Må citeres med fuld kildeangivelse:

Fremskridt nr. 3 / Marts 1994 / 23. årgang

Kommunistiske tilstande på fritidsmarkedet

I lovgivningen om kommunalfuldmagten står at læse: “Kommunen ikke må tage en opgave op, der forrykker grænsen mellem den private og offentlige sektor, eller som væsentlig påvirker konkurrencen i den private sektor”.

Til trods for dette ser vi hele tiden nye konkurrenceforvridende initiativer fra kommunernes side over for de private tilbud på fritidsmarkedet.

Over hele landet tilbyder man i kommunalt støttede skolefritidsinteressegrupper og ungdomsskoler undervisning i hip hop, jazzballet, showdance og aerobic. Det tilbydes enten helt gratis eller mod en symbolsk betaling.

Mange af landets kommuner driver kommunale styrketræningsaerobic- og solariecentre. Kommunale skatteborgerpenge bruges til, at disse centre med dumpingpriser kan udkonkurrere private forretninger, der – ifølge lovgivningen – ikke må få støtte, hverken fra hjemmekommunen direkte eller fra folkeoplysningsloven.

Ligeledes stiller også mange kommuner gratis lokaler til rådighed for danseklubber under Dansk Sportsdanserforbund og Dansk Idrætsforening. Med tilskud til alle medlemmer under 25 år samt løn til underviseren gives her tilbud om danseundervisning. Denne konkurrenceforvridning fra ca. 40 sådanne støttede danseklubber over det ganske land er naturligvis til stor skade for de private danseskoler, ligesom det kommunalt støttede “Dansens hus” i København og adskillige støttede danseteatergrupper naturligvis tager elever fra de private danseskoler.

Mange kommuner har oprettet en kommunal rideskole og en kommunal musikskole, som næsten helt har fjernet de tidligere eksisterende private initiativer på disse områder. Mange kommuner er efterhånden lokalområdets største restauratør med et væld af kommunalt støttede caféer og cafeterier, til skade for de private restauratører.

Alt tyder på, at det er mange politikeres ønske, at her på det danske fritids- og kulturmarked skal skabes et monopol, så der kun findes offentlige tilbud på dette område. Alle private tilbud bliver bekriget af dumpingpriser fra kommunale tilbud og af en utrolig erhvervsfjendsk folkeoplysningslov.

Arte har efterhånden sørget for, at staten betaler 75 procent, hver gang vi køber en teaterbillet.

Jo flere støttede fritids- og kulturtilbud, der er, jo sværere er det for de få tilbageblevne ustøttede private tilbud at overleve.

Hvornår har vi set monopoler føre til noget godt?

Det eneste, vi med sikkerhed ved er, at monopoler bringer med sig, er faldende kvalitet, stigende omkostninger og voksende sløsethed med de økonomiske ressourcer.

Landets få – endnu overlevende – private danseskoler, aerobic- og styrketræningscentre samt rideskoler er jaget vildt.

Det burde have været mere naturligt for kommunerne at støtte de private forretninger, der med faguddannede og kvalificerede medarbejdere står til rådighed, så man i samarbejde kunne tilbyde borgerne prisbillige tilbud.

Det burde have været naturligt, at folkeoplysningsloven i stedet for at være erhvervsfjendsk, havde givet mulighed for, at den økonomiske støtte kunne gives til de eksisterende private forretninger, som derigennem, under behørig kontrol, skulle nedsætte priserne til gavn for forbrugerne.

I stedet vælger stat, kommune og politikere, at udkonkurrere de private tilbud, for at opnå et monopol på dette område.

At man så sender en masse kvalificerede medborgere ud i arbejdsløshed, er så mindre væsentligt i det spil.

Politikerne taler om, at støtte erhvervslivet men glemmer helt, at det at drive en danseskole også er et erhverv, nemlig et over hundred år gammelt liberalt erhverv.

Skal vi undgå et fuldstændig monopoliseret fritidsmarked med tilbud alene fra det “hellige danske klub- og foreningssystem”, skal der handles meget hurtigt.

Nu står folkeoplysningsloven snart foran en evaluering, og jeg har derfor udformet et væld af ændringsforslag til de politiske partier og det lovgivende folkeoplysningsudval for, at redde de sidste private tilbud på det danske fritidsmarked.

Det mest groteske ved hele sagen er, at hvis det lykkes helt at udrydde de private forretninger, vil det koste mange skatteborgerkroner, thi i øjeblikket betaler de private forretninger skat af et evt. overskud. Lukkes vi, vil vore kunder søge over i det offentligt støttede system og forlange gratis lokaler, medlemstilskud til alle under 25 år, løn til underviseren og tilskud fra tipsmidlerne og derigennem forøge de offentlige udgifter.

Hele sagen drejer sig altså kun om en politisk ideologi om, at private forretninger på fritidsmarkedet skal fjernes og hele markedet monopoliseres i statsstøttede klubber, foreninger og oplysningsforbund.

Man indfører kommunistiske tilstande på fritidsmarkedet og kvalitetstilbudene og de frie markedskræfter sættes ud af spil.

Fire politiske partier har gennem deres partiledere skriftligt over for mig givet udtryk for, at de støtter mig i mine synspunkter. Nu er tiden inde til, at de også i handling skal leve op til deres løfter.

Sagen behandles i øjeblikket i Folketinget på baggrund af det materiale, jeg har udarbejdet.

Tommy Havdrup

Formand for danselærernes konkurrenceudvalg og leder af en privatdrevet danseskole i Albertslund

www.frp.dk

Læs også: Statslig konkurrence lukker firma:

 http://fremskridtdk.wordpress.com/2008/12/24/statslig-konkurrence-lukker-firma/

Som de fleste sikkert har fått med seg: Det er nå 20 år siden Berlinmuren falt. Samtidig skiller en rekke andre murer mennesker fra hverandre.

“Ting var bedre før”, er en oppfatning blant enkelte østtyskere. Holdningen er sjelden, men ikke uvanlig. For noen har overgangen fra systematisk kommunisme og diktatur, til plutselig å kunne velge, vært formidabel.

Men ting var ikke bedre før. Berlinmurens fall den 9. november 1989 var ikke bare diktaturets og kommunismen fall i det tidligere DDR, det var enden på den kalde krigen, og de tydelige isfrontene mellom øst og vest. Murens fall hadde betydning for en hel verden.

I forbindelse med 20-årsmarkeringen ble muren revet ned på nytt. Eller ikke muren i ordets forstand, men et lengre oppsett av dominobrikker, plassert der muren en gang sto.  Markeringer av historiske begivenheter er svært viktig for å holde historien intakt, blant senere generasjoner. I forbindelse med murens fall har man fått servert de mest desperate historiene, om østtyskere som desperat prøvde å komme over muren. Til Vest-Tyskland, og til frihet.

Det meste vanlige var å reise via andre østeuropeiske stater, men de mest rørende historiene handler om dem som tok turen direkte over muren i de 38 årene den sto oppreist. Luftbalong og småfly ble benyttet i drømmen om frihet, mens andre flyktet, eller krabbet, over til den andre siden. Over 150 DDR-borgere måtte bøte med livet.

Isfronter
Samtidig bygges nye murer i verden. Israel skiller seg fra palestinerne med en lang mur på Vestbredden. På 20-årsdagen for Berlinmurens fall rev palestinske opprørere ned en bit av muren, før de brått ble stoppet av væpnede israelske soldater.

Amerikanerne bygger mur mot Mexico for å hindre illegal innvandring og narkotikasmugling. Og grensen mellom Nord- og Sør-Korea er nesten ugjennomtrengelig; en 4 kilometer bred demilitalisert sone skiller de to landene. Det positive på den koreanske halvøya, er imidlertid at det har vært åpnet for familiegjenforeninger den siste tiden.

Det bygges murer i verden  som man ikke kan tas og føles på. Innstamning av innvandring, mellom vesten og utviklingsland, er et eksempel på dette.

Frontene mellom vesten og deler av den muslimske verden er likevel kanskje den største utfordringen i dagens verden. En utfordrning som kan ta flere tiår, kanskje hundreår, å løse. Muren som skiller Israel fra Vestbredden er vår tids Berlinmur.

A brilliant humoristic video from 1948, that shows the dangers of Socialism and the benefits of capitalism. As true today as it was then:

Make Mine Freedom (1948):

Kapitalismen er basert på et konkurransesamfunn. Hver og en er overlatt til seg selv, og målet er å oppnå høyest mulig status i samfunnet, både sosialt og økonomisk. Alle deler av samfunnet er ideelt privatiserte og konkurranseutsatte. Fokuset i det private næringslivet er å tjene penger, og hele ideen er at eierne av en produksjonsenhet vil tjene penger på overskuddet som lages av arbeiderne. Alt annet kommer i andre rekke, dette gjelder også viktige saker som miljøvern, arbeidsforhold, levekår for befolkningen, menneskeliv og dyrevern. Det er ikke prioritert fordi det koster penger å forbedre forholdene og gir ingen inntjening økonomisk.
Gjennom historien har mange sett baksiden med kapitalismen, og mange har fått føle den på kroppen. Kommunismen er et reelt alternativ til kapitalismen, men har fått ryktet kraftig svekket av tidligere mislykkede forsøk på å innføre kommunisme via sosialisme. Kapitalistene misbruker bevisst ordene kommunisme og sosialisme ved å sette de i samme gruppe som fascisme og nazisme for å unngå opprør mot dagens politiske system. Sannheten er at fascisme og nazisme handler om undertrykking og kontrollering av befolkningen, mens kommunisme og sosialisme handler om likeverd og utjevning av sosiale og økonomiske klasseskiller.

