Jeg leser Klassekampen, og i bokmagasinet har Tom Egil Hverven anmeldt Aftenposten-journalist Kjetil S. Østlis bok “Politi og røver”. Han får god kritikk. Hverven ble nok positivt overrasket, for han tålte egentlig ikke trynet på Østli. Han skriver:

I utgangspunktet er jeg ingen nesegrus beundrer av journalisten Østli i Aftenpostens A-magasin. Han fremstår av og til, også på bilder – en ikke uvesentlig del av en dokumentarisk selvfremstilling – som en litt puslete og mindre selvironisk utgave av Thomas Giertsen, en slags ung gutt med skjegg. Giertsenaktige guttestreker bidrar mer til latter enn selvrefleksjon. Og det er vel omtrent ved fliret Giertsens ambisjoner stopper.

Dette er nok den gjennomtenkte omformuleringen av reaksjonen Hverven ofte får når han ser bylinebildet til Østli i A-magasinet. Da bokanmelderen skrev dette var han smart nok til å argumenterer for at det er relevant hvordan Østli ser ut på bilde, slik at ingen kan ta ham for det.  Stilig. Jeg har mye å lære. Jeg trodde utseendekommentarer var faux pas i akademia, men slik kan det altså gjøres.

For øvrig er det bare i Klassekampen anmelderen finner ut at to av høstens sentrale bøker handler om innføringen av NPM. New Public Management er ifølge Hverven tema både i Geir Gulliksens roman “Tjuendedagen” og i Østlis Bragevinnende sakprosa. Jeg tror dette må være første gang Klassekampen skriver om NPM uten å ha med den faste faktaboksen sin som forklarer hva NPM går ut på.  Det er da også overflødig nå som det viser seg at det er mulig å putte hva som helst inn i begrepet.

Dette blir ekstra morsomt fordi DNs Kjetil Alstadheim denne uka skrev om begrepet i sin kommentar om Fagforbundets landsmøte i Folkets hus. Leder Jan Davidsen sa i talen sin “new public management” 12 ganger (endelig bærer fagforeningsbossenes engelskkurs frukter). Alstadheim skrev:

Ikke alle vet hva “new public management” er for noe. Men ganske mange av dem som gjør det, abonnerer på Klassekampen. De siste tre årene er begrepet bare omtalt 388 ganger i norske medier. 182 av gangene var i Klassekampen.

Kilde: Klassekampen Av Åse Brandvold

Skal man tro medieomtalen av barnebortføringer de siste årene, er det stort sett fedre som bortfører barna til muslimske land. De siste to ukene har saken om barna til Khalid Skah og Anne Cecilie Hopstock til og med blitt gjenstand for en diplomatisk krise mellom Norge og Marokko.

Mens Norge anser bortføringen som ulovlig, mener Marokko at Skah hadde retten på sin side. I kveld vil Skah holde pressekonferanse i Marokkos hovedstad Rabat og legge fram det han hevder er bevis for at forholdet til barna er godt.

Slike saker hører imidlertid til sjeldenhetene. Tall Klassekampen har innhentet fra Justisdepartementet viser at det i de fleste tilfeller er mor som gjennomfører ulovlige barnebortføringer.

83 prosent av bortføringene fra utlandet til Norge i perioden 2006 til og med 1. august i år, ble gjennomført av mor. I tilfeller av ulovlig barnebortføring fra Norge til utlandet, er det 30 prosent flere fedre som begår ugjerningen, men også her er mor i flertall.

Flest fra Sverige

De fleste barnebortføringer både til og fra Norge foregår over riksgrensa til Sverige. Siden 2004 har Justisdepartementet registrert til sammen 23 slike saker.

Theres Berggren hos sivilrettslig avdeling i Det svenske Utriksdepartementets konsuläravdeling, sier til Klassekampen at barnebortføringssaker mellom Norge og Sverige har vært stabilt høyt i mange år, men at de det siste året har merket en økning. Norge og Sverige har undertegnet Haagkonvensjonen, i tillegg til en europeisk og en nordisk konvensjon mot barnebortføring. For tida jobber Berggren med fem barnebortføringssaker, fire av dem er ulovlige etter Haagkonvensjonen.

- I tre av tilfellene er barna bortført til Norge. Det fjerde tilfellet er barnet bortført til Sverige, sier Berggren til Klassekampen.

Hun legger til at i to av de tre sakene hvor barna er bortført til Norge, er det norsk mor som har bortført barnet til Sverige.

- Det er jo mange tilfeller hvor norske kvinner gifter seg med svenske menn, og da kan slikt skje, sier Berggren og sier hun har et godt samarbeid med det norske Justisdepartementet.

Haagkonvensjonen

NRK Brennpunkt viste mandag en dokumentar om barnebortføring hvor de hadde fulgt mye omtalte Anne Cecilie Hopstock fra Oslo, og ikke fullt så mye omtalte Stig Simonsen fra Narvik. Sistnevnte hadde kjempet i to år for å få datteren sin tilbake til Norge, etter at ekskona gjennomførte en ulovlig bortføring av deres felles datter til Ukraina.

For at en barnebortføring skal anses som ulovlig etter Haagkonvensjonen, må gjenværende forelder ha rett til foreldreansvar for barnet, og forelderen må ha utøvet foreldreansvar på tidspunktet for bortføringen.

I slike tilfeller heter det seg at barnet skal utleveres til gjenværende forelder med en gang, men det gjelder bare når Haagkonvensjonen er undertegnet. Verken Marokko eller Ukraina har undertegnet Haagkonvensjonen.

Heller ikke i tilfeller der begge land har undertegnet Haagkonvensjonen, er det alltid det ender med at barnet blir sendt tilbake til gjenværende forelder. I mange tilfeller ender det med en minnelig ordning mellom de to foreldrene om at barnet blir hos den som bortførte barnet. Da anses den ikke lenger som ulovlig.

Narvik-mannen valgte å gi etter presset fra sin ukrainske ekskone og kom fram til en slags ordning. Til Sommeråpent på NRK sier han at han reiste ned til Ukraina, men valgte å ikke hente hjem datteren med makt, selv om han etter norsk lov kunne ha gjort det.

- Jeg så at hun hadde et normalt liv. Hun fikk mat og hadde en venninne, som hun snakket med på mobiltelefon. Da ble jeg mer rolig. Det hadde gått så lang tid at det ville skade henne å rive henne opp på nytt. Det tror jeg ikke ville vært bra for henne, sa Simonsen mandag.

Til nrk.no sier en rådgiver for foreldre som har opplevd barnebortføring at det er viktig at myndighetene demonstrerer en massiv vilje til å hente bortførte barn hjem

Han får støtte fra krisepsykolog Atle Dyregrov.

- Det er viktig å få barn raskt ut av en så traumatisk situasjon som det barnebortføring kan være, sier Dyregrov til nrk.no

Published by: ABP World Group International Child Recovery Service

Visit our web site at: www.abpworld.com

Side 2-kommentaren i Dagens Næringsliv og Klassekampen handler begge om at det er håp for papiravisene, særlig deres egne, som leverer mesteparten av stoffet som drøvtygges i det uendelige av “det glupske snyltedyret på nettet” (Braanen.)

Klassekampen, som ellers pleier å være for dobbeltarbeid i så mange andre bransjer, tar en Murdoch og mener Google News snylter på det andre har laget. Braanen viser til et dansk forskerteam som har funnet ut at det er godt over dobbelt så mange nyhetssaker i løpet av en uke i 2008 i forhold til 1999, fra 32 000 til 75 000.

Gjenbruk lå i 1999 på 42 prosent og i 2008 på 64 prosent. Altså er bare en tredel av artiklene originale, skriver Braanen, og det er dagsaviser som hans som leverer dette originalstoffet. Dagsavisene sto for for 71 prosent av originalstoffet i 2008 og 82 prosent i 1999.  Altså, ifølge Braanen, ingen grunn til å legge ned dagsavisene, som flere har hørt Michael Wolf si i det siste.

Men tallene viser jo også at at bla. nettavisene sakte tar “originalstoffmarkedsandeler” fra dagsavisene. Og at det blir flere originale saker totalt. Om vi regner på dette betyr det altså 18560 originale saker den bestemte uka i 1999, mot 27000 i den samme uka i 2008.  Totalt sett mer original journalistikk, (det skulle jo bare mangle). Jeg tror tallet på antallet uoriginale artikler i dag dras opp av at mange nettaviser autopubliserer feeder, for eksempel fra NTB.

