Oprindeligt postet på TV2-blog 11/10-09

Jeg har oplevet at blive præsenteret for kontrafaktisk-historie et par gange og – på trods af at jeg ikke er sikker på hvor seriøst den slags skal tages som forskning – jeg synes det er interessant tænkning.. “Tænk hvis…”

Ja, tænk hvis Napoleon havde haft succes med sit felttog mod russerne.. Hvis tyskerne havde vundet første verdenskrig.. Hvis attentatet mod Hitler var lykkedes.. Eller hvis Hitler ikke havde kastet sig ud i kampen mod Sovjet.. Hvordan ville verden så havden set ud?

Jeg tror at især det sidste scenario, er et der har optaget mange.. Personligt har jeg selv to scenarioer som jeg tit tænker over.. Eller, tit er måske så meget sagt, men nu og dag..

For at følge mine scenarioer, kræves det nok åbenhed for hvordan verdenshistorien kunne have udviklet sig, især for de religiøse.. Det første er, hvad hvis det ikke havde lykkedes makkebæerne at besejre den seleusidiske konge? Ja, jøder ville i hvert fald ikke have fejret Hanukkah i dag – en festuge der er baseret på netop denne sejr..

Men mere interessant, havde Jødedommen overlevet? Ville et nederlag have endt med at hellenerne havde sejret ideologisk og gjort Jødedommen til endnu en hellensk strømning, som ville være blevet opslugt i det romerske imperie, kun efterladende diverse elementer, som kunne spores tilbage til denne antikke religion, der døde for over 2000 år siden?

Nåja, så ville der ikke have været nogen Jødedom i dag.. Men det ville samtidigt betyde, at der heller ikke ville have været nogen Kristendom eller Islam.. Hvad ville der så havde været? Ville vi havde været hovedsageligt ateistiske? Ville Buddhismen, Hinduismen eller en tredje asiatisk religion gjort sin ankomst til den vestlige del af verden? Ville vi have underlagt os den persiske religion og gået endnu mere op i astrologi end vi gør i dag?

Hvilken betydning ville fraværet af kristendommen i Europa og Islam i Mellemøsten/Nord Afrika, have haft på udviklingen?

Det er, synes jeg, rigtig svært at svare på.. Men jeg tror, ærlig talt, at verden havde set komplet anderledes ud, skulle makkebæerne havde tabt dengang.. I et lille hjørne af verden, som tilsyneladende bare ikke kan lade være med at tiltrække konflikter.. En lille, og et eller andet sted, ubetydelig begivenhed..

Det andet scenario jeg ofte overvejer, er hvad hvis Bar Kochba vitterligt havde besejret romerne omkring 300 år senere? “Stjernesønnen”, som hans navn betyder, var en frihedskæmper, som af mange jøder på den tid sås som Messias.. Han ledede et oprør i Judæah (og omegn) mod romerne, fra år 132 til år 135 almindelig tid, hvorefter det lykkedes romerne at besejre oprøret.. Dog ikke uden væsentlige problemer.. Hvad hvis det ikke var lykkedes for romerne? Hvis der havde opstået problemer og oprør i andre områder af imperiet? Hvordan ville eftertiden så havde set ud? Ville kristendommen havde haft den udbredelse den fik eller ville den havde endt som en ubetydelig jødisk sekt? Ville Islam havde opstået og hvis den havde, ville den havde set ud som den gør i dag?

Min teori er, at Kristendommen ikke ville havde blevet en verdensreligion, i hvert fald ikke på samme måde.. Meget af den udbredelse religionen fik, skyldtes at de kristne missionærer, ud over at få kejserlig indflydelse, kunne pege på Judæah og argumentere for at jøderne var blevet straffet af G-D for at fornægte Jesus.. Det var et helt konkret eksempel, som var svært at modsige..

Havde oprøret lykkedes, var det sikkert blevet fuldt af oprør andre steder.. Måske havde det jødiske kongerige allieret sig med perserne, som man havde en historisk tilknytning til, samtidigt med at man – i sejrsrus over at havde besejret mægtige Rom – havde underlagt sig mere land i det område der i dag udgør Israel, selvstyreområderne, Jordan, Libanon og Syrien..
Hvilken indflydelse ville en jødisk nation havde haft på en Muhammad i det 7. århundrede? Ville Yemen, som jødisk kongerige, havde faldet til Abessinien? Eller ville det, støttet af Judæah, have besejret et ikke-kristent Abessinien og udbredt sin indflydelse, samt den jødiske religion, på den Arabiske halvø?

Hvad ville det have betydet for verdenshistorien?

Kom bare med dine bud:o)..

Mvh

“‘Can a magician kill a man by magic?’ Lord Wellington asked Strange. Strange frowned. He seemed to dislike the question. ‘I suppose a magician might,’ he admitted, ‘but a gentleman never could.’”

Shock and awe: Nå skrives det om skjønnlitteratur her på bloggen! “Jonathan Strange & herr Norrell” er debutromanen til Susanna Clarke. Og årsaken til at du finner den omtalt på Nekropolis er at vi snakker om en roman i sjangeren alternativ historie.

Handlingen utspiller seg under Napoleonskrigene og tar utgangspunkt i premisset om at magi har spilt en sentral rolle i Englands historie. I romanens nåtid er det imidlertid lenge siden noen utøvende magiker har vært aktiv. Den engelske magien ser ut til å ha blitt ensbetydende med akademiske studier utført av noen få entusiaster. Men så kommer den eksentriske, sosialt inkompetente og ganske selvgode Gilbert Norrell på banen. Han har – gjennom årevis med studier – lært seg praktisk magi. Tittelens andre navn, Jonathan Strange, blir etter hvert herr Norrells lærling. Og Strange er av en ganske annen støpning. Det ender i rivalisering mellom de to.

