår (eller kanskje to?); det er jo først gjennom alle de ulike kirkeårsvekslingene at man får testet forslagets fleksibilitet for det dette egentlig er verdt.

Positive sider ved forslaget

Selv om det altså er mange sider ved prosessen og ikke minst fremdriftsplanen rundt gudstjenestereformen som gjør meg frustrert, er jeg faktisk også begeistret over sider av det foreliggende liturgiforslaget.

Det legges nå opp til en enda større form for fortettethet eller minimalisme i tilknytning til inngangsordene. Det liker jeg. Ingenting dreper framdriften i inngangsdeles slik som altfor volumiøse intimasjoner.

Flyttingen av syndsbekjennelsen er jeg for. Den nåværende syndsbekjennelsen har et moralistisk fokus mer enn et ontologisk, og da kan dette leddet like gjerne omplasseres til førbønnsdelen. Alternativet hadde vært en helt ny syndsbekjennelse som tok det paulinske ordparet synd/død og syndens ontologiske dimensjon på alvor på en helt annen måte, men dette synes (basert på de ulike forslag jeg har sett rundt omkring) å være vanskelig å få til, både poetisk og liturgisk-rytmisk. Å åpne gudstjenesten enten med en dogmatikkforelesning eller med moralistisk ordgyteri (”talkshow”) blir feil okkesom. Da er det bedre å gjøre slik forslaget legger opp til: Les en pregnant formulert inngansbønn, etterfulgt av Kyrie og Gloria.

Så må jeg få uttrykke takknemlighet over at forslaget legger opp til at bibelsk salme nå skal bli fast post på programmet. Dette blir nok mange steder en både pedagogisk og kanskje også ressursmessig utfordring, men jeg er like fullt begeistret for ideen og ønsker å gjøre mitt for å implementere dette.

I forbindelse med tekstlesningene opplever jeg det som positivt av evangelielesningen løftes fram ved at denne rammes inn av et Halleluja og også får en alternativ konklusjon i forhold til de to andre lesningene (Slik lyder det hellige evangeliet). Om det er riktig å gå bort fra betegnelsen Herrens ord i forbindelse med tekstlesning ellers har jeg ingen veldig sterke meninger om. Here ends the lesson har alltid fungert greit for meg i England, og jeg har ikke oppfattet dette som mindre pietetsfullt vis-à-vis Skriften på noen som helst måte.

La meg også få berømme utvalget for forslaget om å plassere Credo som et tilsvar til lesningen og forkynnelsen av evangeliet. For å si det sånn: Dette var på tide.

Jeg er også storfornøyd med at eukaristibønnene nå blir strammere i formen. Der våre to eksisterende varianter har hatt ulik adresse skal vi nå konsekvent få henvende oss til Gud Fader (og ja, jeg mener det er helt uproblematisk å kalle Første person i treenigheten for nettopp det, og jeg ville sette pris på om vi kunne følge økumenisk praksis akkurat der). For meg går dette godt sammen med hvordan jeg ellers tenker rundt prestens rolle i nattverdfeiringen: Liturgen skal peke videre til (eller, som katolikkene liker å si det, representere) Kristus selv, han som bærer(!) fram sitt fullbrakte offer for Faderen. Jeg har lenge kjent at denne rolletenkningen går dårlig i hop med først å rette nattverdbønnen til Kristus for deretter å gå videre til å bære fram innstiftelsesordene på Kristi vegne. De nye formuleringene er atskillig bedre i så måte. Retningen blir tydeligere, rett og slett, og med det trer Kristus selv tydeligere fram – tror jeg.

Jeg liker også at vi nå får epiklese og anamnese med i alle eukaristibønnene.

Så må jeg også få legge til at den nye tekstboka med tre rekker og fortelling til hver søndag i det store og hele framstår som en genial sak, det samme er de foreslåtte tilpasningene av kirkeårsrytmen (med justering av navn på kirkeårsdager og -tider, tilpasninger av liturgisk fargebruk m.m.).

Sider jeg er mer kritiske til

Så har jeg også varslet noen mer kritiske kommentarer, ikke bare til prosessen men også til selve liturgiforslaget. De kommer her.

Det første jeg spør meg i forbindelse med den nye plasseringen av beslutningsnivå for liturgisk ordning er dette: I hvor stort område skal den lokale ordningen gjelde? Skal man tenke noe som helst samkjøring innenfor prosti, eller innenfor gamle prestegjeld? Jeg spør slik fordi jeg arbeider i et nokså stort prosti hvor det er ganske lav prestetetthet. I gamle Røros prestegjeld er vi to prester på fire sokn, og det hender også at vi gjør vikartjeneste i andre menigheter utenfor vårt særskilte arbeidssted. Det kan bli mange til dels ganske ulike ordninger å forholde seg til innenfor ett og samme arbeidsdistrikt. Det er så jeg begynner å synes synd på prostiprestene, for ikke å snakke om kantorene… – For meg virker det som om NGF med underutvalg (altså de som står bak liturgiforslaget) i altfor stor grad har tenkt bymenigheter med store personalressurser og, ikke minst, flere prester pr. sokn som den nye gudstjenestens ”sted”. La meg da få minne om at dette slett ikke er hele virkeligheten i Den norske kirke, kanskje ikke engang den viktigste. Balansen mellom mikro- og makronivå, altså lokalmenighet og den verdensvide kirke, er forsøkt ivaretatt i liturgiforslaget, men hva skjedde egentlig med meso-nivået, altså nasjonalkirken? Jeg kommer til å savne den dersom den forvinner fra vår liturgiske praksis; jeg er ikke overbevist om at en mer eller mindre abstrahert ordo vil være et sterkt nok lim til å holde Den norske kirke sammen som gudstjenestefeirende fellesskap.

Dette leder meg videre til følgende kanskje noe vage men like fullt ektefølte undring: Hvor mange steder har egentlig ressursene til å implementere liturgiforslaget fullt ut? Hvor mange prester har tid og krefter til å lede gudstjenesteplanleggingen på det nivået det legges opp til? Forslaget ser hele tiden ut til å forutsette én menighet, én kirke, flere prester, kateket og diakon i tillegg til en røys med frivillige, for ikke å forglemme en arbeidssituasjon med maks én gudstjeneste pr. prest pr. søndag. Det er bare å vise til følgende sitat fra det utsendte høringsmateriellet:

Når menigheten har laget en lokal grunnordning, er bare halve jobben gjort. Hver enkelt gudstjeneste krever også grundige forberedelser. Den som har ansvar for dette, er tjenestegjørende prest (det vil si den presten som skal lede den aktuelle gudstjenesten) i samråd med kantor/organist. Disse to vil alltid være involvert i forberedelsene, men ellers kan det være store variasjoner. Som regel vil det også være en større eller mindre gruppe av andre involverte, slik det er skissert i forrige avsnitt. Så sant det lar seg gjøre, er det en fordel at alle som har spesielle oppgaver, møtes i løpet av uken før gudstjenesten for å planlegge og gjennomgå de ulike oppgavene. Hvor omfattende en slik samling skal være, vil variere fra sted til sted og fra søndag til søndag. Av oppgaver som kan løses på en slik samling, kan nevnes å bestemme salmer og annen musikk, se på tekstlesningene for søndagen, samtale om / gi innspill til prekenen, gi innspill til forbønner, eventuelt utforme dem under samlingen.

