Dette er et (urimelig langt) svar på spørsmål jeg fikk i en kommentartråd på Ars Ethica.

Koherentisme
Ulf skriver til meg:

“[Det høres] veldig ut som om det du leter etter er koherentisme som just er en epistemologisk teori som hevder at ingenting er absolutt sant, men at eventuell kunnskap dømmes etter om hvorvidt den øker koherensen i det du tror på. Altså, alt kan forkastes, men noe vanskeligere enn annet. For eksempel er visse basale påstander innen fysikk vanskelig å forkaste fordi de gjensidig bekrefter de fleste ting du opplever og tror på. Så må man selvfølgelig huske å bruke Ockhams Razor.”

Jeg måtte lese meg litt opp for å finne ut nøyaktig hva dette begrepet egentlig viser til. Etter litt frem og tilbake, fant jeg ut at epistemologisk koherentisme er en berettigelsesteori som vektlegger koherens som kriterie for når tro kan gis statusen kunnskap.

Etter å ha tenkt en del over saken, kom jeg frem til at koherentisme er en akseptabel løsning — på et problem som er filosofisk uvesentlig. For etter mitt syn kan tro strengt tatt bare være berettiget når den er sann. Og siden “ingenting er sant”, kan ingen tro være ordentlig berettiget. Følgelig finnes det i mitt hode bare grader av gunstighet for trospåstander (innenfor forskjellige typer trospåstander, hvor den vitenskapelige typen kun er en blant flere). Koherentismen er altså, slik jeg oppfatter det, en teori av kun vitenskapsteoretisk interesse.¹ Spørsmålet om hvilke kriterier som skal kreves av påstander for at de skal gis den i en forstand symbolske statusen “berettiget tro” er uten all verdens filosofisk konsekvens.

Her vil jeg gjerne gi en nærmere forklaring av min epistemologi, med utgangspunkt i to begreper jeg er veldig opptatt av, 1) ontologi og 2) uberettiget tro:

Virkelighetens uoppnåelighet
Førstnevnte er det ikke så mye å si om, siden jeg er av den tro at sannhet om den ytre virkelighet — sannhet i den filosofiske, absolutte betydning av ordet — må være altomfattende for å være uttømmende. Det går altså ikke an å oppnå en fullstendig sannhet om isolerte deler av virkeligheten (f.eks. de minste bestanddeler) uten å gjøre rede for helheten. Eller for å gi mystiker-versjonen: Universet er udelelig.

Dette er grunnen til at sannhet er uoppnåelig. Og videre; vitenskapens gradvise forbedring og tilnærming er altfor uforutsigbar til at filosofien kan legge særlig mye vekt på de flyktige enkelt-teorier.

Trossetningen min om virkelighetens uoppnåelighet tjener først og fremst til å motstå den universelle tilbøyeligheten til absolutisme — en tilbøyelighet som har forårsaket enormt mye unødvendig forvirring og elendighet opp gjennom filosofihistorien.²

Fiksjonens gunstighet
Om “uberettiget tro” er det langt mer å si, men dette temaet er særdeles vanskelig. Jeg har forsøkt mange ganger å sette ord på området jeg sikter til, men har ikke klart det (i hvert fall ikke godt nok). Forhåpentligvis vil øvelse før eller siden gjøre mester, så jeg forsøker igjen:

Berettigelse (justification), i vitenskapsteoretisk sammenheng, handler om kriterier for å bedømme våre virkelighetsbeskrivelsers presisjon. Presisjon er selvfølgelig svært viktig, men dette er ikke den eneste viktige egenskapen beskrivelser kan ha. Upresise forenklinger er også viktige, av grunner jeg skal forklare. (Selv usaklig tankespinn er viktig, men den saken får vente til en senere anledning.)

Begrepet fiksjon burde etter min mening være helt sentralt i epistemologien. Det kunne ikke vært lengre unna en slik posisjon i dag: Det er forvist fra filosofien (som dikterne fra Platons idealsamfunn). Men dette er å skyte seg selv i foten: For ingenting er sant, ergo er alt fiksjon i større eller mindre grad. Enkelte fiksjoner er særdeles presise og nyttige, herunder all vitenskap — men det er stadig fiktivt. Vitenskap er det å modellere virkeligheten med fiksjon.

Det finnes ingen hellig grense fiksjoner kan krysse for å bli transformert til sannhet (i den filosofiske, absolutte betydningen av ordet). Overgangen fra eventyr til relativitetsteori eller fra drøm til våken opplevelse er flytende.

Dette er altså utgangspunktet mitt. Alt er fiktivt. Og, for å gjenta meg selv, en god måte å bestemme seg for hvilke fiksjoner man bør ta vare på (på bekostning av andre) er å formulere kriterier, som for eksempel koherens.³ Men hvis man forkaster alt som ikke er empirisk kunnskap har man satt seg selv i fengsel. Man vil da gå glipp av så altfor mye verdifullt (ikke bare av estetisk verdi, men også praktisk).