Romanen er delvis bygd opp som faghistorisk bok om disse to, med et vell av fotnoter. Jeg synes dog ikke at alle fotnotene er like vittige/interessante.　

Noe av det beste med boka er derimot måten den forholder seg til magi på. Den problematiserer praktisk magi ved at den i episode etter episode understreker at magi verken er enkelt eller fritt for alvorlige konsekvenser. Det må man jo si; en fantasyroman som får leseren til å være glad for at magi ikke finnes, det må da være noe for seg selv?

All god dramatikk må by på kvalifisert motstand – helst på flere plan – og i motsetning til en del andre har Clarke tatt denne utfordringen på alvor.  

Jeg skrev en sak om fantasysjangerens problemer ifjor, angrepet fra en litt annen vinkel, som jeg mener fremdeles har all mulig gyldighet:

“Fantasiens begrensninger”

Sitat:

Appellen til fantasy er selvfølgelig at sjangeren byr på et univers hvor «alt kan skje». Her finner vi samtidig sjangerens hovedproblem. For der alt er mulig, kan det også bli dårlig med spenning. Paradoksalt nok kan grenseløse muligheter redusere både relevansen og det kreative potensialet til et drama. Dette skyldes at utfordringene og farene i et magisk univers alltid står i fare for å reduseres til skinnutfordringer og kvasifarer.

(…)

Dette er et slitasjeproblem for fantasysjangeren. Selv om man stadig ruster opp i magidivisjonen, får man ikke automatisk et medrivende drama av det. Konsekvensen kan snarere bli det motsatte. Publikum kan bli så overfôret på store tablåer fylt med fantastiske innslag at man slutter å la seg imponere. Og i stedet får øye på svakhetene i selve historien.

Men i tillegg til dramaturgisk latskap, sniker et annet – og langt større – problem seg med på lasset: Dersom publikum ikke er overbevist om at noe virkelig står på spill, vil ikke all dramatikk i hele verden gjøre inntrykk – uansett hvor spektakulært det måtte være servert. Fraværet av genuin motstand ribber historiene for muligheten av ekte tragedie.

Dette har dimensjoner utover den eventuelle underholdningsverdien. Opprinnelig var ikke drama og fortellinger ment som harmløs tidtrøyte. De var et medium for formidling av innsikter i hva tilværelsen hadde å tilby og hvilke utfordringer den rommet. I et sekularisert samfunn, hvor kildene til autoritativ kunnskap er svakere og mer omstridt, blir drama enda viktigere. At vårt sekulariserte samfunn på toppen av det hele er et informasjonssamfunn – hvor fortellingene er å finne overalt, døgnet rundt – forsterker dette poenget.

Derfor kan man spørre om vi er tjent med at magi får en prominent plass i kulturen? Er vi tjent med å dyrke en kultur hvor muligheten for tragedie og behovet for anstrengelser underkommuniseres?

Og det var nok derfor jeg likte “Jonathan Strange & herr Norrell”. Der står de uheldige konsekvensene av magi i kø. Utfordringene føles reelle. Mulighetene for tragedie blir ikke underkommunisert. Dermed har romanen også relevans til det virkelige livet.

Jeg er mere end én gang stødt på forestillingen om, at reenactment bare “er noget amerikansk”. Der er da nok næppe tvivl om, at denne måde at opleve historien på er mere udbredt og har stolte traditioner i USA, hvor også formidling via Living History er stærke. Men vi har skam også reenactere her til lands i form af fx vikingekampgrupper, der drager omkring og viser deres kunnen ved markeder m.m.

Ved lørdagens slag om Trelleborg vandt først Svend Tveskægs hær – og senere på dagen kong Harald Blåtands. Det kan enhver jo se ikke er særligt historisk. Dels forudsætter vi, at det virkelig var et afgørende slag mellem far og søn, og at det fandt sted netop her. Men …. de kan selvfølgelig ikke have vundet begge to. Mindst én af fremstillingerne er historisk ukorrekt. Og har den slags så en plads på en kulturarvsinstitution? Ja, bestemt!

Re-enactment er dels en måde “at opleve historie” på, men det skaber samtidigt et rum, hvor man kan forholde sig anderledes til historien. Den militære tilgang er – vist? – den mest fremherskende blandt reenactere. Nogle vælger at genskabe slag m.m. præcis som de fandt sted og med det udfald, som kampen fik den gang. Andre vælger, som vikingekrigerne her, at forholde sig kreativt til begivenheden og simpelthen lade den bedste hær vinde, som den ville have gjort i fordums tid. Dette kontrafaktiske element er spændende.

Det er ellers sjældent, at vi får lov til at arbejde med historie på en måde, der ikke er præget af faktualia. Historieformidlingens grundlag er, at vi godt véd hvordan det var, og af at nogen gerne vil overdrage denne viden i så korrekt form som muligt til andre. Det kan sagtens være sjovt og oplevelsespræget, men det skal også være rigtigt. Derved kan historie let få et præg af noget dødt, lidt intellektuelt tungt, som skal “læres”. Fordi vi godt véd, hvad det er, der kan eftervises gennem skriftlige kilder og fund. Men er der ikke et stort og uudnyttet potentiale i “den historiske leg”? Muligheden for at forestille sig, hvordan verden kunne have udviklet sig, hvis alt nu var gået anderledes ?

Der er masser af læring i at forholde sig kontrafaktisk til historie. Man er selvfølgelig nødt til at sætte sig ind i fakta – hvis man er krigerisk reenacter: hvilke våben en hær havde etc. etc. Men med legen og kreativiteten kommer også bevidstheden om, at historiens udvikling ikke har været givet på forhånd. Den kunne have udviklet sig i andre retninger, hvis potentialer var blevet udnyttet anderledes, hvis andre personligheder havde fået mere indflydelse … hvis…hvis nu fx Harald Blåtands mænd havde dræbt Svend Tveskæg? Hvordan var det så gået med vikingetogterne til England, danegælden…?

