GPS-mottaker til PC brukes for å navigere på kartprogrammer og elektroniske kart samt  for å kommunisere GPS-koordinater til bloggen (geotagging). Takket være mottakeren vil bloggen automatisk legge inn vår posisjon på Google maps mens vi oppdaterer fra turen.

Dette er et område jeg tar meg av. Vi har delt opp oppgavene etter det vi har mest erfaring og anlegg for. Mens skipperen fokuserer på strøm, motor og rigg, fikser jeg utstyr til kommunikasjon og navigasjon, inkl. PC og kart, ulike antenner, satellitttelefon eller bredbånd, bøker, osv.
Jeg skaffet meg en liten antenne fra Alfa Network, som jeg i kveld installerte på den nye ASUS UL30 A, den lille 13,3 tommers laptop vi skal ta med på tur til navigering og bloggskriving.

Antenna fra Alfa Network (som ble anbefalt av Morten Berg på EMBLEM) har jeg ikke testet i båten ennå. Jeg har brukt den i kveld for første gang (se hvor jeg kjøpte den); den virker liten og snerten, veldig handy (kan tas med i en lomme).
Med den ser jeg at jeg får inn flere nettverk på laptopen enn de jeg vanligvis mottar signaler fra.

I tillegg tror jeg jeg skal skaffe meg WL 400 fra Digital Yachts, som trolig skal monteres fast på  masta på hekken.

Det blir nødvendig også med en GPS-mottaker på PC med USB-kabel.
Det finnes flere på markedet, som denne vanntette fra Globalsat, som jeg har sett til salgs flere steder i utlandet og selges også på Dustin Home. Ifølge seilere på Facebook virker den som den skal.

Denne fra Haicom brukte jeg på Queen of Hearts i 2006 på Atlanteren. Den fungerte også helt perfekt. Morten Wichstrøm anbefalte å ha den utenfor vinduet. Da var GPS-signalene veldig stabile.

Har du prøvd andre vanntette GPS-mottakere og vil legge igjen en kommentar, er du hjertelig velkommen!

For å få internettilkobling i båten (skrive artikler, innlevere skoleoppgaver, laste ned værmeldinger og mailer, etc.) vurderer vi å bruke WiFi-antenna Digital Yacht WL400.
Den har en rekkevidde på 3-4 miles (5-6 km). På sin blogg har Tom Gabrielsen fra ESCAPE skrevet positivt om denne modellen etter å ha blitt skuffet over WL200-typen (de byttet).

Etter anbefaling fra Morten Berg på langturbåten EMBLEM har jeg også kjøpt en WiFi-antenne fra Alfa Network som selges av NiSec (Kjell Åge Johansen), KjellAage.Johansen@nisec.no. Dette er en billigere type antenne, som kan stues i PC-veska og bæres med seg overalt. Morten Berg mente den funket ganske fint!

Det blir spennende å se hvordan de fungerer og sammenligne dem. Det er to vidt forskjellige antenner som brukes på to ulike måter. Den ene kan festes permanent på båten, den siste er liten og bæres med seg overalt.

Gruppen vokser sakte, men vokser fortsatt!
Temaer ti diskusjon og erfaringsutveksling er sikkerhetsutstyr, nødrør, valg av båt, etc.

Du bestemmer tema, det er bare å åpne en profil på FB, hvis ikke du har den allerede, og søke på ordet “langturseilere” i søkefeltet.
Der er vi!

Velkommen i klubben!

Foto: Godeste @sveinhal som alltid tar så gode bilder.. CC-BY-NC-ND

Så er jeg i gang. I dag utleverte de hjemmeeksamenen i faget Metoder i språklig kommunikasjon, et metodefag på masternivå og 15 gyldne studiepoeng. Utfordringen er som følger: størstedelen av de som tar faget har en bachelor i språklig kommunikasjon bak oss, men vi er en liten gjeng med medievitere fra Master i Medier, kommunikasjon og IKT som tar faget.

Oppdatert: Jeg valgte oppgave 3, så jeg kan forberede meg til Forskningsoppdrag i bedrift som jeg skal ha i vår som del av mitt internship hos NetLife Research.

Noen innspill til hvilken oppgave en medieviter blant en begavet gjeng med studenter i anvendt språklig kommunikasjon bør velge?

1. Jann Scheuer (2005) peker på verdien av å veksle mellom induktive og deduktive metoder i språklig kommunikasjon. Hva ligger i denne påstanden? Gjør rede for hvordan en mer eller mindre induktiv eller deduktiv innfalsvinkel er fundert i kunnskapsinteresser og får konsekvenser for prosjektdesign. Drøft med utgangspunkt i pensumlitteratur hva slags rolle kontekst og kontekstuelle ressurser gis i empiriske analyser med ulike kunnskapsformål.
2. Diskurs er et sentralt begrep innenfor anvendt språkvitenskap og begrepet er vesentlig med tanke på å relatere språkbruk til sosial interaksjon og meningsdanning. Gjør rede for hvordan begrepene diskurs og diskursanalyse kan ses på som analytiske og teoretiske begrep med klare metodiske implikasjoner.  Drøft med utgangspunkt i pensumlitteratur hvordan et diskursteoretisk utgangspunkt kan være forenlig med et uttalt endringsformål.
3. Ta utgangspunkt i en problemstilling eller noen forskningsinteresser som du har lyst til å arbeide videre med (for eksempel på masteroppgaven din) innenfor faget anvendt språkvitenskap. Diskuter deretter hvordan du vil avgrense temaet, på hvilket felt du vil plassere dette temaet. Trekk inn studier som du mener er relevante å sammenligne din planlagte studie med, og redegjør for hvilke innsamlings- og analysemetoder som står sentralt i disse studiene. Skisser kort hvordan du vil gå frem i innsamlingen av materiale og hvordan du på dette tidspunktet ser for deg at du vil bearbeide data.

Jeg har to uker på meg, og oppgaven skal være 15-30 sider. På toppen av det hele: hjemmeeksamenen skal inn først 14. desember, men i tillegg har jeg skoleeksamener i Medie- og kommunikasjonsteori og IT Grunnkurs samtidig som hjemmeeksamenen!

 tripp, tripp, tripp, det sa. Med den nye PC’en trippet han så glad! 

Dette er en visjon om lærer Nordmann en helt vilkårlig dag på skolen - i dag hadde jeg lyst til å skrive en helt annerledes tekst enn jeg vanligvis gjør.

Lærer Nordmann er snart femti og har vært lærer i grunnskolen i en mannsalder – bokstavelig talt. Overgangen til den digitale tidsalderen var vanskelig, men nå skjønner han nesten ikke lenger hvorfor det var så stor motstand – lærer Nordmann har adoptert den nye teknologien og oppgradert seg selv til Nordmann2.0 (og snart er han Nordmann3.0 også). 

Lærer Nordmann er på vei til skolen. Han har på seg et headset – han hører på en forelesning han har lastet ned som podcast på iPhonen sin. Tidligere hadde han en mp3-spiller, men nå har han funnet ut at det er greit å bare ha et verktøy – et verktøy han kan bruke til så mye. I tillegg til at han selvfølgelig kan ringe bruker han mobilen til å sende meldinger – og den fungerer som en liten mobil PC når han er på farten. Da søker han informasjon, sender og mottar epost, sjekker reiserute, sjekker kalenderen (som er synkronisert med den han har på PC’en).

Han tar noen bilder og videoer av og til også – disse sender han rett på nett, enten til Flickr eller til YouTube – han synes det er hensiktsmessig å lagre dem der (og tenker på riktig gamle dager når han gikk i fotobutikken for å fremkalle og få papirkopier. Det ble alltid en stor bunke usorterte bilder som ble liggende i en skuff i påvente av å bli satt i album – et arbeid som aldri ble ajour). Av og til synes han nesten at han er altfor avhengig av mobilen, men det er vanskelig å legge den vekk – han har verden i sin hule hånd (i alle fall er det slik han ser på det).

Forelesningen han hører på akkurat i dag er faktisk fra det lokale universitetet, der har de kommet godt i gang med å ta opp undervisningstimene via mikrofon og publisere dem som podcast – det er ikke bare foreleseren de hører, de hører også diskusjonen blant studentene. Lærer Nordmann synes det er en god ide og har lyst til å prøve det i sin klasse også, men han innser at den bør nok ikke publiseres bredt – kanskje det holder at han legger den i LMS’et…da kan elever som ikke har vært på skolen høre den i etterkant og de som har vært tilstede kan få en repetisjon. “Ja, hvorfor skal ikke foreldrene få høre den også – det er sikkert mange som kunne hatt godt av å følge litt mere med når det gjelder ungenes skolehverdag” -denne ideen svirrer rundt i hodet på lærer Nordmann i det han passerer skoleporten, dette skal han skrive på bloggen sin.

