1. Den fine bygning paa Plaça de Castella som ligner en kirke ER en kirke. Den var lukket.

2. Fandt fin bogcafé i gaar, kan ikke huske navnet da det var catalansk og indeholdt en uforholdsmässig mängde l’er, men det lykkedes mig at läse (og maaske forstaa) udvalgte artikler i La Vanguardia. De spanske konservative er ramt af korruptionsskandaler (tror jeg) og der var ogsaa noget med Tyrkiet og Armenien.

3. José González giver koncert i byen netop i aften og det gad jeg godt höre, men det koster mange penge, til gengäld er plakaten virkelig flot.

Jeg fant veien til skolen min idag! Jeg er ganske stolt av meg selv! Ok, Seline var med og hun visste sånn halvveis hvor vi skulle, men det er faktisk ikke poenget. Og jeg fant en annen vei tilbake helt av meg selv! Den var gjennom en kirkegård og overraskende koslig Apropos kirker. Det er kirker overalt her. Og da mener jeg overalt. Kanskje det er sånn Englands bibelbelte. Det kan jo bli interesant. Anywho, jeg har følt meg litt populær på facebook i det siste for jeg har fått så mange notifications… heh… Jaja, det at de fleste er at andre har kommentert på bilder jeg har kommentert på, eller fra Farmville nvner vi ikke.

Jeg har også jogga idag (!) Og nå sier jeg det til alle jeg kan komme på, bare for å skryte. Men jeg tror jeg er nødt til å begynne med det! Det er en perfekt måte å få utforsket området på, pluss at jeg får litt alene-tid! Idag har jeg funnet en nydelig park like ved der vi bor. Det er masse ekorn der, og de er ikke mennesky, så de kommer skikkelig nærme. Pluss at det er et lite lysthus og en dam der. Det er ganske idyllisk, men ikke på den negative måten.

Jah… Det er vel alt jeg har gjort idag… Jo, også har jeg trekantet på Skype med Mååd, Måttefjått og Ponny. Det var kos! Du merker du savner noen litt når du faktisk liker å høre på at de krangler med hverandre i Norge, og du sitter i England  og bare hører på dem… Jaja… Savner dere litt jeg, til og med de irriterende kjæresteriene deres

Men denne lange samtalen, som tilsammen vært godt over en time førte til denne hendelsen.

Ponny logger av for å være sosial (traitor)Et halvt minutt etterpå: Sinkbøtte kommer inn og sier noe sånt som Gina! Du må komme ned, vi har besøk! Gina: Å? Ok, jeg har bare snakket litt med vennene mine. Sinkbøtte: Jeg vet. Leeeeenge. *stirre stygt* Heh….

(Sinkbøtte er for de uinvidde Seline… Jeg trengte dekknavn, og spurte Ponny om hjelp. Det er dette jeg ender opp med )

Skolen min har forresten et stort kors på siden av seg. Av murstein.. woho

Jeg har gitt opp bilder. Det tar så altfor lang tid å laste dem opp. Kan prøve igjen en dag jeg har mer tålmodighet, men inntil da får dere bare leve med det.

Etter tre uker i Kroatia, blir det en del bilder og opplevelser. Flere turer ble lagt til historiske Trogir med sine trange gater og gamle bygninger. Et besøk inn i Kamerlengo-borgen er obligatorisk når man er i Trogir. Fra toppen av det sørøstre tårnet får man en nydelig utsikt over byen, og herfra stammer svært mange av bildene som blir tatt i byen. Høyest i bybildet raver tårnet til St. Laurentius-katedralen.

En spasertur rundt muren gav også alternative måter å fange inn byen med de mange og tette tårn. Like ved kaien ligger kirken St. Dominicus, med tilhørende restaurant. Om kveldene i høysesongen fylles de trange gatene av turister fra mange land.

I går skrev jeg om Jenteturen hvor jeg linket til Karl Halvorsen og hans innlegg om Gratis medisin for mennesket.  Jeg la inn en kommentar og den har nå utviklet seg til ett spørsmål om religion eller åndelighet. Jeg må bare si at denne mannen slutter i grunn ikke å forundre meg! Vannmann som han er Og har du ikke vært innom han før, ja så anbefaler jeg deg å gjøre det. Han har mange bra tanker oppi sitt hode, og hevder at han er en fossil. Men langt der i fra, en mann i sin beste alder og kunnskapen han deler med oss føler jeg at ligger i erfaringer han har gjort seg gjennom livet. Og det er disse jeg liker å lytte til. Vi kan lese oss til det meste, men egenerfaringer veier tyngre. Iallefall i mitt syn!