Et vigtigt formål, både i skoleundervisning og for kulturarvsinstitutioner er “lære” elever og brugere at reflektere over mennesket som “historieskabt og historieskabende”. Et stærkt grundlag er at lege med fakta, kaste brikkerne op i luften på ny, se hvordan de lander og tænke videre ud fra et helt andet grundlag.

( … og hvis man forresten vil vide, hvad der er fakta omkring Trelleborg, så har Sydvestsjællands Museum selvfølgelig en glimrende tekst, der fortæller hvad vi ved.)

Den intellektuelle giganten Walter Laqueur har bedrevet litt kontrafaktisk historieskriving.

I “Disraelia: A Counterfactual History, 1848-2008″ byr han på et alternativt scenario for Midtøsten, hvor en jødisk stat blir etablert allerede på 1800-tallet. Under helt andre forutsetninger enn situasjonen var i 1948, over et større geografisk område og med et radikalt annerledes resultat – for regionen og staten selv. Dette er meget interessant lesning, slik kontrafaktisk historie ofte er. Men det ligger jo selvfølgelig i sakens natur at scenariet er omgitt av enkelte viktige “dersom”.

Som han selv skriver mot slutten:

… there is much reason to believe that this state, given a high birth rate, would have some sixty million inhabitants at the beginning of the 21st century. It would have advanced industries, leading the world in fields such as nuclear and computer technologies. It would be the fifth-largest oil producer in the world, economically reasonably healthy with a growth rate of 6-8 percent, competitive with Europe, America and even Asia.

(…)

Could such a state have come into being? Perhaps—assuming that the great anti-Semitic wave would have occurred in Europe eighty years earlier than it did, provided the Ottoman empire would have disintegrated eighty years earlier, and provided that the Jews of Europe would have read the signs of the times correctly, and under wise leadership would have followed a policy leading them to peaceful solutions.

But Hitler appeared on the scene only in the next century, and the Ottoman empire survived another eight decades. The Jews did not emigrate when it might have been possible, because there seemed no cogent reason to do so at the time. There is a world of difference between 1848 and 1948; what was possible a century earlier was no longer possible a hundred years later. Jewish assimilation was much more advanced; Arab nationalism had awakened.

One century could have been the difference between a strong and rich state, universally respected, and a small and relatively weak country, isolated, without important natural resources. There is a vast difference between a state of six million inhabitants and one with sixty, fortified by considerable oil fields and reserves. In terms of Realpolitik as well as moral legitimacy, six million are bad, an invitation to all kind of calamities; sixty million are beyond good and evil, other categories apply.

Les hele artikkelen HER.

De fleste filmplaner blir det aldri noe av, men filmhistorien har eksempler på prosjekter mange av oss gjerne skulle ha sett. Blant annet disse:

“Biker Heaven”:
Den planlagte oppfølgeren til «Easy Rider» kokte bort i kålen. 13 år etter at Peter Fonda og Dennis Hopper ble filmikoner forelå det planer om en fortsettelse. Og for en oppfølger det kunne ha blitt! Bare hør: Året er 2068, og verden har gått til helvete i et kjernefysisk Armageddon. Billy og Captain America vekkes til live, og sendes ut på et korstog for å gjenreise Amerika. Underveis treffer de gjenger med navn som Aryan Krusaders, the Cycle Sluts, the Black Panzers (get it?), the Desert Demons og the Cannibal Cops.

Problemene med å få satt dette prosjektet på skinner var imidlertid mange. Produsenten Bert Schneider hadde mistet makt og innflytelse i Hollywood, og i 1982 ble Fonda og Hopper regnet som avdankete stjerner. Men nå har jo gutta gjort comeback, så kanskje….

“Casablanca 2″:
Hvordan gikk det egentlig med Rick og kaptein Renault etter at Ilsa fløy vekk? Ble det virkelig “the beginning of a beautiful friendship”? Det kunne vi kanskje fått svar på hadde Warner Bros. gjort alvor av planene for “Brazzaville” i 1943. Bogart skulle være med denne gangen også, men de andre store navnene glimret med sitt fravær. Men i og med at handlingen var lagt til et nytt sted (jmfr. tittelen) ville dette neppe blitt like interessant som et annet manusutkast ført i pennen av Frederik Stephani. Hans historie tar opp tråden der originalen slapp den. Samme natt Ilsa drar, blir Casablanca invadert av allierte tropper, og på slutten viser det seg at både Rick og kaptein Renault hele tiden har arbeidet for vestmaktene. Så da vet du det.

“The Blind Man”:
Mesteren Alfred Hitchcock hadde også sin bolk med prosjekter det aldri ble noe av. Et av de mest interessante var “The Blind Man”, som han forsøkte få på beina etter suksessen med “Psycho”. Historien er deilig bisarr: En pianist som har vært blind siden fødselen, får nye øyne takket være revolusjonerende kirurgi. Han oppdager imidlertid at de nye øyeeplene hans kommer fra et drapsoffer. Pianisten bestemmer seg for å fakke morderen, som selvfølgelig prøver å ta knekken på ham. Det hele utspiller seg i Disneyland.

Hvorfor ble det så ikke noe av denne potensielle krimklassikeren med overnaturlige trekk? Årsaken er at Disney mislikte den blodige “Psycho”. Selskapet ville ikke bli assosiert med “den spekulative” Hitchcock, som ikke under noen omstendigheter skulle få lov til å spille inn en film i Disneyland. Det endte med at Alfred tok fatt på “Fuglene” i stedet.

“Destino”:
Om Disney var avvisende overfor Hitchcock, demonstrerte Walt & co en overraskende grad av eksperimentlyst i forbindelse med “Destino”. Filmen skulle bringe sammen to kjempetalenter fra hvert sitt felt: Walt Disney og surrealisten Salvador Dali.