Jeg skulle gjerne visst mer om hvordan de definerer originalstoff i denne undersøkelsen. En sitatsak fra Guardian som er videreutviklet med et par norske kommentarer? Det er også lurt å huske på at Danmark har de dårligste nettavisene i Norden, langt fra sammenlignbare med Norge. De brukte tida på gratisaviser, mens vi laget våre egne publiseringsverktøy for nett.

I Dagbladet (og i flere redaksjoner i Danmark, så vidt jeg vet) er nett og papir sammenslått og journalistene skal ideelt sett levere til begge kanaler. Det kan lett forkludre forskning som den danske.

En sak kan for eksempel skrives både for nett og papir, og legges ut i begge kanaler. Hvor den havner først varierer. Skal dette registreres som en nett eller papirsak? Det er ingen løsning å se på ansettelsesforholdet til journalisten som har skrevet saken. Det skjer ofte at en tidligere nettjournalist skriver noe vi vil ha på papir dagen etter. Kanskje spares saken til papir, og legges ut på nett etterpå. Andre ganger legges den først ut på nett og trykkes i avisa dagen etterpå. Dobbeltlesningen er uansett ikke høy, så det er ikke helt avgjørende å spare til papir (men mange tror det).

Journalistene på nett er selvsagt ikke dårligere enn de som jobber på papir, om noen tror det. Tvert om, nettavdelingene i avisene er attraktive for mellomledere som ønsker seg unge, kjappe teknoptimister som kan jobbe hvor som helst.

Terje Aas Olsen i DN har flere gode poenger  i sin kommentar, som at årets papiroverskudd er en kortvarig glede som kommer av innsparinger , og skriver: Ingen nettredaksjon har ennå vunnet SKUP-prisen, og hva skyldes det? Der kan debatten om kvalitet starte.

Hans eksempel på unyttig ressursbruk på nett er:

Forrige tirsdag lanserte Wenche Foss en ny bok om seg selv i Oslo. TV2.no meldte at divaen «sier som Per Aabel: Skulle ønske jeg var åtti igjen». Ifølge Aftenposten.no sa hun «Jeg sier som Per Aabel sa, jeg er jo ikke i åttiårene lenger da vet du!». I Dagbladet.no at «dessverre er jeg ikke 80 år lenger», til Nrk.no at «Jeg er dessverre ikke i 80-årene», mens Nettavisens noterte «jeg er dessverre ikke i 80-årene lenger».

(Altså temmelig lik dekningen i papir dagen etterpå.)

Skal vi ikke skrive om Wenche Foss sin bok på nett, altså, er det løsningen? Aas Olsen er heldig, han slipper å sende ut journalister på denne saken, siden han jobber i DN. Men han har sikkert noen lignende saker han føler er pliktløp i skjæringspunktet finans og kultur. Den sedvanlige tabloidmoraliseringen er ikke starten på en god diskusjon om kvalitetsjournalistikk på nettet. Det ender som oftest i  sutringen om at vi ikke har nok ressurser.

Jeg er opptatt av å dyrke fram særegen nettjournalistikk,  synes plattform er mindre relevant i denne diskusjonen enn disse to kommentatorene. En SKUP-sak kan like gjerne arbeides fram i nettmiljø. Jeg skulle ønske at nettet kunne sette dagsorden oftere, men godsakene i multimediale redaksjoner spares for ofte til modermediet. (Enkelte svake nettmedier betraktes til og med fortsatt som rene reklamekanaler for opphavet.)

Jeg er ikke så bekymret for at kvalitetsjournalistikken i Norge forsvinner om dagsavisene dør.  Papir er ingen garantist for kvalitet når inntektene stuper. Det finnes ikke noe magisk papir. Kanskje vil kvalitet på nett først bli mer synlig om noen papiraviser dør, særlig om nettet finner inntektsstrømmene alle leter etter for tida. Noen nettavdelinger tror jeg allerede har vært med på å gi kunstig åndedrett til sin gamle mor, selv om det akkurat nå er litt omvendt.

For øvrig foretrekker jeg å lese papiraviser. Papir er en helt genial teknologi når det står noe bra på sidene. Denne bloggposten er skrevet med utgangspunkt i to papirkommentarer. Det er mange hemmelige årsaker til det.

Märtha Louise er i vinden som aldri før. Som født inn i en kongelig familie har hun både fordeler og ulemper. Hun skal oppføre seg slik vi forventer av en kongelig person. Hun kan få lov å tjene egne penger, men vi skal bestemme hva som passer seg…

Märtha Louise har bestandig vært en likandes jente, forholdsvis folkelig og likefram til toss for sin kongelige herkomst. Latteren har alltid sittet løst hos henne, og hun har vært svært kreativ i valg av interesser. Alt var liksom så greit tidligere da hun var en ung og sportslig jente som drev med hester. Litt stallguttkjæresterier var det jo, bare krydder i en ellers kjedelig mediehverdag.

Så var hun seriøs og tok fysioterapiutdanning. Norge var stolt av vår prinsesse – skikkelig jente som sjeldent innlot seg med tull!

Så ble hun grepet av eventyrene. Hun viste seg å være en svært habil historieforteller til stor glede for barn i alle aldre. Det var mange eventyropptredner og etterhvert bøker. Alt var i sin skjønneste orden med vår søte prinsesse. Hun hadde en humoristisk måte å plassere seg selv og det faktum at hun var en vaskekte prinsesse inn i eventyrene.

Men så skjedde det ting som det norske folket ikke klarte helt å enes om var bra eller dårlig. Hun valgte seg en ektemann av folket, men en svært atypisk en – en spradebasse, forfatter og livsnyter. Kjekk var han og mange flotte ord trillet ut av hans  munn i forbindelse med kjærligheten, ekteskapet og framtiden. Mange slo seg til ro med at Märtha – vår fornuftige prinsesse – hadde valgt den rette… Men mange i kongeriket var urolige for hvilke hensikter og motiver  den unge mannen hadde for sitt forhold til vår prinsesse. Det å gifte seg inn i en kongelig familie betyr jo evig medieoppmerksomhet.

Medieoppmerksomhet har Märtha Louise bestandig taklet på en god måte, og det er tøft å utfordre mediene med noe så omdiskutert som alternativ tenkning og tro på at engler finnes! Det ble stor oppstandelse da hun satte i gang med engleskolen sin. Hun ville lære bort hvordan man kunne få kontakt med engler! Diskusjonen raste i kongeriket – er det korrekt av en kongelig å bedrive slikt? Men folket sluttet opp om både prinsessen og hennes engleskole. Dette ville de ha! Englekursene ble fullbooket før mediene rakk å skrive om det!

Alternativ tenkning er i vinden. Märtha Loiuse har valgt det geniale temaet – spørsmålet om det finnes engler. En god kraft som passer på oss i livene våre, at det er “noen der ute” som kan øve påvirkning på livene våre. Tanken på at det faktisk kan være mulig å få kontakt med slike lysvesener er jo besnærende – og det pirrer håpet – kanskje det går an?

Lys, kjærlighet og håp er i seg selv fantastiske verdier som det er bra å fokusere på, det gir jo positiv energi bare å prøve å tenke seg muligheten av at en slik kjærlighetskraft, eller aura finnes. Det er nok det enkle svaret på hvorfor folk strømmer til for å høre prinsessen snakke om engler og kjøpe boka hennes.

Det har vært heftige diskusjoner om Märtha Loiuse burde si fra seg sin prinsessetittel, ja hun har endog blitt anklaget for kvakksalveri!

Trygve Hegnar mener hun er en kvakksalver som prøver å innbille folk at hun har evnen til helbredelse. Jeg mener det er å skyte langt over mål. Prinsessen forteller om egne opplevelser i forhold til sinnsro og lysvesener. Hun er faktisk ikke alene om å oppleve slike ting.  Alternativbevegelsen har stor tilslutning.

Elin Ørjasæter, kjent mediekommentator fra E24, har uttalt seg sterkt til Klassekampen i dag om at hun mener det er bekymringsfullt at det er så mange kvinner som er er opptatt av det alternative. Hun blir deprimert av å se så mange kvinner på alternativmessen som ble arrangert på Lillestrøm i disse dager. Elin Ørjasæter er redd vi snart er tilbake til tiden da kvinner diskuterte hekleoppskrifter mens menn diskuterte politikk. Hun mener at kvinner kan miste troverdigheten som samtalepartnere, fordi de er så irrasjonelle og naive at de tror på lysvesner og engler, slik Märtha Louise forteller om. Fokuseet på samfunnet og deltakelsen i politikk vil kunne lide under kvinnenes massive interesse for det alternative.