Vel, saker der den at jeg kaller meg ikke kristen, muslim, Jehova eller Pinsevenn. Ærlig talt vet jeg ikke helt hva jeg skal kalle meg… Min tro ligger iallefall utenfor det jeg velger å kalle religiøse institusjoner, min tro ligger i meg. Jeg ber ikke til Gud, jeg prater med Gud. Selvfølgelig ikke ordets  rette forstand. Ikke tro jeg er gal!  Som du sikkert har skjønt er ikke Gud for meg den Gud som framstår i Gamle Testamentet som en mørk og hevngjerrig Gud, eller i Det Nye Tesatmentet som en kjærlig. Dette er da min tolkning av hva jeg leste i Bibelen. Og den er absolutt ikke mere riktig enn hva andre tolker den som. Hvis jeg skal prøve å sette et ord på hva min tro går ut på, vil jeg kalle det Åndelighet.  Og med det mener jeg at jeg er tilstede i hverdagen. De små tingene som andre kanskje tenker at er en tilfeldighet, kan jeg  filosofere over. Små tegn som viser om jeg er på rett eller feil vei. Intuisjonen vår som veileder oss kan kalles Gud. Noen ville kanskje kalle dette for å spotte Gud. Hvorfor det? Jo fordi de blir fortalt den menigheten de tilhører at det finnes bare èn Gud. Deres Gud! Og den eneste veien til Gud er gjennom denne troen. Man kan jo undre seg over hvorfor?  Og det  finnes sikkert mange forskjellige grunner til det. Men skal vi se sånn røft på det, så kan man si at dette er snakk om en eller flere organisasjoner. Organisasjoner som trenger medlemmer for å overleve. De trenger oss for å overleve. At det i disse dager også er snakk om økonomi, tviler jeg ikke på. Det blir gitt støtte fra Staten til disse organisasjonene og de har jo disse kollektene også.

Jeg var på noen møter engang, i min søken etter “sannheten”.. . Dette var en liten evangelistisk menighet hvor de aller fleste kunne tale i tunger og mente de hadde direktekontakt med Gud. Allerede under andakten kjente jeg skepsisen. Jeg skjønte ikke hva denne mannen sa og ved siden av han som talte i tunger sto en annen å oversatte. Da jeg spurte sidemannen min om hvordan vi kunne sjekke om dette stemte, svarte han at jeg bare måtte stole på det. Det var nok første gangen jeg tenkte “Ikke faen” innenfor de veggene, riktig nok den siste også. For da de begynte å sende bokser rundt til kollekten og med en lang tale om hvor viktig det var å gi i Guds navn. Det var likevel ikke bare det at man skulle gi, men da mannen ropte fra talerstolen: “Gi så det svir!” og resten av menigheten ropte “Halleluja!” , da reiste jeg meg opp og la 20 kr for kaffen på stolen og gikk.

Det var mitt møte med menigheten.

Med tanke på hva vi har her på jorden, det er jo et paradis i seg selv. Det ER forunderlig at alt liv har sin plass i dette universet og jeg tror ingen av oss er overflødige.

Har en liten historie jeg fant en gang for lenge siden som kanskje forklarer litt av mitt forhold til det å tro. Den handler om en en liten gutt som lurer seg inn i skogen hver dag. Faren blir etterhver bekymret, lurer på hva han gjør der hver dag. Til slutt spør han sønnen: ” Hvorfor er du så mye ute i skogen?” Sønnen svarer: ” For å være nærmere Gud!” Faren blir lettet og svarer “Du trenger ikke å gå i skogen for å være nærmere Gud. Gud finnes overalt og er ikke anderledes i skogen enn resten av verden.”  “Neida far” smiler gutten ” Men i skogen er jeg anderledes!”

 Jeg tror at Gud er dèt i deg som får deg til å føle. Alle følelser. At man er i harmoni lissom. Kanskje en slags balanse i livet, ikke på en hver ytterkant som jeg tidligere har følt at jeg var. Da jeg var yngre og følte at jeg måtte kjempe om min plass i samfunnet, kjempe for å bli godtatt av både meg selv og andre. På ett eller annet tidspunkt, så snudde alt. En slags åndelig oppvåkning vil jeg kalle det. Jeg bestemte meg for å godta meg, godta at alle ikke kunne like meg og jeg ikke kunne like alle. Tror kanskje noe av dette handler om å overlate.. Til Gud, min Gud.. La Kate være Kate, akkurat som jeg er. Men likevel være åpen nok til å gjøre en forandring.

Livet er fult av overraskelser, man må bare være våken når de kommer

Siden jeg nå har brukt mesteparten av de to siste dagene på å lese diverse Englandblogger istedet for å gjøre ting jeg burde, så har jeg blitt inspirert, og lurer på om jeg skal begynne å blogge litt om England som var den originale tanken bak hele denne bloggen. So here we go *får Yoshistemme inne i hodet sitt*

Jeg skal reise til England til høsten, jeg skal dra med EF og reiser fra dette Gudsforjettede land 15 august. Det med gudsforjettede mener jeg ikke, jeg kommer til å savne Norge og definitivt Oslo, særlig den herlige byen den blir om våren, men jeg syns bare det hørtes litt bra ut

Jeg har fått vertsfamilie, og jeg skal bo i en liten by som heter Live-In-Tent. Unnskyld Stoke-On-Trent mener jeg. Lett å blande! *internt* Live-In-Tent er den største byen i det “fylket” som heter Staffordshire. Staffordshire ligger litt sånn nordvest i England, ikke såå langt fra Wales og ikke så langt fra Manchester og Liverpool. Klarer ikke å forklare det bedre enn det Uansett, da jeg fant ut at jeg skulle dit søkte jeg og noen venninner på nettet og det vi fant var kirker, jorder, solnedganger og sauer. Flott.