Ideen var å blande animasjon med realfilm, og historien skulle handle om et ungt par som må gjennom flere prøvelser før de får hverandre. Noen tradisjonell narrativ fortelling var det imidlertid ikke snakk om. Blant annet skulle paret på et tidspunkt bli forfulgt av folk med store øyeepler i stedet for hoder. En annen scene var tenkt som en slags baseball-ballett. Dali var nemlig svært fascinert av denne amerikanske sporten.

På grunn av omveltninger i Disneys langsiktige planer lot “Destino” seg aldri fullføre. 17 sekunder animasjon er alt som ble ferdigstilt. Men Disney og Dali forble gode venner.

“Mein Kampf”:
Joda, det har sirkulert planer om å filmatisere Adolf Hitlers kampskrift. Men ikke i Nazi-Tyskland. Jødiske(!) David O. Selznick, legendarisk Hollywoodprodusent, syntes derimot at det var en god ide. Selznick satte i gang 4 dager etter at USA hadde erklært Tyskland krig. Hvorfor? Tanken var at det amerikanske folket på denne måten ville få kjennskap til Hitlers tanker og ideer, og på den måten ville den jevne mann og kvinne få en bedre forståelse av hvem fienden var. Myndighetene i Washington syntes imidlertid ikke at ideen var så god. De ville styre krigspropagandaen på egen hånd.

Du har nesten garantert aldri hørt om flamlenderen Ferdinand van Olmen. Men denne mannen kunne fort ha skaffet seg et udødelig navn, om han bare hadde fått gjennomført den planen han lanserte for kongen av Portugal i 1486: Å finne den sagnomsuste De 7 byers øy, der borte i vest.

Da hadde vi nok sagt “Christopher hvem?”, når folk nevnte Columbus. Og ikke “Ferdinand hvem?”, slik det er nå.

Jeg bare nevner dette for å understreke at tilfeldigheter også er en del av verdenshistorien.

Tenk om romerne hadde tatt det teknologiske spranget over i dampmaskinalderen! Hadde imperiet gått under da? Og hvilke andre konsekvenser hadde dette fått?

Bare spekulasjoner, sier du? Jo, forsåvidt. Men ikke tatt ut av tomme lufta.

I 62 e.Kr. lyktes det nemlig en viss Heron fra Alexandra å konstruere en dampdrevet maskin han kalte aeolopile. Ordet betyr “vindball”. Dette er intet mindre enn hele 1650 år før briten Thomas Newcomen gjentok bragden i 1712.

Beklageligvis for Heron var det ingen som så noen praktisk nytte i den ellers artige oppfinnelsen hans. Aeolopilen var en metallball som spant rundt seg selv med imponerende 1500 omdreininger i minuttet. Men hva kan slikt brukes til?

Tja… Tenk om noen hadde koblet Herons oppfinnelse til det påfunnet Periander – tyrannen av Korint – hadde kommet opp med 700 år tidligere. Periander hadde nemlig satt undersåttene sine til å lage en slags protojernbane.

I dag er det gravd en – ganske imponerende – kanal gjennom det smale neset som i sin tid forbandt Peloponnes med resten av Hellas. Så nå er det båttrafikk der.

Men i antikken måtte varer lastes ut av båtene på den ene siden, lastes over i vogner – trukket av slaver eller trekkdyr - som ble dratt over til den andre siden, der varene ble lastet ombord i andre båter.

Ideen til Periander var å legge en egen vei for disse vognene. Denne veien, kalt diolkos, ble konstruert av blokker med kalkstein - som det ble kuttet parallelle renner i – til vognhjulene.

Avstanden mellom de to rennene eller sporene var standardisert til 1,5 meter. Interessant nok er den moderne jernbanestandarden 1, 435 meter. Jeg bare nevner det.

Diokolosen var i bruk i nesten 1500 år, helt fram til rundt år 900 e.Kr. Deretter glemte man konseptet med vogner som går på eller i spor – helt til man gjenoppfant teknikken på 1300-tallet. Da var det på nytt muskelkraft som trakk vognene.

Men tenk om Herons dampmaskin hadde blitt plassert på en vogn.

Den kjente historikeren Arnold Toynbee (som var svært opptatt av hvordan sivilisasjoner oppstår, vokser og går under) har skrevet et essay hvor han spekulerer i hva som kunne skjedd. Han ser for seg et greskspråklig imperium, basert på dampdrevne vognsystemer, athensk demokrati og en Pythagoras-inspirert religion (som minner om buddhisme).

Slik gikk det som kjent ikke. Og heller ikke romerne kom på å ta dampkraften i bruk – like lite som de klarte å finne opp kruttet. (Hadde begge disse tingene sett dagens lys tror jeg ikke én eneste goter eller huner hadde våget seg over grensen. Bare se for deg rask troppemobilisering via dampvogner av soldater bevæpnet med protogeværer!)

By the way: Heron oppfant visstnok også den første utgaven av salgsautomaten. Du la på 4 drakhmer og fikk en skvett med hellig vann.

Det er lov å blogge kortfattet. For eksempel ved bare å komme med et lenketips, samt legge ved et fyndig sitat.

Derfor:

Harvard Magazine har en portrettartikkel om den meget aktive og profilerte historikeren Niall Ferguson. Ferguson har markert seg særlig som en “kontrær” historiker vedrørende imperier. Men han har også skrevet om kontrafaktisk historie.

Blant annet har han presentert et interessant perspektiv på 1. verdenskrig. Jeg siterer:

Had Britain stood aside—even for a matter of weeks—continental Europe could therefore have been transformed into something not wholly unlike the European Union we know today—but without the massive contraction in British overseas power entailed by the fighting of two world wars. Perhaps too the complete collapse of Russia into the horrors of civil war and Bolshevism might have been averted.…And there plainly would not have been that great incursion of American financial and military power into European affairs which effectively marked the end of British financial predominance in the world. Granted, there might still have been Fascism in Europe in the 1920s; but it would have been in France rather than Germany that radical nationalists would have sounded most persuasive….