Tidligere sosialistiske prosjekter har ikke innfridd det man legger i begrepet kommunisme, og det er ikke korrekt å omtale disse som ”kommunistiske stater”, blant annet fordi staten ikke eksisterer i kommunismen! Til felles for alle disse statene er at de alle undertrykte befolkningen og hadde en sterk statlig oppbygning. I dag eksisterer fortsatt Cuba og Nord-Korea som såkalte ”sosialistiske” stater: Nord-Korea mest kjent for fascisme og Cuba mest kjent for USAs handelsblokkade av landet.

Det vi legger i kommunisme er et samfunn uten klassemotsetninger, det vil si at økonomen og renholdsoperatøren har samme status og arbeidet de utfører er like mye verdsatt. Det sier seg selv at begges arbeid er like verdifullt.
Det blir ikke mulig å eie/kjøpe andres arbeidskraft og ta fortjenesten selv slik som i kapitalisme. Dette betyr at det er andre ting enn det økonomiske overskuddet som kommer i fokus. Det som er viktig for folket vil bli prioritert.

Hvordan kommer man seg til kommunisme?
Å tro på at valg innenfor kapitalistenes ”demokratiske” prosesser skal gi et drømmesamfunn er naivt. Revolusjon er veien til det klasseløse samfunn. Historien har vist at sosialdemokrati ikke fungerer, og at det i virkeligheten er kapitalistisk politikk. Det finnes ingen realistiske revolusjonære alternativ i dag. Betyr dette at folket er fornøyde med kapitalismen?

Vårt svar er at folk er redde for å ta initiativet til et bedre samfunn. Og vi har virkelig god forståelse for det. Hvem vil vel forlate sitt rosenrøde liv i kapitalismen for å kjempe for noe bedre? Man er opplært til å idyllisere tilværelsen som en ”nyttig borger” som lever et liv i kjernefamilien og tjener penger. Kanskje er det på tide å tenke nytt?

Når begeret endelig renner over, kan man kanskje driste seg ut i gatene med en plakat og kreve å bli behandlet anstendig eller at USA skal slutte å bombe sivile. Dette gir stort sett liten respons. Derimot gir gateopprør avisoppslag i flere uker. Det kan hende at dette sier ett og annet om hvilken praksis man bør legge seg på for å lamme kapitalismen, selv om borgerlig massemedia ikke trykker de artiklene man ønsker seg.

- Konkretblogg; Tobias og Andrea

Vi syns det er viktig å markere avstand til de i samfunnsdebatten som vi mener ikke tjener folkets interesser. Det skal kanskje ikke mye til for å forstå at vi har lite til felles med høyresiden, men vi har heller ikke så mye til felles med venstresiden i norsk populærpolitikk.

Utover 1900-tallet utviklet det seg ulike former for venstrevridd politikk basert på Marxs og Engels ideologiske teorier der kritikk av kapitalismen er sentralt. Vi vil i senere blogginnlegg gå nærmere inn på hva som er galt med kapitalismen. Teoriene til Marx og Engels ble videreutviklet av Lenin under 1917-revolusjonen i Russland, og ble etter hvert ganske konkrete. I Norge var det i begynnelsen oppslutning rundt denne ideologiske tankegangen som vi kjenner som sosialismen eller kommunismen, det er viktig å merke seg at det legges større forskjell i disse begrepene i dag enn det var vanlig den gangen. Det store skillet innen norsk politikk kom da den sosialdemokratiske tankeganen ble lansert, og det oppsto en splittelse mellom kommunistene og sosialdemokratene(Ap).

I begynnelsen var forskjellen på sosialdemokrati og kommunisme om man ville satse på revolusjon eller ”demokratiske” prosesser innen det borgerlige systemet. I praksis er forskjellen større enn det i dag. De partiene vi i dag kjenner som sosialdemokratiske er knøttpartiet SV og store, sterke Ap, som faktisk sitter med makten sammen med knøttpartiet Sp. Man skulle tro at dette gir grunnlag for en politikk nær den sosialdemokratiske plattform, og at man etter fire år kan se fram til fire år med tilnærming til et rettferdig samfunn. Dessverre har de fire årene som allerede har gått vist noe annet, som egentlig ikke kommer som noen overraskelse. Hvis man studerer litt politisk historie i Norge og dagens partier vil man oppdage at dagens Ap egentlig er et borgerlig parti og at SV knapt er noe bedre enn det. Dette gjør, slik vi ser det, at hele den sosialdemokratiske tankegangen er bevist mislykket.

Heldigvis er det jo også andre alternativer. Rødt med sine marginale prosent på meningsmålingene må sies å gjøre det sterkt om dagen! Man skal helt tilbake til 70-tallet før man kan snakke om noen storhetstid for AKP(m-l) og RV, som Rødt jo består av. I denne tiden var de som kjent langt mer radikale enn det som er tilfellet i dag. 80- og 90-tallet bød på nedgangstider for disse partiene, og begge hadde en sterk høyrevridning, AKP var riktig nok litt mer radikale enn RV. Etter at Rødt så dagens lys skulle dette nye venstrepartiet kapre velgerne. Hvor ble det av de revolusjonære? Vi forstår at det er lettere å få være med i TV-debattene og i media hvis man har kommet seg på Stortinget, og at man fremstår som mindre truende når man ikke lengre snakker om den væpnede revolusjonen. Men hva er alt dette egentlig verdt? Ved å satse mer og mer på det systemet som allerede er etablert, kapitalismen, støtter de også opp om det – akkurat som sosialdemokratene.

Vi ønsker et alternativ til det borgerlige rotet som preger norsk venstreside. Det er ingen tvil om at vi trenger en ny revolusjonær bevegelse i Norge. Vi må sammen ta det nødvendige steget videre, og ikke la oss bremse ned av det såkalte demokratiet vi har i dag. Det er samtidig viktig å markere avstand til personhylling og sosialdemokrater.
Det er på tide å snakke om det som er viktig. Følg med videre på bloggen!

- konkretblogg; Tobias og Andrea

En revolusjon er ikke noe middagsselskap. Sa Mao en gang, antageligvis var han sulten, hvis jeg har analysert rett.

Det han sa: La hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides. Det er retningslinjen for fremmingen av kunstens og vitenskapens framsteg og en blomstrende sosialistisk kultur i landet vårt.

Det han mente: La hundre burgere steke og hundre tankeretninger strides. Det er retningslinjen for fremmingen av burgeren og vitenskapens framsteg og en frityrstekende sosialistisk kultur i landet vårt.

Dagbladet: Ban tviler på klimaavtale.

La meg minne om alvoret: Selv global tyrannisk folkemordkommunisme à la Nord-Korea er et bedre alternativ enn et system som tillater løpske klimagassutslipp.

Faktisk er enhver måte å organisere samfunnet på som løser klimaproblemene bedre enn dagens ordning. Så da er det bare å sette fantasien i gang og finne på noe, for så å poste det i cyberspace slik at det kan gå i glemmeboken for alle andre enn myndighetenes datalagringssentral.

Når jeg ser en hjemløs får jeg ikke medlidenhed, jeg skammer mig over mit land. På gaderne hvor de viser al deres fortvivlelse og smerte frem. Jeg har ikke bedt om at se på det, jeg føler næsten at de påfører mig mere skade end de har. Jeg i bevidstheden om at de fleste sagtens kunne få kommunalhjælp, og så er der jo også alle dem som ikke er danske statsborgere. Ulovlige flygtninge.. de florerer rundt i vores land, nasser på vores ellers så dyre velfærdsamfund. Hvordan kan staten Danmark vare ved når vi ikke har politikere i stand til at komme med nogle konsekvente handlinger? Jeg synes personligt at vores liberale regering i øjeblikket er så dobbeltmoralsk at det gør ondt. De går ind for lavere skatter, men når Danmark bevæger sig ind i en krisetid hæver de dem. Jeg holder fast i at hjemløse er et relativt mindre problem i forhold til vores nuværende stat!

Selvfølgelig har jeg klart å rote meg inn i nok en diskusjon på twitter. Denne gangen er det @Olvew som hugger løs og mener å vite hva som menes med det forhatte begrepet “proletariatets diktatur”. Jeg veddet en tier på at @Olvew ikke vet hva det betyr. Tieren har fremdeles ikke skiftet hender, men nå mener @Olvew at jeg skylder han en tier etter å ha kommet med sin forklaring. Vel, jeg liker ikke å skylde folk penger, derfor må jeg litt dypere til verks enn twitter-meldingene begrenser seg til.