Vertsfamilien min derimot virker kjempekoselig. Det er alenemor på 46 år, hennes 21 år gamle datter som bor i huset. Hun har ett barn til og tre stebarn, alle i tjueåra, men jeg tror ikke de bor hjemme. Jeg får mitt eget rom, noe jeg er veldig glad for! =D Det skal også bo en annen utvekslingsstudent i denne familien, hun er fra Sveits og virker kjempekul. Men alt er ikke fryd og gammen, familien min er überkristne og moren er – som hun selv uttrykker det – “a very active member of our churchcommunity” Ojda… Dette kommer til å bli gøy… Skolen jeg skal gå på heter St. Thomas More Catholic College. Legg merke til MORE CATHOLIC! :O Jeg håper ikke det betyr no  

Jeg tror det blir bra jeg! Men nå som jeg nærmer meg avreise merker jeg jeg begynner å stresse litt!

Da vi kørte ind i Mexico ændrede landskabet sig meget. Vi har fortsat med at være i højden, men bjergene blev til højland og for første gang siden vi tog fra Flores så vi så meget flad jord ad gangen, så der kunne være en fuld størrelse foldboldbane.

Mellem de tørre og forblæste højlandssletter blev vejene også bedre og mere lige, så nu tog 70 km ikke længere 2-4 timer. Samtidig forsvandt de farverige busser fra Guatemala og vi kom hurtigt frem til San Cristóbal de las Casas, hvor vi er nu.

Her kan I se os på en af gaderne – det er nu ganske hyggeligt at være søskende på rejse. Vi er ved at være ret gode venner.

San Cristóbal de las Casas ligger i den delstat af Mexico, som hedder Chiapas. Den er helt syd på og ude mod vest. I kan finde byen en finderbredde nord for den lange sø. Dem der har lavet kortet har skrevet San C. de las Casas.

Egentlig troede vi at vi var ved at have oplevet de forskellige ting, som vi kunne, men der er stadig nye og anderledes oplevelser at finde. Mor og Markus fortæller os en masse nye ting, som vi ikke har hørt om før. De siger at San Cristóbal er en koloniby og det ville jo gerne vide, hvad er.

Altså vi kunne godt se, at her ser anderledes ud med hyggelige gader i varme farver, velholdte huse, søjler på husene, store porte, patioer midt i husene og mange flotte kirker. De voksne siger, at det er sådan fordi spanierne kom her for mange år siden og byggede denne by i samme stil som hjemme i Spanien – altså som Spanien så ud for 500 år siden. Koloni betyder, at nogle mennersker i Europa tog ud i verden for at finde spændende ting, måske guld, og når de så fandt land så gjorde de det til deres, selvom der boede nogle i forvejen.

Birk synes, det er meget mærkeligt at dem som boede der i forvejen ville finde sig i det, men mor siger, at spanierne slog mange ihjel og kom med deres præster til at fortælle, hvordan de synes, verden er skruet sammen.

Selvom der er gået 500 år og spanierne har giftet sig med de lokale og alle er blevet til mexicanere siden da, kan man stadig se forskellene. Der er stadig indianere, som ikke har giftet sig med dem som flyttede til og de lever anderledes. Og mexicanerene behandler dem ikke altid særligt pænt.

Onsdag tog vi ud til en by udenfor San Cristóbal, hvor de lokale stadig er indianere. Den hedder ‘San Juan Chamula.

Selvom de har en kirke, så maler de den i andre slangs farver end spanierne ville have gjort. De blander også maya ceremonier og kirketing sammen.

Ude i gaderne gik der nogle mænd rundt i sjovt tøj og truttede og trommede. De have også forskellige flag og hatte.

Det var rigtigt spændende at se inde i kirken, hvor der sad folk og bad med mange lys, æg, sodavand og meget andet. Flere steder var det som om der kun var en der bad, mens flere fra familien sad ved siden af og så ud som om de mest var taget med for at hygge og støtte.

Der var dog mange flere turister end lokale i kirken. Det var lidt underligt. Store busser med turister kom og de lokale ville hele tiden sælge noget eller tigge om penge.

Da vi sad og spiste forkost skete der noget mærkeligt. Vi var næsten færdige og Iris skulle på toilettet.

Mor blev siddende ved bordet, og så kom der en mand og satte sig på Iris’ plads og sagde giv mig maden, og inden mor nåede at sige buh eller bæh, så var han i fuld gang med at spise resten af Iris’ mad. Det var godt at hun var færdig.

Og han var ligeglad med, at Iris havde smuldret tortillaer i og splittet maden i smådele – han guffede det hele i hurtigt tempo.

Det var som om, at det var blevet helt normalt for dem at tigge om penge.  Alligevel var der også et lokalt marked midt i alt dette og her kunne vi købe mangoer. Frugterne her er meget lækre og modne.

Markus ville også prøve en tamale, som er tyk majsgrød med noget inden i, som så er pakket ind i palmeblade og dampet. Det er dem som damen sælger her. Markus synes dog, at han har smagt det bedre tamales end dem her.

Vi købte også nogle stykker sukkerrør, som vi tykkede på. Først skulle vi tage den lilla skal af, og så kunne vi tygge på den hvide kerne. Den hvide kerne kan ikke spises, fordi den er helt trådet, men når vi tykkede på den kom sukkersaften ud, og så kunne vi sutte den i os. Lidt som en mellemting mellem slikkepind og tyggegummi. Iris var den eneste, som syntes det smagte dejligt, men de lokale er rigtigt glade for det.

Vi prøvede også at smage andre ting på markedet. Noget af det smagte ret godt, og noget af det var det kun Markus som nåede at få smagt inden han nærmest spyttede det ud. Så syntes vi ikke rigtigt, at vi også havde lyst til at smage det.