Aristokrat. Imperialist. Statsmann. Forfatter. Det er mange merkelapper som passer på Winston Churchill. Men kanskje “kriger” er den som passer aller best?

En kald, mørk og overskyet New York-aften i 1931, kjørte en taxisjåfør rundt og lette etter kveldens siste tur. På Fifth Avenue satte han opp farten, siden fortauene var folketomme. Det vil si, helt tomme var de ikke. Plutselig føyk taxien fordi en noe lubben herremann sjåføren ikke hadde lagt merke til. Bilen sneide borti fotgjengeren som ett eneste stort motorisert piskerapp. Bare et par centimeter til, og Winston Churchill, den tidligere britiske ministeren, kunne ha omkommet. Slik gikk det ikke. Men episoden setter fart på fantasien: Hvordan ville Storbritannia klart seg i 1940, uten den kompromissløse og kontante bulldoggen i førersetet?

Winston Leonard Spencer Churchill ble født 30. november 1874. Han ble utdannet ved Sandhurst militærakademi, og gikk fra endt utdanning der til oppgaven som observatør under den spansk-amerikanske krigen på Cuba i 1895. I 1896-97 var han i India, før han deltok i general Kitcheners hær under den siste fasen av krigen i Sudan. I dette gigantiske landet hadde britene i lang tid forsøkt å nedkjempe et islamistisk jihad. Nå nærmet det seg slutten. I 1898 rakk Churchill derfor å delta i slaget ved Omdurman, hvor den fanatiske mahdiens styrker ble utslettet av teknologisk overlegne britiske styrker. “Samme hva som skjer, så har vi maxim-geværet og det har ikke de”, skrev han i dagboknotatene sine. Maxim-geværet var en forløper for den moderne mitraljøsen. 10 800 mahdister ble drept i dette slaget, mot 48 briter. Halvparten av britene døde da oberst Martin i kampens hete insisterte på å gå til kavaleriangrep.

Senere samme år ble Churchill korrespondent for The Morning Post til Sør-Afrika. En ny krig ventet; boerkrigen. Han ble tatt til fange av boerne, men klarte å rømme. Etter rømningen la han pennen til side, og meldte seg til tjeneste i krigen, som britisk kavaleriløytnant.

I 1900 ble han valgt inn i Underhuset som konservativ unionist. Men allerede i 1904 gikk han over til de liberale. Churchill var mer opptatt av mulighetene til å få gjort noe, enn av partitilhørighet. Sin første smak av regjeringsarbeid fikk han som understatssekretær for koloniene i 1905. Og deretter skiftet det raskt fra handelsminister til innenriksminister til marineminister. Som marineminister tok han initiativ til en rekke omorganiseringer og moderniseringer. Og godt var det, siden 1. verdenskrig brøt ut knappe 3 år senere.

Omdømmet hans fikk imidlertid en alvorlig knekk etter at han var primus motor bak det katastrofale Gallipoli-felttoget. De allierte styrkene klarte ikke å trenge igjennom tyrkernes forsvarslinjer, og måtte trekke seg tilbake med store tap. Churchill måtte gå av i mai 1915.

Nå byttet han ut kabinettet med skyttergravene, og ministerposten med offisersrollen. I en periode var han aktivt med i kamphandlingene i Frankrike. Juli 1917 kom han imidlertid tilbake som rustningsminister, før han ble krigs- og luftfartsminister året etter.

Men Churchill var ikke lenger så godt likt blant de liberale. Han ble heller ikke gjenvalgt i 1922. Dette førte til at han nok en gang skiftet parti. Han meldte seg som kandidat for de konservative i 1924, og fikk dermed på ny en plass i Underhuset.

Tidlig på 30-tallet trappet han ned på det politiske arbeidet, for å få bedre tid til å skrive. Han hadde hatt en forfatterkarriere gående helt siden 1898, men nå fikk han endelig tid til å satse skikkelig på litteraturen. Det skulle ikke vare. En ny trussel hadde meldt seg.

Churchill var en av de første som så faren nazismen representerte. Han tok blant annet til orde for en kollektiv sikkerhetspolitikk for Europa. Men på denne tiden talte han for døve ører, selv innen sitt eget parti.

Faktum var at mange så på Churchill som en politisk dinosaur, en levning fra de gammelimperialistiske dagene. Og han ble alltid minnet om sitt ansvar for Gallipolikatastrofen.

Det skulle imidlertid vise seg at i farens stund var det nettopp denne gamle dinosauren Storbritannia måtte sette sin lit til. Selv om mange av holdningene hans kunne virke fossile, var han definitivt rett mann på rett plass til rett tid da nazistene festet grepet om Europa. Dinosauren gjorde comeback i farens stund. I første omgang ble han marineminister for andre gang. Etter angrepet på Danmark og Norge etterfulgte han Neville “Peace in our time” Chamberlain som statsminister.

De inspirerte talene hans, og den ukuelige motstandskraften han representerte, gjorde susen. Han lovet ikke britene annet enn “blod, svette og tårer” – og seier. Det hjalp på moralen. Selv etter at Frankrike var ute av dansen og Storbritannia sto alene. Han sørget også for å sende britenes eneste panserdivisjon til Egypt, og forhindret på den måten Rommels styrker fra å ta kontroll over Suezkanalen.