Ikke alle gudstjenester kan planlegges fra uke til uke. Noen gudstjenester trenger lengre tid til planlegging enn andre. Det er viktig å blinke ut disse gudstjenestene når gudstjenesteplanen legges, slik at gudstjenestegruppene kan komme i gang i god nok tid til at alle involverte får tid til å planlegge og øve på det de skal bidra med i gudstjenesten.

En del menigheter vil i større eller mindre grad gi gudstjenesteforberedende samlinger preg av et gudstjenesteverksted. Det vil være gudstjenesteutvalget i samråd med de tjenestegjørende prestene som legger opp hvordan forberedende samlinger i forkant av hver gudstjeneste skal foregå. Dersom personer som ikke er fortrolig med gangen i gudstjenesten, for eksempel dåpsfolk, skal ha bestemte oppgaver, bør de få grundig innføring i dette, eventuelt på en egen samling.

Det som også er nødvendig foran hver eneste gudstjeneste, er tilstrekkelig med øvelse. Alle som har spesielle oppgaver, må øve på forhånd, enten på samlingen tidligere i uken eller søndag morgen før gudstjenesten eller begge deler. Gode øvelser på forhånd gjør alle som har oppgaver, sikrere og dermed mer nærværende i det som skjer, noe som skaper en bedre gudstjeneste for alle som er til stede. Tjenestegjørende prest / gudstjenesteleder er vanligvis ansvarlig for øvelsene, men de kan også delegeres til andre, for eksempel klokker. Gudstjenesteleder har uansett et spesielt ansvar for både å ha oversikt over hva som skal skje, og å øve på sine egne oppgaver. Det er viktig at han eller hun til enhver tid vet hva som skal skje, og hva som er hans eller hennes oppgave. Det er svært vanskelig å lede gudstjenesten på en god og nærværende måte dersom en sitter – eller står – og lurer på hva som skal skje nå, eller må sitte og bla i programmet eller andre papirer. (s.24f)

Det er i hvert fall ingenting i veien med ambisjonsnivået her! Men alvorlig talt: Hva med oss som gjerne feirer to ulike gudstjenester på to ulike steder samme søndag? Ettermiddager og kveldene er allerede fylt opp med konfirmanter og kor, menighetsråd, utvalg- og gruppemøter. Jeg tror ikke kona mi var den eneste presteektefellen som rynket på nesa ved lesning av sitatet over. Enda flere møter? Enda tidligere i kirka? – Det trasige – for det kjenner jeg jo at det er! – er at jeg, når jeg skriver disse linjene, høres ut som om jeg ikke liker gudstjenestearbeid og ikke vil bruke tid på dette. Tvert imot: Jeg er en glad liturg, og vil gjerne bruke mer tid på dette! Men tid er ikke noe vi har ubegrenset av. Skal vi kunne leve opp til de forventningene som reformforslaget legger opp til trenger vi dobbelt så mange prester, pluss diakoner og kateketer i hver menighet, for ikke å snakke om klokker… Jeg sier: Gjerne for meg, men det er et stykke unna dagens virkelighet. – Jeg bruker en del plass på dette for å få fram et poeng som jeg allerede har understreket, nemlig at en del av reformmateriellet som på papiret nok framstår som ganske inspirerende får en nokså annen effekt når det møter den faktiske virkeligheten vi som kirkeansatte står i. En god dose dårlig samvittighet er én slik effekt, selv om dette vel gjerne er utilsiktet.

Det snakkes ellers mye om liturgisk kompetanse i reformforslaget. Det forutsettes hele tiden at dette er noe som er knyttet til ansatte og til andre menneskelige ressurser. Jeg savner imidlertid en større bevissthet rundt dette at liturgisk kompetanse også ligger innebygd i det liturgiske materiellet vi har å arbeide med. Sagt med andre ord: Overleverte faste liturgiske tekster og ordninger er også bærere av kompetanse, nemlig den kompetanse som tidligere generasjoner kristne – i siste ledd apostlene! – har vært bærere av. Jeg stiller meg spørsmålet hvorvidt alt trenger å være så dagsferskt som deler av forslaget legger opp til. Det er noe med å sage over den greina man sitter på… – Gudstjenesten er den viktigste trosopplæringsarena vi har. Det viktigste vi kan lære døpte mennesker, barn som voksne, er å “gjøre de kristne tingene”: La dem komme på innsiden av liturgien, lære dem trosbekjennelsen og Fadervår, gjøre dem fortrolige med salmeboka og sin egen stemme, ta dem med inn i samtalen rundt bibeltekstene, lære dem å gjøre korsets tegn, dele nattverden sammen, lære dem å knytte troslivet til konkrete ting (selv bruker jeg Kristuskransen)… sånn sett synes jeg at trosopplæringsreformen (for å ta et sideblikk til den) gjerne må fokusere på fellesskapslæring og læring gjennom praksis, dersom det er gudstjenesten man lærer. Men – og her kommer poenget – det er vanskelig å drive slik grunnleggende trosopplæring dersom gudstjenesten ikke oppleves som gjentakelse og gjenkjennelse. Et altfor sprikende gudstjenesteliv kan paradoksalt nok redusere den liturgiske kompetansen mer enn å heve den.

Et punkt til må med her: Jeg savner den åpne posten som kunngjøringene har utgjort til nå. Hvor i gudstjenesten ser NFG for seg at 4-åringene skal få 4-årsboka? Når skal konfirmantene presenteres? Lista kan gjøres lenger. For oss som opplever at disse møtepunktene er viktige, virker det noe underlig at det ikke er tatt høyde for slike møtepunkter i den nye gudstjenesten. Jeg sitter i grunnen igjen med en følelse av avstand mellom reformarbeidet og den faktiske menighetsvirkeligheten.