En kan godt snu det hele på hodet: er det å være opptatt av myke verdier; kjærlighet, lys, håp, ro og lykke noe vi ikke bør ha plass til i samfunnet? Kanskje det er mye lettere for folk å tro på merkelige fenomener og håpe på et godt liv for seg selv enn å tro på klimakrisen? Det å ta i bruk meditasjon, finne  stillhet og lytte innover i seg selv, er ikke det gode verdier som også kan brukes sammen med sine medmennesker?

Boka til Märtha Louise, som er skrevet i samarbeid med Elisabeth Samnøy, er en enkel og vakker bok med små epistler om å sette seg ned for å finne roen og muligens få kontakt med sin egen aura og skytsengel. Det handler egentlig bare om det gode liv, få kontakt med seg selv og jorda vi går på. Til og med en oppskrift på brød finner du i boka.

Meland Konsernet stavret seg opp trappa til frokostbordet i dag, halvt i søvne. Klassekampen ble hentet inn, og vi gned oss i øynene for å få med oss dagens nyheter.

Det gikk ikke. For Konsernet, som alle jo vet har svakt utviklede sjelsevner,  slo den midlertidige dysleksien ned som en bombe. Er vi så dumme? Ja, det er vi. Vi strevet veldig med oppslagssaken. Hva var det som sto der? Rettslegggregjering? Etter bokstavering viste det seg at ordet var “rettsleggjering”, men det var fortsatt vanskelig å føle seg veldig smart. Konsernet er av og til glad for å jobbe i en tabloidavis, likevel.  Nå koser vi oss med den siste utgaven av Nytt norsk tidsskrift. Blir som å lese VG etter denne morran.

Klassekampens Bjørgulv Braanen skriver kanskje Norges beste ledere fordi han ikke er aktiv på Twitter? I dag har han en kommentar om sosiale medier. Han mener mediene blir dårligere når journalister via Twitter får for mye viten om hva kolleger i andre medier mener.

Braanen mener dette svekker medienes selvstendighet. Akkurat som selve verden kan bidra til å svekke medienes selvstendighet, altså.

Måten dette foregår på, ifølge Braanen, er at journalister tester ut meningene sine på Twitter før de skriver helt like kommentarer og er helt enige. Braanen kaller det “en kollegialisering” av kommentatorsjiktet.  Med Twitter er absolutt alle opprørt over Bjarne Håkon Hanssens nye jobb. Slik fungerte Stortingets vandrehall før, skriver Braanen, om stedet journalistene møttes etter stortingsdebattene for å bli enige.

Twitter er altså slett ikke demokratiserende, som det ofte sies.

Ingen grunn til å overdrive Twitters betydning, men Braanen glemmer leserne igjen, selv om han skriver at de beste avisene er dem i dialog med egne lesere. Sosiale medier består av mye mer enn mediefiolk. Twitter er det eneste stedet jeg ser Dagbladets kommentator @mariesimonsen diskutere det hun har ment med leserne sine. Twitter gir dem som aldri har vært i vandrehallen sjansen til å snakke med dem som går der.

Alle som har vært litt på Twitter vet at det ikke er samstemthet og etterplapring som gjelder, tvert om foregår det en evigvarende virituell holmgang mellom deltakerne. Det er kanskje fordi det er mye lettere å være uenig når man ikke stirrer nestoren rett inn i øynene i Vandrehallen. De beste twitrerne har originale ideer. De trøtteste melder om “forråing av arbeidsmarkedet”, “nei til farsdagsgaver i helga” og “Halloween er et amerikansk påfunn.”

Selvsagt går det an, som Braanen antyder, å programmere uenighet også. Men det trengs ingen egne regler for hvordan norske medieansatte skal oppføre seg på Twitter av den grunn. Skal vi slutte å drikke øl også nå?

Da er altså den nye Ap/Sp/SV-regjeringa på plass. Den ser altså slik ut:

• Statsminister Jens Stoltenberg (Ap)
• Statsråd og sjef for Kunnskapsdepartementet (kunnskapsminister) Kristin Halvorsen (SV)
• Statsråd og sjef for Kommunal- og regionaldepartementet (kommunal- og regionalminister) Liv Signe Navarsete (Sp)
• Utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap)
• Statsråd og sjef for Forsvarsdepartementet (forsvarsminister) Grete Faremo (Ap)
• Statsråd og sjef for Finansdepartementet (finansminister) Sigbjørn Johnsen (Ap)
• Statsråd og sjef for Nærings- og handelsdepartementet (nærings- og handelsminister) Trond Giske (Ap)
• Statsråd og sjef for Samferdselsdepartementet (samferdselsminister) Magnhild Meltveit Kleppa (Sp)
• Statsråd og sjef for Helse- og omsorgsdepartementet (helse- og omsorgsminister) Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap)
• Statsråd og sjef for Miljøverndepartementet og for utviklingssaker i Utenriksdepartementet (miljø- og utviklingsminister) Erik Solheim (SV)
• Statsråd og sjef for Justis- og politidepartementet og for innvandringsavdelingen i Arbeids- og inkluderingsdepartementet (justisminister) Knut Storberget (Ap)
• Statsråd og sjef for Olje- og energidepartementet (olje- og energiminister) Terje Riis-Johansen (Sp)
• Statsråd ved Statsministerens kontor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (Ap)
• Statsråd og sjef for forsknings- og høyere utdanningssaker i Kunnskapsdepartementet (forsknings- og høyere utdanningsminister) Tora Aasland (SV)
• Statsråd og sjef for Kultur- og kirkedepartementet med unntak av kirkeavdelingen (kulturminister) Anniken Huitfeldt (Ap)
• Statsråd og sjef for Landbruks- og matdepartementet (landbruks- og matminister) Lars Peder Brekk (Sp)
• Statsråd og sjef for Fornyings- og adminstrasjonsdepartementet og for kirkeavdelingen i Kultur- og kirkedepartementet (fornyings- og kirkeminister) – også nordisk samarbeidsminister Rigmor Aaserud (Ap)
• Statsråd (fra 21. desember 2009) Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap)
• Statsråd og sjef for Fiskeri- og kystdepartementet (fiskeri- og kystminister) Lisbeth Berg-Hansen (Ap)
• Statsråd og sjef for Barne- og likestillingsdepartementet og for inkluderings- og mangfoldsavdelingen i Arbeids- og inkluderingsdepartementet (barne-, likestillings- og inkluderingsminister) Audun Lysbakken (SV)

Det er så klart ikke så viktig hvem det er som bekler statsrådpostene. Styrkeforholdene mellom partiene på Stortinget er viktigst. 

Endringa av sammensetninga av statsråder følger den høyredreininga som valgresultatet skapte på Stortinget. Ap fester grepet. De har til og med fått en egen samordningsminister (Karl Eirik Schjøtt-Pederse), som sannsynligvis kommer til å få som hovedoppgave å disiplinere SV og Sp.

Vi kan se i skattelistene at den nye fiskeriministeren, Lisbeth Berg-Hansen, er en svært rik person. Hun har fortid som topp i det private næringslivet. Hun har vært styremedlem i Kjell Inge Røkkes Aker Seafood. Hun er familieeier i den store oppdrettsbedriften Sinkaberg-Hansen. Hun har leda Fiskeri- og havbruknæringens Landsforening (FHL) og har sittet fire år som visepresident i NHO. Hun er ikke den eneste rikinga i regjeringa. Utenriksministeren Jonas Gahr Støre er også rik.

Arbeiderpartiets Sigbjørn Johnsen er den nye regjeringas finansminister. Han var tidligere leder av Pensjonskommisjonen, og er derfor en av de viktigste aktørene bak den pågående og blodig urettferdige pensjonsreformen. At han er blitt landets finansminister er svært dårlige nyheter.

Lenker:

Rødt om den nye fiskeriministeren: http://roedt.no/nyheter/2009/10/n%c3%a5-ogs%c3%a5-privatisering-i-fiskerin%c3%a6ringa/ 

Støre likevel regjeringas rikeste: http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/okonomi/stoere-likevel-regjeringens-rikeste-2967441.html 

Klassekampen om den nye regjeringa: http://www.klassekampen.no/56748/article/item/null 

LO angrep Sigbjørn Johnsen i 2002: http://www.klassekampen.no/30068/article/item/null

Buskapen har bukket under. Bare gresset er igjen til folkegruppene latuka i delstaten Øst-Equatoria i Sør-Sudan, der regnet har uteblitt som ellers i Øst-Afrika og på Afrikas Horn. Over én million mennesker har for lite mat og prøver å overleve ved å blande tørkede og knuste planter med vann.