En mer vankelmodig leder ville fort ha gitt opp og bedt om fred med Tyskland høsten 1940. Hitler var da også innstilt på å tilby britene en forhandlingsfred. Det ville passe planene hans som hånd i hanske. Hadde det skjedd, ville kanskje aldri USA kommet på banen. Tyskland ville hersket på kontinentet. Og sjansen for tysk triumf i øst ville økt betraktelig. Verden kunne sett radikalt annerledes ut, hadde ikke Churchill overtalt britene til å fortsette kampen.

Verken et hjerteattakk eller rause mengder brunt brennevin sløvet innsatsviljen hans. Når det gjaldt drikkingen, kommenterte han uvanen sin slik; -Jeg har alltid fått mer ut av alkoholen enn den har fått ut av meg.

Churchill gjorde seg til talsmann for å opprette en avlastningsfront etter at Tyskland gikk løs på Sovjet. Han foreslo “Europas myke underliv” som stedet å satse. Først ble Rommels “ørkenrotter” jaget bort fra Nord-Afrika, og så ventet invasjonen av Italia.

Britene var monumentalt takknemlige for Churchills innsats som leder under krigen. Likevel tapte han valget i 1945. Dette betydde ikke at profilen og innflytelsen hans ble mindre. I en tale i Fulton, USA, året etter, lanserte han begrepet “jernteppet”, og advarte mot Sovjets økte innflytelse og manipulering av statene i Øst-Europa. Samme år tok han til orde for økt politisk og økonomisk samarbeide i den demokratiske delen av kontinentet, hvor Tyskland også skulle få være med.

I 1951 ble han statsminister for andre gang, og i 1953 vant han Nobels litteraturpris. Han døde 24. januar 1965.

Churchill var et barn av sin tid, hvilket vil si at han var imperialist og trodde på makt som virkemiddel. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at han gjorde og sa ting dagens politikere ville begått politisk selvmord ved å kopiere. Blant annet kalte han Mahatma Gandhi for en “halvnaken fakir”, og la ikke skjul på hvordan han foraktet inderen. Churchill er ikke like beundret i de tidligere britiske koloniene som i Vest-Europa. Likevel er det én ting ingen kritiker kan komme unna: Churchill var mannen som satte foten ned for nazismen. Men tenk om taxisjåføren hadde vinglet litt mer med rattet den kvelden i 1931…

Den 23. mars har Zack Snyders filmatisering av Frank Millers tegneserie “300″ premiere i Norge. (Se traileren HER)

Filmen/tegneserien forteller – i et meget energisk bildespråk – historien om slaget ved Thermopylae i 480 f.Kr. Eller Thermopylene, som stedet heter i norsk språkdrakt. I dette trange fjellpasset holdt 300 spartanske krigere (samt deres greske forbundsfeller) ut i 3 dager mot invasjonshæren til den persiske kongen Xerxes. Perserhæren skal ha telt 1 million, ifølge antikke kilder. Moderne historikere er mer forsiktige i anslaget, men mener at Xerxes godt kan ha mønstret 200-250 000 mann. Og det er jo fremdeles et ganske rått parti!

Spartanernes oppdrag var ensbetydende med selvmord. Og denne 3-dagersbataljen er et av verdenshistoriens mer skjellsettende slag av flere årsaker. Hvorfor kommer jeg snart til. Men først litt bakgrunnsinfo:

På denne tiden var det persiske imperiet verdens mektigste rike. En kjapp titt på kartet nedenfor gir deg en pekepinn om størrelsen.

Til sammenlikning var Hellas – den lille halvøya – politisk delt i mange selvstendige (og internt kranglende) bystater.

Det bodde grekere i Lilleasia (dagens Tyrkia) også, og de var undersåtter i det persiske imperiet. Konflikten mellom perserne og de frie grekerne gikk tilbake mer enn 10 år før slaget ved Thermopylae/Thermopylene. Athenerne og andre hadde gitt grekerne i Lilleasia bistand under et opprør (som ble slått ned).

Dette hadde fått Dareios (faren til Xerxes) til å invadere Hellas. Men grekerne sto imot, og seiret i slaget ved Marathon i 490 f.Kr. Denne invasjonsstyrken var langt mindre enn den Xerxes kom med 10 år senere. Men Xerxes var fast bestemt på å lykkes der faren hans hadde feilet.

Hvilket bringer oss fram til den spartanske kongen Leonidas og hans 300 soldater.

I filmen får vi ikke vite det, men orakelet i Delfi hadde gitt svaret “Enten dør en konge av Sparta, eller perserne erobrer Hellas”. Og Leonidas bestemte seg for at den kongen fikk bli ham. Sparta hadde alltid 2 konger samtidig. Det kan være greit å vite.

På dette tidspunktet var det bare rundt 30 greske bystater som ikke allerede hadde underkastet seg Xerxes. Og nå marsjerte altså giganthæren hans mot Hellas.

Leonidas og hans håndplukkete 300 elitesoldater fikk en viss assistanse av kanskje så mange som 7000 grekere fra andre bystater da de tok oppstilling i fjellpasset Thermopylae. Men det var spartanerne som var denne styrkens definitive ryggrad.

Og så, i 3 dager, ble angrepsbølge på angrepsbølge kastet mot dem – uten at de vek unna. Xerxes måtte derimot fortvilet se på at hans egne elitestyrker (“De udødelige”) falt i tusenvis.

Utfallet av slaget var nok gitt på forhånd. På ett eller annet tidspunkt ville perserne ha tynnet ut spartanernes styrker såpass at de ville brutt igjennom. Men takket være en gresk forræder, som viste perserne en alternativ rute gjennom fjellet, ble det mulig for dem å angripe Leonidas tropper fra to sider.

Slaget var tapt. Men spartanerne – og grekerne – hadde vunnet en moralsk seier. Leonidas hadde bevist at det var mulig å bremse den antatt uovervinnelige perserhæren.

Takket være dette selvmordsoppdraget oppnådde grekerne 2 ting:

1) De fikk tilbake håpet – og dermed også viljen til å møte perserne i en samlet front.