Vi var meget fascinerede af en mand med en lang stang med poser med candyfloss i lyserød, lyseblå og hvid. Vi kom helt til at glæde os til vi skal i Tivoli igen og spise candyfloss.

Selvom deres dragter her ikke er helt så farverige som i Guatemala, så er de meget anderledes en vores tøj.

Vi kan godt se på deres tøj, at vi er cirka 2200 meter over havets overflade. Her er nemlig meget meget koldt om natten, så deres tøj ligner lodne pelse. De er lavet af hvid eller sort uld.

Kvindernes skørter er alle sorte og mændene går i noget der ligner langhårede gulvtæpper med hul i midten til hovedet. Så har de et bælte om livet. Mor kalder det en tunika. Mændenes tøj er som regel hvidt, men vi så også nogle sorte. Og så går stort set alle mændene med hat – og det har vi fundet ud af er meget praktisk, for vi glemte nemlig Birks hat for første gang i meget land tid, så højlandssolen var ret hård ved hans nakke og øre.

Som med alle de andre gange, hvor vi har skulle tage billeder af folks tøj, har vi skulle være forsigtige, fordi folk ikke bryder sig om at få taget billeder. Mor tager dem nogle gange uden at tage kameraet op, eller på meget lang afstand. Derfor er det ikke alle billederne der bliver helt skarpe. Vi håber, de giver et indtryk alligevel.

Hvis vi tænkte at børnene skulle arbejde tidligt i Guatemala, så er det intet imod, hvad vi oplever her.

I gaderne her i San Cristóbal er det små børn helt ned til tre år, som går rundt og sælger ting til turisterne. De kommer ind på restauranter og alle steder, og køber vi ikke noget tigger de gerne et stykke brød eller en tortilla.

Andre børn passer deres små søskende og bærer rundt på dem, så deres far og mor kan arbejde med andre ting.

Alle steder og hele døgnet bliver der solgt souvenirs på gaderne eller tilbudt skopudsning, så Iris og Birk er blevet ret seje til at sige nej tak (no gracias), og vi er næsten helt holdt op med at kigge op. Tiggerne er de sværeste for vi komer til at tænke på, hvor forskelligt vi har det.

Selvom her ikke er lige så koldt som i Danmark om natten, så virker det koldere, fordi deres huse ikke er isolerede og opvarmede. De har heller ikke dyner, men kun tæpper, så vi sover i uldundertøj og med mange tæpper. Den første aften måtte vi købe os nogle sjaler og andet for at holde varmen.

Det er en meget smuk by, og her er mange rejsende, men det mærkes ikke så tydeligt, for mange af dem som bor i byen har flere penge end noget andet sted, vi har været, og det kan ses på deres tøj og levemåde. Mange af de rejsende, som kommer hertil kommer fra andre dele af Mexico – ligesom når vi tager til Bornholm eller Jylland.

Her er mange gode caféer og restauranter, så vi hygger os dejligt og spiser god mad. Vi har allerede fundet os nogle ynglingssteder.

Vi bliver her nogle dage endnu og mor og Markus har garanteret planer om andre ting vi skal se. De er også ved at planlægge, hvor vi skal hen næste gang. De siger vi skal et sted mere, inden vi tager tilbage til Tulum og endelig skal se far.

Det er en overveldende følelse når jeg legger håndflaten inntil en gjenstand som har eksistert – på dette sted, i denne form – i over tusen år. Hvor mange fremmede hender har gjort det samme?

Via Cola di Rienzo, Roma, en torsdag ettermiddag i september. En mann med gjennomført brune tenner gnikker taktløst på ei fele og synger Grazie! Grazie! når et par mynter klinger i blikkboksen. De fleste strener forbi ham, sterkt parfymerte og iherdig røykende. Et og annet tysk par labber langs fortauet med solbrilleblikkene rettet mot butikkvinduer og terrakottafasader. En flokk jenter i tjueårene krysser den traffikerte gaten med perleglitrende vesker og rennende, sjokoladefarget iskrem i hendene. Et sted i nærheten uler en bilalarm. Vi smyger oss mellom noen parkerte scootere, passerer et utendørsmarked hvor avlagte klesplagg fallbys av ivrige sydeuropeere. Bak oss ruver St. Peterskirkens kuppel.

Millionbyen Roma er et mirakel av oldtidsbygninger, hellige steder, verdens største kirke og en pyramide som er eldre enn Jesus; alt dette pakket inn mellom strengt bevoktede Gucci-butikker, livlige pizzeriaer og souvenirbutikker hvor våre moderne paver har latt seg avbilde på mer eller mindre verdslige duppeditter. Til enhver tid befinner tusener av måpende turister seg i byens sentrum. De tar bilder av hverandre i Colosseums sirkelrunde ganger, rødvinsskålende på en fortausrestaurant med utsikt mot tempelet Pantheon, med nevene fulle av cents foran Trevi-fontenen eller med føttene hvilende på et nedslitt spansketrappetrinn.

Noen timer tidligere hadde vi slått følge med et snes likesinnede ned i Santa Maria della Concezione-kirkens dunkle og beryktede kjeller. Med ujevne mellomrom kommer besøkende kavende ut derfra med fjes som signaliserer kvalme og generelt ubehag. Arealene er en regelrett likkjeller – men likene er langt ifra ferske. Kirkekjelleren består av fem små rom knyttet sammen av en smal gang. Oppunder taket finnes et par minimale vinduer. Ellers er det mørkt. Fra taket dingler forseggjorte lysekroner hvor samtlige deler er laget av menneskeknokler.