Når det gjelder den liturgiske musikken spør jeg: Trenger vi virkelig ti-tolv ulike ordinarieleddrekkevarianter? Trenger vi så mye variasjon? Kommer vi til å kjenne oss igjen hos hverandre? Behovet for gode agender blir i hvert fall ikke akkurat mindre… Informasjonsmengden/-behovet øker i takt med mangfoldet og valgmulighetene. Særlig gjelder dette for de blant oss som leser noter og som liker å utstyre agender med notebilder, slik at mest mulig informasjon er tilgjengelig. (Dette med noter er for øvrig et viktig moment også i samtalen om hvorvidt salmeboka egentlig er nødvendig, eller om denne ikke like gjerne kan erstattes av prosjektorer. Noter på storskjerm fungerer dårlig, og da blir mulighetene for innsynging av nye/ukjente salmer tilsvarende redusert. Så ja, salmeboka og andre trykksaker med notebilder er i aller høyeste grad nødvendig!) – Hos oss tror jeg nok at vi uansett kommer til å legge oss så nær opp til dagens ordinarieserier som mulig hva gjelder de faste variantene. Men det er klart: Det kan bli fint å ha materiale tilgjengelig den dagen vi vil arrangere en jazz- eller folkemusikkmesse.

Jeg er noe usikker på i hvor stor grad forslaget til ny liturgi oppfattes som et konstruktivt innlegg i de økumeniske samtaler Dnk deltar i. Deler av den trinitariske teologien som presenteres i forslaget opplever jeg som noe rotete og uferdig, ikke minst gjelder dette når utvalget gir uttrykk for usikkerhet knyttet til hvordan eukaristibønnenes adressat skal tituleres, det vil si en viss mangel på fortrolighet med det klassiske trinitariske Gudsnavnet Fader, Sønn og Hellig Ånd. Akkurat på dette området mener jeg vel at man skal trå svært varsomt hva endringer angår, selv om jeg absolutt støtter tanken om mer inkluderende språk. Så var det også sagt.

Så til noe jeg mener er et viktig punkt: Jeg synes forslaget til ny liturgi lider under at det mangler retning – også fysisk i rommet! En ting er hvordan man nå ser for seg at kirkerommene skal se ut, ettersom man nå nærmest vil tre versus populum-ordningen nedover rom som slett ikke er tilpasset en slik bruk. (Her burde forresten kirkevergene vært inkludert i arbeidet på en helt annen måte enn det som faktisk har vært gjort, det er tross alt de som må ta ansvar for evt. ombygginger av kirkene våre.) En annen og kanskje viktigere sak er den nærmest systematiske nedgraderingen av det gamle høyalteret som referansepunkt i gudstjenesten. Ta nå for eksempel innledningsdelen: Kyrie og Gloria forutsettes ikke lenger orientert ut fra (eller i retning) alteret. Hva slags retning får den gudstjenestelige samtalen da? Ledes fra lesepulten… hva i alle dager er nå det? Som liturg tenker jeg at en av mine viktigste roller i gudstjenestens innledningsdel er å sette en retning i rommet, peke ut felles fokuspunkt for den gudstjenestefeirende menighet. Jeg ser ikke helt for meg hvordan dette skal kunne skje dersom jeg sitter på en stol i koret. – Et annet eksempel: I ett av forslagene til sursum corda leser vi følgende replikkveksling: L: Søstre og brødre, la oss lovprise Gud! M: For takk og pris tilhører deg! Her forutsettes det altså at liturgen står vendt mot menigheten og hilser menigheten og får som tilsvar at takk og pris tilhører deg! Jo, takk, men det var noe med retningen på det som sies og gjøres som kanskje ikke var helt på plass her. – Det gjenstår i det hele tatt mye arbeid i forhold til rom og retning og liturgiens dramatiske forløp. Dette må selvsagt løses lokalt, men jeg er svært usikker på om en konsekvent innføring av versus populum i det hele tatt er mulig lokalt her hvor jeg arbeider. Og jeg savner en mer bevisst og helhetlig tenkning rundt hva som skjer med et kirkerom når høyalteret står tomt tilbake.

Spørsmålet om den ”nye” gudstjenesten vil skape trygghet og med det formidle nåde og evangelium kan jeg ikke svare på. Svaret på det kan kun tilegnes gjennom regelmessig bruk. Men jeg vil formulere spørsmålet slik likevel, fordi dette for meg er essensen av all god liturgi: Trygghet. Hvile er et annet viktig stikkord. Jeg håper at også slike ord, ikke bare ord som mangfold og fleksibilitet, kan få være med og påvirke det videre arbeidet med vår nye hovedgudstjeneste.

Forsøk på å konkludere

For å samle noen tråder tenkte jeg å avslutte med å knytte an til noe av det som biskop em. Andreas Aarflot skrev i sine fortsatt nokså nylig presenterte refleksjoner i Luthersk Kirketidende (8/09). Han peker på en konsekvens av at NFG har hatt ulike underutvalg for hver del av gudstjenesten som har arbeidet nokså isolert: Resultatet er at hele prosjektet Ny gudstjenesteordning har fått et noe fragmentert preg, uten spor av en overgripende liturgisk-teologisk programprofil. Stedegenhet, fleksibilitet og involvering er fine ord, men det er samtidig ord som kan tolkes i et mylder av ulike retninger og som kan gis en drøss med ulike aksentueringer. Disse ”slagordene” kunne nok med fordel også vært forankret i et større teologisk program, i en form for grunnleggende retningsgivende fortolkning. Når dette mangler… prosjektet kan ennå ta mange ulike retninger, jf. det jeg skrev om mangel på retning også fysisk like over her.

Det er i hvert fall hevet over enhver tvil at dersom det nye liturgiforslaget skal fungere, så må også det etter hvert må settes ut i praksis av mennesker med evne til å holde det fragmenterte sammen. Mer enn noen gang tror jeg det er nettopp det som vil kreves av oss som arbeider i kirka: Evnen til å holde sammen det som så mange ulike krefter vil rive fra hverandre. Det kan bli både spennende og krevende prosesser. Trøsten får være at det neppe blir kjedelig.

Til slutt en randbemerkning til salmebokarbeidet. Jeg er enig med mange av dem som mener at Norsk Salmebok fortsatt ikke er innsunget – eller var det utsunget? Men når det er sagt: Jeg synes det er en god del bra i forslaget til ny salmebok. Likevel er det også her mye å under seg over. Jeg synes for eksempel det er underlig at man i S08s gjengivelse av Du er evig, du er nær meg velger å avvike fra den allerede godt innarbeidede oversettelsen Du er lys og jeg er din i siste frase. Undertegnede har allerede brukt denne salmen sammen med øvrig Kristuskransen-materiell både i konfirmantarbeid og annen kateketisk virksomhet i flere år, og den er godt innarbeidet hos oss. Men nå vil vi altså få oppleve at selv ikke nyere stoff skal få skape gjenkjennelse når det nye liturgiske materialet foreligger. Aner vi en trend her? Kanskje dette får bli konklusjonen i denne omgang: Man må ikke forandre alt.