Bloggen til lærer Nordmann er bare en av mange lærerblogger på skolen. Alle lærerne skriver blogg regelmessig. Det er ikke det at det er noe krav, men når flere hadde skrevet en stund fulgte de andre liksom med på lasset…de så hvilken nytte de faktisk fikk av både å skrive selv og lese andres innlegg. Lærerne skriver mest om egne fag og tanker de har rundt dette, men de skriver også om hva de skal arbeide med den nærmeste tiden – ikke minst har mange blitt flinke til å forklare hvorfor man må jobbe med disse temaene og det har vist seg å være effektivt i forhold til motivasjonen hos elevene…det er enklere når man vet hvor man skal og hvorfor.

Av og til viser det seg at et tema passer i fagene de flere av de andre også. Det har blitt mye bedre koordinering og samarbeid på tvers av fag enn det var tidligere. De kan skrive om hva de vil og nå har det blitt slik at alle også skriver ned hva de har lært på kurs de har deltatt på, de forteller om gode erfaringer og gir tips om nettsteder.

Elevene skriver også blogg på skolen og bruker den til å skrive oppgaver – denne kaller de elevblogg. En stund hadde skolen tenkt at elevene skulle bruke den til refleksjon over egen progresjon, men fant ut at det ikke ble helt rett i forhold til at alle kunne lese det som stod der – da er det kanskje ikke så enkelt å være ærlig og oppriktig…og det bør man jo være hvis man skal reflektere. De skal fortsatt reflektere, men nå skjer det i et lukket miljø hvor bare den enkelte elev og lærer kan lese  - og denne skrivingen danner utgangspunkt for vurderingssamtalene de har jevnlig.

I elevbloggen som er offentlig skriver elevene kommentarer til hverandre – lærer Nordmann fordeler oppgaver slik at alle elever skal kommentere en annens elev innlegg hver uke, og man skifter hver uke slik at alle har kommentert noe i alle blogger i løpet av et semester. Det viste seg å være vanskelig å få elevene til å skrive kommentarer til hverandre så lærer Nordmann har kommet opp med en variant; de får i oppgave å kommentere enten som om de er enige eller som om de er uenige i det som er skrevet – og det er varierer om de skal være for eller mot. På denne måten vet alle at det man kommenterer ikke nødvendigvis er elevens egen oppfatning, men at dette er lekse. Det er en god måte å jobbe på  - det er i alle fall lærer Nordmanns og elevenes erfaring så langt. Siden alle har satt opp bloggene til hverandre med RSSfeed i Google Leser viser det seg at de fleste leser både artikler og kommentarer til alle de andre selv om de ikke skal kommentere……det oppfattes som interessant – kanskje særlig når noen skal kommentere som om man har motstridende syn. Det er god skrivetrening, de må sette seg inn i stoffet og de lærer seg å skrive god argumentasjon – nesten uten at de er klar over det selv…

Rektor skriver også – han skriver mest om skolen; nyheter, hvilke planer de har for framtiden, nye skriv fra departementet og han fremhever ting som skjer på skolen hvis noen har gjort det spesielt bra eller har kommet med nye gode ideer. Det har nesten blitt litt konkurranse i å prestere i klassene slik at de kan komme på rektors blogg.

Uka før var det klassetrinnet over som hadde laget en flott gjennomgang av den norske litteraturhistorien i skolens wiki – komplett med tidslinje, bilder, tekster og biografier. Men denne uka var det klassen til lærer Nordmann som prydet førstesiden på rektors blogg – de hadde laget en flott opplæringsvideo for foreldrene som viste hvordan de kunne bruke RSS for å abonnere på lærernes blogginnlegg. En av foreldrene hadde allerede kommentert videoen Kjempeflott. Dette var virkelig nyttig. Lærer Nordmann hadde sett kommentaren mens han rettet oppgaver kvelden i forveien og hadde med en gang tenkt  ”Snakk om motivasjon for elevene“  – og siden han rettet oppgavene i LMS’et skrev han raskt en nyhet i sitt eget klasserom der ; “Foreldre har allerede kommentert opplæringsvideoen – sjekk rektors blogg!”

Lærer Nordmann tenker fortsatt på dette med podcast når han kommer til arbeidsplassen sin og skrur på den bærbare PC’en, og han skriver et notat til seg selv for at tanken ikke skal gå i glemmeboken. Det neste han gjør er å sjekke om det har kommet ny epost – det har det ikke. Deretter sjekker han RSSfeeden i Google Leser for å se om det er noen som har skrevet noe nytt siden i går og han kan se at flere av lærerne har skrevet nytt fagstoff – det er som regel slik, det er mandagene de fleste skriver…..og der var jammen det en som har vært på kurs og som vil informere om nye tips han har fått til i forhold til den elektroniske tavla som nå er standard i alle klasserom.

Dette blogginnlegget vil lærer Nordmann se nærmere på senere i dag og han stjernemerker innlegget med en gang slik at han ikke glemmer det – han liker godt å bruke slik tavle, noen av de litt eldre er litt mer nostalgiske og tenker tilbake på når kritt og svamp var det som var tingen. Lærer Nordmann husker også den tiden og er ikke lei seg for at tidene har endret seg, han husker t.o.m tilbake til sin egen skolegang – han var nok litt hissig den gangen (nå ler han litt for seg selv) for svampen gikk av og til rett i tavla så krittrøyken stod.

Plutselig ringer en klokke og river lærer Nordmann ut av sin egen tankeverden – han tar PC’en under armen og haster avgårde mot klasserommet. De fleste elevene har kommet på plass, noen er på vei inn – “det er de samme som er sist hver dag” tenker han i sitt stille sinn. Klasserommet er lyst og trivelig, og han er glad for at skolen har investert i gode fasiliteter. Alle elever har fått gode skrivepulter og gode stoler – borte er de gamle pultene og stolene som ikke kunne reguleres. “Det var jammen på tide man skjønte at dette faktisk er elevens arbeidsplass” tenker han mens han ser utover. Alle pultene har også fått på en arm med plate hvor PC’en kan stå – den ligner litt på en gammeldags konseptholder, men den fungerer kjempeflott siden de kan trekke til seg PC’en når den skal brukes og skyve den til side når den skal være av. På denne måten har han god kontroll på når den er i bruk i alle fall – og så slipper den å være i veien når de skal jobbe mer analogt.

Han setter sin egen PC i dokkingstasjonen og kobler opp slik at han kan legge dagens oppgave opp på den elektroniske tavla. Han har ikke lagt den åpen i LMS’et ennå – han vil de skal følge med i gjennomgangen av teksten først så skal de heller få tilgang litt senere.

De bruker PC’en til mye i hans timer, av og til er lærer Nordmann litt bekymret for at de ikke skal lære seg å skrive med penn – skjønnskrift er vel ikke akkurat noen styrke hos de fleste av elevene (lærer Nordmann blir et øyeblikk litt nostalgisk han også og tenker tilbake på tiden de fikk utlevert fyllepenn og tegnet sirlige border og så fram med trekkpapiret slik at blekket ikke skulle grise til utenfor linjene). Lærer Nordmann kommer tilbake til nåtiden og tenker “de er i alle fall noen racere på tastaturet, så får vi heller øve på skrift i avskrivninger..selv om de ikke synes det er noe særlig stas“.

Alle har kommet på plass og er klare. Det er geografi som står på timeplanen – timeplanen ligger forøvrig i LMS’et slik at det ikke er noen som kan si at de ikke vet hva som skal skje. Siden de underviser i bolker endrer timeplanen seg hver 6. uke (dette henger igjen fra tidligere tider). De har ofte prosjektdager hvor de jobber tverrfaglig og det er alltid litt problematisk hvis noen elever ikke er tilstede – da går de glipp av mye pensumstoff selv om skolen legger vekt på å få dokumentert så mye som mulig av det som skjer gjennom skoledagen gjennom å bruke LMS aktivt med notater, presentasjoner, videoer (av og til hentet på nett, av og til tatt opp i timen).