Tørken i mai-juni har tatt knekken på avlingene. Heller ikke «det lille regnet» i halvåret før ga nok nedbør i til å redde avlingene. Sulten sprer seg fra distrikt til distrikt, over landegrensene, mens kveget, kamelene og annen buskap kreperer.

«Verst» overalt

Ordet «verste» går igjen i alarmmeldingene om sultkatastrofer som kommer inn fra flere hjørner av verden:

«Den verste krisa på ti år truer Øst-Afrika,» melder Reuters. «India rammes i år av landets verste tørke siden 1972, på 37 år,» melder AFP.

Monsunsesongen ga 23 prosent mindre regn enn gjennomsnittet. Det kan få katastrofale følger for mange av Indias 235 millioner bønder.

Samtidig er mer enn fem millioner blitt husløse av flom i andre deler av India, i delstatene Karnataka og Andhra Pradesh, viktige landbruksdelstater på Deccan-platået. Karantaka, er landets tredje største jordbruksprodusent. Minst én million tonn mais har gått tapt i de to delstatene, rundt 35 prosent av Indias totale maisproduksjon.

I Karnataka har minst 250.000 hektar jordbruksland blitt ødelagt

- Størrelsen på katastrofen er enorm, fastslår Peter Ophoff, leder for International Federation of Red Cross and Red Cresent Societies (IFRC) i India.

Tørke i fem år

Tørken har sittet igjennom fem år og ført 23 millioner mennesker i sju østafrikanske land mot alvorlig sult, ifølge Oxfam. Nøden blir forsterket av høye matvarepriser og konflikter. Verst rammet er Kenya, Etiopia, Somalia og Uganda, men situasjonen i Eritrea er også på randen.

Underernæringen er nå over alarmnivå i mange områder i «den verste humanitære krisa Oxfam har sett i Øst-Afrika på over ti år», ifølge Paul Smith Lomas, direktør for Oxfams Øst-Afrika-kontor.

Han beskriver situasjonen i det tørre Wajir, grensetraktene mot den sørvestre delen av Somalia, slik:

«I Wajir i det nordlige Kenya, fant vi nylig nesten 200 døde dyr rundt et uttørket vannhull. Folk overlever på to liter vann om dagen noen steder, mindre enn en toalettspyling. Forholdene har aldri vært så harde eller så ugjestmilde. Folk trenger desperat til hjelp.»

3,8 millioner kenyanere, vel en tidel av befolkning, trenger nødhjelp, blant annet fordi prisene ligger 180 prosent over snittet, ifølge Oxfam.

Interne flyktninger

Situasjonen over grensa, i Somalia og Etiopia, er alarmerende. Minst 1,5 millioner er interne flyktninger, og ytterligere flere hundre tusener har krysset grensa til Kenya og Etiopia, til sammen vel en seksdel av befolkningen på rundt ni millioner.

En av seks barn er konstant underernærte i Somalia, ifølge Oxfam. Konflikten gjør folk mange steder ute av stand til å dyrke mat eller høste avlinger.

- I utkanten av de fleste mindre byene fra Gedo (i sørvest) til Galkayo (i nordøst) vil dere finne nomadefamilier i åpne skur som ser etter hjelp, sa innenriksminister sjeik Abdulkadir Ali Omar til FNs interregionale informasjonsnettverk (Irin) i begynnelsen av september.

Situasjonen har forverret seg. 3,8 millioner er rammet.

Over en milliard

I Etiopia, som nå har passert Egypt som Afrikas nest folkerikeste land etter Nigeria, er 13,7 millioner i faresonen, mens 6,2 millioner trenger akutt nødhjelp, melder Abera Tola, leder for Oxfam America i Øst-Afrika. Myndighetene i Addis Abeba opererer med 5,3 millioner.

Verst rammet er husdyrnomadene i det sørlige Borena. Her har mangelen på nedbør tatt knekken på mange dyr. Husdyrnomadene selger kveg for å få råd til mat.

Ved årsskiftet sultet 1,02 milliarder mennesker, melder FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) i sin årlige rapport. Tallet har trolig steget utover året. Trenden er snudd fra 1980-tallet.

Årsakslista er lang: mindre investeringer og bistand til matvaresektoren, global finans- og matpriskrise, konflikter, økt utbytting av fattige land og klimaendringer.

Fjerne mål

Utsiktene om å nå FNs tusenårsmål om å halvere fattigdom og sult innen 2015 blir stadig fjernere, selv om en beholder Kina i statistikkene.

- Det må i økende grad settes søkelys på økt matvareproduksjon i kampen mot sult. Sunn fornuft tilsier at jordbruket må prioriteres, men det motsatte har skjedd, sier FAOs generalsekretær Jacques Diouf fra Senegal i forbindelse med «Verdens matdag» fredag.

Mens 17 prosent av bistanden til fattig land var øremerket landbruket i 1980, hadde andelen i 2006 falt til 3,8 prosent. Rikere land leier landarealer i fattige land til egen landbruksproduksjon eller biobrensel. Resultatet skyldes «en bevisst og styrt politikk for mat og landbruk, handel og finans», mener Aksel Nærstad i Utviklingsfondet.

Skrevet av Peter M.Johansen, Klassekampen

Regjeringspartiene Ap, SV og Sp har nå lagt fram sin nye regjeringserklæring for perioden fram til 2013, Soria Moria II. Styrkeforholdene partiene i mellom har som forventa ført til en høyredreining av regjeringas politikk. Regjeringas løfter er dessverre mye vagere enn forrige gang, noe som åpner opp for at Arbeiderpartiet i enda større grad kan lene seg på opposisjonspartiene på Stortinget når det blir konflikt med enten SV, Sp eller begge to.

Noe av det som er bra med erklæringa: Regjeringa forplikter seg til å sikre full sjukehjemsdekning innen 2015, samt til å få på plass en styrking av eldres rettigheter gjennom lovendring og fastsettelse av ny forskrift om verdig eldreomsorg. Dette er en av de positive sidene ved regjeringserklæringa. Så får vi se om det blir fulgt opp i praksis.

Regjeringspartiene forplikter seg også til å gjennomføre en opptrapping av innsatsen mot rusavhengighet. Ingen av de regjeringene vi har hatt i Norge de siste tiåra har prioritert rusomsorgen høyt nok. Det blir interessant å se om regjeringa klarer å holde det de lover her.

Regjeringa forplikter seg til å styrke kommunenes frie inntekter. Dersom de også gjør dette i virkeligheten, så er dette en bedring sammenlikna med dagens situasjon.

Regjeringserklæringa inneholder noen positive endringer i skolepolitikken. Regjeringa forplikter seg til å innføre en gratis time SFO hver dag for å legge til rette for leksehjelp, fysisk aktivitet og mulig samarbeid med kulturskolen. Dette er et lite skritt i riktig retning. Det er også positivit at regjeringa forplikter seg til å  sikre en maksimumsgrene for tallet på elever pr. lærer på hver skole.

Regjeringserklæringa inneholder også en forpliktelse om å gjennomføre tiltak for å redusere fattigdommen blant barn i Norge. Dette er så klart positivt.

Det er også bra at regjeringserklæringa ikke åpner opp for petroleumsaktivitet utafor Lofoten og Vesterålen i denne stortingsperioden (2009-2013), sjøl om det aller beste hadde vært om alle regjeringspartiene hadde forplikte seg til et varig vern av disse områdene.

Noe av det som er dårlig med erklæringa: Regjeringa kommer til å fortsette å bygge sin internasjonale politikk på NATO-medlemskapet og EØS-avtalen. Jeg vil trekke Norge ut av både NATO og EØS.

Regjeringa går inn for en FrP-tilnærming i asylpolitikken. Det synes jeg er svært dårlig politikk.

Det står ingenting i regjeringserklæringa om å trekke de norske soldatene ut av Afghanistan. Det hadde jeg jo så klart heller ikke forventa, men det er fortsatt svært dårlig.

Regjeringa har nå åpna opp for nedleggelse av lokalsjukehus. Regjeringspartiet har  fjerna den tidligere formuleringen om at bruk av kommersielle private sjukehus skal begrenses, samtidig som det har kommet en uttrykkelig presisering av at foretaksmodellen skal videreføres for sjukehusene. Soria Moria II inneholder med andre ord en klar høyredreining i helsepolitikken.