Det har blitt få prekenskisser på bloggen i det siste. Det skyldes ikke at jeg ikke har drevet så mye prekenarbeid de siste ukene og månedene – jeg har, som vanlig, feiret gudstjeneste tre av fire søndager. Men jeg innrømmer at jeg har vært bittelitt distrahert av å gå å vente på litjjenta, og det har blant annet medført at en god del av prekenarbeidet har blitt basert på gjenbruk av tidligere stoff.

Dermed tenkte jeg at tiden nå er inne for å presentere en liten oppsamlingspost hva gudstjeneste- og prekenarbeid angår. De to siste årene har jeg brukt noe tid på å arbeide fran en såkalt Falkbergetmesse, en gudstjeneste som er flettet sammen med motiver fra Johan Falkbergets forfatterskap. Arbeidet er gjort i dialog med min tidligere prost Kirsten Almås og i samarbeid min gode venn Falkbergetkjenneren Eiliv Grue. Messen er utarbeidet på den måten at de faste gudstjensteleddene er supplert med Falkberget-tekster (poetiske sådanne) som er ment å utgjøre en integrert del av liturgien. I tillegg har jeg til disse messene utformet prekenene som samtaler mellom evangelieteksten for dagen og momenter fra Falkbergets romaner.

Som sokneprest i Glåmos, soknet hvor Falkbergets hjem Ratvolden ligger, tenker jeg at jeg har et særskilt ansvar for å løfte fram Johan Falkbergets dype og integrerte kristne tro. Jeg tror knapt jeg har støtt på noen annen skjønnlitterær forfatter som i så stor grad har “dyppet” tekstene sine i bibelhenvisninger og -allusjoner.

Så langt har Falkbergetmessen vært feiret tre ganger: To ganger på Ratvolden (som ordgudstjenester uten nattverd) og en gang i full form (med både dåp og nattverd) i Røros kapell, den siste i forbindelse med en seminar om Johan Falkberget som ble holdt på Røros i høst i regi av Bakketun folkehøgskole.

Salme 40 har fast plass i Falkbergetmessen. Den fant sin vei inn i liturgien fordi dette var teksten som var satt opp som prekentekst (av Kirkerådet) på 13. søndag etter pinse 2008. Da jeg oppdaget dette var prekenen allerede ferdigskrevet med utgangspunkt i evangelieteksten for dagen. Så da tok jeg med GT-teksten som veksellesetekst i stedet, og dette viste seg å fungere så bra – teksten er så rik på Falkberget-relaterte motiver! – at den har blitt der fast, uavhengig av kirkeårsdag og lesetekster ellers. Under Falkbergetmessen leses altså Salme 40 i veksel som lesetekst fra GT før det prees over dagens evangelietekst. Jeg synes dette har fungert godt så langt.

Det å aktualisere evangeliet ikke bare i dialog med livet og hverdagen men også i dialog med et litterært univers er en både krevende og spennende oppgave. Men jeg har opplevd det slik at Johan Falkbergets tekster er som skapt for en slik homiletisk øvelse. Med dette publiserer jeg liturgien og de tre Falkbergetpreknene jeg har skrevet (og framført) så langt. Preknene er skrevet med tanke på et litterært interessert publikum og er derfor utformet i en noe “høyere” stil enn mange av de andre prekenskissene jeg har presentert her på bloggen, men jeg tror dere tåler det.

Forslag til videreutviklinger av konseptet mottas også med takk.

• Falkbergetmesse uten nattverd
• Falkbergetmesse med nattverd
• Tre Falkberget-prekener

Magasinet Kaffe (3/09) har en reportasje om kirkekaffen – “det tredje sakrament” – fra Lommedalen menighet. Vi siterer:

Inne i det glassrike kaffe-rommet er det lunt. På veggen henger en barnegruppes presentasjon av FNs tusenårsmål, en plakat med “Korsvei: Mer himmel – Mer jord” samt et flygel, tolv bord og ni termokanner.

Some wall, altså. Jeg ser det for meg.

Her er flere detaljer om deltakelsen i det lokale kirkevalget, sokn for sokn:

• Brekken: 50,3 %
• Glåmos: 49,4 %
• Hitterdal: 37,2 %
• Røros: 20,1 %

Totalt gir dette en valgdeltagelse i Røros prestegjeld på 27,1 %.

Vi venter spent på hva Giske og – ikke minst – Senterpartiet har å si til dette.

Årets stortingsvalg har visstnok hatt den dårligste valgdeltagelsen på 80 år. Da er det en desto større glede å kunne melde om svært god valgdeltagelse i Røros-distriktet. Hva gjelder kirkevalget, altså.

Jeg kommer tilbake med mer detaljerte tall så snart alle data er samlet inn. Men foreløpig ser det ut til at vi her lokalt sprenger kirkeforlik-skalaen så det holder.

Media kan i dag melde at 98 % av alle nordmenn har fått med seg at det er kirkevalg denne høsten. Dersom du skulle være blant de 2 resterende prosentene eller eventuelt være usikker på datoen, så er valget altså søndag (13.9.) og mandag (14.9.), parallelt med stortingsvalget.

Du som har stemmerett ved valget skal ha fått et valgkort i posten. (Ja, det gjelder visst noen som ikke skulle hatt stemmerett også, men det tror jeg ikke vi bruker så mye tid på her og nå.) I dag lyder oppfordringen: Bruk stemmeretten!

Vil du vite mer om kandidatene ved årets kirkevalg? Hvem som stiller til valg og hva de står for? Da kan du sjekke www.kirkevalg.no og søke deg fram til din meninghet (for menighetsrådsvalget) og ditt bispedømme (for bispedømmerådsvalget). Bispedømmerådsvalgskandidatene har også lagt ut selvpresentasjoner på bispedømmerådenes nettsider; Nidaroskandidatene (som angår oss på Røros) finner du for eksempel her.

Vi kan også nevne at enkelte kirkepolitiske pressgrupper har bedt kandidatene redegjøre for sitt syn i spørsmål knyttet til homofilt samliv og ny vigselsliturgi. Nordisk nettverk for ekteskapet og Foreldrerett.no gir sine anbefalinger med utgangspunkt i et restriktivt syn på homofilt samliv, mens Åpen kirkegruppe gir tilsvarende anbefalinger fra et homoliberalt ståsted. Dersom du mener denne saken er viktig er altså informasjonen åpen og tilgjengelig.

At det er mye vi ikke vet om kandidatenes ståsted i ulike saker får så være: Her gjelder det å benytte seg av den informasjonen som er tilgjengelig og gjøre sitt for å heve valgdeltagelsen ved årets valg. Det ville være godt for våre valgte kirkeledere å vite at de har et solid mandat til den oppgaven de har tatt på seg.

Godt valg!