Alle foresatte har også tilgang og lærer Nordmann har sagt at de må følge med på hva som skjer – her legger han inn beskjed hvis det er ulike aktivitetsdager også. I alle fall hvis de er planlagt litt i forkant – er det hastebeskjeder sender han ut SMS direkte fra LMS’et til både elever og foresatte. Dette er en av tingene lærer Nordmann liker med teknologien – før i tiden var det å skrive ut og kopiere for så å distribuere…og enda var det flere som aldri fikk det med seg og møtte uten ski, men med ransel på skidagene.

“Nei, nå var jeg på vei ut i geografien selv” – lærer Nordmann tar seg sammen og starter undervisningen. Han sier at i dag skal de snakke om Europa og at oppgaven skal skrives i det virtuelle klasserommet de har i LMS’et – de skal skrive om en eller annen av de europeiske storbyene. Elevene skal jobbe i grupper på fire og må bli enige om hvilken by, hvordan det skal presenteres og hvem som skal gjøre hva. Å samarbeide er også en del av skolehverdagen – og lærer Nordmann er litt stolt over hvor flinke hans elever er blitt (de jobber visst sammen når de gjør lekser også – og lærer av hverandre).

Han sier at de skal ha noen nyheter fra og informasjon om byen, de skal ha med hvordan været er, de skal ha med en annonse med valgfritt produkt som er priset med lokal valuta og et intervju med en person. Basert på det de har i presentasjonen skal hver gruppe i tillegg lage 10 spørsmål om storbyen – lærer Nordmann kommer til å lage en prøve med utgangspunkt i spørsmålene til elevene i slutten av uka og det vet elevene. Lærer Nordmann bruker ofte å lage selvrettende tester – han ser ingen hensikt i at han skal sitte med 30 mer eller mindre likelydende besvarelser, og så får elevene umiddelbar respons også. Men han er flink til å variere oppgavetype – og ofte blir det til at han skriver inn kommentarerer og retter selv også.  Det er alltid litt stas å få sine spørsmål brukt så de pleier å legge litt arbeid i utforming og vanskelighetsgrad.

Elevene står fritt i hvordan de vil skaffe seg informasjonen og presentere den – det eneste kravet er at presentasjonen skal være digital (det er nesten unødvendig å si, de fleste ønsker å levere den slik likevel – og så er det enklere å få full oversikt når elevene skal vurderes også).

Mens elevene setter seg sammen og begynner å diskutere benytter lærer Nordmann tiden til å registrere om det er noe fravær. Dette gjør han elektronisk – og det gir både god oversikt og god dokumentasjon.  Takk og pris er det ingen som er borte i dag – men det visste han egentlig fra før. Vanligvis pleier de å sende en melding på epost hvis de er forhindret fra å komme, og det var jo ikke kommet noe i innboksen tidligere på dagen.  

Han vandrer litt rundt i klasserommet og ser hva som foregår – noen har tydeligvis allerede bestemt seg for fordeling av oppgaver og har begynt søk på nettet (“det er jammen bra vi har vært gjennom dette med søk og søkeord tidligere, det sparer mye tid nå“) mens andre grupper fortsatt diskuterer valg av by. Han hører diskusjonen går på at det er enklest å ta London for det er et språk de skjønner, og at Warsawa blir vanskelig fordi ingen skjønner polsk (“egentlig et veldig godt argument“). Det er ikke noe problem hører han en i gruppa sier, vi bruker bare en oversettertjeneste så er det løst. Noen nikker, andre er mer tvilende – og så ender det hele med at de bestemmer seg for London likevel.

Romagruppen har tydeligvis fått fordelt oppgavene seg i mellom og starter jobben. Noen går inn på Google Earth og nærmest flyr inn mot byen. Her finner de noen bilder som de lurer på om de kan og om de skal bruke dem i presentasjonen – de sjekker opp om det ligger noen lisens på dem som kan si noe om rettighetene. Noen kan visst brukes – lærer Nordmann er nøye på dette med opphavsrett, men det har vist seg at dette nærmest har blitt en vane for elevene å sjekke. Andre gruppemedlemmer har tatt en titt på Google Streetview og har visst bestemt seg for å lage en liten skjermbildevideo mens de “vandrer” rundt Colosseum. Lærer Nordmann er litt spent på hvordan de har tenkt seg å viderebearbeide videoen og blir stående å se litt lenger.

Å legge på lyd har vært litt problematisk i klasserommet fordi det ofte er så mye tilleggstøy – så klassen har blitt enige om at dersom noen skal lese inn lyd kan de gå inn i et tilstøtende rom som egentlig fungerer som lagerrom for klassen. Her har de bøker de ikke bruker, noen har ekstra tøy liggende – nå om dagen er de akkurat i brytningstiden mellom det å kle seg varmt, men ikke for varmt så det kan være greit å ha en ekstra genser hvis det skulle bli kaldere utover dagen.

I en annen gruppe har de startet med å skrive tekst om byen sin etter å ha søkt rundt på nettet, de har opprettet en tag på Delicious og etterhvert som man finner informasjon tagger man sidene samtidig med denne taggen slik at alt blir samlet på et sted. Da er det lettere når man skal henvise senere også. Dette er en standard som er så innarbeidet at det ikke er nødvendig å minne dem på det engang. Lærer Nordmann tenker med skrekk og gru på hvordan de var nødt til å kopiere sider fra bøkene på skolebiblioteket for å ha referanser. Teksten blir skrevet i et samarbeidsdokument kan han se, og de bearbeider teksten til hverandre etterhvert som ny informasjon kommer på plass.

Londongruppa har tydeligvis bestemt seg for at en av gruppemedlemmene skal være den lokale innbyggeren og de holder på å skrive ned tekst til intervjuet – både spørsmål og svar…på engelsk. Tre av dem forsvinner inn i naborommet for å ta opp intervjuet ved å bruke mobilen. En “filmer” mens de to andre er hhv journalist og intervjuobjekt – de snakker engelsk til hverandre, de tar noen opptak før de er fornøyd og laster over videoen til PC’en. Dette er en litt teknologisk gruppe så han ser fasinert på mens de legger på subtitler med oversetting av intervjuet til norsk.

Parisgruppa har tydeligvis funnet noen franske aviser og jobber med å forstå hva som står skrevet der. Det finnes oversettingstjenester online, men ikke alle er like gode – de limer teksten inn, men det er ikke alt som gir like mye mening for elevene….noe stoff finner de i alle fall. Han hører en foreslår at de skal forsøke å nå noen lokale innbyggere gjennom å bruke Skype eller MSN slik at de kan få hjelp med oversettelsen.

En gruppe bruker valutakalkulator for å finne hva pris er i norske kroner for ulike typer valuta, og bruker Google Spreadsheet for å sammenligne de ulike lands valuta opp mot norske kroner. Imponerende hvordan de klarer å framstille tallene på en grafisk måte. En av elevene har tydeligvis sett noen som har presentert tall slik før og foreslår for de andre at de kan vise prisutvikling over tid – det er tydelig at inflasjonen har vært stor i byen de har valgt seg.

Romagruppa har en original vri på annonsen de skal ha også – mens de har filmet “live” gjennom å bruke streetview har de gått forbi et butikkvindu og zoomer inn en salgsplakat. Lærer Nordmann er fornøyd med aktiviteten, her er det kommunikasjon og dialog – og han hører også noen fremmede tungemål, det er visst noen som ser på video på YouTube (han må huske å minne dem på å bruke headset).

Han er spent på resultatet. Det viktige her er jo ikke teknologien, men at de faktisk har et læringsutbytte. Han er i alle fall overbevist om at denne måten å arbeide på er mye bedre enn slik han underviste tidligere – nå ligner arbeidsmetoden mye mer på den virkelige verden og han har hele verden her…i sitt klasserom.