Vi kan jo starte med @Olvews påstand om hva proletariatets diktatur betyr:

Idéen om at proletariatet må restrukturere samfunnet gjennom diktatur før det kan gå over til det statsløse, kommunistiske samfunn

Det var Marx som først skrev om proletariatets diktatur. Begrepet har to ord: “proletariatet” og “diktatur”. Problemet her er at ordet “diktatur” i dag brukes som motsetningen til demokrati, mens ordet ble brukt på en annen måte i marxismen. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen: Marx sin analyse var grovt sett slik at dagens samfunn er “borgerskapets diktatur”, fordi borgerskapet (kapital-eierne) som klasse er de som eier produksjonsmidlene og hovedsaklig har makta i samfunnet og over staten. Når så Marx skrev om proletariatets diktatur hadde det ingenting med styresett å gjøre, det var bare en måte å si at arbeiderklassen, flertallet av befolkninga, skulle ta over den posisjonen som kapitaleierne har i dag. Altså skulle arbeiderklassen ta over produksjonsmidlene og statsmakta.

@Olvew er uenig:

Dagens samfunn er ubestridelig ikke borgerskapets diktatur. Det er ikke de som har kontrollen over staten.

Her er nøkkelen: Hvem eier produksjonsmidlene? Det er kapitaleierne. Hva så? Jo, gjennom at kapitaleierne eier fabrikkene, produksjonsmidlene, selskapene – har de også den økonomiske fordelen i konflikten mellom arbeid og kapital. På norsk: kapitaleierne har makt gjennom at de kan flytte produksjonen som de vil (og jo mer globalisering – jo lettere blir det), mens arbeiderne ikke har denne fordelen. Valget vårt står mellom å godta jobben, eller si nei takk. Dette betyr at kapitaleierne også har et pressmiddel ovenfor staten. De kan true med å legge ned, de kan true med å flagge ut. Og de tjener ofte på det. Siden produksjon i Norge (og det meste av verden) foregår privat, er staten avhengig av å imøtekomme kapitaleierne i stor nok grad til at de er fornøyde. Blir de misfornøyde, taper staten på det, og det er ingenting staten kan gjøre med det (annet enn å legge begrensninger og reguleringer i veien for kapitaleierne, men in the end vil det være å sparke seg sjøl i ræva).

Men tilbake til “diktaturet”. @Olvew skriver:

Dog hevdet marxister i praksis at klasseinteressene skulle representeres gjennom en despot.

Dette er ikke riktig. Joda, vi vet alle om Stalin (hvis ikke, se forrige innlegg). Og mange sosialistiske og kommunistiske ledere under eller etter Stalins styre har siden fulgt samme bruksanvisninga. Men mens IKEAs bruksanvisninger bare er forvirrende og mangelfulle, er Stalins bruksanvisning etter min mening ubrukelig og en blindvei i forhold til marxismen.

Marxismen handlet aldri om despoter og “politisk diktatur”. Lenin skrev i 1918, ett år etter den russiske revolusjonen, en artikkel som het “Demokrati” og diktatur. Her skrev han om proletariatets diktatur og dets betydning:

Det betyr å erstatte de rikes demokrati med de fattiges. Det betyr å erstatte mindretallets frie forsamlingsrett og pressefrihet med flertallets, med det arbeidende folks. Det betyr en enorm, verdenshistorisk utvidelse av demokratiet, dets forvandling fra falskhet til sannhet, menneskehetens frigjøring fra kapitalens lenker, som forvrenger og kortslutter ethvert, selv det mest “demokratiske” og republikanske, borgerlig demokrati. Det betyr bytte ut den borgerlige staten med den proletariske staten, et skifte som er den eneste mulige forutsetningen for at staten til slutt kan forsvinne helt.

Her skriver Lenin om en utvidelse av demokratiet, å gjøre demokratiet reelt for flertallet av befolkningen, istedetfor at kapitaleierne skal styre showet som i dag. Litt flåsete: Det Lenin sier er at det såkalte “proletariatets diktatur” i virkeligheten er “proletariatets demokrati”.

Videre skriver Lenin med skarpe ord til de som tror dette reelle demokratiet kan komme gjennom å danne regjering i et borgerlig system for å kun gjennomføre reformer. Dagens SVere, så og si.

Jo mer fullstendig denne typen av “ledere” dominerer, jo raskere vil proletariatet forstå at bare gjennom å bytte ut den borgerlige staten, selv i den mest demokratiske borgerlige republikk, med en stat av Pariskommunens type (som Marx skrev så mye om, men som har blitt forvrengt og forrådt av Scheidemann, Kautsky og deres like) eller en stat av sovjettypen, kan man åpne døren til sosialismen.

Nå var det jo ikke fullt så enkelt som Lenin hadde ønsket seg – at arbeiderne bare innså dumskapen til reformistene sånn av seg selv, men det er en annen sak. At Lenin tar fram Pariserkommunen som et forbilde for de revolusjonære, er derimot noe det er verdt å merke seg. Pariserkommunen var et form for direkte-demokrati, hvor innbyggerne i Paris gjorde opprør mot den franske staten og selv tok over byen sin. I tillegg gjennomførte de flere endringer:

• stemmerett for alle
• åtte timers arbeidsdag
• maksimumslønn for alle, inkludert kommunens funksjonærer
• kirken ble skilt fra staten, alle kirkens bygninger tilfalt staten, og alle religiøse symboler i skolene ble fjernet
• fabrikkene ble overtatt av arbeiderne
• gjeld ble slettet, og husleier senket

Og når Lenin skrev om “sovjettypen” i 1918, så var det ikke Sovjet slik vi kjenner det i dag. “Sovjet” er et russisk ord som betyr “arbeiderråd”, dette var møtesteder hvor arbeidere og soldater i Russland møttes før og under revolusjonen, over flere år, for å diskutere og styre politikk. I arbeiderrådene ble noen av arbeiderne valgt ut som representanter til stor-sovjetet i St. Petersburg. Etter revolusjonen ble det bestemt gjennom dekret at arbeiderrådene skulle styre fabrikkene, arbeidsdagen ble kortere (8 timer), lønna skulle bli høyere osv. Makt til arbeiderne.

Så kom borgerkrigen, hvor også europeiske makter sendte inn styrker, og hvor tsarens allierte kjempet lenge og brutalt i flere år. Landet ble knust, det brøt ut hungersnød, og bolsjevikene og Lenin selv brukte unntakstilstanden til å slå ned på fienden og tenkte fiender. Under borgerkrigen er det tross alt forståelig, problemet var bare at mange av restriksjonene fortsatte også etterpå. Demokratiseringen ble utsatt, sikkerhetspolitikk ble prioritert. Da Stalin kom til makta var det selvsagt gjort. Stalin utrensket de revolusjonære fra partiet for å beholde personlig makt. DA kan man snakke om despot.

Men poenget her er å se at marxismen, ja også marxisme-leninismen, er mye mer enn det skremselsbildet det har blitt redusert til etter at Stalin tok over. Pluss at proletariatets diktatur, var ment å bli et nytt demokratisk samfunn hvor folk styrte økonomien og politikken selv, og hvor arbeiderne styrte fabrikkene selv.

Om ikke annet så kanskje jeg beholder tiern min?

Die gevoel van selfwees. Ken Wilber beskryf dit as ‘n ligte drukking in die middel van die voorkop, tussen en agter die oë. Die ontwikkeling van hierdie gevoel van selfwees omskryf hy as deel van die Atman Projek. Dit kan ook omskryf word as individuasie. In kort: die wil tot wese wat implisiete bestaan dryf tot die uiterste van ‘n begrensde entiteit.

En daarin lê die ding: die begrensde self bereik ‘n verskansde posisie waar dit maklik is om te veronderstel dat dit die middelpunt en fokus van die hele wêreld is.

Wat sodanige selfbehebtheid wel in toom hou is ‘n terugvoer meganisme gegrond in die gewaarwording van ons inter-afhanklikheid. Meeste normale mense besef op ‘n bewustelike vlak dat hulle nie vinger-alleen hul eie voortbestaan kan bewerkstellig nie: ons bestaan hang inderdaad af van die samewerking wat ons van andere ontvang. Moraliteit, in die sosiale sin, is presies daardie meganisme. ‘n Oog vir ‘n oog, en ‘n daalder vir ‘n daalder. (Besigheid, natuurlik, is eerder ‘n geval van: een van my daalders vir twee van joune.) ‘n Ewewig van gee en ontvang (in breë trekke) is die grondslag van enige samelewing. Die waardes wat toegeken word verskil van kultuur tot kultuur, maar die onderliggende beginsel is universeel, alhoewel idealisties.

Suid Afrika beklee nou die eerste plek wêreldwyd in terme van die wydste gaping tussen ryk en arm. Geen wonder nie. Watse soort moraliteit (of eerder gebrek daaraan) het tot die situasie gelei? ‘n Voorbeeld: die voorste kommunis in die land ry die duurste motor in die kabinet, en dit nogal die minister van hoër opvoeding.