I løpet av et tidsrom på godt og vel to århundrer – nærmere bestemt fra 1630 til 1870 – ble dekorasjonene satt sammen av en gedigen gjeng hendige munker. Flere av veggene er dekket av hodeskaller. På sandgulvet stikker små trekors opp. Støvete trebenker huser mumifiserte, kappekledde munker og rundt omkring i de trange lokalene henger symboltunge knokkelkomposisjoner som skal minne de besøkende om livets forgjengelighet – og den evigheten som venter. Benhvite timeglass med tilhørende vinger er et godt eksempel. I det innerste rommet kan man lese inskripsjonen ” Det du er har vi vært. Det vi er skal du bli.”.

På mange måter er det legitimt å hevde at denne kirken oppsummerer mye av Roma. Den evige stad har en historie som både er ufattelig rik og bokstavelig talt utrolig. Mest fantastisk av alt er kanskje at fysiske minner finnes overalt i byen. Man kan plante hender og føtter på de samme steinene som de virkelig gamle romerne gjorde. Man ser de samme husene og gatene, den samme billedkunsten og de samme vakre kirkene som Michelangelo og hans samtidige.

Midt på Piazza del Popolo (”folkets plass”) står en tjuefire meter høy, hieroglyfprydet obelisk som keiser Augustus rappet fra egypterne i år 10 før Kristus. Den omkranses av en populær trapp hvor man kan hvile sine slitne turistlegger, og et stort torg hvor konserter og annen underholdning sporadisk finner sted. Hvis man vender blikket sørover har man et godt overblikk over Romas Karl Johan, Via del Corso, som leder ned mot Colosseum og restene etter de romerske bad. Nord på plassen ligger den vakre Santa Maria del Popolo-kirken med to livaktige Caravaggio-verker, deriblant mesterlige St. Peters korsfestelse.

Minst like flott er Santa Maria-kirken som ligger i den gamle og ny-hippe bydelen Trastevere. Kirken har ligget der siden rundt år 340 etter Kristus og er dermed en av Romas eldste. Også her finner man et torg strategisk plassert utenfor kirken, og dette er et av byens livligste steder på kveldstid, spesielt på lørdager. I umiddelbar nærhet ligger en drøy håndfull utesteder hvor atmosfæren er munter og vennlig. Slåssing forekommer svært sjelden. Kanskje er romerne bedre skikket på byen nettopp fordi de til stadighet – nærmest uansett hvor de beveger seg innenfor bygrensene – har minst én kirke i hundre meters omkrets. Man kan bli gudfryktig av mindre.

Selv om romere flest i høyeste grad har en vestlig, moderne livsstil, bærer de med seg en kulturarv som gjør dem både stolte og blaserte. Både servitrisen Rossana og drosjesjåføren Mr. Morelli betrodde oss at de typiske turistattraksjonene var noe de forbandt med barneskolen, da klassene ble skyflet ut til Colosseum for å lære om sin egen – og samtidig verdens – historie. Begge var ivrige til å anbefale oss utflukter, samtidig som de selv var mest interessert i dagliglivet og alt det innebærer – for eksempel skoshopping.

Tilbake til sakens kjerne. For en nordmann oppvokst i en toetasjers rekkehusleilighet hvor alle bygninger omkring var maksimalt femten år gamle, er det ufattelig å vandre blant steinvegger som ble reist samtidig som noen skrev ned det nye testamentet. Jeg berører en av Peterskirkens kjølige søyler. Basilica de San Pietro in Vaticano. Den staselige ”hellige stol” er bygget på stedet hvor man antar at apostelen Peter ble korsfestet. Kirkebyggingen ble igangsatt i år 324, men så sent som på 1500-tallet tok kirken den form vi kjenner i dag.

Tusenvis av mennesker står på den runde plassen utenfor selve kirken og venter på å få komme inn i det hellige. En kirke er mer enn en turistattraksjon. Korte shorts, miniskjørt og nakne skuldre er forbudt. Mennesker – vi konstruerer skikker, lover, normer, de er foranderlige men også dypt forankret i oss. Det handler ikke bare om troen på det hellige, men om respekten for opphavet. Både verdens opphav og ens eget. Vi beundrer våre forfedres meritter. Michelangelos kuppel. Vi undrer over tidens vesen. Armbåndsur og mobiltelefoner blir liggende i håndveskene og vi bruker dagen til å se. Vi ser på den gigantiske, ornamenterte kirken. Vi ser inn i fortid og fremtid. Vi møter oss selv.

Først litt informasjon som kan gi togelskere noe å tenke på. Mellom de baltiske hovedstedene er det praktisk talt ingen togforbindelse. Det går ikke tog mellom Tallinn og Riga, og mellom Riga og Vilnius går det kanskje ett om dagen, kanskje. Da jeg på togstasjonen ville kjøpe billett, henvendte de meg til busstasjonen, og da jeg på turistinformasjonen spurte om man virkelig kjøpte togbilletter på busstasjonen, sa de at det ikke gikk noe tog. Det demret for meg hva den estiske flyveren jeg delte kupe med mellom St. Petersburg og Tallinn sa, da jeg forklarte ham om planen min om å reise med nattog mellom de baltiske hovedstedene: ”Det er også mange gode bussforbindelser, og fly”.