2) De vant tid til å organisere seg maritimt.

Det siste poenget er sentralt. I sjøslaget ved Salamis beseiret nemlig grekerne (under Atehns ledelse) den persiske flåten, noe som isolerte den persiske hovedstyrken. Og så, i slaget ved Plataiai lagde en samlet gresk armé hakkemat av perserne. Sterkt inspirert av Leonidas og hans krigere.

Sluttresultatet var at perserne gjorde retrett, og for alltid ga opp å erobre Hellas. Når imperiet drøyt 150 år senere var svekket og Alexander den store gikk til angrep på det, var det grekerne som erobret perserne – og ikke omvendt.

Men nå til det virkelige interessante: Uten offeret ved Thermopylae ville altså sjansene for en persisk erobring vært langt større. Og det er her konsekvensene for verdenshistorien vokser seg enorme.

Den særegne greske bykulturen – og da spesielt den athenske – ville blitt knust før den hadde utviklet sin filosofi, som utgjør basisen for vår moderne tenkning.

Historikeren Paul Cartledge påpeker at den greske kulturen (selve grunnmuren i europeisk kultur) etter all sannsynlighet ville vært sporløst forsvunnet i kjølvannet av en persisk erobring. Den ville blitt røsket opp med roten før den hadde blomstret, for å bruke en litt vammel metafor (men skitt la gå).

Ingen Platon eller Aristoteles? Eller i det minste ingen tekster av/om dem. Bare dét er dramatisk. Og alle med interesse for kunst og litteratur må tenke seg en verden hvor de greske skulpturene, samt tragediene og komediene (grunnlaget for teater og drama) mangler. 

Eller hva med begreper som demokrati og individualisme? Ordene “frihet” og “borger” skal visstnok ikke ha eksistert i noe annet språk rundt Middelhavet.

Det er ironisk at disse “myke” verdiene ble reddet av en gjeng beinharde krigere. Men ironi er da heller ikke akkurat noen mangelvare i historien.

Bøker:

Paul Cartledge: Thermopylae: the Battle that Changed the World. Pan Macmillan, 2006.

Steven Pressfield: Gates of Fire. Bantam, 1999. (Roman om slaget, som filmregissøren Michael Mann skal ha vist interesse for å filmatisere.)

Forrige post innbyr til litt kontrafaktisk spekulerende: Tenk om… Lenin ikke rakk den russiske revolusjonen!

Da Februarrevolusjonen feide over Russland i 1917 satt herr Vladimir Ilich Ulanov – også kjent som Lenin – i Zürich, Sveits, 2400 kilometer fra begivenhetenes sentrum i Petrograd (St. Petersburg). Avstanden var imidlertid bare ett av problemene hans. Verre var det at han savnet en tilgjengelig reiserute til Russland. Tyskland og Østerrike-Ungarn, og dermed østfronten i den pågående verdenskrigen, lå i veien. Å reise via Frankrike eller Storbritannia var heller ikke aktuelt, all den tid myndighetene i disse landene gjerne fengslet profilerte revolusjonære av Ulanovs sort. Så hva skulle han gjøre?

Det var på dette tidspunktet tyskerne kom på ideen å tilby Lenin en enkeltreise til St. Petersburg i et lukket tog. Tanken bak var at han ville agitere og skape uro i fiendelandet. Kanskje til og med i en slik grad at Russland ville trekke seg ut av krigen. Riktignok hadde ikke Ulanov vært i hjemlandet siden 1906, var leder in absentia for en fåtallig bevegelse (40 000 på landsbasis) og kunne knapt sies å ha noen særlig god kontakt med grasrota i Russland, men hvorfor ikke prøve?

Hvordan det gikk er velkjent. Tyskernes plan lyktes i en spektakulær grad. Den 16. april ankom Lenin Finland-stasjonen i St. Petersburg, og gikk straks i gang med å agitere. Han sørget for gradvis å radikalisere bolsjevikene, som hadde inntatt et moderat standpunkt etter Februarrevolusjonen. Selv etter at Lenin var på plass sto flertallet av bolsjevikene på det spede demokratiets side. De så rett og slett ikke behovet for en ny revolusjon. Tsaren var jo avsatt. Nye, demokratisk innstilte, og reformorienterte krefter satt med makten. Og valg skulle holdes senere på året.

Noen år senere skulle Trotskij, fra sitt eksil, i klartekst beskive holdningen til flertallet av bolsjevikene på dette tidspunktet: “For de andre, var revolusjonens utvikling synonymt med styrking av demokratiet.”

Sakte, men sikkert, vant imidlertid Lenin stadig flere for sitt radikale syn. Bolsjevikene gjennomførte en ny revolusjon (egentlig mer et statskupp) i november 1917 (oktober etter datidens russiske kalender), og trakk Russland ut av krigen.

Men ville dette skjedd uten Lenin på plass? Og hvordan kunne Russland ha utviklet seg uten Oktoberrevolusjonen? Historikeren og Russlandskjenneren George Feifer er en av flere som har spekulert på det.

Han hevder (og vinner neppe nye venner blant de venstreradikale med det) at en anseelig del av det 20. århundres massedrap og fiendeskap kunne vært unngått.

Uten Lenin, ingen Stalin, argumenterer Feifer. Uten en kommunistisk koloss i øst, dårlig grobunn for Hitlers agitasjon. Uten Lenin og hans proletariske diktatur, heller ingen russisk borgerkrig, tvangskollektivisering, utrenskninger og senere gulag.

Tvert imot, hevder Feifer, hadde Russland en relativt god sjanse til å stable på beina et fungerende (men ustabilt) demokrati allerede i 1917. Men slik gikk det ikke.