Jeg har nylig lest ferdig Dag Solstads nest første roman, Arild Asnes, 1970 fra 1971.  Den beskriver den unge forfatteren Arild Asnes’ vei til kommunismen, nærmere bestemt til Sosialistisk Ungdomsfylking (marxist-leninistene), SUF (m-l), som var ungdomsorganisasjonen til det Mao-orienterte og klart revolusjonære AKP (m-l). Romanen gir detaljerte beskrivelser av hovedpersonens politiske  refleksjoner, og det er særlig to temaer som går igjen.

For det første føler Arild Asnes utover våren 1970 et stadig stigende ubehag over å leve i et kapitalistisk samfunn, hvor han som er forfatter nærmest blir en slags gallionsfigur for det borgerlige, kapitalistiske establishment, i kraft av å være en sterk symbolfigur for ytringsfriheten. Ja, om han skriver bøker som kritiserer borgerlige verder, så blir det bare en bekreftelse av disses fortreffelighet, siden han da gjennom å kritisere dem demonsterer hvor vidtrekkende og verdifull ytringsfriheten er!

Arild Asnes bar på et åk. Han bar på friheten. Det var fryktelig. Faen ta dette samfunnet, som legger sitt eget fundament på skuldrene til dem som vil bryte det ned, og ikke bare det: man blir belemret med dette samfunnets eneste umistelige gode, som bærer av det, fordi man vil rive det ned. Det er snedig. Imponerende. Og bærerne kan fråde av raseri, rive og slite, banne, sverte, argumentere, påpeke, de kan gjøre hva de vil, alle ser: friheten lyser i Norge, her går det an å leve. (Dag Solstad: Arild Asnes, 1970, første utgave 1971, Trondheim: Forlaget Oktober, 2004, s. 31.)

For det andre preges Arild Asnes’ refleksjoner av en stadig sterkere bevissthet om hvor viktig det er å ta parti for arbeiderklassen og “tjene folket” som Formann Mao sa, ikke minst på grunn av kapitalismens  utbytting av arbeidsfolk, gjennom at kapitalistene som eier produksjonsmidlene tar profitt på arbeidet deres, altså at arbeiderne får mindre i lønn enn den verdien de faktisk har jobbet for. Arbeiderne vil ikke få det som rettmessig tilkommer dem før utbyttingen opphører. Og siden kapitalistene ifølge Marx’ teori ikke frivillig vil gi fra seg den eiendomsretten til produksjonsmidlene som muliggjør utbyttingen, blir den væpna revolusjonen en nødvendig del av klassekampen på vei mot kommunismens klasseløse samfunn. Det er drømmen om et samfunn uten utbytting av arbeiderklassen som er det avgjørende loddet på vektskålen, som gjør at Arild Asnes tilslutt tar et standpunkt for å “tjene folket” og bli et aktivt medlem i SUF.

Han hadde en Utopi. Først når en griper den eneste Utopien som holder, blir en klar over hvor uhyggelig borgerskapets ideologi er. Borgerskapet må da bekjempes, knuses. For en revolusjonær finnes det en Utopi, den kan synes enkel, spinkel, men den er, når man kommer ned til selve grunnene, det det dreier seg om: At ingen som gjør et ærlig arbeid skal bli utnyttet, undertrykt, at man hele tiden, konstant, må motarbeide en hvilken som helst tendens som bærer kimen i seg til at utbytting kan skje. Dette: at en mann som gjør et ærlig arbeid skal få gjøre det med stolthet over å få gjøre det – det er det kommunismen bygger på. (s. 211 i samme utgave.)

I romaner som dette, hvor hovedpersonen åpenbart deler både alder, bosted og interesser med forfatteren, begynner leseren gjerne å spekulere over i hvor stor grad romanen er “selvbiografisk”. I utgangspunktet kan det være på sin plass å gå ut fra at en roman er en roman, og dermed fiksjon. Men noen ganger kan man få noen hint fra forfatteren selv som peker i en annen retning. Det er i høyeste grad tilfelle med Arild Asnes, 1970. I Alf van der Hagens Dialoger (Oslo: Oktober 1993) sier Dag Solstad i et intervju med forfatteren: “Den er helt opplagt en intellektuell selvbiografi. Den er bevisst skrevet slik. Arild Asnes er ikke en fiktiv person på linje med f. eks. Geir Brevik i Irr! Grønt! eller Knut Pedersen i Gymnaslærer Pedersens beretning etc. Arild Asnes 1970 er et forsøk på å skrive en intellektuell selvbiografi.” (s. 211.)

Nå har jeg forresten registrert meg på Bloggurat.

Folkerepublikken Kina fyller 60 år.

Blendende skyskrapere i toppmoderne byer som Shanghai og Beijing i et gigantisk land med spektakulær natur, og en gammel høykulturell vugge. Kina kan omtales på så mange måter. Nasjonen har opplevd smerte. Mye smerte. Omverdenens sympati i konflikten i Tibet, er først og fremst rettet mot tibetanerne og deres krav om selvstyre. Men ikke bare konflikten i Tibet har vært preget av brutal vold og mengder blod.

Siden Mao Zedong opprettet Folkerepublikken Kina den 1. oktober 1949 opplevde nasjonen mye smerte frem til kommunistdiktatorens død i 1949. Mao gjorde sitt ytterste for å bryte ned kulturen, i et land som kan påberope seg tittelen som den eldste nåeksisterende sivilisasjon. I tillegg brøt han ned økonomien og regjerte et voldsregime som drepte millioner av kinesere.

Mao døde i 1976, og i dag utviser mange Kinesere sin støtte til diktatoren som også ble kjent for sine mange velferdstiltak. Noen mener Mao er grunnen til at Kina er hva det har blitt i dag – og en generell oppfatning er at Mao gjorde 70 prosent rett og 30 prosent feil.

Lang vei
Dagens Kina er fortsatt å regne som et kommuniststyre. Men det er også en politisk, økonomisk og teknologisk stormakt – og det eneste landet i verden som, siden Sovjetunionens fall i 1991, nevnes som en potensiell supermakt, ved siden av USA.

Landet har imidlertid en lang vei å gå på den politiske fronten, og veien til demokrati er lang. Kina er det landet i verden som henretter flest domfelte. Desidert flest, skal man tro internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner. I 2007 ble over 400 fanger rapportert henrettet. Men tallet er trolig mye høyere. Sannsynligvis ble så mange som 8000 mennesker egentlig henrettet dette året.

Ytringsfriheten har også et stykke å gå i ettpartistaten. Det er forbudt å uttale seg negativt om myndighetene. Det er ingen tvil om at mange politiske aktivister prøvde å komme til orde under sommer-ol i Beijing i fjor, men de ble effektivt kuet av myndighetene.

Kina passerte i januar 2005 hele 1,3 milliarder innbyggere, og er det mest folkerike landet etterfulgt av India.

Ps: Det finnes en rekke myter om Kina. Som for eksempel at hvis alle kinesere hopper samtidig vil jorden falle ut av bane, og at Den Kinesiske Mur kan sees fra Månen. Disse er ikke sanne.

Av Tjen folket og RKU

Kapitalismen skaper miljøproblemene og kan ikke løse dem. Kapitalismen har skjøvet jordklodens økosystem ut på randen av ødeleggelse.

Kapitalismen har – i sin desperate jakt etter profitt – ført oss til et punkt der vi kan skimte eller klart se en rekke globale miljøkatastrofer. Særlig er global oppvarming, områder i havet uten fisk og masseutryddelse av dyrearter synlige og merkbare alt i dag.

Kapitalismen har laget en situasjon der noen land utbytter den store majoriteten av menneskeheten. Den vestlige verden, imperialistmaktene, forbruker så mye at hvis hele verdens befolkning skulle hatt et like stort forbruk, hadde man trengt fem jordkloder. Og siden produksjonen er flyttet over til den tredje verden som en følge av profittjaget, er det folket i de fattige landene som må betale prisen for det enorme forbruket og avfallet – som blir sendt i retur.

Menneskehetens videre eksistens avhenger av revolusjon. Men hva slags revolusjon?

En positiv, radikal omorganisering av samfunnet vil ikke skje under kapitalismen. Heller ikke utopiske ordninger som anarkisme eller primitivisme er holdbare. Det er kun ved å løse motsigelsen mellom imperialismen og de undertrykte nasjoner at vi kan gå løs på andre motsigelser. Kampen mot imperialismen ført av de undertrykte nasjonene og kommunistiske bevegelser innad i de imperialistiske landa, er den kampen som kan føre til sosiale revolusjoner, og da også miljøvennlige revolusjoner. Den anti-imperialistiske kampen er nøkkelen som løser opp for andre kamper.

Den eneste realistiske måten for å oppnå grunnlegende og varige miljøforandringer, er at folket beseirer imperialismen og at arbeiderklassen tar statsmakta i sine land. Deretter kan proletariatets diktatur lansere miljøvennlige revolusjoner.