Så et område med omtrent det dobbelte av vår befolkning og kanskje halvparten av vår størrelse, paddeflatt, regner ikke tog som noen god, moderne reisemåte. Buss er billigere og bedre, sier de. Og det er vanskelig å argumentere mot dem, når det ikke går tog i det hele tatt.

Dermed måtte jeg justere planene mine litt. Det skulle ikke mye tankearbeid til, for å fjerne seg fra ideen om å sitte gjennom natten på en baltisk buss, det ville jeg ikke. Og jeg ville heller ikke ankomme Vilnius noe kveldstid, og begynne å finne meg hotell igjen i mørket. Det fikk bli morgenbussen mandag, og ingen overnatting i Vilnius, bortsett fra den korte natten frem til flyet går 0655 tirsdag.

Jeg kjøpte billetten i dag, og selv om det rundt omkring blir skrevet og påstått at bussene blir fylt opp om sommeren, tror jeg ikke det ville gjort så farlig å kjøpe billetten helt opp mot avgang. Det er busser nok, og plasser nok, i hvert fall om man ikke er absolutt avhengig av å komme seg på en helt bestemt buss.

Med dette får jeg tre fulle dager i Riga. Det passer meg godt, når jeg først måtte forlate Russland. Av de baltiske byene synes jeg denne er den mest spennende. Uten at jeg helt kan argumentere helt saklig, føler jeg den er den mest russiske av hovedstedene, mens Vilnius liksom er polsk, og Tallinn mest forbundet med Finland. Riga har også den mest spennende historien, igjen uten at jeg helt saklig kan begrunne hvorfor den er mer spennende enn Vilnius’. Tallinn er eventyrhistorie og turisthistorie, der er ikke mye sus.

Jeg kjøpte Rigakortet for tre dager, 16Lt, cirka 150 kroner, kanskje, og med det får jeg gratis adgang på en rekke museum og gratis reise på trikker og busser, samt rabatter på hoteller og restauranter. Siden de to beste museene er gratis, og jeg ikke ligger på hotellene med rabatt, og ikke helt ser grunnen i å gå langt for å oppsøke restauranter med rabatt, når andre restauranter er like bra, er jeg ikke sikker på om jeg vil gå helt i pluss, her. I hvert fall når jeg foretrekker å gå rundt og se, fremfor å kjøre rundt i buss.

Uansett er det så billig her borte, at man med en norsk gjennomsnittslønn kan gjøre hva man vil. Det er en av de billigste byene jeg har vært i, igjen og igjen når jeg kjøper noe, blir jeg stående forundret ”skal jeg virkelig få igjen så mye?” Jeg har derfor skåret igjennom, og bestemt meg for bare å gå på topprestauranter. Middag og lunsj, dagens to viktigste måltid, sammen med frokosten, som også er svært viktig.

Med dette er min dag i dag via en omvei nokså beskrevet. Jeg stod opp, gikk og spiste frokost, før jeg kjøpte togbilletter, nei, det var visst bussbilletter. Så gjorde jeg unna noen museum, før jeg spiste en bedre middag, nei, lunsj, på restaurant Columbia, hotell Metropol. Forresten var det rabatt for Rigakortet, her. Deretter var jeg på flere museum, deriblant et interessant om kunsten i Latvia i Sovjettiden. Herre min hatt, det var en vanvittig tid, og ufattelig at oppegående kunstnere og filosofer kunne støtte et slikt regime. De fleste intellektuelle støtter jo den frie kunsten, her var den mildt sagt ufri. Og styrt av folk som ikke hadde greie på kunst – what so ever.

Denne plakaten hang inne i museet. Oppgave: Finn 5 feil! (Klikk på bildet for rett svar)

Eksempel på Sovjetisk kunst

Jeg fikk også brukt mitt Rigakort til å komme meg gratis inn i Domkirken. Enda mer enn museer skal være gratis, som jeg mente i gårsdagens post, mener jeg at kirker skal være gratis. Det er en selvfølge. Domkirken i Riga er en koloss, en kjempe, den er imponerende i sin rene, skjære størrelse. Men den utmerker seg ikke akkurat med sin arkitektoniske dristighet (bortsett fra størrelsen, da) eller med sitt interiør, den er nokså tom og glissen inni, med høye, hvitmalte, gotiske vegger, og treverk og treskjæringer. Likevel er det alltid godt å komme seg inn en kirke, spesielt etter en lang dag med mye gåing. De spilte også noen orgelverk på et av verdens største orgel, som er der inne, det var jo kjekt å se på, og fint å høre på. Klostergården var altfor preget av restaurering (og enda mer av behovet for restaurering) til å gi noen opplevelse.

Domkirken i Riga

Da første museum jeg kom til var stengt, tok jeg bussen hjem. Jeg bor billig en kilometer nordøst for gamlebyen nå de siste nettene, ”Best hostell” heter det, 14 Lt koster det, og selv om det liksom skal være fellesrom, er det bare jeg som er her. De skulle ha gratis Wifi internett, det står oppgitt på nettsiden, men det har de ikke. Dermed blir posten skrevet først – og postet senere.

Og nå går jeg ut og spiser middag, på byens aller beste restaurant, Bergs i Elisabetes gaten.