Det er dessuten svært dårlig at regjeringspartiene ikke følger opp LO-kongressens krav om å entydig tilbakevise planene om å kutte i uførepensjonen. Regjeringserklæringa inneholder en svært rund formulering om å “sikre en fortsatt god uføreordning i Norge”. Dette er verken konkret nok eller forpliktende nok.

Punktene som er knytta til bekjemping av fattigdom i regjeringserklæringa er alt for vage og alt for lite forpliktende.

Erklæringa er dessuten alt for lite forpliktende på likelønn. Regjeringa forplikter seg bare til å “gå inn i en dialog med arbeidslivets parter om likelønnsspørsmålet i forbindelse med tariffoppgjøret i 2010″. Regjeringa burde istedenfor ha kommet med en klar og entydig forpliktelse om å vedta en likelønnspott i forbindelse med tariffoppgjøret i 2010, etter å ha vært i dialog med fagbevegelsen.

Lenker:  Soria Moria II: http://arbeiderpartiet.no/Politikken/Politisk-plattform-2009-13 

Rødt om Soria Moria II: http://roedt.no/nyheter/2009/10/torstein-dahle-klar-h%c3%b8yredreining-med-soria-moria-2/ 

http://roedt.no/nyheter/2009/10/8-%c3%a5rs-krig-i-afghanistan/

Regjeringen viser ikke lederskap for likelønn: https://www.sykepleierforbundet.no/portal/page/portal/NSF/VisArtikkel?p_document_id=281427&p_sub_doc_id=281427 

- Vi følger Jens med argusøyne: https://www.sykepleierforbundet.no/portal/page/portal/NSF/VisArtikkel?p_sub_doc_id=193601&p_document_id=193601 

NITO-krav innfridd i Soria Moria II: http://www.nito.no/Aktuelt/Nyheter/nyheter/NITO-krav-innfridd-i-Soria-Moria-II/ 

Soria Moria II: Langt flere asylsøkere låses inne: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2009/artikkel.php?artid=573259 

Vil ha snuoperasjon i eget parti: http://www.klassekampen.no/56689/article/item/null

Partiet Die Linke, som vil trekke de tyske soldatene ut av Afghanistan, går fram på meningsmålingene i forkant av valget i Tyskland. Die Linke ligger an til å få rund 14 prosent av stemmene. I 2005 var Die Linkes valgresultat 8,7 prosent.

Lenke: ‘Krigen løfter Die Linke’ http://www.klassekampen.no/56626/article/item/null 

Fagbevegelsen i USA aksjonerer aktivt mot fabrikknedleggelser. I Pittsburgh ble de ansatte ved Stella D’Oro med på “National March for Jobs”, som ble avholdt samtidig med G 20-møtet i byen. Dette var bare en av mange aksjoner under G20-møtet.

Lenke: ‘Vil utfordre G20′ http://www.klassekampen.no/56617/article/item/null 

Lenker: http://www.bailoutpeople.org/

Mens alle andre aviser har vært mest ukritisk kritiske til Frp i denne valgkampen (såpass at de til og med måtte legge seg flate), har Klassekampen vært overraskende coole (til dem å være) når det gjelder det digre høyrepartiet.  Avisa med den mest alvorlige Frp-allergien, har nemlig fått en enda større fiende.

Bittelille Venstre.

Mikrofraksjoner har alltid vært viktige for venstresida, så at de er opptatt av en et parti som får plass i en settekasse, det overrasker slett ikke.

Årsaken er selvsagt at Klassekampen vil ha en rødgrønn regjering, og at de frykter at en stemme til Venstre er en stemme til Frp. Det har de ikke sluttet å si i fra om,  selv om de selvsagt er mye mer enig i Venstres politikk enn Frps. De har sikkert rett også, i at de har noen lesere som vurderer å stemme Venstre. Og disse forsøker de ganske insisterende underholdende å omvende.

Mellom alle kommentarene om de rødgrønne med titler som “Ennå håp” og “Det kan gå”, har de derfor en jevn strøm med nyheter som handler om at Frp- garantien til Sponheim ikke holder. De har også funnet ut at Venstre vil ha 60 timers arbeidsuke, de har hostet opp tidligere Venstre-leder Gunnar Garbo som vil ha rødgrønn regjering. Og “etter én ukes raseriutfall landet Sponheim på en garanti som fortsatt er lite verdt.” Braanen advarer på lederplass:

Venstre er et parti som framstår med mange ansikter, og mange teller på knappene om de skal stemme SV eller Venstre. Det er ganske langt fra sannheten hvis man tror Venstre er et slags venstresideparti, bare med litt mer tvisynte, pragmatiske og sentrumsorienterte politiske standpunkter.

Med Unge Venstre som pådriver har Venstre de siste årene tydeligere og tydeligere markert seg som et klart borgerlig parti. Mens det for eksempel for KrF ville være naturlig å støtte en rødgrønn regjering i økonomiske spørsmål, er det nærmest naturstridig for dagens Venstre, som profilerer seg som et parti som er for norsk krigsdeltakelse i Afghanistan, for Nato og militæralliansens «out-of-area»-strategi, er grunnleggende positive til EØS og EUs fire friheter og lovpriser en «liberal markedsøkonomi».

Ikke så ulikt SV altså, som sitter i en regjering som står for omtrent det samme.

I en annen leder skriver Klassekampens sjefredaktør likevel:

Så til velgere som måtte være i tvil, er vår oppfordring å stemme mest mulig etter egen overbevisning. Taktisk stemmegivning er en utpreget risikosport.

Jeg er forvirret. Skal jeg stemme Høyre kanskje?

I et intervju med Klassekampen kaller Senterpartiets Ola Borten Moe Rødt for “totalitært”. Han sier dessuten at “ansvarlig økonomisk politikk” ikke er Rødts “varemerke”, og at Rødt har et “uavklart syn på grunnleggende individuelle rettigheter.” Alle disse påstandene er usanne.

Dette er sannheten: Rødt kjemper for mer demokrati. Utdrag fra Rødts Arbeidsprogram: “Demokratiske prosesser som leder mot politiske vedtak, skal foregå med og blant folk i alle aldre, som må gis anledning til å påvirke beslutninger som berører hverdagen deres. Målet bør være lokale løsninger tilpassa lokale behov.  (…) Rødt arbeider for: * at det etableres lokaldemokratiske organ hvor barn og unge får rett og mulighet til reell innflytelse på saker som behandles. * tiltak som gjør politiske beslutningsprosesser mer tilgjengelig og åpne for alle innbyggere. * tiltak som involverer innbyggere, tillitsvalgte, organisasjoner, brukere og pårørende i utvikling av kommunale tjenester, og at de gis mer direkte innflytelse på saksbehandlingsprosesser fram mot lokalpolitiske vedtak. * å tilrettelegge for at lag og organisasjoner som samarbeider med kommunen om tjenesteutvikling, gis vilkår som gjør det mulig å være reelle deltakere. * at 16-åringer får stemmerett ved kommunevalg. (…) Rødt ser på kampen for demokratiske rettigheter som svært viktig i et samfunn. (…) I den norske lovgivninga er det nedfelt en rekke lover og regler som uttrykker rett til å motvirke maktforholdende. Det omfatter tale-, trykke og organisasjonsfrihet, og stemmerett ved hemmelige valg der en også kan velge mellom flere partier. Også prinsippene i offentlighetsloven, forvaltningsloven, streikeretten og rettssikkerheten er grunnleggende demokratiske rettigheter. Dette er lover og forskrifter som må forsvares. (…)”

Sånn. Da var de avklaringene ute av verden. Og når det gjelder “økonomisk ansvarlighet”, så holder det å minne om at Senterpartiet er med på Stortingets pensjonsforlik, som er djupt uansvarlig og usosialt. I dette pensjonsforliket ligger det føringer som nødvendigvis vil føre til kutt i uførepensjonen. Det samme pensjonsforliket gir betydelig mer i pensjon til de som har hatt et lite slitsomt yrkesliv og høy lønn som yrkesaktive. Rødt går imot denne usosiale og uansvarlige politikken. Det er ikke “uansvarlig” å ville ruste opp Norges skrøpelige offentlige sektor eller verne viktige velferdsordninger. Det er det motsatte som er uansvarlig.