Koherentisme er på sett og vis kilde til et stort problem her: Hvordan kombinere vitenskapelighet og utenforvitenskapelighet? En populær løsning er å dele seg i to: Å være strengt vitenskapelig i arbeidstiden mens man er konseptuelt løssluppen (f.eks. religiøs) på fritiden. Dette fungerer kanskje for flertallet, men for tenkende mennesker betyr en slik løsning en krigserklæring mot seg selv. Én teori må dominere. Og den beste måten for en teori å sikre dominans, er å bli så omfattende og sammenhengende som mulig.

Jeg tror de fleste tenkende mennesker i dag ufrivillig er slagmarker. Problemet er at deres dominante teori ikke klarer å erobre hele fiksjonens område. Og utenforvitenskapelighet er så godt som uunnværlig, så det har en tendens til å oppstå ubehagelige sammenstøt mellom viljen til utenforvitenskapelighet og viljen til vitenskapelighet.

Dette problematiske utenforvitenskapelige feltet er det altså jeg har den sterkeste filosofiske interesse for. For å analysere feltet, vil jeg (på en litt klosset måte) dele begrepet fiksjon inn i tre typer:

1. De vitenskapelige fiksjoner.
2. Allegorier og andre slags fiksjoner som på en eller annen måte handler om virkeligheten, men som er grovt forenklende, og mer eller mindre åpenbart ikke i nærheten av sannheten. Ting som religiøse myter og common-sensiske antagelser (opplevelsen av viljens frihet, jegets enhet, kroppslighet, jordens stilleståenhet osv).
3. Fiksjoner som overhodet ikke handler om virkeligheten, men som er et uttrykk for et “fritt spill mellom fakultetene”, som Kant muligens ville sagt. Herunder musikk, matematikk, pareidolia og denne videoen.

Nummer to er det mest misforståtte, og derfor det mest interessante. Det hersker bred enighet om at forenklinger er best å unngå (så godt man klarer) — jeg er av en ganske annen mening. For å forklare, går jeg veien om et Leibniz-sitat, hvor han presenterer to ulike sannhetsbegreper:

“There are two kinds of truths: those of reasoning and those of facts. The truths of reasoning are necessary and their opposite is impossible; the truths of fact are contingent and their opposites are possible.”

Truths of fact er viktige for å beherske naturen, men altfor fjerne og kompliserte til å ha et personlig forhold til (det koster et livslangt arbeid å komme til bunns i en moderne vitenskap). Truths of reasoning er altfor kalde. De er abstrakte former, tomme for meningsinnhold. En tredje slags sannhet trengs: Mytisk sannhet. Under dette begrepet regner jeg selvfølgelig religionenes dramaturgiske strukturering av bl.a. tid og makt, men også mer realistiske/vitenskapelige formuleringer. Enkle generaliseringer (om elementene eller moralen eller meningen med livet) må gis tilbørlig respekt. For det er her — i en distanse til tingene justert etter vår forståelses kapasitet (og prioritet) — at vi oppnår opplevelsen av erkjennelse. Det er på denne avstand at vi i størst grad begriper virkeligheten.

Individets forståelse har overhodet ingen mulighet til å omfatte hele vitenskapens forståelse, og følgelig er det aller meste av det vi bevisst og ubevisst tror på allerede falsifisert. Dette sårer kanskje en tradisjonell filosofs stolthet, men — for å være edruelig: dette presenterer i realiteten kun en utfordring. Jeg vil nesten kalle det en mysterie-utfordring, for her ligger det arkaisk visdom.⁴

Den mytiske erkjennelsesbegrep er min løsning på utfordringen: Påstandene vi hviler vår erkjennelse på er nødvendigvis mytiske på den måten at de nødvendigvis er grove forenklinger; hvis vi hadde insistert på å få med enhver nyanse, ville vi aldri kunnet tre frem for det store bildet, hvor man kan slukke tørsten etter følelsen av å beherske verden. En slik innsiktsfølelse er riktignok falsk, og følgelig flyktig, men dette kunstige sollyset er (etter min mening) det beste og gunstigste livet har å by på, intet mindre. Det krever bare at man tillater seg innlevelse, noe det gamle håpet om å oppnå endelig sannhet forbød. Dette håpet fikk mao. de fleste (redelige) filosofer siden Platon til å begrave seg selv levende! –

Mytisk sannhet er kanskje et dårlig begrep. Det er i hvert fall litt snevert for et ord som skal dekke alt fra psykedelisk tankespinn (via metafysikk og patafysikk) til forskerens mentale laboratorie. Og kanskje det viktigste: den ureflekterte hverdagslige forestillingsverden.