Undertegnede har nettopp kommer tilbake fra en fin ferie på Bornholm, Østersjøens perle. Man kan si mye fint om Bornholm, maten er god, det er fint å sykle der og man slapper av. Og ikke minst har de noen fantastisk fine steinkirker, fire av dem rundkirker, de eneste i Norden. På våre turer på sykkel og i bil tror jeg vi passerte eller stoppet ved de fleste, både vanlige og runde kirker. Men noe som slår en når man betrakter disse kirkene er den forskjellen det er fra norske kirker. Hvor er forfallet? Den avskallende kalken? De uslåtte plenene med det ulukede ugresset? Bornholm er en av Danmarks utkanter der økonomien er dårligst, men kirkene (les: historien) tar de vare på.

Østerlars Kirke

Arbejdshandsker er handsker der er designet til forskellige arbejdsopgaver. Det kan for eksempel være syrebestandige, skæresikre, slidstærke, isolerende eller skridsikre handsker, der hver især er beregnet til hver deres opgavetyper.

En uvanlig konstellasjon: En kommunistisk statue står foran en kirke som en rytter til hest pleier å gjøre det. Kirken er reist på stedet der tsarfamilien ble drept i 1918.

 Denne byen ligger rett på Østsiden av Uralfjellene der de er på sitt laveste, og befinner seg derfor akkurat på grensen mellom Europa og Asia. Byen ble grunnlagt av den utrettelige Peter den store i 1723, og hensikten var å ha en by som kunne utnytte mineralforekomstene i Uralfjellene. Navnet kommer både fra Peters kone, Ekaterina (senere Katerina I), og den russiske helgenen for gruvedrift, Santa Katerina. Fra 1924 til 1991 het byen Sverdlovsk, etter Yakov Sverdlov, en av lederne i borgerkrigen som fulgte den russiske revolusjon.

Tatisjtsjev og de Gennin, grunnleggerne av Jekaterinburg

Byen er i dag kjent eller burde vært kjent av flere årsaker. Den er en millionby, med cirka 1,1 millioner innbyggere, og oljerikdommer i området har sørget for en god økonomisk vekst. Det er også hjembyen til Russlands ledende dramatiker, Sigarev, noe Ingrid gjorde meg oppmerksomt på, kjekt å skrive hun er en av Norges ledende Sigarev-eksperter, men det er hun altså, siden hun har hovedoppgave om ham (eller masteroppgave, som det nå så bakstreversk heter). Det var også her Boris Jeltsin begynte sin politiske karriere, som guvernør i kommunistpartiet. Partisekretær Mikhail Gorbatsjov ble gjort oppmerksom på ham, og trakk ham oppover i gradene. Resten av historien er velkjent. Byen var også åsted for noen av de verste oppgjørene i den russiske mafiaen på 90-tallet. Dog er dette alt sammen å spnne rundt grøten. Mest av alt er byen berømt, fordi det var her familien Romanov ble myrdet 16. juli 1918. 

Minnesmerket over tsarfamilien i Jekaterinburg

 

Med kors og tsarfamilie og russisk tekst...

Det er jo ikke akkurat uvanlig at den regjerende makt blir myrdet under revolusjoner, men det er sjeldent drapene blir så myteomspunnet som disse mordene på den russiske tsarfamilien. Hva som skjedde under oktoberrevolusjonen i 1917 er klart nok, kommunistene tok makten ved å storme vinterpalasset i St. Petersburg, og tsarfamilien ble forvist til Ekaterinburg. Om det var meningen at de skulle få leve der i et slags indre eksil, eller om det hele tiden var meningen å henrette dem, er ikke like klart. Dog hadde kommunistene lite å tjene på å la dem leve, og døde ville de tsarvennlige ikke ha noen legitim tsar å slutte seg om, så krigens og revolusjonens logikk tilsa å gjøre ende på dem. Det ble i alle fall gjort. 

Minnesmerket der tsarfamilien ble skutt og blodskirken i Jekaterinburg

 

Den lille trekirken (kapellet for den ærede martyr storfyrstinne Jelisaveta Fjodorovna - familiens tante) og korset der tsar Nikolai II og familien hans ble skutt av kommunistene i 1918

Inngangen trekirken, som egentlig heter kapellet for prinsesse Jelisaveta Fjodorovna, tanten til tsarfamilien som ble skutt på dette stedet.

 

Inne i Kapellet for den hellige martyr Jelisaveta Fjodorovna, på stedet tsarfamilien ble skutt i Jekaterinburg

 Men Jekaterinburg er langt mer enn bare åsted for et av verdenshistoriens mest berømte drap. Det har tross størrelsen et ganske koselig sentrum, med mange kafeer og restauranter, og den utstrakte byggevirksomheten viser at økonomien er ad oppadgående. Det blir sagt at alle Russlands ressurser ender opp i Moskva og St. Petersburg, det er en sannhet jeg ikke skal tilbakevise, annet enn å si at noe blir igjen i Jekaterinburg også. Det er en levende og trivelig by.

 

Gågate i Jekaterinburg

Som de fleste russiske byer er det meste konsentrert rundt Prospekt Lenina, eller Leningaten. Og selv om det er en millionby, er severdighetene og restauranter og kafeer og alt verdt å besøke, konsentrert rundt gangavstand i sentrum. Spise- og drikkesteder er det ikke mange av, men det er mange nok til at du ikke vil gå tom for nye steder å besøke. Dessverre er drikkestedene begeistret for utenlandsk importøl, som de selger til tilnærmet – faktisk – norske priser. Restaurantene er imidlertid bra, spesielt “Datsja” i vestre ende av Leningaten, hus nr. 20, ypperlig mat og ypperlig servert i ypperlige omgivelser. Ypperlig.