Det islandske høyrepartiet Selvstendighetspartiet har regjert Island, aleine eller i koalisjon, de siste 18 åra. Deres markedsliberalistiske politikk gikk ut på frislipp av finanssektoren, som førte til at de islandske bankene var ni ganger større enn landets BNP i 2008. Da den verdensomspennende økonomiske krisa slo til var Island svært ille ute. Høyrepolitikerne i Island hadde i realiteten kjørt hele sagaøya rett i grøfta, og det så det sang etter.

Sinte, store protester mot både ledende politikere og bankfolk førte etter hvert til at Selvstendigspartiet måtte takke for seg. Koalisjonsregjeringa, bestående av Selvstendighetpartiet og Sosialdemokratene måtte gå av. Avtroppene statsminister Geir H. Haarde (Selvstendighetspartiet) annonserte at det ville bli avoldt et nyvalg, våren 2009, to år før planen. Sosialdemokratene og «de venstregrønne» etablerte etter initiativ fra den islandske presidenten en midlertidig overgangsregjering som skulle sitte fram til valget, med løfte om støtte fra det islandske Senterpartiet.

I Alltingsvalget i januar 2009 gikk de islandske Sosialdemokratene og «de venstregrønne» kraftig fram. Sosialdemokraten Johanne Sigurdardottir, en tidligere tillitsvalgt og fagorganisert flyvertinne, ble Islands nye statsminister. Hun ble også verdens første åpent lesbiske statsleder.

Islands venstreside vant en viktig seier da USA avvikla militærbasen på Keflavik. Og finanskrisa har styrka venstresida. Men EU kompliserer det hele. De islandske sosialdemokratene gikk nemlig til valg på islandsk EU-medlemskap og innføring av euro i Island. Deres allierte, de venstregrønne, er derimot mot medemskap. Islands regjering har allikevel sendt søknad om EU-medlemskap for å sjekke hva slags vilkår de kan få. Island blir uansett ikke medlem av EU med mindre folket stemmer ja i en folkeavstemning. Ifølge Islands grunnlov, må to Allting (Islands Storting) godkjenne de grunnlovsendringene som et EU-medlemskap krever. De islandske EU-motstanderne ruster seg til kamp, og satser på å vinne folkeavstemninga. Sjansene for at den islandske nei-sida vinner er store. Jeg håper virkelig at den islandske nei-sida vinner denne kampen.

IMF er en like stor utfordring. IMF, og Norge, har gått ut med absurde krav for å gi støtte til Island. Her burde Norge ha spilt en helt annen rolle!

Jeg håper at nabofolket vårt på sagaøya klarer å stå imot presset fra både EU, IMF og Norge, og at både EU-motstanden og den virkelige venstresida på Island styrker seg kraftig i tida framover.

Lenker:

Freser mot Norges og IMFs krav: http://www.abcnyheter.no/node/93714

Svik http://www.klassekampen.no/56384/article/item/null

Tour de Finanskrise: http://www.attac.no/omattac/nyheter/Island

Etter valget på Island – Hva er egentlig det tredje islandske mirakel?
http://www.neitileu.no/kunnskapsbank/islands_eu_debatt/leserbrev_og_kronikker/etter_valget_paa_island_hva_er_egentlig_det_tredje_islandske_mirakel

http://no.wikipedia.org/wiki/Island

http://www.independent.co.uk/news/world/europe/world-gets-its-first-gay-head-of-state-1519068.html

Den sittende regjeringa har ikke håndtert miljøutfordringene på en god måte i løpet av de siste fire åra. Det har vært ganske stor forskjell på regjeringas miljøretorikk og regjeringas politikk.

I regjeringsplattformen, Soria Moria-erklæringa, lovte Ap/SV/Sp-regjeringa å gjennomføre bygginga av et fullskala CO2-fangstanlegg på Kårstø. Dette løftet brøyt regjeringa i revidert nasjonalbudsjett for 2009. Nå krever blant annet fagforbundet Tekna og ZERO at regjeringa rydder opp.

Regjeringa har fått mye velfortjent kritikk for å ikke gjøre noe i forhold til StatoilHydros svært forurensende oljesandprosjekt i Canada. Og mens bistandsmidler har gått til bevaring av regnskog, så har oljefondet investert i verstingselskaper som raserer regnskogen.

I Soria Moria-erklæringen gikk regjeringa høyt ut i forhold til satsing på utviklinga av fornybar energi. Men både i 2006 og 2007 gikk mye mer av Forskningsrådets bevilgninger til forskning på energi fra olje og gass enn til forskning på bruk av fornybare energiressurser.

Grunnstøtingen til «Full City» gjorde behovet for bedre oljevernberedskap i Norge veldig tydelig. I januar 2006 la Kystverket (som da het Kystdirektoratet) fram rapporten «Nasjonal slepeberedskap». Arbeidsgruppen anbefalte blant annet følgende for å redusere faren for miljøkatastrofer utafor norskekysten: * Et slepefartøy for strekningen Kristiansand – Farsund. * Et slepefartøy ved Stad. * Slepeberedskap i Troms og Finnmark utvides til tre fartøy hele året. * Et slepefartøy utafor Kvitsøy i Rogaland… Disse anbefalingene ble bare delvis fulgt opp. Det er nå tre slepefartøy utafor Troms og Finnmark på vinterhalvåret, men bare to i sommerhalvåret. Det er ikke oppretta noe slepefartøy utafor Vestlandet eller utafor sørlandskysten. Kyst- og fiskeriminister Helga Pedersen (Ap) innrømmer at slepebåtkapasiteten i Norge ikke er god nok. WWFs Rasmus Hansson gir regjeringa honnør for å ha styrka oljevernberedskapen, men etterlyser en konkret dato for når den skal styrkes.

Senterpartiet sier nå til Nationen.no at Norge skal «bli ledende i verden på elbil». Det er vel og bra det, men det kom ikke en gang en statsgaranti om lån til elbilfabrikken Think, en elbilprodusent som sliter på grunn av den økonomiske krisa, den gangen den sittende regjeringa delte ut de store krisepakkene. Det har heller ikke kommet på plass et statlig garantiinstitutt for elbilindustrien, sjøl om dette er et krav som støttes av Oslo Aps Rune Gerhardsen.

Lenker: 

Tekna og ZERO mener Kårstø må renses: http://www.zero.no/fossil/co2/tekna-og-zero-mener-karsto-ma-renses/ http://www.tekna.no/portal/page/portal/tekna/aktuelt/artikkel?p_document_id=780698

 – Oljesanden bør bli under jorden http://e24.no/boers-og-finans/article2574200.ece

Oljefondet investerer 4,8 mrd kroner i regnskogsrasering http://www.regnskog.no/Nyheter/Nyhetsarkiv/Globalt/321.cms

Tror ulykken kunne vært unngått http://www.dagsavisen.no/innenriks/article429826.ece

Elbilproduksjonen i Norge: http://norstart.ning.com/profiles/blogs/staten-maa-garantere-for http://norstart.ning.com/profiles/blogs/erling-folkvord-stoetter

Fornybar energi taper: http://www.klassekampen.no/artikler/nyheter/49135/article/item/null

Ingen stor overraskelse for den som har brukt Twitter en stund, kanskje, men vi har fått en bekreftelse: Norske journalister er hjertelig tilstede på Twitter.

Sammen med Cision har Sermo Consulting (som ikke er et mediebyrå selv om DN har kalt oss det) gjennomført en undersøkelse om norske journalisters bruk av mikroblogger. Og halvparten av de spurte journalistene har brukt eller bruker Twitter. Undersøkelsen gjengis i Dagens Næringsliv i dag, sammen med flotte intervjuer med Eugene Brandal Laran i Dagbladet og Martin Grüner Larsen i Klassekampen. For den som lurer på mer, tenkte jeg å refere resultatene her.

Flest lokaljournalister

Kort om undersøkelsen først: 132 journalister og redaktører har svart. 82 av dem oppgir at de hovedsakelig jobber med lokalnyheter. De øvrige fordeler seg relativt jevnt på kultur, politikk, innenriksnyheter, kommentar/debatt og andre fagområder. Undersøkelsen ble gjennomført i midten av juni 2009.

28 prosent sier de både har skrevet i og lest mikroblogger, mens 22 prosent har lest en mikroblogg. Nøyaktig 50 prosent har aldri verken skrevet i eller lest mikroblogger (alle de spurte besvarte spørsmålet). Og bare 13,6 prosent av de spurte avviser blankt at de vil bruke mikroblogger i framtida – mens 24 prosent sier de definitivt vil bruke mikroblogger og 62 prosent er usikre (66 av de spurte besvarte spørsmålet).