Punchlinen overlater jeg til Nietzsche. Dette er stykke 4 fra Hinsides Godt og Ondt (i sin helhet):

“At en dom er falsk er dog for os ingen invending mod denne dom; det er måske derved, at vort nye sprog lyder mest fremmed. Spørgsmålet er, hvorvidt en dom er livsbefordrende, livsopretholdende, artsopretholdende, måske endog artsopdrættende; og vi er grundlæggende tilbøjelige til at påstå, at de falskeste domme (hvortil de syntetiske domme a priori hører) er de for os mest uundværlige, derved at mennesket ikke kunne leve uden at lade de logiske fiktioner gælde, uden at måle virkeligheden efter den pure opfundne verden af noget ubetinget og sig-selv-ligt, uden bestandigt at forfalske verden ved hjælp af tal — at det at give afkald på falske domme ville være at give afkald på liv og en livsfornægtelse. At vedkende sig usandheden som en livsbetingelse betyder ganske vist på farlig vis at byde de vante værdifornæmmelser trods; og en filosofi, der vover dét, stiller sig alene derved hinsides godt og ondt.”

Kant
Jeg skrev det følgende om sannhetsbegrepet:

“Det er to områder, det virkelige og det virtuelle. Det virkelige er som Kants ding an sich, umulig å formulere sannheter om. Det virtuelle, på den andre siden, kan det finnes frem til absolutte sannheter om. Matematikk er kron-eksempelet på sannheter om noe virtuelt.”

Ulfs svar:

“Her synes jeg det er rart at du refererer til Kant’s “ding an sich”, som én del av en metafysisk todeling uten å vurdere den andre delen i lys av Kant. Der du gjør en todeling har Kant gjort en tredeling, men du nevner matematikk som kroneksempelet, Kant nevner matematikk (7+5=12) som kroneksempelet på en syntetisk apriori påstand.”

Det er en enkel grunn til at jeg ikke bruker Kant bedre, og det er at jeg ikke har god nok kjennskap til filosofien hans. Men jeg tror svaret på utfordringen din er at alle Kants tre deler (syntetisk apriori, syntetisk aposteriori og analytisk apriori) faller innenfor det jeg kaller det virtuelle sannhetsområdet. Syntetisk aposteriori er det som gjør meg litt usikker. Grunnen til at jeg regner det som under virtualitet, er at det er (prinsipielt) mulig å finne frem til absolutt sikkerhet om slike påstander. Men på den andre siden har syntetisk aposterioriske påstander selv virkeligheten til objekt, og den er det umulig å finne frem til sannheten om.

Forresten: Denne våren har jeg planlagt å ta for meg hans “Kritikk av den rene fornuft”, så det blir trolig mer Kant her til bloggs.

Hume
Ulf skriver:

“Siden du gjør en todeling er det kanskje enda mer relevant å sammenligne med Hume, som deler mellom Matters of Facts og Relations of Ideas, der Matters of Facts er konkrete opplevelser av verden, mens Relations of Ideas er f.eks. aritmetikk, logikk.”

Denne delingen er til forveksling lik Leibniz sin! Heldigvis, for da har jeg allerede gitt mitt svar. Forkortet versjon: “Jeg er vesentlig sett enig, men vil legge til at det finnes en interessant mellomting.”

Hume har jeg heller ikke lest ordentlig. Burde jeg?

___

1. Om måten jeg bruker begrepene epistemologi og vitenskapsteori: Epistemologi betyr kunnskapslære, og var opprinnelig en gren av filosofien som omhandlet spørsmålet om hvordan sannhet var tilgjengelig. Nå, siden jeg forutsetter at sannhet om verden ikke er tilgjengelig i det hele tatt (i motsetning til sannheter om det virtuelle), må jeg degradere teorier som koherentisme fra epistemologi til vitenskapsteori (hvilket er et mer beskjedent begrep). Men epistemologi blir ikke derved etterlatt som et spøkelsesbegrep — det får andre oppgaver å ta seg av: Kants transcendentalfilosofi er, slik jeg forstår denne, et godt eksempel på det jeg mener er epistemologiens rette område. (Men Kant går etter min mening ikke på langt nær langt nok. For å si det billedlig: Kant oppfant vingene, Nietzsche og Jung brukte dem.)

2. På den andre siden: uten de mange århundrene med manisk depresjon ville filosofien ha vært mye fattigere på utspekulerte ideer, og vår resistans for feiltakelser ville ha vært (enda) lavere.

3. Det er selvfølgelig ikke nødvendig å bevisst arbeide med slike kriterier, siden underbevisstheten gjør dette automatisk for oss. (Apropos, det slo meg hvor underdanig jeg er til min egen underbevissthet: Det meste av mitt bevisste tankearbeid går med til forsøk på å ekplisere dunkle tanker som finnes og allerede er i bruk i meg, uten at jeg har blitt briefet! — Er underbevisstheten min sekretær, eller er det motsatt?)

4. Bokstavlig talt arkaisk. Som jeg har skrevet om tidligere, har jeg ingen tro på at de gamle var så dumme at de tok mytene sine bokstavlig.