Maoismen er veien til kommunismen i den aktuelle epoken, imperialismen og den proletære revolusjonens tidsepoke. Dermed er også maoistene de ekte miljøvernerne. Ingen bevegelse er grønnere enn den maoistiske bevegelsen.

Proletariatets diktatur i praksis under Kulturrevolusjonen

Proletariatet, eller med andre ord arbeiderklassen, er gruppen av mennesker som er eiendomsløse og dermed ”ikke har noe å tape enn deres lenker.”

Arbeiderklassen er det minst konservative elementet i samfunnet, og det er den eneste klassen som kan styrte kapitalismen og innføre et nytt samfunn. Borgerskapet er den klassen av mennesker som hever seg over arbeiderklassen ved eierskap over produksjonsmidlene, og med det sitter på den reelle makta i samfunnet.

Diktatur er en organisasjonsform, og Ifølge marxismen er alle stater er diktaturer. Bare når klassene er avskaffet vil det være mulig å avskaffe diktaturet, siden staten vil visne bort i favør av frivillig arbeid. Dette stadiet er frihetens rike, eller kommunismens andre fase.

Proletariatets diktatur er arbeiderklassens stat under sosialismen. Borgerskapets diktatur er staten som eksisterer under kapitalismen. Det er den ene klassens diktatur over den andre. Mens proletariatets diktatur står for flertallets diktatur over mindretallet, borgerskapet, så er borgerskapets diktatur et diktatur for mindretallet over flertallet. 

Proletariatets diktatur er det mest sentrale spørsmålet når det gjelder sosialismen og dens utvikling mot det klasseløse samfunn, kommunismen. Men vi må ikke stake opp veien fra grunnen av. Hele Den store proletære kulturrevolusjonen i Kina (1966-1976) var om hvordan man skulle opprettholde og styrke proletariatets diktatur, slik at ikke sosialismen skulle skli tilbake til kapitalismen. Vi kommunister er ikke liberale. Vi vil aldri tolerere de som setter profitt og egen vinning over flertallets interesser. Vi mener det er riktig å ha diktatur over den tidligere herskerklassen, borgerskapet, under sosialismen, for slik å kunne hindre kontrarevolusjon og borgerlig tekning i den revolusjonære bevegelsen.

Hva er imperialisme ?

Imperialismen er det høyeste stadiet av kapitalismen. Dette kom Lenin frem til i boken med tittelen Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium.

Hva kjennetegner imperialismen ?

Imperialismen er preget av monopoler og undertrykkelse. Monopolene som dominerer økonomien streber etter maksimal profitt. For å oppnå dette, eksporterer de en del av kapitalen sin for å utbytte arbeidende folk i andre land. Imperialisme betyr voldsom utbytting og grusom og blodig undertrykking. I motsetning til kapitalismen i tidligere stadier, så fører ikke imperialisme-stadiet av kapitalismen til noe mer fremgang for verden enn bare mer krig og miljøproblemer.

Ifølge Lenins lære, de landene som er i det høyeste stadiet av kapitalismen, imperialiststater i Europa og USA, vil en eller annen gang kjempe mot hverandre for en nyoppdeling av verden. En verdenskrig i dag vil være en krig mellom de imperialistiske maktene, noe som vil være en følge av kapitalismens iboende natur. F.eks “den kalde krigen” var en rivalisering mellom USA-imperialismen og Sovjet-imperialismen. Det var kamp om markeder hvor man kunne få solgt varene sine, og da streber de etter politisk og økonomisk kontroll gjennom kriger og opprettelse av lakeiregimer.

Et problem

Et problem for revolusjonære som arbeider innen de imperialistiske landene, er at arbeiderklassen, eller folket generelt, har liten klassebevissthet eller trang til revolusjon. Men uansett, det er høyst naturlig. Dette skyldes blant annet fordi store deler av produksjonen er flyttet til land i den tredje verden, og med det mister store deler av folket i imperialistlanda klassebevisstheten som nettopp kommer fra deltagelse i produksjonen. En annen ting er at borgerskapet i disse imperialistlanda, som da f.eks kan være Norge, sitter på så store ressurser at de kan kjøpe opp deler av arbeiderklassen til å bli et arbeideraristokrati, som er borgerskapets støttespillere innen arbeiderklassen. F.eks oljearbeidere i Norge er godt betalt nettopp fordi borgerskapet ikke har råd til å miste dem. Disse godt betalte laga innen arbeiderklassen vil, logisk nok, være vanskeligere å få med i den revolusjonære kampen, og muligens spille en reaksjonær rolle i en revolusjon.

Hvem er en imperialist ?

Svar: En imperialist er medlem av den herskende klassen i et samfunn med den høyeste formen for kapitalisme. Gjennom sin kontroll over produksjonskreftene, enten gjennom eierskap eller makt i regjeringen, så vil imperialisten ikke måtte jobbe en eneste dag i hans liv, dersom han ikke ønsker det. Han lever av andres arbeid og undertrykkelse.

Mao Declassified er, som de aller fleste såkalte dokumentarer fra History Channel, søppel. Dokumentaren forsøker ikke engang å følge sitt eget fag, men i stedet bygger den på borgerskapets fordommer mot kommunismen. Logisk nok.

Filmen skildrer Mao som en maktsyk asiatisk despot, tilbedt av hjernevaska horder. Snarere enn en vitenskapelig tilnærming, så blir alt fokusert på ”den store mannen” og ikke den enorme bevegelsen som kjempet for sosialismen. Fortellerstemmen starter filmen slik: ”Dette er historien om en leder som vil utløse fryktlige ødeleggelser på sitt eget folk. Dette er historien om en mann som vil ende opp som en gud i dette gudsløse landet.” Selv for borgerlige standarder, så holder ikke dette mål.

Kommentatorer omfatter blant annet: Henry Kissinger, krigsforbryter, James Lilley, amerikansk ambassadør til Kina fra 1989 til 1991 og Ross Terrill, forfatter. Bare listen med kommentatorer avslører kjapt hva budskapet skal være her, og James Lilley gjenforteller jo det som revisjonistiske Kina fortalte på 80 og 90tallet.

De første femten minuttene fokuserer på Maos liv frem til Kulturrevolusjonen. Resten fokuserer på Kulturrevolusjonen gjennom Maos liv og frem til hans død (1965-1976). Tidslinjen i dokumentaren er omtrent nøyaktig, men noen ganger misvisende. De følgende emnene som dekkes er Det store spranget, Maos maktkamp mot Liu Shaoqi, starten av de første kulturelle kampene tidlig i Kulturrevolusjonen, perioden med massebevegelsene, Lin Bioas vekst og fall, møtene mellom Mao og Nixon, utkastelsen av Deng Xiaoping, Maos død og arrestasjonen av Firerbanden.

I takt med den borgerlige dokumentarstilen, Jiang Qing sin rolle i Kulturrevolusjonen blir fremstilt som en funksjon av hennes psykiske lidelser. Hun kalles ”veldig forfengelig”, ”kald”, ”hevngjerrig”, ”uten humor”, ”grusom” og “nådeløs.” Hun er ”den røde keiserens tjener som hjernevasket barn” med hennes maoistiske propaganda ”for å heve seg selv og Mao til total makt.” Dette var ikke viktig for Kulturrevolusjonen, om Jiang Qing manglet humor eller ikke. Den beste måten å undersøke hennes rolle er å se på hennes rolle i Kulturrevolusjonen. Undersøke hennes politikk, hennes sosiale programmer og hvilken politiske blokker hun var en del av.

I tilsvarende stil, Lin Biao, blir fremstilt som et ”militært geni”, ”ambisiøs”, ”ulykkelig” og ”han føler ikke han har fått nok makt.” Heller enn å fokusere på de forskjellige politiske linjene som førte til Lin Biaos fall, så fokusere dokumentaren i all hovedsak på det personlige. Her dreide det seg i virkeligheten om politiske linjer, om utopisk tenkning mot vitenskapelig tenkning, ikke om en personlig krangel mellom Mao og Lin.

Etter år med hard klassekamp, så var det nå på tide å returnere til økonomisk utvikling. Selv om språket på den niende partikongressen i april 1969 tydet på at opprøret kun var ved startfasen, så måtte også økonomisk utvikling prioriteres. Industri hadde i flere år stått stille pga. den landsomfattende klassekampen på alle felt i samfunnet, også i partiet. Det var på denne tiden de uavhengige massebevegelsene ble avsluttet, og partiet tok over styringen av rødegardistbevegelsene. Bølgene av unge revolusjonære hadde til nå skylt over hele landet og stor erfaring i å føre revolusjon var nå blitt høstet. Revisjonistene i partiet var nå peket ut og de maoistiske massebevegelsene var konsolidert på kulturrevolusjonens linje.