Biskop Ingeborg i Møre har skapt storm i deler av bedehusmiljøet på Vestlandet. Grunn: Hun har gjort et forsøk på å stramme opp saker og ting i tilknytning til bedehusdåp.

Jeg er oppvokst i bedehusland og er derfor ikke overrasket over at stormkastene nå kommer. Jeg har sett dette bygge seg opp en stund. Det mest overraskende er at det ikke har blåst ordentlig opp før nå.

Bakgrunnen er som følger: Deler av bedehusland har en lang og nokså konsekvent embedskritisk historie. Bedehusfolket har vært og er, stadige teologiske kontroverser til tross, i overraskende stor grad fortsatt svært trofaste kirkemedlemmer. Men i tillegg til å ha sitt formelle medlemsskap i Den norske kirke møtes man også jevnlig på bedehusene, og mange i dette miljøet har nok følt at det er bedehuset som er deres primære – for ikke å si egentlige – åndelige hjem.

De siste årene har det vokst fram en ny generasjon bedehusfolk, folk på min alder som egentlig ikke har noe forhold til kirka som åndelig hjem i det hele. Det er på bedehuset de går, det moderne bedehuset med sin forsigtig lovsangs-karismatiske møteform og sin rett nok til tider biblisistiske men like fullt relativt grundige og ganske så dagsaktuelle bibelutleggelse; i kirka går de bare når de “må”, i så måte ligner de ganske mye på den brede hop av folkekirka som de fremstår som så ivrige etter å kritisere. For mange av disse unge-voksne-bedehusfolkene virker det, forståelig nok, ganske underlig at de må til kirka og presten for å få døpt barna sine når det er lederskapet på bedehuset som i det daglige framstår som deres pastorer, særlig når bedehuset tilbyr både konfirmasjonsundervisning, begravelse (dersom noen ønsker det) og regelmessig nattverdfeiring. Alle kjennetegnene på en menighet er jo på plass!

Med andre ord: Dette handler om at det innenfor bedehusene de siste årene har vokst fram fellesskap som ikke lenger dyrker “i kirka på formiddagen, på bedehuset om kvelden”-dobbeltheten, men som i stedet har valgt seg bedehuset som sitt altomfattende åndelige fellesskap, et sted hvor det tilbys “full pakke”, ja, et sted som bærer alle kjennetegn på å være kirke i hel og full forstand:

Like ens lærer de at det alltid vil forbli èn hellig kirke. Men kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. Og til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene. Men det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker. Som Paulus sier: “Èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far osv.” (CA VII)

På denne bakgrunn har man de senere årene også begynt å utføre dåp innenfor rammen av slike bedehusmenigheter. Dette er ikke noe problem. Det vil si, det er ikke noe problem så lenge man opptrer ryddig. Men akkurat det kan som kjent være et problem.

Problemene som har oppstått har med kirkerett å gjøre. I Den norske kirke er det gjeldende kirkeordning at det er presten som på vegne av kirka står for sakramentforvaltningen (jf. CA V og XIV). For å kunne kalles prest i embetsmessig forstand må man være “rettelig kallet”, det vil i praksis si godkjent av en biskop og ordinert til prestetjeneste. Det er biskopen som fører tilsyn med at hvordan prestene utfører sin tjeneste på kirkas vegne. Innenfor dette systemet vil enhver dåp som forrettes av en ordinert prest regnes som utført på vegne av Den norske kirke, og dåpskandidaten blir automatisk ført inn i kirkeboka som Dnk-medlem.

Lederne på bedehuset har på sin side i alle år gjort et poeng ut av at de ikke står under biskopens tilsyn. De vil ikke underkaste seg noen slik kirkeordning, rett og slett. Det er selvsagt lov, det, men dersom man ikke ønsker å spille etter gjeldende regler tenker i hvert fall jeg for min del at man må finne en annen bane å spille på og en annen gjeng å spille sammen med. Med andre ord: Dersom man ikke vil være en del av gjeldende kirkestruktur, da får man ta konsekvensene og opprette sin egen, altså danne et nytt kirkesamfunn utenfor Den norske kirke. Det er det, både rettslig og teologisk og kirkesosiologisk, rikelig med rom for å gjøre. Før eller senere er det naturlig å oppdatere kartet etter terrenget. Indremisjonsforbundet gjorde nettopp dette på sin generalforsamling i sommer, mens Misjonssambandet og Normisjon, de to andre tunge aktørene i bedehusland, foreløpig har valgt å ikke gå til dette steget riktig ennå. (For NLMs vedkommende syntes jeg i grunnen sommerens GF-vedtak om å ikke opprette trossamfunn ennå var helt greit, men det handler mer om at jeg mente at forslaget til positivt vedtak var altfor dårlig begrunnet enn at jeg mener at NLM ikke bør gjøre noe slikt vedtak på noe tidspunkt. Jeg er i grunnen enig med min mamma akkurat der: NLM kommer helt sikkert tilbake til denne saken. Sånn, parentes slutt.)

I mellomtida, mens bedehus-Norge forsøker å finne ut hvordan de skal organisere seg sånn rent kirkerettslig (et ord en del i bedehusmiljøene i grunnen virker å være aldri så lite allergiske mot) fortsetter man altså å døpe i bedehusforsamlinger rundt omkring. Dåpen er selvsagt gyldig; den er utført i vann og til Den treenige Guds navn. At barnet er en kristen er det altså ingen som bestrider. Spøsmålet er imidlertid hva slags status dette døpte og kristne barnet eventuelt skal ha i Den norske kirke. Er det nok at (en av) barnets foreldre er medlemmer i Dnk, for eksempel, for at barnet skal bli medlem der selv om dåpen skjer på bedehuset? Ganske mange dåpsforeldre med bedehustilknytning ser ut til å mene ja, men biskop Ingeborg mener nei.

Jeg synes biskop Ingeborg argumenterer klart og forståelig og konsekvent. Hun plasserer bedehusdåp som ønsket knyttet opp mot medlemsskap i Dnk i kategorien “nøddåp”, altså dåp utført av en ikke-ordinert på grunn av en nødssituasjon (det klassiske eksempelet er det nyfødte og svært syke barnet som døpes av en sykehusansatt; vedkommende som døper trenger ikke engang å være døpt selv for at dåpen skal være gyldig). Det er selvsagt å strekke nøddåpsbegrepet noe langt å inkludere en planlagt og vel forberedt handling i denne kategorien, men det er i grunnen den eneste mulige kategorien vi har, eventuelt ved siden av hjemmedåp-kategorien (barn blir døpt hjemme av en av “husets folk” fordi det er store avstander til nærmeste kirke). Og jeg oppfatter biskopens presisering som positivt motivert, hun ønsker å finne kirkerettslig grunnlag for å kunne inkludere bedehusdøpte barn i Den norske kirke som fullverdige medlemmer. Men i den sammenhengen stiller hun ett krav: Hun vil at barna, slik ordningen er ved nøddåp eller hjemmedåp, skal bringes til kirka slik at dåpen kan bli bekreftet der før barnet kan skrives inn i kirkeboka og medlemsregisteret.