For øvrig spøkte det for Lenins politiske karriere ved flere anledninger etter at han kom tilbake til Russland. Og det spøkte for hans egen frihet. Han måtte blant annet gå i dekning i Finland etter den mislykkede oppstanden under “Juli-dagene”. Det var med nød og neppe han ikke ble arrestert da.

Men allerede før vi kommer sålangt, kan det altså være verdt å stille spørsmålet: Hva om Lenin hadde blitt sittende bom fast i borgerlige Zürich?

Kilde:

“No Finland Station” av George Feifer, i “More What If?” av Robert Cowley (red.)

Kan du se for deg en verden hvor jødedommen forsvant før den kunne gi inspirasjon til kristendommen og islam? Det hendte faktisk nesten.

Året var 701 f.Kr. Stedet Jerusalem, hovedstaden i småstaten Judea.

På denne tiden var assyrerne det mektigste riket i Midtøsten. Beryktet for sin brutalitet og evne til å utradere byer, land, folk.

Akkurat dette året gikk kongen, Sankerib, i felten mot en (overmodig) koalisjon av egyptiske, fønikiske, filistinske og jødiske styrker. Judea var imidlertid en ganske marginal deltaker. Riket var puslete og uviktig.

Da felttoget var over, kunne fasiten fortelle at assyrerne hadde inntatt 46 byer og festninger i Judea. Bare én hadde sluppet unna: Jerusalem. Og det kunne Sankerib saktens leve med. Kongen av Judea, Hesekaia, lignet mest av alt på en fange bak Jerusalems murer.

Hovedårsaken til at assyrerne avbrøt beleiringen var et utbrudd av pest i leiren deres. Og siden Judea var straffet grundig allerede, ga det god mening å pakke sammen.

Men at Jerusalem slapp unna assyrernes vrede dette året fikk enorme ringvirkninger, som ingen på det daværende tidspunktet kunne ha sett rekkevidden av.

Det assyriske perspektivet står klart for oss: “Vi har vunnet på alle fronter. Koalisjonen er nedkjempet. Nesten alle byene deres ligger i ruiner. Vi har drept fienden. Og bortført de overlevende til slaveri.” Kort sagt; bortimot total seier. Så hvorfor insistere på å innta den 47. byen i det lille kongedømmet Judea?

Men sett fra jødenes perspektiv, beleiret og livredde på innsiden av Jerusalems murer, fortonet assyrernes tilbaketrekning seg radikalt annerledes: Javhe – Herren – hadde grepet inn og frelst sitt utvalgte folk fra total ødeleggelse! Intet mindre.

At Jerusalem unnslapp betydde at Javhe-tilbedelsen ikke bare fikk fortsette, den ble radikalt styrket blant de overlevende. Den fikk etablere seg, og leve videre.

Og siden kristendommen og islam er “datterreligioner” av jødedommen, kan man godt si at også disse religionene unnslapp i 701. f.Kr. Det er – mildt sagt – svært vanskelig å se for noen stor monoteistisk tradisjon med jødiske røtter om ikke assyrerne hadde gitt opp.

Men vent litt nå, er det kanskje noen som sier. Selv om assyrerne hadde inntatt Jerusalem og bortført de overlevende til slaveri, kan det vel tenkes at jødedommen hadde overlevd likevel. I 586 f.Kr. klarte jo Nebukadnesar – konge av Babylonia – å innta Jerusalem og bortføre folket. Men jødedommen overlevde sitt babylonske fangenskap.

Korrekt! Men svaret er etter all sannsynlighet likevel nei.

For det første varte ikke det babylonske fangenskapet lenge. Under 100 år. Men det er en detalj.

Den viktigste årsaken til at jødedommen etter alle solemerker ville gått under i et tilsvarende assyrisk fangenskap er at omstendighetene var så forskjellige.

Da jødene ble ført bort i det babylonske fangenskapet hadde et nytt teologisk paradigme fått satt seg: Javhes makt var allestedsværende og ikke knyttet til territorium. Den var universell. Det var dessuten akseptert at Javhe jevnlig ville sette folket på prøve. Troen måtte prøves. For eksempel kunne ikke jødene alltid regne med at Han ville hjelpe dem til seier i enhver krig.

I 701 f.Kr. hadde dette paradigmet ennå ikke slått igjennom. Og konsekvensene av dette er åpenbare, særlig fordi vi kan sammenlikne med skjebnen til jødene i Judeas “tvillingrike”, Israel.

Etter storhetstiden under kong David og Salomon hadde nemlig det gamle forente kongeriket blitt delt i to. Og 21 år før assyrerne beleiret Jerusalem – i 722. f.Kr. – hadde de inntatt Israel. Den gangen hadde ingen befestet by maktet å stå imot. Israelittene hadde blitt slept avgårde i fangenskap. Rubb og stubb.

Og her kommer sluttpoenget: Ingen av disse fangene klarte å ta vare på sin jødiske identitet eller religion. De forsvant fra historien. Derfor er det mer enn sannsynlig at det samme ville skjedd med Judeas folk etter en assyrisk erobring i 701 f.Kr.

Men slik gikk det altså ikke.

Og nå er det garantert noen som vil mene at det var synd assyrerne ikke klarte å fullføre jobben. For uten disse 3 religionene ville verden vært spart for enorme mengder krig og jævelskap, ikke sant?

Mon tro. At en polyteistisk religionstradisjon ville vist seg mer fredelig kan man godt tvile på. For å ta det mest nærliggende eksempelet i denne sammenhengen:

Assyrernes beryktede krigslyst og appetitt på å lage enorme pyramider av fiendens avkuttede hodeskaller – eller deres “kreative” straffemetoder, som eksempelvis flåing av levende mennesker – peker ikke akkurat i noen fredelig retning.

Kilde:

William H. McNeill: Infectious Alternatives – The Plague That Saved Jerusalem, 701 B.C. (i Robert Cowley (red.): What If?)