Men linjekampene i partiet var ikke avsluttet. Det var fortsatt to maktblokker som sto mot hverandre: Den såkalt mer moderate Zhou Enlai-blokken og de kulturrevolusjonæres blokk. Blant annet Nixons besøk i 1972 viser at Zhou Enlai-blokken var sterk i utenrikspolitikken, mens de kulturrevolusjonære fortsatt hadde stor kontroll på den maoistiske massebevegelsen innad i Kina. Mao, som formann for partiet, holdt på denne tiden en nokså sentristisk stil, når han forsøkte holde de to blokkene sammen. Ideologisk sett stod Mao nærmere de kulturrevolusjonære, men partiet kunne ikke splittes dersom landet ikke skulle kastes ut i kaos, men tanke på at den massive klassekampen i starten av Kulturrevolusjonen hadde gjort at mye av produksjonen hadde stoppet opp. Også det truende Sovjetunionen spilte nok en viktig rolle her.

Men uansett, Mao Declassified er ikke noe annet enn borgerlig propaganda som forsøker svartmale kommunismen.

Av J.V. Stalin

Ett av to: enten består det en uforsonlig interessemotsetning mellom kapitalistklassen og arbeiderklassen som har kommet til makten og har organisert sitt diktatur, eller det fins ingen slik interessemotsetning, og da har en bare ett å gjøre – nemlig å proklamere harmoni mellom klasseinteressene.

ENTEN Marx’ teori om klassekampen, ELLER teorien om kapitalistenes innvoksing i sosialismen. ENTEN uforsonlig motsetning mellom klasseinteressene, ELLER teorien om harmoni mellom klasseinteressene. Ett av to.

Kan en trenge ut kapitalistene og utrydde røttene til kapitalismen uten en forbitret klassekamp? Nei, det kan en ikke. Kan en avskaffe klassene med en teori og en praksis som går ut på at kapitalistene vokser inn i sosialismen? Nei, det kan en ikke. En slik teori og en slik praksis kan bare avle fram klassene og gjøre dem evige, for denne teorien strir mot den marxistiske klassekampteorien.

Klassenes avskaffelse gjennom forbitret klassekamp fra proletariatet – det er Lenins formel.

Klassenes avskaffelse ved at klassekampen slokner og kapitalistene vokser inn i sosialismen – det er Bukharins.

Spørsmål i leninismen, Oktober s. 228-29

Det har gått mer enn fjorten år siden boken Et annet syn på Stalin av Ludo Martens ble utgitt. Boken ble hyllet av mange kommunister over hele verden, og ble markedsført som en ”utmerka pro-Stalin bok.” Men samtidig, en rekke khrustsjovistiske partier som tradisjonelt hadde vedtatt en anti-stalinistisk linje annonserte og markedsførte boken på mange måter. Men tanke på disse partienes uendra politikk, så bør marxist-leninister og maoister være mistenkelige for en ”plutselig” trang til å publisere en bok om Stalin. Ja, dersom man tar en nærmere titt på innholdet i boken vil man finne ut, i alle fall i grunnlegende spørsmål, at svarene fra Martens er revisjonistiske. Linje med at ”Stalin var bra, men gjorde en rekke feil” er en revisjonistisk og opportunistisk linje.

Følgende tekst er av en marxist-leninistisk gruppe fra Hellas, og er utmerket lesestoff som tar for seg Ludo Martens feilaktige syn på Stalin.

Om visse forvrengninger av Stalins verk og L. Martens’ revisjonistiske syn på sosialismen

Sida midten av 1920-tallet har spørsmålet om Stalin, dvs. det revolusjonære teoretiske og praktiske arbeidet til verdensproletariatets store kommunistiske leder og en marxistisk klassiker, stått i sentrum for en skarp ideologisk-politisk kamp mellom revolusjonære kommunister og alle slags kontrarevolusjonære (sosialdemokrater, trotskister, anarkister, titoister, krustsjovister og andre). Alle de grunnleggende spørsmåla i sosialismen og revolusjonen koker ned til dette, her finner vi grenselinja som skiller de virkelige marxist-leninistene fra alle slags revisjonister og opportunister.

Når det gjelder det fremste og viktigste spørsmålet i den revolusjonære bevegelsen, spørsmålet om Stalin som alle de grunnleggende problemene knytta til sosialismen og revolusjonen koker ned til, så hevder ikke Ludo Martens noen grov anti-stalinisme slik som Krustsjov, men en mer raffinert og kamuflert variant som dukka opp i den kommunistiske bevegelsen på midten av 50-tallet og i 60-åra, nemlig teorien om «Stalins feil». Denne varianten stammer vanligvis fra forskjellige «anti-krustsjovistiske» opportunister og blir formulert i klisjéaktige fraser av typen «Stalin var stor, men han gjorde feil». Det er nettopp denne «feilteorien», som angivelig er «venstreorientert», L. Martens har tilegna seg i sin «kritikk» av Stalin og framlagt i kapittelet «Svakhet i kampen mot opportunismen».

I denne sammenhengen klandrer L. Martens Stalin for at «denne kampen ikke blei ført i et omfang som var nødvendig», og at «han ikke var i stand til å formulere en sammenhengende teori som forklarte hvordan klasser og klassekamp fortsetter i et sosialistisk samfunn» (!), at han «ikke hadde forstått fullt ut at etter at det økonomiske grunnlaget for kapitalistisk og føydal utbytting var fjerna, ville det i Sovjetunionen fortsatt finnes fruktbar grobunn for borgerlige strømninger» (!), at Stalin «ikke var i stand til å formulere en teori for kampen mellom de to linjene i partiet» og «ikke erkjente» farene ved «byråkrati og teknokrati» – og mange andre ting som Stalin «ikke var i stand til å gjøre…, forstå» osv.

Men hvis det hadde vært noe som helst sant i noen av disse anklagene mot Stalins syn på det mest grunnleggende spørsmålet i den revolusjonære kommunistiske bevegelsen, nemlig spørsmålet om sosialisme og kommunisme, ville enhver person med gode hensikter ha stilt følgende spørsmål: På hvilke områder var det da at Stalin videreutvikla marxismen-leninismen hvis det ikke var i dette spørsmålet? Og hvordan kan han bli betrakta som en marxistisk klassiker sida han ifølge kritikerne gjorde så alvorlige «feil» i slike grunnleggende teoretiske og praktiske spørsmål for den kommunistiske bevegelsen?

Spørsmålet om sosialismen

Som marxist hadde Stalin for det første og viktigste et vitenskapelig syn på sosialismen. For det andre tilnærma han seg spørsmålet om bygginga av sosialismen og kommunismen på en materialistisk, historisk-dialektisk måte i motsetning til alle representantene for de forskjellige borgerlig-revisjonistiske strømningene. Han forsto at bygginga av sosialismen er det første stadiet i det kommunistiske samfunnet, og omfatter en periode med klassekamp som er uunngåelig så lenge det fortsatt fins klasser, og at i denne perioden er proletariatets diktatur absolutt nødvendig (Lenin). Bygginga av sosialismen er en lang prosess med revolusjonære omforminger, og den går gjennom forskjellige faser av historisk utvikling der det føres klassekamp på alle nivåer. Og klassekampen blir skarpere etter hvert som bygginga av sosialismen rykker fram. Overgangsperioden mellom kapitalisme og kommunisme kan ikke – som Lenin påpekte – «være noe annet enn en periode med kamp mellom den døende kapitalismen og den nyfødte kommunismen, eller med andre ord, mellom den slagne, men ennå ikke likviderte kapitalismen og den nyfødte, men ennå svært svake, kommunismen».

Som nevnt ovafor klandrer Martens Stalin for at han «ikke var i stand til å formulere en sammenhengende teori som forklarte hvordan klasser og klassekamp fortsetter i et sosialistisk samfunn».

Først og fremst er teorien om at «klassene fortsatt eksisterer» under sosialismen også etter at den økonomiske basisen er bygd, en anti-marxistisk, borgerlig teori. For det første inneholder den det borgerlig-revisjonistiske synet på sosialismen, som går ut på at utbytterklassene og proletariatet fortsatt vil eksistere. For det andre gjør den vold på den marxist-leninistiske klasseteorien når den hevder at det kan finnes utbytterklasser uten privateiendom, altså etter at sosialismens økonomiske basis er bygd. Og for det tredje står den i komplett motsetning til den revolusjonære kommunistiske bevegelsens sluttmål, som er å avskaffe alle utbytterklasser under sosialismen og deretter alle klasser under kommunismen.

Stikk i strid med Martens’ grunnløse angrep er det åpenbart at Stalin som marxist verken hadde formulert eller kunne ha formulert noen teori om hvordan «klassene fortsatt eksisterer i et sosialistisk samfunn» – dvs. en borgerlig-revisjonistisk teori – fordi det ville ha vært i direkte motsetning til den vitenskapelige teorien for sosialismen og kommunismen. Tvert imot fulgte og tillempa han i praksis den marxistiske teorien om avskaffing av utbytterklassene under sosialismen og deretter av alle klassene under kommunismen. Denne likvideringa skjer gradvis og blir fullført sammen med  bygginga av sosialismens økonomiske basis, dvs. med innføringa av samfunnsmessig eierskap  til produksjonsmidlene, i form av statseiendom og kollektiv eiendom, og overgangen til kommunistisk felleseiendom.