Og det er da det blåser opp, altså. Sett fra bedehuset oppfattes dette nemlig som et hierarkisk maktovergrep. Derfor valgte også leder i Møre bispedømmeråd nylig å gå av som rådsleder fremfor å bære sin bedehusdøpte datter til Molde domkirke for bekreftelse og kirkemedlemsskap.

I denne saken heier jeg på biskopen. Jeg har ingenting imot bedehusforsamlinger i det hele tatt. Tvert imot, jeg tror at de kan virke vitaliserende på kirkelivet i Norge. Men jeg liker ikke denne konsekvente aversjonen mot å forholde seg til gjeldende kirkerett. Hvem som helst kan ikke opptre offentlig som sakramentforvalter på vegne av Den norske kirke uten at de kirkejuridiske sidene ved handlingen er avklart på forhånd. Det er ikke slik Den norske kirke er organisert, nemlig. Liker man ikke det, står man som sagt helt fritt til å danne sin egen frikirke.

Noe kanskje flere enn Indremisjonsforbundet burde vurdere seriøst å gjøre.

Jeg burde har gjort dette for to dager siden, men bedre sent enn aldri: Gratulerer, Olav Fykse Tveit, med jobben som generalsekretær i Kirkenes verdensråd!

(…som altså ikke først og fremst har med Kirkenes å gjøre.)

Er det en kristenplikt å stemme borgerlig ved stortingsvalg? Jeg kan ikke huske å ha lest noe som helst verken i Bibelen eller bekjennelsen om det, men i følge nettverket bak det nystartede nettstedet KristenFolket er visst svaret Ja likevel.

Skal man tro nettstedet er det nemlig bare fem saker som egentlig er viktig for kristenfolket her til lands:

• Omkamp om ekteskapsloven
• Nei til aktiv dødshjelp
• Flytting av Norges ambassade i Israel fra Tel Aviv til Jerusalem
• Full støtte til Israels sikkerhetsmur/-gjerde
• Borgerlig regjering (som inkluderer Frp) etter høstens valg

I og med at hovedmannen bak nettstedet også er redaktør i Norge IDAG burde jeg vel ikke blitt overrasket over denne noe – hva skal en si – snevre definisjonen av hva som er kristne hjertesaker i vår tid. Bortsett fra punktet om aktiv dødshjelp er jeg uenig med gruppen bak nettstedet, og jeg mener heller ikke at det er nødvendig for kristne å stemme ikke-sosialistisk (selvsagt ikke! – hvor tar de det fra?). Nå er jeg kun en ung mann med ytterst begrenset forstand, men likevel: Jeg stusser jo litt over at jeg dermed tydeligvis ikke kan regne meg blant kristenfolket.

Men når det er sagt: Nettsiden er i og for seg informerende nok. Som fem-ganger-nei-mann får jeg bekreftet at det kun er ett parti på borgerlig side jeg egentlig kan tenke meg å stemme på ved høstens valg. Det er jo også en ting å ta med seg. Så får andre ta med seg andre ting.

Som et ledd i arbeidet for å engasjere enda flere velgere fram mot valget er dette et flott tiltak. Men kunne ikke nettverket ha valgt seg et annet og mer dekkende navn? Og kunne de ikke ha skrevet nettstedsnavnet på en ordentlig måte? Jeg grøsser når jeg ser min egen overskrift; å sette inn store bokstaver midt inni sammensatte ord er og blir ortografisk terrorisme.

Kanskje vi burde hjelpe dette nettverket litt? Hva med en navnekonkurranse i kommentarfeltet?

I dag gir jeg min hele og fulle støtte til Human-Etisk Forbunds kritikk av skolekirkevalgseksperimentet i Elverum. Dette er et tilbakesteg, rett og slett, i forhold til arbeidet med å trekke opp klare og tydelige grenser i samarbeidet mellom skole og kirke. For ikke å si stat og kirke.

…la meg legge følgende til forrige post:

Det er først og fremst dypt tragisk at så mange som 100.000 mennesker kan stå oppført i Den norske kirkes medlemsregister mot sin vilje. Dette handler om identitet, og det å tilrane seg definisjonsretten over andres liv på noen som helst måte er en alvorlig sak.

Den Tvilsomme Humanist gjengir et godt eksempel på hvordan man ikke bør tenke om slike saker, enten det nå er høyt eller i sitt stille sinn. (Den Tvilsomme har for øvrig flere lesverdige poster om temaet. Se for eksempel her og her.)

At vi som bruker systemet er fortvilet over feilene det inneholder er én ting. Frustrasjonen til dem det angår direkte er selvsagt mye, mye, mye større.

Noe nok også den offentlige beklagelsen burde vært.

Den norske kirkes medlemsregister er fullt av feil. Det er ikke noen nyhet, det har vært kjent lenge. Jeg bruker selv registeret i arbeidssammenheng og har revet av meg mye hår i fortvilelse over hvor ubrukelig registeret tidvis er. Feilene har flere kilder, men den største kilden til de fleste feilene er måten det elektroniske medlemsregisteret ble skapt på i 1998. I stedet for å legge inn alle medlemmer en for en (manuelt fra kirkebøkene, noe som ville vært en gigantisk jobb) tok man utgangspunkt i folkeregisteret. Tanken var at det nok var en mindre jobb å stryke alle dem som ikke var medlemmer enn å skrive inn alle som var medlemmer i registeret. Fin tanke. Det var bare det at man aldri satte av penger til å gjøre denne siste og ikke så rent lite viktige delen av jobben.

Og når jeg her skriver “man”, så er det ikke Kirkerådet jeg snakker om. Det var kirkens aller øverste ledelse, altså regjeringen, som sviktet den gang. Medlemsrotet er statens skyld, ikke kirkas, dersom en nå engang skal fordele skyld langs den statskirkelige aksen.

I år er det endelig satt av penger til å rydde opp i rotet. 23 millioner kroner koster det. For disse pengene blir det sendt ut valgkort til absolutt alle kirkas medlemmer over 15 år i forbindelse med årets kirkevalg. På dette valgkortet står det også klart og tydelig hvordan du skal gå frem dersom du er feilaktig oppført i medlemsregisteret og har mottatt et valgkort du mener du ikke skulle hatt. Kirkemedlemsskap er en viktig sak, og Den norske kirke ønsker selvsagt ikke å ha tvangsinnmeldte medlemmer. Vil du ikke være medlem skal du heller ikke være det. Det er i grunnen litt trist rimelig tragisk at man nå må be de forurettede om hjelp til å rydde opp i rotet, men dersom alle det gjelder gir klar tilbakemelding via valgkortet og returkonvolutten så kan dette bli siste gang vi strever med akkurat dette.