I dag inspirert av et innlegg på Twitip: “8 Charachters to Make Your Tweets sparkle” og som omhandler hvordan du i f.eks twittermeldinger kan forkorte ord som “and” med “&” for å spare antall karakterer  og hvordan du f.eks kan symbolisere med noter osv. Innlegget viser også hvordan man kan bruke asterikstegnet * for å markere et slags visuelt kroppspråk eks. *rødmer*. Skriver du i f.eks word har du muligheter for å sette inn slike spesialtegn ved å bruke Sett Inn – Symbol, men når man skriver meldinger i Twitter o.l er det ikke alltid du har slike snarveier. Her er en rekke ulike tegn du kan få fram ved å bare holde nede alt-tasten og skrive inn tallene:

Jeg fikk et tips forrige uke om å installere Xobni i Outlook’en min og i dag gjorde jeg det. Du vet hvordan det er – du lager mapper i innboksen og prøver å sortere inn epost fortløpende, men plutselig tar det helt overhånd og så blir det bare liggende usortert i innboksen. Av og til er det en fordel at det ligger i innboksen – da kan du i alle fall gå kronologisk til verks. Alternativt blir det til å sortere på sendt fra. Xobni indekserer eposten din og når du trykker på en epost vil du i Xobnivinduet få opp all kommunikasjon du har hatt med avsender og se hvilke filer du har sendt. Kjapt og greit – så nå skal ingen post sorteres i sirlige mapper….tror jeg…

PS: det eneste jeg ikke liker så godt er at det blir ganske fullt i vinduet med fire kolonner; først oversikten over mappene, deretter epostene, forhåndsvisning av epost og så xobni til høyre – men det skal jeg leve med

I dag har jeg forsøkt en litt annen presentasjonsform – jeg har prøvd et program som heter Stupeflix. Dette er riktignok en betaversjon, men fungerte raskt og greit. Jeg lastet opp bilder fra PC’en – valgte bare fem stk. siden dette bare skulle være en test.

Deretter kan du tekste hvert bilde, endre rekkefølge og evt legge til musikk. Det er også mulig å laste opp flash, importere bilder fra Flickr eller vise til URL for å hente bilder. Jeg valgte auto i framvisning, men du kan også velge andre alternativer. Når dette var ferdig trykket jeg generate video – det gikk ganske fort (var jo ikke store presentasjonen heller). ¨

Deretter lastet jeg ned videoen som mp4 (du får også en permalenke på Stupeflix) og lastet opp igjen via YouTube (brukte “embed” for å få den inn her på bloggen) – resultatet ser du under:

En liten oppfordring i dag fra @pmortenh om å skrive noe om å navngi filer – og her har jeg forsøkt å samle noen tips:

Jeg starter med at man også her kan tenke hva, hvem , hvordan og hvorfor…et godt utgangspunkt for det meste

Gi fila et fornuftig navn

Hovedsaklig er det vel dokument, regneark, pdf, presentasjoner og bilder vi navngir – og det som er viktig å huske er å navngi dem på en slik måte at det er mulig å finne dem igjen gjennom søk, og at det er opplagt når du ser filnavnet hva fila inneholder. Selv om det nå er muligheter for å tagge filer med ulike nøkkelord er det likevel viktig at fila har et fornuftig navn (synes jeg i alle fall).

Hva som er et fornuftig navn er litt opp til deg og ikke minst hva du skal bruke fila til. Dersom man tenker seg at man har en fil som skal leveres inn som besvarelse på en oppgave i skolesammenheng og hvor mange leverer samme besvarelse kan man tenke seg at man starter med sitt eget navn; f.eks EvaBratvoldNaturfagUke40 eller Eva_Bratvold_Nat_Uke40 – jeg er såpass gammel at jeg ikke liker mellomrom i filnavnet (selv om du har lov til det), jeg foretrekker da å bruke underscore i stedet (underscore er altså denne: _). Alternativt kan man tenke seg at man har en kode først: Nat_Bratvold_Eva_ uke40. Det som er viktig er at man har en mal for hvordan slike oppgaver skal navngis.

Som dere ser av forslaget over har jeg ikke bare tenkt på hvem, men også hva – nemlig naturfag og at det er innlevering i uke 40. Det er selvfølgelig ikke nødvendig å skrive eget navn dersom det bare er filer du skal ha på egen datamaskin – her har jeg tenkt som innlevering. Likevel bør man tenke på hvordan man navngir også andre typer filer; eks når jeg skriver referat bruker jeg ofte dato først eller sist i filnavnet for å si noe om når referatet er fra. Resultatet er at jeg da har en rekke filer som heter Referat020209/020209Referat osv. Ikke bare vet jeg nå fra hvilken dato referatet er fra, jeg vet også at det er et referat – og hvis jeg nå har klart å lagre et referat i feil mappe vet jeg at jeg kan søke etter referat på PC’en og at sannsynligheten da er stor for at jeg finner det igjen. Vanligvis skriver jeg referat i word og konverterer til pdf før jeg sender det fra meg (da tar det mindre plass og er ikke redigerbart for andre) – og da kaller jeg dokumentet og pdf-fila med samme filnavn (bare filtype som blir forskjellig). På den måten er det lett å finne tilbake til wordfila dersom det viser seg at jeg må endre noe i referatet.

Jeg liker generelt å sette på dato dersom det er slik at jeg har samme type informasjon som blir endret over tid og at disse blir lagret som nye dokumenter – da er det lett å se hva som er siste utgave. Et annet eksempel; hvis jeg på flere konferanser lager oversikt over deltakere vil jeg gjerne markere fila slik: DeltakereKonferanse020209 – da vet jeg at det er deltakeroversikt og jeg vet til hvilken konferanse.

Skriv derfor et tydelig filnavn som sier noe om hvem som sender (hvis innlevering), hva det gjelder (naturfag), hvorfor (lekse uke 40). Tenk også på at du kanskje skal sende fila til andre – og da er det ikke alltid så greit å vite hva Bok1.xls eller Dok1.doc inneholder av informasjon. Står det derimot OversiktVarer.xls eller ForslagAvtale.doc er det mye greiere..

Bilder kan være litt problematisk fordi det ofte er samme tema på flere og de blir gjerne importert med et nummer. Dersom du ikke vil merke hvert bilde med et unikt navn kan du f.eks velge å kalle alle julebildene fra i fjor 2008Jul+fortløpende nummerserie – da er det mulig å i alle fall sortere dem på et vis. Som sagt er det i flere program mulig å tagge med nøkkelord, og for bilder er dette en god ide: tag med jul, 2008 og evt hvem som er med på bildet så får du raskt en oversikt ved å søke på tag.

Hvilke tegn kan jeg bruke?

Du kan bruke små og store bokstaver uten problem, tall og de fleste tegn – men jeg synes man skal lage seg noen maler for dette også. Jeg liker å starte hvert ord med stor bokstav for at det skal være lett å lese: eks AntallDeltakere eller Antall_Deltakere. Det er ingen grunn til å lage veldig rare navn og bruke mange ulike typer tegn – det blir bare rotete. En annen ting man skal ha litt i bakhodet er bruk av særnorske tegn – nå er ikke dette så kritisk som det var tidligere, men det kommer litt an på bruken. Skal du f.eks publisere fila på nett er det en god ide å holde seg unna slike tegn – de blir lett seende slik ut: hvilke-ikt-ferdigheter-b%c3%b8r-man-l%c3%a6re-seg/…dette er altså blogginnlegget som heter “Hvilke IKT-ferdigheter bør man lære seg”. Man kan få litt av samme problemstilling hvis man skal sende til andre som har andre operativsystem.

Det er heller ingen ide å bruke punktum i filnavnet annet enn før angivelse av filtype, f.eks .doc – det blir fort surr i filtyper om du plasserer punktum andre steder. Typisk her er hvis du bruker notepad/notisblokk hvor standard er .txt – her kan det være at fila plutselig heter filnavn.doc.txt hvis du ikke passer på. Men…. det er noen tegn du ikke har lov å bruke i det hele tatt, disse er:  \ / ? : * ” > < |

Windows har også en begrensning på lengde: 260 tegn (men husk at dette inkluderer hele filbanen; eks c:\mine dokumenter\referater\referat020209.doc)

Endre navn på fil (i windows)

Det enkleste er å høyreklikke på fila, velg gi nytt navn. Har du flere filer som skal hete det samme, men bare ha stigende nummerrekkefølge (se eks med bilder over) kan du gjøre det slik: merk alle filene det gjelder (er de i rekkefølge markerer du den første, trykker shift og holder den inne mens du trykker på den siste fila – da blir alle markert. Hvis de ikke er i rekkefølge kan du merke flere ved å markere den første og holde inne Ctrl-tasten mens du merker de andre filene) – deretter høyreklikker du, velg gi nytt navn – gi navn på den første f.eks 2008Jul….da vil det automatisk bli satt på et stigende nummer på alle de øvrige slik at du får 2008Jul01, 2008Jul02 osv.

Vaksinasjon på Brann Stadion

I går fikk jeg et stikk i armen. Jeg hadde gruet meg lenge. Ikke egentlig til selve stikket, men mer til om jeg i det hele tatt kom til å overleve. For jeg leser jo aviser, og har det stått i avisen ja da er det nok riktig. Så troppet jeg opp da. På Brann stadion, stedet for ekte lidenskap og til en viss grad lidelse. Svineriet skulle til livs.