Skulle utbytterklasene fortsatt eksistere under sosialismen etter at dens økonomisk basis var bygd? Når han framsetter teorien om «hvordan klassene fortsetter å eksistere i et sosialistisk samfunn», spesifiserer ikke Martens hvilke klasser (utbytterklasser eller andre) eller nøyaktig hvilket historisk stadium av det sosialistiske samfunnet (før eller etter den økonomiske basisen er bygd) han viser til. Dette er et typisk eksempel på ei anti-historisk og anti-dialektisk tilnærming til sosialismen. Men det er åpenbart at han sikter til at utbytterklassene skal eksistere etter at den økonomiske basisen er bygd. Og når det gjelder Sovjetunionen spesielt, henviser han til fasen etter at grunnlova av 1936 blei vedtatt. Da påpekte Stalin at i denne fasen var «alle utbytterklassene likvidert, og bare arbeiderklassen, bøndene og de intellektuelle var igjen». (J. V. Stalin, Spørsmål i leninismen).

I sin beretninga om Sovjetunionens grunnlovsutkast (1936) gjorde Stalin en vitenskapelig analyse av den nye økonomiske, sosiale og klassemessige virkeligheten i det sosialistiske Sovjetunionen. Han konkluderte helt korrekt med at landets klassestruktur var endra sida 1924, året da den tidligere sovjetiske grunnlova blei innført: «Godseierklassen var som kjent blitt likvidert allerede i og med at borgerkrigen ble ført fram til seier. Når det gjelder de andre utbytterklassene, så har de delt skjebne med godseierklassen. Kapitalistklassen er forsvunnet innenfor industrien. Kulakklassen er forsvunnet innenfor jordbruket. Handelsmennene og spekulantene er forsvunnet fra vareomsetningen. Med dette er alle utbytterklassene blitt likvidert.

Arbeiderklassen er blitt stående.
Bøndeklassen er blitt stående.
De intellektuelle er blitt stående.»

Ovenstående utdrag fra beretninga burde overbevise sjøl den mest gjenstridige opportunisten om at Stalin ikke snakker om «fravær av klasser» eller «eliminering av klasser» i Sovjetunionen i denne perioden, men bare om eliminering av utbytterklassene, av godseierne, kapitalistene, kulakkene, handelsprofitørene – mens klassene av arbeidere, bønder og intellektuelle fortsatt eksisterer.

Det er nødvendig å understreke at Stalins analyse av samfunnet i Sovjetunionen på den tida er den eneste som følger marxistiske linjer. Den vitenskapelige konklusjonen er absolutt korrekt, nemlig at utbyttende og antagonistiske klasser verken eksisterte eller kunne eksistere, ettersom de var blitt fratatt produksjonsmidlene. Det fins ingen utbyttende og antagonistiske klasser når det ikke eksisterer kapitalistisk eierskap til produksjonsmidlene. «Med uttrykket borgerklasse mener vi klassen av moderne kapitalister som eier midlene til samfunnsmessig produksjon og utbytter lønnsarbeidere. Med uttrykket proletariat mener vi klassen av moderne lønnsarbeidere som selger arbeidskrafta si for å overleve, ettersom de ikke eier noen produksjonsmidler i det hele tatt» (Engels).

I Sovjetunionen fantes det i denne perioden ingen antagonistiske klasser, men levninger av utbytterklassene og nye borgerlige elementer som uunngåelig dukker opp i overgangsperioden fra kapitalisme til kommunisme. Det er sjølsagt fullt mulig at de tallrike levningene av utbytterklassene og de borgerlige elementene (som ifølge marxisten ikke er klasser, ettersom de hadde mista sitt herredømme over produksjonsmidlene) kan danne illegale organisasjoner og føre kamp mot sosialismen-kommunismen på en samordna måte og i stadig skarpere former.

Det er derfor åpenbart at når revisjonisten Martens angriper Stalin for at han ikke har formulert «en teori for hvordan klassene fortsetter å eksistere» under sosialismen, kritiserer han ham i bunn og grunn for å anvende den marxistiske teorien om likvidering av utbytterklassene under bygginga av sosialismen, i stedet for å bruke den borgerlige teorien om at «klassene fortsetter å eksistere» (med andre ord utbytterklassene)!

Klassekampen under sosialismen

L. Martens påstår med urette at Stalin ikke formulerte noen teori som kunne forklare hvordan «klassekampen fortsetter i et sosialistisk samfunn». Men som alle veit, hadde teorien for å fortsette klassekampen under sosialismen allerede blitt lagt fram av Lenin – «proletariatets diktatur er en periode med klassekamp som er uunngåelig så lenge klassene ikke er avskaffa» – og den blei forsvart og videreutvikla av Stalin, som la vekt på følgende: «Jo mer framskritt vi gjør, jo flere suksesser vi oppnår, jo skarpere kampformer vil disse levningene (av utbytterklassene) ta i bruk, jo mer skade vil de gjøre på sovjetstaten, og jo mer desperate kampmetoder vil de ta i bruk – den siste utveien for folk som er dømt til å forsvinne».

Stalins videreutvikling av teorien for å fortsette klassekampen under sosialismen består derfor i tesen om at jo lengre bygginga av sosialismen kommer, jo skarpere blir klassekampen, en tese som blei fullt ut bekrefta gjennom den historiske kursen til Sovjetunionen etter Stalins død, da proletariatets diktatur blei styrta.

Når opportunisten Martens påstår at Stalin «trodde at klassekampen i den ideologiske sfæren ville fortsette i lang tid», forvrenger han Stalins tese enda mer: For det første fordi han begrenser klassekampen til den ideologiske sfæren, og for det andre fordi han avviser at klassekampen skjerpes når den sosialistiske oppbygginga skrider fram.

Men dette er ikke nok for Martens, for som vi så, kommer han med den provoserende falske påstanden om at Stalin angivelig ikke engang hadde noen teori om «hvordan klassekampen fortsetter i et sosialistisk samfunn». Han antyder åpenbart at Stalin skal ha avveket fra leninismen, dvs. at han hadde oppgitt en teori for klassekampen som alt var formulert av Lenin!

En annen påstand som Martens setter fram, er at «denne kampen ikke blei ført i det nødvendige omfang» og at «etter 1945 blei kampen mot opportunismen begrensa til de øverste sirklene i partiet». På denne måten gjør han Stalin ansvarlig for framveksten av opportunisme, noe som tilbakevises av bolsjevikpartiet virksomhet i denne perioden. Under krigen og seinere førte bolsjevikpartiet under Stalins ledelse en kontinuerlig ideologisk-politisk kamp mot den borgerlig-revisjonistiske ideologien og forskjellige degenerasjonsfenomener. Vi har de velkjente partivedtaka og de breie diskusjonene om spørsmål innen kunst og litteratur (1946), filosofi (1943 og 1947), politisk økonomi (1947–1952), musikk (1948), lingvistikk (1950) osv. For det andre: Den revisjonistiske kontrarevolusjonen nådde ikke fram i Stalins levetid, men etter hans død. Stalins store historiske bidrag til bygginga av sosialismen ligger i den vitenskapelige analysen  av antagonistiske og ikke-antagonistiske motsigelser i det sovjetiske sosialistiske samfunnet, i den framgangsrike og seierrike gjennomføringa av klassekampen mot ytre og indre fiender, og i at gjenreisninga av kapitalismen dermed blei forhindra.

Vi avslutter med to korte bemerkninger: Den ene dreier seg om Martens’ påstand om at Stalin «ikke var i stand til å formulere en teori om kampen mellom de to linjene i partiet», og den andre om påstanden om at «han ikke fullt ut hadde forstått farene som kunne komme fra byråkratiet». Når det gjelder den første påstanden, bemerker vi at Stalin som marxist aldri kunne ha formulert en revisjonistisk teori «om kampen mellom de to linjene i partiet» – noe som forutsetter at det fins to fraksjoner i et parti, og følgelig fører til en negasjon av det revolusjonære partiet av ny type, som Stalin forsvarte. Et revolusjonært, kommunistisk parti har bare ei linje – den marxist-leninist-stalinistiske linja – og bekjemper alle revisjonistiske og opportunistiske avvik. Når det gjelder den andre påstanden, er det ikke annet å si enn at den avgir en ubehagelig stank av trotskisme.

Spørsmålet om proletariatets diktatur

I likhet med alle de «anti-krustsjovistiske» versjonene av samtidas revisjonisme, reiser ikke Ludo Martens spørsmålet om hvordan proletariatets diktatur blei styrta etter Stalins død og i sammenheng med den 20. kongressen til SUKP. Dette var den første og absolutt nødvendige forutsetninga for den gradvise gjeninnføringa av kapitalismen i Sovjetunionen. Det står til overmål klart for enhver marxist-leninist-stalinist at det åpne, offisielle herredømmet til den Krustsjov-revisjonistiske kontrarevolusjonen blei innleda ved at proletariatets diktatur blei brutalt avskaffa og erstatta med et borgerlig-revisjonistisk diktatur. Krustsjov-revisjonismens herredømme var ensbetydende med at proletariatets diktatur var styrta, arbeiderklassen drevet bort fra makta og den kapitalistiske gjenreisninga innleda. Avskaffelsen av proletariatets diktatur blei formelt godkjent av den 20. kongressen, som fastsatte en kontrarevolusjonær sosialdemokratisk kurs.