Det er i hvert fall lov å håpe.

Den norske kirke har strengt tatt ikke tjent penger på dette medlemsrotet. Statlige og kommunale bevilgninger beregnes ikke pr. medlem. Det gjør imidlertid støtten til andre trossamfunn; denne beregnes på grunnlag av statskirkestøtten pr. medlem. Det betyr at andre tros- og livssynssamfunn har tapt dobbelt på disse feiloppføringene. For det første har de tapt penger på å ikke få kreditert de medlemmene de skulle hatt (ettersom flere av dem har vært oppført i Dnk). For det andre har de fått mindre støtte pr. medlem enn de skulle fått: Dersom støtten til Dnk hadde blitt dividert med det faktiske antallet medlemmer og ikke det oppblåste tallet ville delsummen pr. medlem blitt høyere enn det den har vært de siste ti årene (forutsatt at statsstøtten ville vært like høy, selvsagt). Da ville “stykkprisen” pr. medlem til andre tros- og livssynssamfunn blitt tilsvarende mye høyere.

Det er med andre ord i alles interesse at det nå blir ryddet i dette rotet. Hjelp gjerne til dersom du kan! Men gjør det på en mer konstruktiv måte enn dette. Plis.

Strøtanker fra bryggekanten (V-b):

Á propos dette med å gå glad og inspirert fra gudstjenester: Jeg har altså sett og opplevd mye de siste søndagene som jeg vil ta med meg hjem til gudstjenestelivet på Røros. Samtidig så er det ett område hvor jeg har fått forsterket følelsen av at vi faktisk gjør saker og ting ganske bra hos oss allerede. Det gjelder området gudstjenesteprogram – eller agender som det gjerne heter blant innvidde.

Jeg har alltid program til utdeling til alle gudstjenester. Jeg hadde det ikke i begynnelsen, men jeg har det alltid nå. Ikke sånne program hvor salmetekstene står, altså. Det er det man har salmebøker til; der finner man notene også, og det er jo så kjekt. Nei, det jeg mener er program hvor liturgien står skrevet ut i mer eller mindre fullstendig form og hvor man finner noter til de leddene som skal synges. Jeg har liggende sett med standardagender til gudstjenester (høymesser) med og uten dåp og nattverd, agender som jeg har med meg til kirka og får kirkevertene til å dele ut sammen med salmebøkene. Hos oss er det ingen forskjell: Alle får. (Standardagendene samler vi inn etterpå og bruker om igjen. Man må jo tenke miljø også.)

Hvorfor agende? For å gi menigheten så mye informasjon som mulig og dermed skape så mye trygghet som mulig. Jeg synes ikke det er riktig å signalisere at vi forventer at folk skal kunne alle ting utenat, ei heller å late som om alt vi gjør faller like lett og naturlig for alle. Dessuten gir slike agender oss som planlegger gudstjenestene større frihet, for eksempel i forhold til å bruke alternative melodier til liturgiske ledd; når folk har informasjon om hva som skal skje har de også mulighet til å delta på en helt annen måte, selv om det avviker litt fra “normalopplegget”.

Tre søndager, altså. Tre messer. Tre menigheter. Men ingen av stedene fikk vi utdelt agende sammen med salmeboka. Da er signalet ganske tydelig: Her forventer vi at du er på innsida av liturgien. Mange av oss er jo det, mer eller mindre. Men ikke alle. Og med tre ulike versjoner av Fadervår i levende bruk, med ulike melodiske varianter til ulike tider av kirkeåret, med Gloria som faller bort i fastetiden og (ikke minst!) med en gudstjenestereform underveis med enda større rom for variasjon, med alt dette friskt i minne tror jeg faktisk at arbeidet medå lage gode agender med god og tydelig informasjon om det som skal skje er en viktig kirkelig oppgave.

Ja, jeg vil til og med gå så langt som å si at det å lage slike agender en en viktig pastoral oppgave. Agender gir trygghet, og trygghet og nåde hører sammen.

Strøtanker fra bryggekanten (V):

Da biskop Halvor i Bjørgvin fortsatt var praktikumslærer Halvor Nordhaug på MF leverte han (blant annet) følgende udødelige forelesnings-punchline: “Det er ingenting som er så oppbyggelig som å høre seg selv preke!” Det var i grunnen slett ikke så dumt sagt. Jeg mener: Jeg merker jo at preknene mine som oftest treffer meg selv, selv om jeg ikke vet om de gir noe til én eneste annen; jeg skriver og preker jo på en måte som korresponderer med min egen situasjon og hva jeg selv er opptatt av og ønsker (eller trenger?) å høre. Dessuten skjer det ofte noe avgjørende med en preken idet den tar spranget fra manuskript til tale, idet manus blir et levende ord, skissen blir til liv, til et slags uttalt kunstverk – i hvert fall på gode dager.

Det er dette aller siste stadiet i prekenarbeidet som er det aller mest spennende, og det hender at jeg får meg noen overraskelser. Men ikke bare der. Det samme gjelder når ordene i Gudstjenesteboka blir mer enn skrevne ord, når de blir til liv og lek og handling.

Jeg trives med å være prest. Den siden ved prestetjenesten som jeg trives aller best med er det å feire messe. Prekenarbeidet, ja, det også, men aller mest det å være liturg. Jeg har sagt det før men jeg gjentar det gjerne: Så lenge jeg får lov til å danse rundt alteret, løfte fram og dele ut brødet og vinen og til slutt løfte hendene for å velsignelse, så lenge jeg får lov til dette gir jeg gjerne bort prekestolen til hvem det nå måtte være flere søndager i strekk. Min identitet som prest er mer knyttet til de handlingene og de ordene som er gitt enn til de ordene jeg har funnet fram til selv.

Men de siste ukene har jeg ikke gjort noen av delene. De siste ukene har jeg sett andre leke den hellige leken. Joda, jeg har deltatt jeg også, i kirkebenken, som vanlig meninghetslem: Jeg har tegnet meg med korsets tegn, svart mine amen, sunget menighetssvarene og salmene og tatt imot brødet og vinen. Dessuten har jeg lyttet til andre predikanter. Tre søndager, tre ulike kirker, tre ulike menigheter, tre ulike organister, tre ulike prester. Tre gode opplevelser.