Blant mikrobloggerne er det Twitter som er fullstendig dominerende – halvparten av de som som svarte, oppgir å ha en Twitter-profil. Én bruker Jaiku, én bruker FriendFeed, og i tillegg er det en Origo-bruker blant de spurte. 48 prosent har ingen mikroblogg-konto. (77 svarte på dette spørsmålet.)

Research, ideer og leserkontakt

Så hva bruker de Twitter til? Det meste, hvis vi skal tro undersøkelsen.

• Research: 30 prosent
• Tilbakemelding fra leserne: 12 prosent
• Få ideer til artikler: 23 prosent
• Få kontakt med kilder, gjøre intervjuer: 13 prosent
• Markedsføre seg selv/bygge merkevare: 17 prosent
• Finne ut hva mikroblogger er: 28 prosent
• Bygge nettverk med andre journalister: 15 prosent
• Privat bruk: 29 prosent
• Annet (stort sett: “bruker ikke”): 32 prosent

(103 av de spurte besvarte spørsmålet)

Synes Twitter er sladder

Hva synes mediefolket om innholdet på Twitter? De deler seg pent på midten. 48 prosent er helt eller delvis enig i påstanden “mikroblogger brukes til å dele private meldinger og sladder, og er ikke interessant”. Samtidig sier 62 prosent seg helt eller delvis enig i påstanden “flere journalister vil bruke mikroblogger”, og 39 prosent er helt/delvis enig i at “mikroblogger vil bli stadig viktigere for journalistisk research”.

Hva betyr så dette for oss?

I kommunikasjonsbransjen er journalisters bruk av Twitter verd å merke seg, av to grunner.

1) Journalister har en tendens til å være “early adopters” og tilegne seg nye vaner før resten av befolkningen gjør det. Det så vi med Facebook i 2007, og tendensen ser ut til å gjenta seg med Twitter. Journalistene kommer først, folket kommer etter. Delvis kan dette skyldes at journalister stort sett er nysgjerrige og teknologisk oppdaterte mennesker. En annen årsak kan være at journalister elsker å skrive om det de selv er opptatt av (Sesams nyhetssøk gir 8900 oppslag på “Twitter” hittil i år). At mediene skriver om sosiale medier, pirrer interessen i befolkningen for øvrig.

2) Mikroblogger er et fint verktøy for kontakt med journalister. Kontakten blir mer uformell og dagligdags, og det er en fin måte både for kommunikatører, næringsliv og offentlig sektor til å tipse, kommentere og diskutere med journalister på. Denne bloggposten fra Todd Defren sier det egentlig fint: Det er ikke viktig om kunden er klar for sosiale medier – tradisjonelle medier er klare. Det er ikke nødvendigvis bedre eller annerledes enn tradisjonell mediekontakt, men et supplement. Og vi ser at de som er gode på sosiale medier, lett får gjennomslag i tradisjonelle medier, som Stormberg.

(Og det burde nesten være unødvendig å nevne, men journalisters twitterbruk tilsier også at personer av offentlig interesse skal være litt forsiktige med hvordan man ordlegger seg på Twitter. Vi antar at FrPs Jørund Henning Rytman har lært.)

Saken gjengis også i Propaganda og i Kampanje.

]]> http://astridmeland.wordpress.com/2009/07/02/dagens-astrologispalte/ Thu, 02 Jul 2009 13:56:37 +0000 Astrid Meland http://astridmeland.wordpress.com/2009/07/02/dagens-astrologispalte/

Dagbladet kjører denne uka en interessant serie om “den nye kulturkampen”. Del 1 handlet om integrering, del to er om skolen. På fredag kommer den siste artikkelen, om biologi. Det handler om oppgjøret med kulturradikalerne, som flere mener er i full gang, angrepet kommer særlig fra høyresida, mener DBs skribenter.

Bjørgulv Braanen skriver i dagens leder i Klassekampen at han er uenig i Dagbladets tese om at angrepet først og fremst kommer fra høyreintellektuelle.

Det kan være mer opplysende å se tendensene til «stemningsskifte» som et uttrykk for økende misnøye med de siste tiårenes nyliberalistiske hegemoni – en tillitskrise for den nyliberalistiske staten. Befolkningene føler i større og større grad at staten ikke arbeider for fellesskapets interesser; politikerne er «låst» inne av markedskreftene og er maktesløse i forhold til en utvikling mange bekymrer seg for, enten det dreier seg om velferd, arbeidsforhold eller innvandring. Misnøyen med det nyliberalistiske hegemoniet og de markedsliberale elitene er derfor grunnleggende sett et opprør nedenfra, fra venstre.

Jaggu, er det dette befolkningen føler? Har Klassekampen puttet astrologi og krystallkule i verktøykassa til lederskribentene? Eller dreier det seg om en leder i kategorien “Utopiske ledere vi håper vi får på trykk en dag”.  Jeg må i alle fall per i dag bruke forstørrelsesglass for å få øye på dette påståtte opprøret fra venstre. Men så er jo også forstørrelseseglass et helt vanlig redskap i disse kretsene.

Jeg er heldigvis ikke trendanalytiker, men jeg har selvsagt registrert jevnlige angrep mot diverse kulturradikale ideer lenge fra mange hold. Blir det større til høsten rundt valget? Kommer de “høyrevridde”, som Dagbladet skriver om, for fullt?

Temaet er omfattende. Det er ikke helt enkelt å sette opp forenklede, rene motparter her.

Den morsomste i serien av saker om oppgjøret etter 68′erne hadde Weekendavisen i fjor. De intervjuet barna til sentrale, frihetselskende danske raddiser. Flere av dem var sure. De var lei av å se på at foreldrene hadde sex og fikk råtne tenner fordi tannpussen var frivillig.

Jeg blev inspireret til dette indlæg af en artikel af journalist Åse Brandvold i den norske avis Klassekampen: Skaper muslimhets.

I denne artikel hævdes det, at aktionsformen valgt af det norske SOS Rasisme var udemokratisk. SOS Rasisme gik under en demonstration mod “muslimhets” til angreb på moddemonstrerende nazister for at jage disse væk.

Norsk demonstration mod racisme

Det har fået Ilham Hassan, som var konferencier på demonstrationen, til at udtale: “- De ødela det vi ønsket å skape, nemlig en fredelig markering og en bred oppslutning mot muslimhets. Det ble noe annet, og det er utrolig synd.”

Abid Raja siger: “Det jeg har problemer med, er at millioner av tv-seere, fikk bekreftet sine fordommer om at muslimer er rabiate.” (forstået sådan, at det tages som en udtryk for at være rabiat fysisk at jage nazister på porten).

Den norsk-nigerianske politiker Elvis Nwosu udtrykker sig sådan: “- Antirasister må stille seg spørsmålet: Hva er ytringsfrihet. Hva er frihet? Frihet skal også være å få lov til å være i mindretall og mene hva man vil uten å bli angrepet.”

Har journalisten Åse Brandvold ret i sit synspunkt? Skal man give nazister og racister frit spil? Gælder ytringsfriheden også for nazister og racister?

Jeg vil godt citere fra et læserbrev skrevet af 2 personer fra SOS Rasisme: “At Norge er et land med ytringsfrihet, betyr ikke at alle ytringer skal aksepteres. Konsekvensen av å gi mennesker som Tore Tvedt (grundlægger af det nynazistiske “Vigrid” – min kommentar) [...] retten til å ytre seg er at de når frem til flere potensielle mordere og voldsutøvere. [...] Så får de bestemme hva de mener er viktigst: Nazistenes rett til å spre hat, eller vanlige folk sin trygghet.”

Grundlæggeren af Vigrid: nazisten Tore Tvedt

Netop! Giver man nazisterne ret til at vise sig, at tale offentligt, at propagandere, så riskerer man jo netop, at deres synspunkter vinder gehør hos flere og flere “ubefæstede sjæle”. Vi får dermed med sikkerhed en forøgelse af den racistiske vold. Og da tryk som bekendt avler modtryk, så vil der naturnødvendigt også opstå en voldsom forøgelse af  den ekstremisme, som allerede findes blandt enkelte indvandrere/flygtninge/efterkommere.

Og det vil være en helt forståelig ekstremisme!

Giv nazisterne plads… – og vi ender – før eller siden – i en borgerkrigslignende tilstand. Er det det, vi ønsker?