Fin opplyst parkeringsplass. Mange skilt. Gå dit,  så dit, og deretter hit. Kan nummer 500 til 510 komme frem? Joda, jeg kom frem. Rundt meg satt små barn og så på TV. Ingen skriking. Ingen panikk. Bare en hel haug av folk i kø. Navn og nummer. Er du syk? Er du engstelig? Dette går fint. Av med skjorten. Nå kommer et lite stikk. Du får litt vondt i armen. Men det er ikke farlig. 1,2,3 ferdig. God kveld.

Jeg tar meg selv i å bli imponert. Sakte men sikkert går 1000 mennesker gjennom lokalet og ut døren med et stikk i armen.  Alle med en visshet om at de har gjort noe lurt. Hvordan kunne det skje? Svaret er enkelt. Alt var organisert til minste detalj. Ja det kommer barn. Ja folk er usikre. Ja det vil komme fryktelig mange folk. Hva må vi gjøre da? Jo informere. Bli enige om hva vi skal si og så skrive lapper, skilt samt instruere personellet slik at man skaper ro og ikke usikkerhet.

Her har selv den mest erfarne kommunikatør eller markedsjef noe å lære. Hva hvis alle i en bedrift fortalte den samme historien? Alle kunder visste hvor man skulle gå i butikken, at man hadde tydelige ledere som sto frem og kommuniserte. Hva om man tenkte at de som hadde vært innom butikken ville fortelle om sin opplevelse til sine nærmeste som igjen ville skrive om det på Facebook?

Dette var et eksempel til etterfølgelse. Det var faktisk så bra at jeg gleder meg til oppfølgingsvaksinen.

Svein Roger Selle er konsulent og adm.dir i MK Bergen

I dag fortsetter jeg litt på serien min om IKT-ferdigheter og det handler om epost; hvordan skriver man en god epost og hva er god “tekstikette”. Man skulle tro at det å sende epost er en kunst alle mestrer og det å sende epost kan være en effektiv måte å kommunisere på, men samtidig er det mange feil man kan begå – her er i alle fall noen tips.

En utfordring er litt det samme som jeg har skrevet om tidligere i forhold til lynmeldinger (eks MSN) og SMS/MMS – mottakeren kan ikke forholde seg til annet enn det skrevne ord; det betyr at man ikke ser kroppsspråk eller hører intonasjon (hvordan du vektlegger ordene). Det kan derfor være vanskelig å skrive ting som er ment å være morsomme, spøk, ironi osv. Når man sender lynmeldinger/SMS bruker man ofte emoticons av ulikt slag for å visualisere et slags kroppsspråk, men det er ikke like vanlig å gjøre i epost – epost er på en måte litt mer formelt.

En annen utfordring er vedlegg; de fleste epostklienter har en grense for hvor store vedlegg som kan sendes i eposten (problemet er litt mindre i dag når omtrent alle er på bredbånd enn i “gamle dager” med modem – da var det helt drepen å få store vedlegg…ventet og ventet på nedlasting og fikk ikke de andre epostene før monstersending var ferdig). Uansett er det en god vane å komprimere vedlegg; enten at man gjør om dokumenter til pdf og reduserer bildefiler/videoer (sender gif/png/jpg framfor bmp er et eks – du kan jo også vurdere å bare sende lenke til video på YouTube/Screenr eller til bildeserien på Flickr framfor å sende video/bilder som vedlegg…kommer an på hva det er selvfølgelig).

Brannmurer og spamfilter kan også gjøre at meldingen din enten blir avvist eller havner som spam med enkelte typer vedlegg – dette bør du sjekke opp, og sjekk også ditt eget spamfilter med jevne mellomrom (det kan faktisk være seriøse eposter som havner der også).

Gode råd for skriving av epost.

På bloggen Brain Traffic fant jeg i dag 3 gode råd for å skrive bedre eposter;

• Skriv enkelt.
  Bruk få og enkle ord, unngå sarkasme, ironi, metaforer, obskure referanser og “morostoff” – sørg for at teksten ikke blir misforstått.Altså; ikke vær veldig kreativ – mindre sjanse for at mottakeren blir forvirret eller fornærmet.
• Lytt til magefølelsen.
  Hvis det du skriver ikke føles helt rett – lytt til følelsen. Når du først trykker send er det som regel ingen vei tilbake (noen unntak er det riktignok, men det går jeg ikke inn på her). Tenk deg om før du sender…
• Spør “hvorfor?”.
  Før du sender epost; spør deg selv om hvorfor du sender den – eller enda bedre; spør hva mottakeren vil få ut av eposten. Vil den informere, more eller forsikre dem? Hvis du ikke kan tenke på en eneste fordel skal du sannsynligvis ikke sende den.

Jeg putter på et punkt til:

• Skriv en god emnelinje.
  Dette har jeg omtalt tidligere også…for de av oss som mottar mye epost er det ikke så kjekt når alle eposter starter med “hei” i emnelinjen – skriv hva det gjelder i stedet, og sørg for at emnelinjen står med RE og/eller SV når du svarer (her finner du en pdf hvor jeg har skrevet litt mer om emnelinje)

Hva hvis du nå har sendt en epost du ikke burde;

• Si unnskyld hvis noe gir uttrykk for at du har sendt noe upassende – forklar at du mente å være morsom/sarkastisk/ironis, og at det var en dårlig ide.
• Si ingenting hvis man ikke reagerer verbalt – la det gå over av seg selv, men pass på hva du sender i framtiden.

Andre ting du bør tenke på

En ting jeg ser blant de unge og som jeg har kommentert i innlegget “Ikke mye digitale innfødte” er at epostadressen din kan ha en betydning - det er ikke sikkert du nødvendigvis blir tatt så seriøst hvis epostadressen din starter med “sexygirl” eller “festløven”…epostadressen din bør også være lett å skrive for andre og å fortelle over telefon (har du bokstaver som ligner hverandre bør du lære deg å si ting som  ”f som i fredrik” med en gang).

Sørg for at eposten viser hvem du er og lag gjerne en egen mal for eposter (du kan lage flere avhengig av bruk, f.eks en i jobbsammenheng og en privat) – legg gjerne inn tlf.nr, gateadresse, nettadresse osv).

Ikke send sensitiv informasjon i epost – oppgi aldri pinkoder osv.

Første epost til folk du ikke kjenner eller første i en dialog

En god førstegangsepost til noen bør inneholde følgende punkter (gjelder forsåvidt også brev, fax og SMS): 

• skriv kort – men presist (spørsmålene må ikke kunne misforstås)
• skriv når du ønsker svar
• undertegn (lag evt en egen digital underskrift)
• stiller du spørsmål eller har en forespørsel så sørg for at
  1. det framgår hvem du er
  2. hvorfor du har sendt disse spørsmålene
  3. hvem svar skal sendes til
  4. hvordan du kan kontaktes (epostadresse, tlf.nr osv).

Kommunikasjon er viktig – og det er vanskelig. En ting jeg tidlig oppdaget var f.eks at man tror gjerne andre ser/vet/forstår ting, men av tidligere erfaring vet jeg f.eks at sjefen ikke har superhørsel eller røntgensyn - man må faktisk snakke med hverandre. Et annet problem er at vi kanskje ikke forstår hverandre rett – og jeg prøver etter beste evne å omformulere hva den andre sier slik at jeg er helt sikker på at vi mener det samme; f.eks sier jeg “så det du mener er altså..(gjentar med andre ord)…”. Noen ganger bruker vi “stammespråk” – enten det er av mer familiær art (interne spøker) eller om det er bransjespråk….og da kan det være vanskelig for utenforstående å faktisk skjønne hva det er snakk om. Språk er viktig!

 I dag fant jeg en flott visuell oversikt over hvordan man skal diskutere i klasserommet (ja, og overalt ellers for den delen) som jeg har laget en rask liten norsk utgave av – den engelske originalen finner du her, den er laget av Angela Cunningham (se Teaching Students to Dialogue). Noe av det hun sier er at hun har lært at hun ikke kan forvente at elevene skal komme inn i klasserommet og vite hvordan de skal samhandle med hverandre – det må de faktisk lære….og en slik plansje kan gjerne være til hjelp…

I dag har det vært introduksjonskurs i Fronter til en grunnskole som snart skal ta dette LMS’et i bruk. Her syntes jeg utgangspunktet er godt; en rektor som tydelig gir signal om at dette verktøyet skal tas i bruk – av alle! Selv om alle skal ta læringsplattformen i bruk er det selvfølgelig litt opp til den enkelte lærer hva man skal bruke det til – men vi har noen forslag for igangsetting.