Denne sommeren har forsterket min tro på messen som prosjekt og har gjort meg frimodig på vegne av Den norske kirkes fremtid. Tre ulike prester: Den ene ennå ikke ferdig utdannet, den andre pensjonist, den tredje noen få år eldre enn meg selv. Men alle tre med evne til å skape trygge, gode gudstjenesteopplevelser og alle tre, på hver sin måte, grundige, reflekterte predikanter med både evne og vilje til å bruke teologen i seg på prekestolen. Så lenge vi har slike prester, tenker jeg, som er trygge og glade liturger med evne til å bære ordene og handlingene fram på en troverdig måte, så lenge vi har slike prester så vil kirka vår forbli et godt sted å være.

De tre høymessene jeg har deltatt i har vært helt vanlige. Ikke spektakulære i det hele tatt: Ingen ekstra musikkrefter, ikke kor, ingen mer eller mindre spretne gjestepredikanter. Bare liturgien, orgelet, tekstboka og altertjenesten sammen med den mer eller mindre spredte menighetssangen. Erfaringen min har vært at dette bærer og vel så det. Og menighetssangen har slett ikke vært så verst den heller.

De tre prestene har selvsagt gjort ting på litt ulike måter. Men det de har hatt felles er at de har opptrådt på en måte som har utstrålt trygghet og troverdighet. Ingen av dem har messet noe særlig, for eksempel. Det er greit det: Man må opptre på en slik måte at man som prest kan hvile i ordene, og for den som ikke liker å synge er det ikke noe poeng å stille opp unødvendige hindre for en selv (noe av det verste som finnes er jo når presten messer med panikk i blikket: “Dette tror jeg egentlig ikke at jeg får til!”). Selv jeg som messer alt som kan messes og litt til har likevel opplevd liturgiens bærekraft også når den “bare” leses. Sommerens tre prester har, hver på sin måte, opptrådt med den roen som skal til for at jeg som menighetslem skal kunne hvile i ordene og handlingene. De tre kirkerommene har blitt nådens rom i aller dypeste forstand.

Neste uke er det tilbake i jobb igjen. Da er det godt å ha med seg noen inspirerende gudstjenesteopplevelser i bagasjen. Det finnes faktisk noe som er enda mer oppbyggelig enn å høre seg selv preke.

For kristne er det ikke valgfritt å elske hverandre.

Audun skriver om kirkesplittelse borte på Borisoglebskij. Les!

Åpen kirkegruppe har publisert ei liste på sine nettsider med følgende overskrift: Offentlig oversikt over prester som vil velsigne homofile par.

Kanskje ikke overraskende figurerer jeg på lista.

Det er plass til flere navn.

Mandag i forrige uke hadde Vårt Land en sak om Namdal og Sør-Helgeland krets av NLM som arbeider med en egen gravferdsliturgi som kan tilbys misjonsvenner ved forespørsel:

Det er ment som et tilbud, og jeg ser for meg at de fleste i våre sammenhenger fortsatt vil bli begravet med prester fra Den norske kirke. Tilbudet vil være mest aktuelt i tilfeller hvor avdøde ikke hadde teologisk tillit til presten på hjemstedet eller der personen har hatt minimal kontakt med kirken.

sier kretsleder Ove Sandvik til Vårt Land.

Saken er interessant av flere grunner. Hugin og Munin har allerede tatt tak i den pussige formuleringen om å bli begravet med prester fra Den norske kirke, så jeg skal ikke gjøre noe stort poeng utav den her – annet enn å peke på at vi her kanskje har en forklaring på den mye omtalte prestekrisen i kirka; dersom hver sambanditt tar med seg en prest i graven så…

Grunnen til at jeg nevner saken her på bloggen er følgende moment:

Om liturgien sier kretslederen at de stort sett har fulgt en tekst til gravferdsformål som er utarbeidet av Indremisjonsforbundet, men med justeringer. Jordpåkastelsen er den viktigste.

Den tradisjonsrike skikken med å kaste jord på kisten under tilsigelsesordene “Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen stå opp” blir gjort valgfri.

-Vi beholder ordene, men ser ikke noen bibelsk begrunnelse for å kaste jord på kisten, sier Sandvik.

Ser man det. Mine tanker gikk med en gang til det jeg har lært om reformasjonstiden, til Calvin og Luther og til deres ulike strategier i møte med de etablerte katolske kirkeskikkene. Calvin insisterte på å kaste ut alt som ikke var påbudt i eller forordnet i eller kunne begrunnes ut fra Bibelen (og dermed forsvant jo det aller meste…), mens Luther nøyde seg med å avskaffe kun det som etter hans skjønn var i åpenbar strid med Bibelens vitnesbyrd, alle andre “mellomtilfeller” ble som hovedregel beholdt.

Skikken med at liturgen begynner å fylle igjen graven med tre skuffer jord samtidig som han sier det treleddede ordet om livet, døden og oppstandelsen kan ikke begrunnes med en eller flere bibelhenvisninger. Men jeg har samtidig vondt for å se at skikken på noen som helst måte skulle være på kollisjonskurs med Bibelen. Det er i hvert fall ingen tvil om at den er godt innarbeidet.

Så spørs det da om det ikke stemmer, som noen har ment en stund, at en god del av det som lever av teologi innenfor Norsk Luthersk Misjonssamband er vel så påvirket av reformert tradisjon som av luthersk. Navnet til tross, altså.

Det siste halvåret har jeg vært med på å etablere et nytt tilskudd til ukerytmen her i prestegjeldet: Hver onsdags morgen kl. 08:30 er vi nå en gruppe som samles for å be (synge) laudes (morgenbønn) i Røros kapell. Etterpå setter vi oss ned med kaffekoppene og samtaler om kommende søndags tekst(er).

I dag morges, mens jeg sto for tekstlesningen, var det noe i epistelteksten som slo meg, noe jeg ikke kan huske å ha lagt merke til før:

Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen under Guds vrede, vi som de andre.

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Det lød da kjent, tenkte jeg. Hvor har jeg hørt Paulus bruke slike ord før? Og så: Jo, selvsagt, i Romerbrevet 6:3ff:

Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest (eller hørt lest) teksten fra Efeserne 2. Denne teksten, særlig vers 8, var en gjenganger i det miljøet jeg vokste opp i, som grunnlag både for taler og for friere vitnesbyrd. Men jeg kan ikke huske at jeg noen gang har hørt teksten utlagt som en dåpstekst.

Men i dag slo det meg at det er nettopp det dette er: En dåpstekst. Alle elementene er her: Frelsen, nyskapelsen, løftet, håpet – og gaven.

Det er ikke deres eget verk, men Guds gave sier Paulus. Det skal jeg jammen huske neste gang jeg kommer i samtale med en eller annen ivrig voksendåp-pusher som tviholder på tanken om at dåpen først og fremst er den døptes bekjenneseshandling. Her i Ef 2 er ikke Gud bare underforstått som det handlende subjektet i dåpen, nei.

Det ble en bra onsdagsmorgen denne gangen også.