En fortelling fra kroppens rom

Gjennom kunsten tillates vi å oppleve oss selv. Vi vokser opp med troen på alt det gode som ligger foran oss. Som venter, som er vår del av herligheten. Så blir det revet fra oss, brutalt. Langsomt må vi erobre det gode tilbake og kjempe for det. Å få det gode revet bort under føttene gjør deg annerledes enn andre. Menneskene i verden går rundt som om ingenting har hendt. Det stemmer. For dem har ingenting hendt. 

Men det har skjedd noe for deg. For deg forvandles kroppen til en fiende. Du blir tykk uten å være grådig. Du blir lat uten å ville det. Du glemmer det du vil huske. Leddene dine hovner opp. Arbeidsdagen blir et maratonløp hvor du springer og springer. Du kan ikke løpe maraton hver dag. Ingen kan det. Du er annerledes. Du er utenfor. Utenfor det gode. I verden sitter de på kafe og prater. Etter arbeid løper de med barna, de ler og leker. Har de et annet blod enn meg? 

I ditt utenforskap kryper du til dem du håper kan hjelpe deg til å komme innenfor verden. Du åpner munnen og lar kroppens historier komme ut i rommet. Du blir sett, klemt, tappet for væske. Som gave blir du gitt en annen fortelling, for den du ga. Om depresjon. Om bipolaritet. Om at du smugspiser. At du kanskje kan ta deg sammen. Kanskje er du redd. Redd for døden. Redd for å bli syk. Noen andre forteller at kroppens væsker er i fin balanse. Blodet ditt er som andres. Kom tilbake til verden, roper de, vær som oss! Skjelvende kryper du tilbake til skjulestedet ditt, til borgen din. Du klarer ikke gå tilbake. Inn i verden. Hva er galt med meg? Kroppen lider. Du vet det. Du lytter til kroppen mens den forteller historien sin. Du kryper tilbake langs gatene, tilbake til steder der blodets bestanddeler blir revet skamløst fra hverandre og sett på. Du forsøker å åpne munnen og fortelle det kroppen sier deg. Men munnen har blitt så langsom. Den lever sitt eget liv nå. Ingen har tid til å lytte. Ta deg sammen sier alle munnene. Alle munnene som klemmer, som lytter på maskinen som dunker og går og de som lar blodet renne ut av deg. Tiden går i dette stedet utenfor verden. 

Kanskje er du så heldig at du treffer en som hører de langsomme klagene du fremfører på kroppens vegne.  Fra hånd til hånd går små hvite frø som du skal plante i kroppen. Du befrukter deg selv med frøene og venter utålmodig mens måne etter måne stiger opp og du ligger søvnløs på sofaen. Utålmodig banker hjertet ditt nå. Du vil inn i verden igjen. Ut av borgen. Langsomt spirer de små frøene, tynne og skjøre rottråder begynner å fylle den fruktbare jorda du er. Frøet varmer jorda og hendene dine slutter å fryse.

Du begynner å le og kjenner hvordan lysten til å leke bobler opp. Kanskje går du ut i verden, for å komme inn og ut igjen og igjen. Kroppen blir din uvenn utallige ganger. Selv om frøene du fikk spirer og gror, er jorda skadet. Du lever, inn og ut av verden. Det er slik livet ditt er. Du har fått biter av det gode. Noe har du klart å ta vare på. Du skriver en ny fortelling om deg selv. Du vet at mange ikke tror på den fortellingen du bærer på utsiden og i hver jordtrevl av deg. Men du vet akkurat hvem du er. 

 Hun er som en liten kattunge som ennå ikke har fått åpnet øynene. Sårbar og liten. Underarmen er ikke større enn mammas tommelfinger og huden er fortsatt nesten gjennomsiktig. Bittesmå blå blodårer går på kryss og tvers rett under huden overalt på kroppen. Det er som et innviklet kart. Godt innpakket i myke pledd ligger hun. Musklene er ikke utviklet godt nok til at hun kan legge seg i fosterstilling og armene henger slapt ut til siden. Rundt henne svinser sykepleiere, mor og far stille og gjør sitt ytterste for at hun skal bruke kreftene sine på å vokse, på å bli stor nok til å møte denne verden.

Hun fikk en hard start, begynte livet sitt i denne verden fire måneder før hun egentlig skulle og hun kjemper med åpen munn for å bli stor nok til å ligge inntil mammas bryst og drikke istedet for å få maten servert i en blågrønn slange. Fra vinduet på sykehushotellet ser mamma rett på kirkegården. Så tynn linjen mellom liv og død blir i slike situasjoner.

Orddelingsmafiaen gratulerer Eide barneskole med penger, men oppfordrer samtidig enkelte journalister til å revurdere sin stilling.

Takk til miljøvennlige Eirik Andreas Vik for et kjempebidrag!

Kjempe(bra?) grill!

Orddelingsmafiaen kan rapportere at skoleboka “Fra språk til sjanger” for 8. klasse inneholder orddeling. Dette ser vi på som svært mistenkelig, spesiellt for at denne boken er beregnet på skoleelever.