For det første er strukturen viktig – det har jeg nevnt før, men dette kan ikke gjentas for ofte..og med det mener jeg både hvordan man strukturerer selv skolebygningen i LMS og hvordan man skal organisere klasserom. Skolen har fått hjelp av prosjektet til struktur og import – viktig i forhold til å finne igjen grupper, men ikke minst som jeg nevnte i et tidligere innlegg til god hjelp i forhold til å sette rettigheter (policy) på grupper framfor enkeltpersoner og for å få minst mulig arbeid i forhold til overgang på år (melde inn og ut grupper, kalle klasser for årskull 2000 framfor klasse 5A osv.). Lurt trekk som sparer frustrasjon!

Når det gjelder klasserom var det laget en standardmal som alle klasserom har fått i første omgang siden denne skolen ikke har hatt LMS tidligere. Vårt mantra er at man starter i det små med få verktøy og så legger til etter behov – ikke at man legger ut alt man tror man kanskje får bruk for på et eller annet ikke angitt tidspunkt i fjern framtid. Klasserommene er derfor veldig enkle og oversiktlige – en fordel når man både har elever og lærere som ikke kjenner verktøyet fra tidligere. Vi har nærmest fått en slags standardmal for skoler som skal i gang; i den personlige verktøylinja kun dagens, epost, kontakter og personlig arkiv – da blir det lett for alle å finne de enkle tingene. I klasserommet er verktøylinja en startside (presentasjonsside for de som er litt viderekommende slik at man kan få et litt friskere og mer innbydende design), fagmappe hvor fag er sortert i mapper under, elevmappe med individuelle mapper, ukeplanmappe, årsplanmappe, lenker og portefølje. På startsiden finner de også meldinger og siste dokumenter – uleste dokumenter er merket med flagg slik at det er lett å se hva man skal lese.

I mappa fag finner elevene igjen mapper med navn på de ulike fagene – og i mappene vil de f.eks finne mappe for innleveringer. En innleveringsmappe pr innlevering så har man oversikten. I elevmappe har hver elev sin individuelle mappe – de ser bare sin egen og her kan de legge stoff som ikke er ferdig for innlevering. På denne måten har de tilgang både på skolen og hjemme. I tillegg kan de elevene som har tilpasset ukeplan få sin levert i sin individuelle mappe – så slipper man problematikken med at de andre ser den (mange hoder som nikket ved en slik løsning)

Ukeplaner og årsplan i fagene skal inn i LMS – det er her de hører hjemme, og denne skolen har tidligere hatt dette liggende på skolens hjemmeside. Det er et poeng at ting som hører til fag er i LMS og at hjemmesiden kan være mer av typen kontaktinformasjon/statisk informasjon – det er i alle fall en måte å få igang bruken. Siden man allerede laster opp ukeplan er det ikke noe problem å laste den opp i LMS framfor på hjemmesida. Denne skolen har også lastet opp bilder til hjemmesida (dette har ikke vært helt ønsket) – nå blir det heller en bildemappe i klasserommet i Fronter…så har alle elevene i klassen tilgang til dem uten at de blir publisert offentlig.

Lærerne i dag fikk derfor prøve seg på helt enkle startoppgaver; logge seg på, finne klasserom, skrive melding i klasserom, laste opp fil, lage mappe, lage innleveringsmappe, lage lenke (vi anbefaler alltid at lenker åpnes i nytt vindu slik at elevene ikke stenger ned LMS når de lukker nettsiden de er sendt til). Alle var inneforstått med at dette skulle man ta i bruk, og at man begynner med ukeplaner og innleveringer – og så får resten komme etterhvert som man blir mer fortrolig med systemet. Det var også bestemt at man skal ha noen superbrukere som skal være ressurspersoner for de andre – og disse skal også være med på konferansen vi har neste uke, flott! Vi reiste med en anbefaling om at lærerne nå tenker over hvordan de vil strukturere sine klasserom/fagmapper – og så skal de bestemme en dato hvor alle begynner med å legge ukeplaner kun i LMS….det er viktig med konsistens.

Jeg tror dette er en god start og det er viktig å ikke bite over for mye når man skal innføre nye systemer, man må starte med det enkle slik at ingen faller av lasset underveis. Samtidig må man ha en klar holdning fra skoleledelsen om hva man skal bruke det til, hvem som skal bruke det og hvordan det skal brukes – å overlate innføring til tilfeldighetene er ingen tjent med. En god plan for å komme igang på denne skolen, tvi tvi videre – dette skal nok gå bra

Se også dette innlegget som forsåvidt omhandler det samme: “Komme igang med LMS – vårt forslag til en myk start”

”80-20” er et uttrykk som brukes i flere sammenhenger. De fleste av oss tenker kanskje spesielt på Pareto-prinsippet, som fastslår at i mange tilfeller kommer rundt 80% av virkningene fra 20% av årsakene.
Ikke ukjent er eksempelvis dette prinsippet en tommelfingerregel i forretningsvirksomhet som sier at 80% av inntektene kommer fra 20% av kundene dine.

Mange undersøkelser gjør uttrykket legitimt når vi snakker om læring på arbeidsplassen også. Tross alt er det læring denne bloggen skal handle om. Så, hva betyr 80-20 regelen når vi snakker om læring? Jo, flere større undersøkelser bekrefter nemlig at 80% av det vi lærer i jobbsammenheng er gjennom uformell læring og de resterende 20% kommer fra organisert kursvirksomhet. Uformell læring er her det vi lærer av å samarbeide og observere kolleger på jobben, samt det initiativ vi tar for å finne løsninger på egenhånd.

Jay Cross har for øvrig skrevet en bok om temaet ’Informal learning’ som kan være god lesning for noen og enhver.

Hva betyr dette for oss som er opptatt av kompetanseheving og opplæring? Det er absolutt tall som ikke kan ignoreres. Det er et tall som får en konsekvens for hvordan vi legger opp til, og stimulerer til læring på arbeidsplassen. Det får en konsekvens for hvordan vi organiserer læringen i egen virksomhet.

Nå vil det ikke være mulig å organisere uformell læring, da ville det jo ikke være veldig uformelt lenger, ville det vel? Men det går som sagt an å legge til rette og stimulere fenomenet uformell læring.

Josh Bersins blogg er et veldig godt utgangspunkt. Han sier blant annet at rollen som opplæringsansvarlig må redefineres. Opplæringsansvarlig er ikke lenger den som kun utvikler og tilbyr kurs og programmer, men mer en tilrettelegger for læring. For når det kommer til uformell læring, er det alle andre som ”eier og leverer læremateriellet”, ikke du.
Veldig godt sagt, synes jeg.

Teknologien i dag gir alle muligheter for å stimulere og legge til rette for uformell læring. Jeg kom kort innpå det i innlegget ’Formal + informal learning = veien å gå?’.

Jane Hart er en ledende figur på dette emnet og har lang erfaring med å hjelpe bedrifter å legge til rette for dette. Hun tar i bruk begrepet Sosial læring på den uformelle læringen. Jeg er selv en ivrig leser av nettsidene hennes og er gjerne innom der daglig for å få inspirasjon tips.

WEB 2.0 gir som sagt alle muligheter for å gi den sosiale læringen grobunn i din organisasjon. Yngre arbeidstakere, eller generasjon Y som vi ofte kaller dem, vil nærmest forvente det. Norgesuniversitetets rapport ”Digitale utfordringer” viser at studenter i dag kommuniserer først og fremst via SMS. Nummer 2 på listen er kommunikasjon gjennom sosiale medier og portaler.

Som ansvarlig for opplæring må du ta dette i betraktning. Teknologien er der og det er opp til deg og organisasjonen å legge til rette for det.

Skap rom for sosial læring og interaksjon mellom de ansatte.  Kompetanse er det store konkurransefortrinnet. Når 80% av læringen skjer der, og her gjentar jeg meg selv…har vi råd til å la være?

I dag insipirert til å skrive et innlegg etter noen tweets med @toffern – og tema er tegneserie.