Nej, bekæmp nazierne med alle til rådighed stående midler! Alt andet vil være et knæfald for populismen. Så må vi leve med, at der er en borgerlig konsensus, som udskriger antiracisterne som “gadens parlament eller som ballademagere og terrorister”.

Jeg vedkender mig gerne disse karakteristikker!

Etter drapet på abortlegen George Tiller truer nå høyreekstreme abortmotstandere i USA med flere drap.

Sjekk lenkene:

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3114653.ece

http://www.klassekampen.no/artikler/kultur_medier/56120/article/item/null

Jeg ser for med fniseanfallet i DN i går da de fikk årsberetningen fra Klassekampen. I 2007 gikk selskapet 2.4 millioner i overskudd. I 2008 ble det minus 5.8 millioner. Og det til tross for at avisa var en av de som økte opplaget mest i fjor.

DN  skriver dette om hovedfiende, som riktignok ikke kan tjene for mye, da mister de statsstøtten:

I sin årsberetning konkluderer styret med at avisen ikke klarte å håndtere sin egen suksess: “For 2008 medførte stor kampanjevirksomhet med veldig bra respons og gode salgsresultater (…) at blant annet distribusjonskostnadene ble større en budsjettert”

DN besinner seg og skriver videre i den korte notisen at avisa også har hatt ekstra utgifter fordi de flyttet i fjor og at de ansatte fikk et kraftig lønnshopp.

Men så fikk de også et par millioner ekstra i produksjonsstøtte fra staten fordi de økte opplaget. Støtten er nå på 19, 7 millioner kroner

Her er en liten nyhetsoppdatering:
Romerikes Blad, 29. mai, s. 8:
“Kommunetoppene krever milliarder. Landsstyret i KS krever over 10 milliarder kroner mer fra staten enn det norske kommuner får i overføring i år. I en uttalelse fra landsstyret blir kravene spesifisert som 7,5 milliarder kroner mer i frie inntekter i 2010 regnet fra nivået i tiltakspakken som regjeringen la fram i februar i år. Videre krever kommunene at staten legger ytterligere 1,9 milliarder kroner på bordet for å få fullfinansiert barnehagereformen.” Videre i notisen står det at “regjeringens garanti for at kommnesektoren skal sikres inntekter på nivå med det opprinnelige skatteanslaget opprettholdes for 2009, selv om finanskrisen nå slår inn i realøkonomien, heter det i uttalelsen. (ANB-NTB).”

Danske soldater drepte trolig afghansk barn:
http://www.abcnyheter.no/node/89574

Moss Fotballklubb har trukket fagforeningskontingenten fra spillernes lønn, men ikke sendt pengene videre til NISO:
http://www.frifagbevegelse.no/dashboard/article4363794.ece

Fellesforbundet mener utleieselskap på Sørlandet ikke har opptrådt korrekt, og vurderer rettssak:
http://www.frifagbevegelse.no/magasinett/article4362522.ece

Talspersonen for aksjonsgruppa Forsvar Offentlig Pensjon, Stein Asthøy, tror regjeringa taper valget dersom regjeringa ikke imøtekommer kravene om fortsatt like god tjenestepensjon for offentlig ansatte:
http://www.klassekampen.no/56091/article/item/null

Klassekampen bringer hver uke gode navn i spalten På teppet. Her kan man lese om tannleger som heter Røskeland osv. Nå har de antakelig gått tom for morsomme navn, og falt for fristelsen  å konstruere dem selv.  Førstemann ut er KKs yndlingsraddisøkonom Erik  Reinert.

Meland-bloggen gir deg dagens store sak:

Forrige helg skrev DNs Kjetil Wiedswang selvsagt om Margaret Thatcher, det var 30 år siden hun ble valgt til statsminister.

Han skrev vittig om sitater som blir tillagt storheter som henne, men som de i virkeligheten aldri har sagt. For eksempel Willochs«Nu går alt så meget bedre». Det Thatcher aldri har sagt, ifølge Wiedswang, er«There is no such thing as society», et sitat som er blitt brukt av motstanderne til å vise hvor langt til høyre for Djengis den hjerterå jernladyen sto.

Det hun sa i intervjuet i 1987 med Women’s Own var ifølge ham:«Jeg tror vi har gått gjennom en periode hvor mange barn og voksne er blitt innpodet holdninger som «Hvis jeg har et problem er det regjeringens oppgave å løse det.», eller «Jeg har et problem, og jeg vil gå å få penger fra myndighetene for å løse det.», «Jeg har ikke noe sted å bo, myndighetene må skaffe det for meg», og de legger problemet på samfunnet, og hvem er nå samfunnet? Det finnes ikke noe slikt! Det er individuelle kvinner og menn og det er familier og ingen regjering kan gjøre noe, hvis det ikke skjer gjennom mennesker, og folk tenker først og fremst på seg selv».

DN-Wiedswang kan mistenkes for affinitet til Thatcher, mer enn Klassekampen i alle fall, som er fornøyde i dag med BTs Olav Kobbeltveits faktasjekk av uttalelsen. Kobbeltveit, som ikke er på nett, har funnet ut at Thatcher sa det likevel. Han skriver:

Wiedswang var på sporet, men bomma. Tidleg i intervjuet i Women’s Own seier ho rett no “de legger problemet på samfunnet, og hva er nå samfunnet? Det finnes ikke noe slikt?” (red.anm: jada, Thathcher snakket selvsagt bokmål, til forskjell fra Kobbeltveit). Etter ei semantisk forkvakla tolkning, kjem Wiedswang til at dama i alle år har vore skammelig feilsitert. Hadde Wiedswang teke seg bryet med å lesa gjennom heile intervjuet, vil han litt lenger nede kome over følgjande sekvens “But it went to far. If children have a problem, it is society that is at fault. There is no such thing as society. (Red.anm: Thatcher snakker av og til engelsk og.) Dette er henta frå Margareth Thathcher Foundation.

Meland-bloggen, med affinitet til DN, får lyst til å være herlig frekk tilbake, og oppfordrer alle verdens bloggere til å avsløre,.. ehem, la oss si overmakta, i en verdensomspennende, crowd sourcet faktasjekkoperasjon der web 2.0 løser de virkelige store spørsmålene i verden i “Twitter Project 09 Did she really say that?”

Jeg koser meg med krangelen så lenge. Forkvaklet!

Om Wiedswang vil ta hevn (gjør det, gjør det!), kan han påpeke at Kobbeltveit ikke har lest hele intervjuet, han heller.  Det er jo bare et utdrag ligger ute hos Margareth Thatcher Foundation. Ooohlala! Ny kommentar.

Thatcher mente selvsagt heller ikke at det ikke finnes noe samfunn, selv om hun sa det. Selv om man ikke bør oppfatte henne bokstavlig her, var det klassisk Maggie det hun mente å si, nemlig at folk i for stor grad forventer at staten rydder opp i alle deres problemer, heller enn at vi hjelper hverandre.

Hun forsøkte i ettertid å “presisere” uttalelsen og sukket over at hun var grovt misforstått. Tilhengerne hennes mener fortsatt at hun ikke mente det, mens motstanderne mener politikken hennes er bevis nok for at hun mente det.

Jeg har blafret gjennom talen til Irans president Ahmadinejad under FNs rasismekonferanse denne uka.

Den finnes i heltekst her. (Holocaust-tvilen ble fjernet rett før talen)

Jeg har som de fleste andre rundt meg liten sans for Ahmadinejad, han har spredt konspirasjonsteorier, benektet Holocaust og ønsker at staten Israel skal forsvinne. Håpløst.

Men var denne siste talen hans så ille?

Jeg så klippene på TV, og jeg tenkte at alle oppegående journalister velger klippet med det verste han sa. Jeg ble litt overrasket. Holocaust-tvil ble ikke nevnt. Jeg leste også om det i avisene, der det sto at det  som fikk delegater til å forlate salen var påstanden om at Israel er en rasistisk stat.

Som vanlig rant det over av antisemittisme, hat og aggresjon skriver VG.

Gjorde det det? At staten Israel er rasistisk er det jo stadig noen som hevder i Norge også. Han gjentar igjen og igjen hvor ond sionismen er, men det er der har han jo mange med seg, til og med FN-resolusjoner.

Jeg tror fortsatt det er Ahmadinejad som er rasisten, men han kan jo til vanlig så mye bedre enn dette.

Bjørgulv Braanen skriver i Klassekampen i dag at de færreste medier har referert hva Irans president faktisk sa. De holder seg til det de tror han pleier å si.