Spørsmålet om gjenreisning av kapitalismen

Akkurat som ledelsen i «K»KE betrakter Martens Krustsjov-Bresjnev-perioden, perioden for kapitalistisk gjenreisning i Sovjetunionen, som en periode med «bygging av sosialismen», og mener at bruddet med sosialismen fant sted i Gorbatsjov-perioden. Han skriver at det var først den 28. kongressen i juli 1990 som «klart bekrefter et brudd med sosialismen og ei tilbakevending til kapitalismen». Mot slutten av boka, etter at han har sitert et utdrag fra Historia til SUKP(b), der det blant annet heter at «det er innenfra festninger er lettest å erobre» kommer Martens med følgende kommentar: «Stalin hadde altså forutsett hva som ville skje med Sovjetunionen den dagen en Gorbatsjov eller Jeltsin kom inn i politbyrået». Denne kommentaren er svært avslørende, fordi den bekrefter det faktum at Martens identifiserer seg med «K»KE i dette viktige spørsmålet.

Men kommunistene, marxist-leninist-stalinistene, veit utmerket godt at festningen blei erobra innenfra ikke i Gorbatsjovs og Jeltsins tid – de var jo i alle fall Krustsjovs og Bresjnevs lovlige «arvinger» – men nesten 40 år tidligere, av den internasjonale imperialismens agenter: Krustsjov, Mikojan, Bresjnev, Kuusinen, Suslov og andre. Videre skjedde ikke «bruddet med sosialismen», slik den belgiske revisjonisten påstår, på den 28. kongressen (1990), men derimot kort tid etter Stalins død. Først på den politiske maktas nivå, deretter på andre nivåer. Dette bruddet blei offisielt stadfesta på den 20. kongressen, som rydda veien for en gradvis avskaffelse av de sosialistiske produksjonsforholda gjennom innføring av kapitalistiske reformer og gjenreisning av kapitalismen i Sovjetunionen.

Det er ikke noe merkverdig ved at de Krustsjov-revisjonistiske partia – deriblant «K»KE – har utgitt og reklamert for boka til den belgiske revisjonisten Ludo Martens. Den gir i hovedsak uttrykk for deres eget syn på Stalin, sosialismen og proletariatets diktatur. Uten å oppgi noen av sine synspunkter har de nå funnet en anledning til å bære ei «pro-stalinsk» maske. Særlig «K»KE var ikke til å ta feil av. De løste sin klassemessige oppgave – slik de også gjorde da de bekosta utgivelsen av D. Volgogonovs anti-stalinistiske makkverk Triumf og tragedie i 1989 – ved å gi en av sine sjefsideologer, Eleni Bellou, i oppdrag å avslutte bokanmeldelsen i Rizopastis med en langdryg presentasjon av den berykta «feilteorien».

Også innafor våre dagers revisjonistiske strømning – slik den er uttrykt i «feilteorien» – ligger Martens’ synspunkter langt til høyre. Dette har vist seg gjennom kritikken av disse synspunktene fra et parti som tilhører samme ideologiske strømning som Martens’ parti (Belgias arbeiderparti), nemlig  Tysklands marxist-leninistiske parti (MLPD)⁴⁾. Stefan Engel skriver:

«Ifølge L. Martens er det å reise spørsmålet om makt – borgerskapets diktatur eller proletariatets – ”ensbetydende med å innskrenke virkeligheten på en skolastisk måte”. På denne måten avviser han marxismens ABC. Lenin understreka klart at ”det kan ikke finnes noen mellomting mellom borgerskapets diktatur og proletariatets diktatur.” Enhver drøm om noe annet er ei småborgerlig holdning. Den vaklende karakteren til den småborgerlige tankegangen er typisk for nyrevisjonismen. Da Gorbatsjov sto fram i 1985, blei han straks tatt under småborgernes vinger. Martens blei knytta til denne strømninga i 1991 da han skreiv i total eufori: ”I denne ideologiske forvirringa sto Gorbatsjov fram. Han slapp seg løs som en virvelvind over hele landet, som lå i dvale, for å vekke opp folkets slumrende bevissthet. (Ludo Martens: The USSR and the velvet counter-revolution – Sovjetunionen og den fløyelsmyke kontrarevolusjonen – OA.)”»

«Blenda av begeistring benytta Martens denne sjansen til å komme med ei ny vurdering av Sovjetunionen etter 1956 og revidere programgrunnlaget for Belgias arbeiderparti, idet han erklærte: ”Ei ny vurdering betyr også at en tar i betraktning at den økonomiske basisen og kjerna i den politiske strukturen fortsatt var sosialistisk, trass i innflytelsen fra den dominerende revisjonismen. Og til slutt betyr ei ny vurdering at en tar høyde for muligheten til ei positiv utvikling, en marxist-leninistisk gjenfødelse (samme sted).»

 «Da Sovjetunionen brøyt sammen i 1991, betrakta nyrevisjonistene Gorbatsjov som hovedskurken. Men det var ikke Gorbatsjov som fikk i stand gjenreisninga av kapitalismen slik Belgias arbeiderparti hevder. Det var snarere den kapitalistiske gjenreisninga som brakte Gorbatsjov på banen. Han fullførte den kapitalistiske gjenreisninga og tok åpent parti for det internasjonale sosialdemokratiet. Nyrevisjonismen tildekker det faktum at den kapitalistiske gjenreisninga starta på Krustsjovs tid.»

«Ifølge L. Martens er det i dag mulig å overvinne splittelsen blant de marxist-leninistiske partia, som er delt i pro-sovjetiske, pro-kinesiske, pro-albanske og pro-kubanske fraksjoner, og oppnå ei gjenforening av dem. Et slikt sammensurium er dømt til å mislykkes.»

«Når det gjelder sosialismens nederlag, gjentok våre dagers revisjonister den borgerlige propagandaen: For Erich Honecker var det  ”det største nederlaget for arbeiderbevegelsen i verdensmålestokk”. For tidligere formann i Det tyske kommunistpartiet Herbert Mis var det “sosialismens største nederlag”, og for formannen Ludo Martens i Belgias arbeiderparti var det “et betydelig tilbakeslag for de kommunistiske og progressive kreftene i hele verden”».

(De foregående fem avsnitta er henta fra Stefan Engel: Der Kampf um die Denkweise in der Arbeiterbewegung, Essen – Kampen om tenkemåten i arbeiderbevegelsen – O.a.)

I en tale i Wuppertal (9. mai 2002) understreka Stefan Engel: «Det fins nå en brokete blanding av revisjonistiske strømninger, og vi oppsummerer alle under samlebegrepet nyrevisjonisme.

For eksempel sier lederen av Belgias arbeiderparti (PTB), Ludo Martens, i en dristig forklaring på tida som fulgte etter den 20. Parikongressen i SUKP: ”Den store styrken til det sosialistiske systemet gjorde seg fortsatt gjeldende også da partiledelsen valgte revisjonismens vei, dvs. veien med stadig mer avvisning av marxismen-leninismen. I 1975 hadde Sovjetunionen nådd høyden av si makt … men denne makta var allerede grundig undergravd av ideologiske og politiske strømninger som snart skulle ødelegge den. Bresjnevismen er fortsettelsen av en stor styrke arva etter Stalin, og samtidig en ideologisk og politisk degenerasjon som blei stadig djupere, og som førtetil sosialismens totale ødeleggelse under Gorbatsjov.” (Fra: Leonid I. Bresjnev og den nasjonal-demokratiske revolusjonen – opprinnelig på tysk.)
For en absurd teori!
På den ene sida sies det at partiledelsen i SUKP har gått på revisjonismens vei sida 1956. På den andre sida kunne Sovjetunionen likevel fortsett å være et sosialistisk land og til og med øke sin styrke fram til 1975. Dette betyr: Sosialismen kan eksistere og ha ei positiv utvikling til og med på grunnlag av revisjonisme.

Dette er ikke en marxist-leninistisk analyse, det er å si farvel til marxismen-leninismen, herr Martens!»

Som konklusjon vil vi understreke nok en gang at Ludo Martens er en nyrevisjonist og anti-stalinist («feilteorien») som har utvikla seg til en prima ballerina for den internasjonale Krustsjov-revisjonismen og støtter kontrarevolusjonære synspunkter som at «partier som tradisjonelt har tilhørt ulike retninger, som støtter synspunktene til Mao Zedong eller Bresjnev, Che Guevara eller Enver Hoxha, kan forene seg på grunnlag av marxismen-leninismen, den proletariske internasjonalismen og kampen mot revisjonismen». (Fra en tale holdt av Ludo Martens ved en konferanse i Leningrad i 1997.)