Tegneserie er en av sjangerne man skal gå gjennom i norskfaget, men det finnes mange andre bruksområder også. I forbindelse med prosjektet har vi brukt Creaza integrert i Fronter – men denne som jeg viser her er laget i nettutgaven, nettutgaven har gratisversjon (Creaza kan integreres i Fronter mot en kostnad og man blir da automatisk registrert med samme brukernavn som i Fronter/slipper å lage ny konto, i tillegg kan produksjonen til den enkelte elev – så vidt jeg vet – lagres i f.eks porteføljen mens nettutgaven lagres på nett. Jeg har også brukt tankekartet Mindomo som du også finner i Creaza som verktøy - se innlegget Visuelt tankelandskap).

Hva kan man bruke tegneserie til?

Det er som i de fleste andre tilfelle – det er fantasien som setter grenser. Jeg begynte å lage en fortelling om juleevangeliet i dag – under her ser du starten på min tegneserie. Tegneserie er derfor ypperlig til historiefortelling. Sammensatte tekster kan godt være et stikkord, kreativitet et annet. På skolenettet finner du en rekke kompetansemål man lett kan knytte opp mot tegneseriebruk.

En annen type historiefortelling vi har brukt tegneserie til var i forbindelse med rusforebyggende tiltak – elevene lagde tegneserie for å vise hvordan man ble påvirket av andre (på godt og vondt)….det å lage en tegneserie for å vise ulike synspunkter og illustrere etiske spørsmål kan være en ide. Min yngste lagde tegneserie på tysk som innlevering i tyskfaget – en hverdagshendelse hvor spørsmål og svar ble skrevet inn i tekstbobler og tankebobler framfor å bare skrive det på ark (vi er litt eksperimentelle slik her hjemme – se også innlegget Undervisningsopplegg hvor hun lagde nyhetssending i engelskleksa…det skal jo være litt moro også).

Å lage tegneserie

Jeg logget meg på creaza.no med brukernavn og passord – velger verktøy og tegneserie (cartoonist). Deretter velger man tema (jeg valgte juleevangeliet) og kommer inn i editoren. Du starter med å velge en bakgrunn i menyen til høyre, deretter setter du inn karakterer og rekvisita. På bakgrunn kan du som regel velge mellom dag og natt og karakterene har gjerne noen ulike uttrykk (normal, blid, lei, sint). Størrelser og plassering kan endres - her er det bare å prøve seg fram og leke litt. Sett inn passende tale/tanke-bobler og legg til tekst. Du kan velge å duplisere rutene eller lage helt nye ruter – det avhenger av story’en du skal fortelle (jeg har duplisert noen av rutene og så endret litt på noen karakterer og på teksten). Se også flere gode tips i kommentar under i forhold til å zoome inn på bakgrunn mm – og sjekk ut denne instruksjonsvideoen.

Når du er ferdig har du valg for lagre og skrive ut. Du vil finne igjen tegneserien på din “hjemmeside” i Creaza og da kan du også se den som en presentasjon og du kan også velge å dele tegneserien med andre – det velger du selv (du kan se min online ved å trykke på denne lenken - da får du også med animasjon, se f.eks på stjernene – velg gjerne fullskjerm i framvisning). I stedet for å skrive ut har jeg laget min som pdf ved å skrive ut til cutepdf (se fremgangsmåte). Under ser du et skjermbilde fra pdf’en, og vil du se pdf’en finner du den her.

I forbindelse med billedfaget i 3. klasse har jeg valgt å lage barnebok. Jeg har valgt å dele prosjektet opp i to deler. I denne delen presenterer jeg en skisse av hvordan jeg har valgt at Felix skal se ut. Skissen er kun grovtegnet, og det er ikke nødvendigvis slik tegningene skal se ut når jeg er ferdig. Jeg holder fortsatt på å utvikle min egen stil for illustrasjonene mine, og det kommer nok til å forandre seg mens jeg tegner videre. I tillegg har jeg utviklet selve plottet i fortellingen min.
Nedenfor har jeg laget en fremstilling av kommunikasjonsmodellen. Denne kommer jeg til å bruke også når jeg leverer inn det ferdige produktet.

Siden jeg ikke er ferdig med selve produktet mitt, blir det vanskelig å gjøre en beskrivelse av det visuelle. Jeg kan likevel gjøre en denotativ analyse av selve fortellingen min og skissene som helhet foreløpig. Dramaturgien, eller Hollywoodmodellen, begynner med en presentasjon, eller et anslag som det heter i filmspråket, av hovedpersonene/kaninene i fortellingen. Vi blir kjent med Felix og Pernille, som bor i et dukkehus hos en familie.
Skissen min er et enkelt bilde av en dvergvedder tegnet for hånd med tørrpastellfarger. Jeg vil som sagt utvikle skissen enda mer etter hvert i både Photoshop og Illustrater, og deretter setter jeg hele boken sammen i In Design.

Når det gjelder fonten i boken så har jeg ikke helt bestemt meg. Siden jeg fortsatt holder på med å utvikle tegningene, vil jeg heller finne den rette fonten når jeg har tegningene helt ferdig slik at det passer sammen på best mulig måte. Jeg har foreløpig funnet et lite utvalg av fonter, men vil prøve å lete etter flere på nettet som jeg kan få lastet ned hvis det er nødvendig. De fleste fontene jeg vurderer å bruke er grotesk skrift, i tillegg til én antikvaskrift med seriffer. Grunnen til at jeg tror jeg vil velge grotesk skrift er at jeg syns den virker mer barnslig. Først hadde jeg planer om å scanne inn en skrifttype jeg brukte da jeg var liten og skrev fortellinger, men fant ut at den ikke var spesiell nok til det. Så derfor blir det nok en tekst jeg finner i Microsoft Word, på internett eller Photoshop.
Noe jeg kunne tenkt på når det gjelder forsiden av boken, er å ha for eksempel tittelen på boken i grotesk skrift, og mitt eget navn/forlag i antikva. Slik kan jeg skape en størrelseskontrast, som gir litt bevegelse. Tittelen skal få oppmerksomhet først, deretter hvem som har skrevet boken.

Tema og budskapet i denne barneboken er forholdet mellom barn og dyr. Vi møter snille Sunniva, som eier kaninene, og de to nabobarna Viktor og Beate. Disse barna har ikke lært hjemme at man skal være snill med dyr, og de plager Felix og Pernille. Budskapet er derfor at barn må lære hvordan de skal behandle dyr. Fortellingen kan bli litt komplisert for de minste barna, så det kan være jeg må kutte ned på fortellingen min etter hvert, siden skriften min skal være nokså stor for at skolebarn skal kunne lese den.

Illustrasjonene skal fremstå som barnslige og lekne. De skal være fargerike, og teksten skal være artig. Fonten jeg har valgt til boken er grotesk, og er lett å lese. Når det gjelder hvordan teksten er satt sammen bruker jeg også her barnslighet som virkemiddel, i tillegg til enkle ord.

Som helhet blir hele boken barnslig med teksten og illustrasjonene.

Mange som leser fortellingen får kanskje assosiasjoner til da de selv var små og hadde kjæledyr, og de forbinder kaninene på tegningene med dyr de har hatt selv.

Det som fremmer kommunikasjonen fra denne boken er som sagt budskapet som mange barn forstår, og at de kan kjenne seg igjen med barna i boken som er glade i dyr. Når det gjelder hva som kan hemme kommunikasjonen så er det språket. Hvis jeg ikke skriver barnslig nok så vil det være mange barn som ikke forstår hva jeg mener. Tittelen på boken, Dvergvedderen Felix, er også komplisert for barn som ikke kan lese så godt enda. Derfor skifter jeg nok tittel til Kaninen Felix, for å kommunisere bedre.

Siden jeg ikke har noe endelig resultat av boken min kan jeg ikke si om jeg er storfornøyd eller ikke. Planen min er god, nå vet jeg hva jeg skal starte med når vi begynner på neste prosjektperiode, og jeg gleder meg til å gå i gang med selve boken!

”Hørte du, jeg sa sub, jeg kan litt av sjargongen jeg også!”

Det er en helt vanlig onsdag, og jeg og eksen drikker øl og diskuterer BDSM, nærmere bestemt min antakeligvis fornuftige tendens til å bare toppe folk jeg kjenner svært godt.

”Jeg må jo innrømme at jeg synes det er sært, dette med BDSM,” legger han til.

”Hvordan da? Du praktiserte det jo selv.”

”Ja, men ikke så, du vet, ekstremt.”