 

Pelemeni på den utmerkede restauranten i Jekaterinburg, Leningaten 20.

 Severdighetene innbefatter noen statuer, av Lenin, selvfølgelig, og av byens grunnleggere Tatisjtsjev og de Gennin, begge disse er plassert rundt bydamen langs Leningaten. Lenger borte mot øst, er en statue av Jakov Sverdlovsk, som gav byen dens navn i kommunisttiden. Rett syd for dammen er den litt merkelig utseende Leninordenen, gitt for innsatsen under andre verdenskrig. Den er mer for å ta bilde av, enn å la seg fengsle av. Her er også byens riktige sentrum, der ungdom i alle aldre nå om sommeren samlet seg, og gjorde triks på rulleskøyter, skateboard og sykler, eller bare gikk med hverandre og koste seg i solskinnet. Noen tok seg også en båttur på dammen. Jeg så til og med noen som fikk påbud om å bruke redningsvest.

 

Sentrum i Jekaterinburg

 Lenger borte fra sentrum, men fortsatt nær Leningaten og fortsatt i gangavstand, er flere museer og flere kirker, og noen flere minnesmerker. Ingenting er av topp klasse, etter hva jeg synes, men minnesmerket fra krigen i Afghanistan er i det minste interessant. Er det overgriperen som nå skal sørge?

 

Minnesmerket for krigen i Afghanistan, Jekaterinburg

Jeg bodde på Hotell Sverdlovsk, som har den store fordel at det er svært enkelt å finne, det er bare rett ut fra stasjonen. Standarden er helt grei, det man kan kalle funksjonelt, og for en storspiser som jeg, er det greit at man av frokosten kan forsyne seg selv, og ikke får den servet, som er vanlig i russiske hoteller. Men hotellet var elendig under utsjekking, og hadde ikke engang plass for oppbevaring av bagasjen. Det er for dårlig. Så unngå dette hotellet, reis heller ned til byen til et av hotellene der.

Fem Dage På Ærø.
Jeg kom om lørdagen. På søndagen gik jeg i kirke i Søby.
Det er her jeg møder det ældre borgerskab. Men men:
Under altergangen knæler to kvinder. På et tidspunkt er de
næsten ved at kysse hinanden. Den yngste er klædt i noget
sort lingeri. Højst upassende for en kirke.
Den anden er blond. Da hun drejer hovedet så lyset fra
sidevinduet rammer hendes hals. Gløder hendes hår.
Dagen efter i Marstal. Jeg går på må og få. Men møder hende
igen og igen. På et tidspunkt sidder vi på den samme bænk.
Dagen efter i Ærøskøbing, det er tidlig morgen, nede i havnen.
En skonnert er på vej ud. Den er rigtig flot. Jeg nyder synet.
Ca.100 meter ude, så langt at detailler er små, kommer hun op
fra de nedre gemakker. Hun ser ind mod land.
Og her taler vi om sorte huller.
Hun hæver armen og vinker til mig.
Energi er på mange planer.

Skrevet av Sissel

Det jeg skriver nå, skriver jeg av erfaring, og håper at noen pastorer eller prester leser dette. Jeg er en 45 år gammel singel kvinne/enslig mor som har vært skillt i 19 år. Jeg står i statskirken men går i en frikirke og har vært aktiv der i ca 10 år.

Jeg har i årenes løp kommet i kontakt med, og sett og forstått, at det er mange av oss single i statskirke og frikirkesammenheng. Grupperingen single ungdommer har det greit nok på den måten at det er mye tilbud til de i form av sosiale tilbud i menighetene. Det er weekend- og leirtilbud.

Og så har vi jo bibelgrupper da, og leser en i kristne aviser og ser på oppslagstavler i menighetene, er det masse ferie- og weekendtilbud, med familie- og ungdoms-leir, men aldri har jeg noensinne sett eller hørt om noe tiltak eller tilbud for single voksne kristne.

Dette gjør noe med en. Og jeg tenker: Hvorfor skal vi usynliggjøres? Det er slett ikke så lett å komme i kontakt med andre single, når det hverken snakkes om eller legges til rette for. Mens gifte kristne ser man overalt i menighetene, der de går sammen og sitter sammen. De går i bibelgruppe sammen også. Man løper ikke akkurat bort til disse når man er singel.

Jeg savner virkelig at menigheter og kirker tar oss på alvor, og gjør i stand noe sosialt for oss også. Det er liksom ikke naturlig for oss å gå på byn å tro at man kan treffe kristne single der. Det er jo som å lete etter en nål i en høystakk.

Jeg husker tilbake da jeg var 13-14 år og reiste på weekendturer/leir i regi av en kristen menighet. Og jeg må si at jeg misunner min sønn og andre ungdommer i dag som kan gjøre dette. Jeg har også bruk for dette med mine jevnaldrende! Det trenger ikke å være så langt vekke. Poenget er tiltaket, – det sosiale. Det å være på en hytte eller lignende og møte andre som forstår hvordan det er å være i samme situasjon. Noen som deler troen. Samtidig som man selvsagt også ønsker en ny partner.

Jeg lurer jo på om dette er tabu i kristen sammenheng. Det snakkes så mye om homofile og andre grupperinger. Hva med oss? Jeg oppfordrer pastorer og prester til å ta tak i dette.

Citat af Mark Twain (1835-1910), amerikansk humorist, forfatter og forelæser.

Klik her for at se flere citater af Mark Twain.