Og det forunderlige er dette: Jeg har aldri gjort så mye lek på grensen med noen andre som jeg gjorde med ham. Jeg har aldri latt noen andre skjære i meg. Jeg har ikke noe problem med at andre leker med kniver så lenge de vet hva de driver med, men det er ikke noe jeg gjør selv nå lenger. Ikke slik å forstå at tanken ikke tenner meg, men jeg trenger virkelig ikke gjøre alt jeg tenner på tanken på. Huden har kommet frem som en klar og logisk grense for meg nå, men da jeg var sammen med ham som tenåring var jeg mer ekstrem.

Dette er bare et eksempel. Flere andre har sagt liknende ting, og det koker ned til dette: BDSM på soverommet blir ansett som noe fullstendig forskjellig fra det å ta del i et miljø for BDSM. Selv det å gå på en munch, møte likesinnede, spise og snakke blir sett på som noe litt ekstremt, mens man kan ha et forhold til grenser på soverommet som er like bevisstløst som Tyra Banks Show uten at det blir tenkt på som ekstremt på den samme måten.

Det er litt ergerlig for scenen at folk tror at de vil bli sett rart på hvis de ikke stiller i lakk eller lær, men det er først og fremst et problem for soveromskinksterne. For miljøet er ikke bare et sted for å slå på hverandre, men et sted for å snakke om det vi gjør, teknikk og etikk.

Soveromsfolket har så alt for ofte bare sin egen erfaring å hente fra. Kanskje en bok, god eller dårlig. Kanskje betroelser fra en venninne som driver med noe liknende på sitt soverom. Men ikke noe miljø som kan gi dem en innføring i det grunnleggende så de kan slippe å gjøre nybegynnerfeilene.

Nå er det ikke slik at alt fra rumper til holdninger og kunnskaper blir rosenrøde bare man tilhører et miljø. Et miljø betyr også at det kan danne seg dogmatiske holdninger. Men det å ha noen å diskutere med lar oss starte utforskningen av vår egen seksualitet med mer kunnskap.

Ekstremt, ikke sant?

Mange bedrifter snakker om å integrere sosiale media i sine kommunikasjonsplaner. Det er positivt av minst to grunner:

1. Jeg tror oppriktig på at vi bryr oss om den kunnskapen og de talentene vi har i egne organisasjoner. Det som vanligvis skjer hvis du er i en større bedrift, er at du ikke får anledning til å treffe de interne ressursene, eller at bedriften ikke en gang er klar over at de eksisterer.

Bruk av sosiale media kan gjøre at du oppdager de interne talentene, kan styre energinivået og støtte interesser på tvers av funksjoner og avdelinger samt finne ut hvem som naturlig kan bidra med innhold. Jeremy Burton, CEO i Serena Software sier at medarbeidere engasjerer seg i sosiale media uansett, så hvorfor ikke la dem bidra i bedriftens ånd.

2. Kunder ønsker å vite at de er kommet til riktig sted, og de vil gjerne høre det fra deg. Når folk snakker om hva som er sant og ekte forventer de ikke at du skal åpne alle bøker for dem. Det de ber om er at du snakker til dem som et vanlig menneske og sier ting som de er. Vi er blitt vant til å omskrive det vi gjør og gjemme nytteverdien i et rimelig tomt språk, som vi bare låner fra hverandre.

Det finnes måter å fortelle sannheten på samtidig som du får eierskap til hvordan det kan skje (eller reparerer noe som er ødelagt) for kundene. Å benekte eller bortforklare skaper bare en unødvendig mur. Det er noe blant annet Dell har forstått og gjort noe med. Målet er ikke perfeksjonisme, slik du kanskje har ønsket med en brosjyre eller et nettsted. Målet er å lytte og reagere. Det er åpen toveis kommunikasjon.

Det er viktig å vise hva den konkrete verdien og internt engasjement i et samfunn er. Det er aktiviteter som tar tid og oppmerksomhet bort fra andre oppgaver som er viktige i bedriften. Når nytteverdien tilsvarer avkastningsgraden, betyr verdien av engasjement eller påvirkningen svært mye. Derfor er jeg svært opptatt av tilbakemeldinger. Statistikker er en viktig form for tilbakemelding.

Det fines mange verktøy som måler ulike ting:
• Trafikk. (Google Analytics eller andre systemer). Viser nye kontra tidligere besøkende, tid som brukes på nettstedet og antall sider som er blitt sett. Det lar deg forstå om ditt sosiale media fungerer som ønsket.
• Innflytelse med tanke på å nå ut. (FeedBurner RSS). Et verktøy som er viktig nok til å bli vurdert separat siden det måler mer enn rekkevidde. De viser at leseren på ett eller annet vis er opptatt av innhold.
• Innflytelse med tanke på volum. (Technorati samler alle sosiale nettverk og artikler fra bedrifter som sendes til sosiale bokmerker som Digg, del.icio.us, etc.) Registreringen av inngående lenker til Technorati slettes hver sjette måned. For å bli registrert korrekt må du påse at domenet ditt er kartlagt riktig
• Påvirkning. (Google Alerts).
Det er mange statistikker innen rekkevidde, og det er viktig å følge med på utviklingen. Tall kan virke enkle, men hvis du graver litt dypere får du også innsikt når det gjelder hva slags innhold og hvilke emner som skaper størst interesse og dermed tilfredsstiller leserne og brukerne dine. Jeg synes slik informasjon er mer spennende enn mange forholdstall og statistikker.

La oss heller ikke glemme at nytteverdien ikke alltid handler om penger. Hva slags annen påvirkning finnes det som er mindre direkte målbart, og som allikevel betyr mye? Hvilke handlinger foretar folk seg som følge av å lese det du publiserer og engasjere seg i det? Kjøper de varer eller tjenester? Forteller de om sine behov? Ønsker de å snakke med noen i bedriften din? Er de villig til å stå fram med anbefalinger og/eller referanser?

Jeg har opprettet denne bloggen mer for å vise enn å fortelle at det kan gjøres, selv av ett menneske. Når viljen og ønsket om å knytte seg til omverdenen finnes, er dette mediet mindre vanskelig å bruke. Sosiale media handler mest om holdning; å lytte, være åpen og seriøs. Denne bloggen har til hensikt å knytte sammen mennesker som har ideer til effektiv markedsføring.

Det er et meme (de som har lest min bok Selg mer! vet hva et meme er). Jeg inviterer herved andre aktører som er engasjert i og av sosiale media til å kommentere og dele sine metoder, og ikke minst sine erfaringer, med oss andre.

Kan du dokumentere at sosiale media har noen nytteverdi for din bedrift? Hvordan måler du nytteverdien? Jeg hører gjerne fra deg.

Vi hører det stadig vekk. Alt var så meget bedre før, for ikke å snakke om under krigen, som Ole Paus så treffende insinuerte en gang i tiden (se YouTube-klippet nederst). Pokker, alt var meget bedre også da. Skjønt stopp en hal…

I forrige post klaget jeg min nød over to timers reise til Bergen – og like mange tilbake. Halvannen time hver vei om man tar hurtigbåten. Men alt var som kjent mye bedre under krigen – og i de nærmeste tiårene umiddelbart etter. Da min svigerfar i guttedagene tilbrakte et helt år på sykehus i Bergen, reiste svigerbestemor til sykehuset hver uke, med rutebåten MS “Midthordland” (avbildet over, til kai like nedenfor her i sommer, som bildets vestnorske himmelvelving indikerer), som brukte fire timer hver vei. Åtte timers sammenlagt reisetid – for en reise på fem mil (hver vei, vel å merke)!

MS "Rygerfonn" bruker halvannen time på strekningen Malkenes–Bergen. Her ved Bergenhus festning. Fotograf: Petr Šmerkl/Wikipedia

Er det rart man får dårlig samvittighet for å sutre over fire sammenlagte timer? La gå, før om årene bodde vi et kvarters gange fra Ullevål universitetssykehus, om behovet skulle melde seg, og jeg vedgår villig vekk at det var usigelig praktisk, for eksempel da vår lille datter ble født.

Men som sagt: Det var før, da alt naturligvis var mye bedre. Ikke for det; det er ingen som forbyr oss å bo nær alskens bekvemmeligheter i 2009 heller, men enkelte av oss ønsker dem rett og slett ikke (ikke at det nødvendigvis gjelder denne bloggeren). Det er just derfor vi bor utenfor allfarvei. Skjønt det ikke hindrer oss i å klage – over at myndighetene ikke sørger for store handlesentre og urbant kollektivtilbud på hvert nes.

Tenker vi oss imidlertid om, skal vi huske på at det ikke er så mange tusen år siden de gjorde opp ild med flintstein. Og likevel klager vi.

Skamme oss, skulle vi!